Ikke glem at klemmer er helsebringende når det blir klemmetid

 

Berøring er helseforebyggende. Fravær av berøring er skadelig, kan gi følelse av ensomhet, depresjon og stress. Pandemien har hatt negative konsekvenser for mental folkehelse. Når den er avblåst bør vi huske at klemmer er viktig og at de er helsebringende.

Babier blir friskere av kos. Mødre med babier som har hud-til-hud kontakt umiddelbart etter fødslene, er i en litteraturstudie av tidligere forskningsresultater fra 2016, funnet å ha 32% større sannsynlighet for å lykkes med ammingen ved første forsøk enn de som ikke hadde slik kontakt. Disse babiene hadde også timer etter fødselen bedre hjerte-/lungefunksjon og høyere blodsukker-nivå. En studie av fortidligfødte amerikanske barn fra 1986 viste at de som ble gitt regelmessig massasje i ti dager etter fødselen økte i vekt raskere og forlot klinikken tidligere enn de babyen som ikke fikk slik massasje. De førstnevntes fysiske og kognitive utvikling var også bedre enn de som ikke fikk slik massasje.

Berøring er helseforebyggende. De positive helse-effektene av berøring er der også senere i livet. Berøring reduserer nivået på cortisol, et hormon som produseres som respons på stress. Cortisol fremmer også utviklingen av hvite blodlegemer som er del av vårt forsvarsverk mot virus og bakterier. Andre undersøkelser har vist at friske voksne som jevnlig fikk klemmer var mindre utsatt for å bli forkjølet og at mennesker som føler seg ivaretatt har redusert sjansen for å bli syke. Berøring og klemmer er altså viktig som helseforebyggende tiltak. 

Fravær av berøring er skadelig. Uten regelmessig kontakt kan mennesker komme til å føle på «hud-sult», eller «Skin hunger» som det heter på engelsk, som innebærer at de erfarer mindre berøring enn de føler behov for. Ikke mange studier her, men de få som finnes antyder at dette er skadelig. En verdensomspennende studie av 509 voksne fra 2014 avdekket at det å være avskåret fra berøring kunne knyttes til følelse av ensomhet, depresjon, stress, engstelse og sekundære immun-forstyrrelser. En undersøkelse gjennomført i USA under den nå pågående pandemien, av mennesker som var eksponert for nedstengning, visste at 60% ga uttrykk for at de savnet fysisk kontakt med andre mennesker. Undersøkelser fra England viser resultater som peker i samme retning, men også at mental helse i befolkningen generelt er svekket i forhold til situasjonen før nedstengningen.

Coronapandemien, Metoo og virtuelle møteplasser. Effekten av pandemien kan allerede spores som negative konsekvenser på mental folkehelse. Men også andre forhold spiller inn. MeToo har ført med seg mindre fysisk kontakt i de fysiske arbeidsmiljøene. Virtuelle møteplasser har virket i samme retning og fått nærmest eksplosiv utbredelse under pandemien. Til dette kommer at stadig flere voksne bor alene i USA, Europa og også i land i Asia. I Japan har man fått en egen Touch Counseling Association som gir mødre og helsepersonell råd om hvordan de skal utøve «skinship» som defineres som en metode som utvikler tilhørighet og fortrolighet gjennom «clasping hands, hugging and stroking».

Ikke oppfordring til å se bort fra myndighetenes pandemiråd. De bør vi alle respektere. Dødstallene forårsaket av Covid-19 i Norge er internasjonalt sett svært lave, og bør fortsatt få være det. Det er ikke tilfeldig. Gjør som de sier. Dette er heller ikke en oppfordring til å se bort fra lærdommer om respekt for andres integritet som vi har fått med oss fra Metoo. Blikket er rettet fremover. Når pandemien er avblåst. Da bør vi huske på at klemmer fortsatt er viktige og at de er helsebringende. Og hva kan du gjøre i mellomtiden? Dele, slik Adam Grant anbefaler, slik at du har mange å gi en klem til når det blir klemmetid. Men husk at det deler må oppleves som en oppmuntring av den som du deler med. Ikke sikkert at delingen av typen "Se hvor fint JEG har det" er det som gjelder som oppmuntring.

Denne posten er i hovedsak et kort og fritt oversatt sammendrag av en artikkel i The Economists hittil siste utgave i februar i år. God klem, når klemme-tiden kommer.

Meningskontroll, Gaslighting og Gaslighters

 

Å ta vare på egen oppfatning. Hvordan kan du ta vare på din egen oppfatning av virkeligheten når den blir bestridt av andre? Utgangspunktet er at ingen av oss ser tilværelsen akkurat som den er. Hjernen prosesserer bare deler av den informasjonen som sansene våre fanger opp. Hjernen fyller ut det som «mangler» og gjør dette hele tiden med bakgrunn i tidligere erfaringer som stadig oppdateres i lys av ny informasjon. Den tilværelsen vi opplever blir til i en dialog mellom hva vi mottar fra våre sanser kombinert med erfaringene vi har i å veve sammen en fortelling om virkeligheten som synes fornuftig for oss. Dette ifølge Mazviita Chirimuuta som forsker og underviser i persepsjon og hjernefunksjoner ved Universitetet i Edinburg..

«Gaslighting» og «gaslighters». Begrepet «gaslighting» er inspirert av et skuespill med tittelen «Gaslight» tilbake fra 1938, med Ingrid Bergman i en hovedrolle. Skuespillet ble senere til film med Diana Wynyard og etter det ny film med Ingrid Bergman. Denne forteller om en mann som overbeviser sin kone om at hun er i ferd med å bli gal. Han dimmer lyset i leiligheten, det var gasslamper den gang, og flytter rundt på inventaret samtidig som han hevder at hun innbiller seg skifter i lyssettingen og har glemt at hun selv har flyttet gjenstandene i leiligheten. Filmens handling dekker mer enn dette, men det er mindre vesentlig her. Rollen mannen spiller er senere blitt til betegnelsen «Gaslighter», en som med spekulative hensikter søker å påvirke deg til å oppfatte og mene noe annet enn det du i utgangspunktet har som oppfatning. Det han søker å gjøre kalles i dette universet gaslighting.

Trump som gaslighter eller? Komiker og programvert John Oliver uttalte etter en opplevelse noen tid tilbake at han var på nippet til å måtte erkjenne at: «Jeg vet at du tar feil, men du er mer selvtrygg i din løgn enn jeg er i sannheten (fritt oversatt)». Han hadde hatt en dialog med daværende President Trump på Twitter der Trump (eller en av hans Twittrere) i utgangspunktet hevdet at han, Trump, hadde avvist en invitasjon til å delta i showet til Oliver som han samtidig karakteriserte som «very boring and low-rated». Oliver mente selv at han aldri hadde invitert Trump. Men Trump på sin side hevdet at han var blitt invitert flere ganger og alle ganger hadde sagt nei. Oliver begynte, etter eget utsagn, til slutt å lure på om han selv hadde glemt noe.

The Gaslight Effect. Robin Stern ved The Yale Center for Emotional Intelligence har skrevet boken The Gaslight Effect. Hun sier at det er vanskelig å forholde seg til utsagn av typen: Det må være noe galt med deg når du tenker som du gjør!». Du vil kunne komme til å stille deg spørsmålet: «er det noe galt med meg?». Men dette spørsmålet, er det ifølge Stern, ytterst vanskelig å svare på selv, på egne vegne. «Gaslightere» bryr seg ikke om hva de de ønsker å manipulere mener, hevder Stern. De er sikre på at de vet hva som er rett og galt og holder fast ved det.

Hvorfor er dette viktig? Vi har nylig vært igjennom en amerikansk valgkamp der begge sider beskyldte «de andre» for å lyve for å vinne politisk. I slike situasjoner vil mange finne det vanskelig å vite hvem man skal tro på. Fake news er blitt en vanlig betegnelse. Det sås tvil om klimaendringene er reelle, om smittetallene og dødstallene som følge av den pågående pandemien er pyntet på eller overdrevne. «When you feel like there’s something wrong in the conversation, it’s usually because there is», sier Stern. En annen rådgiver på feltet, Andrew Spear, gir følgende råd om å stå i det når du møter Gaslightere: Ta vare på din egen selvtillit og innsikt. Forlang sterke beviser før du endrer mening. Tviler du, konferer med mer enn en, du stoler på. Ikke la deg forlede av følelser av underlegenhet.

Denne posten er en sterkt forkortet og fritt oversatt gjengivelse av en artikkel i New Scientist fra 30. januar i år. Andre poster på denne bloggen, som kan være av interesse, tar opp emosjonell intelligens, adaptiv intelligens, transaksjonsanalyse. Dette kan være nyttige i studiet av seg selv og motstandskraft mot gaslightning. Se også behovshierarki som kanskje styrer noen av oss mer enn vi liker å tenke på.

Skolebøllepolitikk og D. Trump

«School bullying» og «schoolbullying language» gir mange treff på nettsøk. Skolebøllen er blant mye også en som har etablert selvoppnevnt definisjonsmakt til å bestemme hvem som er utafor og innafor, hvem som kan pekes ut som offer og hvem som er «lojale» støttespillere slik bøllen ser det. Trumps politiske omgangsform inneholder noe som ligner. Det er slik vi har lært oss å kjenne presidentkandidaten fra forrige valgkamp som «Crooked Hillary», tidligere FBI sjef som «Slimeball Comey» og lederen i kongressen, Nancy Pelosi, som «Crazy Nancy». Inntrengerne i Capitol, brukte dette kallenavnet når de søkte etter henne.  Nåværende president ble under hele valgkampen omtalt som «Sleepy Joe». En kan ikke se bort fra at Trumps totale oppheng i at valget var «Fraud and Steal» har sammenheng med den sistnevnte navnetildelingen. For Trump ble det sannsynligvis helt umulig å forholde seg til at han kunne tape valget med en mot-kandidat som "Sleepy Joe".

Stadig nye kallenavn. Etter at det ikke ble nødvendig flertall for å dømme Trump for medvirkning i angrepet på Kongressen gikk republikanernes minoritetsleder McConnell på talerstolen i Sentatet og erklærte at Trump «is practically and morally responsible for provoking the events». Trump kalte etter dette McConnell «a dour, sullen and unsmiling political hack» og advarte partiets senatorer om at de ville tape fremtidige valg om de valgte å støtte McConnell. «Unsmiling McConnell» synes imidlertid fortsatt å ha støtte i partiet, også fra politikere som ellers støtter Trump. Også andre republikanere i Senatet som stemte for å legge ansvar for angrepet på Trump har fått sine pass påskrevet og kan vente seg konkurranse om taburettene. Målinger som er foretatt viser at et flertall av republikanske velgere faktisk vil følge Trump dersom han velger å gå ut av partiet og starte sitt eget politiske prosjekt.

Trump opplever witch-hunt og hoax på flere fronter. I New York er det igangsatt etterforskning av Trumps forretningsvirksomhet og Høyesterett har besluttet at tidligere tilbakeholdte skattedokumenter må utleveres. Georgia følger opp Trumps anstrengelser for å få de ansvarlige for valget i denne delstaten til «å finne» nye stemmer på Trump som ville vippe valget i hans retning. NAACP, en organisasjon som arbeider for fargedes rettigheter, har anmeldt Trump og hans advokat Rudy Giuliani og to ekstrem-høyre grupperinger involvert i angrepet 6. januar på Kongressen for angrep på sivile rettigheter fastslått i «Ku Klux Klan-loven» fra 1871. Trump vil opplagt både få og ta oppmerksomhet fremover. Men hans egen oppfatning av dette er at han er utsatt for en «Political Witch Hunt» and «Hoax» (narrespill). Her må vi huske at Trump står bak uttalelsen: «When Ithink I’m right, nothing bothers me».

Pentagon ville ikke ha soldater ved Kongressbygningen. I en høring for to senatskomiteer i etterkant av stormingen uttalte den nå avgåtte politisjefen med ansvar for sikkerheten den 6. januar at de gjentatte ganger hadde bedt forsvarsdepartementet om forsterkninger. En toppleder i departementet hadde etter hvert meldt tilbake at han at ikke ville anbefale å sende nasjonalgarden til Kongressbygningen fordi det ikke ville ta seg bra ut med soldater der, men at han ville sende forespørselen videre oppover i systemet. Det gikk enda flere timer før sikkerhetstyrkene på stadig vikende front fikk assistanse.

Trump taler ved CPAC f.k. søndag. Kommende søndag skal Trump holde tale på CPAC i Orlando i Florida. CPAC står for Conservative Political Action Conference og er en tonangivende scene for USAs politiske høyreside. Dette kan være en mulighet for Trump til å kunngjøre sitt kandidatur for presidentembetet i 2024. Mange av Trumps embetsmenn står på talerlisten som i alt teller 120 navn. Flere konservative senatorer og kongressrepresentanter vil også delta. Trump har også meddelt at han senere vil delta på det republikanske partiets donor-samling. Denne arrangeres senere i vår. Her vil han også møte andre potensielle republikanske kandidater til presidentvalgkampen i 2024.

Flere Trump-medarbeidere stiller til valg. Flere av Trumps nærmeste medarbeidere utfordrer nå republikanske representanter og senatorer som stemte for å tiltale, og senere for å dømme, Trump. En av disse er Max Miller som arbeidet i Det Hvite Hus under Trump. Han vil utfordre Anthony Gonzales i Ohio. Liz Cheney, representant fra Wyoming får konkurranse i sin stat og det samme gjør representant Adam Kinzinger i Illinois. I Arkansas stiller tidligere pressesekretær under Trump, Sarah Huckabee, som kandidat i Guvenør-valget. Og listen over Trump-tilsatte som på denne måten søker posisjoner inneholder mange flere navn.

Vi vil opplagt få høre mer fra Trump. Tilhengerne blant over 70 millioner stemmer i presidentvalget blir ikke borte med et trylleslag. I tillegg til å opptre som politisk skolebølle var og er Trump en god iscenesetter av seg selv, som da han fikk ryddet gatene og spaserte med bibelen til St. Johns Church. Kanskje vil vi også møte flere personer tildelt «kallenavn».

Om eksperter, ekspertise og nok eksperter

 

Enough of experts. Michael Gove, en engelsk Lord Chancellor, er blitt kjent for et utsagn han kom med noen år tilbake: «I think the people of this country have had enough of experts with organisations with acronyms saying that they know what is best and getting it concictently wrong». I ettertid ble det en debatt om han hadde noen med seg i denne frustrasjonen. Økonomer og meteorologer ble trukket frem som eksempler på yrkesgrupper som påviselig hadde bommet med sine råd og utsagn. Og det var enighet om at noen grupper mennesker blant britene ville være enig med Cove. 

Er du ekspert? Roger Kneebone er anerkjent ekspert på sitt område og har nylig skrevet boken «Expert: Understanding the path to mastery». Kneebone er kirurg og professor i kirurgi ved Imperial College i London. Han har gått nye veier i utdanningen av kirurger. Blant annet innledet et samarbeid med naboinstitusjonen Royal College of Music. Hans filosofi er at kommende kirurger også kan ha noe å lære av musikere i det å utvikle ekspertise.

For å bli ekspert må du være ekstremt god i å gjøre det du skal gjøre og du må ha brukt lang tid på å lære dette. Du må kunne formidle dine kunnskaper og ferdigheter videre til andre. Og du må være anerkjent av andre som en som er ekstremt god på det du driver med. Her er det to feller i følge Kneebone. For det første din egen tro på deg selv, som kanskje ikke stemmer med det omgivelsene tillegger deg av ekspertise. Dessuten, sier Kneebone, er der en tilbøyelighet til at vi overser at det finnes mange eksperter rundt oss som ikke soler seg i glansen av å være kirurger eller jagerpiloter, men som like fullt er eksperter på sine områder.

Veien til ekspertstatus går gjennom tre stadier, ifølge Kneebone. Perioden som «lærling» da noen andre har ansvaret. Du gjør det du får beskjed om å gjøre. I løpet av denne tiden lærer du deg å arbeide med de hjelpemidlene du har til disposisjon, hvordan du bruker dem, i samspill med andre og hvordan du takler det uforutsette. I neste fase flytter oppmerksomheten seg fra det du har lært til de du skal utføre arbeid for, om det er et publikum, en pasient eller en kunde. Når du så når siste fase, blir mester, er det du som har ansvaret, ikke bare for hva du selv gjør, men hva andre du er satt til lede og veilede gjør. Du må utvikle en klokskap og evnen til å vise disse sporene de skal følge for å komme dit du er.

Roger Kneebone er kirurg. En avansert håndverker. Det er ikke vanskelig å gi tilslutning til hans fremstilling av hva en ekspert er og hvordan man blir en slik. Men hva med andre «ekspertgrupper» av f.eks. samfunnsvitere og samfunnsøkonomer. kan de bli eksperter på samme måte og i samme grad?

..the truth is, all data are dirty. I en spesialutgave av Scientific American i fjor høst der tema var «Truth vs. Lies» er noen profesjonelle sannhetssøkere intervjuet om hvordan de «sorterer signaler fra støy». Nicole Lazar er professor i statistikk ved University of Georgia hun er sitert på følgende: «In statistics, we aren’t generally seeing the whole universe but only a slice of it. A small slice usually, which could tell a completely different story than another small slice». Meredith Broussard er professor ved Arthur L. Carter Journalism Institute ved New York University. Hun er sitert på følgende: «People assume that because there are data, that the data must be true. But the truth is, all data are dirty. People create data, which means data have flaws just like people».

Intervjuet med Kneebone er gjengitt i New Scientist fra 6. februar i år. I en annen post på denne bloggen har jeg omtalt den nylig presenterte perspektivmeldingen som beskriver mulighetsrommene frem til 2060 som et grunnlag for å bestemme økonomisk politikk fremover. Jeg, for min del, lurer på hvor nyttig en slik øvelse egentlig er når konklusjonene man trekker ut av det er at vi må redusere oljepengebruken og effektivisere offentlig sektor. Det har vi jo allerede blitt fortalt mange ganger.

Eureka og og andre muligheter til å tenke nytt

«Eureka» stammer fra gresk og kan oversettes med «jeg fant». «Eureka» er knyttet til Arkimedes. Han skal ha sagt nettopp «Eureka» for å markere oppdagelsen han gjorde for ca. 2250 år siden da han entret bade-stampen og fikk følelsen av å flyte samtidig som han observerte at vannet steg i stampen.

Det banale eller kniven på strupen? Vi kan forestille oss at det var følelsen av å flyte i vannet som stimulerte erkjennelsen av det som senere er kjent som Arkimedes lov. Hva som ellers bringer mennesker til nye og grensesprengende erkjennelser forskes det mye på. Psykolog og psykiater William Miller mener med henvisning til sin forskning at det ofte er banale foranledninger, som å ligge i senga, se på TV eller sette seg i badestampen, som fører mennesker til tilstander der det med ett innser at herfra er det noe annet som gjelder. De gjør gjennombrudd i sin forskning, velger ny karriere, krever skilsmisse eller gjør andre bråsvinger i livene sine. Men «å få kniven på strupen» kan som også være utløsende. Som når du mister jobben og må finne på noe helt nytt som for eksempel å starte for deg selv.

Å sove på det. Hjernen sover ikke. Den hvilende hjernen har minst like stor aktivitet som den bevisste du bruker når du er våken, ifølge hjerneforsker Marcus Raichle. Å tenke gjennom utfordringene og å så sove på det, la hjernen din tumle med utfordringene eller problemene du har, kan være en vei til aha-opplevelser. Psykologen Mark Beeman har gjort laboratorieforsøk som viser at dette virker.

Stimulere ny innsikt. En annet hovedgrep for å åpne for ny innsikt er å konsentrere seg om ikke å konsentrere seg mener forfatteren Bruce Grierson som skriver om hvordan man gjør U-svinger i livet sitt. Han forslår meditasjon, «å slå av» hjernens editor i frontal cortex, som én mulighet. Å ta en halvtimes løpetur, reise til et sted der du ikke har vært før, skrive ned alt du tenker, er andre «teknikker» som kan bringe deg ut av fastlåste tankemønstre og til en tilstand nær det «yess», som konkluderer en aha-opplevelse.

Om Quantum Change, U-svinger og mye annet. Mennesker som engasjerer seg i et tema som dette er skrive- og taleføre. Her kan du raskt lage din egen kurskveld. Jeg gjorde dette for noen år tilbake og da fikk jeg dette programmet. Marcus Raichle ble intervjuet om hva hjernen din gjør når du sover. Jeg fant en debatt om kreativitet der Mark Beeman var en av deltakerne. Jeg fant og hørte William Miller snakke om Quantum Change på University of Chicago. Og siden jeg ikke er ung lenger fant jeg også Bruce Grierson på ted.com som snakket om mennesker som ikke ser alder som en hindring. Andre poster på denne bloggen som berører samme tema eller kanskje vil interessere deg er forandringskunst, om guruer, om emosjonell og sosial intelligens, fra IQ til AQ.

Om forandringskunst med elefantfører og elefant - Switch

Dette begynner som en historie om en elefant, en elefantfører, om hvor de skal og veien frem dit, og også om hva som skal til for at de kommer seg dit.

Forandringskunst. Dette er billedspråk. Elefantføreren representerer det rasjonelle i oss som mennesker, det analyserende og kalkulerende, men også analysene som blir så kompliserte at de fører til beslutningsvegring. Elefanten representerer det følelsesstyrte, engstelsen for det ukjente, men også den kreativt skapende utfoldelsen. Sammen representerer de utfordringer i en gruppe eller organisasjon som bør utvikles og endres. 

Elefanten og elefantføreren er lånt fra psykologen Jonathan Haidt. Reisen elefanten med fører gir seg ut på, og målet for reisen, er billedspråk for å beskrive organisasjonsendring. For at reisen skal bli vellykket må rasjonalitet og emosjoner «tøyles». Vi snakker om en bok skrevet noen år tilbake, av brødrene Heath, «switch –How to change things when change is hard». Boken er en slags veiledning i hvordan man kan endre organisasjoner. Tenk at organisasjonen er elefanten. Tenk at ellefantføreren er deg. Dette er et svært kort sammendrag.

Veiledning for elefant-føreren. Brødrene Heath ber deg først se etter lyspunkter eller «bright spots». Finnes det noen i organisasjonen som allerede gjør noe som er spesielt bra, noe som peker mot relevante fremtidsmål for organisasjonen? Kan dette kopieres av flere medarbeidere? Start her, skriver de. Elefanten velger ofte den mest kjente veien når den får mange veier å velge mellom. Du som veileder og elefant-fører må derfor være svært bestemt når elefanten skal ledes det første kritiske skritt på en ny vei. Status quo er komfortabelt for de fleste. Får vi for mange valgmuligheter roter vi oss ofte bort i analysene våre av valgmulighetene. Budskapet er: Gjør valget av det første skritt enkelt. Det samme gjelder for destinasjonen, eller målet, når dette blir klart. Lag et enkelt postkort, et enkelt mål, som det er enkelt å bli målt på. Forsikre deg om at første skritt er et tydelig skritt på veien dit.

Å motivere elefanten. Her gjelder det å appellere til følelsene, til «elefanten i oss». Å appellere til de positive følelsene som fremkaller glede, som gir inspirasjon og lyst til å utforske og oppdage nye muligheter. Samtidig er det viktig "å krympe" forandringene. Gjøre dem små og ufarlige. Starte med små endringer. Store endringer starter alltid med en liten endring. La folkene dine vokse med utfordringene til ny identitet for virksomheten, men også for den enkelte. En ny identitet de føler seg hjemme i og er stolt av.

Å finne veien.  Å lage ny fysisk vri på omgivelsene er et mulig og viktig grep når holdninger skal endres, ifølge brødrene Heath. Holdninger kan enklere endres når omgivelsene endres slik at nye holdninger passer bedre enn de gamle. Bygg nye vaner. Vaner er autopiloter for handling. Her er vi ute etter vaner som bidrar til at vi beveger oss mot målet. De må være lette å ta til seg og gjøre til nye vaner. Enkle sjekklister, sier brødrene, og viser til eksempler der nye vaner er innøvd ved hjelp av slike enkle sjekklister. Skap en flokk og flokk-følelse. Som mennesker orienterer vi oss i verden ved å kopiere andre. Det kan benyttes til å skape flokk-følelse. Lag framdriftsrapporter som viser at alle i flokken bidrar.

 

Hold «switchen» i gang. «Switchen» er endringen. Dette skjer ved å oppmuntre, alle, for selv de minste skritt i riktig retning. Endring er prosess, et resultat av mange små skritt. Det er ikke nok å begynne å gå, man må også fortsette å gå. Boken til brødrene Heath inneholder mange eksempler som understreker argumentene deres for å tenke ved hjelp av elefant, elefant-fører og destinasjon, eller mål. ChipHeath er professor i organisasjonsutvikling ved Stanford. Du finner ham også i flere versjoner på YouTube. Dan Heath er professor ved DUKE University og du kan se ham på BrightSide, om det er av interesse.

Om å gi og ta i møte med mennesker

 

Den amerikanske organisasjonspsykologen og professoren AdamGrant skrev for noen år tilbake en bok (også norsk utgave) om "Å gi og ta". Ifølge Grant presenterer han her en revolusjonerende vei til suksess i det å utvikle personlig nettverk, godt samarbeid, vinne frem i forhandlinger og å lykkes som leder. Det er ikke småtteri. Grant deler mennesker i utgangspunktet inn i to hovedtyper for å forklare oss hvordan dette henger sammen.

De som tar. Den ene hovedtypen er «skaffere». Dette er mennesker som bevisst eller ubevisst søker å få mer ut av relasjoner enn de gir inn i dem. De setter egeninteresse foran andres interesser. Fokuset er egoistisk. De evaluerer andre ut fra hvilken verdi de kan ha for dem selv. De opplever å leve i et samfunn der man «blir spist» om man ikke «spiser» selv. For å lykkes må du være bedre enn andre. Selvpromotering er viktig for slike mennesker. Slik kan de sikre seg at de selv blir kreditert for resultatene av egen og gjerne også andres innsats.  De stoler ikke på andre. De tror alle er som dem selv.

De som gir. Den andre hovedtypen er ifølge Grant «delere». Disse menneskene gir som regel mer inn i relasjoner enn de får tilbake. De søker etter hva andre trenger av det de selv kan gi. De deler av sin tid, energi, sine kunnskaper og evner i kontakt med andre mennesker. De bidrar dersom de opplever at nytten for den som mottar er større enn ulempen de selv pådrar seg ved å bidra. De gleder seg ved å se andre blomstre.

De som balanserer. Men, sier Grant, det er bare noen få som rendyrker disse hovedtypene. De fleste av oss søker mot en form for balanse i det å gi og ta i hverdagen vår. Eller sier han, vi veksler litt mellom å ta imot og gi fra oss. Slik får han også frem en tredje hovedtype av mennesker. De vanlige, de som ikke stikker seg ut, «balansekunstnerne».

Hva med karrieren? Grant mener å ha belegg for at det i «ingeniørverdenen» er slik at de minst produktive og minst effektive ingeniørene er «delere». De er så opptatt av å hjelpe at de ikke får gjort sitt eget arbeid. Men, sier han, de ingeniørene som er mest produktive er også «delere». Samme er også tilfelle blant andre profesjoner. De som gir i relasjoner dominerer både i topp og bunn av karrierestigene. Ikke nok med det. Mange toppledere er også av denne typen.

Hva så med utvikling av personlige nettverk? «Balansekunstnerne» har små nettverk. Det er slik det blir når du tenker «jeg vil gjør noe for deg om du gjør noe for meg» før du innlater deg mer varig med noen. «Skafferne» har noe større nettverk fordi disse hele tiden må erstatte mennesker i nettverket sitt. Slike som har fått nok av å bli utnyttet av en «Skaffer». «Delerne» på sin side utvikler og vedlikeholder store og rike nettverk. Gjennom sin måte å være på utvikler de relasjoner til andre mennesker med normer i favør av «å tilføre» men fanger også opp noen av de som er opptatt av «å klatre» eller «drive handel». Slik øker «delerne» nytten for alle de involverer seg i, ifølge Grant. Og nettverket vokser og blomstrer.

Hva kan vi lære? Grant mener at om vi skifter litt i retning av verdiene til «delerne» vil vi, fritt oversatt finne, at vi får mer følelse av å lykkes og ha suksess. Vi får rikere og mer varige opplevelser i samspill med andre mennesker. Kanskje verdt et forsøk. Og kanskje særlig i en pandemi-tid, er det det viktig å være "deler". Men sørg for at det du deler blir til en oppmuntring hos den du deler med. Grå følelser og stemninger er det mange som har nok av.

Vil du høre hva Adam Grant selv sier er han å finne på Ted.com.

Forskningsbaserte beslutninger - Noen spørsmål å stille

 

Det finnes sjelden forskning som dekker akkurat den problemstilling det skal tas beslutninger om. Man bygger derfor ofte i tillegg på kunnskap som hentes fra tidligere undersøkelser og forskning. Forskerne William J. Sutherland og David Spiegelhalter, begge fra Universitetet i Cambridge, UK, og Mark Burgman fra  Universitetet i Melbourne, Australia, laget i 2013 en liste over 20 konsepter som man bør ha en forståelse for når man skal vurdere om man kan bruke forskningsresultater som grunnlag for beslutninger.

Forskjeller og tilfeldigheter skaper variasjon. Forskning er ofte rettet mot å avdekke årsaker til en utvikling vi observerer. Som oftest må vi akseptere at det finnes flere årsaker som sammen gir en utvikling. Klimaendringene er ikke alene om å påvirke for eksempel endringer i fuglepopulasjoner og det er ikke alltid enkelt å fastslå hvor betydningsfulle klimaendringene er i forhold til andre forhold som påvirker fugler.

Ingen målinger er eksakte. I noen tilfeller kan målefeilene være store i forhold til de resultatene som presenteres. Dersom den økonomiske veksten i siste måned er rapportert å være + 0.13 %, som ikke er mye mer null vekst, er det mulig at realiteten faktisk er et tilbakeslag. ”Veksten” kan altså nesten like gjerne være negativ.

Forskningsdesign påvirker resultater. Hvordan undersøkelser er lagt opp, forskningsdesignet, er av betydning for resultatet. En valgundersøkelse gjort på gaten, på internett eller via telefon kan gi forskjellige resultater fordi man spør under forskjellige omstendigheter og treffer ulike grupper av befolkningen. Dette kompliseres ytterligere ved at resultatene som offentliggjøres også kan påvirke befolkningens svar på undersøkelser i neste omgang.

Mange observasjoner/målinger er oftest bedre enn få. Et gjennomsnitt hentet fra et stort utvalg eller mange observasjoner vil normalt si mer enn et gjennomsnitt av få observasjoner. Særlig når det fenomen som observeres har store naturlige variasjoner. Der man har forsket på hvordan en medisin virker på mennesker vil vi kunne stå overfor slike store naturlige variasjoner.

Korrelasjon betyr ikke nødvendigvis kausalitet. Korrelasjonen mellom to fenomener eller forhold kan være tilfeldig eller et resultat av et tredje forhold som påvirker begge de to første. Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Noen økologer mente for eksempel i et tilfelle at giftige alger drepte fisk i en fjord nedstrøms en elv. Senere oppdaget man at algeveksten ble forårsaket av den døde fisken. Det var ikke algene som drepte fisken.

Ekstrapolering ut over datamateriale er risikabelt. Mønstre man finner mellom topp- og bunnverdier i et datamateriale kan ikke uten videre overføres til området utenfor topp- og bunnverdiene. Det er f.eks. vanskelig å forutse et økologisk systems respons på klimaforandringer når disse skjer raskere enn det vi så langt har erfaringer med.

Relevans setter grenser for generalisering. Hvor relevant en forskningsstudie er i et spesielt tilfelle er avhengig av hvor like betingelsene var for forskningen sammenlignet med det tilfelle resultatene skal brukes på. Resultater av studier av dyr kan ikke uten videre brukes på mennesker.

Følelser influerer risikopersepsjon. Risiko er sannsynlighet for at en hendelse inntreffer multiplisert med konsekvensene av hendelsen. Menigmanns opplevelse av risiko er imidlertid ofte mer preget av omfanget av konsekvensene enn av sannsynligheten for at hendelsen inntreffer. Risikoen ved å bo nær en atomreaktor overdrives world wide. Motsatt er man, i alle fall i USA, tilbøyelig til å undervurdere risikoen ved å oppbevare håndvåpen hjemme.

Avhengighet endrer risiko. Man kan med en viss grad av presisjon kalkulere risikoen for enkelthendelser innenfor et gitt tidsrom. Men om ulike hendelser utløses av hverandre øker sannsynligheten for at de vil opptre.  For eksempel der vind eller tungt regn skaper flom som hindrer hjelpemannskaper i komme frem til katastrofeområder. Kollapsen i kredittmarkedet i 2008 var en slik samling av uheldige omstendigheter som ga en risiko hinsides den man på forhånd hadde regnet seg frem til.

Forskere er mennesker. Forskere har en klar egeninteresse i å rapportere sitt arbeid av hensyn til status og finansiering av videre forskning. Dette kan lede til selektiv rapportering og til overdrivelse av betydning av forskningsresultatene. De vanlige fagfellevurderingene er ikke alltid garanti god nok for at dette ikke skjer.

Dette var ti utvalgte av de nevnte forfatternes i alt 20 viktige konsepter. Vil du ha med det hele finner du den originale artikkelen på tidsskriftet Natures nettside.

Andre relevante poster på denne bloggen, når vi først er innom et tema som dette, kan være "Perspektivmelding og andre perspektiver" og "Fra kaos til mening med Darwin".

Om Guruer, enkle teorier og praksiser

 

En management- eller leder-guru er et menneske med enkle lett forståelige ideer om hvordan mennesker ter seg i virksomheter. Her presenteres en knippe slike jeg mener alle bør kjenne: Douglas McGregor, Abraham Maslow, Frederick Herzberg, Peter Senge og John Humble.

En gang for ikke mange år siden fantes det leder- eller management-guruer. Mennesker som hadde ideer om hvordan mennesker ter seg i virksomheter. Enkle ideer som var slik at det var lett å si: «Å ja! Slik er det selvsagt!» Nå er det mange, svært mange med slik status. Det er vanskelig å huske alle navnene deres. Her følger en kort presentasjon av noen av den første typen guruer. De har kanskje fortsatt noe å fortelle oss.

Vilfredo Pareto og 20/80-regelen. Pareto (1848-1823) var strengt tatt ikke lederguru. Han var italiener, jernbaneingeniør, men ble etter hvert sosiolog, økonom og filosof m.m. Han er mest kjent som en av grunnleggerne av samfunnsøkonomi som fagområde, selv om han også har gitt bidrag til flere andre fagområder. Her er han representert som den som satte ord på 20/80-regelen som han først konstaterte gjaldt for formuesfordelingen i Italia, men senere også fant at gjaldt for mange andre områder f.eks. i næringsvirksomhet der 20% av anstrengelsene ofte ga 80% av bidraget til resultatet. Og motsatt 80% av anstrengelsene bidro bare til resten. Det siste virker litt i overkant tenker jeg, men kanskje kan 20/80-regelen brukes på ledelse i sin alminnelighet. Hva om 80% av tiden går med til å motivere og lede 20% av medarbeiderne, mens de 80% andre klarer seg med et felles-møte en gang iblant?

Douglas McGregor og Teori X og Y. Douglas MurayMcGregor (1906-1964) var professor ved MIT. Han var student av Abraham Maslow og er kjent for sitt bidrag til motivasjonsteori relevant for organisering av arbeid på arbeidsplasser. Han mente at lederes menneskesyn og lederstil hadde stor innflytelse på hvordan medarbeiderne trivdes og på hva de presterte. Autoritær og strengt kontrollerende lederstil (Teori X) kunne erstattes av en mer delegerende, frigjørende og utviklende lederstil (Teori Y).

Abraham Maslow og Maslows pyramide. Abraham Maslow (1908-1970) var amerikansk psykolog og professor i psykologi ved flere universiteter i USA blant annet Columbia University. Han er mest kjent for sitt motivasjonshierarki, illustrert i det som etter hvert er blitt kjent som Maslows behovspyramide. Maslows hovedbudskap var viktigheten av å rette oppmerksomheten mot menneskers positive kvaliteter, og ikke behandle dem som en «sekk full av symptomer» som han mente var en tendens blant psykologer i hans samtid. Pyramiden til Maslow er beskrevet med flere detaljer i annen post på denne bloggen.

Frederick Herzberg og to-faktor teorien. Frederick Herzberg (1923-2000) var amerikansk psykolog knyttet til Universitetet i Utah. Han ble en av de mest kjente management-litteratur-forfattere i sin samtid. Hans meste kjente arbeid er knyttet at det å jobbe kan ha en verdi i seg selv og til det som i ettertid fikk navnet Herzbergs to-faktor teori, men som i utgangspunktet var en «motivator-hygiene teori». Herzbergs ide var at hygienefaktorer, slik han definerte dem, ikke motiverer, men om vi ikke sørger for dem kan de være til hinder for motivasjon. Her snakker vi om alt fra rene toaletter til kaffemaskiner og hev-senk-skrivebord i dag. Med dette utfordret Herzberg oppfatningen at misnøye er et resultat manglende motivasjonstiltak. Det som motiverer er følelsen av å lykkes med å jobbe, jobb-tilfredshet, personlig utvikling og annerkjennelse.

Hard og myk HR. Jeg har ovenfor presentert tre guruer fra den klassiske management-litteraturen som alle har fremsatt teorier om motivasjon og hva som virker motiverende. Jeg har arbeidet mange år i en fagforening. Jeg har møtt mange medlemmer og tillitsvalgte og hørt mange historier om lederskap i norske virksomheter. Mange forteller historier om gode ledere og stimulerende prosjekter, oppgaver og jobbopplevelser. Men noen forteller om usikkerhet, hardt arbeidspress og lite oppmuntring, om hard HR, utålmodige eiere, tøffe sjefer, store lønnsforskjeller, outsourcing av deler av virksomheten m.v.

Om noen skulle føle at vi nå har verktøy for å forstå og analysere noen av de utfordringene vi står overfor i et norsk internasjonalt preget arbeidsliv og vil gjøre noe med det kan vi kanskje vende oss til Peter Senge.

Peter Senge og lærende organisasjoner. Peter Michale Senge ble født i 1947. Han er MSc i modellering av sosiale systemer og PhD i Managament fra MIT. Han underviser i dag ved MIT Sloan School of Management og på New England Complex Systems Institute. Han er grunnlegger av The Society for Organizationel  Learning. Han er også engasjert i Academy for Systems Change. Han har skrevet boken The Fifth Discipline - The Art and Practice of the Learning Organization. Her utviklet han konseptet «Den lærende organisasjon» noe han etter hvert fikk utmerkelser for. Dette gjorde ham til en sentral ressursperson innenfor organisasjonsutvikling. I boken identifisere han kulturelle vaner som viktig hindring for organisasjonsendring og utvikling. Refleksjon rundt og utforskning av disse er nødvendig som grunnlag for endring. "Kulturelle vaner" kan føres tilbake til tradisjoner og rutiner i virksomheten i seg selv, men kan også være forankret i forskjellige kulturer blant de ansatte. Sverre Lysgaard beskrev slike i sine studier av arbeiderkollektivet. Lysgaard påviste kulturforskjeller mellom ledelse og ansatte. Slike forskjeller vil kunne bli tydeligere når ledelse og eierskap er knyttet til andre nasjonaliteter enn arbeidsstyrken som i beskrivelsen av hard og myk HR her tidligere. 

Humble, Drucker og MbO. John William Humble ble født i Manchester i England, arbeidet som bankfunksjonær før han meldte seg til militærtjeneste, og endte opp med en BA i historie fra Cambridge. Han arbeidet i tekstilindustrien en periode før han etablerte seg som småbedriftsrådgiver. Her utmerket han seg på en måte som ga ham stipend til studier i USA. Han hadde allerede utviklet interesse for Management by Objective (MbO) og dette brakte ham i kontakt med Drucker som også hadde arbeidet med dette konseptet. Dette ente med et livslangt vennskap og samarbeid og Humble fikk etter hvert status som forfatter og rådgiver på dette i flereland rundt om i verden. I 1977 etablerte han konsulentselskap, John Humble & Co, som både ga råd og gjennomførte utviklingsprosjekter i virksomheter. Boken han skrev om MbO ble oversatt til 20 språk. Han skrev senere også andre bøker bl.a. «Developing a Plan for the Planet» der han sammen med medforfatter Ian Chambers beskriver hvordan næringsvirksomheter må innrettes for å sikre en bærekraftig utvikling. Også lærende organisasjoner kan ha nytte av MbO.

Kanskje er det slik at gamle og ikke fullt så gamle guruer har et budskap som fortsatt er gyldig i dag? Du er velkommen til å mene noe om dette. Opplevde du møtet med McGregor og co her som  ok vil du kanskje også like posten om "Idioter og fire og firefeltstabeller" eller den "Om ensomme ulver og fire lederroller". Be my guest.

 

Trump er på veg tilbake, med familien...

 

Trump ble "frikjent" av Senatet og nå kommer han tilbake, men… Trump mener han er frikjent etter avstemningen i Senatet og vil nå ta opp igjen sin politiske gjerning. Men er han egentlig frikjent? Mange av de som stemte mot å felle ham gjorde dette fordi han ikke lenger er President og derfor ikke kunne avsettes. Advokatene hans argumenterte for at saken måtte avvises på dette grunnlaget. I representantenes hus stemte ti republikanere for å tiltale Trump. I Senatet stemte syv for å dømme ham, men her kreves 2/3 flertall for dom. 43 republikanske senatorer stemte mot og dermed var saken avsluttet. At Trump mener at han er uskyldig er en sak. Mange av tilhengerne hans vil tenke det samme. Forbildeeffekten dette kan ha i forhold til andre statsledere er en annen sak. Det er ikke umulig å tenke seg flere kandidater som vil tenke at lar dette seg gjøre i USA må det kunne gjøres her og bedre. Det må også bli vanskelig for USA å stå opp for en demokratisk-agenda i andre land som ser seg tjent med andre typer regimer. Men det hører til saken at den fremste blant republikanske senatorer, Mitt McConnell, i et innlegg etter avstemningen, sa at det var liten tvil om at Trump sto bak stormingen av Senatet og at han kunne straffeforfølges i det ordinære rettsvesenet. Den som lever får se.

Trump er for sin egen del allerede på veg tilbake i amerikansk politikk. Vi har konstatert at han har etablert «Office» i Florida. Etter avgjørelsen i senatet var han raskt ute med uttalelser om videre samarbeid med patriotene som støtter ham i hans arbeid for å beskytte konstitusjonen mot valgfusk: «Our historic, patriotic and beutiful movement to Make America Great Again has only just begun, In the months ahead I have much to share with you, and I look forward to continuing our incredible journey togheter to achiev American greatness for all of our people. There has never been anything like it».

Stiller Lara og Ivanka til valg til Senatet? Det går andre rykter om politisk mobilisering i Trump –

familien. Lara Trump, gift med Eric Trump og dermed Trumps svigerdatter kan bli senator for

Carolina til erstatning for senator Richard Burr som skal gi seg. Burr stemte for å dømme Trump.

Kandidaturet støttes av en av Trumps støttespillere i senatet, senator Lindsey Graham. IvankaTrump,

datteren til Trump, kan komme til å stille for å bli valgt til senatet for Florida.

Ekskluderes RINOs fra GOP? «Let’s impeach RINOs from the Republican Party!!» skrev DonaldTrump Jr. på Twitter etter avgjørelsen i Senatet. Dette med henvisning til de syv republikanske senatorene som stemte for å dømme Trump og som han altså mente burde kastes ut av GOP («Grand Old Part») fordi de ikke var ekte republikaner, men RINOs (Republicans In Name Only).

Trump-familien rører på seg. Og jeg må innrømme at jeg er fasinert. Jeg har tidligere vært opptatt av Trumps retoriske lyrikk: When I think I'am right..., I play into peoples fantasies, og tilhengerne hans, en blanding av mennesker som dyrker konspirasjonsteorier og evangeliske kristne. Et nytt dynasti kan være på veg. Et Trump dynasti.  På en real-life scene, real time, med en blanding av Dynastiet og The Apprentice. Fortsettelse følger.

Perspektivmelding og andre perspektiver

 

Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, skrev lørdag 13. februar i Dagens Næringsliv: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet», eller som han skriver lenger nede «Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldrene våre bruker opp sparepengene våre.» Foranledningen var selvsagt presentasjonen av «Perspektivmeldingen» dagen før.

Perspektivmeldingens «perspektiv» er fram til 2060. Det er 40 år frem dit. I dag står det fire personer i alderen 20-66 år bak hver person over 67 år. I 2060 vil det kun stå to i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder, ifølge perspektivmeldingen. Og hva må man gjøre når utsiktene er slik mot 2060? Flere må ut i jobb i privat sektor. Man må få mer ut av ressursene i offentlig sektor. Trenger man en perspektivmeling med 40 års fremsyn for si dette? Dette er jo overskriftene i den politikken regjeringen Solberg har ført siden den ble innsatt, med reformer på løpende bånd samtidig som man har bremset med den såkalte Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen.

Førti års fremsyn er en vanskelig øvelse. Førti år tilbake i tid var vi i 1981. Oljealderen i Norge var begynt ca. 10 år tidligere, men det var enda 15 år fram til de første «sparepengene» ble satt inn i Statens pensjonsfond utland. I årene rundt dette 10-årsskiftet arbeidet jeg først i Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) og deretter i Miljøverndepartementet. Et av områdene jeg ble engasjert i var myndighetenes forberedelse til møtet med en ny næring, fiskeoppdrett, senere havbruk. Den første virkelig bærbare PCen, «laptopen» var nettopp lansert. Men det var enda 10 år frem til første versjon av World Wide Web ble gjort tilgjengelig, jeg fikk den første mobiltelefonen som det var mulig å putte lomma, og enda mer enn 20 år til første versjon av Facebook ble lansert på Harvard. Det var mer enn 10 år frem til EØS-avtalen kom på plass. Litt mer lokalt og jordnært. Akers mekaniske verksted var under avvikling og ble nedlagt i 1982. Første byggetrinn av det vi i dag kjenner som Aker Brygge var ferdig i 1986. Hverken SSB eller Finansdepartementet er i stand til å fange opp slike samfunnsendringer i sine fremskrivninger. Ingen andre heller. Det er lite trolig at ikke de neste 40 år vil gi oss nye overraskelser som bringer oss videre. Bare tenk på pandemien og hva den har bragt med seg.

Så tilbake til Sondre Hansmark. Innlegget hans legger seg inn i en rekke av andre innlegg fra politikere, gamle som unge, der temaet er oppkonstruerte motsetninger mellom generasjoner eller mellom yrkesaktive og pensjonister. Sondre Hansmark «Frykter at foreldrene våre bruker opp sparepengene våre». Hva mener han med det? «Foreldrene våre» har sine "egne sparepenger", spart opp gjennom pensjonsavtaler med arbeidsgivere og med staten, som krever inn medlemsavgift og arbeidsgiveravgift for å dekke sine utgifter til Folketrygden. I tillegg bidrar staten over statsbudsjettet som er skattefinansiert. Og når "Foreldrene våre" blir pensjonister betaler de fortsatt skatt av pensjonen de mottar, og forblir skatteytere helt frem til de dør. Når ungdomspolitikere i liberalist-partiet Venstre blir mer opptatt av om sparepengene rekker enn av fremtidsutsiktene i sin alminnelighet da er det ikke mye å se frem til. Og han er ikke alene. Norges fremste planøkonom, Kristin Clemet, hun som har alle svarene til enhver tid, er også ute i Dagens Næringsliv 15. februar med tre lite lystige scenarier.

Fra Encyklopedia til Wikipedia og Youtube

 

I årene mellom 1751 og 1772, 250 år tilbake i tid, ble det i Frankrike utgitt et bokverk bestående av imponerende 35 bøker med tittelen Encyklopedi (fornuftsbasert oppslagsverk) over vitenskapene, kunstene og håndverkene, av et selskap lærde. Filosofer, geistlige, ingeniører, kjemikere, grammatikere, forfattere samt flere tegnere og gravører hadde gitt bidrag. "Historiske kjendiser" som Voltaire, Rousseau, Buffon, Montesquieu og redaktørene d’Alembert og Diderot var blant de mange bidragsyterne. Den franske encyklopedi var spesiell, men allikevel et av mange oppslagsverk som ble utgitt på 1700-tallet for å gjøre kunnskap tilgjengelig for bredere lag av befolkningen. En slags manifestasjon av det vi i ettertid har kalt opplysningstiden. 

Historien om Jimmy Wales og Wikipedia. Prospect, det engelske magasinet, presenterte i sin mars-utgave i år Jimmy Wales, født 1966, en av Wikipedias grunnleggere. Wales vokste opp i Huntsville i Alabama USA og ble tidlig hektet på leksikon. Sammen med moren oppdaterte han tekstene under oppslagsordene med ny informasjon etter hvert som familien mottok oppdateringer fra forlaget. Jimmy studerte finans, hadde Ayn Rand og Friedrich Hayek som intellektuelle helter, og arbeidet som trader. Fritiden brukte han på internett. Han sa etter hvert opp jobben og etablerte nettstedet Bomis sammen med kompiser. Senere i 1999 etablerte han Nupedia sammen med Larry Sanger. Nupedia var et nettbasert leksikon, men viste seg vanskelig å realisere fordi kravene til innhold og prosedyrene for å få frem artikler ble for krevende. Ut av dette kom ideen om Wikipedia, basert på «wiki», opprinnelig et verktøy for gruppeprosjekter, notatsamlinger og databaser. Wikipedia var ment som et sideprosjekt til Nupedia, men tok av nærmest fra starten på grunn av en «åpen-dør-publiseringspolicy» der alle ble invitert til å publisere og korrigere.

Wikipedia har nå over 55 millioner artikler. Den engelske versjonen alene ville fylle 90.000 bøker om man forsøkte å printe den ut på papir. Wikipedia publiseres på 300 forskjellige språk. Artikler redigeres 350 ganger i minuttet. Siden desember 2019 har det, som eksempel, gjennomsnittlig vært 110 publiseringer i timen på Covid-19 artikler av rundt regnet 97.000 forskjellige redaktører. Og finansieringen skjer via frivillige donasjoner fra brukerne, gjennomsnittlig størrelse USD 15 som summerer seg opp til 100 mill. USD per år. Encyklopedien fra 1700-tallet har fått en verdig arvtaker. Men 1700-talls utgaven hadde noe som Wikipedia bare har i begrenset grad så langt min erfaring strekker seg: Artikler om «håndtverkene». For å dekke disse er vi imidlertid så heldige at vi har Youtube med videotips om alt fra hus- og bilreperasjoner til programmering i Phyton.

Ansiktsgjenkjenning med AI og etiske utfordringer

Erik Solheim har vært i Kina. På Beijings nye flyplass bruker man ansiktsgjenkjennelse som adgangsbillett og vil også snart kunne ta betaling for billetten med slik teknologi. Ansiktsgjenkjenning ved hjelp av kunstig intelligens er hett tema for tiden.  Bruken av denne teknologien gir oss mange etiske utfordringer. Nature ga disse bred oppmerksomhet i november 2020.

Sletter bilder hentet fra nettet. Det har vært vanlig praksis i utviklingsmiljøer som arbeider med facial-recognition, her kalt ansiktsgjenkjenning, å hente bilder og bygge opp billedarkiver med portretter av personer hentet fra nettet. Billedarkivene har vært benyttet i utvikling av kunstig intelligens for ansiktsgjenkjenning. Billedbruken er ikke godkjent av de som er avbildet. Flere utviklingsmiljøer sletter nå slike billedarkiv og viser til mangel på samtykke. Dette har igjen ført til nytenking når det gjelder etiske utfordringer knyttet til bruk av denne teknologien. Noen typer studier bør ikke utføres mener man. Studier av utsatte grupper, som f.eks. Uyghur-befolkningen i Kina er blitt kritisert. Det vises til at Uyghurene overvåkes i stor skala av kinesiske myndigheter.

Etiske retningslinjer for utvikling av kunstig intelligens finnes, men gir ikke god nok veiledning for utvikling av teknologien på dette området. De samfunnsmessige konsekvensene av forskning og utvikling av denne teknologien bør få større oppmerksomhet. Det finnes flere utfordringer. En av disse er knyttet til at man i forskjellige kulturer verden rundt har ganske forskjellige oppfatninger av hva rettferdighet og respekt for individet betyr i praksis. En annen utfordring ligger i at virksomhetene som utvikler teknologien finansierer utviklingsarbeidet ut fra en forventning  om å selge produkter og gjøre god butikk på dette. Automatisert sikker identifikasjon og adgangskontroll kan trolig gi store innsparinger og betalingsviljen for gode løsninger vil være deretter. Dette vil stimulere utviklingsarbeidet, og verdien av å være "først til markedet" vil kunne, her som i andre tilfeller, kunne trumfe etisk refleksjon og samfunnsansvar.

Utviklingen av teknologien går raskt, men hva den kan og bør brukes til fremstår som en særlig utfordring. Og teknologien er enda ikke fullkommen. Scotland Yard gjennomførte i perioden 2016 til 2019 en studie i samarbeid med forskere fra University of Essex. I en studie identifiserte systemet som ble utprøvd 42 personer som mistenkte, 16 av disse ble avvist av politifolkene, mens man rykket ut for å hente inn de 26 andre, hvorav 4 kom seg unna. Av de 22 viste 8 å være ettersøkte personer. Forskerne mente systemet var for upresist, at det var etisk betenkelig å ta det i bruk. Politifolkene var derimot av en annen oppfatning. De menet at antallet falske positive (14) var lite når man tok hensyn til at man hadde scannet flere tusen forbipasserende.

Flere innfallsvinkler. Oppslaget i Nature omfatter flere artikler og temaer som kanskje kan være av interesse for spesielt interesserte. Et av disse går dypere inn i de etiske spørsmålene som utfordrer denne teknologien. Et annet viser hvordan forskere som arbeider med utvikling av teknologien vurderer de forskningsetiske utfordringene de står overfor. En tredje tar for seg motstand mot overvåking basert på ansiktsgjenkjenning og de spede forsøkene på å regulere slik virksomhet. En fjerde artikkel tar for seg Etisk kunstig intelligens med henvisning til en av verdens største maskinlærings-konferanser litt tilbake i tid i 2018.