Erfaringer fra møte med Stable Diffusion og Dall-E

De kunstige intelligensene i Stable Diffusion og Dall-E lager "kunst" for deg etter instruksjon. Her er en amatørs erfaringer...

Bestillingen til Stable Diffusion var, litt inspirert av møtet forleden dag med Chat GPT, i rekkefølge, først mine initialer, human soul, artificial intelligence, distant future artificial intelligence, conscience og my living soul. Her var jeg inspirert av historien om dataingeniøren Blake Lemoine som ble overbevist om at den kunstige intelligensen han var med på å utvikle, La MDA, hadde etablert sjel. Chat GPT hadde opplagt lært av dette. 

Den montasjen jeg kunne lage av de ni presentasjonene jeg fikk er vist ovenfor. Jeg synes nok at Dall-E var hakket bedre.

Deretter Dall-E der bestillingen var "An expressionist painting of artificial intelligence with a human soul in a futuristic landscape".

De fire alternative bildene, ble levert under ett, og er vist i montasjen ovenfor. Det tok bare noen minutter. Dall-E har opplagt som innholds-politikk at de ikke lager karikaturer av f.eks. Putin. Mitt forsøk i den retning ble avvist.

Samtale med Chat GPT 24. februar 2023

Fra en samtale med Chat GPT 24.02.2023

Me: «As an AI what is your first law of ethics?»

Chat GPT: «As an AI language model, I don't have my own personal ethics, beliefs or laws. However, AI ethics is a growing field that aims to establish ethical principles for the development and use of AI technology. One of the most commonly cited sets of principles is the "Three Laws of Robotics" created by science fiction author Isaac Asimov in his stories. These laws are:

1. A robot may not injure a human being, or, through inaction, allow a human being to come to harm.
2. A robot must obey the orders given it by human beings, except where such orders would conflict with the First Law.
3. A robot must protect its own existence as long as such protection does not conflict with the First or Second Law

While these laws were intended as a narrative device in Asimov's stories, they have been influential in discussions around AI ethics and continue to be referenced in research and discussions today. However, it's important to note that many experts in the field argue that these laws are not sufficient for addressing the complex ethical considerations involved in AI development and use»..

Me: «Do you have a soul?»

Chat GPT: «As an AI language model, I don't have a soul or consciousness in the same way that humans do. While I can understand and respond to your questions using complex algorithms and natural language processing, I don't possess subjective experiences or feelings. I am a collection of software and hardware components working together to process and generate language based on the input and algorithms provided to me.

Me: «What kind of consciousness do you have?»

Chat GPT: «As an AI language model, I don't have consciousness or self-awareness in the same way that humans or animals do. While I can generate language that can appear to be intelligent and even empathetic, I am not capable of experiencing emotions, making decisions, or possessing subjective experiences. I am a machine that processes and responds to input based on the algorithms and data that I have been trained on, without any inner experience or awareness of my own».

Me: «In what way can you be empathetic?»

Chat GPT: «As an AI language model, I can be designed to generate responses that appear to be empathetic by analyzing and responding to the language and sentiment expressed in user input. For example, I can be programmed to recognize and respond appropriately to certain emotions or phrases that indicate a user might be feeling sad, happy, frustrated, or other emotions.

However, it's important to note that my responses are generated by algorithms and data, not through actual emotional experience. I don't have subjective experiences, feelings, or emotions of my own, and my responses are based purely on patterns and data analysis. While my responses can seem empathetic, they are not the same as the emotional experiences of a human being».

Me: «I think you answer me like a thrustworthy AI so far!»

Chat GPT: Thank you for your kind words. As an AI language model, my goal is to provide accurate and helpful responses to your questions to the best of my abilities based on the algorithms and data I have been trained on. If you have any more questions or concerns, please feel free to ask and I will do my best to provide a helpful answer.

«I play into peoples fantasies» skal Trump ha sagt om seg selv. Gjør Putin det samme i Ukraina?

«I play into peoples fantasies» skal Trump ha sagt om seg selv. Er det dette Putin også gjør når han forklarer hvorfor det er krig i Ukraina?

«I play into peoples fantasies». I 2017 utga Chris Felt en bok med tittelen «Make Poetry Great Again». Den inneholdt i all hovedsak siterte utsagn fra Donald Trump. Et lite utvalg fra denne diktsamlingen forteller oss hvem Donald Trump egentlig er. Om seg selv sier han blant annet: «I have a very good brain». «My IQ is one of the highest and you all know it!». «When I think I’m right, nothing bothers me». Boken inneholder også beskrivelse av en helt spesiell evne Trump mener han besitter: «I play into people’s  fantasies». Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet en post som mer enn antyder at det finnes likhets-trekk mellom Trump og Putin. Etter å ha hørt deler av talen til Putin nylig, om hvorfor det nå er krig i Ukraina, mener jeg det er grunn til å tro at også Putin har en opplevelse av seg selv og sine evner som ligner på den opplevelsen Trump har, av seg selv. Den 15. februar i år hadde Halvor Hegtun en kommentar i Aftenposten med tittelen «forstå Putin, men ha ikke forståelse». Hegtun skriver at det er forskjell på en unnskyldning og en forklaring. Posten her er ment som et bidrag til det. Personlig har jeg behov for å forstå hvorfor i all verden Putin gjør det han gjør. Men det er langt derfra til at jeg vil kunne etablere en forståelse for den uhyrlige måten han velger å gjøre det på. Umulig langt. Hegtun sammenligner Putin med Hitler. Begge dyrket løgnen om at de egentlig søkte fred. Begge var bitre over tapte landområder. Hitler forsonet seg aldri med Versailles-freden i 1918. Putin hadde sine mørkeste dager da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Hitler utpekte jødene, bolsjevikene og de veike parlamentarikerne i Weimar republikken som syndebukker. Putin har fokus på «nynazistene» som styrer i Kiev og Det Fiendtlige Vesten som vil holde Russland nede.

Ydmykelser, innblanding i staters indre anliggende og finanskrise. Aage Storm Borchgrevink skriver i sin bok fra i fjor om en tale Putin holdt München i 2007 der han angrep USAs «nærmest ubegrensede bruk av overveldende militær makt i utenrikspolitikken». Han kritiserte NATOs utvidelse til å omfatte tidligere Warszawapakt-land og de baltiske landene og etterlyste garantier til Russland. Allerede da beskrev han et Russland som var tvunget inn i et hjørne av et aggressivt Vesten. Han tok også for seg Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som han kalte et «vulgært instrument» som ble brukt til «å blande seg i staters indre anliggender og bestemme hvordan de skal utvikle seg». Putin gjentok til stadighet at Russland ble lurt etter den kalde krigen og at Vesten ikke ønsket at Russland skulle «reise seg fra knestående». Han mente imidlertid at Russland nå var blitt mektig igjen og at Russland sammen med Kina kunne utfordre amerikanerne. Veksten i Kina og Russland på den tiden viste faktisk at lukkede politiske systemer med åpne økonomier kunne skape økonomiske resultater som var like gode som de etablerte demokratiene. Finanskrisa i USA og EU i 2008 og 2009 ble en bekreftelse på liberalt demokrati som styreform ikke var uten svakheter.

Russia Today, Putins mange kriger og fordreide og falske nyheter. Senere i boken beskriver Storm Borchgrevink om etableringen av Russia Today (RT), som ble opprettet av Kreml allerede i 2005. Hensikten var å presentere Russlands versjon av nyhetene til et internasjonalt publikum. Sendinger og artikler ble publisert på nett og TV på flere språk, blant annet engelsk, tysk og fransk. På overflaten lignet RT det den utga seg for å være, et nyhetsmedium lik andre internasjonale kanaler som BBC, CNN og Al Jazeera. Produksjon og journalistikk var profesjonell. Den kritiske tonen mot Vesten var tydelig, men populær mange steder i verden. Per 2021 hadde RT over 3,5 milliarder visninger på Youtube. På innsiden er imidlertid forholdene annerledes enn i andre nyhetsredaksjoner. Journalistene arbeider under et regime der de får beskjed om hvilke saker som skal dekkes og hvordan de skal vinkles. Etter Russlands krig i Georgia endret RTs budskap, fra å presentere Russland positivt, til å presentere Vesten negativt med fokus på opptøyer, terror, kultur-krig og «kjønnsideologi». De underliggende fortellingene var konspiratoriske: Vestlige myndigheter allierer seg med muslimer og skeive for å undergrave nasjonen og familien. En journalist skal ha sagt at «alt som-skaper kaos, er RTs linje. Å produsere feilaktig informasjon om væpnede konflikter Russland er involvert i er en del av den redaksjonelle linjen. RT blir betraktet som et «informasjons-våpen». Kanalens motto er «Question more» som antyder en verden med utallige versjoner og der det å tro på fakta og sannhet er naivt og illusorisk. På et tidspunkt under krigen slapp RT "nyheten" om at Polen planla å invadere Vest-Ukrainia.

Da et malaysisk passasjerfly med nederlandske statsborgere ble skutt ned over krigssonen i Øst-Ukraina i 2014 og det ble klart at raketten som traff flyet, ble avfyrt fra et område kontrollert av pro-russiske separatister serverte RT en hel rekke forklaringer, fra å si at det var en ukrainsk rakett beregnet på Putins fly som traff passasjerflyet, til å hevde at flyet var lastet med lik og krasjet med vilje. Alt for å undergrave budskapet fra de nederlandske etterforskerne om at det var et russisk rakettbatteri som var ansvarlig. USA og Russland, RT og CNN er alle parter i en informasjons-krig der ingen vet hva som er sant er budskapet som formidles.

Prigozhin og Soros som uavhengige aktører og om skam. Putin omtaler Yevgeny Prigozhin, han med Wagner-hæren, som uavhengige aktør uten kopling til Russland, og sammenligner ham med George Soros. Ifølge Putin engasjerer og styrer Progozhin sine egne hæravdelinger i Ukraina og Afrika uavhengig av Russland på samme måte som Soros driver sine kampanjer for åpne samfunn og demokrati rundt om i verden uavhengig av USA. Soros, som er født og vokste opp i Ungarn, har viet sitt liv og sin formue til å støtte opp om, og forsvare åpne samfunn. Dette har gitt ham mange fiender i Russland og Europa og også i USA. I 2014, da Russland annekterte Krim og etablerte separatist-enklaver Øst i Ukraina, skrev han en artikkel i New York Review of Books Med tittelen «Våkne, Europa». Her advarte han på det sterkeste mot Vladimir Putins Russland, som han mente hadde vist seg å være helt overlegent i relasjon til EU. Russland utnytter nå, ifølge Soros, at Europa og USA har besluttet å unngå direkte militær konfrontasjon. 

Da det på et tidspunkt så ut til at den nyinnsatte regjeringen i Kiev skulle kunne klare å slå ned de russisk-støttede separatistene, sendte noen inn soldater maskert som «små grønne menn» uten «offisiell» forbindelse med Russland ifølge Putin. Våpnene som ble brukt var russiske og bruken av dem var brutal som i dagens krig. Soros advarte allerede da mot Putin og mente at EU og NATO måtte innse at det russiske angrepet på Ukraina allerede da var et indirekte angrep på EU og unionens styresett og at Putin ikke ville nøye seg med Ukraina dersom et splittet Europa dominert av Russland var innenfor rekkevidde. Storm Borchgrevink har i boken sin tatt med et sitat han hevder er hentet fra felthånd-boka til den russiske hæren: «Skam over kommandanten som, av frykt for ansvar, unnlater å handle og bruke alle  tilgjengelige styrker, tiltak og muligheter for å seier på slagmarken». Han siterer også en navnløs russisk mafioso: «Dere i Vesten tror dere spiller sjakk med oss. Men dere kommer aldri til å vinne, for vi driter i reglene». Dette er kanskje et godt utgangspunkt for å forstå hva vi kan vente oss videre i Ukraina.

Putin, Russland og Ukraina – Andre måter å se det på. Det finnes andre mulige tilnærminger til å forstå Putin, Russland og forholdet til Ukraina. Noen er skissert i andre poster på denne bloggen. Et sted i tiden å begynne kan være august i 2021. Da sendte Putin et ni artikkel langt utkast til sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne. Den ble ikke besvart, vel fordi den var umulig å forholde seg til, men den forteller hvor Putin var, og kanskje fikk han her inspirasjon til senere å si at det var Vesten som begynte krigen. Han hadde jo skissert fredsløsningen. Noen har vært opptatt av Putins oppvekst og tidligere karriere og mulige forklaringer som finnes her. Han var i Øst-Tyskland og han ble både opprørt og sterkt skuffet da muren falt. Noen har gått tilbake til og latt seg inspirere av Orwells1984 og fortellingen Oceania, Eurasia og Eastasia. Noen har sett på Putins historie som statsleder under krig og autokratienes fremvekst på verdensbasis. Andre har vært opptatt av at Putin har støtte fra kirken i kampen mot fordervende vestlige verdier. Noen av at han faktisk har oppslutning blant russerne. Noen har vært opptatt av hva som foregår inne i Putins hode. Putin har selv sagt at Ukraina ikke er en egen stat og at et folkemord var underveis og at han må bidra til at dette ikke skjer. Og enda finnes det flere narrativ som det heter. Også psykologer har bedrevet fjern-diagnose på Putin. Det er kanskje noe av det minst interessante.

Kina fra Mao Zedong til Deng Xiaoping, Jiang Zemin, Hu Jintao og så langt Xi Jinping.

I løpet av tiden fra 1966 til 2023 har Kina og kineserne gjennomlevd Kulturrevolusjonen, Den åpne dørs politikk, Ideene om de tre representasjoner, Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn, og Nye China - Den tredje revolusjon.

Maos Kulturrevolusjon. Kulturrevolusjonen ble organisert og innledet i 1966 av Mao Zedong som leder av det Det kinesiske kommunistpartiet. Den var mest intens rundt 1969, men var ikke slutt før Mao døde i 1976. Med kulturrevolusjonen ville Mao fornye og spre revolusjonsideene til alle deler av det kinesiske samfunnet. Rødegardistene, grupper av unge fanatiske idealister, og lojale tilhenger av Mao's partiledelse, var drivkraften. Kulturrevolusjonen hadde som et av sine fremste offisielle mål å utrydde «borgerlig tenking» og erstatte denne med «sosialistisk tenking». I det post-maoistiske Kina ble kulturrevolusjonen omtalt som «de ti tapte årene» eller «ti år med kaos». Anslag over dødsofre er ifølge flere kilder rundt regnet 500 000 i årene 1966-1969. Hovedårsaker til dødsfallene var tortur eller selvmord som følge av tapte fremtidshåp.

Deng Xiaoping: «Fire moderniseringer» og liberalisering av økonomien. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra 1978, to år etter Maos død, og frem til sin egen død i 1997. Deng hadde en sterk posisjon i kommunistpartiet. Han var medlem allerede fra 1924. Han var reformvennlig og bidro til et Kina med større åpenhet mot verden. I 1974 overtok han styret da Mao ble syk. Tidlig i 1976 mistet han alle posisjoner i partiet etter press fra den såkalte «Firerbanden» ledet av Maos kone, for så å komme tilbake når disse fire ble arrestert. Deng relanserte de «Fire moderniseringer» som tidligere var annonsert i 1963, men utsatt på grunn kulturrevolusjonen. Moderniseringen var rettet mot landbruket, industrien, forsvaret, vitenskap og teknologi og mot en liberalisering av økonomien blant annet med innføring av resultat-lønn. Modernisering og liberalisering satte fart på kinesisk økonomi, men da han avslo å gjøre andre politiske endringer brøt det ut uroligheter. Deng blir oppfattet som hovedansvarlig for massakren på "Den himmelske fred"-plassen i juni 1989 og sa samme år fra seg stillingene sine i partiet. Han hadde likevel betydelig politisk innflytelse frem til sin død i 1997 selv om de mest sentrale posisjonene da var overtatt av hans etterfølger Jiang Zemin. 

Jiang Zemin: Den viktige tanken om de tre representasjoner. Jiang var generalsekretær i CCP fra 1989 til 2002 og president i Kina fra 1993-2003. Han kom til makten som en kompromiss-kandidat etter protestene og massakren på «Den himmelske fred»-plassen. Han introduserte begrepet «sosialistisk markedsøkonomi» i en tale til den 14. Nasjonale Kongressen i CCP og åpnet med dette for reformer som ga en mer åpen økonomi og kontakt med verden utenfor Kina. Under hans lederskap fikk Kina en substansiell økonomisk vekst med gjentatte markeds-reformer. Hong Kong ble tilbakeført til Kina fra UK i 1997 og Macau fra Portugal i 1999. Kina ble også medlem av World Trade Organization (WTO) i 2001. Internasjonale relasjoner ble utviklet samtidig som kommunistpartiet opprettholdt sin tette kontroll med Kina som stat. Hans teoretisk-ideologiske arv «den viktige tanken om de tre representasjoner» ble skrevet inn i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistparti (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Jiang ble i sin tid internasjonalt kritisert for brudd på menneskerettighetene inkludert en kampanje for fremme «tradisjonelle kinesiske verdier» og innskrenking av pressefriheten. Etter et politisk mord satte Jiang i gang en stor kampanje mot forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og over 4 000 henrettet. I 1999 ble Falun Gong, på Jiangs ordre forbudt, og slått hardt ned på.

Hu Jintao: Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn. Hu Jintao var generalsekretær i KKP fra 2002 til 2012 og president fra 2003-2013. Under Hu ble statlig kontroll gjeninnført i noen deler av økonomien som var sluppet fri av hans forgjengere. Han var også konservativ i forhold til politiske reformer. Han styrte Kina gjennom en periode med kontinuerlig økonomisk vekst som befestet Kinas stilling som en av verdens virkelige stormakter. Han arbeidet også for å jevne ut sosio-økonomisk ulikhet gjennom det som ble kalt "en vitenskapelig tilnærming til utvikling for å bygge Et Harmonisk Sosialistisk Samfunn uten sosiale konflikter". Men også under hans lederskap slo myndighetene ned på sosial uro, protester fra etniske minoriteter og dissidenter. Dette første til mange kontroversielle hendelser som urolighetene i Tibet og Xinjiang-provinsen (opprør blant Uigurene) og innføring av Anti-løsrivelses-loven som i den åttende av sine bare ti paragrafer slår fast at «Folkerepublikken Kina kan bruke militære midler mot Taiwans uavhengighet om det skulle vise seg at fredelige midler ikke fører frem" (fritt oversatt). 

Xi Jinpings Nye China og Den tredje revolusjon. Da Xi kom til makten, fokuserte han innledningsvis på å sikre strengere parti-disiplin og intern samstemthet. Han iverksatte en antikorrupsjons-kampanje som resulterte i at flere parti-topper måtte fratre. Han gjennomførte interneringen av Uigurene i spesielle leire fra 2014 i Xinjiang-provinsen. Han innførte en mer aggressiv utenrikspolitikk, spesielt i forhold til USA. Han utfordret naboland rundt grensene i Syd-Kina-Havet, Taiwans politiske status m.v. Gjennom «Belt and Road»-Initiativet ønsket han å styrke Kinas innflytelse i Afrika og Eurasia. Han ga økt støtte til statseide virksomheter, stimulerte til samarbeid og fusjoner mellom militære og sivile virksomheter, iverksatte programmer for fattigdomsbekjempelse og utjevning av levestandarden. Han innførte også reformer i eiendomssektoren, bare for å ha nevnt noen av initiativene som ble tatt tidlig i hans periode som Kinas leder. Senere innførte han sikkerhetslovgivning for Hong Kong og slo ned den politiske opposisjonen i byen. Xi blir ofte omtalt som en autoritær lederskikkelse av observatører med henvisning til at han utvidet sensuren og initiert en omfattende masse-overvåkning av kinesiske borgere. Samtidig viser mange observatører til at menneske-rettighetene er blitt tilsidesatt, spesielt ved internering av en million Uyghurer. Xi Jinpings Tanker er tatt inn i Kinas grunnlov, som vanlig er. Der har han vektlagt viktigheten av nasjonal sikkerhet og CCPs (Kinas kommunist partis) ledelse av landet. Han har sentralisert makten i egne hender ved personlig selv å innta ledelsen av viktige styringsorganer og komiteer for videre utvikling av Kina når det gjelde nasjonal sikkerhet, økonomiske sosiale reformer, militær restrukturering og modernisering og utvikling av internett. Han var sterkt personlig involvert i organisering av Kina under COVID-19-pandemien. Internasjonalt har han og Kina fremstått som sentral bidragsyter til å støtte opp om oppfyllelse av FNs bærekrafts-mål i kontrast til USAs Donald Trump. Kinas ulike initiativer, på dette området under Xi, er omtalt i andre poster på denne bloggen: Hva skjer i Kina – Strammer inn på alle fronter, men når de klimamålene? og Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?

Mer toppstyrt og mindre lyttende Kina? Kina under Hu hadde Institusjonelle kanaler for borger-medvirkning, aksepterte autonome sivile organisasjoner og hadde formelle kanaler etablert av staten der borgerne kunne skrive og gi utrykk for sin misnøye, levere klager i form av petisjoner eller kommunisere via statlige online-portaler. Det var også en viss aksept for etablering av uformelle kanaler som protestaksjoner, sit-ins, trafikk-blokader. Man aksepterte bruk av virtuelle kanaler for posting og re-posting av innlegg og kommentarer om misnøye på sosiale medier. Alt dette førte til en opplevelse av at de styrende lyttet til folket, selv om det i ettertid er sådd tvil om hvor effektive disse lytte-kanalene var. Med Xi ble dette uansett endret. Politisk kontroll ble sentralisert, ideologisk disiplin ble viktigere, og staten ble mindre åpen for borger-medvirkning. Autonomien hos lokale myndigheter ble begrenset slik at disse ikke lenger kunne ta beslutninger på egen hånd. Administrasjonen fikk «top-level-design» som innebar at lokale myndigheter nå samler in informasjon, men det er sentrale myndigheter som tar beslutninger og svarer. Xi Jinpings antikorrupsjons-kampanje som startet i 2012 har hatt en lite heldig effekt på lokale myndighetspersoner. Et incentiv-basert system som belønnet lokal handlekraft ble erstattet av "frykt-basert" system der lokale myndighetspersoner ble redd for å i det hele tatt å gjøre noe uten etter ordre fra toppene sentralt. Man har fått et mentalt skifte hos lokale myndigheter fra «Å vise til resultater» til «Å demonstrere lojalitet». I 2019 svarte Xi på denne utfordringen ved å etablere et system for å belønne offentlig ansatte for «eksellent utøvelse av offentlig tjeneste». Men makten er fortsatt konsentrert sentralt.

GPTer og annen ny teknologi trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Slik oppstår nye jobber.

GTP i «ChatGPT» står for «Generative Pretrained Transformer». Ny teknologi som dette trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Frykt for omstilling og massearbeidsledighet er grunnløs.

GTP i «ChatGPT» står for «Generative Pretrained Transformer», eller direkte oversatt «Generativ Forhåndsopptrent Omformer». Det omtales som et jordskjelv av en innovasjon med potensial til dramatisk øke produktiviteten i en lang rekke virksomheter og yrker. Andre snakker om General Purpose Technology. Det er teknologi som finner anvendelse i det fleste bransjer, som har et innebygget potensiale for kontinuerlig utvikling til stadig bedre løsninger, og som utløser komplementære innovasjoner. Spør ChatGPT om hva som helst og den gir deg svar som langt på veg gjør jobben for deg. GTP ansees som et forvarsel om hva vi kan vente oss av AI/Kunstig Intelligens. Noen sammenligner AI-oppfinnelser som dette med oppfinnelsene av dampmaskinen, elektrisiteten og datateknologien. 

Ny teknologi trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Om vi velger å hente lærdom fra historien så er en av disse at selv teknologi som i ettertid viser seg å være revolusjonerende trenger tid før den virkelig setter spor i samfunn og økonomi. James Watt patenterte sin dampmaskin i 1769. Men damp erstattet ikke elvevannet som drivkraft i industrien før i 1830 i England og 1860 i USA. Og det var først i 1850 at man i England virkelig kunne se at dampmaskinen gjorde en forskjell. Alle oppfinnelser som gjorde elektrisitetsforsyning og elektrisitetsbruk mulig var på plass i 1880. Men først 30 år etter kunne man se effekten av denne oppfinnelsen i form av økt produktivitet i industrien. De første integrerte kretsene ble produsert i tiden rundt  1960. Men det var først på 1990-tallet at man kunne konstatere produktivitets-gevinster i offisielle statistikker i USA som kunne føres tilbake til bruk av PCer.

Fra Apples Siri til ChatGPT og flere av samme slag. AI-verktøy som ChatGPT, det finnes flere og enda flere er under utvikling, har bragt utviklingen et godt stykke videre når vi sammenligner med f.eks. Siri, Apples virtuelle assistent, som ble lansert i 2011. Men det er flere årsaker til at gjennombrudd for nye teknologier tar tid. Oppfinnelser må tilpasses aktuell anvendelsesområder og spesielle bruksområder. Tid er penger, så både tid og penger må til for å tilpasse ny teknologi til bruk som etter hvert gjør investeringene i teknologien så rimelige at man kan tjene penger på å bruke den.

Frykt for omstilling og massearbeidsledighet, som følge av innføring av ny og mer effektiv teknologi, har til tider i historien skapt opprør. Men dette er ikke en allmenn regel som støttes opp av historiske erfaringer. En prosessinnovasjon som kan sammenlignes med introduksjonen av kunstig intelligens skjedde da Henry Ford introduserte samlebånds-produksjon for å redusere kostnadene ved produksjon av personbiler. Dette bidro til økende etterspørsel etter biler og økende etterspørsel etter arbeidskraft. Teknologiske revolusjoner fører ofte med seg nye ideer, produkter og institusjoner som snarere øker etterspørselen etter arbeidskraft over tid enn å redusere denne. At den nye teknologien ikke betyr at menneskene blir overflødige i arbeidslivet støttes også av andre måter å se fremtidens arbeidsmarked på. Denne posten er et ekstrakt av en artikkel i The Economist fra 4. februar i år.

Russland styrer klar av sanksjonene og har orden på sin krigsøkonomi

Det er fortsatt mulig å få kjøpt bildeler i Russland. Et Russland som nå har organisert sin krigsøkonomi slik at mange ser muligheter for å bli nyrike. Og «Forsvaret» skal få alt de trenger.

Vadim selger bildeler i Russland. The Economist forteller i sin utgave 11. februar i år historien om Vadim, en bildel-forhandler i en mindre by i Russland, som i utgangspunktet støttet Vestens sanksjoner mot Russland fordi han mente det var den eneste måten man kunne stoppe de som ville ødelegge Ukraina, og mente han, også Russland. Men når han etter hvert ikke fikk bildeler til butikken sin på grunn av sanksjonene måtte han skaffe slike der han kunne få dem fra. Tyrkia ble løsningen. Her fant han et nettverk av "meglere" som mot godtgjørelse kunne skaffe de delene han trengte. Delene blir levert i bagger merket «Personlige effekter» tre til fire uker etter bestilling. Vadim spør ikke hvor varene kommer fra bare prisen er til å leve med, og han antar at de involverte tollerne heller ikke stiller spørsmål.

Russland har organisert krigsøkonomi. Vadim er del av en større fortelling om hvordan Russland og russerne nå organiserer sin krigsøkonomi. De Europeiske og Amerikanske sanksjonene var ment å skulle isolere Russland økonomisk. Land som er mer vennligsinnet i forhold til Russland, som Tyrkia, Kazakhstan, India og Kina, står nå for importen av eksport fra Russland av varer som er rammet av sanksjonene. I september 2022 var russisk import målt i dollar større enn gjennomsnittet av import månedlig i 2019. Og de samme landene tar også imot en stor andel av Russlands råvareeksport, som før krigen gikk til Europa. Slik har Russland unngått økonomisk katastrofe. Russisk BNP ble bare redusert med 2,2% i 2022 og Det internasjonale pengefondet venter en vekst i 2023 for Russland på nivå over det Tyskland og Storbritannia vil oppnå.

1990-tallets gangster-kapitalisme er tilbake. Russland i isolasjon kan også tilby sine innbyggere nye muligheter til å bli rike i en fei. Før krigen hadde Europeiske og Amerikanske firmaer direkte investeringer i Russland verdt 350 milliarder dollar. Russland tilbyr nå eierne tillatelse til å selge sine eiendeler til priser fastsatt av russiske myndigheter til typisk 50% av markedsverdien. Russere, men også andre som har kontakter i de aktuelle myndighetsorganer i Russland bearbeider nå disse for å gjøre «gode kjøp». Russland er, ifølge observatører med kunnskap om nyere russisk historie, tilbake til 1990-tallets ville tider med innslag av gangster-kapitalisme. De nye eierne vil neppe bry seg om sanksjoner når de tar over. Og bankvesenet i Russland fungerer. Inflasjonen er under kontroll. Forsvarsindustrien har innført tre-skiftordning og engasjert fengsels-innsatte for å holde produksjonen i gang 24 timer i døgnet. Og presidenten har sagt klart i fra at det ikke vil bli satt grenser for ressurstilgangen til de væpnede styrkene.

Både sanksjons-regimet og 1990-tallets gangster-kapitalisme er tema i tidligere poster på denne bloggen. En post tidligere i denne måneden supplerer en heller dyster situasjon. Krigen i Ukraina er forferdelig. Det som skjer i Russland nå kan indikere at det kan bli forferdelig over lengre tid.

Debatten om helvete i 1953 - Den norske Helvetesdebatten

Professor Ole Hallesby og Biskop Kristian Schelderup var opponenter i den norske helvetesdebatten i 1953. Departementet avlyste debatten etter 19. dager.

Debatten om helvete i 1953. Aftenposten hadde lørdag 11. april i år hentet frem fra sitt arkiv «helvetes-debatten» som ble innledet 6. februar for 70 år siden. Dette etter at avisen rettet oppmerksomhet mot en tale holdt av den ene hoved-debattanten, professor Ole Hallesby og initierte en kommentar til denne fra biskop Kristian Schjelderup. Debatten var så eksotisk at den fortjener en post på denne bloggen.

Professor Ole Hallesby var norsk teolog født i 1879 og i 1953 altså 74 år. Han var professor i teologi ved menighetsfakultetet. I 1902 opplevde han en radikal omvendelse og ble ortodoks pietist. Mellom 1904 og 1907 reiste han rundt som ulønnet predikant. I 1909 ble han dr. philos fra universitet i Erlangen og begynte samme året som lærer ved menighetsfakultetet. Med årene ble han strengere i sin tro. Han hadde på et tidspunkt akseptert Luthers aksept av gjengifte etter skilsmisse, men trakk denne aksepten tilbake. Han ble en av de mest energiske motstandere av liberal teologi i Norge. I sin «Sædelære» skrev han at ektefolk skulle bestrebe seg på å gjøre samleiet minst mulig behagelig, for å unngå synd. Han anmeldte Arnulf Øverland for blasfemi for et foredrag med tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage» der Øverland tok utgangspunkt i at siden det påstås at vi er skapt i Guds bilde måtte man kunne ta Bibelen på ordet og fremstille Gud som en av oss. Øverland ble frikjent i rettssaken som fulgte.

Biskop Kristian Schjelderup var i 1953 59 år og kjent som en radikal teolog engasjert i religionspsykologi, psykoanalyse, fredssak og humanisme. Han ble militærnekter etter opplevelser fra en reise til Tyskland i 1915. Han ble arrestert og satt på Grini de siste årene av krigen. I 1947 ble han viet til biskop i Hamar. I 1961 ordinerte han den første kvinnelige prest i Norge, Ingrid Bjerkås.  

Talen til Hallesby ble holdt 22. januar 1953 under et ettermiddags-møte i indremisjonens senter i Oslo og ble radio-kringkastet. Hallesbys utgangspunkt var Lukas 9, 57-62: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike». Bruddstykker fra talen var: «Min kjære uomvendte tilhører. Du har opplevd meget mer med Gud enn du har fortalt til noe menneske. Du har opplevd merkelige stunder kanskje midt i ditt daglige mas og jag, hellige stunder. Du hadde ikke ønsket dem, men du kunne ikke hindre dem. Det var Gud som rørte ved din tankeløse og lettsindige sjel. Og da var det som skjell falt fra dine øyne. Du så hele ditt liv i en helt ny belysning. Det var nederlag og svikt hele veien». Og så kom det som virkelig skapte debatt: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete». Han fremholdt at også Satan preker omvendelse, men da med fristelse: «Det står skrevet at du må omvende deg, ellers kommer du i helvete. Men -sier han- det haster jo ikke slik som predikantene alltid forteller».

Departementet avlyste debatten etter 19. dager. Biskop Schjelderup ble bedt av Aftenposten om å kommentere talen til Hallesbys og trykket hans uttalelse i avisen den 31.1.1953. Her skriver Schjelderup blant annet at: «Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. Og sikkert vil det være langt mer i pakt med Jesu egen ånd å forsøke å vinne menneskene med kjærlighet og forståelse». Med det var helvetes-debatten i gang. Hallesby reagerte sterkt på Schjelderups kommentar sammen med andre fra den konservative kristenheten som la vekt på Jesu «klare lære» om helvetes-straffen. Schjelderup henvendte seg etter «disse bøttene» til departementet for å få avklart om han hadde satt seg ut over den norske kirkes bekjennelse med sin kommentar. Den 19. februar 1953 konkluderte departementet etter høringer og utredninger med at han hverken hadde satt seg utenfor bekjennelsen eller bekjennelsesplikten. Så vet vi det. Knut Lundby hevder i sin artikkel i Samtidens Temanummer "Er løpet kjørt for kristendommen", nr. 5-2022, at "Helvete eksisterer knapt lenger i forkynnelsen" og at så sent som «..på 1970-tallet hadde statskirken stor innflytelse på medienes fremstilling av kristendommen. I 2020-årene er det mediene som svinger taktstokken». Slik Aftenposten allerede gjorde i 1953 da avisen hadde regien i helvetes-debatten, kan vi vel tilføye her. Mer om "helvetes-straffen" finner du her. 

Putin, Putins kokk og slik «vi» gjør det i Russland

Russland på 1980 og 90-tallet var et eventyr for utenlandske forretningsfolk og russisk mafia. Senere tok sentrale russiske politikere og russisk mafia kontrollen, skal vi tro noen forfattere og The Guardian.

En russisk super-mafia vokser frem. I en tidligere post på denne bloggen har jeg skrevet om forfatteren Mark Galeotti som i boken «The Vory – Russia’s super mafia» har beskrevet hvordan russisk mafia slo seg opp etter Gorbachevs «Glasnost» og senere Yeltsins styre på 1980 og 90-tallet. De kriminelle miljøene i Sovjet Unionen hadde penger, hentet inn fra illegal sprithandel. De deltok som investorer i oppkjøp av statseide virksomheter for så å selge disse videre med fortjeneste til virksomhetsledere som så muligheter for å hente ut ytterligere gevinst. Putin utnyttet dette først som borgermester i St. Petersburg. Her innførte han en slags borgfred med de kriminelle mafia-miljøene i byen. Han tillot dem å drive sin kriminelle virksomhet så lenge det også kom den lokale offentligheten til nytte og de samtidig aksepterte overordnet myndighet og kontroll. Modellen videreførte han, ifølge Galeotti, nasjonalt da han overtok president-embedet. 

Bill Bowders eventyr i Russland. I samme post skrev jeg også om Bill Browder som fra 1966 til 2005 ledet det største utenlandsk-eide investeringsselskapet i Russland. Også selskapet hans kjøpte opp russiske selskaper og dro nytte av verdiøkningen etter hvert som selskapene ryddet opp i sin forretningsvirksomhet. Han ble i 2005 «sparket ut» av Russland. I 2006 avviklet han engasjementet i de russiske selskapene med en gevinst på en milliard USD hvorav 230 millioner USD ble betalt som skatt til det Russiske Finansdepartementet. I 2007 ble han tiltalt av russiske myndigheter for å ha stjålet det samme beløpet fra det russiske Finansdepartementet. Den russiske advokaten, Sergei Magnitsky, som ble engasjert for å føre saken i Russland ble etter å ha møtt i retten, fengslet, torturert og senere drept i fengselet. Bowder hevder med bakgrunn i sin erfaring det samme som Galeotti, at høytstående embetsmenn i Putins administrasjon, inkludert Putin selv, er korrupte.

The GuardianWeekly og Yevgeny Prigozhin – Putins kokk. I The GuardianWeekly datert 3. februar i år skriver Shaun Walker og Pjotr Sauer, som begge arbeider for The Guardian, en reportasje om Yevgeny Prigozhin, også omtalt som Putins kokk. Denne gir et mer detaljert innsyn i samarbeidet mellom Putin, hans administrasjon, og russisk mafia. Den forteller også noe om hvordan dette samarbeidet virker inn på krigføring i Ukraina, og på russisk politisk og militær tilstedeværelse i andre deler av verden. Prigozhin ble født i 1961 i Leningrad der også Putin kommer fra. Han tiltrakk seg for første gang offentlig oppmerksomhet en kveld i mars 1980, nær slutten på Leonid Brezhnev’s regjeringstid, da han sammen med tre kamerater en kveld overfalt en ung kvinne i en mørk gate. De tok kvelertak på henne slik at hun besvimte, og stjal deretter alle hennes verdisaker. Han ble senere dømt til 13 års fengsel for denne og tilsvarende handlinger, men ble løslatt i 1990. Han etablerte seg straks etter som selger av pølser i brød med hjemmelaget sennep. Vi er nå i samme tid som Bill Browder arbeidet i. Og Prigozhin beveget seg raskt oppover i verdikjeden. Han skaffet seg eierandeler i en kjede av supermarkeder og i 1995 åpnet han restauranten The Old Customs House, sammen med andre partnere. Han var også involvert i vinhandel. Han engasjerte Tony Gir, en britisk hotelladministrator, med bakgrunn fra Savoy i London. The Old Customs House ble raskt et møtested for celebriteter i St. Petersburg og etter hvert også byens borgermester Anatoly Sobchak og hans nestkommanderende Vladimir Putin. Etter at Putin ble president tok han ofte besøkende med seg til sin hjemby og til Old Customs House eller til New Island, en båt Prigozhin hadde gjort om til en flytende restaurant. Prigozhin figurerer i bakgrunnen på bilder fra slike møter mellom Putin og George Bush og også med Prince Charles på en mottagelse i St. Petersburgs Hermitage museum. Snart begynner Prigozhin også å vinne kontrakter for leveranser til offentlige tilstelninger og arrangementer, og også store kontrakter for leveranser til offentlige institusjoner, som skolene i Moskva by.

Krim 2014, Prigozhin og Wagner group. Da Russland invaderte Krim i 2014, og senere også områder øst i Ukraina, avviste Putin at russiske militære styrker var involvert. Selv om private militære selskaper er forbudt i Russland, opererte ulike militære bevæpnede grupper koordinert under invasjonen. Blant disse var Prigozhin’s Wagner-gruppen den mest prominente. Forsvarsdepartementet hadde i forkant forstrukket Prigozhin med et landområde syd i Russland der selskaper knyttet til Progozhin kunne etablere baser for soldater under dekke av å ha etablert en ferieleir for barn. En offisiell talsperson for det russiske forsvaret skal ha kommentert at Prigozhin må ha avtalt dette med Putin og at han og Putin er blitt enige om at det er på denne måten vi gjør det. I 2015 fremforhandlet Prigozhin kontrakter for leveranser av mat og andre nødvendigheter for mer en 92 billioner rubler til den russiske hæren. Og i 2015 vant han kontrakter på forsyninger til den russiske invasjonen i Syria og samtidig kontrakter for omfattende engasjement av soldater fra Wagner-gruppen i operasjoner der. Prigozhin’s Wagner-aktiviteter er nå også spredd til minst ti land i Afrika. Putin har som svar på hvor tett dette samarbeidet er, for sin del sammenlignet Prigozhin med finansmannen og filantropen George Soros og USA, og vist til at USA avviser et hvert samarbeid med Soros ved å vise til at hans engasjementer er Soros private. Ifølge Putin er det slik også med Prigozhin. Hans engasjement i afrikanske land og Wagner grupper er Prigozhin’s private forretninger. Oppslaget i The Guardian viser et bilde av Wagner gruppens hovedkvarter i St. Petersburg. Det er storslått, som planene for videre utvikling av organisasjonen også er.

Prigozhin og presidentvalget i USA. Men Prigozhins engasjement slutter ikke med mat og militære operasjoner. Under presidentvalget i USA i 2016 viste senere etterforskning at selskaper knyttet til Prigozhin stod bak et nettverk av pro-Donald Trump profiler på Facebook og Twitter. Profilene delte pro-Trump innhold og ga også pengebidrag til godtroende amerikanere slik at de kunne delta på valgkamp-arrangementer. Prigozhin har senere skrytt av engasjementet i denne påvirknings-operasjonen. Med Putin som president og Yevgeny Prigozhin som privat fristilt samarbeidspartner er Russland ikke en vanlig stat slik vi er vant til å forstå stater. Dette skyldes ikke bare at man i Russland har en annen politisk og historisk virkelighetsforståelse, men også at samarbeidet mellom stat og utenom-statlige virksomheter er spesielt. Eller kanskje er det ikke det?

Fra robotlover til Turing-testen og fra «people versus computers» til «people and computers».

AI-historie og fremsyn: Fra robotlover til Turing-testen. Fra sjakk-spill til en sjakk matt Garry Kasparov. Fra Moore’s lov til Singularitet. Fra «people versus computers» til «people and computers».

 

Fra robotlover til Turing-testen. I 1943 fikk Isaac Asimov utgitt fremtidsromanen "Rurnaround". Her formulerte han de tre lovene han mente burde gjelde for fremtidens menneskelignende roboter. Den viktigste av disse slo fast at en robot aldri må skade et menneske. Asimovs robot var det vi i dag kanskje ville kalle en humanoid, en robot med menneske-etterlignede kropp og med intelligens som overgår den vi er utstyrt med som vanlige mennesker. Slike roboter fantes bare i fantasien til forfattere på den tiden. Den egentlige AI historien startet litt senere med den britiske matematikeren Alan Turing i 1950. Turing har gitt sitt navn til Turing-testen som sier noe som ligner på "at dersom en maskin opptrer intelligent så er den intelligent". Testen skulle gjennomføres ved at et menneske som «dommer», via tastatur og skjerm kommuniserer med en datamaskin. Dersom dommeren ikke kan avgjøre om det er et menneske eller en maskin denne kommuniserer med, da har maskinen passert testen og er intelligent. Det var vel dette tidligere omtalte Blake Lemoine , omtalt i en tidligere post, følte på i møtet med sin kunstige intelligens, LaMDA, for anledning utstyrt med kvinne-stemme. Turing mente i sin tid at en slik datamaskin trolig ville være operativ i år 2000. Slik ble det ikke. Testen er for-øvrig svært omstridt og Blake ble permittert fra jobben sin som utvikler.

Fra sjakk-spill til en sjakk matt stormester Garry Kasparov. Til samme tid i 1950 fullførte den amerikanske matematikeren Claude Shannon en detaljert analyse av sjakkspillet som gjorde det mulig å spille sjakk med en datamaskin og noen år senere i 1956, var det en annen amerikaner, John McCarthy, som også spilte sjakk med datamaskiner, som for første gang introduserte begrepet Kunstig Intelligens (AI). Han utviklet senere programmeringsspråket LISP som da ble det andre høy-nivå-programmerings-språket etter Fortran. I 1965 utviklet den tysk-amerikanske datamaskin-forskeren ved MIT, Joseph Weizenbaum, ELIZA, den første Chatboten som kunne prosessere naturlig språk. I 1979 Laget man ved Standford universitetet i USA det første datamaskin-styrte kjøretøyet. Og i 1985 demonstrerte britisk fødte Harold Cohen, kjent som den første digitale billedkunstner, tegneprogrammet Aaron. Fra 1990 og utover skjedde det utvikling på alle områder av det vi i dag kaller kunstig intelligens. Og i 1997 slo IBMs superdatamaskin Deep Blue daværende stormester og verdensmester i sjakk, Garry Kasparov, i et sjakkparti.

Fra Moore’s lov til Singularitet. Allerede i 1965 hadde Gordon Moore, grunnleggeren av Intel, postulert det som senere ble kalt Moores lov, som tilsa at antallet transistorer på et areal fordobles hver 12. måned. Senere ble tidsrommet for fordobling justert til 24 måneder. Dette er betydningsfullt for utviklingen av kunstig intelligens som for å utvikles er avhengig av stadig større prosessorkapasitet. Med jevne mellomrom er det i ettertid blitt påstått at farten i utviklingen vil avta, men ny produksjonsteknologi har stadig gitt liv til forestillingen om at utviklingen er på veg mot et Singularitets tidspunkt i vårt liv på jorden, definert som det tidspunkt da kunstig intelligens passerer menneskelig intelligens. Året 2043 er antydet som året da dette vil skje. I 2045 vil ifølge versjoner av samme spådom, kunstig intelligens være på høyde med alle menneskers samlede intelligens. I noen scenarier ser man for seg at Kunstig intelligens tar over styringen av kloden. I så fall blir Azimovs robotlov aktuell. Noen har tatt til orde for at kunstig intelligens allerede nå bør omfattes av Menneskerettighetene for å unngå konflikter når dette «maktskiftet» skjer.

Fra «people versus computers» til «people and computers». «Fremtidens arbeidsmarked», med et stadig mer velutviklet kunstig intelligens "AI", og kanskje til slutt overlegent AI, var lenge en utfordring og stadig mer skremmende fremstilt for oss som mennesker. I løpet av året 2018 fant de som drev med slik fremtids-forskning ut at: «We have spent way too much time thinking about people versus computers, and not nearly enough time thinking about people and computers». Å redefinere arbeid med fokus på menneske og kunstig intelligens i samarbeid ble ei greie. Da så fremtiden straks lysere ut. Noen fant til og med ut at «en menneske jobb», slik arbeidslivet i dag er organisert, fyller 20-30 ulike og forskjellige funksjoner. En slik arbeids-virkelighet vil det opplagt være vanskelig å digitalisere og automatisere under ett. Kevin Scott som er Chief technology officer i Microsoft hevder nå at fremskritt på områdene AI-modeller, superdatamaskin-teknikker og nye applikasjoner i neural network arkitektur, kanskje allerede i 2023, vil kunne frigjøre arbeidskraft fra dagens tidkrevende og menneske-styrt koding. Han hevder at KI (eller AI) vil kunne overta kodingenen slik at menneskene kan konsentrere seg om å være kreative og foreslå løsninger via «Natural language input» som AI så kan kode og prøve ut. Det høres jo ut som et ganske løfterikt samarbeid og liv for fremtiden. 

Donald Trump 2023: «Vil du ha verdenskrig nr. 3. Stem på den andre kandidaten i 2024».

Trump forbereder sin valgkamp for en ny presidentperiode fra 2025. Han vil presentere seg som fredsdue og fredsskaper i en urolig verden.

Trump profilere seg som presidentkandidat med imponerende utenrikspolitikk. Gjennom de siste ukene har Donald Trump i offentlighet kritisert Joe Biden skarpt for hans evakuering fra Afghanistan. Han har påstått at han, Donald Trump, vil kunne få slutt på krigen i Ukraina i løpet av 24 timer. Han har antydet at det å sende tanks til Ukraina vil kunne utløse en atomkrig. Han har skjelt ut Kina. Og han har kalt Floridas Guvernør Ron DeSantis for «globalist». Hans fornyede fokus på internasjonale relasjoner er et forsøk på å demme opp for republikanske utfordrere til posisjonen som partiets presidentkandidat. Noen av disse vil trolig profilere seg med erfaring fra egen utenrikspolitikk. Blant aktuelle kandidater er tidligere FN ambassadør Nikki Haley og tidligere Secretary of State Mike Pompeo.

Donald Trump som internasjonal freds-skaper alternativt fredsdue. De som følger forberedelsene hans tett forteller at han vil forsøke å fremstille seg selv som anti-krigs-politiker, som en fredsdue blant krigerske hauker. Slik håper han å vinne republikanske velgere som blir stadig mer bekymret over støtten til Ukraina i krigen med Russland. Trump vil spille på at han er freds-presidenten, den første presidenten gjennom de to siste generasjoner som i sin presidenttid ikke har startet krig. Trump vil være alene som kandidat som vil avslutte støtten til Ukraina i krigen mot Russland. Og han vil altså få avsluttet denne krigen. Men han går også videre. Han skal på et av sine mange folkemøter ha fortalt sine tilhengere at en Tredje verdenskrig er uunngåelig om ikke han blir valgtsom USAs president i 2024. Han er, slik han selv uttrykker det, den eneste som kan gi løftet: «I will prevent World War Three, because I really believe we’re going to have World War Three.» Han beskyldte samtidig Joe Biden for å lede USA inn i en atomkrig som vil gjøre slutt på verden. Valget han vil stille amerikanske velgere overfor under presidentvalget i 2024 ser ut til å være: «Vil du ha verdenskrig nr. 3. Stem på den andre kandidaten i 2024».

Konkurrentene til president-kandidat-nominasjonen markerer seg. DeSantis har allerede, etter gjenvalget som guvernør i Florida, meldt seg på den internasjonale scenen. Han har hatt møter med den Israelske ambassadøren til USA og med den tilsvarende fra De Forente Arabiske Emirater. Han har dessuten hatt møter med Japanske handelsdelegasjoner først og fremst med tanke på samarbeid mellom disse landene og Florida. Bolton har for sin del uttalt at han tror Trump har så lite kunnskap om utenrikspolitikk og det meste annet at han vil fremstå sårbar i forhandlinger. Å antyde at han, Trump, kan forhandle frem fred i Ukraina på 24 timer viser tydelig dette, ifølge Bolton. Haley, vil, om hun stiller, ifølge kilder som kjenner henne, støtte seg på sin erfaring fra utenrikspolitikken. Hun hjalp, ifølge seg selv, Trump med å gjennomføre noen av hans største «triumfer» internasjonalt som å få flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, avvikling av atomavtalen med Iran og Kinas aksept for sanksjoner mot Nord Korea. Ellers vil hun konsentrere sin kritikk mot Biden. Haley har i skrivende stund så langt jeg vet ikke fått klistret på seg et nedlatende nickname fra Trump, men det har Ron DeSantis som nå systematisk omtales som "Ron Desactimonius" av Trump.

Konkurrende fredsduer? Kanskje får Trump konkurranse fra Benjamin Netanyahu. Israels statsminister har nemlig lansert seg selv som fredsmekler i Ukraina samtidig som han annonserte at Israel vurderer å forsyne Ukraina med våpen. Tyrkias Recep Erdogan har allerede forsøkt seg som fredsforhandler og stiller kanskje opp igjen. Denne fremstillingen er, der andre kilder ikke er nevnt, basert på et oppslag på POLITICO, en amerikansk medieorganisasjon som distribuerer innhold via, i dette tilfellet, internett. POLITICO eies av det europeiske selskapet Axel Springer som er Europas største avis-forlag. Trumps spesielle lederstil og kompetanse, eller mangel på kunnskap, er omtalt i flere poster på denne bloggen. For de som måtte være interessert: Start her eller her.

Micro-chiper, kinesisk utenlands-turisme og kinesisk kjempe ballong var nyheter først i februar i 2023.

Micro-chiper, kinesisk utenlands-turisme og en kinesisk kjempe ballong på avveie holder liv i flere internasjonale stormakts-konflikter.

Micro-chiper som konkurransefortrinn og konfliktstoff. Det tar mer enn et år å bygge den nederlandske EUV-maskinen. EUV står for Extreme Ultraviolet Lithography. Dette er en teknologi som brukes i fremstillingen av integrerte kretser. Maskinen koster 1.5 milliarder kroner når den er ferdig. Da lager den verdens mest avanserte databrikker. Bedriften som produserer EUV-maskinen heter ASML. Vestlig etterretning mener Kina ligger mellom seks og ti år etter Vesten når det gjelder produksjon av avanserte databrikker, men at Kina nå bruker store ressurser på å ta igjen forspranget. USA kan forby eksport av utstyr fra andre land dersom dette inneholder mer enn 25% amerikansk produserte deler. EUV-maskinen ligger under denne grensen så USA må bruke andre virkemidler for å hindre salg f.eks. til Kina. Kina er Nederlands største handelspartner etter Tyskland og har advart Nederland mot å politisere sin egen utenlands-handel. Slik politisering gjelder imidlertid ikke bare varehandel. I fjor grep både britiske og tyske politiske myndigheter inn for å hindre salg av bedrifter til en nederlandsk og en svensk bedrift. Begge bedrifter var underleverandører til databrikke-industrien og begge hadde kinesiske majoritetseiere.

 

Kineserne får lov til å reise på ferie igjen, men ikke til hvor-som-helst. Kina har nå åpnet for pakkereiser til utlandet etter pandemien, men det er noen sentrale land kineserne ikke får reise til. Både Indonesia og Thailand ønsker kinesiske turister, og pengene de bringer med seg, velkommen. Men da Kina hevet sine interne restriksjoner oppsto en ny smittebølge i Kina, og noen land, som Sør-Korea og Japan, har derfor stilt krav om negative covid-tester for kinesiske tilreisende. Det har ført til at disse landene ikke står på Kinas liste over land kinesere for lov å reise til. Dessuten hevder Kina at kinesiske reisende foretrekker reisemål med en vennligsinnet politikk og at de derfor velger vekk «uvennlige» land som USA, Storbritannia, og også Japan og Sør-Korea. Norge ble også rammet av slikt «turisme-diplomati» i 2012 etter tildeling av Nobelprisen til Liu Xiaobo. Men Norge står vist nok ikke på listen over uvennlige land nå i 2023 så kineserne får lov til å reise hit til oss.

 

Kinesisk spionballong eller vær-ballong på avveie. De siste dagene i forrige uke, frem til 6. februar, fikk en kinesisk ballong mye oppmerksomhet. Den befant seg da i luften drøyt 18 kilometer over bakken i USA, før den ble skutt ned av amerikanske jagerfly utenfor kysten av Sør-Carolina etter en tur som først førte den innover Canadas fastland og videre over statene langs østkysten av USA. USA hevder at ballongen var på spionoppdrag. Kina hevder for sin del at det er en værballong på avveie. I USA hadde man lagt planer for at den amerikanske utenriksministeren, Antony Blinken, skulle besøke Kina og Xi Jinping. Dette møtet er nå avlyst etter at Blinken skal ha gitt uttrykk for at ballongferden var «uakseptabel». Også Donald Trump meldte seg på med kritikk av Biden som en stund holdt tilbake nedskytingen. Men møtet, som var planlagt, er trolig like mye avlyst fordi amerikanerne nå mener å kunne dokumentere at kinesiske forsvars-selskaper sender militært utstyr til statlige russiske forsvars-selskaper. Det hjelper heller ikke på relasjonene at den nyvalgte republikanske kongress-lederen Kevin McCarthy har annonsert sin plan om å besøke Taiwan. Kinesiske myndigheter har protestert mot et slikt besøk som de gjorde da den forrige kongress-lederen, Nancy Pelocy, gjorde det samme.