En god latter forlenger livet sies det. Kanskje er det ikke slik, eller?

Humor og latter – Det er tvilsomt om en god latter forlenger livet, men latter er bra for oss allikevel. Her følger to eksperters råd om hvordan man kan sikre seg en god latter i hverdagen.

 

Latter forlenger ikke livet, men er bra for oss allikevel. Robert R. Provine og et kapittel i boken hans «Laughter» var utgangspunkt for en tidligere post på denne bloggen. I et senere kapittel i samme bok søker han å finne dekning for utsagn som «Latter er den beste medisin», «Le deg til en god helse» m.v. uten å finne at det er belegg for å hevde dette. Mange har på mer eller mindre vitenskapelig vis forsøkt å påvise slike effekter. Men i følge Provine er det vanskelig å se at noen av disse forsøkene gjør det mulig å konkludere med klare positive helseeffekter. Han konkluderer med «Given our present state of knowledge, laughter would deservedly be banned from the marketplace if it were a drug with side effects». Men han tilføyer: «However, the advantageous cost/benefit ratio of laughter is such that there is no need to await FDA approval before giving laugh programs a try». FDA er USAs Food and Drug Administration som godkjenner legemidler. Provine tilbyr ti tips for å skape mer latter.

Provines ti tips for mer latter i tilværelsen. Dette er en oversatt og sterkt forkortet versjon. Boken hans gir detaljer og tips i bøtter og spann: 1) Oppsøk en venn eller en vennlig fremmed. Den kritiske masse for å produsere latter er heldigvis bare to, men det skader ikke om man er flere. Og mennesker er mer effektive latterfremkallere enn skjermer. 2) Jo flere jo mere moro. Flere mennesker ler mer sammen enn få. 3) Søk personlig kontakt ansikt til ansikt. Øye til øye kontakt i en gruppe maksimerer latter. Er du vert for samlingen? Introduser de som er til stede for hverandre. 4) Bidra til en uformell atmosfære, trygg og uten tidspress. 5) Legg deg til en klar-til-latter holdning. Senk terskelen din for å le. 6) Gjør deg nytte av den «smittsomme latter» - effekten. Latter er årsak til latter. Kaste deg på. Le med. 7) Bidra med egne humoristiske innslag. Husk at latter kommer lettere ut av relasjoner enn av vitser. Prøv deg frem. Ikke alle slags vitser passer alle. 8) Overvinn egne sosiale hemninger, men respekter andres. 9) Ta initiativ til og ansvar for sosiale samlinger. 10) Det er mulig å kile noen for å fremkalle latter, men velg nøye når, hvem, hvordan du kiler slik at du er sikker på at du får frem den latteren du ønsker.

The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR. Dette er tittelen på en bok redigert av John Morreal utgitt i 1987. John Morreal er amerikaner med doktorgrad i filosofi og har vært professor ved flere amerikanske universiteter. Han har skrevet bøker om humor og komedier. Hans tilnærming til latter er filosofens mens Provines tilnærming er preget av hans bakgrunn som psykolog og av innretningen av hans spesielle forskningsprosjekt.  Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Den er enklere, men også her gjengitt i oversatt kortform. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på dette. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt kan ha denne effekten.

Om dette har gitt deg bidrag til egenutvikling kan det være du også vil få noe ut av andre poster på denne bloggen: Om møter med mennesker – Kontakt, Small Talk og Nettverksbygging. Er det mulig å forandre sin egen personlighet? "Intelligensfella" og andre feller som lurer oss når vi skal ta beslutninger. Om å gi og ta i møte med mennesker. Om emosjonell og sosial intelligens. Og om Transaksjonsanalyse som verktøy for å forstå seg selv og andre. Bare for å ha nevnt noen.

Styringsrenten: Hånden på rattet, foten på gassen eller Festbrems?

Styringsrenten er aktuell om dagen. Prisveksten skyter fart og man advarer mot friskt lønnsoppgjør. Styringsrenten pakkes inn i økonomspråkets metaforer, men er «bare» styringsrente og langt fra en festbrems.

 

Styringsrenten er aktuell om dagen. Terje Erikstad publiserte i sin kommentar i Dagens Næringsliv 25. mars en rentegraf alle med gjeld bør kjenne til. Grafen viste Norges Banks planlagte rentebaner på ulike tidspunkter fra 2005 og fremover ut 2024 og også den faktiske styringsrenten fra 2008 til 2021. Figuren viser egentlig at de planlagte rentebanene «skyter over mål». Men nå er det alvor. Styringsrenten har vært nær null og nå må den opp. Renten på boliglån vil som følge av dette doble seg fra to til fire prosent eller mer innen utgangen av 2024 ifølge Erikstad kort og brutalt fortalt. Sjeføkonom Kjetil Olsen i Nordea har regnet seg frem til at en norsk familie raskt får 77.000 kroner i økte kostnader i år. Vedum, finansministeren, håper at folk har planlagt for renteoppgang og lover nye skatte- og avgiftskutt. 

Prisveksten skyter fart. Advarer mot friskt oppgjør. Tidligere i år kunne vi lese følgende advarsler fra sentralbanksjef Olsen (Her gjengitt i sammendrag). «Noe kan være i ferd med å skje». «Prisveksten skyter fart». Olsen «Advarer mot friskt oppgjør». Dette vil ifølge Olsen bare føre til økte renter dersom både lønnstakere og prissettere krever kompensasjon for økte kostnader. Da kan inflasjonen skyte fart. Da må pengepolitikken strammes inn. Det betyr å sette opp renten. Men i den situasjonen vi er nå må vi være tålmodige med å heve renten slik at man ikke bremser en oppgang for tidlig. Så å finne den perfekte balansen mellom å kvele oppgangen, og samtidig ikke la prisveksten løpe løpsk blir en viktig oppgave fremover.

Styringsrenten og økonomspråkets metaforer. Økonom-språket er metaforisk, et «billedspråk» om man vil. Dette skyldes, tror jeg, at økonomer, gjerne skulle sett at økonomi var et naturfag med naturlover. Pris og inflasjon «skyter fart». Man «bremser» oppgang. Prisveksten kan «løpe løpsk» som en hest? Men det var ikke lettere å forstå stammespråket tidligere. Om den tidligere sentralbanksjefen Svein Gjedrem ble det i 2003 skrevet at han «Kjører norsk økonomi fra grøft til grøft. I fjor holdt han på bremsene, nå tråkker han gassen i bånn». Sentralbanksjef Olsen har tidligere i år uttalt at «Norsk økonomi gir gass», men samtidig minnet om «at bremseklossene må settes på om lønnen din øker kraftig». Han har vist frem «rentepisken» for det tilfelle at lønnen vår blir for høy. Det han snakker om, tror jeg, er styringsrenta, i alle fall når det gjelder «bremseklossene» og «rentepisken», men vi vet vel også at denne kan brukes til «å gi gass». Fint da at Norges Bank har eget faktablad omstyringsrenten. Her kan vi lese at «Styringsrenten er Norges Banks viktigste virkemiddel for å stabilisere prisveksten og utviklingen i norsk økonomi. Styringsrenten er renten bankene får på sine innskudd i Norges Bank opp til et fastsatt beløp». Styringsrenten påvirker hvilket rentenivå bankene tilbyr på innskudd og utlån til sine kunder. DNB har besluttet å justere renten på boliglån med inntil 0,25 prosentpoeng (Har du boliglånerente på 2% i dag vil den snart være på 2,25%). Dette gjør banken fordi Norges Bank økte styringsrenten med 0,25 prosentpoeng. Det er dette som kan gjøre styringsrenta til en potensiell festbrems de nærmeste årene.

Festbremsen som allikevel ikke hindrer festen. Banksjef Olsen har holdt sin siste årstale nå i februar. Dette er en 100 år gammel tradisjon som etter hvert avsluttes med en felles påkostet middag for sist 350 inviterte gjester. «Gjestene representerer ulike institusjonar og verksemder i samfunnet: det politiske livet, forvaltninga, domstolane, akademia, arbeids- og organisasjonslivet, den finansielle sektoren, bransjeorganisasjonane i næringslivet og større enkeltbedrifter og kulturlivet». Det blir mye fint folk ut av dette. Er du ikke invitert er det fordi du ikke er en man regner med i disse kretsene. Du tilhører trolig "folk flest". Om du ikke får invitasjon til denne begivenheten, men allikevel synes at du hører med blant de betydningsfulle i dette landet, ville jeg siktet meg inn mot NHOs årskonferanse i 2023. Der samles 1300 sentrale personer i norsk samfunns- og næringsliv. Serveringen er bra også der og nettverkspotensialet er altså større, men også der er det dessverre invitasjon før påmelding som gjelder.  

En kort Putin biografi: Fra menig medlem i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon til President i Russland. Hva forteller den?

Putin ble født i og vokste opp i Leningrad – En krigsskueplass. Ble tidlig, etter eget ønske fanget opp KGB. Oppfattet Berlinmurens fall som en knust drøm. Var med KGB til FSB og ble Statsminister, etter ny invasjon i Tsjetsjenia også President og ansett som en lovende internasjonal samarbeidspartner for Vesten ved inngangen til det 21.-århundre. Kan biografien fortelle oss noe om hvorfor han er som han er og gjør det han gjør?

Vladimir Putin ble født i og vokste opp i Leningrad – En krigsskueplass. Vladimir Putin ble født i Leningrad, tidligere og i dag St. Petersburg, i 1952. Byen var da fortsatt preget av andre verdenskrig. Byen ble under krigen beleiret av tyskerne i september 1941. Beleiringen varte i 842 dager. En million sivile mistet livet, sultet i hjel eller ble drept av granater som traff byen under beleiringen. Vladimir vokste opp i en by og i en familie som var preget av krigen. Faren hans, som også het Vladimir, hadde tjenestegjort i hæren, blitt alvorlig såret, lå på sykehus i flere måneder og ble skrevet ut som alvorlig handikappet. Han ble dimittert og dro hjem til kona Maria. Maria var så syk da beleiringen ble opphevet at hun ikke kunne gå ved egen hjelp. De to hadde allerede en sønn som var plassert på barnehjem, men som døde der. Fortellingen om Putin som barn er at han vokste opp i Leningrad etter beleiringen, et brutalt, sultrammet og fattig sted som avlet brutale, sultne, rovgriske barn. Det var bare slike som kunne klare seg der. Hvis noen fornærmet den unge Putin sprang han straks på vedkommende, klorte, beit og lugget for at ingen skulle ydmyke ham igjen. Putin skal ha sagt om seg selv som gutt at han var en pøbel, et skikkelig råskinn. Han begynte å trene sambo, «selvforsvar uten våpen» og ble etter hvert en hardt arbeidende ungdom.

Kommunistpartiet og drømmen om KGB. Putin ble medlem av kommunistenes ungdomsorganisasjon som 13-åring. Senere, som ung KGB-offiser, hendte det allikevel fortsatt at han endte i slagsmål. Putin bestemte seg også tidlig i livet for at KGB skulle bli hans fremtidige arbeidsgiver, blant annet inspirert av den svært populære romanen «Skjoldet og sverdet» og filmversjonen av denne som kom i 1968. Helten her er russisk spion fra Latvia som i 1940 infiltrerer SS og forsyner russisk motstandsbevegelse med vitale opplysninger om Nazi-Tysklands planer i Russland. Som 16-åring oppsøkte han KGB-hovedkvarteret i Leningrad for å la seg verve til tjeneste. Han slapp ikke gjennom, men fikk med seg et råd om å gå på universitetet og om mulig studere jus. Putin fulgte rådet og klarte etter hvert å komme inn på jusstudiet ved Universitet i Leningrad som var et prestisjestudium.

Arbeid i KGB og drømmer som falt i grus. Like før han fylte 31 år giftet han seg med flyvertinnen Ljudmila som han da hadde vært sammen med i tre år. De fikk etter hvert to jenter sammen. I sitt fjerde studieår som jus-student ble Putin kontaktet av en representant for KGB om fremtidig jobb. Da Putin kom inn i KGB var det fred i Russland. Man hadde ingen ytre fiender. Ressursene i organisasjonen ble vendt mot «indre fiender» som forbrøt seg mot paragraf 190 i straffeloven. Den gjorde det straffbart å «spre rykter eller informasjon som er til skade for den sovjetiske samfunns- og styringsstrukturen». Agentene i KGB brukte sin tid til å samle avisutklipp, utskrifter av avlyttede telefonsamtaler, rapporter om overvåkede personer, samt annet av betydning de fikk fanget opp. Som 32-åring gjennomførte Putin et ett-årig spion-studie i Moskva som forberedelse til arbeid i utlandet. Han lærte seg blant annet å snakke tysk flytende. I 1984/85 reiste Vladimir og Ljudmila til Tyskland, men skuffende for Putin til oppdrag i Øst-Tyskland i Dresden. I Øst-Tyskland måtte Putin oppleve innledningen til Berlinmurens fall og at Øst- og Vest-Tyskland gikk inn i en prosess som ledet til gjenforening. Putin var sendt til Øst-Tyskland for å beskytte landet. Nå pekte alt i retning av gjenforening. «Alt» Vladimir Putin hadde arbeidet for, ble det nå reist tvil om. Det han hadde trodd på ble det gjort narr av.

Fra KGB til FSB til Statsminister, ny invasjon i Tsjetsjenia, President og lovende internasjonal samarbeidspartner. Putin vendte tilbake til Leningrad som etter hvert i 1991 igjen ble St. Petersburg. Her ble han raskt borgermester og fikk kontroll med mafiaen i byen gjennom avtaler som begrenset deres innflytelse, men fortsatt aksepterte kontrollert illegal virksomhet. Senere ble han sjef for KGBs etterfølger-organisasjon FSB og også sjef for Det nasjonale sikkerhetsrådet. Det var fra disse posisjonene han 10. august 1999 ble utnevnt som statsminister av Boris Jeltsin. Som statsminister viste han raskt handlekraft ved å iverksette den andre invasjonen i Tsjetsjenia i oktober 1999. Denne fremsto i Russland som en suksess og var medvirkende til at han vant presidentvalget i mars 2000. Samtidig tok han et oppgjør med det russiske oligarkiet som kontrollerte blant annet mediene. Oligarkene ble bedt om å holde seg unna politikken og betale skatt til samfunnet i løfte mot å få beholde sine formuer. Med dette appellerte han til mange menige russere. Blant mange vestlige ledere ble han i samtiden ansett som representant for Det 21-århundres demokratiske autoritærianisme, en russisk leder som kunne bli en sterk alliert for Vesten i en eventuell ustabil fremtid. Kanskje var det fra denne rollen han i november 2021 så på verden og kom med sine krav og "forhandlingsutspill".

Mange har hatt og har meninger om Russland og Putin, og hva og hvem Putin er. Innholdet i denne posten er så langt i hovedsak hentet fra: "Europe's Troubled Peace" av Tom Buchanan, "Russland er sitt eget sted" av Peter Normann Waage og "Putin - Mannen uten ansikt" av Masha Gessen. The Economist har i sin utgave (26. mars til 1. april) en oversikt over personkarakterstikker knyttet til Putin. I boken «Putin: Russias Choice» fra 2004 mente forfatteren Richard Sakwa at Russland hadde ristet av seg nasjonalisme og imperialisme. Økonomisk modernisering og global integrering var kursen videre. Andrew Jack var i sin bok «Inside Putin’s Russia» fra samme år mer tilbakeholden og pekte på Putins mangel på respekt for menneskerettigheter. Han mente at motsetningene mellom økonomisk liberalisme og politisk autoritærisme var for store til at de kunne kombineres. Men han mente også at Putin var å foretrekke fremfor Boris Yeltsin som han da ganske nylig hadde erstattet. David Satter som utga boken «Darkness at Dawn» i 2003 anklaget FSB for å ha arrangert en rekke bombe-attentater i Russland i 1999 som drepte rundt 300 mennesker og tente gnisten til den andre invasjonen og krigen i Tsjetsjenia. Denne krigen sikret, som nevnt, i neste omgang Putins valg som president. Putins kommentar til krigen den gang var som nå at dette var en krig som skulle motvirke Russlands kollaps og slik egentlig en selvforsvarskrig. Allerede nevnte Masha Gessen som utga sin bok i 2012 kalte Putin en KGB-bølle som nå var blitt en mafia gudfar. Død og terror var blant hans politiske virkemidler. Catherine Belton som i 2020 kom med boken «Putins People» utviklet dette videre. Russisk styre var organisert KGB-kapitalisme, et system for pengeinnkreving og beslag av verdier, politikken en krangel om hvem som skulle få godene og Putin var dommer over det hele. Svarte penger ble brukt kloden rundt for gjenerobre Russlands status som verdensmakt. Flere forfattere har berørt samme tema i løpet av de siste ti årene. Det norske finanstidsskriftet Kapital har i sin utgave 5.-10. mars i år et stort oppslag om «Russlands svarte økonomi» med vinkling mot hvordan dette er rigget slik at Putin kan omgå sanksjonene som er iverksatt.

Mer om Russland og Ukraina finner du i posten "Hva er det som er spesielt med Russland og Ukraina".

Om latter, hva den betyr og hva den gjør med oss.

Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Det var bra for oss som ikke helt forstår oss på latter og hva den gjør med oss.

Robert R. Provine døde i 2019 bare 76 år gammel. Ingen alder for en mann som forsket i temaer som «En latter forlenger livet». Før det rakk han heldigvis å ferdigstille boken «Laughter – A Scientific Investigation» som er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og ethologisk. Det siste er en biologisk orientert vitenskapelig disiplin. Provine var professor med doktorgrad i psykologi. Han var knyttet til UMBC, University of Maryland, Baltimore County, USA.

Latter rangeres høyt som naturfenomen. Provines studie av latter var i utgangspunktet inspirert av ethologiske studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig i sitt arbeid med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer.

Latter har en smilende og en ydmykende side. I en innledende oppsummering skriver han, og argumenterer for, at latter er instinktiv atferd programmert av våre gener, ikke av det muntlige språkfelleskapet der vi er vokst opp. Latter har en tosidig harlekinaktig karakter, en «smilende» som forener oss i en felles latter og en «mørk side» der man ydmyker den eller de man ler av. Han hevder at kvinner ler mer til menn enn menn til kvinner og at talere ler oftere enn sitt publikum. Latter kan studeres i barer, dyrehager, i teatersaler, ved klassegjenforeninger og i nevrologiske klinikker bare for å ha introdusert noen aktuelle arenaer.

Både Platon og Freud med flere har hatt synspunkter på latterens betydning. Provine presenterer også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon (427-348 f.v.t.) som var bekymret for latterens uheldige påvirkning av det tidlige greske demokratiet. Han tenkte på latterliggjøringens effekt på velmenende forslagsstillere. Aristoteles (384-322 f.v.t.) mente den forløsende latter var et gode, men han så også uheldige effekter av latterliggjøring. Thomas Hobbes (1588-1679) hadde en oppfatning av latter som virkemiddel for den eminente som kunne le av egne tidligere dumheter eller andres uklokskap og dumheter i samtiden. Immanuel Kant (1724-1804) så på latter som et uttrykk som kunne løfte et menneske etter en strandet forventning eller som kunne brukes av det samme menneske for å slippe unna «det vanskelige». Arthur Schopenhauer (1788-1860) betraktet latter som noe som oppsto når man oppfattet mismatch mellom psykisk persepsjon og abstrakt representasjon av ting, personer og handlinger. Sigmund Freud (1856-1939) var opptatt av morsomheter og relasjonene til det underbevisste. Humor kunne gi glede fordi det sparer en for å bruke energi på vanskelige følelser. Alt dette litt fritt oversatt og bare fra innledningen av Provines bok.

Oppfordringen fra Provine er klar. Gå ut. Gjør latterstudier som et bidrag til din egenutvikling i retning av å forstå deg selv og andre bedre. Og del gjerne dine erfaringer her.

Selvledelse, nyttårsforsetter, uvaner og mer effektive vaner

Stephen Covey var en av de store i ”vær-personlig-effektiv-bransjen”. Han er ikke blant oss lenger. Men hans ideer lever videre. Og ”bransjen” har mange andre leverandører av råd til selvutvikling av personlig effektivitet.

Stephen Covey døde 16. juli for snart 10 år siden etter komplikasjoner fra skader han pådro seg i et sykkel-velt 79 år gammel. Covey var en såkalt lederguru med betydelig internasjonal suksess. Mest kjent er han for boken «The 7 Habits of Highly Effective People» som ble utgitt første gang i 1989, oversatt til 38 språk og som totalt har solgt mer enn 25 millioner eksemplarer.

Syv effektive vaner. Coveys vaner for høy-effektive mennesker var og er: 1) Vær proaktiv og ta initiativ. 2) Start med å gjøre det klart for deg selv hva du vil og skal oppnå. 3) Gjør det viktigste først heller enn det som «haster». 4) Tenk vinn-vinn for deg selv og for andre. 5) Lytt først, for å forstå, før du forsøker å påvirke. 6) Søk etter synergieffekter som også er til nytte for andre. 7) Hold deg i form, mentalt og fysisk. Covey valgte altså å sykle for å holde seg i form, og mente at man ved å utvikle seks andre vaner etter hans oppskrift ville komme inn i en oppadgående spiral av stadig bedre prestasjoner og resultater.

Oppgavesortering om oppgavesortering. Covey introduserte også en teknikk for sortering av oppgaver det er denne som er mest interessant her. Han anbefalte i fire kategorier: 1) De som haster og er viktige. 2) De som haster, men ikke er viktige. 3) De som ikke haster og heller ikke er viktige. 4) De som ikke haster, men er viktige. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Når dette er gjort er oppgaven, ifølge Covey, å prioritere, og sortere oppgavene i rekkefølge slik at færrest mulig oppgaver gjenstår som viktige hasteoppgaver. Covey var blant de fremste, men han var og er ikke alene i «vær-personlig-effektiv-bransjen».

Brian Tracy om å få ting gjort og 80/20-regelen. Denne regelen finner du beskrevet i tredje kapittel i boken hans «Hopp i det – og få ting gjort» som kom i norsk utgave i 2007. Han mener at 80/20-regelen er et av de nyttigste begrepene innenfor tidsplanlegging og styring av livet i alt sitt mangfold. Regelen han viser til ble opprinnelig formulert av den italienske økonomen Vilfredo Pareto som studerte formuesfordelingen blant Italienere og fant at 20% av befolkningen hadde 80% av formuen i Italia på 1800-tallet. Senere fant han at dette også gjaldt for mange andre områder f.eks. i næringsvirksomhet der 20% av anstrengelsene ofte ga 80% av bidraget til resultatet. Og motsatt 80% av anstrengelsene bidro bare til resten på ca. 20%. Tracy mener regelen kan brukes også på oppgave-sortering i privat- og yrkesliv. Har du en liste på ti oppgaver du må gjøre vil det ofte være slik at 2 av disse vil være verdt like mye for deg i resultat som de åtte andre. Du må med andre ord motstå fristelsen til å gjøre unna «småting» først. Velger du å starte dagen med oppgaver som er enkle, men har liten verdi, blir dette snart en uvane, ifølge Tracy. Det vanskeligste med en viktige og betydningsfull oppgave er rett og slett å komme i gang. Har du først begynt å jobbe med den vil du bli naturlig motivert fordi hjernen din nyter å være engasjert i betydningsfulle oppgaver. Igjen ifølge Tracy.

Gjør det nå! Perfekt kan du gjøre det senere. Dette er et av rådene vi får fra Nabil Fanous som er kirurg, men også har skrevet boken «The Universal Rules of Life» som nylig ble utgitt. Et av hans utgangspunkt er nyttårsløfter. Rapporter fra USA anslår at under 80% av disse blir realisert. Og de fleste har gitt opp løftet sitt allerede i midten av februar. Hvorfor? Jo, fordi vi venter på det rette tidspunktet, for å få tid til å komme i gang, den rette stemningen o.s.v. Fanous mener at dette skjer fordi vi ikke er i «gjør det nå»-modus, men fanges inn av et fenomen han kaller «I will», på norsk kanskje «Jeg skal….», og samtidig med henvisning til et tidspunkt frem i tid, «neste uke», «når snøen er borte», «til våren» o.l. Og dermed blir det ikke noe av. Årsaken er vår helt menneskelige tendens til «procrastination», på norsk «forhaling» eller «nøling». Fanous peker på flere underliggende årsaker: Det er lettere å utsette og vente enn å ta et initiativ nå. Vi henger fast i gamle vaner. Vi er redde for ikke å lykkes. Virker alle disse samtidig blir det ikke noe av nyttårsløftene, eller andre gode forsetter og mer ambisiøse planer for fremtiden.

Hva kan vi så gjøre for å komme ut av denne «fellen»?  Fanous mener han har funnet løsningen. Trikset vi kan ty til for å lure oss selv. Med Newtons lov om fysiske legemer i bevegelse som inspirasjon (eplet faller med tyngdekraften til det stoppes av motkraften i grasbakken under treet) formulerer han følgende som han mener gjelder for oss som mennesker og våre handlinger: «If we do nothing, we get nothing – and stay stuck at zero. But as soon as we start moving, we continue moving and end up achieving things», eller «Just start taking action… and the rest will follow!». Frykten for å mislykkes overvinner man ved å innse at det er bedre å gjøre noe, selv om det ikke blir perfekt. Det perfekte kan og må man som oftest utvikle over tid enten man bærer på for mange kilo og vil heller ha muskler, eller er forfatter med skrivesperre. 

Covey, Tracy og Fanous er tre blant mange. David Allen er en annen. Det er som sagt mange bidragsytere i denne bransjen. Flere av dem er aktive foredragsholdere, kursledere, workshopere og ikke minst forfattere. Når de har holdt kurs og drevet forfatterskap en stund blir metodene deres ganske raffinerte og detaljerte.  David Allen, kjent som produktivitetsguruen, som nå også er en godt voksen mann, er en av disse. Han er etter hvert blir ganske vidløftig. Her følger et kort sammendrag av hans «metode» for effektivt arbeid i fem stadier. Boken hans i min versjon er på vel 300 sider så her er det virkelig snakk om syntetisering. 1) «Å samle inn» innebærer å lage en oversikt over alt du i utgangspunktet føler at du må gjøre noe med, «en oppgaveliste» der informasjon som du sitter på eller kommer inn kan legges til. 2) «Å behandle» betyr å sortere. Gjøre det som kan gjøres i løpet av noen minutter. Sende til andre det som hører hjemme hos andre. Utsette og beholde det som du må gjøre (men som tar mer tid enn noen minutter). Og samtidig å kvitte deg med det som ikke er av betydning for videre arbeid. 3) «Å ordne» innebærer noe av det samme. En slags grundigere gjennomgang av «listen» for å sortere ut det som er av betydning og «kaste» det som ikke er av betydning, legge til «huskelappfilen» det som du må huske på til senere, legge i «kildefilen» det du tror du kan få behov for enda senere, «delegere» det som kan sendes til andre, «utsette» det som må og kan utsettes, og «å gjøre» det som tar under to minutter samt «lage planer» for det som fremstår som oppgaver som må samles til et mer omfattende prosjekt eller prosjekter. 4) «Å gjennomgå» som innebærer å lage en prosjekt-liste, og en oppgave-kalender som sorterer det du må gjøre langs en realistisk tidsakse. 5) «Å utføre». Du er jo allerede godt i gang. Så nå er det bare å trå til, men samtidig huske på at nye utfordringer stadig dukker opp og må sorteres gjennom de fire stadiene frem til revisjoner av prosjektlisten din. Puuuhhh!

 Sally ”Take back your life” McGhee er også i samme bransje. Hun er fortsatt aktiv med sitt firma, og som selger av konseptet sitt, men jeg har ikke funnet boken hennes i «mitt bibliotek» foreløpig så hun står på vent for eventuelt å komme på denne «Å gjennomgå»-listen min. Dette gjør hun sammen med andre fra «bransjen» som jeg kanskje kommer til å tilføye denne posten etter hvert som jeg finner dem fram og får laget min syntese av budskapet deres. Om de har noe spesielt nytt å tilføye! 

Har fremtiden en fremtid? Om fortid, fremtid og fremtidsstudier.

Har fremtiden en fremtid? Uansett, vi må utvikle fremtidsferdigheter. Innovasjon og økonomisk vekst henger sammen. Men det finnes tålegrenser for vekst. Kan feministisk økonomi lære oss noe? Fremtidsstudier møter oss nå med en stri strøm av metoder og ideer.

 

Har fremtiden en fremtid? Francis Fukuyama utga i 1992 boken «The End of History and the Last Man». Fukuyama var rådgiver for flere amerikanske presidenter. Hovedbudskapet i boken hans var at etter at Sovjet Unionen ble oppløst i 1991 var vi nå kommet til slutten av en historisk epoke. Man var kommet til endepunktet av menneskehetens ideologiske evolusjon og sto nå overfor unversialiseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for humant styresett. I ettertid, i dag når Russland bomber Ukraina, kan vi slå fast at historien ikke alltid gir god bakgrunn for å mene mye om fremtiden. Kanskje er det derfor et temanummer av Forskningspolitikk, et fagblad for forskning utdanning og innovasjon, som utgis av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), i sin utgave 1/2022 stiller spørsmålet: "Har fremtiden en fremtid?". Og deretter forsøker å fortelle oss hvordan vi kan forholde oss til fremtiden? Er vi i stand til å si noe fornuftig om den, om utfordringene vi vil møte, forberedelsene vi må gjøre og om hvordan vi kan forholde oss til utfordringene når vi møter dem? Fremtidskompetanse eller fremtidsferdigheter er sentrale stikkord. Hvordan kan vi utvikle slik kompetanse og slike ferdigheter?

Å utvikle fremtidsferdigheter innebærer å gjøre seg bevisst stammespråkene, virkelighetsforståelsene, verdiene og selvfølgelighetene som får oss til å danne oss noen utvalgte forventninger om fremtiden og ikke andre. Våre forventninger er knyttet til nedarvede forestillinger skapt i en annen tid enn den fremtiden vil skal møte. Våre tankemønstre er bundet til institusjonelle strukturer, ideologier og stereotype forestillinger om fremtiden. UNESCO har derfor utviklet en Fremtidsferdighetsmetode for å ta oss ut av disse «tvangstrøyene». Det inviteres til fremtidslaboratorier der deltakerne blir delt inn i mindre grupper og oppfordres til å se seg selv i fremtiden (for eksempel i 2060) og skrive ned ulike beskrivelser eller bilder fra denne fremtiden. Beskrivelser og bilder presenteres og man brainstormer rundt disse i tre sesjoner: 1) Fokus på fremtiden, 2) Realistiske forventninger om fremtiden, 3) Hvilke reaksjoner har deltakerne når de etter dette møter et radikalt annerledes motscenario utviklet av de som styrer prosessen. Gjennom denne tredelte prosessen søker man å gjøre deltakerne bevisst rundt 1) Egne håp og verdier, 2) Egne implisitte forestillinger og for-dommer, 3) Komfortsonen deltakerne befinner seg i ved at de også må forholde seg til en alternativ ekstrem fremstilling av en svært annerledes fremtid. Slik åpnes det opp for å se ulike fremtider, identifisere trusler og muligheter som samlet gir et større handlingsrom og også større fleksibilitet i møte med uventede hendelser.

Grenser for vekst. Forskningspolitikk nr. 1/2022 trekker også frem fremtidsstudien «Limits to Growth» som ble lagt frem for 50 år siden. Denne slo i sin tid fast at vi lever på en planet med begrensede ressurser. Det var ikke ukontroversielt tidlig på 1970-tallet. Det rådende verdenssynet var at god samfunnsutvikling krevde fortsatt vekst. I Norge var vi ved starten av vårt oljeeventyr. Studien ble slaktet av tre økonomer i New York Times Literature Review og kalt et kommunistisk komplott. Norske Jørgen Randers som var en av forfatterne av rapporten mener at denne anmeldelsen bidro til å gjøre rapporten kjent. Den solgte 3-4 millioner eksemplarer og ble oversatt til 36 språk. Vi er nå midtveis i den krisen som rapporten varslet. FNs klimarapport fra 2021 slo fast at vi ikke lenger kan fortsette som vi har gjort. Finansmiljøene er blitt mer opptatt av bærekraft og grønne muligheter. Sirkulærøkonomi må bygges inn i næringslivets forretningsmodeller.

Innovasjon, økonomisk vekst og feministisk økonomi. Innovasjoner som garanterer økonomisk overskudd er sikret finansiering. Slik er innovasjon i dag knyttet til økonomisk vekst. Når vekst ikke lenger er bærekraftig, slik «Limits to Growth» slo fast for 50 år siden og FNs klimarapport bekrefter det i dag, må vi tenke nytt om innovasjon. Her mener noen at vi kan hente inspirasjon fra «feministisk økonomi». Den retter søkelyset mot det som blir utelatt når tradisjonelle økonomer regner på verdiskaping. Typisk verdiskaping som ikke regnes med er husarbeid og ulønnet omsorgsarbeid, arbeid som typisk blir utført av kvinner, derfor begrepet «feministisk økonomi», og orientering mot teknologi og metoder som har som formål å sette mennesker i stand til å leve gjennom frivillig og gjensidig samarbeid med andre. I Norge kan vi kanskje også inkludere frivilligheten i foreninger, lag og vel. Her er jo også barn og menn involvert. Filosofen Ivan Illich er et navn når "feministisk økonomi" skal forklares. Hans forestilling er at vi er kommet til et punkt i utviklingen der fortsatt vekst skaper større ulemper enn fordeler slik at fortsatt vekst blir uøkonomisk. Bilen, stadig flere og stadig lengre bilkøer er en illustrasjon på slik vekst. En ny innovasjonspolitikk som tar hensyn til slike faktiske fenomener i samfunnsliv og samfunnsøkonomi er nødvendig.

Fra Forecast til Future Studies og Forward looking. «Forskningspolitikk» tar også opp politikkutvikling i komplekse samfunn som tema. Fremsynstilnærmingene må videreutvikles og spesialtilpasses det politisk-administrative landskapet, er budskapet her. I Finland vil man nå ta i bruk politisk foresight i politikkutviklingen. I et googlesøk fra 2010 fikk Foresight 4 740 000 treff. I 2022 ga samme søk 47 600 000 treff, så Finland er opplagt på sporet. Andre fremsynsteknikker eller søkeord som har hatt eksplosiv vekst som søkeord frem til 2022 er «Future studies», «Forward looking, «Scenario» og «Futures thinking». «Futures literacy» er helt nytt søkeord i 2022. Her er det bare å gå i gang med oppdateringen for de som har som mål å henge med. Og hva med "Forecast". Litt utdatert men fortsatt søkeord innen politikk og teknologi.

Mer om fremtidsstudier på denne bloggen. Forskjellige innfallsvinkler til studier av fremtiden er presentert i andre poster på denne bloggen. Perspektivmeldingen som ble lagt frem i fjor så 40 år frem i tid og var først og fremst bekymret for en relativ økning i antall pensjonister i forhold til befolkningen totalt. Erik Solheim var i Kina, også i fjor, og kom hjem og var opptatt av trender. Å identifisere slike er, eller var, også en teknikk for å utvikle tanker om fremtiden. Megatrender, scenarier og PEST er andre metoder for tilnærming til fremtiden. Grønne byer og Smarte byer var for 10-15 år tilbake del av en fremtidsvisjon. Byer skulle bli intelligente, smarte og grønne. Nyere forskning viser at de smarte byene ikke ble så smarte. Henry Pascal var først og fremst lederinspirator, men et av hans budskap om Fads og Døgnfluer er kanskje også relevant i forhold til fremtidsstudier. Han skrev om nye teorier og metoder som ledere stadig måtte forholde seg til og som skapte forvirring og forstyrelser. Fremtidsstudier har kanskje også sine døgnfluer. Robert Sternberg har introdusert begrepet adaptiv intelligens (AI) som et motstykke til IQ. Skal vi redde verden er det mennesker med AI vi trenger hevder han. Kanskje også en relevant kommentar til fremtidsstudier.

Trump mener han vant valget i 2020 og at vi med ham som president ville sluppet krig i Ukraina.

Wisconsin var en «vippestat» under presidentvalget i 2020. Trump hevder 17. mars 2022 at det var «Widespred fraud i the 2020 Presidental Election» i denne staten og at verden ville være et bedre sted å leve, uten krig i Ukraina, dersom han fortsatt var president.

Wisconsin var en av «vippestatene» under presidentvalget i 2020. Biden fikk til slutt 1 630 866, eller 49.45% av stemmene og Trump 1 610 184, 48.82% av stemmene. Trump forlangte allerede 18. november i 2020 en gjenopptelling av stemmene i to fylker, Milwaukee og Dane. Senere i november bekreftet valgadministrasjonen i begge fylker at Biden totalt hadde fått 87 flere stemmer i deres fylker enn det Trump fikk.

Trump 17. mars 2022: «Widespred fraud i the 2020 Presidental Election». I går, 17. mars 2021, kom Donald Trump, Den 45. presidenten i USA med et statement via sitt RSNB-nettverk (Right Side Broadcasting Network) på Twitter der han skriver at Robin Vos, Republikansk speaker for Republikanerne i delstatsforsamlingen i Wisconsin, har meddelt at det var «widespread fraud» knyttet til presidentvalget i 2020 i denne delstaten, men at det ikke er noe de kan gjøre med dette nå i ettertid. Trump sier i sitt statement seg uenig med Vos. Og viser til at det blant annet er påvist at Mark Zuckerberg sto bak valg-jukset med økonomiske bestikkelser, at det ble stjålet stemmer fra eldre på pleiehjem og at såkalte fantom-stemmer var involvert. I alt var det stjålet langt flere stemmer enn det som skulle til for å utrope ham selv som vinner av valget og dermed gi ham valgmanns-stemmene fra denne delstaten. Det er vel egentlig ikke så uventet.

USA og verden ville være et bedre sted å leve om Trump var president. Men erklæringen som følger om hva verden kunne unngått om han fortsatt var president er nærmest fantastisk. Ikke rart at Republikanerne gjerne vil ha ham tilbake. Med sine egne ord hevder Den 45. President of the United States of America at: «Our Country would not be in the mess it’s in if Republicans had the courage to act. We would be energy independant, no inflation, the Ukraine desecration would not be happening, our economy would be strong, there would have been no surrender in Afghanistan, and so much else». Han avslutter med at republikaneren Vos nå burde ta et tak og «correct the Crime of the Century – immediately!» Han mener andre stater da vil følge etter og gjøre det samme og bekrefte hans seier.

Mellomvalget vil trolig gi republikansk flertall både i kongress og senat. Hva skjer da? Om ikke granskingen av Trumps medvirkningen av Kongress-stormingen 6. januar i 21 er avsluttet og konkludert kan granskingen bli avblåst av det nye flertallet. Trumps har tidligere vært klar i sine meldinger til Trump-godkjente støttespillere blant Republikanerne at hans ønske er å bli gjeninnsatt som president før valget i 2024. Det er kanskje derfor han holder tilbake meddelelsen om at han stiller som presidentkandidat i 2024. Det ville jo være å innrømme valgnederlaget. Og Trump er, slik han selv ser det, ingen taper. Langt derifra. For å sitere enda noen vers fra «Make Poetry Great Again» der alt er sitater fra Trump selv: «My life has been about winning. My life has not been about loosing». «What separates the winners from the losers is how a person reacts to each new twist of fate». «I have a very good brain». «When I think I’m right, nothing bothers me».

Trump var tidlig ute med sin beundring for Putin rundt invasjonen i Ukraina. Trumps kommentar til krigserklæringen mot Ukraina var: "This is genius". Og dette gjaldt spesielt Putins forklaring av hvorfor man "måtte" gå inn i Ukraina: "And he is gonna go in and be a peacekeeper". Dette ble ganske sikkert notert i Moskva. Og når  man der nå presenterer alternative sanne nyheter om krigen i Ukraina kan man vel ikke se bort fra at de også her henter inspirasjon fra flommen av alternative nyheter om 2020-valget av president i USA. Det er vel ikke å ta sterkt i å si at Trump har satt en ny standard for hva som kan passere som "alternative nyheter" i internasjonal politikk eller? Ja, for egentlig er det vel Biden som har skylda for at Putin har invadert Ukraina, eller hva?

Kina kan ikke overtale Putin til å gi opp Ukraina. Kina har egne interesser i Verden, i Kinahavet og Taiwan.

Selvtillit i egne veivalg, teori og vitenskap, «vårt system», og «vår kultur» er viktig i Kina. Kinas Digitale Silk Road, Belt and Road Initiativ, Confucius Institutes er alle initiativ for å understøtte denne selvtilliten. Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan er et mål.

Mange, også jeg, har nevnt Kinas leder Xi som en mulig fredsmekler mellom Russland og Ukraina i den pågående konflikten. Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. I ettertid hevder noen at Putin utsatte angrepet på Ukraina for ikke å forstyrre Kinas OL-arrangement. Når man ser nærmere på Kinas internasjonale engasjement så langt og planene på lengre sikt, er det flere gode grunner til at Kina kanskje ikke er den beste fredsmekleren i denne konflikten.

Selvtillit i våre veivalg, selvtillit i vår teori og vitenskap, selvtillit til vårt system, og til vår kultur. Dette er en litt fri oversettelse av en passasje i president Xi Jinping’s tale til Folkekongressens 3000 deltakere da de møtes i Peking i mars 2021. Den kom etter at presidenten hadde slått fast at Kina var først til å temme COVID-19, først til å vende tilbake til arbeidet og først når det gjaldt å gjenvinne økonomisk vekst etter pandemien. Kina hadde tatt en lederposisjon på den globale scenen. Nasjonen som stormakt var født på ny. Kina er størst i internasjonal handel, finansiering, befolkning og som militærmakt målt i soldater. Eksperter mener, eller snarere mente, at Kina i 2030 trolig vil passere USA som verdens største økonomi selv om det nå rakner litt i forhold til forestillingen under Folkekongressen i fjor. Storbyene Shanghai og Shenzen ble nylig stengt på grunn av nye smitteutbrudd av COVID og Hongkong-børsen «er samlet ned» 30% siste år etter et dramatisk fall på 20% fra februar til mars i år.

Kinas Digitale Silk Road og Belt and Road Initiativ – Offensiv imperialismebygging? De nevnte initiativene er betegnelser på internasjonale initiativer fra Kinas side, rettet mot å utvikle infrastruktur, relasjoner og markeder og spre kunnskap om Kinas historie og kultur. Imperiebygging og imperialisme vil noen kanskje kalle det. Uansett rigger Kina seg for å ta over USAs rolle som dominerende maktfaktor i Asia. Kina er allerede største handelspartner til nesten alle land i Asia. Ved utgangen av 2020 fullførte Xi forhandlingene om et Kina ledet utvidet regionalt økonomisk samarbeid som omfatter ti land i sør-øst Asia, Australia, Japan, New Zealand og Syd-Korea. Kinas Belt and Road Initiativ (BRI), eller One Belt One Road Initiativ (OBOR) som det også omtales som, ble lansert i 2013. Det består av etablering av tre landbaserte og tre maritimt baserte infrastruktur-korridorer som binder Kina sammen med land i Asia, Europa, Midt-Østen og Afrika. Kina har stått for finansiering, arbeidskraft og fysiske innsatsfaktorer. Initiativet berører per i dag 60 land. Initiativet omfatter også treningsprogrammer som promoterer denne modellen for samfunnsutvikling.  Kinas Digitale Silk Road omfatter undervannskabler, overvåkingsteknologi og 5G-nettverk og andre former for digital kommunikasjonsteknologi.

Confucius Institutes – Kulturimperialisme? Som om dette ikke er nok har Kina også over år arbeidet for å spre kunnskap og beundring for kinesisk kultur og språk gjennom etablering av Confusius Institutes i tilknytning til etablerte utdanningsinstitusjoner i vertslandene. Kinas mål var 1000 slike institusjoner etablert innen 2020. Snaut halvparten var etablert da og initiativet har møtte motstand i noen land knyttet til kravene Kineserne stiller til lærekrefter og innhold i undervisningen. Det utfordrer vertsinstitusjonenes integritet. Det hevdes også at President Xi er talsperson for en langsiktig strategi rettet mot en revisjon av kontroll med internett, menneskerettigheter og internasjonalt standardiseringsarbeid.

Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan. De omtalte imperialistiske fremstøtene som ligger i BRI, Kinas Digitale Silkevei og ambisjonen om å etablere Confusius Institutter world wide er opplagt viktige for Kina. Men kanskje høyere på ønskelisten står gjenforening av moderlandet. Prosessen med å inkludere Hong Kong er allerede gjennomført. Kina har rykket frem og markert sine interesser i Øst- og Sør-Kina havene. Men øverst på listen står opplagt en gjenforening med Taiwan. Og kanskje derfor er Xi en lite aktuell mekler i konflikten mellom Russland og Ukraina. For oss i Norge er det kanskje viktig å følge med på Kinas fremstøt i forhold til Arktik. President Xi arbeider aktivt for å posisjonere Kina i en fremtredende rolle i å bestemme fremtiden i disse polområdene.

En langt fyldigere, detaljert og presis beskrivelse av Kinas interesser og stormakts-ambisjoner finner du i Foreign Affairs januar/februar utgave i år (2022). Denne er skrevet av Elisabeth Economy som er knyttet til Hoover Institution ved Standford University i USA, er Kina-ekspert og har nylig utgitt boken The World According to China.

Klimaendringer – Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv. Mangler vi evne til å forestille oss dette?

Klimaendringer – Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv. Mangler vi evne til å forestille oss dette? 

Fortsatte utslipp av klimagasser vil gi global oppvarming og villere vær sier FN. Under flommen i Ahr dalen i Tyskland natten mellom 14. og 15. juli i fjor omkom 134 mennesker. Forutsetningene for, og skadeomfang av flommen, var påvist, men ikke forstått. Mangler vi evnen til å forestille oss «det verste»?

Fortsatte utslipp av klimagasser vil gi global oppvarming og villere vær sier FN. FN har nylig (28. februar i år) lagt frem en rapport som slår fast at menneskelig og sivilisatorisk påvirkning av klima er helt klar. At klimaendringer allerede har hatt stor negativ påvirkning både for mennesker og natur. At fortsatt utslipp av klimagasser vil gi ytterligere global oppvarming og langsiktige endringer i alle komponenter i klimasystemet, øke sannsynligheten for alvorlige, ikke reversible virkninger for menneskene og økosystemene (min frie oversettelse). Et grønt skifte er nødvendig.

134 mennesker omkom under flommen i Ahr-dalen i Tyskland natten mellom 14. og 15. juli i 2021. Flommen som kom etter ekstremnedbør, skadet 766 mennesker og 3000 av de 4200 bygningen langs elven Ahr. Ahr er normalt en elv med beskjeden vannføring.  Ahr dalen blir beskrevet av de som bor der som et lite paradis, med vingårder en liten elv og sykkelstier når de omtaler situasjonen før flommen i juli i fjor.

Forutsetningene og mulig skadeomfang av en storflom i Ahr dalen i juli var påvist før flommen. Dette i følge en talsperson for Den tyske nasjonale meteorologiske tjenesten (GNMS). Det man kunne vise til var et lavtrykks-system i virksomhet over tid som trakk til seg varm og svært fuktig luft fra Middelhavet. Dette lavtrykket ga mye nedbør over store områder i Nord-Vestlige deler av Europa. Nedbørsmengdene og varighet av nedbøren mettet jordsmonnet i området og satte scenen for det som ble en historisk omfattende naturkatastrofe. Nedbøren på dagen for flommen var stor, men ikke ekstrem, 100 til 150 millimeter, men det var for mye for dalføret i den tilstanden jordsmonnet der da befant seg i. Områdets bratte dalsider og flate flomsletter forsterket virkningen, ødela mer enn 80 bruer, mange var solide og bygget i stein og flere hundre år gamle. Flommen tok også med seg deler av jernbanen og altså også store deler av bebyggelsen.

Forestillingssvikt – Vi mangler evne til å forestille oss «det verste». Dette hevder Hydrologen Hanne Cloke i en kommentar i New Scientist nylig. Forestillingsevne er en av egenskapene som skiller oss fra andre dyr. Forestillingsevne er viktig i vitenskapen. Einstein skal ha uttalt at forestillingsevne var viktigere enn kunnskap når nye teorier skulle formuleres. Ved å bruke forestillingsevne kan man se inn i fremtiden, se «rundt hjørner», for å øke vår innsikt. Hun trekker frem skadeflommen i Ahr-dalen som et eksempel der man ikke lykkes med å fremstille farene slik at innbyggerne i dalen forsto dem, selv om man visste at flommen ville komme. Hverken myndighetene eller befolkningen i Ahr-dalen hadde forestillingsevne til å se for seg det som skulle komme ut fra de «tørre fakta og data» som ble presentert. Komplekse simuleringer er ubrukelige dersom ingen forstår den risiko som de beskriver. Cloke sier at fagfolk og forskere må engasjere hjernene sine i en fremstilling av farer som oppmuntrer realistisk forståelse, respons og handling. Hun mener erfaringer fra USA, der man gir stormer dramatiske navn og dermed en slags personlighet, kan være en veg å gå. Kanskje burde også varsel av  skadeflommer inneholde navn som fremmer opplevelsen av dramatikk. Fra norsk historie kjenner vi for eksempel Storofsen fra 1789 nettopp på grunn av navnet flommen fikk.

Russland: Sanksjoner virker de? Og hvem betaler regningen?

Omfattende sanksjoner er innført mot Russland. Mange mener mye forskjellig om effekten av disse. Det er historisk sett langt mellom suksesshistorier om sanksjoner. Noen sanksjons-regimer har feilet totalt. Og det er vanskelig å planlegge sanksjons-regimer mot andre, uten også å skade seg selv. Putin hevder at Russland vil bli styrket!

Omfattende sanksjoner er innført mot Russland. Flere aviser har den siste uken publisert oversikter over planlagte og innførte sanksjoner mot Russland. De omfatter sanksjoner rettet mot finanssystem og banker i form av «å fryse» den russiske sentralbankens midler plassert i USA og EU og å forby transaksjoner med Russiske statsfond og banker i dollar, euro, pund og yen m.m. Tiltak er også rettet mot industri, eksport og selskaper i form av eksport-forbud. Ikke-godkjenning av Nord Stream 2, gassledningen mellom Russland og Tyskland er et tiltak i denne pakken. Tiltak er rettet mot fly og transport som i hovedsak innebærer å stenge ned luftrom for russiske fly og stenge havner for anløp av russiske fartøyer. Tiltak er rettet mot russiske ledere og forretningsfolk som innebærer å fryse deres eiendeler og også sanksjoner mot navngitte russiske politikere.

Mange mener mye om effekten av sanksjoner. En rekke norske spesialiser har presentert meninger om sanksjonene som nå er eller vil bli etablert. Russland-forsker Jakub Godzimirski mener i Dagsavisen 23. februar at sanksjonene som til da var besluttet innført vill ha liten effekt, men vise at Vesten sto samlet og dermed skape usikkerhet om hva som ville komme. Victor D. Norman mente i Dagens Næringsliv 26. februar at det ikke er tvil om at sanksjonene virker. Karen Helene Ulltveit-Moe mente 11. mars i samme avis at globaliseringen har gitt sanksjoner økt slagkraft. Hun mener enighet om olje-sanksjoner mot Russland er resepten. Samme dag viste Benedicte Bull til erfaringer fra Venezuela som viste at sanksjoner ofte rammer feil, at sanksjonerte land ofte finner nye veier og venner, at sanksjonene bruker som syndebukk, styrker autoritære ledere, stimulerer kriminell økonomi og gjør det vanskeligere for de sanksjonerte å gi fra seg makten.

Egentlig langt mellom suksesshistoriene når det gjelder sanksjoner. The Economist utgave av 5. mars i år har et oppslag om sanksjoner som virkemiddel i internasjonale konflikter.  Her hevder man at det er langt mellom suksesshistoriene. Man må til dels langt tilbake i tid for å finne dem. USAs blokkering av Storbritannias tilgang til IMF under Suez-krisen i juli 1956, etter at Egypt hadde nasjonalisert Suez-kanalen førte til at den allerede planlagte engelsk/franske-invasjonen ble avlyst i løpet av få dager. I 1990 årene og tidlig på 2000-tallet førte sanksjoner til at Muammar Qaddafi avsluttet sitt program for utvikling av kjemiske masseødeleggelses våpen og også sluttet å finansiere terrorisme.

Noen sanksjonsregimer har feilet totalt. Her viser Economist til at de omfattende sanksjonene mot Iran for å få landet til forhandlingsbordet rundt atomvåpen-utvikling i 2015 lykkes, mens senere omfattende sanksjoner rettet mot mullah-regimets aksjoner i og mot nabolandene ikke har hatt effekt. Tilsvarende har amerikanske sanksjoner, over lang tid, rettet mot å fremtvinge regimeskifter på Cuba, og i allerede nevnte Venezuela, vært resultatløse

Vanskelig å planlegge sanksjonsregimer som skader andre, uten også å skade seg selv. En av utfordringene med å sette sanksjonsregimer er å finne løsninger der man påfører den parten man ønsker å sanksjonere større belastninger enn de man selv må bære. Dette ser vi allerede nå klart i Norge i forhold til sanksjonene som vi nå er med på å gjennomføre mot Russlands krigføring i Ukraina. Dette har allerede ført med seg økte og økende strømpriser, ditto priser på drivstoff, byggevarer, matvarer og på kjøpet økende renter som rammer norske lønnsmottakere. Den norske staten for sin del øker sine inntekter fra olje og gassleveranser og, med økende priser, fra avgifter betalt av de samme lønnsmottakerne. Hvorfor ikke "sette tak" på disse avgiftene som sikrer statsbudsjettet uten samtidig å flå forbrukerne? Uansett, hevder The Economist, fører sanksjoner til økonomiske tap for økonomien sett under ett.

Putin mener: Russland vil bli styrket! Putin hevder for sin del at Russland vil fremstå styrket og at sanksjonene vil slå tilbake på de sanksjonerende landene i form av høyere mat- og energipriser. Han hevder at det aldri har vært noe alternativ til den spesielle militære operasjonen som nå er igangsatt i Ukraina og at Russland ikke er et land som kan kompromisse med sin suverenitet til fordel for kortsiktig økonomisk gevinst. Kanskje er erfaringene fra Venezuela verdt å se nærmere på.

Plast ble oppfunnet i 1869 og mottatt som en velsignelse. Nå er det kanskje blitt en forbannelse?

FN-traktat mot plastforurensning kommer i 2024. Plast skal bli ressurs i en sirkulær økonomi. Plast ble i 1869 oppfattet som redningen for natur og miljø, for elefanter og skilpadder. Plast var også viktig i elektrifisering av samfunnet på 1900-tallet og under første verdenskrig. Plastoptimismen avtok fra 1960-tallet. Nå skal det ryddes opp. Det blir ikke enkelt.

FN-traktat mot plastforurensning kommer i 2024. Espen Barth Eide har på oppdrag fra FNs miljøforsamling ledet arbeidet med å få i stand en avtale om å lage en juridisk bindende traktat mot plastforurensning. Oppdraget ble gitt av FNs miljøforsamling med representanter fra 170 land som hadde sitt femte toppmøte i Nairobi første uka i mars. Avtalen er fortsatt «ikke i boks», det er fortsatt runder man må gjennom for å bestemme innretning på avtalen og ikke minst sluttkommunikèet, som vil slå fast at dette fra et gitt tidspunkt av, er FNs offisielle politikk. Dette skal etter planen skje i 2024. Lykkes man med oppfølgingen vil man etter hvert få felles internasjonale regler med forbud mot plastprodukter som inneholder miljøgifter og krav om avfallshåndtering og resirkulering. Bare 10% av all plast som noen gang er produsert er resirkulert. Femten tonn plastavfall i minuttet overlates til naturen ifølge anslag fra University of Georgia i USA. Mye ender opp i verdens hav. Her blir mikroplast i form av ørsmå bestanddeler av plastprodukter tatt opp i næringskjeden og kan ende opp i magene våre.

Plast som ressurs i en sirkulær økonomi. I Norge vil man, ifølge Barth Eide som norsk Klima- og miljøvernminister, arbeide for å få på plass løsninger som gjør at vi vil bruke plast som ressurs i en sirkulær økonomi. Å se på regler for produsentansvar vil være et tiltak sammen med nye krav til sortering av plastavfall. Anlegg for slik sortering finnes det foreløpig bare to av i Norge. Man vil også arbeide for å fase ut ikke-sirkulærbar plast, innføre forbud mot engangsartikler i plast, og kanskje også forby andre engangsprodukter av plast. Det er et svært ambisiøst arbeid man nå gir seg i kast med. Litt «plasthistorie» kan fortelle oss noe om hvor ambisiøst det er.

Opprinnelig ble plast i 1869 oppfattet som redningen for natur og miljø, for elefanter og skilpadder. I 1869 oppfant John Wesley Hyatt syntetisk polymer som kunne erstatte elfenben i produksjonen av billiardkuler. Han utviklet polymer ved å behandle bomullsfibre med terpentin utvunnet fra fiber og bark fra kamfertrær. Billiard var blitt så populært at det truet elefantbestanden. Kulene ble laget av elfenben fra elefantenes støt-tenner. Hyatt oppdaget at hans nye materiale kunne formes og samtidig imitere sjeldne naturlige substanser som skilpaddeskjell, horn, lintøy og altså elfenben. En rekke allerede overbeskattede naturressurser ble reddet av plast.

Plast var viktig i elektrifisering av samfunnet på 1900-tallet og under første verdenskrig. I 1907 ble bakelitt oppfunnet som det første helt syntetiske plastmateriale og til erstatning for skjellakk som isolasjonsmateriale for en raskt fremvoksende elektrifisering. Men siden bakelitt kunne både formes, støpes, var bestandig og varmeresistent ble anvendelses-områdene etter hvert svært mange. Under andre verdenskrig vokste det frem en omfattende plastindustri. Behovet for å verne om knappe naturressurser skapte stor etterspørsel etter syntetiske produkter. Nylon ble oppfunnet som syntetisk silke og ble brukt blant annet i fallskjermer. Plexiglass erstattet glass i flyvinduer m.v. Etter krigen ble plastmaterialer erstatningsmaterialer for f.eks. stål i biler, erstattet papir og glass som emballasje og tre i møbler.

Plastoptimismen avtok fra 1960-tallet. Plastavfall i havet ble observert som problem på 1960-tallet. Plast ble etter hvert også omtalt som «billig» og «uekte». Bekymringen for plastavfall, som vokste i volum og ikke lot seg bryte ned, ble artikulert stadig sterkere. Plastindustrien «oppfant» resirkulering for å møte disse utfordringene. Helserisiko knyttet til plast ble etter hvert også artikulert som spesielt problemområde. Risiko er knyttet til produksjon, oppvarming og forbrenning, og skyldes vesentlig plastmonomerer, herdere og akseleratorer, myknere (enkelte avgis til matvarer), andre tilsetningsstoffer og giftige forbrennings- og spaltningsprodukter. Helseskade kan opptre ved avdamping og hudkontakt under produksjonen, men også ved innånding av forbrenningsgasser fra ferdige plastprodukter. Brenngassene kan være svært giftige. Noen plaststoffer kan føre til allergi eller luftveisirritasjon ved bearbeidelse og sveising av myk plast. Man mistenker at ftalater (organiske forbindelser som brukes som myknere i plast og ved farging av materialer) i stoffer og leketøy kan gi astma og allergiproblemer blant barn. Astma kan også fremkalles ved sliping av formaldehydholdige plasttyper. Enkelte epoksy-plastprodukter, kan inneholde uherdede monomerer etter herding, og gi allergireaksjoner også ved håndtering av ferdigprodukter. Om effekten av mikroplastforurensning av vann og hav vet man foreløpig mindre selv om dette altså er adressert som et sentralt problemområde.

Globalt eksporteres fortsatt over 1000 millioner tonn plastavfall årlig fra industriland. Omtrent halvparten havnet tidligere i Kina som nå ikke lenger er mottaksland. I dag transporteres plastavfall sammen med store mengder såkalt e-waste til andre land i Afrika og Asia. Her deponeres avfallet i åpne fyllinger og mange mennesker i mottakslandene lever av å plukke fra disse fyllingene for videresalg. Arbeidsmiljøet på disse fyllingene er ikke beskyttet. Alternativ sysselsetting for livsopphold finnes imidlertid ikke umiddelbart. I USA frykter man for sin del at etablert kildesorteringen kan stoppe opp i enkelte byer på grunn av innstramningene i Kina og Thailand. Flere delstater i USA vurderer som en følge av dette å ta bort restriksjoner mot å deponere plastavfall i søppelfyllinger.

Mye plast flyter i havene. Noe ender på strendene. Plastikkavfall utgjør ca. 80% av alt avfall i havet i følge en kilde. Overslagsberegninger gjengitt av samme kilde ender opp med at over 5 "trillioner" makro- og mikroplastikk-biter flyter rundt i havet. Samlet vekt er ca. 270.000 tonn. Hundre tusen sjøpattedyr og skilpadder og en million sjøfugler dør hvert år på grunn av plastforurensning av havområder og strender. På strendene brytes plastmaterialene ned, men blir ikke borte. Noe spises av fugler og dyr. Nederlandske forskere har forsøkt å simulere plastmaterialenes "transport" med havstrømmene blant annet for å finne ut hvor plastmaterialene stammer fra (Nature Vol 602 24 Februar 2022). Til en gitt strand i Nederland fant man ut at plastavfallet kom fra øst-kysten av UK, fra fiskerier den engelske kanal og fra elver med avløp til sjøområdet utenfor stranden. Hvilke kilder som bidro mest varierte med årstidene. Vinterstid ble plastavfallet ført nordover og drev derfor ikke i land på den aktuelle stranden.