Putin i 2002 og nå tyve år etter. Er det samme mann?

George Robertson var NATOs generalsekretær og møtte Putin for 20 år siden. Da var det god stemning. Er Putin nå styrt av frykt for NATO og EU? Er hans endelige mål: Krig mot NATO i Europa?

George Robertson var NATOs generalsekretær og møtte Putin for 20 år siden. Den britiske labour politikeren George Robertson var NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004. I tidsskriftet Prospects mai-utgave i år skriver han om sine møter med Putin i denne perioden og særlig om Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland som ble avholdt i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «VI, medlemslandene i NATO og I Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». På pressekonferansen ved slutten av toppmøtet i 2002 uttalte Putin (igjen fritt oversatt): «Russland har alltid hatt en avgjørende rolle i verden. Problemet for vårt land har imidlertid vært at det i løpet av svært lang tid oppsto en situasjon der Russland var på den ene siden, og på den andre siden var praktisk talt hele resten av verden. Det kom ikke noe godt ut av denne konfrontasjonen mellom oss og resten av verden. Vi oppnådde ikke noe ved å være alene». Robertson mener at Putin bør minnes om dette i dag, tyve år etter.

Styrt av frykt for NATO og EU? Robertson stiller seg spørsmål rundt hvordan det er mulig at vi i inne i det tredje ti-året av det 21-århundre blir tvunget til å se en moderne Europeisk stat angripe en annen moderne Europeisk stat med bruk av middelalderlignende erobringsteknikker som legger byer i grus, ikke skiller mellom sivile og millitære mål og gir høye tall både for sårede og døde. Han mener nå i ettertid at Putin ikke kan ha lært noe av historien til byen han ble født i, og vokste opp i, Leningrad, som ble beleiret og bombet 827 dager fra 1941 til 1944. Han har med bakgrunn i sine erfaringer med Putin fra tidlig 2000-tall problemer med å forstå at en mann som i 2003 ba Robertson om å fortsette som generalsekretær i NATO og samtidig spurte når NATO ville invitere Russland inn i NATO-alliansen, i dag kan være iverksetter av noe så meningsløst som denne krigen. En krig som kanskje fører til at både EU og NATO styrkes med nye medlemmer.

Putins endelige mål? Krig mot NATO i Europa? I samme utgave av Prospect er Bassma Kodmani intervjuet om sine tanker om den Russiske presidentens geopolitiske strategi. Bassma Kodmani er syrisk akademiker og tidligere talsperson for Syrias Nasjonale Råd. Hun er nå direktør for The Arab Reform Initiative, et nettverk av uavhengige arabiske utrednings- og forskningsinstitutter som arbeider for å fremme demokrati i den arabiske verden. Hun sammenligner Putin med Saddam Hussein og Putins invasjon i Ukraina med Husseins invasjon i Kuwait i 1990. Saddam Hussein anså sin hær som uovervinnelig etter åtte års krigføring i Iran. Han var også, ifølge Kodmani, paranoid i sin opplevelse av at regimene rundt ham alle ønsket å undergrave hans posisjon. Putin, mener hun, er mer ambisiøs enn Hussein. Målet hans med å invadere Ukrainia er ikke bare å få utsatt «Nato-isation» av dette nabolandet, men en del av hans ambisjon å gjenoppbygge Russlands status som verdensmakt. Modellen er Sovjet-Unionen og midlene de samme, innrettet mot å skape allierte enten som klient- eller satellitt-stater. Det endelige målet er et siste slag mot NATO i Europa. Han mener Putin tror at USA, klok av skade, ikke ønsker å engasjere seg nye kriger uten ende.

Er Norges bidrag til det grønne skiftet satt på vent enda en gang?

Historien om norske klimamål. FNs klimapanel og OECD mener Norge har funnet nok olje. Men det er oljeselskapene som utreder, beslutter og gjennomfører leting, utbygging og drift på norsk sokkel.

En historie om de norske målene for klimapolitikken. Professor i økonomisk historie Einar Lie presenterer i Aftenposten 24. april i år en kortfattet men tankevekkende norsk klimapolitikk-historie som her er gjengitt enda kortere. I 1990 besluttet politikerne i Norge at utslippene av klimagasser skulle stabiliseres innen 2000. Det gikk ikke og nytt mål ble satt i 2008, som skulle gi 12 prosent lavere utslipp innen 2020 sammenlignet med 1990. I 2012 ble dette omgjort til 30 prosent kutt innen 2020. Dette målet nådde man heller ikke. Men med Parisavtalen fra 2015 forpliktet Norge seg til å redusere utslippene med 50-55% innen 2030. Alle parter var enig om dette. Hurdalsplattformen skjerpet kravene. Alle kutt skulle nå tas innenlands, uten bruk av kvoteordninger i EU-systemet. Virkemidler på avgiftssiden ble moderert. Vi skal ha en rask transformasjon av samfunnet til lavutslipp, uten at det skal koste noe særlig for vanlige folk. Løypemeldingen per i dag er 4% reduksjon siden 1990 med hjelp fra koronapandemien. Reduksjon med 50% innen 2030 for å gi norsk bidrag til det grønne skiftet forutsetter, ifølge Einar Lie, et mirakel. Det er i dag vanskelig å ikke være enig i det.

FNs klimapanel og OECD mener Norge har funnet nok olje. FNs klimapanel har slått fast at det er funnet mer fossil energi i verden enn hva som kan forbrennes om man skal begrense den globale oppvarmingen. OECD har, som Einar Lie, slått fast at Norge trolig ikke vil nå målet om 55% kutt i klimagassutslipp i 2030. Man må ta større klimahensyn i oljepolitikken. Ny oljeleting er derfor uforenlig med en ansvarlig klimapolitikk. Finansminister Vedum tenker utenrikspolitikk og velger en annen innfallsvinkel når han til Klassekampen 27. april i år sier at olje og gass er vårt viktigste bidrag tilstabilitet i Europa når vi nå må gjøre oss uavhengig av russisk olje- og gass. Den midlertidige oljeskattepakka Stortinget vedtok under pandemien, gir skattefordeler til oljebransjen helt frem til 2028 og har ført til mange søknader med utbyggingsplaner på sokkelen i 2022. Man venter enda flere i 2023.

Oljeselskapene pålegges å vurdere finansiell klimarisiko. Den norske regjeringen vil ikke automatisk si nei til nye oljefelt med henvisning klimamålet Norge har sluttet seg til sier Olje-og energiminister Terje Aasland 25. april til Aftenposten. Nye oljefelter må vurderes opp mot klimarisiko. Før eller siden vil videre utbygging ikke være kompatibel med 1,5-gradersmålet. Men vi er ikke der nå, sier klimaminister Espen Barth Eide. Det er den såkalte klimadommen i Høyesterett som er bakgrunnen for at regjeringen nå endrer oljepolitikk. Nye krav til søknader innføres når departementet skal behandle en såkalte PUD (plan for utbygging og drift av petroleumsforekomst):

1    Oljeselskapene pålegges å vurdere finansiell klimarisiko ved stresstesting. Spørsmålet er om oljefeltet da er lønnsomt eller ikke.

2)   Olje og energidepartementet skal vurdere klimavirkningene både av produksjons- og forbrenningsutslipp fra oljefeltet.

Staten vant klimasøksmålet i Høyesterett, men domstolen påpekte at myndighetene vil ha både rett og plikt til ikke å godkjenne utbygging av nye oljefelter dersom hensynet til klima og miljø tilsier det.

Det er oljeselskapene som utreder, beslutter og gjennomfører leting, utbygging og drift på norsk sokkel. Det er selskapene og de såkalte bakenforliggende aktørene i kapitalmarkedet som er nærmest til å vurdere relevante risikofaktorer, herunder de knyttet til fremtidige energipriser, sier man fra Olje- og energidepartementet. Det er usikkert hvordan olje- og gassprisene utvikler seg om 1,5 graders målet nås. Man legger til grunn at selskapene ikke vil gjennomføre prosjekter som er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Det er som sagt ventet et rush av søknader for å få bygge ut oljefelt i løpet av 2022 (trolig over 30 PUDer) og 2023. Grunnen til dette er oljeskattepakken som ble godkjent i Stortinget sommeren 2020. Det ser i alle fall ut som at troen på mirakler er utbredt i oljeindustrien.

Om hjernen vår, fantasier, historiefortellinger og fremtidsstudier

Det er i hjernen vår at fantasiene skapes. Fantasien våre gjør oss alle til potensielle historiefortellere om egen fortid, opplevelser i nåtiden og som fremtidsforskere engasjert i fremtidsstudier.

Som mennesker er de fleste av oss konkrete i våre forestillinger om hva som vil eller skal skje med oss videre i våre liv. Dette fordi vi har evnen til «å se» inn i fremtiden. En nøkkel til lykkefølelse ligger i menneskets evne til å kontemplere, reflektere og fantasere over fremtiden. Dette er vi mennesker alene om i dyreverdenen. Det at vi kan «se» inn i fremtiden øker vår evne til å tilpasse oss nye miljøer og nye utfordringer. Skal vi reise til et nytt sted kan vi forestille oss hvordan det er der. Se for oss hvordan vi kommer til å føle det å være der. «Se» hvilke klær vi må pakke med oss for å føle oss vel og hva vi ellers vil trenge å ha med oss i bagasjen. Tilsvarende kan vi gjøre oss forestillinger om hva vi ønsker å arbeide med når vi ønsker å skifte jobb. Vi kan se oss selv i virksomhet og i møter i den nye jobben. Og vi kan se inn i fremtiden. Gi vårt bidrag til fremtidsstudier. Se for oss effektene av det grønne skiftet eller av at vi ikke lykkes med et slikt skifte.

Det er i hjernen vår at fantasiene skapes. Fantasien vår ligger til grunn for en rekke viktige funksjoner hos oss som mennesker. Ofte virker den motiverende. Vi bruker den når vi skal realisere våre tanker og ønsker om fortiden, våre ideer om nåtiden og om fremtiden. Fantasien gir oss muligheter for visuell og emosjonell problemløsning. Fantasien er også vårt virkemiddel når vi skal utforske det ukjente, det som er vanskelig og også fremtiden. En slags simulering av verden. Fantasien hjelper oss å generalisere og trekke konklusjoner ut fra enkelthendelser. Vi kan tenke på våre foreldre som unge og gamle i samme tanke. Vi kan tenke på noe vi har opplevd fra flere ulike synsvinkler og utvikle våre erfaringer.

Fantasien vår gjør oss alle til potensielle historiefortellere. Som mennesker er vi alle mer eller mindre vellykkede historiefortellere. Vi er opptatt av å formidle hvordan verktøy, maskiner og samfunn er «skrudd sammen» og virker. Fantasien gjør oss i stand til føre ideer og historier videre til andre. Historier med struktur føres lettere videre. Historier som tilbyr løsning eller forklaring på problemer eller en vanskelig situasjon får lettere et lydhørt publikum, spesielt dersom løsningen er uventet. Sett ovenfra er det på denne måten vi skaper og sprer vår kultur.

Den prefrontale hjernebarken og sentralstyring av tankelivet. Den prefrontale hjernebarken i hjernen vår bidrar til overordnet styring av tankelivet. De er her vår oppmerksomhet, motivasjon, våre ambisjoner og vår personlighet realiseres. Det er her våre refleksjoner vår planlegging og vurdering av egne tanker og følelser foregår. Det er her beslutningen om å gjøre det som er vanskelig å gjøre skal gjøres når det vanskelige er det rette å gjøre. Her får vi også hjelp til tolke informasjon som drar oss i flere retninger slik at vi til tross for dette kan arbeide strukturert mot et mål.

Fremstillingen i denne posten bygger i all hovedsak på en artikkel i Moderne Psykologi nr. 3 fra år. Forfatteren er legen og nevrologen David Bäckström og artikkelen hans heter «Ett Ljust Inre». Planlegging av jobbskifte er tema i en post som presenterer Edgar Schein. Fremtidsstudier er tema i flere poster på denne bloggen og dette er helt opplagt øvelser som utfordrer fantasi og nytenkning. Historiefortelling er sentralt tema i en tidligere post om latter. Og alternativ tenking rundt intelligens er et tema jeg mener også passer inn forlengelsen av denne posten sammen med refleksjoner rundt mulighetene for å arbeide med å utvikle egen personlighet.

Hvorfor starter kriger og hvorfor startet Russlands krig i Ukraina? Og hva kan vente oss videre?

Hvorfor krig? Kriger startes av individer, av stater og av supermakter som hevder å ville forebygge noe som kan bli værre. Hva kan vi vente oss videre?

Hvorfor krig? Øyving Østerud har skrevet en bok i Universitetsforlagets bokserie «Hva er» som heter «Hva er KRIG». Her viser han til Thukydid som skrev Peloponeserkrigens historie. Thukydid skrev, mer enn 400 år før vår tidsrekning, at krig skyldtes frykt, ære og interesse. Krig blir utløst ved forrykket maktbalanse i forhold mellom parter som frykter hverandre og har motstridende interesser, mente Thukydid. Østerud siterer også UNESCOs stiftelseserklæring der det heter at «Krigen begynner i menneskets sinn", før han, med henvisning til en anerkjent amerikansk statsviter, Kenneth Waltz , går over til å beskrive krigsutbrudd som noe som kan forklares på tre ulike nivåer – det individuelle, det statlige og det internasjonale. Russland i 2022 gir oss eksempler til alle nivåer.

Indivduelle krigsforklaringer legger vekt på enkelte beslutningstakere og deres holdninger og handlinger. Psykologiske faktorer, oppvekstvilkår, aggresjon og mistenksomhet kan forklare krigsutbrudd. Tenk på Putin og hans liv. Han ble født i Leningrad i 1952. Byen var under krigen beleiret av tyskerne i 842 dager. En million sivile ble drept. Faren hans ble invalidisert som soldat. Moren overlevde så vidt. Byen og miljøet han vokste opp i blir beskrevet som «et brutalt og fattig sted som avlet brutale, sultne, rovgriske barn». Det var bare slike som kunne overleve. Putin ble med i kommunistenes ungdomsorganisasjon som 13-åring og hadde allerede da bestemt seg for at KGB skulle bli hans arbeidsgiver. Som 16-åring oppsøkte han KGB-hovedkvarteret i Leningrad for å la seg verve til tjeneste, men slapp ikke gjennom. Han fikk råd om å begynne på universitetet og studere jus.

 

I sitt fjerde studieår ble Putin kontaktet av KGB om fremtidig jobb. Da var det fred i Russland og ingen ytre fiender. Ressursene i KGB ble vendt mot «indre fiender» som forbrøt seg mot paragraf 190 i straffeloven. Den gjorde det straffbart å «spre rykter eller informasjon som er til skade for den sovjetiske samfunns- og styringsstrukturen». Agentene i KGB samlet avisutklipp, utskrifter av avlyttede telefonsamtaler og skrev rapporter om overvåkede personer. Som 32-åring gjennomførte Putin et ett-årig spion-studie som forberedelse til arbeid i utlandet. Han lærte seg blant annet å snakke tysk flytende. I 1984 reiste han til Tyskland, men skuffende for Putin, til stasjonering i Øst-Tyskland. Her måtte Putin oppleve Berlinmurens fall i 1989 og at Øst- og Vest-Tyskland gikk inn i en prosess som ledet til gjenforening. Putin var sendt til Øst-Tyskland for å beskytte Sovjetunionen. «Alt» Vladimir Putin hadde arbeidet for, ble det nå reist tvil om. Det han hadde trodd på ble det gjort narr av. Kontorene han hadde arbeidet i ble stormet av demonstranter og arkivmateriale brent på bål i gatene. Han har senere omtalt  oppløsningen av Sovjetunionen som et katastrofalt historisk feiltrinn. 

I avtaleforslaget Putin sendte til USA og NATO i fjor høst heter det i Artikkel 4: The Russian Federation and all the Parties that were member States of the North Atlantic Treaty Organization as of 27 May 1997, respectively, shall not deploy military forces and weaponry on the territory of any of the other States in Europe in addition to the forces stationed on that territory as of 27 May 1997. With the consent of all the Parties such deployments can take place in exceptional cases to eliminate a threat to security of one or more Parties. Avtaleteksten reverserer NATOs gjensidige forsvarsforpliktelse over for alle tidligere Øst-blokk land, med unntak av det gjenforente Øst-Tyskland. Putin har senere fremstått svært forurettet fordi han ikke bla tatt på alvor i forhold til dette forhandlingsfremstøtet. 

Krigsforklaringer knyttet til statlig nivå. Innenrikspolitiske forhold kan her være utløsende. Autoritære regimer kan ha behov for avlede misnøye innad gjennom aggressiv atferd utad. Men behovet kan også være å utvide ressursgrunnlaget, gjenopprette kontrollen over tapte områder eller imøtekomme krav fra misfornøyde minoriteter på «feil side» av grensen til naboland. Tenk på Russland og Tsjetsjenia med sin hovedstad Grozny, som fra 1994 til 1996 var i krig med den Russiske føderasjonen. Målet var å oppnå selvstendighet. Russiske styrker klarte ikke å nedkjempe tsjetsjenernes geriljastyrker og daværende President Jeltsin i den Russiske føderasjonen erklærte våpenhvile og undertegnet en fredsavtale. I oktober 1999 rykket russiske soldater på ny inn i Tsjetsjenia. Putin var nå blitt statsminister, og aspirerte til å bli valgt som president. Missilangrepet mot hovedstaden, en by som da hadde ca. en halv million innbyggere, drepte og skadet hundrevis av sivile og gjorde ellers stor skade. Det er ukjent hvor mange som døde under denne krigen. Men denne andre krigen i Tsjetsjenia ble godt mottatt i Russland og sikret Putins valg til President.

I august 2008 rykket Georgiske styrker inn i republikken Sør-Ossetia, som støttet av Russland, krevde selvstendighet fra Georgia. Russland sendte militære forsterkninger inn i Georgia for å øke antallet soldater i det som ble omtalt som russiske «fredsbevarende styrker». Omfattende kamphandlinger ble resultatet og førte til at Georgia den 10. august trakk sine militære styrker ut av området og ba om en umiddelbar fredsavtale. I august undertegnet Russland og Georgia en fredsavtale som fastslo at russiske styrker skulle trekkes ut. Men russiske styrker fortsatte krigshandlingen mot mål i Georgia og senere i august anerkjente Russland ensidig Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater. 

I 2014 ble den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj i Ukraina avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker mistet livet i Kyiv. Vladimir Putin iverksatte en militærøvelse i det vestlige Russland for «å teste beredskapen». Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk militær hjelp fra Russland. Krim ble mellom februar og mars 2014 annektert av Russland og er siden den gang administrert som to russiske føderale subjekter. Russere i Donbas-regionen gjorde opprør og innledet en borgerkrig som Russland nå søker å avslutte etter først å ha anerkjent folkerepublikkene Donetsk og Luhansk som som selvstendige republikker fristilt fra Ukraina.

Krigsforklaringer knyttet til internasjonalt nivå. Rettferdig krig, selvforsvar og forebyggende strategi. Her er utgangspunktet at forholdet mellom stater er et anarki uten overordnet myndighet. Normer, regler og internasjonale organisasjoner finnes, men overordnet er det ingen myndighet som kan håndheve spillereglene særlig når mektige stater bryter dem. Her forlater vi Østerud. Viktige begreper videre er «rettferdig krig», «selvforsvar» og «forebyggende strategi». 

Tenk USA, Russland og Kina. Ifølge Stephen C. Neff i boken War and the Law og Nations vedtok USA i 2002 en Strategi for Nasjonal Sikkerhet der man slo fast at «The United States could not remain idle while dangers gather» eller «let our enemies strike first». «The greater the threat, the grater is the risk of inaction – and the more compelling the case for taking anticipatory action to defend ourselves, even if uncertainty remains as to time and place of the enemy’s attack. To forestall or prevent such hostile attacks by our adversaries, The United States will, if necessary act preemptively».

I 2003 støttet USA seg til denne strategien da de sammen med Storbritannia og Australia invaderte Irak fordi man mente å ha etterretningsinformasjon som viste at Irak hadde utviklet et program for produksjon av kjemiske eller biologiske masseødeleggelsesvåpen. Dette viste seg etter hvert ikke å være tilfelle. Putin, i sitt tilfelle, annonserte invasjonen i Ukraina som en militæroperasjon som svar på trusler som var kommet fra Ukraina, han sendte fredsbevarende styrker inn i regionen for å beskytte sivile. Separatistlederne i Luhansk og Donetsk hadde bedt om militærhjelp fra Russland mot det de kalte ukrainsk aggresjon, etter at de to regionene i Øst-Ukraina var erklært som egne frittstående republikker av Russland. 

Senest ute med å følge denne "doktrinen" er Nord-Koreas Kim Jong-un som i en tale skal ha uttalt at landets atomvåpen først og fremst skal brukes til avskrekking. Men han utelukker ikke at de også må tas i bruk hvis andre land krenker deres «grunnleggende interesser». – Da vil ikke våre kjernefysiske styrker ha noe annet valg enn uventet å utføre sitt andre oppdrag, ifølge Kim. Det hevdes at ledelsen i Kina følger utviklingen nøye for å erfare hvor grensene går for hva en stormakt kan gjøre innenfor det den definerer som sitt interesseområde. Kinahavet og Taiwan er spesielt interessant i denne sammenhengen.

Oppsummert så langt: Følger vi læreboken om krig er det ikke rart at det er krig i verden i dag. Og hva som skjer videre er blant annet avhengig av utfallet av valget i Frankrike. Vinner EU og NATO-tilhengeren Macron eller EU og NATO skeptikeren Le Pen som i tillegg ønsker en god relasjon til Putin? Vi vet nå at Macron vant valget. Og videre om Finland og Sverige søker og deretter blir opptatt som medlemmer av NATO? Og selvfølgelig også av Putins videre krigslykke eller ulykker i Ukraina. Og ikke minst: hva som skjer i mellomvalget i USA. Får republikanerne flertall både i Kongressen og Senatet og videre hvilken effekt har Trump som forbilde i en verden under omstilling. Og blir Trump kanskje innsatt som president allerede i 2023 fordi han forlanger at et republikansk flertall i Senat og Kongress skal ta ansvar i forhold til det valgjukset som var utslagsgivende for at han tapte presidentverdigheten i 2020. Eller vil han først være aktuell som kandidat i 2024? Det som uansett synes klart er at Krigen i Ukraina har endret verden, satt det "Grønne skiftet" på vent, og kanskje gjort det samme med "demokratiutviklingen".

Igor Ansoff og multifaglig tilnærming til strategisk management

Igor Ansoff var fysikeren og matematikeren som ble spesialist på strategisk ledelse. Og som etter hvert oppdaget at multifaglig tilnærming var nødvendig i møte med omgivelser, markeder og en verden som stadig forandrer seg.

Igor Ansoff fra moderne fysikk og anvendt matematikk til strategisk ledelse. Igor Ansoff ble født i Vladivostok i Russland i 1918. Faren var amerikansk født russer tilknyttet den amerikanske ambassaden i Moskva. Moren var russisk fra samme by. Familien forlot Russland i 1936 og slo seg ned i New York der Ansoff først begynte på High School og videre fikk stipend for studier ved New York State University. Her fikk han en Mastergrad i Moderne Fysikk, senere en Doktorgrad i Anvendt Matematikk fra Brown University før han reiste til California og UCLA og et lederopplæringsprogram. Etter dette ble han ansatt i RAND Corporation, senere i Planavdelingen i Lockheed hvor han etter hvert ble Vice President of Planning, før han søkte tilbake til universitetene og lederopplæringsprogrammer først ved Carnegie-Mellon University. Han ble deretter rektor ved Owen Graduate School of Management ved Vanderbilt University i Nashville, Tennessee. I 1983 kom han til U.S. International University der han etablerte en skole i strategisk ledelse.

Strategier: Fra tellekanter til flerfaglige rasjonaler. Ansoff arbeidet også som konsulent for selskaper som Philips, General Electric, Gulf, IBM, Sterling Airlines og Westinghouse. Han ble i sin tid, av Henry Mintzberg, en annen lederguru, omtalt som «The father of  strategic management». Av andre ble han omtalt som en apostel for «hard leder teori» med henvisning til at han, med sin bakgrunn, insisterte på at alt som det kunne settes tall på, skulle det samles inn data om. Han var ikke enig i dette og mente selv at han søkte etter å beskrive kompleksitet som kan bidra til at ledere kan gjøre en bedre jobb i den komplekse og turbulente verden vi lever i i dag.  Senere i livet sa han om seg selv at perspektivet med årene var blitt bredere. Skulle man forstå organisasjoner og det som skjer i disse må man se på disse med utgangspunkt i økonomiske-, psykologiske-, sosiologiske- og politiske-rasjonaler.

Det er ikke bare Ansoff og BCG som tenker i firefeltstabeller om forretningsutvikling og økonomi. Også innenfor personlighetsutvikling og lederskap er firedelte universer utbredt. Økonomen Vilfredo Pareto tenkte slik når han formulerte sitt Pareto-prinsipp. Thomas Erikson brukte firefeltstabeller når han skrev om idioter og andre i arbeidslivet og han var ikke alene. Johari-vinduet for personlighetsutvikling, omtalt i samme post, er også bygget opp rundt en firefeltstabell. Ichak Adizes bygget sin forståelse av lederskap rundt fire grunnleggende ulike ledertyper, slik han så det. Kanskje er det noe i at noen av oss faktisk er fire-kant-hoder.

Fra undervisning til læring – Fra opportunisme til planlagt tilvekst. Corporate Strategi var tittelen på hans første bokutgivelse i 1965, mens han enda arbeidet ved Carnegie- Mellon. Da var han kommet til omtrent den samme erkjennelsen som Henry Mintzberg, nemlig at lederopplæringen ved universitetene ikke svarte på behovet i næringslivet. I næringslivet hadde man behov for menn og kvinner som var kreative endringsagenter og entreprenører som var villige til å ta risiko. Datidens lederskoler leverte risiko-kontrollerende profittsøkere. Når han fikk muligheten for å starte opp lederutdanning ved Vanderbilt University fikk han også forhandlet seg til muligheten for å utdanne forandringsagenter og forandringsledere. Han fikk muligheten til å etablere en lederskole med multifaglig stab som kunne og skulle arbeide interdisiplinært. «Undervisning» ble omgjort til «Læring». Han mente etter hvert å kunne bevise at ledelse rettet mot planlagt tilvekst ga bedre resultater enn opportunistisk ikke-planlagt ledelse.

Noen av navnene på denne listen er presentert tidligere på denne bloggen. Cohen, March og Olsens (1972) Garbage Can Theory er en av disse. Peters og Watermans (1982) 7-S Model er en annen. Mintzberg (1990) og Michael Porter er også med og nå også Ansoff. 

Fra USA til Brussel i Europa, flerfaglige rasjonaler, og tilbake til USA. Ansoff, med sin egenutviklede tilnærming til managemnt-studier, kom etter hvert på kant med andre akademiske miljøer ved universitetet som beskylte «skolen hans» for å arbeide i konflikt med akademiske normer. Han sa opp og reiste til European Institute for Advanced Studies in Management i Brussel og fortsatt sitt virke her. Herfra utga han etter hvert boken «Strategic Management» i 1979. Denne fikk liten oppmerksomhet. Ansoff selv mente at den var forut for sin tid og fortsatte sitt arbeid med å utvikle verktøy for strategisk virksomhetsplanlegging basert på flerfaglige rasjonaler og multifaglig forståelse av samfunnsutvikling. Han returnerte til USA i 1983. Og arbeidet videre med å beskrive hvordan virksomheters forretningsmessige suksess er avhengig av evne til å tilpasse sin utadrettede virksomhet til turbulenser i omgivelsene og å utvikle intern evne og kapasitet til å støtte opp under denne utadrettede virksomheten.

Er Putin fanget i RMS, ultranasjonalistisk fascist eller drømmer han om Eurasia

Mange har den siste tiden tatt seg på tak å forklare Putins personlighet. Hva slags ideer er det som er samlet i hodet hans? Hvorfor er han som han er? Hvorfor sier han det han gjør, og gjør som han gjør? Alt dette for å kanskje forstå bedre at det nå er krig i Ukraina, og at de krigshandlingene som vi hører om og ser der kan bli så forferdelige og skremmende.

Putin og RM-syndromet (RMS). SimonTisdall er spaltist i The Guardian, på alder med Putin, og en

av mange som har reflektert rundt Putins personlighet. Han kaller innledningsvis i sin omtale i januar i år, før Ukraina ble angrepet, Putin for «a rogue male» en «dangerously out-of-control, cold-hearted loner». Mange vil nå, flere uker ute i krigen sikkert være enig i at han treffer noe med denne karakteristikken. Han mener Putins mål er å gjenreise Sovjets storhet og knuse Kyivis pro-vestlige krefter. Han mener Putin alltid har vært en ubehagelig, slesk, snik av en KGB-trent bølle hvis hovedmål i livet, ved siden av å holde på makten, har vært å svekke og splitte de vestlige demokratiene. Putins biografi understøtter kanskje dette, men blir vi så mye klokere av det? «Rough man»-fenomenet er ifølge Tisdall litterært og knyttet til forfatteren Geoffery Houshold som i 1939 skrev en bok om en enslig jeger som setter seg fore at han skal ta livet av en ikke navngitt europeisk diktator. Tenker vi 1939 kan vi vel finne inspirasjon. Ingen har vel så langt tenkt den tanken når det gjelder Putin, men dessverre, skriver Tisdall, har Putin selv få skrupler når det gjelder å få kritikere og opponenter til å tie. Tisdall, mener Putin, spiller på at Europa, NATO og Vesten, av frykt for å utløse en større krig, ikke våger å sette hardt mot hardt. Putin støtter seg til erfaringene fra tidligere kriger han har satt i gang, senest fra bruk av kjemiske våpen i Syria. Putins erfaring er at han som «The rough guy» slipper unna.

Putins biografi understøtter kanskje dette, men blir vi så mye klokere av det? «Rough man»-fenomenet er i følge Tisdall litterært og knyttet til forfatteren Geoffery Houshold som i 1939 skrev en bok om en enslig jeger som setter seg fore at han skal ta livet av en ikke navngitt europeisk diktator. Tenker vi 1939 kan vi vel finne inspirasjon. Ingen har vel så langt tenkt den tanken når det gjelder Putin, men dessverre, skriver Tisdall, har Putin selv få skrupler når det gjelder å få kritikere og opponenter til å tie. Tisdall, mener Putin, spiller på at Europa, NATO og Vesten, av frykt for å utløse en større krig, ikke våger å sette hardt mot hardt. Putin støtter seg til erfaringene fra tidligere kriger i Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina som han har satt i gang, og senest fra bruk av kjemiske våpen i Syria. Putins erfaring er at han som «The rough guy» slipper unna. 

Putin som ultranasjonalistisk fascist? Olav Hermansen, som er lærer i historie og samfunnsfag, skriver i Klassekampen at statsvitere de siste årene har vært i villrede når det gjelder å sette navn på regimet i Kreml. Noen av forslagene er: Nasjonalpopulistisk, illiberalt, eller machoautoritært slik Tisdall vel antyder. Hermansen samler seg om fascisme som begrep for å forstå russisk politikk. Han hevder at kjennetegn ved fascismen er nedbryting av demokratiet, mangel på ytringsfrihet, autoritær stat med kontroll over justissektoren og mediene, knebling av og forbud mot opposisjon, forgiftning, fengsling og likvidering av politiske motstandere. Så langt kjenner vi vel oss igjen. Hermansen viser også til at Putin i sine taler har referert til Ivan Iljin (1883-1954) som mente at fascismen var fremtidens politikk, at Russland trengte en «frelser», og at fascistisk kupp var en «frelsesgjerning». Iljins politiske skrifter ble, ifølge Hermansen, trykket opp og delt ut til alle ansatte i statsadministrasjonen rett før annekteringen av Krim. Hermansen viser også til Hitler som i «Mein Kampf» skal ha beskrevet løgnens betydning i propagandaen. Hitler mente at «små» løgner lett ville bli gjennomskuet. Man måtte derfor ty til «Store» løgner for at løgn skulle virke. Putins bruk av begreper som «fredsbevarende operasjoner» beskrivelser av de styrende i Ukraina som «nazister og narkomane» faller innenfor kategorien store løgner. Ivan Iljin, som er omtalt tidligere, skrev om «ukrainerne» i anførselstegn for å understreke at disse ikke eksisterte som folk som var løsrevet fra den russiske «organismen». Vi har vel hørt noe som ligner for ikke så lenge siden. Hermansen mener for sin del at diplomati og forhandlinger ikke vil føre frem i møte med det vi her og nå står overfor. 

Putin og drømmen om Eurasia. Jørn Holm-Hansen er seniorforsker ved By- og regionforsknings-

instituttet NIB-OsloMet. Han mener, også i Klassekampen, at for å forstå Putin må vi forstå ideologien rundt eurasianismen som han støtter seg på. Kort fortalt, om det er mulig, innebærer denne, for det første, at man mener at det eksisterer en eurasiatisk sivilisasjon som står i motsetning til den romansk-germanske sivilisasjon eller det kollektive Vesten som det kalles i Russland. Den eurasiatiske sivilisasjonen er for det andre mangenasjonal og stammer fra at østslaviske, turkotartariske og finsk-urgiske folkeslag har interagert. Det russiske ansees som en kjerne i denne kulturen. For det tredje er eurasianismen illiberalt konservativ i motsetning til Vestens individualisme, materialisme og aksept for indre samfunnskonflikter. For det fjerde baserer eurasianismen seg på geopolitikk. Statens styrke er knyttet til kontroll av landområder. Økonomi, teknologi, vitenskap og kultur, slik man tenker i Vesten, er av mindre betydning som kilde til styrke. Ideen om eurasianismen stammer fra fyrsten Nikolaj Trubetskoj som lanserte denne som grunnlaget for russisk identitet, styrke og storhet. Han mente at bolsjevikene var fremtiden. Bare de kunne videreføre Russland som eurasiatisk makt med «symfoni» mellom stat og tro, basert på en fastlagt ide, uten brytninger mellom ulike tankeretninger. En annen bidragsyter til dette ide-grunnlaget var Lev Gumiljov. Han bidro med ideen om at den mongolske arven var kjernen i den russiske personlighetstypen. Hen hevdet at etnisitet oppstår når kosmiske stråler fra verdenrommet treffer biomasse på jorden. De som treffes får uante krefter, danner et etnos og erobrer landområder. Han mente Europa var på hell og at det nå var Eurasias tur. Gumiljovs tanker fikk stor utbredelse i Sovjetunionen gjennom blant annet innslag i TV-programmer frem til han døde i 1992. Aleksander Dugin videreførte tankene og fikk også status som foreleser ved millitærakademiet der de eurasiatiske ideene i dag står sterkt. Putin skal selv, i en tale, ha tatt til orde for behovet for en eurasiatisk union som skulle gjøre medlemslandene til et selvstendig sentrum for global utvikling, og ikke lenger være en utkant mellom Europa og Asia. I den samme talen siterer Holm-Hansen Putin når det gjelder forholdet til Europa og USA: «Mange av de euro-atlantiske maktene har fornektet røttene sine, inkludert de kristne verdiene. De fornekter moralprinsipper og tradisjonelle identiteter: Kulturelle, religiøse og til og med seksuelle (…). Folk i den russiske verden er oppmerksomme på at det finnes en høyere moralsk verdi. De er mindre opptatt av sitt eget kjære jeg». I ideene rundt eurasianismen er østslaverne ett folk – det russiske. Ukrainerne og hviterusserne er greiner av dette. Invasjonen i Ukraina kan slik sees som et "naturlig" utslag av disse ideene.

Sovjetunionens og Putins kriger og Keisernes renessanse

Tidlig 1980-tall favoriserte kommunismen mente ledelsen i Sovjetunionen. Afghanistan-krigen fra 1979 ble etter hvert et avgjørende nederlag for denne entusiasmen. Putins mange kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå Ukraina har gitt Russland en president med solid krigserfaring, Han fører nå sin fjerde krig i Ukraina. Er vi dessuten på vei mot autokratienes renessanse?

Tidlig 1980-tall favoriserte kommunismen mente ledelsen i Sovjetunionen. De tolket samfunnsutviklingen i verden til sin fordel. Slik de så det hadde USA og kapitalismen gått inn i en stagnasjonsperiode og var på veg mot nedtur. Bakteppet var at Nord- og Sør-Vietnam var gjenforent etter amerikanernes «pinlige» evakuering fra Sør-Vietnam i 1975. Dette etter mer enn 10 års krigføring. Samtidig hadde Sovjet lykkes med å støtte frigjøringsbevegelsen MPLA i Angola militært. MPLA ble etter krigen regjeringsparti i 1975. Året før var det gjennomført statskupp i Etiopia der Keiseren Haile Selassie ble erstattet av et kommunistinspirert styre med forbindelser til Moskva. Da Ronald Reagan ble innsatt som president i USA i 1981 og senere gjenvalgt i 1984 økte spenningen mellom Sovjet og USA. Putin var allerede på plass i KGBs 5. direktorat fra sent på 70-tallet og jaktet på annerledes tenkende, såkalte dissidenter, som nå etter en ny § 190 i straffeloven kunne straffes dersom de spredde «rykter eller informasjon som er til skade for den sovjetiske samfunns- og styrings-strukturen.

Afghanistankrigen fra 1979 ble et avgjørende nederlag. Sovjet støttet fra 1979 den marxistiske regjeringen i Afghanistan i kamp mot islamistiske opprørere fra «mujahedin». Amerikanerne, under Reagan, støttet på sin side etter hvert opprørerne fra «mujahedin» som Reagan administrasjonen valgte å se på som en frigjøringsbevegelse som kjempet mot en gudløs kommunistisk fare. Totalt var rundt regnet 100.000 sovjetsoldater i tjeneste i Afghanistan og 14.000 ble drept i løpet av krigshandlingene frem til 1989. Til sammenligning var de amerikanske tapene i Vietnam nær innpå 60.000. Kostnadene knyttet til disse militære «utskeielsene» var store for Sovjet og skapte misnøye blant menige russere som tok imot sine døde sønner. Opplevelsen var at den sentralkontrollerte sosialistiske økonomien ikke klarte å levere på kravene om en bedre levestandard og heller ikke klarte å introdusere de nye teknologiske løsningene som etter hvert ble frembrakt i vestlige land. Flere Øst-Europeiske land og grupper i befolkningen i hele unionen begynte å utfordre det kommunistiske monopol på politiske makt. Det begynte med Polen der Solidaritetsbevegelsen under ledelse av Lech Walesa organiserte en rekke streiker. Moskva var allerede anstrengt engasjert i Afghanistan, og hadde utfordringer der. Derfor valgte man å ikke intervenere militært, men overlot utfordringene til ledelsen i Praha som i første omgang la ned lovforbud mot organisering i Solidaritet. Med det mistet den kommunistiske ledelsen i landet all autoritet og la grunnlaget for Polens senere brudd med Sovjetsamveldet. I 1985 ble Mikhail Gorbachev valgt til generalsekretær i Sovjets kommunistparti og åpnet med sitt Perestroika-initiativ vegen mot oppløsning av Sovjetsamveldet.  Putin var nå på plass som etterretningsoffiser i Øst-Berlin der han senere, til sin store skuffelse, måtte oppleve at Berlinmuren «falt» og at KGB-kontorene ble stormet.

Putins mange kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå Ukraina. Tsjetsjenia med sin hovedstaden Grozny, ligger nord for Georgia, var fra desember 1994 til august 1996 i krig med den Russiske føderasjonen med mål å oppnå selvstendighet. Hovedstaden Groznyj ble bombet og av FN beskrevet som "verdens mest ødelagte by". I en tale Dumaen i Moskva krevde en menneskeretts-aktivist at bombingen måtte avsluttes etter å ha uttalt: "Grozny er ikke lenger en by - det er en haug med murstein mellom utbrente skjeletter av bygninger som stikker opp her og der. Folk har tatt bolig i kjellerne under dem". I dag finnes det ikke slike representanter i Dumaen. Russiske styrker klarte imidlertid ikke å nedkjempe tsjetsjenernes geriljastyrker og daværende President Jeltsin i den Russiske føderasjonen erklærte våpenhvile og undertegnet en fredsavtale.

Første oktober 1999 rykket russiske soldater på ny inn i Tsjetsjenia. Hovedstaden Grozny ble 21. oktober på ny truffet av russiske missiler. Putin var nå blitt statsminister, og aspirerte til å bli valgt som president. Missilangrepet mot hovedstaden, en by som da hadde ca. en halv million innbyggere, drepte og skadet hundrevis av sivile og gjorde ellers stor skade. Byens innbyggertall er i dag ca. det halve av hva det en gang var. Russland benektet i ettertid dette angrepet. Under det innledende felttoget som fulgte kjempet russiske soldater støttet av pro-russiske tsjetsjenske paramilitære styrker mot tsjetsjenske separatister i åpen krig, og invaderte den tsjetsjenske hovedstaden etter en lengre beleiring. I mai 2000 fikk russerne direkte kontroll over republikken, men tsjetsjensk militant motstand forskjellige steder i Nord-Kaukasus fortsatte å påføre russerne tap, og utfordret den russiske kontrollen over Tsjetsjenia i flere år framover. Det er ukjent hvor mange som døde under denne krigen. Det er anslått mellom 25.000 og 50.000 døde og savnede tsjetsjenske sivile i denne andre krigen. Andre kilder antyder langt større dødstall for de to krigene sett under ett (150.000-250.000 sivile og 5000 barn) Russiske offisielle kilder bekrefter at over 5500 soldater og politimenn ble drept, mens utenlandsk kilder antyder at 11.000 russiske soldater kan ha blitt drept. Men denne andre krigen i Tsjetsjenia ble godt mottatt i Russland og sikret Putins valg til President.

I 2008 var Medvedev president i Russland med Putin som statsminister. I august 2008 dette året rykket Georgiske styrker inn i republikken Sør-Ossetia, som støttet av Russland, krevde selvstendighet fra Georgia. Russland sendte 9. august 2008 kraftige militære forsterkninger inn i Georgia for å øke antallet soldater i de russiske «fredsbevarende styrker». Omfattende kamphandlinger ble resultatet og førte til at Georgia den 10. august trakk sine militære styrker ut av området og ba om en umiddelbar fredsavtale. I dagene etter fortsatte russiske styrker sin offensiv videre inn i Georgia. Byen Gori ble bombet av russiske fly og senere inntatt. Russland benektet senere at de hadde bombet byen. Den 16. august undertegnet Russland og Georgia en fredsavtale som fastslo at russiske styrker skulle trekkes ut, men russiske styrker fortsatte krigshandlingen mot mål i Georgia. Senere i august anerkjente Russland ensidig Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater.

I februar 2014 ble den russiskvennlige president Viktor Janukovitsj i Ukraina avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker mistet livet i Ukrainas hovedstad Kyiv. Vladimir Putin, da president, iverksatte en militærøvelse i det vestlige Russland for «å teste beredskapen». Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk ifølge vestlige kilder militær hjelp fra Russland. Russland tilbakeviste å ha gitt slik støtte. Uansett ble Krim mellom februar og mars 2014 annektert av Russland og er siden den gang administrert som to russiske føderale subjekter. Krigen i Øst-Ukraina er siden 2014 en pågående konflikt i regionen Donbass øst i Ukraina. Den startet etter avsettelsen av Janukovitsj og Krimkrisen. Separatister tok kontroll over myndighetsbygninger, og erklærte uavhengighet fra Ukraina 6. april 2014. Samme dag ble Folkerepublikken Donetsk erklært opprettet i oblasten Donetsk og senere, 27. april, ble Folkerepublikken Lugansk i Luhansk oblast erklært opprettet. Totalt 5 000 mennesker har til nå mistet livet i denne konflikten og over 1,5 millioner er drevet på flukt.

Putin, en president med solid krigserfaring, fører nå sin fjerde krig, den andre i Ukraina. Historien viser at det er en president med solid krigserfaring som nå styrer i Moskva. Den viser også at man arbeider etter en doktrine der et mål nærmest helliger et hvert middel. Og at man relativt enkelt benekter ansvar for krigshandlinger og konsekvensene av disse. «Putin biografen» Masha Gessen hevder i boken sin «Putin – Mannen uten ansikt» at noe av det første Putin gjorde da han ble statsminister var å legge frem et dekret med en ny russisk militærdoktrine hvor den gamle linjen med «det å ikke være den første til å bruke atomvåpen» ble erstattet med rett til å bruke atomvåpen «såfremt andre midler til konfliktløsning er forsøkt eller vurdert å være nytteløse». Som kjent har Putin varslet beredskap av denne "våpengrenen".

Er vi på vei mot autokratienes renessanse? Autokrati er en styreform der den politiske makten i all hovedsak er samlet i hendene på en enkeltperson eller en liten gruppe, med få konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger når det gjelder hvordan makten utøves. De historiske Keiserne hadde ofte slik makt. 1980-årene så lyst ut for Sovjet. Den polsk-amerikanske forfatteren Anne Appelbaum som har skrevet flere bøker om Sovjet og Russland og vunnet Pulitzer prisen for boken «Gulag: A History» publiserte 15. november i fjor en artikkel i tidsskriftet The Atlantic med tittelen «The Bad Guys Are Winning». Her trekker hun frem Putin som et eksempel på en av de som er med på dette "vinnerlaget av autokrater" og som nå er så mange at de kanskje setter ny dagsorden verden rundt, i Russland, i Kina, i Brasil, i Tyrkia, i Ungarn m.fl. Og også i USA ser hun tendenser til det samme representert ved Trump med sin beundring for Putin, påstander om valgfusk, mobbing av politiske motstandere, alternative nyheter og hans reservasjonsløse partifeller blant Republikanerne. Trump er også forbilde for flere av Appelbaums utpekte autokrater.

Møter med mennesker – Kontakt, Small Talk og Nettverksbygging

Om Small Talk, SOFTEN, Hot Buttons og LMHD i møte med andre mennesker.

 

Om å mingle og nettverke. Skal du bygge nettverk real life må du «mingle», lære deg å bevege deg blant mennesker og ta og få kontakt, og ikke minst beherske «small talk». Behersker du «small talk» er det lettere å mingle. Danske Birgitte Sally, er blant «guruene» på dette området. Mange av oss er introverte, synes det er vanskelig å ta kontakt med mennesker vi ikke kjenner. Kurs i Small Talk har vært og er et innbringende forretningsområde for de som har gitt seg inn i «bransjen» og bidrar til utvikling av egne teknikker som ofte gis navn i form av bokstav- eller ord-kombinasjoner. Her følger en kort innføring i et begrenset utvalg av disse.  

SOFTEN som kroppsspråk. I den første kontakt med nye mennesker er kroppsspråk avgjørende. Det inntrykket andre sitter igjen med er mer enn 50 % skapt av hvordan du fremstår med kropp og klær. Amerikaneren Don Gabor, som er en av mange som lever av å gi kommunikasjonsråd, har introdusert huskeregelen «SOFTEN» for å forklare de viktigste sidene ved effektivt og tiltalende kroppsspråk. «S» står for Smil. Smilet er en kontaktskaper mellom mennesker. «O» står for «Open arms» som innebærer at hendene henger fritt og brukes i samtalen for å understreke det du sier når du sier noe. «F» står for Forovervendt, slik at du viser også med kroppen at du er opptatt av den du snakker med. «T» står for «Touch» det å berøre eller ta på, f.eks. forsiktig berøring av armen for å si «kan du gjenta det» eller «takk for samtalen». «E» står for «Eye contact», ikke påtrengende, men tidvis øyekontakt for å vise at du følger med. «N» står for «Nikk». Et lite nikk under samtalen viser at du er med i samtalen, har forstått det som sies eller er enig. Det virker positivt. Ingen av disse kroppssignalene må imidlertid overdrives.

Hot Buttons og startknapper. Når du så først har fått kontakt har Dale Carnegie råd å gi. Her gjelder det å lete etter Hot Buttons eller Startknapper som kan få samtalen i gang eller utvikle den videre. Klærne, klesstilen, sko, smykker kan være utgangspunkt for en samtale. Andre aktuelle startknapper finner du i samtalen som alt er i gang om jobb og nye prosjekter, familie, barn og fritid, hobbyer, frivillig arbeide og verv eller temaer fra nyhetsbildet. Der du i samtalen kan se særskilt engasjement og innlevelse, der er startknappen. Der kan du engasjere deg for å få i stand dialog. Kanskje ved å spørre «Kan du fortelle litt mer om det?». De aller fleste vil gjerne fortelle litt mer til en som er interessert. Til de gode rådene hører også at det kan være en fordel å være forberedt dersom du vil ta mingleseansen på alvor og har noe du vil oppnå. Forbered egne samtaleemner som du tror passer inn dit du skal. Kanskje skal du presentere deg selv, si noe om hvem du er, eller bidra med et humoristisk innslag og håpe på å  fremkalle munterhet og latter.

Lytt Med Hele Deg (LMHD). Nevnte Birgitte Sally sier at det er viktig at du lytter med hele deg. Vi er kommet til kurs i kroppsspråk del 2. Å lytte med hele seg betyr å lytte med ører, øyne og hjerte. Øv deg på å være en god lytter, sier Sally. Forvent å høre noe interessant. Lytt som om du skal gjenfortelle senere, da husker du bedre, og blir en bedre samtalepartner. Ikke la deg forstyrre av det som foregår rundt deg. Vær til stede her og nå i den lille kretsen som har din oppmerksomhet nå. Ikke drøm deg bort. Gjør du det er du ingen god lytter. «Hva og Hvordan-spørsmål» er effektive spørsmål for å holde en samtale i gang og bringe den videre til nye temaer.

Stort marked. Mange tilbud. Markedet for personlig kommunikasjon som ledd i egenutvikling er stort og tilbudet av råd og rådgivere tilsvarende. Ideene til dette korte innlegget er hentet fra Thomas Leikvoll og Erling Arvola som sammen utga boken «Small talk» for noen år tilbake, og fra danske Birgitte Sally som har utgitt bok med samme tittel. Nettet er stappfullt av live-fremføringer, av hvordan de bør og kan gjøres. Her bare to eksempler: «Gjør Body Language til din superkraft» og «Tenk raskt og snakk smart». På denne bloggen finner du også posten «Om å gi å ta i møte med mennesker» som kan være relevant når man prøver å bygge nettverk.