Trump som internasjonalt forbilde

Trump konsentrerer seg om valget i delstatene. Mange mener USAs demokrati kan kollapse og Trump er forbilde både i Brasil og Europa.

Trump konsentrerer seg om delstatsvalgene og valgadministrasjonen. Trump har enda ikke offisielt bekreftet at han stiller som presidentkandidat i 2024, men er svært aktiv i å bekjentgjøre hvilke kandidater han støtter i de kommende mellomvalget til Kongressen i 2022. Republikanske kongressmedlemmer som stemte for riksrettssak mot Trump blir stemplet som udugelige. Trump-lojale kandidater blir utpekt og anbefalt med svært positive personkarakteristikker.  Den siste tiden har Trumps oppmerksomhet også rettet seg mot valg til sentrale roller i delstatsadministrasjonene. Særlig valgene til posisjonen som secretary of state har fått oppmerksomhet. Det er personer i disse rollene som i mange stater har overoppsynet med valget i delstatene. Noen av de som i dag sitter her er på Trumps «svarteliste» fordi de ikke støttet ham i påstandene om uregelmessigheter i stemmegivningen til presidentvalget. Kandidater som støtter Trump i hans påstander om «The big lie» får Trumpstøtte i sine lokale valgkamper.

USAs demokrati kan kollapse. To hundre professorer og statsvitere har signert et opprop der de advarer mot at det amerikanske demokratiet er i reell fare. Internasjonalt har det vært en nedgangstid for demokrati som styreform, omtalt tidligere på denne bloggen. Autoritære regimer overtar. Dette har vært en trend de siste 15 årene og akselererende i 2020 ifølge forskningsinstitusjonen Freedom House som gjør årlige analyser og rangeringer på dette området. I USA blir det i tillegg til Trumps aktiviteter også vist til at det i flere stater nå er vedtatt nye mer partiske valglover. Republikanerne arbeider systematisk for å endre valglovene til egen fordel. Det er vedtatt 30 nye valgrelaterte lover i 18 delstater. Samlet forvandler disse initiativene det politiske systemet i mange delstater i så stor grad at de ikke lenger innfrir minstekravet til frie og rettferdige valg.

Trump som forbilde i Brasil. Den sittende Brasilianske presidenten, Jair Bolsonaro, en svoren Trump tilhenger, har siden 2018 hevdet valgfusk i tidligere valg i Brasil. Han har også støttet Trump i hans påstander om at presidentvalget i USA i fjor var rigget. Han har fremmet lovforslag rettet mot å gå bort fra dagens it-baserte valgløsning til bruk av trykte stemmesedler, med påstand om at slike gjør valget enklere å kontrollere. Samtidig sier han at han i neste års presidentvalg vil gi fra seg embetet som president til hvem det enn måtte være som vinner valget, men han vil ikke gjøre dette om det er konstatert valgfusk. I det siste har han gått ut med advarsler mot det eksisterende valgsystemet og at det kan oppstå problemer om dette blir beholdt som det er. Han skal ha uttalt at «Folket ikke vil akseptere dette». Kritikere av Bolsonaro frykter at han vil bygge videre på denne historien om han ikke vinner valget. Bolsonaro ligger ifølge meningsmålinger nå an til å tape valget til tidligere President Luiz Inacio Lula da Silva.

Også i Europa er Trump et forbilde. I Tsjekkia tapte milliardær og statsminister Andrej Babis, kalt «Europas Trump» statsministervalget. Hva som nå skjer videre er opp til Tsjekkias president, Milos Zeman, som er sterkt prorussisk og har erklært at han ikke kommer til å godkjenne noen av opposisjonsalliansene. De er ikke politiske partier i konstitusjonell forstand, hevder han. Derfor vil han peke på AndrejBabis som landets nye statsminister, uansett. Men Trump er til inspirasjon for politikere også i andre land i Europa. I Italia har de Giorgia Meloni med partiet Italias Brødre som gjør det sterkt på Italienske meningsmålinger. Hun var ungdomsminister i 2008 i Silvio Berlusconis fjerde regjering. I Frankrike har de Èric Zemmour, også kalt "France's wannabe Trump", som ligger an til å få en oppslutning mellom 13 og 18 prosent i første runde i neste års presidentvalg. Han har hevdet at Frankrike vil være halvveis islamsk i 2050 og ønsker å forby navn som Mohamed. Og da har vi ikke omtalt Santiago Abascal og partiet Vox i Spania. Og heller ikke Polen, der man har vedtatt lover som gjør at domstolene ikke lenger er uavhengige. EU har kommet med sterke reaksjoner på dette. På tidligere nevnte Freedom House rangering av demokratier får Norge toppscore 100, Tsjekkia score 91, enn så lenge, Frankrike, Spania og Italia score 90, USA score 83 og Polen score 82. Brasil er nede på 74. 

 

Mangel på microchiper og containere, slitne transportarbeidere og globale forsyningskjeder…

Det er risiko for kollaps i viktige globale forsyningskjeder. Biden åpner havner i USA for døgnkontinuerlig lossing og drift. Ny bil i dag inneholder over hundre micro-chiper. Microchip-mangel forsinker leveransen av biler, laptops og telefoner. Krisen kan vare flere år og gi oss en ny stagflasjonsperiode.

Risiko for kollaps i den globale forsyningskjeden var overskrift med store bokstaver på side 24 i Dagens Næringsliv 4. oktober. Årsaken er blant annet at 400.000 mannskaper under toppen av pandemien ikke fikk forlate skipene de arbeidet på over en periode av 18 måneder. Nå er de slitne, mange flykter fra bransjen, og alle transportsektorer opplever mangel på transportarbeidere. I Storbritannia mangler man sjåfører fordi mange av de som kjørte vare- og tankbilene har reist hjem til landene de opprinnelig kommer fra på grunn av Brexit. Prisen for å frakte en container fra Asia til USA og Europa har aldri vært høyere. Det er kø av skip i sjøområdene utenfor de største containerhavnene i USA fordi man mangler havnearbeidere..

 

Utvidet åpningstid i USAs havner. President Biden vil nå åpne for at havnen i Los Angeles kan være i virksomhet 24 timer i døgnet, syv døgn i uka, for å få losset de mer enn 50 containerskipene som ligger oppankret i sjøen utenfor havnen. Forsinkelsene her gir mangel på tomme containere i den andre enden av forsyningskjeden. Krisen er forventet å vare ved langt ut i 2022. Bestill julegavene nå er rådet fra transportselskapene. Utover i 2022 kan vi oppleve høyere priser, inflasjon og stagflasjon. Det vil si at den økonomiske veksten avtar, ledigheten stiger, samtidig som prisene på alt vi er avhengig av stiger. Rundt 1970-tallet opplevde man det samme og stagflasjonsbegrepet stammer derfra. Men elendigheten er ikke slutt med dette.

Microchip-mangel forsinker leveransen av biler, laptops og telefoner. På Raufoss produserer Bentler Automotive støtfangere til flere bilmerker, men har nå måttet permittere ansatte fordi bilprodusentene produserer færre biler. Dette skyldes at de ikke får tilstrekkelige leveranser av mikrochips. Microchiper er blant verdens mest etterspurte produkter. Omsetningen i januar i år alene var på ca. 40 milliarder USD. Og ryktene om leveringskrise har siden drevet prisene opp. Leverandørene er få, eksklusive, og skjermer sine produkter med patenter og immaterielle rettigheter. Det er ikke bare å starte opp nye produksjonsenheter i denne bransjen. I august i år var ventetiden for leveranser av micro-chips 21 uker, mot 12 uker i januar.

 

En gjennomsnittlig ny bil i dag inneholder over hundre micro-chiper. Og micro-chips finnes også i svært mange andre produkter vi har rundt oss, hjemme og på arbeidsplassen. Tidligere i år måtte en annen bedrift på Raufoss, Neuman Aluminium, som produserer hjuloppheng til biler også permittere ansatte av samme grunn. Forsyningssvikten i microchipsleveransene er nært knyttet til ualminnelig stor etterspørsel etter laptops og annet utstyr kjøpt inn til arbeidstakere henvist til hjemmekontor på grunn av covid-19-pandemien. I tillegg ble en chip-fabrikk i Japan rammet av omfattende brann. Selv om det nå satses stort på utbygging av nye produksjonsenheter kan forsyningsproblemene komme til å vare 1 til 2 år, også her, ifølge de som kjenner denne industrien. Kryptovalluta-industrien er en ikke-positiv bidragsyter til krisen med sin særdeles microchips-, data- og energikrevende mining-virksomhet.

 

Microchip-krisen er omtalt tidligere i en post på denne bloggen der også kryptovalutaenes bidrag til krisen blir omtalt. 

 

Hvor tilpasningsdyktig er organisasjonen du leder eller arbeider i?

I Harvard Business Reviews juli/august-utgave i år stiller David Michels og Kevin Murphy spørsmålet: «How Good Is Your Company at Change?». Jeg har allerede publisert minst to poster på denne bloggen av management-klassikere. Tom Peters og Rosabeth Moss Kanter er blant disse, som hver på sin måte, i sin tid, tok opp samme tema. Jeg tenker at det da kan være en ide å se på hva som er nytt nå etter en Corona-pandemi som definitivt har utfordret mange virksomheter. Michels og Murphy starter med å fortelle om hvordan Delta Air Lines møtte pandemien og mener at det er ni forhold i organisasjoner ledere bør fokusere, og identifisere styrker og svakheter ved, når de skal hevde seg i forhold til sine konkurrenter.

Endringskraft: Fra Formål til Fleksibilitet. Michels og Murphy hevder at både behov for og muligheter for endringer kan kartlegges ved å se nærmere på ni sider ved, eller elementer av, virksomheten som her er ganske fritt oversatt fra amerikansk management sjargong: Formål: Som skaper tilhørighet, gir veiledning ved beslutninger og inspirerer til aksjon og handling. Retning og/eller fokus: Som bidrar til at man beveger seg fra formål til planer og som klargjør hvor virksomheten skal og hvordan den skal komme dit. Relasjoner: Som gjelder den sosiale siden av forandring og gir grunnlag for å utvikle nettverk av influensere og entusiastiske tilhengere og/eller kunder. Kapasitet: Som definerer grensene for forandring organisasjonen tåler og som eventuelt åpner for justeringer. Koreografi: Som åpner muligheter for mer dynamikk, justering av prioriteringer og rekkefølger i veien fremover. Skalering: Som åpner for å utvikle gode sykluser, spre innovasjon og forsterke effekten av tiltak. Utvikling: Forberedelser til fremgang og vekst, læring og endringsdyktighet. Aksjon: Utvikle drivkraft, dyrke frem «dette kan vi klare»-opplevelse og åpne for forandring. Fleksibilitet: Som bidrar til at man kan fronte endringene, redefinere hvordan man arbeider og kanskje også hva arbeid er.

Fire organisasjonsarketyper: Fokussøkende, Fastlåste, Selvhemmende og Kjempende. Michels og Murphy hevder at en kartlegging av virksomheter med disse ni elementene vil avdekke en av fire arketyper av virksomheter. Også disse er litt fritt oversatt. Fokussøkende virksomheter: De ansatte er usikre på hvor virksomheten er på veg. Det pågår løpende debatt om retningsvalg. Ledelsens anstrengelser virker springende. Fastlåste og skeptiske virksomheter: Nye ideer stopper der de oppstår. De ansatte opplever at organisasjonen ikke henger sammen. Det tar lenger tid å få frem resultater enn det burde. Vel innrettede, men selvhemmende virksomheter: Ledelsen har følelsen av at man "beveger seg i gjørme" og er usikker på om virksomheten har de talentene som kreves for å levere. Ledelsen har dessuten problemer med å holde oversikt over alt som foregår i virksomheten.  Virksomheter som kjemper for å henge med: Ledelsen opplever at de ansatte er slitne. Det føles som om virksomheten er i ferd med å miste gløden. Ledelsen sliter med å ta beslutninger og tilpasse sine tilnærminger til de endringer som skjer i omgivelsene. 

Veien ut av uføret: Situasjonsforståelse, Organisasjonsskifte, Ledermobilisering.  Også her har Michels og Murphy råd å komme med: Situasjonsforståelse: Skaff forståelse av egen situasjon i forhold til aktuelle konkurrenter. Identifiser hva som kan og må forbedres for at virksomheten skal klare seg i konkurranse med disse. Små forbedringer umiddelbart er bedre en store senere. Test ut, lær og gjenta med stadig nye forbedringer. Organisasjonsskifte: Ikke tenk på endringene som må gjøres som prosjekter. Tenk heller i form av organisasjonsløft eller -skifte. Invester aktivt for å omskape organisasjonen slik at resultatet kan bli varig bærekraftig suksess. Ledermobilisering: Transformasjon er den beste treningsarenaen for neste generasjon av ledere. Organiser teaminnsats, utvikle felles ambisjoner og lag en aksjonsplan. 

Artikkelen det her vises til finner du i HBR her. Postene om Peters og Moss Kanter finner du i lenker knyttet til deres navn. På denne bloggen finner du også en rekke poster som presenterer andre klassiske management-guruer og deres teorier. Peter Drûcker er selvsagt blant disse, men ellers finner du korte presentasjoner av f.eks. Ichac Adizes og Robert Maslow og ledere som Jan Carlzon og Ingebrigt Steen Jensen som begge i sin tid i praksis representerte noe nytt. Noen har brukt humor i formidling av sine ideer om lederskap. Noen er kjent for sine enkle fremstillinger av lederteorier. Be my guest.

Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?

Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Avtalen plasserte stort ansvar på Kina. One Belt On Road samarbeidet betyr omfattende inngrep i landskap og natur. Kan og vil Kina også eksportere sine miljøinitiativer?

Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Den første globale klimakonferansen der man for alvor diskuterte tiltak mot klimaendringer ble arrangert i 1992. I årene etter ble det etablert en rekke avtaler og aksjonsplaner for å samordne innsatsen fra alle nasjoner for å møte utfordringene som ville komme med klimaendringene. Mangelen på internasjonalt forpliktende regelverk, og uenighet mellom industrialiserte land og utviklingsland, når det gjaldt ansvar for utslipp og behov for innsats, ga lite fremdrift i klimaforhandlingene. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement (Paris avtalen), inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). 

Avtalen plasserte stort ansvar på Kina. I samtiden ble det både sagt og skrevet at Kina spilte en nøkkelrolle i å bringe Parisavtalen på plass. Dette skjedde ved at man etablerte en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Men allerede da og senere har Kina engasjert seg i initiativer som er utfordrende i forhold til det internasjonale klimasamarbeidet der målet er å forebygge global oppvarming.

One Belt One Road samarbeidet. One Belt One Road (OBOR) er et kinesisk initiativ for å knytte land og folk sammen for en mer effektiv flyt av råstoffer og varer i verdensomspennende handel med Kina som sentral aktør. Initiativet består av to programmer: Silk Road Economic Belt knytter Kina til Europa, Den Persiske Gulfen, Middelhavet og Det Indiske hav. The 21^st Century Maritime Silk Road omfatter elver og kanaler mellom medlemsland i OBOR-initiativet. 65 land er med, to tre-deler av verdens befolkning og til sammen en tre-del av den globale økonomien. Den nye infrastrukturen skal bidra til å utvikle regionale og interkontinentale handelskanaler og øke tilførselen av olje og gass. Infrastrukturen vil bestå av olje- og gassledninger, jernbane inkludert høy-hastighets jernbaner, motorveier og havner.

Omfattende inngrep i landskap og natur. Initiativet forutsetter omfattende utvinning av råmaterialer som sand og kalkstein til produksjon av sement og dessuten fortsatt utvinning av olje og gass. Mange sandforekomster er allerede utnyttet til grensen av å være sårbare. Sementproduksjon og anleggsvirksomhet gir store utslipp av klimagasser. Bygging av infrastruktur gjennom sårbare områder påvirker biodiversitet og reduserer artsmangfold.

Kan Kina også eksportere sine miljøinitiativer? Kina har styrket sin miljøvernlovgivning og miljøpolitikk i et strev for å realisere «økologisk sivilisasjon». Kina har også erklært bærekraftig utvikling som et mål gjennom en «Ecological and Environmental Cooperation Plan». Denne slår fast at samarbeid om miljøvern er en fundamental forutsetning for å oppnå det grønne skiftet innen 2030. Kan OBOR føre med seg denne politikken vil Kinas miljøambisjoner nå land som fortsatt er uten politikk og ambisjoner på disse områdene. Dette forutsetter imidlertid dialog mellom alle som er involvert i å ta beslutninger om utvikling av prosjekter under OBOR-samarbeidet, offentlige myndigheter, finansinstitusjoner, utviklere, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og forskere som undersøker biologisk mangfold, bevaring, folkehelse og klimaendringer. Her er det et stykke å gå. Men lykkes man med dette vil Kina kunne bidra til det grønne skiftet langt ut over egne grenser. 

Kinas mange kullfyrte kraftverk er en utfordring. Den 21. september i år erklærte Kinas president i Jinping, på et møte i FN, at Kina vil slutte å finansiere nye kullkraftverk. Men selv om dette er et positivt utsagn fra lederen av verdens største bidragsyter til CO₂-utslipp er mange forskere skeptisk. Kina sto i 2020 for mer enn halvparten av verdens kullproduksjon. Produksjonen har økt til tre-ganger produksjonen i 2001. Dette i en periode der USA, selv med Trump, og Europa har halvert sin produksjon. Men Kina finansierer også kullfyrte kraftverk i mange andre land som del av sin internasjonale industrielle virksomhet, særlig i Bangladesh, Vietnam, Mongolia og Indonesia, men også i Afrika og Europa. Kina sto bak 76% av kapasiteten til nye kullfyrte kraftverk i 2020. De 2500 kullfyrte kraftverkene som i dag finnes i drift jorden rundt vil ifølge beregninger slippe ut mer enn 200 milliarder tonn CO₂ i sin «påregnelige levetid» og være en vesentlig hindring for å begrense global oppvarming til +1.5⁰C-målet. Dette målet vil man ikke kunne nå uten at disse kraftverkene blir erstattet mens de fortsatt er i drift.

Referanser for innholdet i denne posten er, for spesielt interresserte, i hovedsak en artikkel om Parisavtalen i China Quarterly of International StrategicStudies fra 2016, en artikkel i Nature Sustainability fra 2018 et oppslag i Nature fra 7. oktober i år om Chinas pledge on overseas coal.

Mer om Kina på denne bloggen finner i posten om Kina og klimamålene og posten om hva Kina har lært av Sovjetunionen, Jugoslavia og ikke minst USA.