COVID-19: Pandemi, problembegivenheter og superspredere

En julegledetragedie. Femte desember i fjor, som er dagen for julegaveformidling i Belgia, fikk eldre på et pleiehjem nær Antwerpen besøk av Julenissen. Julegleden endte i tragedie. Førti ansatte og over hundre pleiepasienter ble smittet av COVID, 26 har dødd siden. Smittebæreren var den utkledde Julenissen som testet positivt. Superspreder begivenheter som denne, der mange blir smittet samtidig, ofte av en enkelt smittebærer, er etter hvert et kjent fenomen fra den pågående pandemien. Men fenomenet er også kjent fra tidligere epidemier som SARS-epidemien i 2003 og Ebola-utbruddet i 2014 til 2016.

Problembegivenheter og problemsteder/superspreder-begivenheter. En av de viktigste lærdommene fra den pågående pandemien er at "rommene" der mennesker samler seg og møtes er betydningsfulle når det gjelder risiko for å bli smittet. Overfylte lukkede rom med dårlig ventilasjon der mennesker blir stående eller sittende tett på hverandre, har i mange tilfeller ført til smitteutbrudd. Verdens helseorganisasjon (WHO) utviklet i juni i fjor sin «3Cs public-healtmessage» for å adressere denne utfordringen. Man har under pandemien forsket på hva som er risikofylt innemiljø. I USA har man gjort modellstudier med bevegelsene til 100 millioner mennesker i det offentlige rom over 2 måneder. Man la inn som forutsetning at smittetrykket ville være størst dersom lokalene menneskene samlet seg i var små, slik at de kom tett på hverandre, og i tillegg oppholdt seg der over lengre tid. Restauranter, kafeer og treningsstudioer ble pekt ut som såkalte hot-spots. Ti prosent av de stedene mennesker i denne undersøkelsen «besøkte» sto for 80% av smittetilfellene ifølge beregningene. 

Finnes det superspredere? I gjennomsnitt vil hver person som blir smittet under denne pandemien føre smitten videre til to eller tre andre. Men dette gjennomsnittlige smittetallet skjuler store variasjoner. I realiteten kommer det meste av smitten fra et mindre antall personer. Noen tidlige studier under denne pandemien viste 10% av smittetilfellene utenfor China sto for 80% av de sekundære smittetilfellene. Dette har ført til forskning som søker å finne ut om det finnes mennesker som biologisk er eller oppfører seg slik at de er mer tilbøyelige til oftere å føre smitte videre enn andre. Det vil f.eks. være slik at mennesker med kraftig stemme som snakker høyt avgir mer aerosoler, i form av små eventuelt virustransporterende partikler til luften rundt seg, derfor kan komme til å overføre smitte til flere rundt seg. Men ut over dette er personers atferd i møte med andre trolig viktigst. Om du ikke bærer maske, ikke holder avstand, snakker høyt, roper eller synger når du er tett på andre, vil du, om du er smittet, kunne overføre smitte til mange andre.

Superspredning som fordel. Økt forståelse for fenomenet superspredning peker mot muligheter for dempe utbruddene når de kommer. I stedet for å arbeide seg fremover i kjeden av kontakter fra en som er smittet, for å avdekke om disse er smittet, har man nå også begynt å arbeide seg bakover i tid fra den smittede i søk etter den som smittet vedkommende. Siden sannsynligheten er stor for at smitten kommer fra en superspreder-situasjon heller enn en enkelt smittebærer gir dette nyttig informasjon til arbeidet med å begrense smitteutbrudd i fremtiden. Erfaringer man så langt har gjort peker mot serveringssteder som arenaer for superspredning og at man kanskje bør fokusere mer på superspredningssteder enn på lockdown som rammer all næringsvirksomhet. Men som en av de involverte forskerne sier, sitert i artikkelen, i Nature: «There will always be an underlaying risk of superspreaging events just because of the way that society is structured».

Denne posten bygger i all hovedsak på en artikkel i Naturefra 25. februar i år som inneholder langt flere detaljer og informasjon enn det jeg har formidlet her. Den anbefales for interesserte.

CO2-utslipp, konsekvensene av klimaendringer og samfunnets kostnader er til revisjon

Prisen for å slippe ut et tonn CO₂. I 2013 reviderte en tverrinstitusjonell arbeidsgruppe (IWG) nedsatt av Obama, SCC (Social Cost of Carbon) til rundt USD 50 per tonn CO₂ utslipp i 2020. Senere under Obama ble kostnaden justert ned til 42 USD per tonn. Donald Trump, som nyinnsatt president, hadde gått til valg på å sette «America First». I 2017 fikk han satt ned SCC til mellom USD 1-7 per tonn CO₂ sluppet ut i atmosfæren. Tilsvarende "pris" for utslipp av et tonn CO₂ i Norge er i dag 590 kr. Et utslipp av CO₂ i USA gir først og fremst konsekvenser i andre deler av verden. Andelen av konsekvenser som rammer resten av verden er beregnet til 85%. Det var dette Trump støttet seg til når han skulle realisere America First. 

Hva er SCC og hva kan SCC brukes til? SCC er de marginale kostnadene ved innvirkningene forårsaket av utslipp av ett ekstra tonn av klimagassen CO₂ når som helst, inkludert "ikke-markedsmessige" påvirkninger på miljøet og menneskers helse. Formålet med å sette en pris på utslipp av CO₂ er å gi veiledning til beslutningsfattere og lovgivere som vurderer tiltak for å begrense utslipp av CO₂ om tiltakene de foreslår er fornuftige økonomisk sett. Er SCC 50 USD per tonn i et gitt år og vi har en teknologi under utvikling som garantert kan redusere slike utslipp med en million tonn dette året så kan man forsvare en investering i denne teknologien på inntil 50 millioner USD fratrukket renter frem til tiden for realisering. Er nødvendig investering langt mindre enn 50 millioner USD er dette «god butikk».

Nå skal prisen opp. Men til hvilket nivå? President Biden har satt i gang arbeidet med å revidere SCC-verdien. Første trinn i dette arbeidet er trolig å reversere Trumps initiativ fra 2017. Men utover dette er revisjonen utfordrende. Mange mener at en pris per tonn på 50 USD er langt fra å dekke kostnadene knyttet til klimaendringene forårsaket av utslipp på dette nivået. Ekstremvær med oversvømmelser og ødeleggende stormer, sykdomsspredning, havnivåhevning, avlingstap som påvirker matforsyningen er blant virkningene som påfører de som rammes store kostnader i form av sykdom, ødelagte eiendommer, økte matvarepriser mv. I det politiske miljøet i Norge går for tiden debatten om en økning av prisen på utslipp av et tonn CO₂ til 2000 kr i 2030. Et flertall i Stortinget er for en slik økning. Senterpartiet og FrP er ikke med. Uenigheten går bl.a. på hvordan man kan sikre at en slik avgiftsøkning ikke skaper større ulikhet mellom byområder og distriktene, og mellom velstående og mindre velstående. EUs klimasamarbeid, som Norge er en del av, kan bli avgjørende før løsningen.

Revisjon med mange forhold å ta hensyn til. Å reversere Trumps reduksjon tilbake til et nivå rundt USD 50 per tonn er første skritt. Arbeidet videre krever bred faglig tilnærming av økonomer, representanter for naturfaglige og teknologiske disipliner, jurister m.fl. Å utvikle «skadefunksjonen» som brukes til beregning av virkningene av klimaendringer på menneskelig velferd er en utfordring. Utredning av klimarisiko og kostnader som kan oppstå som følge forhold der vi mangler erfaring som rundt opptining av permafrost, massemigrasjon med påfølgende konflikter. Klimaendringer treffer noen grupper mennesker med større konsekvenser enn andre. Velstående mennesker lider kanskje store tap målt i pengeverdi, men klarer seg bra. Andre med mindre ressurser taper mindre, men er allikevel langt verre stilt. Diskonteringsrenten for å kalkulere tap og vinning på lengre sikt må tilpasses en verdensøkonomi som ikke lenger vokser i samme takt som tidligere.

Denne posten er inspirert av en artikkel i Nature fra 25. februar i år som gir mye mer enn dette sammendraget for den som måtte være interessert.

Om ambisiøse klimamål, usikre klimaforskere, -skeptikere og betydningen av egne valg

 

Om klimamelding og ambisiøse mål for 2030 og 2050. Regjeringen la nylig frem en Klimaplan for 2021-2030 (Meld. St. 13 (2020-2021)). Norge har under Parisavtalen forpliktet seg til å redusere utslippene av av klimagasser med minst 50 og opp mot 55 prosent før 2030 sammenliknet med 1990. Dette er første skritt mot å gjøre Norge til et lavutslipps-samfunn i 2050. Det forutsetter 90-95% kutt i utslippene innen da. Planen forutsetter at folk i 2030 enkelt skal kunne reise uten utslipp. Næringslivet skal kunne frakte gods og varer på klimavennlige måter. Norsk innenriks sjøfart og fiske skal ha halvert utslippene sine sammenliknet med utslippstall for 2005. Nordmenn skal fremdeles kunne bo, og jobbe i et livskraftig næringsliv, i hele landet. Norge skal produsere sunn, trygg, bærekraftig og klimavennlig mat fra jord og hav. Mål for 2030 er også at Norge skal ha konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp og være stor produsent av fornybar energi. Vi skal ha en petroleumsnæring som utvinner olje og gass effektivt, med lave utslepp. Bærekraftig forvaltning av skog og grønne areal er en viktig del av løsningen på global oppvarming. I 2030 er målet for Norge at utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke skal være større enn opptaket i sektoren. Dette er ambisiøse mål.

Om klimaforskning, usikkerhet og klimafornektere. Etter Parisavtalen fra 2015 har nær sagt alle land forpliktet seg til å begrense den globale oppvarming til 1.5^oC over det såkalt preindustrielle nivået. Allerede her møter vi utfordringer. Globale temperatur-målinger går ikke lenger tilbake enn til 1850, men det vi kaller den industrielle revolusjon startet 100 år tidligere. Modellberegninger antyder at temperaturen allerede hadde økt med 0.2^oC frem til 1850. Men uavhengig av dette er gjennomsnitts-temperaturen for tidsrommet 1850 til 1900 blitt det offisielle førindustrielle nivået. Dette medfører at vi i dag regner med en temperaturstigning på 0.9^oC frem til i dag. Dette innebærer også at vi kanskje har +0.6^oC å gå på eller kanskje mindre enn +0.3^oC, i følge de som kjenner tallene og bakgrunnen for dem. Økt temperatur i atmosfæren påvirker mange forhold av betydning for vårt videre liv på planeten. Men også her er usikkerhetene store. Havnivået som eksempel: Vil dette stige med 0.3 meter innen år 2100 eller 3 meter?

Her er det stort spillerom for de såkalte «klimafornekterne», de som avviser hele problemstillingen. Det har både vært varmere før og det har vært istider vil de hevde. Norge er blant land i verden med høyest andel klimaskeptikere. En sammenlignende internasjonal undersøkelse viste at åtte prosent av Norges befolkning mente  at mennesket ikke er skyld i at klimaet forandrer seg. Her var vi på topp sammen med USA og Saudi- Arabia. I en nasjonal undersøkelse gjennomført av SIFO i 2012 mente 70 % av de som svarte at klimaendringene var menneskeskapt. Samtidig mente 60 % at Norge burde fortsette å utvinne olje fra nye felt. Det kan tyde på at man ikke koplet utvinning av olje og klimaendringer. Men fordi det er debatt blant forskere om resultater av forsking kan man ikke avvise klimaforsknings-resultatene. Debatt om resultater er forskningens helt nødvendige kvalitetssikring.

Kull og olje er fortsatt viktigste drivstoff i samfunnet. Atomkraft er uaktuelt. Nesten uansett hvordan man ser på verdens energiforsyning dominerer kull og olje. Også når det gjelder elektrisitetsproduksjon er vi per i dag helt avhengig av å brenne kull og olje for å lys og varme. Vannkraft, vind og sol bidrar her med ca. 20%. Kjernekraft er både den tryggeste og den mest miljøvennlige måten å produsere energi på hevder noen. Den kjente klimaforskeren James Hansen presenterte sammen med andre forskere for noen år tilbake et regnestykke som viste at kjernekraft hadde spart nærmere 2 millioner menneskeliv ved å hindre helsefarlige luftutslipp av blant annet 64 gigatonn med CO₂. Ytterligere millioner av menneskeliv ville være spart frem til 2050 dersom mellom 80 og 240 gigatonn CO₂, ikke blir sluppet ut. Det kan man hindre ved å la kjernekraftverk erstatte dagens fossilbaserte kraftproduksjon. Andre vil med minst samme intensitet hevde at kjernekraft ikke er løsning på klimakrisen. Atomavfall må lagres i flere tusen år. Vi kan ikke redde klimaet på bekostning av naturen og helsen vår. Atomkraftverk er kostbare og tidkrevende å bygge. Til dette kommer erfaringer fra ulykker ved tidligere kjernekraftverk, som gjør at svært mange mennesker ikke vil ha slike anlegg som naboer. Fremtiden er fornybar energiproduksjon.

Vindkraft er etablert som betydelig fornybar kraftkilde i Norge. Ved utgangen av 2018 hadde vi 610 operative vindturbiner fordelt på 35 forskjellige vindkraftverk som i et normalår leverer 5 TWh. Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Oppland er fylker uten slike installasjoner. Ellers er alle fylker berørt. Inngrepene ved bygging av parker for vindkraft er beregnet til 2,5 dekar per MW. Veier for å komme til vindturbinene står for 80% av arealbruken. Og vindmøllene «vokser». Rundt århundreskifte raget en typisk vindmølle 75 meter over bakken og leverte en effekt på 0,75 MW. I løpet av de neste årene vil vi kunne se vindmøller som strekker seg 250 meter over bakken og leverer 2,5 MW. På Frøya bygges det nå 14 vindmøller «som har vokst» fra 135 til 180 meter under planarbeidet. Høyeste fjellknaus på Frøya rager 76 meter over havet. I 1981 ble 600 politifolk satt inn for å fjerne demonstranter i lenker som forsøkte å hindre utbygging av Altavassdraget. Naturinngrepene ved vindkraft er annerledes. Men også her har vi hatt demonstranter som kjemper mot utbygging, og politi i aksjon for å fjerne dem. Inngrepene i form av veier og vindkraftturbiner oppfattes av motstanderne som omfattende, irreversible og også som synsforstyrrelser.  «Nordmenn flest er opptatt av å bevare det som er igjen av urørt natur og biologisk mangfold i landet vårt. Urørt natur er Norges rikdom», har det vært hevdet. Og inngrepene er der, ikke bare der turbinene plasseres. Også land der man henter materialer til installasjonene berøres av naturinngrep som utfordrer mangfoldet i naturen. 

Konkurranse, pengebruk og klimautfordringer henger sammen og vi er en del av det. Slik vår verden og energiproduksjon er satt sammen kan klimaendringer knyttes til at vi som samfunnsborgere bruker penger på måter som øker bruken av energi og som igjen drar med seg utslipp av CO₂. Protester mot økte bompengesatser reduserer ikke utslippene av CO₂. Heller ikke når el-bilen parkeres sammen med SUVen fordi begge er nødvendige. Når politikerne, næringslivet og vi, nå etter pandemien, skal «få fart på økonomien igjen», er dette en utfordring. Økonomien er ingen maskin som fungerer uavhengig av mennesker. Møter mellom mennesker og utveksling av varer og tjenester i bytte mot penger er drivkraften i økonomien på alle nivåer i samfunnet. Transport av mennesker til og fra slike møter, om det er forretningsreiser eller ferier, fører med seg utslipp av CO₂. Når flyselskapene SAS, Norwegian, Flyr og Wizz Air ruster seg til skjerpet konkurranse om flypassasjerene i det innenlandske norske markedet, med nye og eldre fly, reduseres ikke CO₂-utslippene. Når oljeprisen stiger er dette godt nytt for oljeindustrien og produksjonen og utslippene blir ikke mindre av det. Når det stadig lanseres nye modeller av teknologiene vi omgir oss med og er avhengig av, reduseres ikke naturinngrepene i gruvene og CO₂-utslippene. Mike Berners-Lee, han som skrev «The Burning Question» har skrevet en ny bok: «There is No Planet B: A handbook for the make or break years». I en anmeldelse av denne konkluderer økologen Adrian Barnett med at «Boldly altering human behaviour may be our best shot at saving Earth».

Trender, megatrender, scenarier, grønt skifte og PEST

Teknotrender kan påvirke livet ditt. Men teknologioptimisme kan føre oss mot "grønne" eller katastrofale utsikter. Avgrensing av «fremtiden» er nødvendig i alle fremtids-analyser.

Teknotrender som kan påvirke livet ditt. Aftenposten presenterte fredag 19. mars fem teknotrender som kan påvirke livet ditt. Inspirasjonen var en rapport fra Tech Trends som legges frem på den årlige teknologifestivalen SXSW i Austin-Texas, USA. Referansene for trendene som beskrives i oppslaget er imidlertid et panel satt sammen av avisen. Disse har samlet seg rundt følgende trender: Vi vil få mer hjelp av kunstig intelligens. Kunstig intelligens vil bidra til utvikling av nye medisiner. Hjemmekontoret er kommet for å bli. Vi får mer helsehjelp rett hjem. Og vi får flere miljøvennlige løsninger raskere. Rapporten fra Tech Trends spår bl.a. mindre karbonutslipp og superbatterier til elbiler. En av deltakerne i Aftenpostens panel, Cicero-forsker Bjørn Samset, mener rapporten er vel teknologioptimistisk. Tech Trends er ikke alene om å presentere trender for 2021 og videre. Mange autoriteter og nesten alle periodiske publikasjoner world wide gjør det samme ved årsskiftet. Erik Solheim presenterte sin versjon av trender lille julaften i fjor, På denne bloggen kommentert 8. februar. 

Teknologioptimisme og grønne eller katastrofale utsikter. I 1934 utga Gyldendal Norsk Forlag verket «Teknikkens vidundere». Det var slikt man gjorde i mellomkrigstiden og senere. Verket ble utgitt i revidert og mer reflekterende utgave i 1952. Her heter det innledningsvis: «Er denne mektige teknikk utpekt til å bli det verktøy som den samlede menneskehet i en gigantisk fellesanstrengelse skal bruke for å bygge opp en bedre verden for en lykkeligere slekt, eller skal den bli det fremtidens våpen som i en nådeløs kamp flokk mot flokk legger jorden øde og senker barbariets stjerneløse natt over de gjenlevende?» Poenget mitt her er at teknologioptimisme ikke er et nytt fenomen. Og at «teknotrender» kanskje ikke alltid er de beste veivisere inn i fremtiden. Det er lett å la seg forlede til å tro at teknologiutvikling er den drivende kraft i samfunnsutviklingen. «Forlengelse» av kjent teknologi kan føre til at vi ender opp med atomkraftdrevne støvsugere slik noen forutså på 1950-tallet. Det grønne skiftet er foreløpig ikke bare grønt.  

Trender, megatrender, scenarioer og PEST. Trender bør man altså ikke ta så alvorlig. Megatrender, som Solheim mener å ha sett, bør være sterkere forankret i virkeligheten og føre til utvikling av scenarioer der man gjennomfører øvelser av typen «Hvis dette skjer, så skjer dette». Vil man gå enda mer grundig til verks kan man gjennomføre en PEST-, eller enda bedre PESTLE-analyse. Formålet er her å skape en oversikt over sannsynlig framtidig samfunnsutvikling på områder som er av betydning for den virksomheten man arbeider for.  PESTLE står for Political, Economic, Social, Technological, Legal og Environmental. Alle stikkord for samfunnsforhold som endrer seg over tid og som bør være med i en analyse av fremtiden. Politiske forhold er vurderinger av hva som kan skje ved valg i nær framtid. Om dette vil føre til endringer i politikk når det gjelder skatteregimer, lovgivning, regulering av helse, sikkerhet og miljø, og også lovgivning som følger av vår EØS-tilknytning. Økonomiske forhold gjelder vekstutsikter i økonomi og sysselsetting nasjonalt og internasjonalt. Sosiale forhold gjelder befolkningens alderssammensetning, endringer i kundeadferd og holdninger, sosiale medier og endringer i sosiale normer. Teknologiske forhold dekker forventet teknologiutvikling, eller teknotrender om man vil, innenfor relevante områder og vurderinger av sannsynlige teknologiske gjennombrudd som vil endre forutsetningene. Legale forhold gjelder forventet utvikling når det gjelder lovgivning. Miljøspørsmål er blitt ekstra viktig i lys av det grønne skiftet som det nå legges planer for i de fleste land.

Avgrensing av «fremtiden» er nødvendig.  Det sier seg selv at å gjennomføre en PESTLE-analyse er krevende. Hva er det vi ønsker å få brakt klarhet i? Hvilket tidsrom fremover i tid skal dekkes? Jo lenger frem i tid dess større blir usikkerheten. Sosiale medier slik vi kjenner dem i dag er som et eksempel ikke mer enn drøyt +/- 10 år gamle. Facebook ble åpnet for allmenheten i 2006 og var da tidlig ute. Ofte vil det finnes fremtidsstudier man kan støtte seg til. Regjeringen har nylig lagt frem en Perspektivmelding der man forsøker å se frem mot 2060.  Det er et urealistisk tidsperspektiv for de fleste som ikke har et finansdepartement og et statistikkbyrå og støtte seg til. Og selv da kan man lure på om det er mulig og/eller fornuftig. Mange er opptatt av fremtiden og et søk på scenarioer eller fremtidsstudier kan gi grunnlagsmateriale for egne studier. Internasjonale konsulentselskaper og organisasjoner lager fremtidsstudier som er tilgjengelig og som kan brukes i en analyse sammen med eget skjønn på egen virksomhet og egen fremtid.

Det grønne skiftet er ikke bare grønt. Skyen er ikke en sky og Bitcoin er ikke gull

Pandemien har forstyrret det grønne skiftet. Den pågående pandemien har skapt alvorlige hindringer for tilførsel av mineraler som er nødvendig for å redusere klimautslippene. Produksjon av solcellepaneler, vindturbiner og batterier er avhengig av tilførsel av silicon, cobolt og lithium m.fl. for å omsette og lagre energi. Hundrevis av gruver er blitt stengt ned i Syd-Amerika og Afrika. I Peru måtte man stoppe produksjonen av jern og tinn. I Sør-Afrika måtte man midlertidig stenge gruver som produserte platinium-metaller. Nedstengning i Kina reduserte tilførselen av batteri-materialer til det halve i perioder av fjoråret. 

Det grønne skiftet er foreløpig ikke bare grønt. Mer enn 30 metaller er avgjørende viktig for det vi kaller grønn-energi-teknologi. Blant disse er aluminium, kobber, cobolt, lithium, nikkel og jern er hovedingredienser i batterier. Hele 60 % av all Cobolt som produseres ender opp i oppladbare batterier. Forbruket av disse metallene vil øke med ambisjonene i de grønne skiftene verden rundt. Samtidig gir gruvedrift etter mange av disse mineralene oss miljøutfordringer. Forurensning av jord, grunnvann og overflatevann forårsaket av kjemikalier som brukes i utvinningsprosessene er slike utfordringer. Erosjon, utrasinger og tap av biologisk mangfold er andre effekter.

Skyen er ikke hvit. Antallet dataservere i verden vokser raskt som et skybasert tilbud. Et sted mellom 15 og 20 millioner servere er i virksomhet jorda rundt i dag, i fjellrom og avanserte lagerbygninger. I USA harman regnet seg frem til serverne legger beslag på 40 TWh/år. Datalagring skjer på lagringsmedier som HDD (Hard Disk Drive) og SSD (Solid State Disk). I USA alene antas disse å bruke 8 TWh/år i 2020. Serverne må koples til hverandre og til internett. Nettverksutstyr må ha strømtilførsel som igjen avhenger av antallet porter og hastighet på dataoverføring. Infrastrukturen som støtter opp om bruken av servere, disker og nettverk består av kjøling, strømforsyning, back-up batterier, generatorer med mer. Overslag peker mot at ca. 40% av tilført el-kraft blir borte i varmespill som man etter hvert forsøker å gjøre seg nytte av lokalt. En oversikt for USA antyder et samlet forbruk i datasentre på ca. 70 TWh/år. På verdensbasis er tallene svært usikre, men antydes å kunne ligge mellom 250 -300 TWh i 2020. Til sammenligning er Norges samlede el.kraft-produksjon per i dag rett over 150 TWh/år i et normal-år med en 90% vannkraftandel. Ellers i verden er som regel vannkraftandelen svært mye mindre. Skyen er ikke hvit.

Bitcoin er ikke gull. Lørdag 13. mars i år ble Bitcoin omsatt til 60 315,69 dollar ifølge Dagens Næringsliv. I fjor til samme tid var kursen mot dollar 5082,6 for en Bitcoin. Siden mars 2020 er energiforbruket ved å drifte Bitcoin-systemet mer enn doblet. Ifølge DN koster det nå mer målt i TWH å utvinne nye Bitcoin, enn det totale årsforbruket av elektrisitet i Ukraina med 44 millioner innbyggere. Og kraftkonsumet vil øke i årene som kommer. Interessen for «å utvinne» nye Bitcoin er knyttet til mulig gevinst den som vinner kappløpet vil motta. Per i dag er belønningen 6,25 nye Bitcoin tilsvarende noe over 350.000 USD. Det er allerede vanvittig kraftkrevende å holde dette spillet i gang. For deltakerne i spillet er innsatsen liten i forhold til den mulige gevinsten. For verden sett under ett er dette særdeles dårlig energi- og ressursøkonomi med tanke på det grønne skiftet. 

Elektrisk energi er foredlet og har mange bruksområder. Kanskje står vi i Bitcoin-tilfellet overfor en spesialvariant av allmenningens tragedie. Andre grønt-skifte-utfordringer er på denne bloggen bl.fl. knyttet til balsa-tre og vindturbiner, SUVer og artsmangfold, og "Menneskehetens historie 1950-2050" som enda ikke er skrevet..

Ukontrollert hogst, balsa og vår grønne energi.

 

Balsa og vindkraft. Sent i 2019 fikk landsbyen Ewegono i Ecuadoriansk Amazonas, der det bor familier av Waroni-folket, besøk av fremmede skogsarbeidere. De søkte etter balsa. Balsa brukes som kjernemateriale i bladene på vindturbiner, omgitt av et beskyttende lag av glassfiber. Utbygging av vindkraft på land og til havs var i eksplosiv vekst og etterspørselen etter balsa fra USA, Europa og ikke minst Kina eksploderte tilsvarende. Balsa-eksporten fra Ecuador, som på 2000-tallet hadde ligget på rundt 100 mill. USD i omsetning årlig vokste i 2020 til nærmere 1000 mill. US-USD. Ecuador står for mer enn 75% av balsaproduksjonen i verden.

Ukontrollert hogst og landskapsinngrep. Landsbyboerne i Ewegono stilte seg innledningsvis til rådighet som skogsarbeidere og kunne tjene opptil 150 USD per dag. Lokalt var dette en formue. Noen av de tilreisende hugde med tillatelse fra lokalbefolkningen, men ganske snart ble hugsten fri-for-alle, ukontrollert og store mengder balsa ble kjørt bort med store lastebiler. Skogen degraderte og vegetasjon i området ble skadet. Balsa er hurtigvoksende og oppnår optimal tetthet for dette formålet etter 7 år. Balsa er heller ikke viktig som carbon-lager. Men ukontrollert hogst fordriver dyreliv og reduserer naturmangfold, med det det fører med seg. Økt flomrisiko i utsatte områder vil også være en konsekvens av slik skogsdrift i områder som dette.

Grønt skifte som drivkraft. Drivkraften bak var som allerede nevnt økende etterspørsel etter vindkraft som del av et grønt skifte. Kapasiteten på 2000-tallet økte med 9% per år. For så å ta helt av i 2000 med en økning på 24%. Vindparker i USA og Kina stod for 60% av denne veksten drevet frem av tidsbegrensede utbyggingsavtaler og finansierings-betingelser. Viktig drivkraft var også teknologiutviklingen. Mens vindmøller på 80-tallet hadde blader på 15-meter ble møllene nå bygget ut med blader på 100 meter. Et slikt blad krever 150 kubikkmeter balsa.

Teknologiutvikling, men balsa vil fortsatt være viktig. Flere vindmølleprodusenter har etter hvert etablert egne plantasjer i Ecuador. Det er også teknologiutvikling rettet mot å erstatte balsa som kjerne-materiale i vindmølleblader. PET-skum fremstilt av resirkulerte PET-flasker er et alternativ. Det er antydet at PET-skum som i 2018 dekket 20% av behovet, innen 2023 vil dekke 55%, men at etterspørselen etter balsa også fremover vil ligge på dagens nivå først og fremst fordi Kina fortsatt vil bruke balsa som i deres regnestykker vil være en billigere løsning enda noen år fremover.

Bærekraftig balsa produksjon for fremtiden? Waroniene planlegger å starte eget selskap for å høste balsa på en bærekraftig måte og selge til en rettferdig og regningssvarende pris. Andre folkegrupper i området har tilsvarende planer. Håpet er at forbrukerne av grønn-vindmølle-energi vil bry seg slik at man kan opprettholde en sosialt og miljømessig bærekraftig standard på produksjon og omsetning. Men dette forutsetter at f.eks. en person i Oslo som lader sin elektriske bil med energi fra balsa som er kjøpt illegalt i Amazonas bryr seg så mye at han protesterer. Og at kinesere gjør det samme. 

Denne posten bygger på en artikkel i The Economist fra 30januar i år.

Menneskene overtar. Biene dør. Artene som overlever er farligere for mennesker.

Bier dør. Antallet bie-arter som er rapportert worldwide er sterkt redusert siden 1990. Dette vet vi. Det var her Maja Lunde hentet inspirasjonen til Bienes historie. Men nedgangen i rapporterte bier er nå ytterligere dokumentert av de argentinske forskerne Zattara og Aizen. De fant at 25% færre bie-arter var rapportert i tidsrommet fra 2006 til 2015 sammenlignet med tellinger fra før 1990. Og dette skyldes ikke at man har observert færre bier. Antallet bier som er tellet i den aktuelle databasen er økt med 55% siden 2000.

En halv million andre arter er truet. Omforming av landskap og biotoper som del av menneskeinitierte aktiviteter er et hovedbidrag til global endringer. Tapet av naturlige leveområder reduserer lokalt artsmangfold. En nylig fremlagt rapport estimerer at mer enn en halv million arter, ca. 9 % av alle registrerte arter i dag, står i fare for å miste livsgrunnlaget de trenger for å overleve. Mange naturlige prosesser vil bli hemmet om de blir borte. Pollinering og kontroll med pest- og sykdomsspredning er blant disse. Dette vil kunne øke risikoen for pandemier av den typen vi nå opplever.

Artene som overlever er farligere for mennesker. Flere naturlige mekanismer er virksomme her. Når noen arter utryddes på denne måten er tendensen at de som overlever, som for eksempel flaggermus og rotter, er mer tilbøyelige til å bli bærere av potensielt farlige patogener som kan overføres til mennesker. Studier av flere tusen økosystemer på seks kontinenter knytter menneskeskapt aktivitet og tap av økologisk mangfold til sykdomsutbrudd.

SARS og fugleinfluensa-utbruddene kan knyttes til naturinngrep. Til dette bildet hører også at avskoging og andre inngrep i tidligere uberørt natur noen steder også fører med seg omsetning av sjeldne dyrearter som bærer med seg farlige patogener. Dette fordi menneskene som naturlig lever i disse områdene søker å overleve ved å gjøre seg nytte av plante- og dyrelivet i områdene også etter at naturinngrepene er kommet i gang. Utbrudd av SARS og fugleinfluensa overført til mennesker kan knyttes til menneskeskapt ekspansjon inn i tidligere urørt natur.

Det lønner seg å begrense avskoging. Noen forskere har regnet på kostnadene ved å redusere avskoging og inngrep i naturområder. I mange tilfeller viser slike regnestykker at dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt, og i hvert fall være det, dersom man ser på kostnadene ved å håndtere den pågående Covid-pandemien. Var dette interessant er kanskje også denne posten det.

Grøntskifteparadoks: El-biler + SUVer = 0 klimagevinst

 

El-bilsalget world wide tok av i 2020. Drivstoff-omsetningen til konvensjonelle biler, eksklusive SUVer, er på verdensbasis anslått til å ha falt 10% I 2020, eller med mer enn 1.8 millioner fat oljeekvivalenter (engelsk: boe) per dag. Det meste av denne nedgangen skyldes redusert reiseaktivitet på grunn av pandemien og vil derfor være midlertidig. Men ca. 40.000 boe per dag kan knyttes til økt andel elektriske biler. Salget av slike biler har på verdensbasis tatt av i 2020.

Men også stadig flere SUVer rullet ut på veiene i 2020. Ifølge IEA, Det internasjonale Energibyrået, gjør SUVenes suksess i bilmarkedet det vanskelig å kutte CO₂-utslippene og å nå klimamålene. Antallet SUVer økte nemlig også i 2020.  Mens salget av ordinære bensin- og dieselbiler gikk ned i fjor, valgte 42% av nybilkjøperne å kjøpe en SUV slik at andelen av slike biler i bilparken økte betydelig i løpet av 2020. Globalt kjører det nå 280 millioner SUVer på veiene jorda rundt. I 2010 var det mindre enn 50 millioner slike biler.

Forbruket av oljebaserte drivstoff har ikke gått ned. Økningen av SUVer i trafikken i 2020 førte til en økning i drivstoff-forbruk basert på olje som tilsvarer reduksjonen som tilskrives økt andel el-biler. Dette er også tilfelle om man ser på 10-året mellom 2010 og 2020. De globale CO₂-utslippene fra konvensjonelle biler gikk ned med 350 megatonn. Dette kan tilskrives både effektivitetsforbedringer på drivstoff- og motor-siden i konvensjonelle biler, og overgangen til elektriske biler. Utslippene fra verdens SUVer økte imidlertid med 500 megatonn i samme periode.

El-SUVer er ikke en ideell løsning. Økningen i SUVenes andel av bilparken mener man skyldes velstandsutviklingen i deler verdens befolkning. Flere har fått råd til å kjøpe slike biler. Bilprodusenter og bilforhandlere reklamerer også heftig for slike biler som det du trenger for å ta deg frem i og komme i kontakt med naturen. SUVer er blitt statussymboler. Noen ser løsningen komme ved at elektriske SUVer nå er på veg ut i markedet. Andre mener imidlertid at dette ikke er en ideell løsning. Elektriske SUVer krever større batterier, er mer ressurskrevende å produsere, og når de først er på veiene er strømforbruket 15% høyere enn for mer normale el-biler.

Kanskje blir dette paradokset del av et kapittel i "Den store akselerasjonen  1950-2050". Vil du sjekke fakta i denne posten finner du kilden i 30. januar utgaven av New Scientist fra i år her. Og tallene de refereres til er ikke hentet fra Norge, men fra Norge + verden utenfor.

«Den store akselerasjonen» - Menneskehetens historie 1950 til 2050

Året 2021 må bli det året menneskene forener seg med naturen, sa FNs Generalsekretær. Mennesket er i ferd med å bli blitt naturkraft i en nye geologisk tidsepoke, den antropocene, "menneskets tidsepoke".

Året 2021 må bli det året menneskene forener seg med naturen, sa FNs generalsekretær Antonio Guterres i et innlegg under One Planet Summit, et møte for ledere fra hele verden i Paris tidligere i år. Mer enn 70% av de isfrie landarealene er nå kontrollert av mennesker og sterkt påvirket av dette. Og Guterres fortsatte med å si, fritt oversatt, at vi frem til nå har ødelagt planeten vi bor på. Vi har mishandlet den som om vi har en planet i reserve. Redaksjonen i New Scientist følger opp, i en februarutgave av magasinet, med følgende spådom: Om en fremtidig generasjon av mennesker skulle komme til å skrive menneskesivilisasjonens historie fra 1950 til 2050 vil dette hundre året kunne beskrives som «Den stor akselerasjonen». Underforstått, det var da vi ødela planeten vi bor på. Eller, vi kan redde vårt ettermæle ved å forene oss med naturen, som Guterres foreslår.

Artenes opprinnelse og utryddelse? I 1859 kom første utgave av Charles Darvins Artenes opprinnelse med omfattende dokumentasjon av at naturlig seleksjon er en drivende faktor bak evolusjon av arters utbredelse og tilpasning. Allerede i 2019 la FNs naturpanel frem en rapport der hovedbudskapet var at menneskelig aktivitet truer eksistensen til en million arter. Naturen var og er i trøbbel, og derfor er vi i trøbbel, sa representant Sandra Diaz da rapporten ble presentert. Situasjonen forverrer seg for aper, fisk, trær og andre arter. Mange arter har til nå ikke vært under observasjon. I Japan regnes over halvparten av fiskeartene i ferskvann for å være utrydningstruet. Over 28.000 arter er regnet som truet og satt på den internasjonale rødlista. De klarer ikke å tilpasse seg. Vi er med andre ord, ifølge Naturpanelet, kommet til en tilstand den amerikanske filosofiprofessoren Hans Jonas forestilte seg i 1979. Han formulerte det moralske imperativ: «Handle slik at konsekvensene av dine handlinger er forenlige med permanent ekte menneskelig liv på jorden». En versjon av det mer kjente "føre-var-prinsippet".

Når innsektene blir borte…I 2015 ga forfatteren Maja Lunde ut sin roman Bienes historie. Her dør biene ut i en tidsperiode fra 1850 til 2098, året da jordens økosystem, ifølge fortellingen i boken hennes, kollapser. Allerede i 2019 la NINA (Norsk institutt for naturforskning) frem en rapport som pekte i retning av at det ikke bare er biene som er i ferd med å dø ut. Flere rapporter fra ulike deler av verden beskrev at bestanden av insekter går ned. Innsekter er føde for andre dyr, jegere, parasitter, nedbrytere og pollinatorer. De har helt avgjørende funksjoner i naturen som omgir oss og som vi lever av. Rundt 1000 insektarter er truet i Norge. Instituttet la frem forslag om etablering av et overvåkningsnettverk for innsekter i Norge for å få oversikt over hvordan situasjonen er for innsekter i norsk natur. Dette skulle være utgangspunkt for å foreslå nødvendige tiltak for å hindre at truede arter utryddes. I Norge står som kjent lokalt selvstyre sterkt. Det innebærer minst mulig innblanding i hvordan lokale utbygginger skal skje. Det utfordrer innsektene i naturen vår.

Den antropocene tidsepoke. Den viktigste årsaken til at mange arter står i fare for å bli utryddet er at leveområdene deres blir ødelagt eller helt borte. Store deler av landarealene på jorden er endret de siste hundre årene. Tilsvarende gjelder for de viktige våtmarksområdene langs kysten. Jordbruk, skogsdrift og urbanisering står for de største endringene. Også landbasert vindkraft, som er stridstema i Norge, representerer naturinngrep av betydning. Forurensning, jakt og fiske, introduksjon av fremmede arter til nye områder og klimaendringer setter økosystemene under press der det fortsatt er «uberørt» natur. Ifølge beregninger som er gjort står menneskeaktiviteter for flytting av 300 milliarder tonn stein og jord hvert år. Gruvedrift er en stor bidragsyter. Det som skjer i landbruket er ikke tatt med. Menneskets fotavtrykk er blitt dominerende. Massforflytningen det her vises til er mange ganger større enn den årlige massetransporten i verdens store elver. Mennesket er blitt en naturkraft. Noen har foreslått å markere dette som en nye geologisk tidsepoke, den antropocene, menneskets tidsepoke, og laget filmer om den. Hans Jonas er stadig mer aktuell. Enten forener vi oss med naturen, slik Guterres foreslår, eller vi åpner for at historikere en gang etter 2050 vil måtte skrive boken: «Den store akselerasjonen» - Menneskets historie 1950 til 2050. 

Peter F. Drucker - Grunnleggeren av moderne management

Peter Drücker regnes av mange som grunnleggeren av moderne management. Han er kjent for «læresetninger» som «The best way to create your future is to create it» og mange flere. I sin mest solgte bok beskriver han "den effektive topplederen".

Om beundring av guruer. Jeg har tidligere på denne bloggen beskrevet min beundring for guruer og spesielt lederguruer. Jeg tenker på personer som en gang i løpet av de siste 100-årene har maktet å lage beskrivelser av de komplekse relasjonene mellom mennesker i arbeids- og samfunnsliv som er så enkle at jeg tenker: "Å ja! Slik er det selvsagt." Jeg føler meg litt klokere for en stund etter møtet med slike. Nedenfor har jeg tatt for meg en av de virkelig store management-guruene. 

Grunnleggeren av moderne management. Peter Drücker ble født i Østerrike i 1909. Etter endt skolegang hjemme, reiste han i 1927 til Hamburg og senere til Frankfurt i Tyskland. Her livnærte han seg som journalist samtidig som han tok en doktorgrad i jus. I 1933 flyttet han til London hvor han etter hvert ble sjefsøkonom i bank. Før han reiste til USA, der han ble statsborger i 1943, og startet en akademisk karriere. Først som professor i politikk og filosofi og deretter 22 år som professor i Management ved New York University. I 1971 etablerte han USAs første MBA-program ved Claremont Graduates University. Drücker regnes av mange som grunnleggeren av moderne management.

The best way to create your future is to create it. Drücker har etterlatt seg et imponerende forfatterskap med i alt 39 bøker, mange av dem oversatt og distribuert world wide. Han studerte og beskrev lederskap så langt ned i detaljene at det er vanskelig å presentere ham i kortform. Men han har etterlatt seg en mengde visdomsord som ville gitt ham egen avdeling blant selgere av kjøleskapsmagneter om han hadde vært tidligere ute. Her følger noen eksempler blant mange flere:

-       Business has only two basic functions – marketing and innovation.

-       Plans are only good intentions unless they immediatly degenerate into hard work.

-       Marmeting is not a function, it is the whhole business seen from the customer’s point of view.

-       The aim of marketing is to know and understand the customer so well the product or service     fits him and sells itself.

-       We are becoming aware that the major questions regarding technology are not technical but a   human question.

-       The most important thing in communication is to hear what isn’t being said.

-       The best way to create your future is to create it.

-       Entrepreneurship is neither a science nor an art. It is a practice.

-       If you want something new, you have to stop doing something old.

-       The Only Thing We Know About The Future Is That It Will Be Different.

Den Effektive Topplederen er en beskrivelse hentet fra boken Management: Tasks, Responsibilities, Practises som ble utgitt i 1973 og er blant hans definitivt største bestselgere. Drucker definere her tre oppgaver (tasks) eller dimensjoner som basale for toppledere: Å tenke gjennom og definere formål og oppdraget til virksomheten. Å sikre effektiv produksjon og medarbeiderinnsats. Å mestre sosiale utfordringer og ta sosialt ansvar. Drucker definerer lederjobben langs fire ansvarsdimensjoner: Lederjobben i seg selv, bidraget lederen skal levere, relasjonene lederen skal være aktiv på oppover, nedover og sideveis og til sist informasjonsstrømmene lederen må sørge for å utvikle og plassere seg i for å kunne gjøre jobben. Drucker definerer fem grunnleggende operasjonelle oppgaver en toppleder må initiere og sikre: Å utvikle mål, å organisere virksomheten, å motivere og kommunisere, å måle resultater og å utvikle de ansatte og seg selv. Alt er her fritt oversatt. Drucker er særdeles grundig og kanskje ikke så lett å få tak på. Mange har forsøkt, også på Youtube. Også Arven etter Drucker er formidlet på denne kanalen for de som måtte være interessert.

Andre guruer i kortform. Jeg har tidligere på denne bloggen presentert Douglas McGregor m.fl.. Jeg har presentert Jan Carlzon og Nils Arne Eggen. Ichak Adizes, Eric Berne og Abraham Maslow er også med. Thomas Erikson, den svenske foredragsholderen, og Charles Handy m.fl. er presentert i kortform. Sosiologen Max Weber og historikeren C.N. Parkinson er med som bidragsytere i en diskusjon om byråkrati. Sist, men ikke minst, har jeg tilbake i tid skrevet litt om den greske filosofen Diogenes. Be my guest.

Trumps next move?

 

I dag er det 5. mars. I går var dagen da Trump, ifølge de siste konspirasjonsteoriene blant Trumps tilhengere, skulle vende tilbake som president. Slik ble det ikke.

Ikke nytt parti, men beholde makten over det gamle. Forrige helg holdt Trump sin annonserte tale på CPAK (Conservative Political Action Conference) en konferanse arrangert av og for de høyrekonservative blant republikanerne og med sterkt innslag av pro-Trumpere. Hovedbudskapet fra Trump var, til applaus, at han ikke har planer om å starte et nytt parti. Han har allerede et parti, Det Republikanske. «I stand before you today to declare that the incredible journey we  began togehter four years ago is far from over». Han benyttet dessuten talen til å igjen fastslå at han egentlig ikke tapte presidentvalget og til å kritisere Biden som ifølge Trump hadde beveget USA fra «America first to America last». Trump var ikke klar på om han ville stille som presidentkandidat ved neste valg. Antydningen her var «maybe I will…». En avstemning blant deltakerne på konferansen ga 55% oppslutning om Trump. Observatører som kjenner konferansen og miljøet rundt den mener at denne oppslutningen er i underkant av hva man kunne forvente i dette miljøet.

Etablerer MAGA PAC. Det var allerede i forkant av denne konferansen klart at Trump vil etablere en politisk aksjonskomite (PAC), eller super PAC som det heter når Trump står bak, for å samle inn penger til valgkamper til fordel for sine politiske støttespillere. Det finnes allerede Make America Great Again PACer i USA så hva Trump endelig ender opp med å kalle sitt initiativ gjenstår å se. Men motivet vil uansett være å stramme grepet om det Republikanske partiet, og å støtte Trump-lojale politikere i deres valgkamper, og forlenge Trumps eget politiske liv. For å understreke sin egen betydning for partiet har Trump kommet med påstander som at han «single-handedly saved more than a dozen Senate seats from falling into the clutches of Democrats over the past two elections». Denne påstanden er, som mye av det Trump proklamerer, grundig ettergått og tilbakevist.

Rydder i political burrowings. Trump var som president opptatt av den «Dype staten» som arbeidet i departementskontorene for å underminere presidentskapet hans. Men før han selv forlot Det Hvite hus ansatte og innsatte han i det stille flere dusin av sine egne politiske støttespillere i sentrale offentlige stillinger og utnevnte andre lojale tilhengere i viktige styrer og råd. Offentlig ansatte har også i USA sterkere stillingsvern enn politisk utnevnte. Biden administrasjonene forsøker nå å rydde opp, men møter utfordringer. Slik «burrowings» er ikke uvanlig ved presidentskifter. Men i Trumps tilfelle fikk dette et større omfang enn vanlig. Og det fremstår også som mer utfordrende å rydde opp i, ifølge de som har innsikt i slike prosesser. Trump kommer bare kanskje tilbake som President, men på noen måter er han der altså fortsatt og allerede, selv uten et statskupp.

Demokrater med nedtur. Som om dette ikke er nok. Sentrale demokrater kommet i hardt vær. New Yorks guvernør Andrew Cuomo anklages for å ha jukset med statistikken over antall dødsfall som følge av pandemien. Bakgrunnen påstås å ha vært at han ikke ville gi Trump gode argumenter under valgkampen i fjor. Hele 15.000 dødsfall på sykehjem skal ha blitt holdt utenfor rapportene. Dette høres jo ikke bra ut. Gavin Newson, som er demokratisk valgt guvernør i California anklages for å ha brutt egne smittevernregler ved å gå på fest og senere prøvd å skjule dette. Republikanerne har nå begynt å samle inn underskrifter for å kunne kreve nyvalg på guvernør i California. 

Trump og verden ellers. Ville generalene i Mayanmar våget å påberope seg valgfusk som grunnlag for militærkuppet uten Trumps påstander om at valget i USA av alle land var rigget? Generelt hvordan virker forholdene i USA under Trump inn på utviklingen av politikken i andre land med svake demokratiske tradisjoner og sterke ledere? I Israel og Saudi Arabia har hans utenrikspolitikk hatt direkte konsekvenser. Men hvor ellers? Det må være lov å stille spørsmål. 

Trumps mentale helse får oppmerksomhet. Det politiske sirkuset i USA fortsetter altså helt uavhengig av om Trump er president. Om ikke Trump selv er i rampelyset sørger andre for at han får oppmerksomhet. En lang rekke av psykologer og psykiatere har fjerndiagnostisert Trump til å ha narsissistisk personlighetsforstyrrelse og at han samtidig lider av demens. Og i forlengelsen av dette har man stilt spørsmålet om han er egnet og i stand til å være president i USA. Slik fjerndiagnostisering er svært omstridt. I USA har man en egen Goldwater Rule som "forbyr" profesjonelle psykiatere å stille diagnoser på denne måten. Andre hevder at det er viktig å debattere presidentens helsetilstand gitt posisjonen og de maktmidlene han kontrollerer. En som ikke er psykolog, lederguruen Ichak Adizes. har utfra sin lederprofil PEAI, "diagnostisert" Trump, første gang i september 2016: "According to my (PAEI)classification of leadership styles he is an enormous (E)". I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere". Adizes advarte amerikanerne mot å velge Trump som president. Uansett Trump lever og han og familien hans er med videre i dette som etter hvert fremstår som et real-life-TV-show.

Woke Capitalism og hva så?

 

Vær-våken-kapitalisme. Du har opplagt hørt om delingsøkonomien, plattformøkonomien og gig-økonomien (løsarbeider-økonomien). Disse er de senere årene kommet i tillegg til de andre «gamle økonomiene» vi fra tidligere som ansvarlig samfunnsborgere måtte holde styr på; privatøkonomien og samfunnsøkonomien; og om vi drev egen virksomhet også bedriftsøkonomien. Nå vokser det frem en ny måte å snakke om økonomi på, i USA selvfølgelig. Kanskje må også vi forholde oss til denne etter hvert. Nyskapningen heter Woke-capitalism og har enda ikke fått norsk oversettelse, men et forsøk kan være «Vær-våken- kapitalisme», eller om vi vender oss til den motsatte målgruppen "Oppvåknings-kapitalisme". Hva snakker vi om?

Raseopptøyer og Woke-capitalism. Wake eller Woke eller Woke-capitalism har fått ny aktualitet som begrep etter raseopptøyene i USA forrige år, men har røtter langt tilbake i amerikansk historie og samfunnsliv. Enkelt fortalt fremstår det i dag som en oppfordring til mennesker om å bruke markedsmakt og samtidig øve politisk innflytelse i retning av et samfunn der ressursene er likere fordelt. Woke peker mot potensialet som ligger i å være bevisst og våken i øyeblikk der man kan gjøre en forskjell. Markedsførere har selvsagt allerede omfavnet begrepet. Eller om vi snur oss mot den alternative målgruppen for oppvåkning, de som Thorstein Veblen kalte "The Leisure Class" med "skrytforbruk", og peker mot behovet for endringer for å unngå samfunnsmessige omveltninger. John Mackey og Raj Sisodia utga for noen år siden boken "Conscious capitalism" som inneholder lignende oppfordringer. Sentralt i denne «vekkelsen» står B Lab som har en historie tilbake til 2006. B Lab har som mål å transformere globale økonomi i en retning som er «til fordel for alle mennesker, samfunn og planeten». B Lab (B står for beneficial) er en ideell organisasjon som administrerer og sertifiserer kommersielle virksomheter i forhold til en ordning som innholdsmessig minner om det vi kjenner som ISO/NS 26000 for Samfunnsansvar (CSR). B Lab har forgreninger til Europa og også Norge.

«The Social Responsability of Business is to Increase Its Profits». Woke Capitalisme og B lab gjør det nødvendig å gå tilbake til USA i 1970. Da skrev den kjente amerikanske økonomiprofessoren Milton Friedman en artikkel i New York Times med tittelen «The Social Responsability of Business is to Increase Its Profits». Friedman ble delvis provosert til å skrive artikkelen da han fikk høre at General Motor vurderte å hente inn medlemmer til sitt styre som var tilhengere av mer trafikksikre og energieffektive bilmodeller. For Friedman var dette sosialisme. Artikkelen og debatten som fulgte utløste revisjon av innarbeidede ordninger i USA når det gjaldt tilslutning til fagforeninger og lovgivning som var etablert for å regulere kunde-, arbeidsplass- og miljøvern. Etter dette ble lovverket i USA over tid slik at aksjonærer kunne reise sak mot et selskap som ikke prioriterte overskudd og aksjonærutbytte. Det er disse Milton Friedman ordningene B Lab arbeider for å reetablere i USA. Etter 2010 har et flertall av stater i USA innført lovgivning som tillater at privat eide selskaper kan ta hensyn ut over det som bare gavner aksjonærene, men det er fortsatt rom for forbedring, skal vi tro B Lab. 

Politisk støtte til reformer. Ytterligere reformer av nærings- og arbeidsliv i USA får nå støtte fra fremstående politikere som Senator Elisabeth Warren som har fremmet et lovforslag som pålegger virksomheter med mer enn en milliard i omsetning å ta hensyn til alle virksomhetens «stakeholders» i de beslutninger de fatter. Representant til Kongressen Alexandria Ocasio-Cortez og Senator Ron Johnson introdusert i fjor et forslag som gikk vesentlig lenger. De ville knytte statlige støtte til virksomheter under Covid -pandemien til forpliktelser til å innføre ansattes medeierskap i virksomheter som mottok slik støtte. Noe slikt har ikke engang vært foreslått her hos oss og vil neppe bli aktuelt i USA nå.

Men det skjer noe i USA. Denne posten har hentet inspirasjon fra en artikkel tidsskriftet Fast Company fra oktober/november i fjor. Dennee artikkelen inneholder også noen meningsfulle og mindre meningsfulle eksempler på gode og mindre gode forsøk på å tilpasse seg Woke Capitalisme i USA. Som Patagonia som besluttet å betale sine ansatte mens butikkene var stengt under pandemien. Eller Lego som sluttet å markedsføre sine politibil/-stasjons byggesett etter sammenstøtene mellom politi og demonstranter, men ikke stoppet salget. Den amerikanske økonomen William Lazonick mener at programmer for tilbakekjøp av aksjer som del av en utbytte-politikk fratar virksomhetene mulighetene til å rekruttere nye medarbeidere som har kunnskaper og erfaring til å utvikle produkter og tjenester for fremtiden. Og han tilføyer at hadde General Motor fått gjennomføre sin strategi med å hente inn nye styremedlemmer så hadde de vært bedre i stand til å konkurrere med bilimporten som i større grad tilfredsstilte kundenes behov. Denne konkurransen tapte GM.

Førerløse biler, kunstig intelligens og kulturforskjeller

Ratt og automatgir på museum. Ved slutten av det 21-århundre vil museer ha utstillinger med biler fra århundreskiftet vi la bak oss for 20 år siden, hevdet Lipson og Kursman i boken «Driverless. Intelligent Cars and the Road Ahead». Kanskje skjer det til og med før. En besøkende på et slikt museum vil sette seg inn i førersetet, oppdage GPS-displayet, svinge på rattet, tråkke på bremsen og forundre seg over at man bare for noen generasjoner siden kjørte rundt i noe så ukomfortabelt og farlig. Selvkjørende kjøretøy med og uten fører vil kunne gi gevinster i form av bedre fremkommelighet, bedre utnyttelse av kapasiteten på vegnettet både for person- og varetransport, og ikke minst bedre trafikksikkerhet med færre ulykker. Over en million mennesker dør i trafikken hvert år world wide. Dette kan reduseres betraktelig etter hvert som ny kjøretøyteknologi tas i bruk. Teknologien vil også gi miljøgevinster knyttet til mer effektiv energibruk og bidra til økt mobilitet for grupper som i dag er avhengig av bistand for å komme seg hjemmefra til dagligdagse gjøremål og opplevelser. Teknologien utvikler seg raskt. 

Glidende overgang eller utvikling i sprang? Nye biler i dag har førerstøttesystemer for parkering, hastighetskontroll og nedbremsing. Man kan tenke seg en utvikling mot selvkjørende biler der det legges til stadig nye funksjoner slik at bilen til slutt kjører selvstendig. Klassifiseringer som SAEs, der automatiserte kjøretøy deles inn i fem klasser fra kjøretøy med førerassistanse til fullt automatiserte kjøretøy gjør det enkelt å tenke slik. Alternativt vil utviklingen skje i et sprang der helautomatiserte biler presenteres som et helt nytt transportkonsept. Argumentene for dette er sikkerhet. En gradvis overgang til stadig større grad av automatisering vil kunne bli vanskelig å takle i overgangsfasen. Når skal man stole på bilen og når skal man ikke? Og hva med trafikk der noen biler er selvstendige og andre kjøres av sjåfører som i dag? Men selvkjørende biler krever ikke omfattende utbygging av infrastruktur. De mest lovende konseptene for utvikling av slike biler plasserer alt av det nødvendige i bilen. Blandet trafikk bør være mulig.

Biler som tenker selv. De fleste roboter er i dag fortsatt styrt av programmer laget av mennesker laget for å gjøre spesielle oppgaver. Vi har langt på veg full kontroll over disse. Kunstig intelligens (AI) tar oss flere skritt videre. Kunstig intelligens forutsettes å kunne lære selv hva den skal gjøre. Vi har ikke tidligere bygget maskiner som konstruktørene ikke helt ut behersker eller forstår. Selvkjørende biler av dette slaget er imidlertid alt under utprøving. De kjører på impulser fra algoritmer de har lært seg selv ut fra observasjoner av hvordan mennesker kjører bil, såkalt deep learning. Slik teknologi har vist seg svært effektiv i arbeid med billedtolkning, stemmegjenkjenning, oversettelser av språk, det å stille diagnoser ved alvorlig sykdom ut fra tolkning av svære mengder pasientdata og i å gi råd ved finansielle operasjoner. Men teknologien gir løfter langt ut over dette som f.eks. når det gjelder realisering selvkjørende biler i stor skala.

AI-etikk og etiske dilemmaer. Noen kaller deep learning for den kunstige intelligensens sorte boks for å markere at vi ikke har full oversikt over innholdet. Og det er her vi møter utfordringer. Hvordan kan vi sikre oss at den tenker og handler riktig i nye og uvante situasjoner? Kan den læres opp til etisk refleksjon for å gjøre fornuftige valg i situasjoner som fremstår som dilemmaer der det uansett blir galt hva man enn gjør? Skal man ta mer hensyn til menneskene i bilen enn de som er utenfor når man ikke kan unngå å skade noen. Noen vil hevde at det ikke er mulig å gjenskape menneskets resonnementer og avveininger i en kunstig intelligens. Andre hevder at mennesker tar beslutninger daglig når de kjører sine biler i trafikken og at resultatet samlet sett er katastrofalt og at det derfor vil være mye å vinne ved å kople menneskene fra. 

AI-utvikling langs flere spor. Flere konsepter har vært under utprøving for å «dyrke frem» kunstig intelligens. Man har arbeidet med virtuell opplæring, simulering av skyldfølelse, læring gjennom «fortelling», men selvstyrende biler krever egne og mer sofistikerte tilnærminger. AI-biler opplæres via signaler fra sensorer og inntrykk fra bilder fra kameraer og testkjøringer over lange avstander langs bestemte ruter innenfor avgrensede områder eller ruter. Det utvikles teknologi for å kommunisere med andre kjøretøy og fotgjengere. Waymo, en avlegger fra Googles, har under utvikling en 360% persepsjonsteknologi som kan fange opp fotgjengere, andre kjøretøy, syklister, veiarbeider og andre objekter i en omkrets av minst 200 meter rundt bilen. Mens mange utviklingsmiljøer arbeider med og modifisere eksisterende bilmodeller lager ZOOK egne biler fra bunnen av. Deres bilkonsept skal kunne bestilles via en app tilsvarende det som i dag tilbys av Uber og Lyft.  

Nye utfordringer: Hvilken etikk skal gjelde? Januar-utgaven av WIRED (UK) trekker frem en ny utfordring for denne teknologien og AI i sin alminnelighet. Den 25. juni i fjor annonserte Facebook vinnerne av sitt Ethics in AI Research initiative Asia Pacific innrettet mot å støtte integreringen av tradisjonell kunnskap fra hele verden i utviklingen av kunstig intelligens (AI). Prisvinnerne Junaaid Qadir og Amana Raquib fra Pakistan hadde lagt frem en studie av hvordan Islamske etiske og legale prinsipper kan brukes for å regulere AI i Muslimske land. Etiske tradisjoner i Muslimske land har mer enn 1400 års historie og omfatter en til to milliarder av verdens befolkning. Innenfor Islamsk tradisjon er det ifølge prisvinnerne vanskelig å se for seg dilemmaet der den førerløse bilen gjør et valg i en situasjon der alternativene er å ta livet av en fotgjenger på gaten eller mennesket i den førerløse bilen. Dette er en relativt vanlig illustrasjon til utfordringer man møter med selvkjørende biler. AI i Muslimske land må etableres slik at den ikke gjør skade på mennesker, hevder de to, om man skal følge Falah. AI møter her også andre utfordringer vi i "vår verden" ikke ser på samme måte. 

Er dette interessant for deg er kanskje også posten om overvåking og ansiktsgjenkjenning interessant. Be my guest.