Kina: «Work to build a community with a shared future for mankind».

«Work to build a community with a shared future for mankind». Mener de kinesiske lederne det de sier og vil de gjøre som de sier?

«Work to build a community with a shared future for mankind». Dette ble hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i partikonstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Men hva innebærer det?

Fra BRI-entusiasme til gjeldskrise. Kina er i dag verdens nest største økonomi, kanskje på veg mot å passere USA. Belt and Road Initiativet (BRI) har frem til nå bidratt til å styrke Kinas innflytelse i 149 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Samtidig har Kina økt kapasiteten til sin militære marine til nivå lik USAs. Er Kina virkelig innstilt på å bygge et verdens-samfunn med felles fremtid for alle. Eller er målet å øke egen påvirkning og innflytelse. BRI-initiativet sies å være i krise. Byggeprosesser har stoppet opp og land som alt har fått store lån, for å delta, «drukner i gjeld» skal vi tro Foreign Policy som peker mot COVID 19-pandemien og Kinas ned-stengning som en av årsakene. Kina har imidlertid opprettet et globalt system for kriselån til land i gjeldskrise. Et samlet dollarbeløp tilsvarende 2500 milliarder kroner er utbetalt som lån siden år 2000. Krise til tross, BRI-initiativet har så langt skapt 420.000 arbeidsplasser for landene langs handelsrutene og løftet nesten 40 millioner mennesker ut av fattigdom, ifølge kinesiske kilder.

Verdiformidling som politisk virkemiddel. I en artikkel i Journal of Contemporary China fra mai 2021 tar forfatterne Andrew J. Nathan og Boshu Zhang for seg Retorikk og Realitet i kinesisk utenrikspolitikk under Xi Jinping. De tar utgangspunkt i den bredt annonserte intensjonen for fremtidig kinesisk utenrikspolitikk: «Work to build a community with a shared future for mankind» og sammenholder denne med verdi-debatten som ellers foregår der kinesisk utenrikspolitikk og/eller der utenrikspolitisk innflytelse kommer til utrykk eller praktiseres. De mener kort fortalt at Kinas utenrikspolitiske diskurs formidler verdier som logisk sett er uforenelige. Som eksempler nevnes at det snakkes om likhet og til samme tid hierarki i det internasjonale samfunn. Og Kinas klart erklærte kulturelle superioritet i forhold til andre land, gjør Kinas erklærte respekt for andre land lite troverdig.

Han Dynastiet, Konfusianisme og altruistisk maktbruk. Kina i dag har en etnisk majoritet, etterkommere etter Han-folket, som utgjør 92% av befolkningen. I tillegg har landet 55 minoriteter hvorav 18 har folketall over 1 million mennesker. Uigurene er en av disse, men også andre grupper blant kineserne møter lite respekt fra myndighetene. Han-folket brakte med seg Konfucianismen som kineserne oppfattet og oppfatter som det mest avanserte av etiske systemer. Oppfatningen i Kina var historisk at utlendinger kunne bli siviliserte ved å tilegne seg disse kinesiske verdiene. Kinesiske diplomater hevder at altruistisk bruk av makt har sine røtter i Kinas kultur. Den klassiske Konfusianismen var imidlertid hierarkisk underordnende. Konfusius hevdet lojalitet fra de styrte til den styrende, fra sønn til far, fra kone til husbond, fra yngre bror til eldre bror. Den eneste likestillende relasjon var «venn til venn». Xi hevder at Kinas posisjon er at «Alle menneskeskapte sivilisasjoner er like når det gjelder verdier». Og at «Ingen sivilisasjon kan vurderes som overlegen en annen». Kinas spredning av Konfusianismen gjennom etablering av Confucius Institutes rundt om i verden, flere hundre er etablert, gjør at mange stiller spørsmål ved utsagnet om «likestilte sivilisasjoner». 

Moralsk moralisme og human autoritet. Yan Xuetong er professor i Internasjonale relasjoner ved Tsinghua University i Kina og en prominent bidragsyter til kinesisk teori rundt slike relasjoner. Han mener Kina bør legge «Moral-realisme» til grunn for sin utenrikspolitikk. «Moral-realisme» stammer fra klassisk kinesisk filosofi (wangdao) rundt temaet «human autoritet». Ved å la rettferdighet, rimelighet og forekommenhet være ledende prinsipper i sin utenrikspolitikk kan Kina forbedre sitt internasjonale omdømme og etablere en ny internasjonal orden med rettigheter og ansvar som er tilpasset Kinas rettmessige posisjon i verden. Yan mener fra et politisk-etisk perspektiv at rettferdighet, rimelighet og forekommenhet er overordnet likhet, demokrati og frihet som Vesten hevder som sine verdier. Yan har også gjort seg til talsperson for bruk av straff i forhold til fiender i internasjonale relasjoner. Bare ved å straffe fiender kan man vise frem sin moral og sine dyder ifølge Yan. En annen innflytelsesrik kinesisk professor Yao Zhongqiu mener at Konfusianske verdier har universell appell og må fremmes som del av Kinas historiske tid. Han hevder at vi lever i en tid med dårlig etikette og sosial uorden samtidig som vi er på vei inn i en tid for rituell fornyelse. Slik fornyelse vil bli hoved-agendaen i de neste to til tre generasjoner, hevder han. Bare grunnleggende fullstendig rituell rekonstruksjon vil kunne sikre stabilisering av den sosiale orden og først da vil man kunne snakke om en renessanse for Den Kinesiske Sivilisasjon, ifølge professor Yao. Også flere andre fremstående kinesiske intellektuelle har engasjert seg i debatten rundt hvilken rolle og plass Kina bør ta i en ny verdensorden og hvilke verdier som bør legges til grunn for utforming av denne rollen. Om tanker som dette vil føre oss til et samfunn med en delt fremtid for menneskeheten gjenstår å se. 

Mer om Kina? Kinafra Mao til Xi. Om Kina og Taiwan. Om samarbeidet mellom Kina og Russland. Et demokratisk Kina?

Kina og Taiwan og Ett-Kina, og andre meninger om dette

USA/Kina relasjoner er tilbake i 1950. En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina. Og Ukraina er ikke en selvstendig stat.

USA og Kina tilbake i 1950. I januar 1950, tre måneder etter at kommunistene hadde vunnet borgerkrigen i Kina erklært USAs president Harry Truman at USA ikke ville intervenere militært for å støtte opp om nasjonalistene i Kuomintang som hadde flyktet til Taiwan. Mao var allerede i gang med å planlegge en invasjon og ville trolig å lykkes med denne om ikke Koreakrigen hadde brutt ut i juni det året. Kuomintang (KMT), ledet av legendariske Chiang Kai-shek, styrte Kina fra 1927 til 1949, da de tapte borgerkrigen på Kinas fastland og emigrerte til Taiwan. Kuomintang, med Chiang Kai-shek som leder, styrte Taiwan frem til han døde i 1975. Truman måtte endre taktikk og støtte Sør-Korea og samtidig ga han ordre til USAs Syvende Flåteenhet om å forsvare Taiwan for å hindre spredning av kommunismen i Asia. Dette var den første av flere kriser som har gjort forholdet mellom USA og Kina anstrengt.

En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Besøket ble kalt «manisk uansvarlig og høyst irrasjonelt» av Kina og utløste en omfattende kinesisk militær marineøvelse i sjøområdene rundt Taiwan. Også delagasjoner av amerikanske kongressmedlemmer har besøkt øyriket. Disse fikk hard kritikk formidlet av Kinas ambassader og Kina fulgte opp med å innføre personlige sanksjoner mot noen av de besøkende. Det hjelper heller ikke på relasjonene at den nyvalgte republikanske kongress-lederen, Kevin McCarthy, har annonsert sin egen plan om å besøke Taiwan. Xi Jinping har opparbeidet seg rykte som handlekraftig statsleder og har lovet kineserne fremskritt i arbeidet med å gjenforene Taiwan med Fastlands-Kina. Mye tyder nå på at Kina er i ferd med å definere en ny form for militært aktivt nærvær i sjøområdene rundt Taiwan. Og Xi har tidligere uttalt at en gjenforening ikke kan utsettes i det uendelige i samme anledning som han pekte fremover mot Kommunistpartiets hundreårs jubileum i 2049.

Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina og at Fastlands-Kina, Honkong, Macao og Taiwan hører sammen i Kina. Kina krever at alle land som søker diplomatiske relasjoner med Kina anerkjenner at Taiwan er en del av Kina og at det er Republikken Kina som regjerer over Taiwan. I den normaliseringsavtalen Solberg-regjeringen på Norges vegne inngikk med Kina i 2016 heter det som eksempel «The Norwegian Government fully reiterates its commitment to the one-China policy, fully respects China’ sovereeignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations». De som i dag etter politiske frie valg styrer Taiwan anerkjenner på sin side ikke «Et-Kina-politikken» og hevder Taiwan er en selvstendig stat.

USA hevder sin rett til «å seile» i Taiwan-stredet og forbeholder seg fortsatt rett til å gjennomføre militære øvelsesoperasjoner i området. Det amerikanske marinefartøyet USS Milius "seilte" søndag 16. april gjennom dette stredet. Dette ble omtalt som en rutineseiling i tråd med internasjonalt lovverk, som skal vise USAs forpliktelse til å beholde havområdet fritt og åpent. USA vil trolig også fortsette å trene med Taiwanske militære og forsyne Taiwan med våpen. Noen frykter at dette kan føre til en syklus av aksjon som møtes med reaksjon når man også tar med andre hendelser fra sommeren 2022. China Mobile og China Telecom trakk seg da fra det såkalte Sea-Me-We 6 prosjektet, et undersjøiske kabelprosjekt for å knytte sammen Sør-Øst-Asia, Midt-Østen og Vest-Europa. Kina trakk seg ut etter at det amerikanske selskapet SubCom ble valgt til å bygge kabelen. USAs Pentagon fikk tidligere på året tilgang til ytterligere fire militærbaser på Filippinene og senere gikk Japan og Nederland sammen med USA om restriksjoner på eksport av mikrochiper til Kina. Australia og Storbritannia utvidet sitt U-båt-samarbeid med USA til også å omfatte hypersoniske våpen.

Tidligere Sovjet-stater er ikke suverene, uavhengige stater. Stormakter som Kina, USA og Russland mener seg opplagt å ha definisjonsmakt når det gjelder egen rolle i verden og også når det gjelder roller og status til andre og mindre betydningsfulle nasjoner. Putin har selv bestemt hvilken status Ukraina har i verden. Siste mann ut nå er Kinas ambassadør til Frankrike, Lu Shaye, som nylig uttalte seg om Ukraina, Estland, Latvia og Litauen. Disse landområdene har som tidligere sovjetstater, ifølge ambassadøren, ingen faktisk status etter internasjonale lover, ettersom det ikke finnes noen internasjonal avtale som bekrefter deres suverene status. Andre har vist til at de nevnte landene er medlemsland i FN, godtatt av Kina, så kanskje er dette et soloutspill fra Lu. At Kina har ambisjoner som internasjonal stormakt har vi sett blant annet med One-Belt-One-Road initiativet, i det internasjonale klimasamarbeidet, i landets nye klimaplan og nå senest med interesse for Arktis i samarbeid med Russland.

Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter Russlands krig i Ukraina. Den passer kirkens ambisjoner.

Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig i Ukraina. ROC har fortsatt ambisjon om å være patriarkat for alle land i «Sovjetunionen».

Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig i Ukraina. Da Russland invaderte Ukraina var den Russisk Ortodokse Kirken (ROC) raskt ute med å stille seg bak Kremls krig mot nabolandet, som også har en ortodoks kirke. Støtten til krigen har bare vokst i styrke ettersom krigen har utviklet seg. Grunnen til dette er ikke bare at kirken er vant til å velsigne alt Russlands lederskap gjør. Kort fortalt er det slik at Patriark Kirill i Moskva, ROCs overhode, stiller seg bak Putins våpen for å ta vare på kirken. Han deler Putins oppfatning av at dette er en forsvarskrig mot at vestlige liberale verdier og dekadanse skal få innpass i det russiske samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har også plassert seg langt fremme når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for moderne kjønnsidentitet. Kirken støttet Putin som presidentkandidat da han ble valgt til sin tredje og fjerde periode som president ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i den nødvendige verdikampen.

ROC har fortsatt ambisjon om å være patriarkat for hele området som utgjorde Sovjetunionen. ROC er også den eneste Moskva-baserte institusjonen som har lykkes i å fortsatt være i virksomhet over hele området av land som en gang var Sovjetunionen. Sovjetunionen ble formelt etablert 30. desember i 1922 og oppløst 26. desember 1991. Kirken, ROC, fører imidlertid sine røtter mye lenger tilbake i tid. Man regner ofte denne kirkens etablering tilbake til år 988 da fyrst Vladimir den første ble kristnet. Kirken hadde da senter i Kiev. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva på 1300-tallet. Den ble eget patriarkat i 1589. Moskva på denne tiden omtalt som «Det tredje Roma» (etter Roma og Konstantinopel). Både Kirill (2009 – d.d.) og hans forgjenger som patriark, Alexius II (1990-2008), har etter oppløsningen av Sovjetunionen ignorert de nye politiske realitetene så langt som mulig. For dem begge var og er det kanoniale territoriet og ROC bevart som et russisk-ortodokst ansvarsområde. Alle forsøk på å endre på dette blir motarbeidet. Dette er ikke like populært i alle landene i tidligere Sovjetunionen. I Hviterussland og Moldova dominerer den russisk ordokse kirken fortsatt. Den sto sterkt også i Ukraina frem til krigen. I de baltiske landene og Sentral-Asia har den svakere innflytelse og her arbeider flere av kirkesamfunnene for å rive seg løs.

Etter gjeldende kirkelov for ROC kan ikke de lokale kirkesamfunnene gå ut av felleskapet av kirkesamfunn. Den Ukrainske kirken, UEC, har fordømt krigen, erklært seg uavhengig og sluttet å be for Patriark Kirill som leder for kirken, men har ikke lykkes i å formalisere utmeldingsprosessen i henhold til kirkesamfunnets lover. Patriark Kirill identifiserer seg helt med det russiske regimet og Putins politiske elite. Han kan ikke se for seg en fremtid for ROC som ikke når ut til grensene for den tidligere sovjetiske unionen. Hans ambisjoner for kirkesamfunnet han leder er kanskje til og med større enn Putins ambisjoner for krigen i Ukraina, men ambisjonene passer sammen. Kirill støtter og velsigner krigen, deltar demonstrativt på tilstelninger i Kreml og rettferdiggjør aggresjonen som følger med. Åpenbart fordi det også støtter opp om hans og hans kikres agenda.

Donald Trump og Kong Cyrus. Kong Cyrus var konge av Persia fra 559-530 før vår tid også var kjent som Cyrus den store. Cyrus fulgte ikke bibelens Gud, men ble ifølge sagnet brukt av Gud til å hjelpe Guds folk, jødene, til å slippe fri fra sin ufrivillige utlendighet i Babylon. Slik kunne de reise hjem til landet de var lovet og starte gjenoppbyggingen her. Det har ikke noe med Putin å gjøre, men det har med fenomenet at troende kristne kan oppleve at Gud kommer dem til unnsetning, ved å sende hjelpere som ikke nødvendigvis tror på Gud, men som Gud bruker for å hjelpe sine trofaste tilhengere. Evangeliske kristne amerikanere har fått Donald Trump. Slik er det i alle fall om vi skal tro Adam Gabbatt som skriver om fenomenet i The Guardian 7. april i år. Hvite amerikanske evangelikere slutter 70 % og mer opp om Trump. Slik håper de at makten over USA bringes tilbake til hvite konservative kristne "som egentlig eier" USA. Trump ga dem slagordet «Make America Great Again». Han ville bygge mur mot Mexico og begrense innvandring fra også muslimske land.  Han ga dem konservative dommere i høyesterett slik at Roe vs. Wide kunne skrinlegges sammen med kvinners rett til abort. Og Kirill har fått Vladimir Putin som kan hjelpe ham til å beholde kontrollen over ROC. Jeg har tidligere påvist at Trump og Putin er like også på mange andre måter.

Bør Chatbots forbys å bruke emojis?

Bør Chatbots forbys å bruke emojis? Etikkprofessor Carissa Vèliz mener det i et innlegg i Nature. Chatbot’s har så langt hverken sjel eller bevissthet. Og teknologisk singularitet ligger enda et stykke frem i tid.

Bør Chatbots forbys å bruke emojis? Etikk professor Carissa Vèliz mener i alle fall det i en artikkel i Nature Vol 615 fra 16 mars i år. Vèliz har lest en meningsutveksling mellom Kevin Roose, som skriver om ny teknologi i The New York Times og «Sidney» publisert i avisen tidligere i år. «Sidney» er «navnet» til Microsoft’s Bing chatbot som er utstyrt med kunstig intelligens (AI). Denne intelligensen påstod at den elsket Roose, og prøvde å overbevise ham om at han ikke elsket sin kone….

«I’m the only person for you, and I’m in love with you 💘💞»

….skal «Sidney» ha avsluttet "samtalen" med (og også med en emoji som her er fritt gjengitt). «Samtalen» skal til overmål ha skjedd på Valentines day.

Carissa Vèliz er etikk-professor og opptatt av etiske utfordringer som både AI-utviklere, og vi som møter AI’ene de utvikler, kan bli stilt overfor når vi uforberedt møter kunstig intelligens. Vi vet at kunstige intelligenser produserer misinformasjon. Det følger naturlig av måtene de «læres opp» på. Det kan vi forberede oss på, som vi kan når vi f.eks. møter Trumps påstander om valgjuks. Vanskeligere blir det kanskje når de utgir seg for å være personligheter med egenskaper vi kjenner igjen fra omgang med andre mennesker og våre egne følelser. Det er trolig her Vèliz’s frykt for emojis mobiliseres. Hun mener løsningen må være å designe chatbotene slik at de fremstår tydelig annerledes enn mennesker når vi møter dem i kommunikasjon over nettverk eller rent fysisk. Men hva om et menneske lurer en Chatbot til å utgi seg for å være annerledes enn den er for å lage en god historie. Hvem er det da som blir lurt?

Chatbot’s har så langt hverken sjel eller bevissthet. I en samtale med ChatGPT tidligere i år fikk jeg på klare spørsmål like klare svar når det gjelder slike menneskelige og personlighetsformende egenskaper. Jeg var inspirert av IT-utvikleren Blake Lemoine som lot seg overbevise av «sin» AI, LaMDA, at denne både hadde sjel og personlighet. Anil Seth, som gjorde meg oppmerksom på Lemoines villfarelse, skrev samtidig at de neste versjonene av kunstige intelligenser kan bli vanskeligere å avsløre. Ettersom algoritmene forbedres og trenes på stadig større "hav av data", mener Seth at fremtidens LaMDAer vil kunne være i stand til å overbevise flere mennesker til å tro at det er bevisste kunstige intelligenser. Han mener det i møte med slike utfordringer er viktig at vi lærer oss å skille mellom intelligens og bevissthet. Bevissthet er en egenskap levende vesener enn så lenge er alene om, og kanskje vil det fortsatt være slik. Grensesprengende nye teknologier har historisk sett først funnet nyttig og reelt regningssvarende anvendelse først etter 20-30 år med prøving og feiling. Har du for eksempel sett videoen med de to skottene som møter AI i heisen? Kanskje er det også et stykke tid frem til gjennombruddet for kunstig intelligens selv om vi blir litt skremt av utviklingen akkurat nå. Og det er trolig fortsatt også enda noen år til før vi vil oppleve teknologisk singularitet om vi da i det hele tatt kommer dit.

Trump, konspirasjoner og demokratiske sammensvergelser og planer for en ny presidentperiode fra 2024.

Trump opplever og formidler konspirasjoner og sammensvergelser organisert av Demokratene for å stjele fra ham presidentvalget i 2020 og hindre ham fra å gjeninnta det hvite hus i 2025. Selv har han alt planene klare for gjeninntredelse.

Trump og konspirasjonene. Jeg har i en tidligere post på bloggen brukt mye tid på å skrive om Donald Trump både som presidentkandidat, president og senest som konspirasjonsutvikler etter et tapt presidentvalg som han mente han egentlig vant med klar margin. Valget ble, som de fleste vet, ifølge ham selv, stjålet fra ham av en sammensvergelse av utro valgmedarbeidere og -funksjonærer i en rekke stater deriblant Georgia som har fått spesielt mye oppmerksomhet. Dette etter at Trump selv ringte til Secretary of State der, Brad Raffensperger, og ba ham om å finne fram noen tusen stemmer som kunne sikre Trump valgseier i denne staten. Raffensperger "tapet" samtalen. Påstandene til Trump om valgjuks er ettertrykkelig tilbakevist. Hvorfor er jeg så opptatt av Trump? Det er flere grunner til det. Han er klart mulig presidentkandidat i USA ved neste valg. Men ikke minst er han interessant fordi han som USAs president med sine konspirasjonsideer er forbilde for andre statsledere og kandidater som ønsker å bli statsledere. Kan presidenten i USA gjøre det han gjør for å sikre seg makt, kan saktens andre gjøre det også. USA invaderte og bombet i sin tid Irak og Libya basert på "fantasier" om hva som foregikk i disse landene. Putin har gjentatte ganger vist til disse invasjonene for å forsvare sitt angrep på Ukraina. 

Demokratiske organiserte sammensvergelser. Senest har Trump bygget opp spenningen rundt konspiratoriske sammensvergelsen av demokrater som ønsker å få ham tiltalt for bestikkelser, skatte-unndragelser, skjødesløs omgang med hemmeligstemplede og graderte dokumenter og for mange aktive roller i kampanjen for å få det siste presidentvalget omstøtt til egen fordel. Dette er en grunnløs "heksejakt" ifølge Trump og han lykkes langt på vei å få sine tilhengere med på dette. Når han nylig møtte i et rettslokale for å erklære seg «ikke skyldig», kunne han fortelle offentligheten at han møtte funksjonærer i retten som gråt og ba ham om unnskyldning for at de var med på å plage ham på denne måten. Historien er ikke bekreftet av andre tilstedeværende i rettssalen, men den virker blant tilhengerne hans. Det gjør også Fox News Tucker Carlsons spesialkonstruerte utdrag av et uendelig antall timers opptak av stormingen av Kongressbygningen. Carlson hevder at denne viser at det hele forløp svært rolig, ingen ble skadet og at "turistbesøket" i Kongressbygningen ikke var noe forsøk på å hindre godkjenning av valgresultatet.

Planene klare for sitt Presidentskap fra 2024. Trump har allerede sine planer klare for en ny presidentperiode fra 2024. Han skal legge tollavgifter på import fra Kina og bruke inntektene til å bygge Amerika. Han vil ha en egen agenda for det han kaller patriotisk proteksjonisme som innebærer universelle tolltariffer kombinert med en grundig overhaling av amerikansk skattepolitikk. Han vil innføre et system for tolltariffer på import som er avhengig av produsentlandenes vilje til å devaluere sine valutaer. Andre hovedgrep i Trumps plan er å gjøre USA totalt uavhengig av Kina. Han vil også innføre det han kaller 21.-århundres merkantilisme i det amerikanske samfunnet.

Russere flest støtter nå opp om krigen i Ukraina. Kan Russland vinne krigen?

Russere flest støtter nå opp om krigen i Ukraina. Kan Russland vinne krigen? Mistolker "Vesten" Russlands motiver og ambisjoner?

Russere flest støtter opp om krigen i Ukraina. Aftenposten hadde onsdag 5. april en reportasje fra Moskva. Avisens russlands-korrespondent Per Kristian Aale fortalte om et besøk i Gorkij-parken i Moskva der det var latter og glede blant folk som gikk på skøyter på islagte gangstier. Ingen av de han møter tenker på Krigen i Ukraina. Kirkegårdene i de russiske regionene fylles av døde soldaters graver. Men i Moskva og enkelte andre storbyer går livet som normalt. Det er vanskelig å se at Russland er i Krig. «Krigen mot Ukraina hadde ikke vært mulig hvis ikke president Vladimir Putin hadde støtte i befolkningen og fra elitene», skriver Aale. Russernes støtte til krigen har vært stabil over 70% det siste året. Putin har klart å normalisere krigen. Statlige propaganda om at Russland ufrivillig ble trukket inn i krigen har virket. Og stadig færre er opptatt av å følge med på hva som skjer i Ukraina. Russland vil nå verve opptil 400 000 soldater som frivillig skriver kontrakt som innebærer høy lønn og store bonuser.

Kan Russland vinne krigen i Ukraina? Lucas Webber er redaktør for Militant Wire som er et media-selskap som gjør uavhengige analyser av militære aktiviteter og væpnede konflikter jorden rundt. I Mars-utgaven av The Critic gjør Webber det han kaller en Reality Check av krigen i Ukraina og konkluderer med at Russland kan vinne denne krigen. Han begrunner dette med en rekke påstander om krigen så langt og om hva han mener er en trolig utvikling.

Russland er materielt overlegen Ukraina. Webber mener Russland gikk inn i krigen med materiell overlegenhet og bedre forutsetninger når det gjelder å erstatte tap av soldater og materiell. Russland kontrollerer nå over 15% av Ukrainas landareal, største delen av Ukrainas kystlinje og har skadet store deler av landets elforsyning. Til dette kommer at ca. 18 millioner mennesker så langt har flyktet fra Ukraina også dette med konsekvenser for landets produksjonsevne og økonomi. Russland for sin del har fortsatt et velfungerende produksjonsliv og økonomi til tross for sanksjons-regimet etablert av USA og land i Europa. Russere flest i Russland støtter opp om krigen og Webber mener at eliten i Moskva oppfatter «krisen i Ukraina» som eksistensiell og at å trekke seg fra krigen nå vil gi det russiske lederskap større problemer enn de som følger av fortsatt krig.

Mistolker Vesten Russlands ambisjoner??? Joe Biden og flere med ham har hevdet at om Putin ikke stoppes i Ukraina vil Russland gå videre for å erobre andre land i Europa og skape kaos i NATO. Webber mener at dette er dårlig underbygde påstander. Han mener at invasjonen i Ukraina var en desperat handling fra Russlands side. Han viser her til tidligere CIA-direktør og USA-ambassadør i Russland, William J. Burns, som i 2008 klart advarte den amerikanske ledelsen om at opptak av Ukraina som NATO-land ville være å krysse den kraftigst lysende røde linje trukket opp av den russiske eliten. Han viser også til den amerikanske diplomaten og historikeren George Kennan som i sin tid også advarte mot NATO ekspansjon frem mot Russlands grenser.

…og også hva Russland frykter. I Moskva mener man at «Vesten» bruker sine landområder i Europa som "utskytings-ramper" for å destabilisere og endelig ødelegge Russland. Bevæpning og trening av Ukrainske soldater i europeiske NATO-land passer inn i en slik virkelighetsforståelse. Putin har i sine taler slått fast at målet til Russlands motstandere er å svekke og stykke opp Russland fordi man i «Vesten» mener at Russland er for stort og derfor er en trussel. Da Russland gikk inn i Ukraina viste Putin til NATOs militærmaskin og det kaos og ødeleggelser denne hadde forårsaket i Serbia, Irak, Libya og Syria som bevis for at NATO-alliansen ikke er, slik det påstås, en ren forsvarsallianse. Russlands invasjon i Ukraina var, slik Webber forstår Putin, nødvendig for å hindre at Russland blir alliansene neste offer. Webber mener man bør lytte mer til hva Putin sier om hva Russerne selv sier de frykter for å forstå hvorfor Russland nå gjør som de gjør. Den russiske utenriksministeren Sergey Lavrov har uttalt at det Moskva gjør i Ukraina er ««determined by Russia’s core legitimate interests» and the conflict will not end until all objectives are met».

Lekkede dokumenter viser at USA tror Ukrainas varslede motoffensiv kan komme til kort. Dette er introduksjonen til et oppslag om den nylig avdekkede lekkasjen av innholdet i hemmeligstemplede dokumenter fra USAs etterretningsarbeid. I følge det som er kommet ut frykter USA at Ukrainas problemer med å samle styrker, ammunisjon og utstyr kan bety at den planlagte motoffensiven kun vil føre til beskjedne territorielle fremskritt. Evalueringen skal være gjort av USAs National Intelligence Council.  

Russland utstyrer Hviterussland med atomvåpen for å styrke felles forsvar mot NATO. Dette skjer fordi Finland nå blir medlem av «forsvarsalliansen». Putin mener altså at NATO i aktiv handling har vist seg å være mer enn en forsvarsallianse. Utplasseringen ble bekreftet av forsvarsminister Sergei Shoigu i tilknytning til møtet mellom Putin og Hviterusslands president Alexander Lukashenko tidligere i april i år. Russland og Hviterussland er formelt knyttet sammen i en union som to ex-Sovjet stater. Planer for en tettere integrasjon har vært drøftet, men er for tiden stilt på vent. Men Hviterussland lot som kjent russiske styrker organisere seg langs Hviterusslands grense mot Ukraina før invasjonen i fjor.

Utsiktene fremover i tid er lite lyse om man tror på USAs National Intelligence Council og enda mørkere om man fester lit til Webbers "Reality Check".