Er det mulig å forandre egen personlighet?

Er det mulig å forandre sin egen personlighet? Hva er egentlig personlighet og hvordan kan vi ta tak i den den? Å gi å ta mer i møter med mennesker er et sted å begynne.

I New Scientist utgave 15. januar i år hevder vitenskapsjournalisten Miriam Frankel at dette et stykke på veg er mulig i en artikkel med tittelen «How to hack your personality». Siden jeg ikke alltid er helt fornøyd med meg selv og/eller ser at jeg klart noen ganger gjerne skulle vært en bedre utgave av meg selv, har jeg lest artikkelen og forsøker her å dele noen impulser fra Miriam. 

Hva er personlighet og hvordan kan vi «kartlegge» den? Frankel viser i artikkelen til «The Big Five model» eller på norsk «Femfaktormodellen». Femfaktormodellen forutsetter at alle mennesker grunnleggende deler noen bestemte felles egenskaper eller personlighetstrekk som i større eller mindre grad gjør seg gjeldende hos den enkelte. Et personlighetstrekk er en egenskap ved en selv som får en til å handle på en bestemt måte i bestemte situasjoner. Det forutsettes også at disse handlingsmønstrene er relativt stabile over lengre tid. Men forskning, med utgangspunkt i denne modellen, har vist at personlighetstrekkene blir stadig tydeligere mellom 20- og 40-års alder, for så å stabilisere seg mellom 40- og 60-års alder. Vi blir mere åpne etter 50 og mer ekstroverte etter 60. Forskning på tvillinger har vist at gener kan forklare mye av forskjellene i personlighet. Behandling for depresjon, angst og spiseforstyrrelser har vist seg å ha innvirkning på personlighetstrekk målt etter denne modellen. Det hører til saken at femfaktormodellen er omstridt som mye ellers innenfor områder som dette.

Åpenhet, Planmessighet, Ekstraversjon, Medmenneskelighet og Nevrosisme. Hva er innholdet i disse begrepene? Åpenhet forutsetter fantasi, estetisk sans, nærhet til egne følelser, ideer og verdier og evne til handling. Planmessighet er karakterisert ved kompetanse, orden, plikttroskap, presentasjons-streben, selvdisiplin og betenksomhet. Altså temmelig tett på Superwoman når det blir ekstremt. Ekstroversjon eller ekstraversjon som personlighetstrekk er knyttet til evnen til å utstråle sosial varme, selvmarkering, sosial aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Medmenneskelighet gir utslag om du er tillitsfull, rett frem, altruistisk, føyelig, kan være beskjeden og dessuten følsom og/eller empatisk overfor andre menneskers følelser. Nevrotisisme, som det siste, scorer du på om du har angst eller er engstelig, fiendtlig innstilt, deprimert, selvbevisst, impulsiv og sårbar. Totalt er det mye å holde styr på, og å forholde seg til, om man vil gå dypere inn i det å forstå seg selv etter dette skjemaet. Men hva så når du har funnet ut av deg selv og vil endre på noe av det du er minst fornøyd med?

Fake it till you make it! Dette er i hovedsak Frankels oppskrift for å endre personlighet. Våre tanker og handlinger kan påvirke vår personlighet og i noen grad endre den. Setter du deg fore å bli systematisk flinkere til å innlede samtaler med mennesker du treffer vil dette gjøre deg mer ekstrovert. Du kan begynne med å si hei til og snakke med menneskene i butikken der du kjøper maten din. Invitere en gammel bekjent på en kopp kaffe i byen og forberede deg til en samtale om gamle dager og hva som har skjedd siden sist. Slik kan du bli mer ekstrovert. Skriver du samvittighetsfullt ned fødselsdagene til mennesker du bryr deg om i kalenderen din er du på veg til å utvikle din evne til å vise medmenneskelighet gitt at du følger opp med å sende dem en hilsen på dagen. Vil du føle deg bedre kan du begynne med å notere det du har glede av å tenke på i livet du lever, daglig. Kanskje må du lete litt for å finne det, og øve deg på å glede deg? Å smile til mennesker du møter. Og skrive en post om noe du gjerne vil forstå og prøve å se det fra minst to sider vil gjøre deg mer åpen etter hvert. Frankel har flere gode råd.

Om å gi å ta i møter med mennesker, selvrefleksjon, emosjonell og sosial intelligens. Denne bloggen er del av mitt lett introverte personlige prosjekt for å forstå verden, bedrive egenutvikling og forstå meg selv bedre og kanskje bli et bedre menneske. Derfor har jeg tidligere «forsket litt» rundt det å gi og ta i møter med mennesker, selvrefleksjon, emosjonell og sosial intelligens, hva som kan gi impulser til å tenke nytt, og også transaksjonsanalyse som jeg en gang for mange år siden ble fasinert av. Jeg deler dette gjerne med deg.

Putin og Trump som gjensidige forbilder?

The end of history of dictatorship inntraff ikke 1992? Får vi en ny epoke for Strongmen? Trump var tidlig ute med sin beundring for Putin. Flere av hans beundrere melder seg i ettertid på som Putinbeundrere. 

End of history of dictatorship? Den amerikanske forskeren og forfatter Francis Fukuyama utga i 1992 en bok med tittelen «The End of History and the Last Man». Fukuyama var aktiv påvirker i amerikansk politikk i forhold til flere presidenter. Hovedbudskapet i boken hans var at etter at Sovjet Unionen ble oppløst i 1991 var vi nå kommet til slutten av en historisk epoke. Man var kommet til endepunktet av menneskehetens ideologiske evolusjon og sto nå overfor unversialiseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for humant styresett. Han har senere medgitt at han var for tidlig ute og Putin har nylig på dramatisk vis vist at han var dette, veldig mye for tidlig ute. Dette kan kanskje være en fattig trøst for de av oss som trodde diplomati kunne løse konflikten mellom Russland og Ukraina. Vi hadde ikke tatt høyde for hvor forstyrret Putin og hans nærmeste støttespillere er blitt etter sin selvpålagte korona-isolasjon og fortsatt er når han nå også i dag snakker om å mobilisere atomvåpen. Internasjonale kapasiteter på internasjonal politikk har altså også gått seg ville gjennom historien.

Ny epoke for Strongmen? Jeg har tidligere trukket frem Donald Trump som inspirator for politikere på ytrehøyre fløy i Amerika og Europa. Jair Bolsonaro i Brasil har fremstått som en stor beundrer av Trump. Han har allerede signalisert at han kan komme til å ikke ville akseptere et valgresultat som ikke går hans veg i det kommende valget i Brasil. I Tsjekkia tapte milliardær og statsminister Andrej Babis, kalt «Europas Trump» statsministervalget i 2021. Det var lenge spørsmål om Presidenten allikevel ville utnevne ham som statsminister for en ny periode. Trump er til inspirasjon for politikere også i andre land i Europa. I Italia har de Giorgia Meloni med partiet Italias Brødre som gjør det sterkt på Italienske meningsmålinger. Hun var ungdomsminister i 2008 i Silvio Berlusconis fjerde regjering. I Frankrike har de Èric Zemmour, også kalt "France's wannabe Trump". Han har hevdet at Frankrike vil være halvveis islamsk i 2050 og ønsker å forby navn som Mohamed. Og da har vi ikke omtalt Santiago Abascal og partiet Vox i Spania.

Trump var tidlig ute med sin beundring for Putin. Flere av hans beundrere melder seg på som Putinbeundrere. Trumps umiddelbare kommentar til Putins krigserklæring mot Ukraina var: “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful.  I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper». Bolsonaro har nylig besøkt Putin og drøftet nærmere samarbeid og samtidig kommentert hans handlekraft i positive ordelag. Også andre av Trumps tilhengere er begeistret for Putins spesielle handlekraft og motsatt lite imponert av Bidens. Bidens «svakhet» får blant noen Republikanere skylden for at Putin invaderte Ukraina. Trumps tilhengere på høyresiden i det amerikanske politiske landskapet er aktive i å fremsnakke Putin. Senatorer på ytre høyre side i det Republikanske partiet som Marjorie Tailor Green og Paul Gosar er blant disse. Og dessuten «Right-wing commentators including Candace Owens, Stew Peters and Joe Oltmann also jumped into the fray online with posts that were favorable to Mr. Putin and that rationalized his actions against Ukraine. “I’ll stand on the side of Russia right now,” Mr. Oltmann, a conservative podcaster, said on his show this week».

Trump er svært annerledes enn Putin når det kommer til politikk. Putin er tilhenger av sentral makt i en sterk stat. Trump på sin side vil, om han blir president på ny, trolig bruke presidentmakten til å fortsette å bygge ned den føderale staten og la enhver bli rik som de kan og vil med minst mulig statlig innblanding. Han er en ytterliggående individualist. 

The end of history inntraff ikke i 1992. Putin og Trumps «kameratskap» gjør imidlertid at «The end» trolig er utsatt enda mange år.

Russland har invadert Ukraina – Hvorfor?

Putin hevder at Ukraina er ikke er en stat og at et folkemord er forestående der. Eksperter mener at gjentatte ensidige fremstøt fra USA og NATO er blant årsakene. Donald Trump beundrer Putin for hans handlekraft i Ukraina og fordømmer Biden som både stjal valget og er udugelig som president.

Putins forklaring på invasjonen – Ukraina er ingen stat og folkemord er forestående. I en tale på russisk TV mandag begynte han med hva han kalte noen får ord om historien bak denne saken. Her ga han en lengre innføring i sitt syn på russisk historie der hovedpoenget var at Ukrania var en region i det gamle russiske Tsar-riket og at dagens moderne Ukraina ble skapt på kunstig vis av Sovjetlederen Vladimir Lenin etter den kommunistiske revolusjonen i 1917. Ukraina har derfor, ifølge Putin, ingen legitim rett til å opptre som egen selvstendig stat. Etter dette anerkjente han og erklærte selvstendigheten til de to regionene øst i Ukraina inntil den russiske grensen, Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk. Han beskrev videre Ukraina som «historisk sett russisk landområde» stjålet fra det russiske Tsarveldet og lagt i hendene på nynazister og korrupte nikkedukker kontrollert av Vesten. Han gjentok også ideen om at noen ville iverksette et folkemord i Donetsk og Luhansk. Med det åpnet han for å sende «en fredsbevarende styrke» inn i disse områdene: Putins historiske fremstilling avises som surrealistisk av historikere med innsikt i Ukrainsk og Russisk historie. En annen post på denne bloggen der også Norge er involvert er trolig nærmere realitetene i Ukrainas historie enn Putin var i sin tale.

Det er snakk om en fredsbevarende styrke. Dette er den offisielle russiske versjonen av de militære styrkene som nå settes inn i Ukraina. Russland angriper ikke Ukraina. Russland griper inn for å sikre freden og påståtte nazisters angrep på russere. De fleste europeere rister på hodet. Hvor kommer denne ideen fra? Inspirasjonen kommer trolig fra USA som lenge har organisert Peacekeeping Operations i land utenfor USA. Eller fra FN som har organisert sine fredsbevarende styrker rundt om i verden. Når oppfatningen i Russland er at Ukraina ikke har en legitim rett til å fremstå som selvstendig stat, og at på til undertrykker en tallrik russisk-vennlig befolkning, da må Russland som stormakt kunne sende inn en fredsbevarende styrke, slik andre stormakter gjør og har gjort tidligere. Blant historikere har det, litt i samme gate, vært en diskusjon om når Den andre verdenskrig egentlig begynte. Tyskland erklærte ikke krig da Østerrike ble okkupert i mars 1938. Var det "bare" en fredsbevarende operasjon for å gjenoppbygge Tysklands ære etter første verdenskrigs oppgjør? Bøhmen og Memel-land ble "gjenforent" med Tyskland i mars 1939. Krigsmakten var der, men var lite aktiv som det. Krig var ikke erklært. Krig ble det først da Tyskland angrep Polen 1. september 1939 og møtte noe motstand som ble rask nedkjempet. I september 1939 erklærte Storbritania og Frankrike krig mot Tyskland. Tyskland svarte ikke. Noen historikere vil si at krigen startet først i april 1940 da Tyskland angrep Danmark og Norge og Norge mobiliserte.

Kommentatorers tanker om motivene – Gjentatt ensidige fremstøt fra USA og NATO. Putins motiver utover det å rydde opp i historien og gjenskape orden i sin egen forestilling om Russlands forhistorie er uklare. Flere har kastet seg på for å forklare hvorfor han opptrer så uforsonlig nå. Peter M. Johansen i Klassekampen viser til at både Biden og Stoltenberg totalt avviste Putins invitasjon til å diskutere Russlands sikkerhetsinteresser med utgangspunkt i den avtaleteksten Putin presenterte i 2021. Han viser til at Trump i 2019 trakk USA ut av den såkalte INF-avtalen (en nedrustningsavtale) som ble inngått i 1987 mellom Gorbatsjov og Reagan. Før dette hadde NATO utvidet sitt område to ganger, først i 1999 som utgangspunkt for NATOs engasjement i krigen mot det som var igjen av Jugoslavia. Deretter i 2004 da Estland, Latvia og Litauen sammen med Slovenia ble innlemmet i NATO. Bombingen av Irak i 1998 og senere invasjonen i Irak i 2003, utløst av forfalsket etterretningsinformasjon, hører også med blant handlinger som har forsuret klimaet mellom USA, NATO og Russland ifølge Johansen.

En endimensjonal stormakt basert på militærmakt. Slik beskriver Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant, Russland i et innlegg i Dagens Næringsliv 23. februar. Han tilføyer at Russlands status og innflytelse er basert på militærmakt alene. Det russiske samfunnssystemet er blottet for tiltrekningskraft sett fra andre land i Europa. Skal Russland finne seg partnere må det skje ved bruk av militær makt. Han viser også til at Putin har sagt at kravene som ble fremsatt i desember i fjor gjelder uavkortet. Med disse kravene uavkortet forsøkte Putin ikke bare å skrive om historien, men å revidere samfunnsutviklingen tilbake til før 1949 da NATO ble etablert. Frank Rossavik i Aftenposten 23. februar viser til invitasjonen Putin fikk etter at han erklærte de to Folkerepublikkene i Øst-Ukraina som selvstendige. De nye republikkene ba umiddelbart Russland om å sende "fredsbevarende styrker". Ved å trenge ytterligere inn i Ukraina kan Putin kanskje håpe på en splittelse i NATO.

Donald Trump var tidlig ute med kommentarer - Beundrer Putin for hans handlekraft og mot i Ukraina og fordømmer Biden. “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” sa Trump i et intervju publisert tirsdag. Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere har han uttalt at: «If properly handled, there was absolutely no reason that the situation currently happening in Ukraine should have happened at all». I et «statement» etter et intervju har han uttrykt sin mening om hvorfor Russland nå kunne invadere Ukraina: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Og videre: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend. But here’s a gay that says, you know. «I’m  gonna declare a big portion og Ukraine independent, he used the word «independant», and we’re gonna go out and we’re gona go in and we’re gonna help keep peace». You gotta say that’s pretty savvy. And you know what response was from Biden? There was no response. They didn’t have one for that. No, it’s very sad. Very sad». Vi som bryr oss om Amerika er spent på utviklingen i det Republikanske partiet etter dette.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet?

Havvind duger ikke sier man i Nederland og så ja til kjernekraft.  Norge har også kjerne-kraftentusiaster men også mange som er skeptiske etter Chernobyl og som mener vi ikke har det som kreves. Men er det grønne skiftet mulig uten kjernekraft?

Nederland: Havvind duger ikke. Ja til kjernekraft.  Nederland velger nå sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk er kansellert. Man har besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke gir den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Frankrike som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk satser på teknologien. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel etter at både atomkraft og naturgass har fått merkelappen «bærekraftig» av EU-kommisjonen. Hovedårsaken til dette er at man mener disse to omstridte energiformene er nødvendige for at EU skal oppnå sine klimamål. Sist Nyttårsaaften kunne innebyggerne i den den tyske byen Grohnde klappe i hendene. Femti års kamp mot det lokale kjernekraftverket var vunnet. De 80.000 menneskene som bor innen for en radius av en mil kunne puste lettet ut. Kjernekraftverket skal avvikles. Tyskland og Belgia har som politikk å avvikle sine atomkraftverk.  

Norge har også atomkraftentusiaster med sterke argumenter. Fysikeren Sunniva Rose med doktorgrad i kjerne- og energifysikk og geofysikeren og professoren Jonny Hesthammer mente i et innlegg i Aftenposten i desember i fjor at det haster med å gjøre et valg: «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft?». De viser til en rapport fra DNV som slår fast at Norge er langt unna å nå klimamålene. Vi må produsere mer strøm. Vindkraften leverer ustabil strøm, ref. Nederlands beslutning omtalt ovenfor. Den er dessuten «svært arealkrevende og landbaserte vindparker plasseres derfor ofte i urørt natur. Bunnfast og flytende havvind har utfordringer knyttet til lønnsomhet», hevdet Rose og Hesthammer. Den seneste tids debatt om hybridkabler og el-eksport som forutsetning for å lønnsom havvind-utbygging gir dem rett i dette. De viser dessuten til EUs vitenskapspanel som har lagt frem en rapport der de konkluderes med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. Rose og Hesthammer har også tidligere hevdet det samme. Da viste de blant annet til en artikkel i Nature fra 2013 der påstanden var at eksisterende kjernekraftverk hadde spart nærmere 2 millioner menneskeliv ved å hindre helsefarlige luftutslipp av 64 gigatonn med CO₂. Ytterligere millioner menneskeliv vil være spart frem til 2050 ved at mellom 80 og 240 gigatonn CO₂, fra kraftproduksjon ikke blir sluppet ut. Bak studien som i sin tid brakte fram disse tallene sto blant flere den kjente klimaforskeren James Hansen. 

Chernobyl-ulykken er ikke alene om å skape usikkerhet. En rekke atomubåter har vært involvert i ulykker. Grunnlaget for usikkerhet og frykt for katastrofale konsekvenser av denne teknologien finnes i mange kilder. Motstandere av kjernekraft vil også hevde at sikker langtidslagring av kjernekraftavfall i 1000 år representerer betydelig risiko. Dessuten kan vi ikke se bort fra katastrofepregede ulykker knyttet til reaktorer utløst av terroranslag i den verden vi nå lever i, selv om slike anslag foreløpig bare finnes i katastrofefilmer. Teknologien er avansert og skaper teknologiavhengighet. Dagens regimer med stadig nye begrensninger i utveksling og handel med teknologi innebærer en ekstra risiko. For mange er videreprosessering for våpenproduksjon også en opplevd trussel, særlig når avtaler som begrenser slik utvikling skrotes så enkelt som vi nylig har fått dette demonstrert i Iran. I Tyskland besluttet en nyinnsatt koalisjonsregjering i 1998 å fase ut all kjernekraftproduksjon. Denne politikken ble kansellert i 2009, men deretter reintrodusert i 2011 da åtte reaktorer ble tatt ned umiddelbart. Bred utbredt usikkerhet i befolkningen er opplagt å regne med når politikere skal bestemme fremtidige kilder til kraftforsyning.  I Tyskland er kjernekraftverk fortsatt i drift i dag, men beslutningen om å stenge disse ned står ved lag.

Kjernekraft og kjernekraftteknologi i dag. Kan vi klare oss uten? Kjernekraft står i dag for rundt 10% av verdens energiproduksjon fordelt på 440 kraftverk og vel 50 nye er under etablering med en byggetid på 5-6 år. Kjernekraft er den nest største kilde til lav-karbon kraftproduksjon med 28% av slik kraftproduksjon. Dessuten har rundt regnet 50 land 225 forskningsreaktorer i drift for forskningsformål og for produksjon av isotoper for industrielle og medisinske formål. USA, Kina, Frankrike og Russland er de største produsentene. Ut over dette er 180 reaktorer i drift på skip og i undervannsbåter. Kjernekraft og reaktorteknologi er under utvikling. Økt sikkerhet og standardisering for å redusere kostnadene er hovedinnretninger i utviklingsarbeidet. Mindre reaktorer for nye formål er også en trend i utviklingen.

Er det grønne skiftet er mulig uten kjernekraft? Tilhengere av kjernekraft vil si at siden elektrisitetsbehovet øker er nøkkelspørsmålet vi må stille oss hvordan elektrisitet skal produseres nå og i årene som kommer. Kjernekraft er for tiden den andre største kilden til lav-karbon kraftforsyning, den er raskt skalerbar, og er fordelaktig på mange måter både for planeten og menneskeheten. Tilhengerne vil også kunne hevde at sol- og vindkraft er svært arealkrevende og ustabile el-kraftkilder, at regnestykkene for å redusere CO2-utslippene innen 2050 ikke vil gå opp om ikke kjernekraft leverer større deler av el-produksjonen. Arealinngrep er en utfordring i forhold til det å realisere grønt skifte uavhengig av valg av energikilder. Hva så med Norge og det grønne skiftet? Må vi også satse på kjernekraft. Ole Christen Reistad, Norges siste reaktorsjef, er ikke like entusiastisk som Rose og Hestammer når det gjelder Norge og atomkraft. Det vil ta minst 15 år før man kan ta i bruk kjernekraft i Norge, mener han. Vi er helt blanke rundt hva som skal til for å etablere kjernekraft i Norge. Hva tenker du som leser om dette? Hva med å kjøpe kompetanse fra Frankrike? 

Krisen i Ukraina - Er norsk basepolitikk et bidrag til elendigheten?

Hva vil Putin? Er han egentlig en sikkerhets-søkende fredsdue? Ukraina ja, Luhansk og Donetsk er en utfordring. Hva med Norsk basepolitikk og et brain-death NATO?

 

Hva vil Putin? Han mener i alle fall at Ukraina aldri kan få bli med i Nato og forsvarsalliansen må aldri utplassere soldater og våpensystemer der. Nato og USA må trekke alle soldater og våpensystemer fra Øst-Europa. NATO har i dag 30 medlemsland. Tretten av disse tilhører det som vi før Berlinmurens fall i november 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd kalte Øst-Europa. Polen er spesielt nevnt, men Øst-Europa før november 1989 omfattet også Albania, Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Montenegro, Nord-Makedonia, Polen, Romania, Slovakia og Ungarn som i dag alle er med i NATO. Ukraina er i forhandlinger om medlemskap og dette er åpenbart en utløsende årsak til konflikten vi nå står oppe. Vi i Norge kan også være blant de som utfordrer Russiske sikkerhetsinteresser.

Putin som sikkerhets-søkende fredsdue? I fjor høst sendte Putin ni artikkel langt utkast til en sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne. Avtalen hadde tittelen: Agreement on measures to ensure the security of The Russian Federation and member States of the North Atlantic Treaty Organization. Artikkel 3 og 4 er gjengitt nedenfor:

 

Article 3

The Parties reaffirm that they do not consider each other as adversaries.

The Parties shall maintain dialogue and interaction on improving mechanisms to prevent incidents on and over the high seas (primarily in the Baltics and the Black Sea region).

 

Article 4

The Russian Federation and all the Parties that were member States of the North Atlantic Treaty Organization as of 27 May 1997, respectively, shall not deploy military forces and weaponry on the territory of any of the other States in Europe in addition to the forces stationed on that territory as of 27 May 1997. With the consent of all the Parties such deployments can take place in exceptional cases   to eliminate a threat to security of one or more Parties.

 

Det er denne avtalen Putin sikter til når han hevder at ingen krav er imøtekommet. Article 3 er jo nær opptil en gjensidig fredsdeklarasjon. Ingen kan vel være uenig i denne. Article 4 er det jo helt umulig å få tilslutning til. Forventet Putin forhandlinger om denne? Putin er født i 1952. Han blir 70 år i oktober i år. Kanskje tenker han på sitt ettermæle? Kanskje var denne avtalen ment som en byggestein i dette?

Ukraina ja, Luhansk og Donetsk er en utfordring. Ukraina har sine utbryter republikker Luhansk og Donetsk lengst øst i Ukraina. Her har det vært uroligheter og krigslignende tilstander siden starten av Donbas-krigen i 2014 da pro-russiske separatister gikk til angrep på Ukrainske millitære styrker. Seperatistene tok etter hvert kontrollen over regionens største by, Donetsk, og erklærte den som senter for Donetsk People's Republic (DPR). I dag har separatistene fortsatt kontroll over denne byen. Området rundt Donetsk var kort tid egen Sovjetrepublikk i 2018 før det ble innlemmet i den Ukrainske Sovjet Republikken og etniske russere er i flertall i området. Dette området har vært utpekt som et konfliktområde som kunne bli benyttet som påskudd for invasjon fra Russlands side. Per i dag går det rykter om Putin vil kunne komme til å følge opp et vedtak i Dumaen som innebærer russisk godkjenning av disse republikkene som selvstendige. Det vil neppe legge «olje på vannet» i konflikten.

Hva med Norsk basepolitikk og et brain-death NATO? Forsvarsdepartementet i Norge har for tiden en sak til behandling, hvor de ber om høringsinstansenes syn på om Norge bør inngå en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid med USA, samt innspill til de foreslåtte lovendringene. Kjernen i avtalen er at USA etablerer fire militære baser på norsk jord, men delvis utenfor norsk kontroll. De kritisk innstilte høringsinstansene mener Norge som nasjon her frasier seg kontroll over norsk territorium, og dermed innflytelse over hva amerikanske militære myndigheter finner det for godt å bruke områdene til. De hevder også at en slik avtale innebære en ytterligere øking av spenningen mellom USA og Russland i nordområdene, hvor Norge har sterke interesser i lavspenning og samarbeid med Russland blant annet om forvaltning av ressurser til havs. Om vi ser på artikkel 4 i Putins avtale bør det være liten tvil om konflikten med russiske interesser om det inngås en slik avtale. President Emmanuel Macron advarte i 2019 europeiske ledere mot et Brain-Death NATO etter at USA uten forvarsel trakk seg ut av Nordlige Syria og åpnet for en tyrkisk offensiv mot de Syrisk Kurderne. Om litt mer etter at enn to år er det per i dag mer enn sannsynlig at Donald Trump kommer tilbake som president der borte og hva med NATO da?

Andre poster om Russland og Ukraina tar opp andre perspektiver på konflikten og norske bidrag Ukrainas historie. Og mulighetene for at Trump kommer tilbake som president er omtalt i flere poster.

Krig eller fredelig løsning i Ukraina? Hva selger best som nyheter?

Ukraina ble ikke invadert av russerne i går, 16. februar 2022. Dagbladet og VG hadde samme dag solid dekning av krisen. Denne handlet om dystre utsikter, om invasjon og krig, men også om diplomati og fredelig løsning på konflikten. Hva gjør det vil leser med vårt forhold til krig, eller til diplomati og til Putin?

Ukraina ble ikke invadert av russerne i går. Det er ikke lett å være menneske i forhold til det som nå skjer i grenseområdene mellom Ukraina og Russland. Vi oversvømmes av bakgrunns- og situasjonsbeskrivelser og opplysninger fra militær etterretning og sannsynlige og usannsynlige krigs-scenarier. En invasjon skulle ifølge etterretningskilder skje 15. eller 16. februar. Det skjedde ikke. Russerne hevder de har begynt å trekke sine soldater tilbake. Amerikansk etterretning og NATO mener de ikke ser noen tegn som tyder på det. Hvor mye styres informasjonen vi får av hva som er godt og «salgbart» stoff i mediene, av diskurser?

Under en tidligere fase av pandemien publiserte samfunnsforskeren Yngvar Benestad Hågvar en artikkel i Norsk medietidsskrift der han beskrev hvordan mediene beskrev fire grunnleggende forskjellige fremstillinger av pandemien i mediene. Han kalte disse, som akademikere av og til gjør, for diskurser, og ga dem navn som biomedisinsk diskurs, forbrukerdiskursen, samfunnsdiskursen og erfaringsdiskursen. Diskursene, mente han, konstruerte en måte å forstå pandemien på. Han mente at det å oppfatte og forstå disse «konstruksjonene» ville gjøre det lettere å forholde seg til informasjonsstrømmen som oversvømte oss. En diskurs er ifølge en definisjon som jeg har funnet frem for anledningen "en eller annen ide om at språket er strukturert i forskjellige mønstre, som våre utsagn følger, når vi agerer innenfor forskjellige sosiale domener. Diskursanalyse er analyse av disse mønstrene». Jeg tror det er slike diskurser vi møter i medienes omtale av det som nå skjer ved Ukrainas grenser, men at det ofte er sauset sammen slik at vi ikke vet hva vi skal tro. Nedenfor følger en ganske så uvitenskapelig diskursanalyse av mediedekning av krisen Ukraina er i sentrum av.

Både Dagbladet og VG hadde 16. februar solid dekning av krisen. Det er fremstillingene her som er utgangspunkt for min lille studie. Dagbladets oppslag hadde tittelen «- Ønsker selvsagt ikke krig» med referanse til Vladimir Putin. Oppslaget er dominert av et bilde der Putin og Tysklands statsminister Olaf Scholz sitter ved det bordet som tidligere er omtalt som en ydmykelse av gjestene som besøker Putin, men som av russerne blir omtalt som et tiltak for å hindre smittespredning. De har opplagt hatt åpningen av gassledningen Nord Stream 2 og gassforsyning til Europa som tema. I teksten under bildet er vår utenriksminister Huitfeldt sitert på at «- Et russisk angrep på Ukraina kan være nært forestående». Forsvarsminister Odd-Roger Enoksen uttaler «… at Russland er i stand til å angripe uten varslingstid».  Russlands ambassadør til EU er sitert på «-Vi vil ikke invadere Ukraina hvis vi ikke provoseres til det». Overskriften i VG er at «Russiske folkevalgte vil anerkjenne ukrainske områder kontrollert av separatister som uavhengige» og med krigstyper under dette «FEM KRIGSSTRATEGIER». I teksten under et bilde av soldater «i krig» (eller øvelse) i vinterlandskap uttaler Oberst løytnant Palle Ydstebø seg om disse fem krigsstrategiene.

Invasjon og krigsdiskursen: Invasjon, krig og underkastelse. Særlig VGs oppslag fremmer en forestilling om at vi står i en alvorlig krise, der innovasjon og krig i Ukraina er et sannsynlig scenario, selv om Ydstebø også sier til VG at han mener at en diplomatisk løsning er den mest sannsynlige. Hvorfor dette er mest sannsynlig får vi ingen innsikt i. Til gjengjeld får vi ingressen presentert at «Onsdag er utpekt som et skjebnedøgn i Ukraina. Vestlig etterretning peker mot følgende scenario: I løpet av natten går Russland inn i Ukraina fra en eller flere fronter». Deretter beskriver Ydstebø en fremrykking mot de russisk dominerte områdene i Øst-Ukraina som lite sannsynlig. Det mest sannsynlige er en storskala invasjon fra nord. Dette støttes av flere eksperter, ifølge oppslaget. Deretter skisseres mulige angrep fra vest, fra Krim og ved hjelp av Svartehavsflåten uten at disse blir rangert som særlig sannsynlige. Ved invasjon fra nord vil man raskt kunne nå byen Kharkiv, som er Ukrainas nest største og vanskelig å forsvare. Russland har store styrker ved grensen i nord og vegen videre til Kyiv er direkte og kort. Invasjonen vil også lett kunne støttes fra luften. Oppslaget i Dagbladet er vinklet annerledes med «Ønsker selvsagt ikke krig», men sitatene med henvisning til Stoltenberg, Huitfeldt og Enoksen hører hjemme i det jeg her har kalt en invasjon og krigsdiskurs. Både VG og Dagbladet gir bidrag her.

Diplomati diskursen: Diplomati og fredelig løsning på konflikten. Hvorfor kan vi ikke få lov til å ta Putin på ordet når han «slår fast at landet ikke ønsker krig, men i stedet nye samtaler om sikkerhetssituasjonen». Eller hvorfor går ikke mediene etter Scholz uttalelse når han på sin side sier at de diplomatiske mulighetene ikke er brukt opp og at det ikke er mulig å oppnå varig sikkerhet i Europa uten Russland. Det skulle i hvert fall jeg gjerne vite mer om. Den tyske statsministeren sa ifølge Dagbladet at Russlands kunngjøring om tilbaketrekking av soldater fra områder nær Ukraina er «et godt tegn». Dette er løfterike uttalelser selv om Stoltenberg «ennå ikke hadde sett noen reell tilbaketrekking av russiske styrker». Men selv han var forsiktig optimist i møte med signalene om tilbaketrekking.

Hva gjør diskursene med oss og med vårt forhold til Putin, Russland og Ukraina. Vi konstruerer forestillinger om den verden vi lever ved hjelp av språk og inntrykk vi får av tekster vi leser for eksempel i VG og Dagbladet. Blir vi fortalt at vi befinner oss på randen av en krig med referanse til autoriteter vi stoler på så tar de fleste av oss det for «god fisk» og føler på usikkerhet og ubehag. Blir vi fortalt at det forhandles om løsninger, hva disse innebærer, og autoriteter vi stoler på sier at dette er løfterikt, er vi tilbøyelig til å tro på det og blir kanskje til og med litt oppløftet. Vi klarer rett og slett ikke alltid å sortere og stille oss kritiske til det som formidles. Er f.eks. i alle tilfeller amerikansk militær etterretning mer troverdig enn Scholz og Putin? Her kan kanskje litt diskurstenkning rundt informasjonen som velter innover oss hjelpe oss. Flere bidrag akkurat i denne saken finner du kanskje i en annen post på bloggen.

Donald Trump som poet og dikter av alternativ virkelighet og om presidentvalget i 2024

Donald Trump, 45. presidenten i USA, publisere for tiden daglig Statements der han bærer frem en alternativ virkelighetsforståelse, alternativ til den de fleste av oss støtter oss til når det gjelder det amerikanske valget, stormingen av kongressen og fremtiden.

I 2017 utga Chris Felt «Make Poetry Great Again», en bok basert på utsagn fra Donald Trump. Et lite utvalg fra denne diktsamlingen forteller oss hvem Donald Trump egentlig er. Om seg selv sier han:

I have a very good brain.

My IQ is one of the highest and you all know it!

When I think I’m right, nothing boters me.

I play into people’s  fantasies.

Siden da har Trump utviklet sine dikteriske evner og sitt lyriske talent og ikke minst sin evne til «play into people’s  fantasies». Senest gjennom Statements som nå kommer nærmest daglig og publiseres på Twitter. Oppslutningen om historien som formidles er stor blant tilhengerne. Nedenfor har jeg hentet ut noen sitater fra Statements de seneste dagene (10. – 15. februar 2022). De viser at USA er i ferd med å bli et polarisert samfunn. Flere stiller spørsmål ved om vi kan få en ny borgerkrig der borte. Ikke lik den som ble utløst i 1861, med armeer og slag, men en som ligner på opprøret i Nord-Irland på 60 og 70-tallet med opprør og opptøyer, gateslag med politi og militære i kamp med selvbestaltede og bevæpnede opprørsgrupper.

I et statement datert 10. februar i år tar Trump for seg Republikanernes leder i Senatet, Mitch McConnel: «He did nothing to fight for his constituents and stop the most fraudulent election in American history. And he does nothing to stop the lawless Biden Administration, …»

I et statement datert 11. februar legger han frem «fakta» om valgjuks i Winsconsin: «A hearing this week revealed at least 50.000 illigal phantom votes were cast in the 2020 Presidential Election, which is more than twice the «vicoey» margin.» Etter dette følger detaljer om adresser der det skal ha blitt levert flere stemmer enn det var registrert velgere, om 625.000 avdøde som fortsatt befant seg på listen over velgere o.s.v.

I et statement datert 12. februar viser han til ugjendrivelige bevis for at hans valgkampanje før han i 2016 ble valgt til president ble utsatt for spionasje fra personer engasjert av Hillary Clintons kampanje i et forsøk på å utvikle en «completely fabricated connection to Russia»: «This is a scandal far greater in scope and magnitude than Watergate and those who where involved in and know about this spying operation should be subject to criminal prosecution. In stronger period of time in our country, this crime would have been punishable by death».

I et statement datert 13. februar tar han et oppgjør med politiske kommentatorers omtale av hans «endorsement of candidates», der han gir sin anbefaling til velgerne om å støtte kandidater han regner som sine støttespillere. Kommentatorene forstår åpenbart ikke hvor betydningsfull denne selvbestaltede ordningen hans er: «I am almost unblemished in the victory count, and it is considered by the real polsters to be the strongest endorsement in U.S. political history. There are plenty of existing politicians who wouldn’t be in power now were it not for my Endorsment (like the Old Crow!)». Den «Gamle Kråka» han referer til er den tidligere nevnte Mitch McConnel, Republikanernes leder i Senatet som altså har falt totalt i unåde. Han vil trolig møte samme skjebne som Liz Cheney, bli stemplet som RINO og erklært uønsket av Trump når han nå søker å renske Det republikanske partiet for alle som ikke støtter opp om hans historie. 

I statement datert 14. februar er sentrale medier skyteskive fordi de ikke dekker hans avsløringer av uregelmessigheter under presidentvalget i 2020: «Can you imagine that, what should be the biggest story of our time, bigger than Watergate, is getting absolutely no mention, ZERO, in New York Times, Washington Post, ABC Fake News, NBC Fake News, CBS Fake News, rating-dead CNN and MSDNC. This in itself is a scandal, the fact that a story so powerful, and so important for the future of our Nation is getting zero coverage from LameStream, is being talked about all over the world.»

I et statement datert 15. februar er oppmerksomheten rettet mot hans og familiens forretningsvirksomhet: «My company has among the best real estate and other assets anywhere in the world, has significant amounts of cash, and has relatively very little debt, which is totaly current». Uttalelsen er fulgt av en erklæring fra regnskapsfirmaet Mazars som går god for regnskapene til Trumps virksomheter de siste årene. Det samme firmaet trekker seg imidlertid nå som regnskapsfører for virksomheten etter å ha blitt trukket inn i de pågående etterforskningen av denne i New York. Mazars kunngjorde samtidig at de ikke kunne stå inne for regnskapene de siste ti årene og at Trumps kreditorene måtte varsles om usikre sikkerhetsstillelser. For Trump er dette en del av en Witch-Hunt rettet mot ham som innbefatter de to riksrettstiltalene som ikke førte frem. Dette skjer samtidig som Trump lanserer sin egen Twitterlignende kanal «TRUTH Social», som om vi skal tro meningsmålingene vil få en oppslutning fra 60% av republikanske velgere. Trump fremstår som svært produktiv på sosiale medier og vil sikkert også fremstå slik på TRUTH Social. Fra tidligere vet vi at han har brukt lojale spindoktorer for å holde på inntrykket av stadig tilstedeværelse. Det vil han sikkert gjøre også nå.

For å oppsummere med @DaveAShanks:

Gøran Rosenberg oppfordrer i en kronikk 5. februar VGs lesere til å se for seg et annet USA i fremtiden enn det vi har vært vant til å se som en selvfølge. Han mener at tilliten til det amerikanske valgsystemet nå undergraves kontinuerlig av en tidligere president som ikke kan erkjenne at han tapte presidentvalget i 2020. Han viser til at Det republikanske partiet langt på veg har gjort løgnene om valgresultatet til sin virkelighetsforståelse. Han viser til at bare hver femte republikanske velger mener at Joe Biden er USAs rettmessig valgte president.  I den Trump-lojale verden fremstilles nå angrepet på Kongressen som en patriotisk handling, og de tiltalte voldsutøverne som politiske martyrer. Trump har også allerede signalisert at de vil bli benådet når han igjen blir innsatt som president. Rosenberg mener at de amerikanske grunnlovsfedrene ikke var i stand til å forestille seg at en person som Trump kunne bli valgt som president. USAs grunnlov og konstitusjon inneholder ikke sikkerhetsventiler mot det som kan skje ved valget i 2024 med Trump som presidentkandidat for republikanerne i et valg der valgresultatet nesten uansett vil bli omstridt.

Nyskaperenes kode – The Creator´s Code

Har du evnene til å finne muligheter andre ikke har sett, fokusere på fremtiden, lære kontinuerlig, og våger å feile for å lære av det? Er du flink til å samle ulike, men talentfulle mennesker rundt deg og deler du generøst av din kompetanse og dine ideer? Gjør du alt dette, og stadig på nytt gjør det, da er du en av de Amy Wilkinson burde ha snakket med når hun skrev boken sin, The Creator´s Code tilbake i 2015. Om du da hadde hatt tid til å la deg intervjue. Kanskje var du for travel med å realisere et eller annet nyskapende forretningskonsept.

 

Amy Wilkinson har intervjuet, kodet og analysert seg frem til budskapet i boken. Her er mange eksempler og mye inspirasjon samlet i seks essensielle egenskaper som ifølge analysene er felles for de 200 suksess-entreprenørene hun har intervjuet. Nedenfor følger en rask fremstilling av de avgjørende egenskapene.

Finn gapet. Dette innebærer at du ser muligheter andre ikke har sett, finner «vakuum» som du kan fylle, behov som ikke er tilfredsstilt og som kan inspirere deg til nyskaping. Kreative nyskapere bruker, ifølge Wikinson, tre teknikker i sitt arbeid. De gjør som sommerfuglene, de overfører ideer og metoder til nye områder, de gjør som arkitektene og finner nye løsninger eller veier frem, de integrerer, dvs. smelter sammen tilsynelatende uforenlige konsepter til noe helt nytt. Wilkinson trekker frem Elon Musk som eksempel. Sammen med en bekjent startet han sent på 90-tallet Zip2, en av de første tjenestene som gjorde innhold fra medier tilgjengelig på nett. Zip2 ble kjøpt opp av søkemotorselskapet AltaVista. Musk var snart i gang med PayPal, betalingsformidling på nett, som raskt ble kjøpt opp av eBay. Musk ga seg ikke. Han er i dag best kjent for el-bilen Tesla og andre prosjekter under utvikling: Som f.eks. å sende mennesker til en bosetting på Mars.

Styr mot dagslyset, i tunnelen. Fokuser på fremtiden, se den for deg og du kommer dit. Slik virker det ifølge Wilkinson. Utforsk grensene for hva ingen til nå har gjort. Unngå nostalgiske tanker som kan hindre fremdriften. Wilkinsons eksempel her handler blant annet om yoghurt, og om Hamdi Ulukaya, en tyrkisk innvandrer til USA. Han hadde noe erfaring med melkeprodukter med seg hjemmefra. Men med blikk for fremtidige mål og muligheter kjøpte han et nedlagt og forfallent produksjonsanlegg for youghurt av matvaregiganten Kraft Foods. Ulukaya ville lage en youhgurt som var mye bedre enn det skvipet han mente amerikanske forbrukere ble tilbudt tidlig på 2000-tallet. Han startet uten distribusjonsapparat, men så ikke begrensninger i det. I oktober 2007 pakket han sitt første parti med Chobani gresk-yougurt. I 2013 var hans yougurt den meste solgte av gresk type i USA.

Fly i OODA loopen. Oppdater antagelsene dine om hvordan ting virker kontinuerlig. Observer, orienter deg, beslutte og handle. Dette er ODAA-loopen: Observe, Orient, Decide and Act. Gjentatt hurtig sirkel-iterasjon gir deg muligheter til å lære slik at du kommer i forkant av dine konkurrenter. Max Levchin er eksempel sammen med blant annet Peter Tiel. Etter mange forsøk på å lansere løsninger for kryptering av pengeoverføringer på forskjellige kanaler endte de opp med betalingsløsning Confinity som ganske raskt fusjonerte med Elon Musks X.com og ble til PayPal og deretter kjøpt opp av eBay. Etter dette vil man finne Levchin igjen i etableringen av Slide og Yelp, i styret for Yahoo, og som engasjert deltaker i en rekke idealistiske initiativer. Egenskapen vi snakker om er evnen til med «lynets hastighet» å løpe gjennom OODA loopen, lære av det, korrigere og starte på nytt med bedre utgangspunkt. Og så gjøre det igjen!

Feile klokt. Å erfare gjennom å gjøre mange små feilgrep er avgjørende for å unngå de helt store tabbene som velter hele spillet for deg. Det entreprenører som feiler klokt, gjør ifølge Wilkinson, er å utvikle metoder for testing av ideer der små innsatser settes inn på å teste ut små ideer. De ideene som virker tar de med seg videre, de andre avskrives, men med små tap. Det gjør det motsatte av å satse alt på et kort. De har også som egenskap at de klarer å snu sine tilbakeslag til suksess. Wilkinson viser her til Jessica Herrin, grunnleggeren av Stella & Dot, smykkesalg m.m. på nett. Etableringen av denne virksomheten innebar testing av mange varianter av vareutvalg og salgsformer før dagens forretning fant sin form. Og fortsatt tester man ut små porsjoner av kolleksjoner før man satser store penger på produksjon, innkjøp og markedsføring.

Nettverk av gode «hoder». Samle ulike, men gode hoder. For å løse mangefasterterte problemer må du ha evnen til å samle gode hoder rundt deg. Og da ikke bare slike som tenker som deg. Du må gi plass til, kunne integrere og la deg inspirere av individualister som tenker annerledes. "Du må kunne temme kognitiv diversitet for å kunne bygge på andres ideer", som Wilkinson sier det. Dette gjør du ved å skape felles arenaer, raske samlinger, bruke konkurranser, spill og lek. Du må kunne overraske med nye samarbeids-partnere om nødvendig også slike ingen venter at du skal kunne samarbeide med. Du må kunne samarbeide med uventede ikke-allierte. Wilkinson viser til Hosain Rahman og Jawbone som eksempel. Jawbone selger armbånd som ved hjelp av en innebygd digital enhet og en app på mobiltelefonen din gjør det mulig for deg å overvåke trening, søvn og næringsinntak. Den første utgaven var raskt utsolgt, men ganske snart begynte kjøperne å klage på funksjonaliteten. Rahman inviterte misfornøyde kunder til å gi tilbakemeldinger mot å få tilbakebetaling av utgifter og fri bruk. Han organiserte et bredt sammensatt team av eksperter for å teste ut produkter funksjon for funksjon og forbedre disse. Relanseringen et år etter ble en suksess.

Dele generøst. Utløs generøsitet ved å hjelpe andre, gi små gaver, del informasjon, hjelp til med å fullføre andres oppgaver, åpne muligheter for kolleger. Slik bygger du sterke relasjoner. I en transparent og sammenkoplet verden gjør generøsitet den kreative skaperen enda mer produktiv. Robert Langer med egen lab på MIT er et av Wilkinsons eksempler her. Langer er en pioner innen biomedisin og bioteknologi med mange hundre patenter og et vitenskapelig forfatterskap som omfatter mer enn 1000 vitenskapelige artikler. Hva han er mest stolt av? Ifølge Wilkinson er svaret: «My students. They´re almost like my own kids. I get so much satisfaction seeing them do well».

Binde alt dette sammen. Klarer du å forene alle disse egenskapene eller måtene å utvikle og realisere ideer på så er du altså, slik jeg forstår Wilkinson, i klasse med Elon Musk. Det er bare å gå i gang. For de fleste av oss er det vel ikke så lett å sammenligne seg med Musk, kanskje vil vi ikke engang være slik. Men kanskje er det noe å lære av Wilkinson allikevel. Boken som altså ble utgitt i 2015 er rik på eksempler ut over de som det er vist til her. Noen av eksemplene og «varemerkene» over har byttet navn siden utgivelsen, men jeg mener fortsatt fremstillingen har noe for seg selv i dag. Wilkinson kan du også se på YouTube.

Møte med helter og hekser og andre i arbeidslivet. Kort innføring i dyp-roller.

Dyp-roller er nedarvede erfaringer vi har med oss fra møter med andre. Å forstå og å gjenkjenne disse kan være nyttig. For rask å forstå andre, men også for å utvikle seg selv. Her følger en kort innføring i dyp-roller..

Organisasjonspsykologen og professoren Paul Moxnes ga i 1993 ut boken «Dyproller: Helter, hekser, horer og andre mytologiske roller i organisasjonen» på eget forlag. I 2013 hadde Universitetsforlaget overtatt da samme forfatter ville utgi boken «Organisasjonsmytologi – Eventyrroller i det mellommenneskelige samspill». Dette var en videreutvikling av det samme tankegodset. I disse bøkene presenterer han det han kaller dyproller, etter hvert 12 i tallet. Disse kan man ifølge Moxnes finne igjen i arbeids- og organisasjonslivet, i gruppedannelser og virksomheter. Særlig i den siste boken er det mange referanser til kjente psykologer som Sigmund Freud, Carl G. Jung og Lewis Goldberg. Som Moxnes mener alle argumenterer for å ta dyprollene på alvor.

Dyprollene - Nedarvet erfaring fra møter med andre. Argumentasjonen for at dyp-rollene eksisterer er, kort og grovt forenklet fortalt: Forholdet mellom mennesker springer ut fra nedarvede erfaringer av at mennesker er forskjellige. De er blitt til fra tidligere tider og våre forfedres erfaringer med liv i små grupper og samfunn der familien og husholdet var sentral organisatorisk enhet. Behovet for å forholde seg til andre, også fremmede, gjorde det nødvendig å utvikle mentale teknikker for rask avklaring av hvem vi står overfor. Forestillingene er overført med kulturer, kanskje også genetisk (Her er det selvsagt faglig debatt). Dyp-rollene, slik vi bruker dem i det daglige, er resultat av små og uklare signaler om andre mennesker som vi raskt omgjør til meningsfylte helheter. Dyp-rollene gjør det mulig for oss hurtig å etablere relasjoner fordi vi «vet hvem» vi står overfor og omgir oss med.

Mennesker og roller vi møter i arbeids- og privatliv. Dyp-rollene er presentert for formål å gjøre det lettere å forstå omgivelsene av personligheter vi møter i arbeidslivet og til daglig. Er du for eksempel tillitsvalgt i en virksomhet kan det anvendes på dine relasjoner til medlemmer av din fagforening, representanter for HR og ledelse. Eller relasjoner til representanter for andre fagforeninger i virksomheten. Eksistensen av dyp-roller gir oss muligheter til raskt å navigere i et miljø av andre mennesker vi må omgås, slik vi må i arbeids- og foreningsliv. Samtidig gjør kunnskap om dyp-rollene det mulig for oss å posisjonere oss i andre menneskers opplevelse av oss, ved «å sende signaler» om hvem vi er og kan være for dem. Kunnskapen kan selvsagt også brukes for å gjøre «riktige» valg når man f.eks. skal velge sine tillitsvalgte. Det er dette sporet denne bloggposten går videre i.

Den tillitsvalgt som den gode mor. Den gode mor, som for ordens skyld også kan være en mann, kan du fremkalle ved å fremstå som omsorgsfull. Du må være sosial initiativtaker. Være allesteds-nærværende og samtidig virkelighetsnær. Sørge for at ingen, som bør være med, føler seg utenfor. Kunne gi en klem til noen som har behov for det. Det finnes selvsagt også en dyp-rolle kalt «den gode far». Dette er en som kan være alt fra omsorgsfull far til å være «Konge» (den trygge som alltid har kontroll) eller «Gud» (den som vet alt, kan alt). Motstykket er «den onde far» som mer er å ligne med Djevelen.  Pressens tidvise omtale av mannlige næringslivsledere viser at slike dyp-roller finnes. I det minste finnes de i hodene til journalister som skriver om dem.

Tillitsvalgt som den gode hjelper. Den gode hjelperen finnes ifølge Moxnes, i to versjoner, vismannen og tjeneren. Som tillitsvalgt bør du opplagt ha i deg litt av begge. Skal du fremstå som vismann må du ha, og demonstrere kunnskap om, hva som er rett å gjøre, og hva som er galt. Du må kunne være til stede for medlemmer i situasjoner med «tro og tvil», f.eks. overfor de som stiller seg spørsmålet "bør jeg eller bør jeg ikke søke den jobben?" Som god hjelper og tjener må du være, og fremstå som hjelpsom og uredd i forhold til det å ta et ekstra tak for fellesskapet.

Tillitsvalgt som helt og heltinne. Helten er i fremstillingen til Moxnes også en hjelper. Men mer enn det. Han er den ensomme rytteren, cowboyen som rir inn i prærie-byen, kjemper og vinner over kjeltringene. Han er også Askeladden som roper «jeg fant, jeg fant». Den som bruker det han finner til å utvikle sitt potensiale for å løse nye oppgaver. Det finnes selvsagt etter hvert mange mer teknologisk oppdaterte helter enn cowboyen og Askeladden. Skal du være tillitsvalgt å fremstå som helt må du være nysgjerrig og kunnskapssøkende. Du må tørre å gjøre noe du ikke har gjort før og være sikker på at du lykkes fordi det er slik du er. Du må være villig til å ta på deg oppgaver, som når de er løst, vil være til gavn for andre. Du må gjøre dette selv når det er risiko for at du ikke kommer godt ut av det selv.

Jeg har her bare tatt med et lite utvalg av de tolv dyprollene. Utvalget her er tilpasset at det er tillitsvalgte som er tema for denne fremstillingen. Moxnes har, i bøkene det er referert til, ikke omtalt fagforeninger og tillitsvalgte spesielt. Min fremstillingen av dyp-roller for tillitsvalgte er derfor u-autorisert og en bearbeiding av en post jeg tidligere har postet på Teknas lederblogg. Du kan selvsagt, om du vil, tilordne egenskapene i rollene som er beskrevet til utvikling av din egen rolle i virksomheten du arbeider i, som medarbeider, leder, HR-medarbeider eller sjef. Ønsker du det anbefaler jeg deg å bla litt i bøkene jeg har lest. Jeg ønsker deg uansett lykke til i din nye eventyraktige arbeidssituasjon. Med Moxnes hjelp kan det bli lettere å overleve der du er ved å ta humor til hjelp. Trenger du mer humor for å overleve i arbeidslivet har jeg noen eksempler jeg gjerne deler med deg: Ledelses-humor. Mange som har skrevet om ledelse har gjort det med en humoristisk tilnærming. Noen gjør det veldig enkelt som han med "idiotene i fire-felt-tabeller". Og noen av teknikkene jeg selv hadde og har glede av for å overleve finner du i beskrivelsen av transaksjonsanalyse, JOHARI-vindu m.m. Og vil du oppsummere dine erfaringer kan du kanskje følge rådet fra Ethan M. Rasiel som i Boken "McKINSEYs hemmeligheter" beskrev sin hverdag i dette verdensberømte konsulentselskapet. Han mente en effektiv måte å ta vare på erfaringene han gjorde hver dag var å lage et diagram. Her en meny av diagrammer for rask oppsummering av erfaringer i firefelts-tabeller og trapper med varierende antall trinn og pyramider.