Hvorfor gikk det som det gikk i Afghanistan og hva nå?

Etter sammenbruddet i og evakueringen fra Afghanistan har mange meldt seg på med forsøk på å svare på spørsmål som: Hvorfor gikk det som det gikk? Hva skjer nå i Afghanistan, men også hva som skjer i land der det finnes grupperinger som vil kunne la seg inspirere av det som skjedde?

 Hvorfor gikk det som det gikk? Den norske antropologen Fredrik Barth skrev i sin tid i boken sin «Afghanistan og Taliban»: «Jeg har sagt en gang, i et svært muntlig øyeblikk, at den norske kontingenten i Afghanistan helst skulle brukes til det den gjør best: sitte på brakka og spille kort». Bakgrunnen for dette var at han mente at både vi og våre allierte manglet kunnskap for å forstå dem det var viktig å påvirke og hjelpe. I The Economist siste utgave og omtale av Afghanistan peker man på en historisk velutviklet korrupsjonskultur som gjør at man fra fødselsattesten til dødsattesten, og alt som kommer imellom, må man være innstilt på å betale bestikkelser. Tjenestemenn i forvaltningen må ofte betale for å få sine stillinger og er avhengig av bestikkelser for å få det hele til å gå i hop økonomisk. Fredrik Barth som antropolog ville kanskje lagt vekt på familienettverk og gavebytte som underliggende forklaringer på hvordan slike samfunn fungerer og at vår moralsk verdi-ladede korrupsjonsklassifisering kanskje ikke er det beste grunnlag for å forstå og fungere i slike samfunn. Erik Solheim peker på nasjonalisme og krigerkultur i Taliban som identitetsskapende og mobiliserende mot en okkupasjon.

Hva skjer nå i Afghanistan? Sykehusene mangler medisiner og personell. Bankene er tomme for penger. Men Taliban har signalisert at de i dag vil føre en annen politikk enn de gjorde sist gang de styrte landet, blant annet vil kvinner få et større handlingsrom. De ønsker også å opprettholde diplomatiske forbindelser med landene som nå evakuerer sine representasjoner fra Kabul. Men Taliban er ikke alene i Afghanistan. Det er også anslagsvis 10.000 utenlandske militante ekstremister i Afghanistan. Disse kommer fra Sentral-Asia, Pakistan, Nord-Kaukasus i Russland og den kinesiske provinsen Xinjiang. De fleste av disse er tilsluttet Taliban, men mange støtter også al-Qaida, som sto bak terroren i USA 11. september 2001. Taliban og al-Qaida sies å samarbeide. Men så mange som 1.500-2.000 personer antas å være alliert med IS i Afghanistan, IS-Khorasan (Den Islamske Staten Khorasan etablert i 2015 da IS sto som sterkest i Irak og Syria) som sies å stå bak selvmordsangrepene ved flyplassen i Kabul under evakueringen. Denne gruppen skaper særlig usikkerhet rundt fremtiden i landet. De som styrer Afghanistan er på sin side militært væpnet til tennene med moderne utstyr fra den Afghanske hæren som falt sammen i løpet av noen uker denne måneden. Russland har meldt at de opprettholder sin representasjon i Kabul. Kineserne er også på banen. Opprører fra den kinesiske Xinjiang-provinsen holder til Afghanistan så Kina kan ha interesser i et godt forhold til de nye makthaverne. Og Tyrkia har meldt seg på som særlig vennskapelig nasjon. Ambassaden er fortsatt åpen og det spekuleres i om Tyrkia vil overta kontroll og drift av flyplassen ved Kabul.

Hvem vil kunne la seg inspirere og til hva? «Islamister i Asia og Afrika feirer Talibans og kan ha fått blod på tann» hevder Aftenposten i en overskrift 29. august.  Det heter videre «Over hele verden jubler jihadister etter USAs nederlag i Afghanistan. Talibans seier gir dem troen på at Gud er med dem og velsigner kampen deres. The Economist presenterte nylig en terrorisme indeks. Foruten Afghanistan er Irak, Syria, Pakistan, Yemen og Somalia markert som særlig utsatte. Men også land land i Afrika er markert som svært utsatte. Libya og Mali er blant disse. I Europa er Frankrike klassifisert som særlig utsatt.

Et tilbakeblikk. I en tidligere post på denne bloggen har jeg beskrevet forhistorien, Krigen mot terror, som ledet til invasjonen i Afghanistan. I den posten var poenget at de omfattende krigshandlingene som fulgte etter 11. september 2001 knapt kunne sies å være god reklame for vestlig demokrati som styresett. En som beskrev denne utfordringen allerede i juni 2006 var Irans daværende president Mahmoud Ahmadinejad. Han skrev da et åpent brev (her fritt oversatt) til USAs president George W. Bush, som en troende til en annen troende. En sann troende, hevdet Ahmadinejad, Muslim eller Kristen, måtte innse at liberalisme og demokrati etter vestlig mønster ikke hadde vært i stand til å realisere humanismens idealer. Disse konseptene har feilet. De som lytter og ser kan allerede høre lyden av sammenbrudd og forfall av ideologien og tankene i og rundt det liberale demokratiske system. Verden graviterer nå, hevdet han, mot tro på den Allmektiges rettferdighet og en verden der Guds vilje vil gjelde over alt. Det var ikke tilfeldig at Bush var adressat. Bush hadde offentlig erklært at det var Gud som oppmuntret ham til å stille som presidentkandidat og at den politiske filosofen som hadde hatt størst innflytelse på ham, var Jesus. Dette var altså i 2006. Man kan ikke se bort fra at man rundt om i verden etter sammenbruddet i Afghanistan finner grupper av mennesker som i dag er inspirert til å tenke omtrent slik.

Tema: Dumme økonomer og bitcoin

Bitcoin og andre kryptovalutaer åpner for å stille spørsmål om «Kvifor er økonomar så dumme?» Eller om hva som er feil med bitcoin som valuta, del av svart økonomi, eller som «klimasynder».

Bitcoin og andre kryptovalutaer har vært tema i poster på denne bloggen flere ganger. Første gang når nyheten kom om at Elon Musk og Kjell Inge Røkke hadde investert i Bitcoin og at Musk ville akseptere Bitcoin som valuta ved kjøp av el-bilen Tesla. Deretter når Musk annonserte at han trakk dette tilbudet, kanskje fordi han innså at utvinning av cryptovaluta ikke passet perfekt med konseptet utslippsfrie biler. Strømforbruk knyttet til blokk-kjeder, cryptovaluta og cryptokunst har vært et hovedtema i den hittil seneste posten. De seneste dagene har cryptovaluta engasjert flere til å dele meninger i Dagens Næringsliv. Her følger en kort oppdatering.

Kvifor er økonomar så dumme? Svein Ølnes, som er seniorforsker ved Vestlandsforskning og er ansvarlig for Bitcoin-kurs ved Høgskolen på Vestlandet skrev 25. august et leserinnlegg i DN med denne overskriften, der vinklingen var at «dumme økonomer» ikke ville «studera eit ope og radikalt pengesystem» som bitcoin. Med henvisning til Thomas Kuhn skrev han videre at «…alle forskningsdisiplinar heldt seg innanfor eit definert paradigme, eit sett vedtekne sanningar, og at det er veldig vanskeleg å bryta dette paradigmet.» Og, skrev han, «Tankar som utfordrar det etablerte miljøet, ofte kalla ortodokse økonomar, har vanskar med å nå fram i dei dominerande tidsskrifta og innan utdanningane ved universiteta». Han mente økonomer som til nå har avvist bitcoin bør vise nysgjerrighet og ta fenomenet på alvor.

Feiler som valuta, fremmer svart økonomi, er en klimasynder, var overskriften på svaret Ølnes fikk to dager etter frasjeføkonom i Econa Tore Vamraak. Vamraak mener at teknologien har ulemper blant annet knyttet til at det kreves uhorvelige mengder energi til å holde ved like et system som forutsetter stadig mer avanserte krypteringer. Energiforbruket er per i dag tilsvarende Norges samlede strømforbruk. Vamraak innrømmer at Bitcoin har en konkurransefordel som betalingssystem knyttet til at myndighetene har små muligheter til å ettergå transaksjoner. Dette gjør imidlertid kryptovaluta populær blant enkelte kriminelle. Og hevder Vamraak, «.. bitcoin fremmer svart økonomi. Sist, men ikke minst er bitcoin et spekulasjonsobjekt».

Bekrefter økonomane sin dumskap er overskriften på Ølnes sitt tilsvar til Vamraak allerede lørdag 28. Ølnes viser til tidligere CIA-direktør Michael Morell som har uttalt at bare 0,5% av bitcoin-transaksjonene i 2020 kunne kategoriseres som illegale. Han viser til at energibruken er dynamisk og at den ble halvert i løpet av sommeren på grunn av innstramninger i Kina og at siden Kina stort sett bruker kull til å produsere elektrisitet så har dette ført med seg at «fornybar-delen av energibruken har gått markant opp». Han henviser Vamraak til å bruke helgen på "å lese seg opp på" en introduksjonsartikkel om bitcoin og blokkkjeder i Econas tidsskrift Magma fra høsten 2019 skrevet av Torbjørn Bull Jensen.

Skjerpings om bitcoin, og økonomer som er like dumme som bitcoin. I dag, mandag 30. august, tok det av i DN med to nye debattinnlegg om bitcoin. Først ut var direktør for politikk i IKT-Norge, Liv Freihow. Som mener Vamraaks svar til Ølnes «var oppsiktsvekkende tynt». «Kryptovalutaer, med bitcoin i spissen, er uten tvil det største og mest radikale økonomiske fenomenet som er blitt lansert i nyere tid. Anslagsvis 100 millioner mennesker eier i dag bitcoin», ifølge Freihow. Are Oust og Jon Olaf Olaussen, henholdsvis førsteamanuensis og professor ved NTNU Handelshøyskolen har også meldt seg på denne mandagen. De hevder at «Bitcoin har fått et rykte om at en trenger dyp teknisk innsikt for å forstå den. Og at en trenger å forstå hele infrastrukturen. Det er noe vi kjenner igjen fra bobler». De mener at det både forskes og undervises i bitcoin, men ofte da under tittelen «fintech». De mener at «vi har allerede i dag pengesystemer/valutaer som fungerer bedre enn bitcoin har potensial for. Derfor bør ikke bitcoin bli en stor og sentral valuta». Men de mener allikevel at bitcoin kan være og vil forbi et investeringsobjekt i tiden fremover. «Det finnes tross alt mye rart i investeringsuniverset».

Caitlin Long Wyomings Blockchain Pioneer. I mitt eget søk etter å forstå mer av kryptovaluta-greia har jeg kommet over et oppslag om Caitlin Long i Fortunes august/september utgave. Hun forsøker å gjøre den amerikanske delstaten Wyoming til et etableringsparadis for kryptoindustrien. Wyoming er en stor stat målt i areal, med lite folk og ganske svakt næringsgrunnlag så Caitlin Long er blitt tatt imot med åpne armer og har etablert seg som CEO i Avanti Financial Group som har hjulpet myndighetene i Wyoming med lovverk som er ferd med å gi denne staten et rykte som kryptovalutaenes Forjettede Land, eller Ville Vesten, avhengig av hvem man spør. Ikke alle er like begeistret. Det Wyoming nå gjør kan føre til økonomisk ustabilitet lenger frem i tid hevder Lee Reiners, direktør ved Global Financial Market Center ved Duke-University Law School. Han frykter vi kan få en krise tilsvarende den vi fikk i 2008 som en følge av at investorer drev veddemål i stor stil med lån uten sikkerhet. 

Hvem er det som brunbeiser Fremskrittspartiet?

 

Siv Jensen var sterkt irritert i Dagens Næringsliv over politiske motstandere som ikke sier det de egentlig mener. Brunbeising er tema. Men hvem er egentlig opptatt av brunbeising? Er brunbeisingen en stråmannspåkledning?

Siv Jensen var sterkt irritert over tre sider i Dagens Næringsliv sist lørdag 14. august. Hun er grønt irritert over 22. juli-debatten «og alle forsøkene på å brunbeise Frp». «Det har gjennom årene vært tilløp til å politisere 22. juli, men AUF og Støre gjorde det nå sterkere i forbindelse med tiårsmarkeringen. Det underliggende budskapet er at FrP på et vis er medskyldige for tankegodset bak angrepet. Men de tør ikke spille det kortet rett ut. Derfor dobbeltkommuniserer de ved å si at vi har et særlig ansvar», sa Jensen ifølge DN. Ifølge Jensen skal dette være «Å knytte Frp direkte til gjerningsmannen. Og han tør ikke møte Sylvi Listhaug til debatt».

Hvem er det som er opptatt av brunbeising? Inkognito Google-søk på «brunbeising og Frp» i kombinasjon gir treff på topp 10-oppslag med Sylvi Listhaug (4 treff), Frp-ere i Trøndelag (3 treff), Abid Raja (2 treff), Sofia Rana (1 treff). I dette søket er altså Frp dominerende i brunbeisingen. En ny runde med et inkognito Google søk på «brunbeising» alene, leder til følgende adresser: www.utrop.no: Som ifølge seg selv er Norges første flerkulturelle avis. ikke-partipolitisk og er religiøst uavhengig.  Her kan vi lese at «Brunbeising skjer når man knytter en person, et parti eller et standpunkt til nazismen eller Hitler…». Så vet vi det. Neste søk leder meg til www.liberaleren.no: Et liberalt alternativ siden 1999 med røtter i det liberalistiske miljøet rundt FRIdemokratene, som sier seg å være et alternativ til det bestående sosialdemokrati. Så følger https://fakta360.no: Norges største blogg om klima og spydspiss for oppgjør med klimahysteriet. Deretter www.miff.no: «Med Israel for fred» som ifølge egen omtale er den største nettsiden om Israel i Norden. Så  www.minervanett.no: som er knyttet til Minerva, en borgerlig avis «som tar pulsen på den politiske og kulturelle virkeligheten i inn- og utland». https://subjekt.no: som er knyttet til Subjekt som skal være landets ledende kulturavis og din beste venn i spørsmål om god smak. Dekningsområdet er kunst, kultur og samfunn. www.document.no: som står for Fornuft og frihet og er et ledende, konservativt, uavhengig og riksdekkende mediehus. Og så: https://resett.no: som er en politisk uavhengig mediekanal som skal være kritiske til makt og kjempe for de som ikke så lett kommer til orde.

Ny brunbeiset stråmann? I en tidligere post på denne bloggen er det advart mot stråmenn som virkemiddel i det politiske ordskiftet frem mot valget. En stråmann blir gjerne introdusert med omtaler som "Det han/hun egentlig sier er at..." og deretter følger det en omdiktet fremstilling av det som "egentlig" er sagt, og som "omdikteren" tar sterk avstand fra. Siv Jensen går enda litt lenger. Hennes utsagn er at Støre dobbeltkommuniserer "ved å si at vi (Fremskrittspartiet) har et særlig ansvar". Og ved det knytter han, ifølge Jensen, "Frp direkte til gjerningsmannen". Og dessuten er han en feiging. Han "tør ikke å møte Sylvi Listhaug til debatt». Det er ikke rart Siv Jensen er irritert når hun føler at hun møter både dobbel-kommunikasjon og unnfallenhet i et valgår. Min enkle undersøkelse indikerer imidlertid at offisiell «brunbeising» er noe som foregår i regi av andre fora enn de toneangivende politiske partiene og deres tillitsvalgte, med unntak for Fremskrittspartiet, som er veldig opptatt av brunbeising. Det kan derfor, mener jeg, være grunnlag for å omtale dette som del av en stråmannsstrategi for å «lage seg» politiske motstandere som man kan føle seg særlig plaget av. Godt valg!

Snart valg. Vær oppmerksom på bruk av stråmenn og provokasjoner i politisk debatt

I valgdebatter er stråmenn ikke fugleskremsler, men politiske motstandere som får omdiktet sine standpunkter. Vær oppmerksom når en politiker sier «Det han egentlig sa». Forvent kalkulerte flertydige provokasjoner og debatt om snikislamisering.

I valgdebatter er stråmenn ikke fugleskremsler. De er omdiktede politiske motstandere, eller rettere politiske motstandere som får omdiktet sine standpunkter slik at «dikteren», ofte en annen politiker, kan ta kraftig til motmæle. Et ferskt eksempel illustrerer dette. I et oppslag i Dagbladet i sommer forteller den 22 år gamle MDG-politikeren Josefine Gjerde at hun ikke vil føde barn før hun er trygg på at Norge innfrir klimamålene og avverger det hun mener er en klimakrise. Greit nok skulle vi tro, at en 22 år gammelt kvinne, som er medlem av MDG, hevder dette offentlig som sin personlige mening. Men nei! Fredag 16. juli i samme avis raser Sylvi Listhaug mot det hun kaller fødselsboikott. «De vil ikke bare ta fra oss bilen, fredagstacoen og sydenreiser, nå skal de gå etter barna våre. Hva skal vi kalle dette? «Babyskam»? Jeg håper at folk er innforstått med at et politisk skifte til høsten også kan bety at MDG får ei hånd med på rattet og da står i en posisjon hvor de kan få flertall for skyhøye avgifter og mer skam – direkte fra regjeringskontorene», advarer Listhaug. Listhaug mener, ifølge Dagbladet, at MDG igjen bruker skam som politisk virkemiddel, og at de denne gangen vil ha nordmenn til å skamme seg over å få barn.

Vær obs når en politiker sier om en annen at «Det hen egentlig sa». Dette er et forvarsel om at førstnevnte politiker er i ferd med å kle opp en stråmann. Et nylig eksempel på denne fremgangsmåten ga tidligere høyre-ordfører Fabian Stang i Oslo oss. Støre skal i en anledning ha sagt: «Politikere på høyresiden må nå heve stemmen og trekke klarere grenser mot det høyreekstreme, ikke lukke øynene. Det er farlige er når vrangforestillinger normaliseres». Det Stang mente at Støre egentlig sa var «at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk». Det er jo noe ganske annet og lett å hisse seg opp over når det er det man vil.

Den kalkulerte flertydighetens provokasjon. Magnus Marsdal, han som i 2008 utga boken FrP-Koden, introduserte i Klassekampen 20 februar i år en oppskrift han mener høyreautoritære politikere, inkludert Sylvi Listhaug, bruker for å få politisk oppmerksomhet. Først sier de noe som er skandaløst provoserende, som får mediene til å hente frem skandalebeskrivelser, og som provoserer frem fordømmelser fra andre politikere. Listhaugs påstand på Facebook om at Arbeiderpartiet setter terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet er et eksempel her. Når fordømmelsene kommer hevder de at de er mistolket og misforstått. Deretter anklager de «den politiske eliten» for knebling, sensur, politisk korrekt meningstyrrani som hinder for fri og åpen debatt og at de er offer i den situasjonen som nå har oppstått. Listhaug måtte som kjent gi seg som justisminister etter denne hendelsen og beskrev seg selv som et offer i den selvbiografien hun senere ga ut.

Fremskrittspartiets egen snikislamisering. Sylvi Listhaug hevder, i intervju med Klassekampen 31. juli i år, sin rett til fortsatt, på sitt partis vegne, å bruke begrepet snikislamisering i sin politiske retorikk. Hun sier videre at når hun bruker begrepet så er det ikke den konspiratoriske versjonen, men hennes definisjon av begrepet, som er protest mot hijab på passbilder, skoler som ikke vil ha julegudstjeneste og lignende. I et debattinnlegg i Aftenposten 5. august for ti år siden, signert Erna Solberg, heter det: «Det vi må gjøre (for å få til en vellykket integrering) er å gi alle en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet». «Et bedre Norge er et samfunn hvor barn ikke ber om unnskyldning for sin religion», og «Ekstreme ytringer må tales i hjel, ikke ties I hjel». Jeg har problemer med å se at et begrep som «snikislamisering», uansett definisjon, bør få plass i ansvarlig politisk retorikk i dette Solbergske og vårt integrerte samfunn. Det må være bedre å si det som det er: Fremskrittspartiet vil ikke ha hijab på passbilder, men vil ha julegudstjenester i regi av skolene.