Medvedevs hamskifte – Fra diplomati til trusler

Den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev som en gang reiste rundt og smilte til alle hevder nå at Nato risikerer krig med Russland og at atomulykker i Europa ikke er usannsynlig. 

«Putin kan bli presset til å starte en krig med Nato snart. En fullskala bakkekrig med Nato vil føre til en større kostnad for menneskeheten enn andre verdenskrig. En tredje verdenskrig vil være dødeligere. Vi er klare», advarer nestleder i Russlands sikkerhetsråd og tidligere president i Russland, Dmitrij Medvedev. Medvedev var Russlands president fra 2008 til 2012. I 2012 ble han valgt til leder for Det forente Russland og ble samtidig landets statsminister frem til 2020. Det forente Russland er et av Russlands såkalte «makt-partier» bygd opp med utgangspunkt i den sittende regjering og presidentadministrasjonen. Medvedev er for tiden nestleder i Russlands sikkerhetsråd, et grunnlovsfestet organ i Russland som rapporterer til Russlands president og gir presidenten råd om rikets sikkerhet og om spørsmål av strategisk interesse. Sikkerhetsrådet ledes av presidenten og består av faste og tilkalte medlemmer. Han er altså ikke noen «hvem som helst» i Russland.

 

Medvedev advarte også om mulige ulykker ved atomkraftverk, med henvisning til atomkraftverket i Zaporizhzhia i Russland-kontrollerte sydlige Ukraina. Moskva og Kyiv skylder på hverandre når det gjelder angrep på dette anlegget, men Medvedev hevder at det fra hans ståsted ser ut som: «Kyiv scumbags and their Western patrons are ready to orchestrate a new Chernobyl». «Å skylde på Russland for disse angrepene er 100% nonsens selv for det stupide Russofobiske offentligheten i Vesten» Han tilføyde at man ikke måtte glemme at det finnes atomkraftverk i EU-landene og at ulykker er mulig der også. Medvedev advarte allerede i mai i år om at det å sende våpen til Ukraina kunne lede til en konflikt som eksskalerte til en full-skala atomvåpen-krig.

Hvor mye er vi villige til å øke atomfaren for å bistå Ukraina? Even Hellan Larsen, doktorgrads-stipendiat i Oslo Nuclear Project, Institutt for Statsvitenskap ved UiO, skrev et debattinnlegg i Aftenposten 29. september der han gir ulike svar på dette spørsmålet. Han konkluderer med: «Å gi etter for denne type atom-press fra Russland er på ingen måte ubetydelig. Det vil ikke bare påvirke Ukrainas muligheter til å kjempe sin rettferdige og nødvendige eksistensielle kamp. Det vil også sette en farlig presedens hvor atomvåpen-stater – som Russland, Nord-Korea og Kina – tar lærdom av at vestlig støtte avskrekkes dersom atom-risikoen skrus opp tilstrekkelig».

Fredsforhandlinger har ingen hensikt – Planlegg for «a long struggle». Også The Economist siste utgave i september omtaler utsiktene for å finne en avslutning for krigen i Ukraina. Der slås det fast at Ukraina har frigjort mindre enn 0.25% av de områdene Russland okkuperte i juni. Frontlinjen på anslagsvis 1000 km er stort sett uforandret. Å be om våpenhvile har ingen hensikt. De mener Putin venter på at Donald Trump skal overta som president i USA og at Putin trenger krigen for å understøtte sitt diktatur. Zelensky sa under sitt besøk i Washington nylig at han er forberedt på en lang krig. Et lyspunkt er Ukrainas drone-produksjon og bruken av droner mot mål på Krim og også mot mål i Russland. Russlands marine i Sorte Havet er på vikende front og dette åpner nye muligheter for vareeksport. Et annet lyspunkt er Kyivs luftforsvars-system som er meget effektivt og som bør etableres også for andre byer, mener man i The Economist. Ukrainas økonomi er en bekymring. Den er krympet til med 30% og er helt avhengig av vestlig bistand. Economist foreslår et skifte fra bistands-avhengighet til å gjøre investeringer i landet attraktive. Ukrainas potensiale her er stort mener man i The Economist, men kampen mot korrupsjon må intensiveres. «Pray for a speedy victory, but plan for a longs struggle – and a Ukraine that can survive and thrive nonetheless», er siste ord i oppslaget i The Economist.

Abraham Maslows behovspyramiden og positiv mental helse.

Abraham Maslow var russisk-amerikansk og psykolog, født i 1908. Psykologer før ham var mest opptatt av det abnorme og de mentalt syke.

Maslow, var blant de første psykologer som interesserte seg for hva som bidrar til positiv mental helse. Med bakgrunn i denne interessen presenterte han i 1943 det som etter hvert ble kjent som Maslows behovshierarki eller pyramide. Den ble etter hvert en grunnleggende teori i lederopplæring og er i bruk fortsatt i dag. Maslow beskrev grunnleggende behov for atferd og motivasjon organisert i fem nivåer fra bunn til topp som nivåer i en pyramide. Han hevdet at behov nederst i pyramiden måtte oppfylles først. De tre nederste behovs-nivåene beskrev det han kalte mangel-behov. Dette var først fysiske behov for vann, mat og hvile. Deretter fulgte trygghets-behov som skapes av beskyttelse og stabilitet. Et eksempel: Ledere som i disse dager må si opp ansatte rører rundt i følelsen av trygghet til de som rammes. Ordvalget i slike sammenhenger har stor betydning. Vi har også sosiale behov som mennesker som omfatter det å ha venner og tilhøre fellesskap. De to øverste nivåene definerer det Maslow kalte vekst-behov. Her er vi som mennesker umettelige, mente han. Når behovene på de tre laveste nivåene er tilfredsstilt vil vi, ifølge Maslow, vende oppmerksomheten mot behov for respekt, anseelse og status. Dernest, om vi kommer til nivå fem, vil vi bruke våre krefter på å realisere våre evner, sette mål og streve etter disse, søke etter opplevelsen av anerkjennelse og kanskje også berømmelse. 

Mer om Maslows behovshierarki finner du her.

Er det mulig å forandre egen personlighet?

 Svaret er ja om du forstår hva personlighet er. Resepten for forandring er «Fake it till you make it».

Hack din egen personlighet. Vitenskapsjournalisten Miriam Frankel skrev for noe tid tilbake i New Scientist at det er mulig «å hacke» sin egen personlighet. Frankel trekker i artikkelen frem «The Big Five model». Femfaktor-modellen definerer fem grunnleggende personlighetstrekk.  Åpenhet forutsetter fantasi, estetisk sans, nærhet til egne følelser, ideer og verdier og evne til handling. Planmessighet er karakterisert ved kompetanse, orden, plikttroskap, presentasjons-streben, selvdisiplin og betenksomhet. Ekstraversjon som personlighetstrekk er knyttet til evnen til å utstråle sosial varme, selvmarkering, sosial aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Medmenneskelighet gir som utslag at du er tillitsfull, rett frem, altruistisk, føyelig, kan være beskjeden og dessuten følsom og/eller empatisk overfor andre menneskers følelser. Nevrotisisme, som det siste, scorer du på om du har angst, er engstelig, fiendtlig innstilt, deprimert, selvbevisst, impulsiv og sårbar. Totalt er det mye å holde styr på, og å forholde seg til, om man vil gå dypere inn i det å forstå seg selv etter dette skjemaet. Det hører til saken at modellen er omstridt som mye ellers innenfor områder som dette.

Hva så når du har funnet ut av deg selv og vil endre på noe av det du er minst fornøyd med? Fake it till you make it! Dette er Frankels enke oppskrift for å endre personlighet. Hun hevder at våre tanker og handlinger kan påvirke vår personlighet og i noen grad endre den. Setter du deg fore å bli systematisk flinkere til å innlede samtaler med mennesker du treffer vil dette gjøre deg mer ekstrovert. Du kan begynne med å si hei til og snakke med menneskene i butikken der du kjøper maten din. Invitere en gammel bekjent på en kopp kaffe eller en øl i byen og forberede deg til en samtale om gamle dager og hva som har skjedd siden sist. Slik kan du bli mer ekstrovert. Skriver du samvittighetsfullt ned fødselsdagene til mennesker du bryr deg om i kalenderen din er du på veg til å utvikle din evne til å vise medmenneskelighet gitt at du følger opp med å sende dem en hilsen på dagen. Vil du føle deg bedre kan du begynne med å notere det du har glede av å tenke på i det livet du lever, daglig. Kanskje må du lete litt for å finne det, og øve deg på å glede deg og å smile til mennesker du møter. Fake it to you make it!

Hvem er jeg og hvorfor er jeg slik jeg er?

Har du stilt deg det spørsmålet og ønsker å finne noen svar, da kan Eric Bernes transaksjonsanalyse være et sted å begynne.

I 1964 utga den kanadisk fødte psykiateren Eric Berne (1910-1970) en bok med tittelen Games people play presentert som The Basic Handbook of Transactional Analysis. Dette ble den første av en lang rekke bøker med transaksjonsanalyse som tema. I de tidligste versjonene av transaksjonsanalysen var menneskets personlighet satt sammen av tre såkalte ego-tilstander, Barn (B), Forelder (F) og Voksen (V). Disse var i beskrivelsen koplet til stadier i personlighetsutviklingen. De første inntrykkene som det lille barnet føler på og erfarer dannet B-delen av personligheten. De senere møter med verdier og holdninger fanget opp fra påvirkning og samvirke med mor, far, eventuelle andre voksenpersoner og eldre søsken bidro til utvikling av F-delen. V-delen utviklet seg fra det tidspunkt barnet selv begynte å resonere og ta egne valg ut fra erfaringer og, etter hvert, tilført kunnskap. Fremstillingen er ofte sammenlignet med Freuds inndeling av personligheten i Id (= B), Superego (= F) og Ego (= V). Ideen er, enkelt fortalt, at du som voksen fortsatt har alle disse erfaringene med deg og at de hver for seg og sammen bidrar til at du er den du er i dag. Et sted å begynne for deg?

Mer om transaksjonsanalyse og noen tilknyttede verktøy for å finne ut av deg selv finner du her.

Peter Drücker: «The best way to create your future is to create it»

Peter Drücker regnes av mange som grunnleggeren av moderne management. Han baserte sine teorier på observasjoner i etablerte virksomheter.

Drücker er kjent for «læresetninger» som «The best way to create your future is to create it» og mange flere. Han hadde i løpet av sitt liv flere professorater ved universiteter i Europa og USA. Han etablerte det første MBA program i management ved Claremont Graduates University i USA i 1971. Drücker baserte sine teorier på observasjoner i virksomheter. Tolkningen av observasjonene var kreativ. Detaljrikdommen stor. Han har etterlatt seg et imponerende forfatterskap med i alt 39 titler. Mange er oversatt og tatt i bruk verden rundt. Det er selvsagt umulig å presentere alle hans refleksjoner og ideer i kortform, men her finner du mer om Drücker.

Stephen Covey: Selvledelse og syv effektiviserende vaner

Stephen Covey var en av de store i ”vær-personlig-effektiv-bransjen”. Han er ikke blant oss lenger. Men hans ideer lever videre i en ”bransje” som har mange andre leverandører. 

Stephen Covey døde 16. juli i 2012 etter komplikasjoner fra skader han pådro seg i et sykkel-velt 79 år gammel. Covey var en såkalt lederguru med betydelig internasjonal suksess. Mest kjent er han for boken "The 7 Habits of Highly Effective People" som ble utgitt første gang i 1989, oversatt til 38 språk. Totalt har den solgt mer enn 25 millioner eksemplarer.

Syv effektive vaner. Coveys vaner for høy-effektive mennesker var og er: 1) Vær proaktiv og ta initiativ. 2) Start med å gjøre det klart for deg selv hva du vil og skal oppnå. 3) Gjør det viktigste først heller enn det som «haster». 4) Tenk vinn-vinn for deg selv og for andre. 5) Lytt først, for å forstå, før du forsøker å påvirke. 6) Søk etter synergieffekter som også er til nytte for andre. 7) Hold deg i form, mentalt og fysisk. Covey valgte altså å sykle for å holde seg i form, og mente at man ved å utvikle seks andre vaner etter hans oppskrift ville havne i en oppadgående spiral av stadig bedre prestasjoner og resultater.

Vil du ha flere impulser fra leverandører i denne «vær-personlig-effektiv-bransjen» finner du noen her.

Kina, Russland - Samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det mulig å forene?

Kina og Russland er samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det allikevel mulig å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Og finnes det alternative tilnærminger?

Samfunnsutvikling med mange former for maktfordeling og medvirkning. Helena Moradi som er forsker ved Cornell University School of Law skrev i tidsskriftet Philosophy Now i 2022 en artikkel som fritt oversatt hadde tittelen «Fremskrittets forlokkende lys». Her viser hun til at mennesker er tilbøyelige til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, fremskritt mot noe som er stadig bedre. Francis Bacon, som eksempel, mente at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Moradi siterer også Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagt umodenhet». Med «vår» historiske opplysningstid fulgte også ideer om institusjonell organisering av samfunn, om fordeling av makt og folkestyre. Disse ideene har hver for seg i ettertid vist seg forenlig med flere ulike kulturformer, for ikke å si de fleste. Adam Smith forklarte hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain. By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen».  Kapitalisme privat og offentlig er utbredt både i Russland og Kina og andre land i BRICS-unionen. Dette gjelder også folkestyre og demokrati i svært ulike varianter. Både Kina og Russland har sitt folk, eller sine folk og sine opposisjonelle, sine partier og partikongresser, presidenter og regjeringer og regjeringskontorer, som Vesten har sine varianter i form av partier, nasjonal- og kongress-forsamlinger, statssjefer, presidenter eller statsministre, samt regjeringer og stats-byråkratier. Protestbevegelser og konflikter finnes i de fleste land. Statsleder-idealene i Russland og Kina er andre. Putin er sterkt påvirket av den russiske filosofen Ilyin og har senest vist til Stalin som et ideal som statsleder. Xi i Kina har Konfucianisme som verdigrunnlag også når det gjelder statlig lederskap. Russland har et velutviklede kleptokrati. Tette bånd til de styrende åpner for muligheter. Kanskje ikke like utbredt i Kina og "Vesten" eller? Er det i dette likheter man kan bygge videre på for å få en totalt bedre verden eller er konflikt og konflikter den eneste veien? 

Om å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Tenk deg inn i en rolle som ansatte i den kinesiske og/eller russiske ambassade i et lite land av det slaget som jevnlig scorer høyt på demokrati-indekser, lavt på korrupsjons-indekser og som jevnlig konkurrerer om å være i toppen på rangeringer av typen «verdens beste land å bo i». Du har fått i oppgave å skrive en ukes-rapport om viktige saker som gis medieoppmerksomhet i dette landet akkurat nå og som samtidig kan være av interesse for sentrale myndigheter i Kina og/eller Russland. Du skriver da kanskje om at en tidligere statsminister, og fortsatt sentral politiker, har fått svært stor og negativ oppmerksomhet i mediene rundt den omfattende og inntektsbringende aksjehandelen til ektefellen i sine statsministerperioder. Samtidig nevner du den pågående konflikten man i dette landet har med grupper av urbefolkningen. Det gjelder landskaps-inngrep i leve-områdene til disse gruppene i befolkningen. Representanter for urbefolkningen truer med å gjenoppta sine demonstrasjoner i hovedstaden. Det er mulig at mottakerne i Russland og Kina, når de leser meldingen din, vil tenke noe i retning av at, «de har noe å slite med de også og forskjellene mellom dem og oss, når vi ser det slik, er kanskje ikke så store». Kanskje?

Putin som sikkerhets-søkende, men svært utfordrende fredsdue? Høsten 2021 sendte Putin et ni artikkel langt utkast til en sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne.  Avtalen hadde tittelen: Agreement on measures to ensure the security of The Russian Federation and member States of the North Atlantic Treaty Organization. 

Artikkel 3 og 4 er sentrale og gjengitt nedenfor:

Article 3:

The Parties reaffirm that they do not consider each other as adversaries.

The Parties shall maintain dialogue and interaction on improving mechanisms to prevent incidents on and over the high seas (primarily in the Baltics and the Black Sea region).

Article 4:

The Russian Federation and all the Parties that were member States of the North Atlantic Treaty Organization as of 27 May 1997, respectively, shall not deploy military forces and weaponry on the territory of any of the other States in Europe in addition to the forces stationed on that territory as of 27 May 1997. With the consent of all the Parties such deployments can take place in exceptional cases   to eliminate a threat to security of one or more Parties.

Det er dette utspillet og dette avtaleutkastet Putin sikter til når han senere hevdet at ingen krav ble imøtekommet.

Han mente at Ukraina aldri måtte bli medlem av NATO og at NATO aldri måtte utplassere soldater og våpensystemer der. NATO og USA skulle trekke alle soldater og våpensystemer fra Øst-Europa. NATO hadde og har i dag 30 medlemsland. Tretten av disse tilhører det som vi før Berlin-murens fall i november 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd kalte Øst-Europa. Polen er spesielt nevnt, men Øst-Europa før november 1989 omfattet også Albania, Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Montenegro, Nord-Makedonia, Polen, Romania, Slovakia og Ungarn som i dag alle er med i NATO. Putin forutsatte i prinsippet en dramatisk nedbygging av NATO slik forsvarsalliansen fremsto i 2021. Det ble ikke forhandlinger. Ukraina, som allerede delvis var okkupert, var i forhandlinger om medlemskap og dette var åpenbart en utløsende årsak, sett fra Putins side, til det som nå er en grusom krig. Var avtaleutkastet et reelt utspill til et møte rundt forhandlingsbordet og/eller et forsøk på å plassere ansvar for en krig som allikevel var planlagt hos NATO og "Vesten"?

«Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president. Dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere nye initiativ. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi, på sin side, mener at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina da, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement, inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). Det ble samtidig etablert en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv forpliktet partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Et forbilde?

Hva med USA? Hvor er USA på veg? I USA har vi i dag en selvutnevnt presidentkandidat til valget i 2024 som holder folkemøter der han hevder at han egentlig vant presidentvalget i 2020 og som 6. januar 2021 organiserte noe som nærmest kan beskrives som et statskupp for å sikre seg dette presidentskapet, men ikke lykkes med det. Vi har konservative kongressrepresentanter som forsøker å organisere en riks-rettssak mot den sittende presidenten for korrupsjon fordi de mener hans eiendommer er verdsatt til verdier som ikke er forenlig med de inntekter han har hatt som tidligere politiker gjennom et langt liv og som visepresident. Samtidig arbeides det i kulissene for sikre "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Hvor er vi på vei?

Russland, USA og Kina - Sivilisasjoner på kollisjonskurs eller?

I 1993 skrev Samuel P. Huntington «The Clash of Civilizations?». Noen Clash ble det. Men hvor er vi i dag?

Sivilisasjoner på kollisjonskurs. I 1993 skrev den amerikanske politikk-forskeren Samuel P. Huntington en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs med tittelen «The Clash of Civilizations?». Artikkelen var et svar på en bok utgitt av Francis Fukuyama i 1992 med tittelen «The End of History and the Last Man». Denne fikk stor oppmerksomhet for forestillingen om at man, etter Sovjetunionen sammenbrudd i 1991, nå var i ferd med å oppleve et skifte i historien der liberalt demokrati, slik dette ble praktisert i vesten, ville få sitt gjennombrudd som den endelige form for styresett på verdensbasis. Huntington var langt mer pessimistisk. Han så for seg en verden der fremtidige kriger ikke ville bli utkjempet mellom nasjoner, men heller fremstå som krig mellom muslimske og ikke-muslimske sivilisasjoner. Huntington skrev senere en bok der han utviklet sine argumenter for en slik fremtid. Begrepet sivilisasjon har ellers en problematisk fortid som begrep for å forstå og ordne den globale rang mellom folk, kulturer og stater fra 1800- og 1900-tallene for å legitimere Frankrike, England, Italia, Tyskland, USA og Japan som nasjoner med privilegier til å styre over erklærte mer primitive folk og sivilisasjoner. Men altså: På nittitallet trodde man enten på det endelige gjennombruddet for vestlig inspirert liberalt demokrati eller på en verden i fortsatt ufred der konflikter mellom muslimske og ikke-muslimske sivilisasjoner. Hvor er vi i dag?

 

Nytt russisk sivilisasjons-kart? Putin har nylig presenter sin egen historiske versjon av den russiske sivilisasjonen som bakgrunn for ny russisk utenrikspolitikk. Den forteller også hvordan Putin ser verden. Russland er i følge denne forestillingen «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Verden utenfor dette omfatter det Putin kaller det eurasiske kontinentet som omfatter, med særskilt omtale, Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge også tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som anti-russisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er, ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk, «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive anti-russiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt dette altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Og russiske skoleelever får nå nye lærebøker i historie. Her er Stalin blitt en helt og budskapet at Ukraina er en nazistisk stat der all opposisjon er forbudt. USA bruker Ukraina for å knuse Russland. Russland startet ikke krigen, men prøver å få slutt på den. Dette i følge Per Kristian Aale i Aftenposten 30. august.

Hva med USA? Trump kan bli president fra 2025 og hva da? Stuart Steven, tidligere rådgiver, med førti års fartstid for det Republikanske partiet, og for sentrale politikere på denne siden av amerikansk partipolitikk, skrev i 2020 og utga i 2021 boken "IT WAS ALL A LIE". Her beskriver han forfall blant republikanere og Det republikanske partiet som bakgrunn for Trumps valgseier og inntreden som amerikansk president. Donald Trump er ifølge Steven «the logical conclusion of what the Republican Party became over the last fifty or so years, a natural product of seeds of race, self-deception, and anger that became the essence of the Republican Party. Trump isn’t an aberration of the Republican Party; he is the Republican Party in a purified form». The Economist beskrev nylig de forberedelsen som nå gjøres for å sikre en mer "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres, og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Fra tidligere er vi godt kjent med Trumps begeistring for Putin. At begeistringen kan ha vært gjensidig ble sannsynliggjort i en bok utgitt av den amerikanske journalisten Craig Unger som for noen år tilbake utga boken American Kompromat der det ble antydet at Trump fra 1980-tallet av ble "kultivert" som en potensiell fremtidig tilgang for KGB for å kunne influere og påvirke amerikansk politikk. Dette skyldes hans særegne personlighet som også har vakt interesse hos mange andre. Bernt Hagtvet skrev i et debattinnlegg i Aftenposten 4. september i år at "USA er på god vei til selvdestruksjon". Også hos Hagtvedt har Trump en sentral rolle.

Hva med Kina? «Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i parti-konstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere konkretiserende initiativer som gir oss innsikt i Kinas utenrikspolitiske ambisjoner. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 kom Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi mener fra sitt ståsted at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Kina er eksepsjonelt som det eneste moderne land som samtidig har en historie som stormakt i fortiden. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Bare slik kan man unngå ideologiske konfrontasjoner ifølge Xi. Eller vil dette føre til The Clash of Civilsations slik Samuel Huntington beskrev det? Xi prioriterte å møte samarbeidspartnere i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Syd-Afrika) fremfor å møte i G20-møtet nå i september. Biden hadde der forventet å få samtaler med Xi. På dette Brix-møtet ble Argentina, Egypt, Iran, Etiopia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater invitert inn i dette samarbeidet. Nigeria er også en sannsynlig fremtidig samarbeidspartner. Kina ser opplagt muligheter her for å utvikle sitt OBOR (One Belt One Road) - initiativ og åpne for nye handelsforbindelser uavhengig av "Vesten". Afrika er "verdens yngste" kontinent. Om tredve år vil hvert fjerde menneske på jorden være afrikaner. Om 12 år vil halve klodens befolkning være afrikanere. Afrika har dessuten store naturressurser, ikke minst mineraler som er nødvendige for å drive frem det grønne skiftet.