Datahackerangrep øker i antall og konsekvenser. Løsepengekravene øker. Hvordan kan vi forsvare oss?

Datahackerangrep gir stadig flere, større konsekvenser og større løsepengekrav. Hvorfor klarer vi ikke å forsvare programmene våre og dataene vi har lagret?

Datahackerangrep: Flere, større konsekvenser og større løsepengekrav. Irlands helsestell er i uorden. Den 14. mai ble landets Health Service Executive (HSE) rammet av et dataangrep som stengte ned de fleste av datasystemene deres. Angriperne truet med å publisere data fra systemene inklusive konfidensielle pasientjournaler om ikke HSE betalte løsepenger. Kravet var på 16,5 mill. Euro. Hackerne bak angrepet skal etterhvert ha gitt fra seg software som kan reetablere systemene, men truer fortsatt med offentliggjøring om ikke løsepengene blir betalt. Economist, som omtaler saken, bruker dette som et eksempel av mange der viktige datasystemer blir angrepet og satt ut av spill og der hackere forlanger løsepenger. I USA ble Colonial Pipeline, et selskap som leverer nær innpå halvparten av drivstoffet til USAs øst-kyst, tvunget til å stenge forsyningen etter et dataangrep. Her ble det krevd og betalt mer enn USD 4 mill. i løsepenger. Både JBS, en storleverandør av kjøttvarer og Apples underleverandør Foxconn har nylig vært utsatt for datasystemangrep. The Economist peker på dette som en ny trend. Mange av angrepene kan føres tilbake til Russland. Men de er ikke nødvendigvis del av statlig organisert sabotasjevirksomhet, men noe myndighetene ser gjennom fingrene med fordi det tjener politiske formål de ser seg tjent med. 

Agenter, spioner og kriminelle i samme miljø. Economist viser til at moderne stater gjennom alle tider har drevet spionasje mot hverandre for å samle opplysninger, understøtte propaganda, forberede og også gjennomføre angrep. Offentlig ansatte spioner og kriminelle har lusket rundt i de samme miljøene og ofte ytt hverandre tjenester. Skillelinjen mellom det hva som er kriminelt og hva som er etterretning og spioners virksomhet har ikke alltid vært lett å trekke opp. Teknologiene man kan gjøre seg nytte av både som spion og kriminell har også utviklet seg. Mens man tidligere måtte samle informasjon over lang tid og videreformidle denne på ofte tusenvis av sider med papir, er informasjon i dag «lettere tilgjengelig» gjennom bruk av såkalt ransomware og tastetrykk. Og «de kriminelle» lusker ikke rundt i trange og mørke bakgater, men sitter ved pcene sine i kontorliknende lokaler slik også etterretningspersonell og spioner gjør. The Economists artikkel inneholder er oversikt over alvorlige dataangrep siden 2007 med angivelse av adresse (land) for angripere og angrepsmål. Oversikten viser at miljøer i Russland har vært blant de dominerende aktive siden 2015 og at alle de tre angrepene omtalt ovenfor er regissert fra Russisk område.

Stormaktspolitikk og "den enes død", den annens brød. I Bidens samtaler med Putin, 16 juni i år, var dette et av mange temaer som ble tatt opp. Biden skal ha presentert en liste med 16 typer viktig infrastrukturer som han ikke ville akseptere nye dataangrep mot, og antydet at USA ville kunne komme til å svare tilbake. Biden skal ifølge Time ha minnet Putin om at USA har sitt eget cyberforsvar og også kapasitet til å iverksette angrep om nødvendig. Og at også allierte i Europa har kapasitet til å delta i slike angrep om nødvendig. Men utenfor stormaktpolitikken er det i ferd med å vokse frem en hel næring av «konsulenter og profesjonelle forhandlere» som tilbyr sine tjenester til virksomheter som blir offer for dataangrep. Dette er ifølge Fortune forhandlere du bør håpe at du aldri vil ha behov for å tilkalle. Men de er der altså. Trikset ligger, ifølge en av de intervjuede spesialistene, i å forstå at «The bad guys know they are bad guys – they are trying to pretend to be businesspeople». «As long as you pretend with them that this is just a normal business transaction, it goes better».

Hvorfor klarer vi ikke å forsvare programmene våre og dataene vi har lagret? Economist peker i sitt oppslag til økonomen GeorgeAkerlof som i sin tid formulerte en lov om effekten av asymmetrisk informasjon i markedet for omsetning av bruktbiler inspirert av en tilsvarende lov om asymmetrisk informasjon i markedet for sitroner. Poenget i denne lovmessigheten er at kjøperne normalt ikke er i stand til å identifisere en bruktbil som er i god stand fra en som ikke er det. De er derfor uvillige til å betale prisen en selger av gode bruktbiler forlanger. Dette fører over tid til at det «de gode bruktbilselgerne» må gi seg som bruktbilselgere og at vi markedet overtas av bruktbilselgere slik vi kjenner dem fra karikerte roller i filmer og serier. Tilsvarende lovmessighet sies å ha eksistert i markedet for omsetning av sitroner. The Economist antyder at forklaringen på manglende forsvar mot ransomeware ligger her. Intervjuer med næringslivsledere har avdekket at de har lite felles utviklet forståelse for hvordan man måler effektivitet og sikkerhet ved software man kjøper eller får utviklet for å ivareta sikkerhet. Forsikringsselskapene er en potensiell fremtidig driver for å utligne asymmetrien. Forsikringsutbetalingene ved slike angrep kan bli store. Riksrevisjonen la 22. juni frem sin rapport med evaluering av Direktoratet for e-helses styring av vårt lands største IT-prosjekt. Også her var det mye å sette fingrene på. Kanskje er det også asymmetrisk informasjon i markedet for bestilling og omsetning av denne typen it-prosjekter?

I en tidligere post på denne bloggen var problemstillingen hvorfor «smarte byer» ikke fremsto som smarte under da pandemien traff oss. Asymmetri i informasjon og forståelse mellom tilbydere og bestillere/«brukere» ble også her pekt på som en forklaring.

Grønt skifte: Hvorfor ikke etablere Statwind?

Stortingsmeldingen «Energi og arbeid» er et Columbi-egg som viser hvordan Norge kan bruke energiressursene til å skape vekst og nye arbeidsplasser og samtidig kutte utslipp. Equinor sliter med IEAs krav til omstilling. Så hvorfor ikke etablere Statwind?

Stortingsmeldingen «Energi og arbeid» er et Columbi-egg om vi skal tro Olje- og energiminister Tina Bru. Den «viser hvordan Norge kan bruke energiressursene til å skape vekst og nye arbeidsplasser og samtidig kutte utslipp». Fire hovedmål for videre utvikling av Norge som energinasjon er skissert: For det første skal det legges til rette for verdiskaping som gir grunnlag for nye arbeidsplasser i Norge. Tilgang på ren fornybar energi til konkurransedyktig pris er et virkemiddel. Å sikre at Norges fornybare energiressurser i størst mulig grad tas i bruk og foredles i Norge er et annet. For det andre skal vi bruke elektrifisering til å gjøre Norge grønnere og bedre slik at vi oppfyller klimamålene. For det tredje skal vi utnytte energiressursene slik at vi legger grunnlaget for nye næringer som bidrar til å omstille Norge til et lavutslippsamfunn. Det kan skje ved produksjon og bruk av hydrogen, vindkraft til havs, karbonfangst- og lagring, og ved batteriproduksjon. For det fjerde skal vi videreutvikle en fremtidsrettet petroleumsvirksomhet. Alt i en stor sving.

Det grønne skiftet kan gi 100.000 nye jobber skal vi tro Christer Tryggestad som er seniorpartner i McKinsey. Hver tapt arbeidsplass kan skape to nye hevder han. Man kan opprettholde økonomisk vekst, og skape netto nye arbeidsplasser på veien mot netto null utslipp. Han mener 85% av utslippskuttene kan realiseres med allerede eksisterende teknologi. Og Norge kan klare dette på halve tiden, altså innen 2035. Behovet for omlæring av arbeidsstyrken vil være mindre enn man i utgangspunktet kan frykte. Dansk vindkraftindustri har vist at dette er mulig. Den gir i dag 33.000 jobber og gir et årlig bidrag til verdiskapingen på 200 milliarder norske kroner. Norge har, i tillegg til vindkraft, muligheter for å skape jobber innenfor hydrogen, fornybare energikilder og batterier.

Equinor sliter med IEAs krav til omstilling. Equinor har presentert sin årlige energirapport: «Energy Perspectives». «Utfordringen med å levere på energiomstillingen er massiv». I rapporten er oljeforbruket i 2050 anslått til mellom 50 millioner og 115 millioner fat pr. dag. IEA forutsetter et forbruk på 24 millioner fat pr dag. Equinor anslår at globale klimautslipp vil falle fra 33 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 2019 til mellom 9 og 32 milliarder tonn i 2050. Mens syv prosent av global strøm kom fra sol- og vindkraft i 2019 venter Equinor at dette vil øke til mellom 32% og 52% i 2050. Equinors mest klimavennlige scenario «Rebalance» (= IEAs) forutsetter en svært krevende omstilling. Man må legge til rette for atomkraft, vannkraft og en kraftig vekst i vind og sol for at det skal være mulig å gå bort fra olje- og gass uten samtidig å bråbremse økonomisk utvikling og vesentlig redusere levestandarden, i følge Equinor.

I The Economist ser man flaskehalser og retter i utgaven 12. juni søkelyset mot forsyningskjeder, konsesjonsbehandling og finansiering som kan gjøre grønn vekst vanskelig. Inngangseksemplet er en «en vindmølle». De tre 107 meter lange karbonfiberbladene på en Haliade-X hav-vind turbin er lengre enn vingespennet på noe fly som til nå er laget. Generatoren som transformerer rotasjonen fra disse, som ytterst ute beveger seg med en fart på 300 km i timen, består av over 100 magneter laget av eksotiske metaller og kopperviklinger fremstilt av et nærmest uendelig antall meter koppertråd. Bladene og generatoren som veier rundt 900 tonn skal monteres på «en mast» som er så høy at det er god klaring til bølgene som skyller rundt den. Samtidig strekker den seg i været til en høyde tilsvarende toppen av den 48 etasjers høye Transamerikapyramiden i San Francisco (260 moh). Poenget i oppslaget, utover de spektakulære dimensjonene, er imidlertid at det grønne skiftet krever tilgang på materialer og ikke minst mineraler som kobolt, litium, nikkel, neodymium og andre sjeldne jordarter.  Forsyningen av disse kan bli forstyrret av mangel på forekomster, eierskap (Kina har sikret seg rettigheter til mange forekomster), konsesjoner, utvinningstillatelser, miljøvernhensyn m.v. 

Vi vil uansett fortsatt ha behov for olje. Selv om man kan elektrifisere landbasert transport og kanskje også deler av transport på hav og vann, vil man fortsatt måtte bruke oljebaserte drivstoff i kommersiell flytransport om denne skal opprettholdes som et bredt tilbud. Og selv om transport på veger, på havet og i luften konsumerer 75% av oljeproduksjonen og noe går til el-produksjon må vi fortsatt forsyne petrokjemisk industri med olje for å produsere karbonfiber til f.eks. vindmøller og ellers mye annet vi foreløpig ikke klarer oss uten.

Hva vil det koste og hvem skal betale? Stortingsmelding nr. 36 (2020-2021) er kortfattet når det gjelder dette. Snaut en og en halv side av stortingsmeldingens i alt 185 sider er brukt for å fortelle oss om utfordringene som måtte ligge her. Elektrifisering gjennom innvesteringer i strømnettet skal dekkes av kundene. Det vil ganske sikkert bety økte strømpriser for deg og meg. Vindkraft til havs skal skje ved utbygging av samfunnsøkonomisk lønnsom fornybar kraft, men det er antydet et behov for støtte for å realisere utbygging på Utsira Nord på flere milliarder kroner. Enova vil evt. få økte bevilgninger over statsbudsjettet. Hydrogen-satsingen skal fortsatt støttes av Forskningsrådet, Enova, Gassnova og Innovasjon Norge. «I tillegg vil en gradvis økende CO₂-avgift og eventuelle krav til bruk av hydrogen i offentlige innkjøp virke stimulerende på utviklingen av et marked for hydrogen». NVE har annet sted i meldingen anslått at vind fra vindkraftverk på land vil kunne leveres for 22 øre per kwh i 2030. For bunnfast vindkraft til havs er prisanslaget mellom 48 og 68 øre per kwh og for flytende vindkraft mellom 72 og 110 øre per kwh alt i 2030.

Hvorfor ikke etablere Statwind? Dette er ikke mitt forslag men er indirekte forslått av tidligere Høyre-statsråd og professor Victor Norman i Dagens Næringsliv. Norman foreslår at "vi", Den norske stat, bør kjøpe tilbake Equinor. Etter kapitalmarkedsdagen med varsel om omstilling tidligere denne uka er selskapet nå betydelig billigere, så tidspunktet er gunstig. Vi bør la selskapet utvinne eksisterende felt, men ikke lete etter nye. Overskudd av virksomheten tas ut som utbytte og brukes til utvikling av produksjon av alternativ energi, tildelt etter konkurranse mellom interessenter. For å sikre konkurranse etablerer vi Statwind som konkurrent til Equinor både når det gjelder ansatte og utviklingskontrakter på produksjon av alternativ grønn energi. Mimir Kristjansson, som politisk står langt fra Norman, minner oss i Klassekampen 18. juni om at Industrikomiteen i stortinget for 50 år siden la frem forslag om «at nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Stortinget vedtok senere at oljen skulle brukes til å utvikle «ny næringsvirksomhet i Norge», at det skulle opprettes et statlig oljeselskap og at staten skulle engasjerer "seg på alle hensiktsmessige plan, medvirke til en samordning av norske interesser innenfor petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert oljemiljø med så vel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt». Staten bestemte etter dette hvem som skulle få lete etter olje og hvem som fikk utvinne olje. Staten krevde selv direkte eierandeler, staten hadde etablerte eget operatørselskap og påla dessuten selskapene grunnrentebeskatning. Vi har gjort det før og lykkes. Hvorfor ikke gjenta suksessen og hjelpe markedene litt og samtidig sko oss? 

Om å bære munnbind og å være fornuftig og hvor lenge…

Fra George W. Bush, spanskesyken og en strategi for pandemihåndtering. Til om å lære av nær fortid og effekten av kultur og forbilder på bruk av munnbind. Og hvor lenge skal vi egentlig gå med disse?

George W. Bush, spanskesyken og en strategi for pandemihåndtering. I Dagens Næringsliv 14. juni hadde tidligere statsråd Erik Solheim fra SV (Utviklingsminister 2005-2012 m.m.) et innlegg der han hyller tidligere president George W. Bush. Det er uventet fra den kanten, men interessant. Ifølge Solheim leste Bush i 2003 boken «The Great Influenza» om spanskesyken som herjet verden i 1918. Mellom 20 og 50 millioner mennesker antas å ha dødd av og under denne pandemien. Etter å ha lest boken, og innsett at USA var totalt uforberedt på en pandemi, ga Bush sin administrasjon i oppgave å utvikle en amerikansk pandemi-strategi. Det gjorde de, og skrev en strategi for pandemihåndtering i USA basert på lærdommer fra tidligere pandemier og sunn fornuft. Solheims poeng her er at dersom USA hadde fulgt Bush sin strategi ville kanskje en halv million amerikanere fortsatt vært i live. Til nå har 613.000 amerikanere dødd av og under pandemien. Det er flere enn antallet amerikanere som har dødd i alle internasjonale kriger USA har vært involvert i. I det samme innlegget hyller Solheim også Raymond Johansen for hans innsats under pandemien. Raymond kommer jeg tilbake til.

Om å lære av nær fortid. Moralen her er at det kan være fornuftig å trekke lærdommer av fortiden. En del av den pågående pandemien er allerede nå fortid. Og forskere verden rundt samler inn erfaringer, blant annet om bruken av munnbind. En erfaring er knyttet til Kina og andre asiatiske land som raskt innførte regler om bruk av munnbind og dermed trolig forhindret spredning av viruset. Men også i Europa har man hentet frem erfaringer med effekten av munnbind. Den 6. april i 2020 innførte byen Jena i Tyskland, med 110.000 innbyggere, påbud om bruk av munnbind i offentlighet. Byen var en av de aller første som innførte et slikt påbud. Dette ble fulgt opp av en massiv informasjonskampanje med slagord som «Jena zeight Maske». Antallet nye tilfeller av smitte sank med 75% i løpet av de første 20 dagene etter 6. april. Senere er det gjort sammenlignende studier av effekten av maskebruk i 400 regioner av Tyskland. Her konkluderte man med at bruk av munnbind reduserer den daglige vekstraten av rapporterte smittetilfeller med mer enn 40%.

Effekten av kultur og forbilder på maskebruk. Sør-Korea og andre asiatiske land hadde da pandemien rammet allerede en innarbeidet kultur for bruk av masker og munnbind. Og slik kultur gjør en forskjell. Her har man også erfart at ledere og kjendiser som rollemodeller for aktiv bruk av munnbind er av stor betydning. I USA ble munnbind innledningsvis avvist som tiltak av helsemyndighetene. Og presidenten var rask til i full offentlighet å ta av seg munnbindet etter at han kom tilbake til Det Hvite hus, etter å ha blitt smittet og mottatt spesialbehandling på et militærsykehus. Presidentens tilhengere har fulgt opp med demonstrasjoner mot maskebruk over store deler av USA. Og selv om ikke bruk av munnbind kan forklare alle forskjeller i smittespredning og dødsrater er det verdt en ettertanke at Sør-Korea per nå har rapportert 38 døde per million innbyggere, Tyskland tilsvarende 1082 døde per million, USA 1819 og Norge 147.

Munnbind er kanskje det siste vi bør slutte med? Dette er langt på veg konklusjonen i de «forskningsoppsummerende» oppslagene i Nature som det er vist til her. Byrådslederen Raymond Johansen i Oslo har slik solid faglig støtte når han til Aftenposten 10. juni sier «det kan jo ikke være gærent å gå med munnbind» og «Munnbind er noe av det aller siste vi gjør noe med». Kommunelegen i Nordre Follo, Kerstin Anine Johnsen Myhrvold, er av en annen oppfatning og «reagerte kraftig» med henvisning til smittevernloven i Aftenposten 16. juni. Loven sier at smitteverntiltak skal være basert på en «klar medisinskfaglig begrunnelse». Tiltaket skal være «nødvendig av hensyn til smittevernet» og «fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering» ifølge loven og legen. Hun viser til at munnbind kan være ubehagelig å gå med, at vi kan miste viktig nonverbal kommunikasjon og at mulighetene for å smile blir borte. Hun spør hva slik «langvarig bruk av munnbind gjør med oss? Med fellesskapet? Med folkehelsen?». Dette er selvsagt viktige spørsmål. Så hvor lenge skal vi gå med munnbind?

I andre poster på denne bloggen kan du lese om problembegivenheter underpandemien, om flokkimmunitet og sosial utmattelse og om viktigheten av å gi klemmer når munnbindene etter hvert blir borte og faren for smitteoverføring også er borte.

Etisk refleksjon rundt etiske dilemmaer. Start med å diskutere med deg selv!

Einar Øverenget utga i 2014 en liten og kortfattet bok, om å lære å håndtere etiske dilemmaer. Etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap, mener han. Hans råd innledningsvis er: Diskuter med deg selv! Et godt utgangspunkt for egenutvikling.

Boken er «en oppskrift i hvordan tvil og usikkerhet kan brukes som verktøy for å opplyse seg selv tilstrekkelig når man står overfor valg». Diskuter med deg selv, anbefaler Øverenget. Hva tenker du umiddelbart og hva tenker du når du har tenkt deg om? Noe annet? Diskuter mulighetene du ser med deg selv. Dette gjelder både når du selv skal bestemme deg for hva du vil gjøre og når du skal gjøre noe i forhold til andre. Våre handlinger og tanker er ikke styrt utenfra. Vi kan overstyre dem. Vi kan velge.

Frihet og grenser og etikk er ikke regelfølging. Som mennesker styres vi av lover, regler og sanksjoner og vi styres innenfra. Når vi beveger oss «ut i en åpen fremtid» kan vi velge. «det er et særtrekk ved mennesket at vi som oftest står i valgsituasjoner, at vi like ofte kunne gjort noe annet enn det vi endte opp med å gjøre. Mennesket er ikke bare fritt, men dømt til frihet slik den franske filosofen Jean-Paul Sartre skal ha sag det. «Etikk er ikke først og fremst regelfølging – det er å utøve et godt skjønn der det kanskje ikke er noen klare regler, eller der regler må fortolkes eller kanskje står mot hverandre», skriver Øverenget i «Helstøpt». «Etikken krever at vi styrer oss selv». Man kan ha lyst til å gjøre noe, ønske det, ville det, men man bør allikevel stille seg spørsmålet: «Bør jeg gjøre det?». Diskutere med deg selv.

Øverenget introduserer fire «Røde flagg». Dette er begrunnelser for våre handlinger vi skal være på vakt mot å bruke. Det første flagget heter: «Det er lov». Det er mye som er lov som man ikke bør gjøre. «Det føles rett», er flagg nr. 2. Følelser kan være dårlige som kompass for handlinger. Vær på vakt! «Vi har alltid gjort det slik», er flagg nr. 3. Rutiner gir trygghet, men kan også gjøre oss blinde. «Alle andre gjør det» er flagg nr. 4. Det «å gjøre som alle andre» gir oss tilhørighet i fellesskap, men det er ikke alltid en god grunn til å gjøre nettopp det.

Fem etiske prinsipper og perspektiver. «Etikk er en aktivitet som går ut på å utfordre egne handlingsimpulser». Ønske å gjøre, bør gjøre, følelser, rutiner, konformitet og lydighet må utfordres. De kan utfordres med etiske perspektiver. Øverenget viser til fem slike «gode perspektiver»: Likhetsprinsippet, offentlighetsprinsippet, respekt for menneskeverdet, konsekvensvurdering og å velge den gyldne middelvei. Like tilfeller bør behandles likt? Er det greit at det jeg nå gjør blir offentlig kjent? Alle mennesker er like mye verdt! Vurder konsekvenser for alle involvert og velg den gyldne middelvei der du kan finne en slik.

Integritet og krysspress. «Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil». Er du helstøpt med integritet er du en man kan stole på. En som kan stå i krysspress mellom egne ønsker og behov og andres forventninger uten å underordne seg, men styrer seg selv. Det krever refleksjon å skape rom for gode valg under slikt krysspress. Du må klare å sette krav til seg selv som også fremstår som rimelig for andre berørte.

Et helstøpt menneske er alltid i støpeskjeen for å bli helstøpt i fire forhold. Boken avsluttes med fire forhold som er avgjørende for å kunne fremstå helstøpt. Du ser på deg selv som ansvarlig. Du utfordrer dine beveggrunner. Du unngår de røde flaggene og Du begrunner dine handlinger med utgangspunkt i etiske prinsipper. Kort fortalt fra en kort bok som inneholder mer som du kan lese selv. 

        

Hva skjer når vi begynner å fly igjen? - Lufttrafikk er en utfordring i det grønne skiftet og ikke bare der!

 

Med COVID-19 pandemien fikk vi restriksjoner på reiser mellom land. Flytrafikken og utslippene av klimagasser som har økte formidabelt de siste 80 årene, ble kraftig redusert. Etter gjenåpningen vil CO2-utfordringene fortsatt være der. La være å fly er foreløpig eneste løsning.

COVID-19 pandemien førte med seg restriksjoner på reiser mellom land. Det tvang flyselskap til å sette fly på bakken, søke konkursbeskyttelse og å be om økonomisk støttetiltak fra nasjonale myndigheter. Oppsiden, av denne nedturen for flyselskapene, var en kraftig nedgang i utslippene av klimagasser fra sektoren. Også totaltallene for globale CO₂-utslipp gikk ned i 2020 sammenlignet med 2019. Størst forskjell var det i mars/april. Mot slutten av året var forskjellen mindre. Utslippene fra flytrafikken ble imidlertid kraftig redusert med opp mot 50%. Men hva skjer når vi nå åpner opp igjen og flyene igjen kan ta av, fly langt av sted og lande med sine passasjerer?

Flytrafikken og utslippene av klimagasser fra denne har økt formidabelt fra å være helt ubetydelig etter andre verdenskrig. Utslippene fram til 2020 økte fire-ganger fra 1966 og to-ganger fra 1987 og etter en nedgang under finanskrisen økte utslippene av CO₂ fra 2010 med 4-5% årlig. Økt internasjonal handel og samvirke, økt velstand og ditto turisttrafikk, og EUs frie flyt av arbeidskraft er blant driverne bak denne utviklingen. Økt velstand og økte CO₂ utspill fra luftfarten hører sammen. Men velstanden er ikke jevnt fordelt. 20/80-regelen gjelder også her. Åtti prosent av menneskene på jorden er ikke flypassasjerer og vil heller ikke gjøre denne erfaringen. Men den positive del av dette budskapet er at bare vel 2.5% av CO₂-utslippene i dag stammer fra flytrafikken. Men det kan endre seg. Prognoser fremover mot 2050 antyder godt og vel en dobling av utslippene fra flytrafikk sammenlignet med 2015. Prognoser frem mot 2070 antyder at flytrafikken vil stå for nær 50% av utslippene av CO₂ til atmosfæren når vi kommer dit.

Ikke bare CO₂-utslippene som skaper bekymring. Drivstoff som forbrennes produserer vanndamp som kondenserer i de høyere luftlagene og skaper synlige skyer, såkalte «contrails». Disse mener man har sin egen global oppvarmingseffekt. Og denne øker når disse igjen danner fjærskyer. Hvor stort bidrag dette gir til global oppvarming er ikke avklart og det er normalt ikke tatt med i regnestykker som beregner luftfartens bidrag til global oppvarming.

 «Å kjøpe seg fri fra egne utslipp». I dag baserer mange flyselskapene seg på dette ved å betale andre samfunnssektorer for at de skal kunne redusere sine utslipp. Særlig prosjekter som hindrer avskoging i skogsområder i land i Syd-Amerika har vært i fokus i slik handel. En gruppe forskere har på oppdrag fra Greenpeace avdekket at mye av denne kvotehandelen ikke er reell, dvs. man kan ikke dokumentere den reduksjonen i CO₂-utslipp som er forutsatt. Det vises til flere årsaker til dette, blant annet at: Metodene som brukes er så enkle at de ikke tar høyde for virkningen av markedskrefter og myndighetsbeslutninger som virker mot CO₂-lagring. En beregningsmodell brukt i flere prosjekter produserte «fantom kreditt» som egentlig ikke hadde noen innvirkning på klimaet. Prosjektene har også ofte så kort varighet at man ikke kan garantere CO₂-lagringen over tid.

CO2-utfordringene knyttet til flytrafikk er der fortsatt. Når det nå etter hvert åpnes for flytrafikk vil man fortsatt møte alle disse utfordringene. Og dessuten som bransje måtte forholde seg til nye rammebetingelser. I Frankrike vurderes lovgivning som forbyr flytransport på ruter der jernbane er et alternativ. Storbritannia har, som første større økonomi, inkludert utslipp fra luftfarten i sitt CO₂-budsjett. Dette kan føre til restriksjoner og ekstra avgifter. I USA vurderer man å innføre skattekreditt for bruk av mer bærekraftig flydrivstoff (sustainable aviation fuel (SAF)). Det siste krever omlegging til biodrivstoff fremstilt av matolje, hageavfall o.l.. Her er ikke produksjons- og verdikjedene på plass enda. I dag er den mest effektive måten å reduserer utslipp fra lufttransport å innstille flyvninger og rett og slett la være å reise. Da tar man også hensyn til at flyplasser og flykabiner er hotspots for smitteoverføring av eventuelle nye virusvarianter. Men hvem som har opplevd andre land og kulturer vil gi slipp på den opplevelsen? Og voksende velstand i Kina og Afrika vil gi verden flere som vil dele den opplevelsen.

Hva med elektriske og supersoniske fly? Elektriske fly er enda et stykke frem i tid og først og fremst snakker man om mindre fly med inn til 20 seter som kan fly over kortere avstander. Widerø har som eksempel inngått en kontrakt som gjør det mulig å sette fly av typen Tecnam P-Volt i drift i sitt rutenett fra 2026. Dette er foreløpig et fly med bare 9 seter. Svenskene har et fly under utvikling og er i forhandlinger med Grønland om å erstatte de Dash 8s fly som i dag er i bruk der. Helt i den andre enden arbeider andre flyprodusenter med utvikling av mindre supersoniske fly (Concorde-typen) for segmentet «Business Class passengers». Kanskje blir flypassasjerene i fremtiden enda mer eksklusive enn i dag.

Denne posten bygger blant flere kilder på oppslag i Time og Monocle, og også på Wikipedias oppslag om "environmental impacts of aviation". Andre poster på denne bloggen tar opp utfordringer for det grønne skiftet knyttet til landskapsinngrep, SUVer, vindmøller og kryptovalutta.

Ukonvensjonelle og humoristiske innfallsvinkler til ledelse...

 C. Northcote Parkinson, Robert Townsend og Anthony Jay har alle bidratt med ukonvensjonelle innspill til organisasjons- og lederutvikling og til debatt. 

Forfattere av bøker om ledelse har forskjellige utgangspunkt og innfallsvinkler. Mange ledere har skrevet bøker om sine egne ledererfaringer. Noen er selvhøytidelige i beskrivelsen av hva de har erfart og avdekket. Andre har skrevet bøker etter å ha observert organisasjoner og ledelse utenfra. Noen av disse har stor tro på egen observasjonsevne. Noen forfattere har valgt en mer eller mindre humoristisk innfallsvinkel til sin beskrivelse av organisasjoner og ledere og ledelse. Her følger tre av den siste kategorien.

Parkinsons lov om arbeidets tendens til å ekspandere til den tid som er til disposisjon m.m. C. Northcote Parkinson ble født i 1909 og ble etter studier og en Ph.D. professor i historie ved Cambridge og senere Royal Naval College i Dartmounth, før andre verdenskrig. Under krigen tjenestegjorde han i den engelske hær og her begynte han å formulere sine erfaringer i form av administrative lovmessigheter. Etter krigen ble han professor ved Universitetet i Britisk Malaya, i dag en del av Malaysia, og det var her han oppholdt seg da boken hans Parkinson’s Law etter hvert fikk stor oppmerksomhet i 1958. Her omtales komiteer som stadig etableres, blomstrer og blomstrer av, men ikke uten å sørge for at nye komiteer blir etablert for å følge opp arbeidet. Han tar for seg ledermøtene, der intensiteten i diskusjonene, slik han så det, var omvendt proporsjonal med viktigheten av det temaer som ble behandlet. Og kontorene, som innredes mer overdådig, dess mindre suksess virksomheten har. Boken ble mottatt og lest som en vits, men ble etter hvert oppfattet å beskrive virkelige tilstander, i noen virksomheter. I 1960 utga han en ny bok, The Law and the Profits, der han formulerte Parkinson’s andre lov: Utgiftene øker slik at de møter inntektene. Siden hans erfaringer først og fremst var knyttet til offentlig virksomhet avledet han av denne loven om at politikere og økonomer aldri ville finne grunnlag for bremse økning i skatteinntektene.

Robert Townsend og Up the Organisation. RobertTownsend var født i Washington D.C. i USA i 1920. Etter studier og deltakelse i andre verdenskrig i USAs marine arbeidet han først i American Express og senere i Avis som CEO som han etter hvert fikk bragt frem til suksess. I 1970 fikk han utgitt boken Up the Organization som havnet på bestselgerlisten. Townsend var fasinert av Douglas McGregors kategorisering av menneskenatur og arbeidsomgivelser beskrevet som Teori X («folk hater å arbeide») og Teori Y («folk hater ikke å arbeide»). Townsend utfordret særlig forestillingene som lå til grunn for Teori X. USA var på 1960-tallet preget av Vietnamkrigen, demonstrasjoner mot denne, menneskerettighetsbevegelser og protester, drapene av president Kennedy i 1963, av menneskerettighets-forkjemper Martin Luther King og av Justisminister Robert Kennedy i 1968. Ungdomsopprør og generasjonsmotsetninger ble på 60-tallet tydeligere i USA, slik de også ble i Europa. I 1970 mente Townsend at det ikke var noe galt med USA bortsett fra at lederne av alle store organisasjoner og virksomheter arbeidet ut fra feilaktige forestillinger. USA var i dette uføret fordi man de siste to hundre årene hadde brukt den Katolske kirken og Cesars legioner som forbilder for å organisere virksomheter. Med denne utdaterte virksomhetsorganiseringen oppfører ledere i arbeidslivet seg som om de ansatte er uskolerte bønder. Janne Carlzon var trolig inspirert, mente og skrev noe av det samme vel 10 år senere. Townsend definerte i sin fremstilling en lang rekke Teori-X-sykdommer som burde elimineres (jeg har telt meg frem til 16). Blant disse var budsjettene, som ikke lenger burde lages av toppledelsen, men av de deler av organisasjonen som skulle realisere disse. Strategisk planer var unødvendig papir-søl uten verdi. Personalavdelingen, management-konsulenter, innkjøpsavdelingen, opplæringsavdelingen, PR-avdelingen m.fl. var alle unødvendige og fordyrende funksjoner. Det er vel her han kaller på latteren. Antropologen David Graeber skrev så sent som i 2018 en bok der han hevdet at når vi fortsatt har 35-40 timers arbeidsuke så er årsaken til dette at vi holder oss med en lang rekke jobber som strengt tatt ikke er nødvendig. Boken ble svært populær og inneholder tilsvarende tankegods som det Townsend bar frem i 1970.                 

Anthony Jay og Management and Machiavelli. Antony Rupert Jay ble født i England 1930. Han er kanskje i ettertid mest kjent som medforfatter av TV-seriene «Yes Minister» og «Yes, Prime Minister» som var en stor hit på 1980-tallet og også senere. Han ble adlet blant annet for sin delaktighet i denne serien. Men før dette hadde han skrevet en mye lest bok kalt «Management and Machiavelli» som ble utgitt i 1970. Her viser han hvordan den nye «managament-vitenskapen» egentlig er en videreføring av eldre former for styresett. Ved å se på egen virksomhet i dag, i en politisk/historisk sammenheng vil ledere bedre kunne forstå de maktstrukturene som er virksomme. Hans påstand var at det Machiavelli i sin bok "Fyrsten" skrev om statsledelse i det sekstende århundre fortsatt ga mening til forklaring av business og management i det tyvende århundre. Ved å bruke Machiavelliske regler på moderne virksomheter som GM, Apple og Microsoft «oppdaget» Jay disse som selvstendige stater med grenser og diplomater, ortodoksier og ryktespredning m.m., under den glatte selskapsoverflaten. For å forstå hvordan selskaper og stater egentlig fungerer må du forstå både psyken og oppførselen til deres ledere. Og dette har ikke forandret seg siden middelalderen, mente Jay. 

Andre er senere kommet til med flere humoristiske innspill til debatten om ledelse. Laurence J. Peter var lærer, senere professor i lærerutdanning. Han er kjent for Peter-prinsippet som sier at «Enhver vil bli forfremmet til han når sitt inkompetansenivå». Dette betraktes som å være det motsatte av Dilbertprinsippet som sier at et selskap vil forfremme sine minst kompetente ansatte til mellomledelse for å begrense den skade de ellers ville kunne gjøre i organisasjonen. Scott Adams heter mannen bak denne «lovmessigheten». Adams var ingeniør og hentet inspirasjon fra observasjoner i banken der han var ansatt. Begge er omtalt i en annen post på denne bloggen. Bloggen inneholder også andre sammenstillinger av lederteorier som kanskje er interessante for de som har lest seg så langt ned på denne posten, en post om firkant-ledelse og en om lederguruer og enkle teorier og praksiser. 

«Kampen» mot pandemien – Dugnad eller krig og konkurranse, eller en kamp om å forstå?

 

Dugnad eller krig og konkurranse som motivasjon for å begrense pandemien? Vi vet nå snart hva som virker best. Men når det gjelder selve pandemien og hvordan den treffer finnes det mange ulike fortellinger eller om man vil diskurser.

Dugnad eller krig og konkurranse som motivasjon for å begrense pandemien. Den 11. mars i 2020 erklærte WHO utbruddet av covid-19 som en pandemi. Dette førte til at Norge neste dag satte inn strenge restriksjoner på innbyggernes frihet. Ikke siden siste krig hadde man her i landet opplevde noe tilsvarende. Restriksjonene ble fulgt av en oppfordring til å oppfatte situasjonen som nasjonal dugnad basert på samhold, offervilje og lojalitet. Det ble gitt uttrykk for klare forventninger om at alle nå lojalt måtte stille opp, yte sin skjerv til fellesskapet og tåle det som måtte komme. I USA erklærte president Trump «krig» mot det han kalte «The Chinese virus». Samtidig var han opptatt av å understreke hvor godt rustet USA var til å møte viruset og at man i USA, når det gjaldt å takle pandemien, allerede fra starten av hadde bedre resultater enn de aller fleste andre land i verden. 

Flere pandemidiskurser. Denne posten er innholdsmessig først og fremst inspirert av en artikkel av Yngve Benestad Hågvar: «Fire diskurser om korona» i siste utgave av «Norsk medietidsskrift» som er tilgjengelig på Idunn. Den anbefales. Her tar han for seg noen norske mediers dekning av nedstengningen og omtale av pandemien i Norge de første måneden etter utbruddet. Han beskriver fire grunnleggende forskjellige fremstillinger, eller «helsediskurser» som det kalles i artikkelen: En biomedisinsk diskurs, forbrukerdiskursen, samfunnsdiskursen og erfaringsdiskursen. Jeg synes hans fremstilling gir mening også utover beskrivelsen av pressedekningen under pandemien. Tekstene han har analysert konstruerer «uvilkårlig bestemte forståelser av vitenskap, familiemønstre, smittemekanismer og sykdomshåndtering». Og det kan være nyttig å ha med seg når man skal sortere seg frem til sin egen mening i medieflommen av budskap. Hva sier de? Hvorfor sier de det? Hvor troverdig er det? Og hva mener jeg om det? 

Å konstruere forestillinger om helse gjennom språket. «Samfunnets forståelse av helse og sykdom skapes i et samspill mellom de medisinske institusjonene, politikken, markedet og mediene», skriver Benestad Hågvar. I «Den biomedisinske diskursen» er journalistene opptatt av medisinsk forskning og klinisk behandling. Legevitenskapen har autoritet og befolkningen er pasienter som mottar hjelp. «Forbrukerdiskursen» fremhever enkeltindividers valg. Journalistene selv gir råd om hva som gir godt liv og helse. Medisinske eksperter er kilder, men fritas for ansvar. Det er journalisten som sorterer og gir råd og gjør målgruppen til aktive helseforbrukere. I «Samfunnsdiskursen» blir helseproblemer koplet til samfunnets strukturer, til sosioøkonomiske forskjeller som forklarer hvorfor enkelte samfunnsgrupper rammes hardere enn andre. Ofte presenteres enkeltpersoner, som ofre eller aktivister. De ansvarlige her er politikerne eller «byråkratene». «Erfaringsdiskursen» preges av nyheter om enkeltmenneskers private helseproblemer. Hovedpersonen er ofte kjendis og det er dette som skaper nyheten. Fokus er på hvordan vedkommende takler sine utfordringer. Benestad Hågvars fremstilling er selvsagt mer utfyllende.

Om diskurser. I en bok, jeg har her, utgitt i 1998 av Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips, med tittelen "Diskursanalyse" heter det: Diskursbegrepet er på mote i hvert fall de siste ti år. Videre antydes det at begrepet er "blevet ret mudret; enten betyder det næsten ingenting, eller også bruges det i mere præcise, men noget forskellige betydninger i forskellige sammenhænge." Og så kommer det som er viktig her. Ofte dekker ordet "diskurs" en eller annen ide om at språket er strukturert i forskjellige mønstre, som våre utsagn følger, når vi agerer innenfor forskjellige sosiale domener. Diskursanalyse er analyse av disse mønstrene. Så er også det klargjort.

Forskjellen på dugnad, og krig og konkurranse i bekjempelse av pandemier. Når det gjelder forskjellen på å oppfordre til dugnad eller å gå til krig og konkurranse, vet vi nå mer om hva som virker. Antallet døde per 100.000 innbyggere er nå 182 i USA, 145 i Sverige og snaut 15 i Norge. Trump vil selvsagt ikke være enig. Han har, etter eget utsagn, nærmest egenhendig bragt frem vaksiner som nå hele verden har glede av. 

De smarte byene var ikke så smarte likevel, under pandemien

Smart cities, Intelligent cities, Green cities var buzzwords for ti å siden. Covid-19 avslørte at de smarte byene ikke var så smarte. Fokus har vært feil. Det by-folk primært har behov for er sikker energiforsyning, rent vann, ordnet avløp og renovasjon. Brukermedvirkning er essensielt når man skal realisere reelle smarte byer.

Smart cities, Intelligent cities, Green cities. Vel ti år tilbake i tid ble begrepet Smart cities introdusert som en fremtidsversjon for byutvikling. Andre versjoner med omtrent samme innhold var Intelligent cities eller Green cities. De siste var et mer direkte svar på miljøutfordringene og global oppvarming, men informasjonsteknologi og utviklingen av denne var sentral i alle versjoner av disse fremtidsbyene. Antallet treff på nettsøk med disse søkeordene ble etter hvert formidable og slik er det fortsatt. MIT Technology Review og Jennifer Clark, stiller i seneste utgave spørsmålet: «Technology can help fix many problems that cities face to day. So why hasn’t it?

IBM’s Smarter Cities Challenge in 2010 fremstilles av Jennifer Clark som begynnelsen på «Smart City» bølgen. IBM tilbød substansielle belønninger i form av teknologi verdt mange millioner USD til byer som ønsket å oppgradere sin infrastruktur. Flere konkurranser fulgte og med disse en rekke pilotprosjekter der også andre tech-firmaer og individuelle byer inngikk partnerskap for å oppgradere store by-systemer for transport, energi, VAR og/eller kommunikasjon. Med årene ble prosjektene og leverandørene mer spesialiserte innrettet mot leveranser av for eksempel kommunikasjonsnettverk og sensorer. Det ble mindre fokus på å bygge systemer for oppgradering av fysisk infrastruktur, mer innretning mot å utvikle nye digitale tjenester for enkeltsektorer. Prosjektene ble drevet frem av selskaper som var vant til å skape sine egne markeder for sine produkter.

Covid-19 avslørte at de smarte byene ikke var så smarte. Fokus var feil. Etter ti års arbeid med Smart-city prosjekter ser vi nå, ifølge Jennifer Clark, at disse prosjektene ikke primært var rettet mot å oppgradere byenes infrastruktur. De var snarere rettet mot å utvikle markeder for ny teknologi og nye tjenester og for de data disse gjør tilgjengelig. De mest synlige «smart-city» suksess-historiene per i dag er software-baserte delingstjenester som kjøreturdeling, bildeling, leilighetsformidling, co-working og i Norge også 10-tusenvis av el-sparkesykler. Dette er tjenester som har vært til lite nytte under pandemien der fokus i langt større grad har vært rettet mot for eksempel smittesporing og tilgjengelige og fungerende helsetjenester.

Det by-folk primært har behov for er sikker energiforsyning, rent vann, ordnet avløp og renovasjon. Å ta inn over seg fremtidens behov for «smarte tjenester» krever endring av perspektiv langs tre akser. For det første må de som utvikler teknologi for smarte byer trekke på kunnskap om det lokale sammenhenger teknologien skal virke i. Dernest må det utvikles rammeverk for databehandling, avtaler om hvordan data skal samles inn, deles og brukes. Og dessuten: Medvirkning fra brukere og berørte er helt essensielt. Veien fremover bør innrettes mot å dekke samfunnets behov, ikke tech-industriens forestillinger om markeder. Og det siste er hovedsaken vel her.

Trump avvikler desken sin etter en måned. Sier han er tilbake som president i august

Trump avvikler desken. Fikk for lite oppmerksomhet. Som inspirasjon for underholdningsprogrammer er han stor. Og oppslutningen blant Republikanerne er nærmest skremmende. Selv annonserer han seg nå som President i USA fra og med august i år.

Trump avvikler desken. Tidlig i mai i år publiserte Trump sine første blogposter fra «skrivebordet sitt» i Florida. Det var mye styr i forkant av denne lanseringen og det ble som forventet publisert en strøm av hyllester til «trofaste» republikanere og ditto utskjelling av partifeller og andre som ytret seg kritisk til Trump og hans program. Nå er «desken avviklet». Årsaken skal være raskt synkende oppmerksomhet ut over i mai måned. En følger-skare som etter hvert i antall var mange, mange tier-potenser mindre enn under Trumps tid på Twitter. Noe av det siste som ble publisert den 31. mai gjaldt påstått valgfusk i Georgia og sikring av bygningen der det nå pågår en kontrollopptelling av stemmer initiert av Republikanere og Trump-tilhengere rettet mot å avdekke det påståtte valgfusket under siste høsts presidentvalg. Det er fortsatt mulig å lese postene fra den nedlagte bloggen for de som har interesse av det. De er tilgjengelige som "Statement by Donald J. Trump, 45th President of the United States of America". Ikke noe mindre.

Donald Trump som «underholdningsartist».  Som underholdningsinnslag gjør Trump det imidlertid sterkt. Programverter som Trevor Noah med The Daily SocialDistancing Show har vist ham stor oppmerksomhet. Tilsvarende oppmerksomhet har han fått fra Graham Norton som har eget show der han utfordrer skuespillere og andre kjendiser. På YouTube versjonen av The Daily Social Distancing Show kan du både få presentert Trump som «The Greatest President in History of All Time» og «The FULL List of Trump’s Most Tremendous Scandals». Graham Norton presenterer på sitt show «The Funniest Donald Trump Stories» slik de er opplevd og blir gjengitt av gjestene hans. Mange av disse har egne opplevelser fra møter med Trump. Her finnes det flere etterfølgende show og flere timer underholdning for den som blir hekta.

Trump har fortsatt stor oppslutning. Også blant ikke-republikanere. Trump har stor oppslutning blant republikanerne og bruker sin makt til å «støtte/utnevne» politikere han oppfatter som trofaste tilhengere og ditto sverte og motarbeide de som på en eller annen måte har stilt seg i opposisjon. Det var dette som skjedde da Elise Stefanic ble valgt på bekostning av Liz Cheney som nr. tre i rang i partiets politikergruppe i representantenes hus. Liz Cheney «falt i unåde» hos Trump da hun stemte for riksrettssak etter stormingen av Kongressbygningen. Trump karakteriserte henne i denne anledning som en «warmongering fool» som ikke hadde noe å gjøre i ledelsen av det republikanske partiet. Senere har den fremstående republikaneren Lindsey Graham, senator for Syd-Carolina, erklært at Trump «is the future of the Republican Party» og at partiet ikke kan gå videre uten ham. Samtidig rapporteres det at det Republikanske partiet krymper ettersom et stadig større antall av velgere kaller seg uavhengige. Andre republikanere snakker om et nytt Republikansk parti uten Trump. Trumps MAGA-bevegelse favner imidlertid videre i oppslutning enn det Republikanske partiet. Og nå har han varslet at han vil ta opp igjen sine folkemøteaktiviteter.

Omfattende innsats for å endre valgordningen og statskupp i august? I Phoenix i Arizona er et konsulentselskap i gang med å etterprøve resultatene fra presidentvalget i fjor enda en gang. Senatet i Arizona er oppdragsgiver. Selskapets toppsjef er DougLogan en entusiastisk Trump-tilhenger også av tilhenger av påstanden om at valget var fikset. I Arizona var valgresultatet tett på. Bare 11.000 stemmer skilte. I flere stater innføres det nå strengere regler for stemmegivning og regler som plasserer politikerne tettere på avgjørelser som kan påvirke stemmeresultatet, som åpningstider for stemmelokaler. Det kan bli vanskeligere å stemme. Samtidig går det rykter om at Trump tror han blir gjeninnsatt som president i august i år. Noen sier han bare forteller videre det andre forteller ham vil skje, som hans tidligere støttespiller og advokat Sidney Powell, som sa dette på en QAnon-konferanse nylig, og Mike Lindell, også en kjent Trump-støttespiller. I Aftenposten skriver Christina Pletten at «Trumps kuppforsøk er ikke over».

Mange har forsøkt å gi Trump en diagnose. Kanskje er treffer han best med sine karakterbetegnelser av seg selv: "I play into peoples fantasies" og "When I think I'am right nothing bothers me".

Oljefondet er 25 år, inneholder ufattelig mye penger, men er allikevel en kilde til bekymring

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, ble 25 år nylig. Fondet er en formidabel felles rikdom, men også kilde til bekymringer og konflikt. Dette gjelder offentlig pengebruk, bruk av «andres penger», og konfliktfylt forhold til senere generasjoner. Er det mulig?

Oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, ble 25 år nylig. Oljefondet ble etablert 30. mai 1996 og passerte altså 25 år i år. Første innskudd i fondet var på nesten 2 milliarder kroner (1.981.120.502,16 kroner). Alle statens oljeinntekter settes nå inn i fondet som offisielt har byttet navn til Statens Pensjonsfond Utland. Dette omfatter skatter og avgifter fra oljeselskapene, utbytte fra Equinor og inntekter fra statens direkte eierskap i feltene. Disse siste inntektene kommer inn via Petoro, et norsk statlig aksjeselskap, som ivaretar de forretningsmessige forhold knyttet til statens økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk sektor. Fra 1. januar 1998 til og med 2020 var realavkastningen (fradrag for prisveksten) i fondet 4,4 prosent regnet som årlig gjennomsnitt. Pengene er investert i aksjer, omsettelige rentepapirer og eiendom i utlandet. Oljefondet forvalter per dato ifølge «Oljefondet minutt for minutt» 11.294 milliarder kroner.

Statens pensjonsfond utland er ikke vårt eneste Statens pensjonsfond. Folketrygdfondet ble i sin tid opprettet for å forvalte overskuddet i folketrygden som ble etablert som et norsk obligatorisk, nasjonalt, sosialt forsikringssystem fra 1. januar 1967. Forsikringsordningen gikk etter hvert med underskudd. Innbetalt medlemsavgift og arbeidsgiveravgift dekket ikke kostnadene. Ordningen måtte årlig få tilført kapital over statsbudsjettet for å dekke sine forpliktelser. 1979 ble etter politisk beslutning, siste år med kapitaloverføring fra folketrygden til Folketrygdfondet som deretter ble et «lukket fond» uten kapitaltilførsel (det betaler heller ikke utbytte til staten) og går under navnet Statens pensjonsfond Norge for å vise at fondet investerer i norske virksomheter, men også i Skandinavia. Kapitalen i dette fondet var 303,4 milliarder kroner ved utgangen av første kvartal i år og resultatet 11.3 milliarder, en avkastning på 3,9%. Ingen av disse to «Pensjonsfondene» er direkte involvert i pensjonsutbetalinger. Dette tar staten seg av ved bevilgninger over Statsbudsjettet og utbetalinger via NAV.

En formidabel felles rikdom, men også kilde til bekymringer og konflikt. I 2001 foreslo Stoltenbergs regjering den såkalte handlingsregelen dvs. at man årlig kunne bruke 4% av Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) som tilskudd til statsbudsjettet. Fra 2017 ble prosentsatsen redusert til 3%. Verdiøkningen Statens pensjonsfond utland de fem første månedene i år var på 436 milliarder kroner som er mer enn den oljepengebruken regjeringen har annonsert i revidert nasjonalbudsjett for hele dette året og omtrent på nivå med det regjeringen brukte på pensjon og trygder i fjor. Politikerne og økonomene de omgir seg med er opptatt av å ta vare på dette fondet. «Vi har et ansvar for å ta vare på fellesskapets verdier selv om det er krise. Det som finansieres i dag, vil måtte betales av fremtidige generasjoner», er en av uttalelsene som er sitert fra presentasjonen av revidert nasjonalbudsjett. Oljepengene er ikke bare en velsignelse, men også en kilde til bekymring og nå også politisk erklært konfliktstoff mellom generasjoner.

Kilde til bekymring 1: Økt offentlig pengebruk og bruk av «andres penger». The Economist publiserer årlig en sammenstilling av økonomiske nøkkeltall for utvalgte land. Norge utmerker seg i denne sammenligningen som et av meget få land som presenteres med solid positiv budsjettbalanse. Årsaken er selvfølgelig oljefondet. Og det er vel her roten til bekymringene ligger, at vi skulle tappe fondet slik at vi måtte begynne å låne penger. I en artikkel i magasinet Prospect nylig tar journalisten Phillip Coggan opp denne bekymringen ved først å sitere Margaret Thatcher: «The problem with socialism, is that you eventually run out of other people’s money». Deretter konstaterer han at: «Running up debt used to prefigure political ruin, but in the 2020s nothing seems to stop governments living in red. Have the old rules gone for good?». Deretter lister han opp tre påstander som tidligere støttet opp under Thatchers advarsel mot uansvarlig offentlig pengebruk, men som han mener kanskje ikke gjelder lenger. Det første var at offentlig pengebruk ville fortrenge investeringer i privat sektor. Dernest at budsjett-underskudd vil føre til høyere skatter som igjen vil svekke viljen til å arbeide og til å satse i privat sektor. Til slutt at budsjettunderskudd vil føre til høyere inflasjon. Coggan hevder at de siste 40 årene har vist at det ikke er hold i disse påstandene. Offentlige investeringer fortrenger ikke private investeringer. Japan som et eksempel, blant flere har, stadig økt sine budsjettunderskudd, men uten å øke skattene fordi det er billige penger å låne. Inflasjon er heller ikke et påtrengende problem. I UK, som eksempel, har inflasjonen siden 1991 aldri vært mer enn 5% i et enkelt år.

Kilde til bekymring 2: Konfliktfylt forhold til senere generasjoner. Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, skrev lørdag 13. februar i år i Dagens Næringsliv: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet», eller som han skriver lenger nede «Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldrene våre bruker opp sparepengene våre.» Innlegget hans legger seg inn i en rekke av andre innlegg fra politikere, gamle som unge, der det konstrueres motsetninger mellom generasjoner, eller mellom yrkesaktive og pensjonister. Jeg velger å forstå dette som et dårlig gjennomtenkt valgkampfrieri til yngre velgere. Dersom noen skulle knyttes til de sparepengene det her er snakk om må det være navn som Jens Evensen, Farouk al-Kasim, Finn Lied, Arve Johnsen med flere og ikke nevnt, men heller ikke glemt mange ingeniører og oljearbeidere som gjorde jobben sin slik at vi etter hvert kunne snakke om det norske oljeeventyret og oljefondet eller det Hansmark kaller sparepengene sine. Pengene er mer en arv. Selv pandemien vi nå har vært igjennom har ikke redusert verdien av denne. Det blir et økende antall pensjonister, som lever lenger, i årene som kommer. Men skal vi tro FHI vil mange av dem være mer selvhjulpne lengre ut i livet. Og mange av selvhjelpsutfordringene kan trolig møtes med nye teknologiske løsninger som i seg selv kan være verdiskapende og med et stort internasjonalt marked. Statens pensjonsfond Norge kan kanskje med sine milliarder være et virkemiddel her.

Andre poster på denne bloggen som berører tilstøtende tema er en post om perspektivmeldingen.

Grønn energi og grønne investeringer er stadig mer konkurransedyktige, på børsene

Råvarepriser og avkastningen fra grønne investeringer på børsene stiger. Fremveksten av ESG-fond er del av forklaringen. Men hva er egentlig «grønne investeringer» og er alt det grønne virkelig grønt. Grønn energi er uansett blitt mer konkurransedyktig.

Råvarepriser og avkastningen fra grønne investeringer på børsene løper samme vei for tiden, oppover. Prisen på batterimetaller som litium og kobolt har steget med mellom en-tre-del og to-tre-deler så langt i år. Kobberprisen har også nådd nye høyder. Litium, kobolt og kobber er viktige metaller i overgangen til «grønn» energi og dette er årsaken. Markedet for aksjer i «grønne selskaper» har fulgt etter. Aksjekursene for selskaper som Orsted, en stor vindkraftprodusent, SunRun, solpanelprodusent, Tesla, el-bilprodusenten, har alle opplevd sterk økning av verdi av aksjene på børsen. Alt ifølge The Economist som også har satt sammen en portefølje av aksjer som må antas å kunne høste fordeler av omstillingen til renere energi. Siden starten av 2020 har denne gruppen av selskaper hatt en økt to ganger så mye som selskapene på S&P 500, en aksjeindeks over 490 store amerikanske virksomheter + 10 virksomheter med adresse i andre deler av verden. Mange investorer sammenligner det som nå skjer med ren energi i dag med det som skjedde rundt årtusenskiftet da Itech-industrien begynte å ta av.

Fremveksten av ESG-fond er del av forklaringen. ESG står for Environmental, Social and Governance og ESG-fond, som det stadig blir flere av, søker etter investeringer i selskaper som dekker verdispekteret som må ivaretas for å sikre en bærekraftig utvikling. I administrasjonen til Donald Trump ble ESG-investeringer sett på som en venstreradikal konspirasjon. Joe Bidens administrasjon ser nå motsatt slike investeringer som et «våpen» mot klimaendringer. De organene som overvåker børsene i USA frykter på sin side at noen ESG-fond vil villede investorer under dekke av ESG-reklamen. Og kanskje ikke uten grunn. En sveitsisk bank gjennomførte nylig en analyse av investeringene til 100 ESG-fond. Vindkraftprodusenten Orsted gikk igjen hos mange, men man fant at bare 10% av investeringene var gjort i det man kan kalle ren-energi-selskaper. De virkelig store investeringene var gjort tech-selskaper som Microsoft og Alibaba. En tendens man nå også kan se er at mer konvensjonelle fond går etter grønne investeringer.

 Men hva er egentlig «grønne investeringer» og vil det monne?  EU har etablert et regelverk for bærekraftig finansvirksomhet som inneholder en taxonomi som dekker 70 forskjellige aktiviteter med mål å veilede investorer i hva som er grønne investeringer og hva som ikke er det. Men initiativet har møtt motstand fra Polen og Romania som vi ha naturgass med på den grønne listen fordi man i disse landene planlegger å erstatte kull med naturgass. Tar vi det store overblikket står olje-produsenter, offentlige virksomheter, sementprodusenter og gruveselskaper for mer enn brorparten av CO₂-utslippene. Det er fortsatt et godt stykke frem før ESG-initiativ når fram i slike virksomheter.

Grønn energi er uansett blitt mer konkurransedyktig. To trender virker. Prisen på noen av teknologiene som kan bidra til det grønne skiftet er blitt billigere. Dette gjør selskaper som arbeider med disse mer konkurransedyktige vurdert opp mot selskaper som er basert på bruk av fossile drivstoff. Kostnadene knyttet til å installere solbasert varme og elektrisitet er redusert med 80% relativt sett i løpet av de ti siste årene. Prisen på litium-ion batterier, som brukes i el-biler, har falt med ca. 20% per år de siste par årene. Når USA, Kina og EU nå setter seg 0-utslipps-mål vil trolig en rekke pensjonsfond som i dag sitter på oljeaksjer skifte over til ren-energi-aksjer. Men det er fortsatt hindringer som må forseres. Mange frykter en grønn boble i aksjemarkedet ut fra det faktum at mange av dagens grønn-energi-selskaper fortsatt ikke tjener penger og går med tap. Men det er verdt å huske på at 20 år etter dotcom-bølgen traff oss er det i dag firmaer som i dag vokste frem som dominerer verdiskapingen på børsene.

De fire mest "fornybare" aksjene på børs her hjemme har steget 50% siden nyttår skrev Jon Mjølhus i DN allerede 26. februar i år. Han gikk også 20 år tilbake og sammenlignet. Amazon aksjen nådde en topp i 1999. USD 100.000 ville investert ville nesten være tapt året etter. Men i dag ville en investor som beholdt aksjene sitte igjen med to millioner USD. Kjøp av aksjer for USD 100.000 ved børsnotering av Amazon ville i dag være verdt 140 millioner USD. Verdt å tenke på om man er sikker på at man har funnet den rette? Investoren Aasulv Tveitereid peker i et intervju i DN 12. mai på andre muligheter. Blant annet i bobleprisede aksjer, dvs. vekstaksjer der prisingen baserer seg på selskapenes fremtidsutsikter og vekstpotensial istedenfor lønnsomhet. Han shorter, dvs. vedder på kursfall, i Nel og Hexagon Purus som han mener er slike selskaper. Samtidig har han stor tro på EMS-industrien, selskaper som Kitron og Note som sammenstiller elektroniske komponenter for kunder. Her venter han positiv kursutvikling over tid. I begge tilfeller sitter han nå og venter.

Denne posten er først og fremst sydd sammen etter inspirasjon fra oppslag i The Economist fra 22. mai i år. Andre poster på denne bloggen tar også opp spørsmål rundt hvor grønne er egentliggrønne investeringer, f.eks. at det grønne skiftet ikke er bare grønt, at el-biler og SUVer inngår i et null-sum spill og at Bitcoin ikke er grønne.