Amerikanske historikere vurderer nå å omtale Trump som fascist, men kanskje er han bare rett og slett en Donald Trump.

Noen amerikanske historikere vurderer nå å omtale Trump som fascist. Professor Bernt Hagtvet mente i 2017 at Trump lignet mer på Berlusconi enn Mussolini. Sistnevnte etablerte slagordet «Mussolini har alltid rett» slik som også «Trump har alltid rett?» også når han uttaler seg om hva salige Steve Jobs nå mener om kona si, Laurene Powell Jobs.

Noen amerikanske historikere vurderer nå å omtale Trump som fascist. Dette skjer, ifølge Marie Simonsen som er kommentator i Dagbladet, etter at Trump har avslørt deler av sin slagplan for andre presidentperiode. Dette skjedde nylig i New Hampshire. Papirløse innvandrere skal utvises, det skal innføres innreise-forbud for muslimer, økt proteksjonisme og etterforskning av medier hører med blant ambisjonene. Han har lovet å utrydde «skadedyr» som truer den amerikanske drømmen. Noen historikere mener å kjenne igjen Hitler og Mussolini i slik språkbruk og advarer mot hva en ny presidentperiode med Trump kan bety for USA. Dette har igjen fremkalt minner om skrekkhistorier fortalt av insidere fra slutten av hans periode som president, om maktmisbruk og forsøk på å overstyre både justisdepartementet, FBI og militæret. Hadde det ikke vært for mennesker rundt ham som sto opp mot ham, kunne historien sett annerledes ut. Andre advarer mot å henge en slik «merkelapp» på Trump. Det er slikt han er ute etter for å kunne angripe sine kritikere.  

Professor Bernt Hagtvet mente i 2017 at Trump lignet mer på Berlusconi enn Mussolini. Søndag 12. februar i 2017 fikk Hagtvet antatt en kronikk i Aftenposten der han stilte spørsmålet «Er Donald Trump en fascist?». Hagtvet innledet med at «Amerikanerne har valgt en primitiv, kunnskapsløs og narsissistisk bølle til president. Der er mange enige. Men er han fascist?» Hagtvet, som i 2017 reiste rundt i USA og holdt forelesninger om blant annet europeisk fascisme, konkluderte med at Trump ikke var fascist, selv om det fantes likheter i form av aggressiv stil, fordømmelse av minoriteter, volds-retorikk og nasjonalisme. Han pekte spesielt på at den europeiske fascismen sto for en sterk stat og at massemønstringer og storm-tropper var viktige innslag. Trump for sin del ville bygge ned den føderale staten og la enhver berike seg selv med minst mulig innblanding. Denne ytterliggående individualismen sto i sterk motstrid til den klassiske fascismen, mente Hagtvet i 2017. Han siterte en amerikansk professor-kollega som i 2017 mente Trump lignet mer på Berlusconi enn på Mussolini. Berlusconi var statsminister i Italia i fire perioder i tiden mellom 1994 og 2011. Massemønstringer var ikke så utbredt i Trumps første valgkamp som de ble senere. Og storm-tropper samlet han først ved stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Noe er altså kommet til etter at Hagtvet trakk sin konklusjon i 2017.

Fra «Mussolini har alltid rett» til «Trump har alltid rett?» Göran Hägg beskriver i sin bok «Mussolini – En studie i makt» hvordan Mussolini etter hvert klarte å etablere slagordet Mussolini ha sempre ragione («Mussolini har alltid rett») som ble del av en personkult rundt il Duce. Han forklarer dette med gjennombruddet av nye medier som film og billedblader. I boken «This is not propaganda», skrevet av Peter Pomerantsev og utgitt i 2019, beskriver Pomerantsev hvordan vi nå lever i en verden preget av massive spesielt planlagte og iverksatte påvirkningsoperasjoner. Disse fører til at våre forestillinger om demokrati og fred, hva som er fakta og/eller forvirrede fantasier røres sammen. Trump med rådgivere er aktive bidragsytere til dette. «All politics is now about creating identity» hevder en spindoktor som er sitert i boken. «Populism is not an ideology, it is a strategy», hevder han videre. Sosiale medier er effektive bidragsytere. Populisme skapes ikke lenger ved at mennesker samles som en enhet rundt felles virkelighetsoppfatning. Målet blir å samle og å lukke en sammensatt folkemengde inne bak «verbale gjerder». Fakta blir sekundært. Trumps presidentkampanje hadde for å oppnå dette definert svært mange målgrupper: Tilhengere av frie markedskrefter, Amerikanske preservasjonister herunder konservative kristne, anti-elite-grupperinger, «Arbeiderklassen», med flere. Også i oppbyggingen til denne valgkampen arbeider Trump og hans medarbeidere på denne måten. Mer om Trumps arbeidsmetoder og støttespillere finner du på denne posten. Og er du interessert i forberedelsen som nå gjøres for at Trump skal kunne «tørrlegge» sumpen i Washington finner du mer om i det denne posten om blant annet America First Policy Institute.

Donald Trump om hva salige Steve Jobs nå mener om kona si, Laurene Powell Jobs. Du mener kanskje dette må være en total avsporing? Det er det ikke. Når jeg hadde tenkt å avslutte denne posten med en konklusjon i retning av at Trump kanskje ikke er fascist fordi han så klart ser for seg å drenere sumpen av illojale statsansatte som får betalt for å sabotere America First initiativet hans, og at han derfor ikke passer inn i Hagtvets fascist definisjon ble jeg oppmerksom på at Trump absolutt ikke liker Lauren Powell, kona til nå avdøde Steve Jobs, Apple günderen. På sine faste sosiale medier, deriblant Truth Social, forteller han Lauren at Steve Jobs ikke ville vært stolt av måten hun bruker pengene hans på. Bakgrunnen for dette utbruddet, er ifølge Trump at hun, som grunnlegger av Emerson Collective, en ideell organisasjon, har investert penger i «et tredjerangs magasin, The Atlantic», som ifølge Trump «..is failing at a level seldom seen before, even in the Publishing Business. False and fake stories do it every time. The Radical Left is destroying America». Bakgrunnen for dette utbruddet er en lengre artikkel forfattet av Jeffrey Goldberg, sjefsredaktør i tidsskriftet, i november-utgaven av The Atlantic, basert på intervjuer med militære ledere som tjenestegjorde under Trump og som forteller om sine utfordringer med å unngå politiske katastrofer og det som kunne være enda verre i møte med den lite innsiktsfulle, men svært egenrådige, Presidenten Donald Trump. Artikkelen i The Atlantic finner du her slik at du selv kan gjøre deg dine vurderinger. Min opplevelse av artikkelen er at den er ganske opplysende og at min konklusjon etter dette er at Donald Trump ikke er fascist, men han er til de grader Donald Trump.

Styringsrenten skal ned, men først etter neste sommer.

Styringsrenten skal ned, men først etter neste sommer. Burde boligprisene vært ti prosent lavere enn de er i dag? Skrur Nordiske storbanker sine kunder? Nytt kraftig smell for kronen – Hvorfor? Hva og hvem styrer egentlig styringsrenten? Burde andre slippe til? 

Styringsrenten skal ned, men først etter neste sommer.. Aftenposten presenterer som en nyhet 22. november i år at «Markedet er stadig mer optimistisk til rentekutt fra sentralbanken og regner med 50% sannsynlighet for en rente på 4% til sommeren neste år. «Men» sier seniorøkonom Oddmund Berg i DNB Markets «Markedet ligger riktignok klart i favør av heving i desember….». Og 50% sannsynlighet betyr vel strengt tatt at det er 50% sannsynlig at renten er mer enn 4% til sommeren neste år eller like gjerne at det ikke blir noe rentekutt. Det er nok derfor DNB Markets tilføyer, i samme oppslag at man i DNB «tror den norske styringsrenten vil holdes på 4,5 prosent til desember 2024. I Handelsbanken tror man imidlertid at «Markedet er på vippen om rentekutt allerede i juni neste år». Ikke mye å bli klok på her.

Boligprisene skulle ha vært ti prosent lavere enn de er. I Dagens Næringsliv dagen før, 21. november, presenterer seniorøkonom Sara Midtgård Handelsbanken denne påstanden i et innlegg. Hun viser til at det norske boligmarkedet finn vind i seilene ved at Norges Bank kuttet renten. Økonomer, forskere og institusjoner har i årene etter «satt likhetstegn mellom boligprisutviklingen og renten». I Handelsbanken tror man nå at man ikke kan fortsette å tenke slik. En rentenedsettelse på et prosentpoeng driver ikke «isolert sett boligprisene opp med ti prosent og 16% i Oslo». Om alt er som det var skulle boligprisene, med den økningen vi har hatt i styringsrenten, være 10% lavere enn de er i dag. Styringsrenten virker nå annerledes enn den har gjort, er konklusjonen i Handelsbanken og Midtgaard har flere forslag til forklaringer på dette.

Kjempehopp i bankenes renteinntekter og nordiske storbanker skrur kundene. Det mener finansdirektør i Dagens Næringsliv, Terje Erikstad, i sin avis 9. november. Han viser til resultatrapportene per tredje kvartal i 2023 i syv nordiske banker. «Driftsresultatet for disse storbankene steg med hele 58% i snitt sammenlignet med de tre første kvartalene i 2022. Det er økte netto-renteinntekter som forklarer den høye profitten. Netto-renteinntekter er differansen mellom hva bankene mottar i renteinntekter fra blant annet boligeiere med lån og det de betaler ut i renter til blant annet boligeiere med sparekonto. Økt styringsrente er altså god butikk for bankene og for bankenes ansatte som er omfattet av bonusordninger. For boliglån-kunder er det dårlig nytt.

Ny kraftig smell for kronen. Igjen er det Dagens Næringsliv 9. november som opplyser oss. Budskapet er at den norske kronen har svekket seg mot flere valutaer de seneste ukene. En euro kostet på et tidspunkt denne dagen 12 kroner på det meste. En måned tidligere var prisen 11,39 kroner. Dollaren kostet 11,21 kroner opp 40 øre i løpet av siste måned. Hundre svenske kroner kostet 102 norske kroner. Oljeprisen var og er på veg ned og dette forklarer noe av utviklingen for kronekursen. Det hører til saken at Norges Bank selger over en milliard kroner per dag.

Hva og hvem styrer egentlig styringsrenten? Styringsrenten og Norges Banks styring er altså sentral kraft både når det gjelder boliglån, boligpriser, bankenes inntekter, bonuser og utbytter og kronekursen, men hvor presist er dette styringsverktøyet? Virker styringen? Hvem styrer og bør kanskje andre også bør slippe til? Dette har vært tema i flere poster på denne bloggen.

Historiene bak krigen mellom Israel og Hamas og det som nå skjer i Gaza.

Noen vil hevde at det begynte i 1947 og ble etterfulgt av krig og krig igjen og forhandlinger som ikke førte frem. Men kanskje må vi lenger tilbake i tid for å finne andre bidrag til en forklaring.

For mange begynte denne historien i 1947. Da stemte man i FN over beslutningen om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag.

Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Palestinerne så på dette som en fordrivelse, en katastrofe, og en utslettelse av det meste av deres samfunn i Israel. Rundt regnet 150.000 arabere ble igjen innenfor Israels grenser, men disse ble utsatt for offisiell diskriminering, fratatt rettigheter, og satt under militært styre i nesten to ti-år. Eiendommene deres ble ekspropriert og de gjenstående arabisk-israelske områdene ble underfinansiert til fattigdom.

PLO blir dannet og Israel starter ny krig. I 1964 dannet en koalisjon av palestinske grupper den Palestinske Frigjørings Organisasjonen, PLO, under lederskap av Yasser Arafat, med mål å etablere en Arabisk stat i Israels sted. PLO pådro seg mye oppmerksomhet med sine angrep og kidnappinger. I 1967 iverksatte Israel det som ble kalt en forbyggende defensiv krig mot Egypt, Jordan og Syria. Israel vant rask kontroll over store landområder inkludert Sinai-halvøya og Gaza-stripen fra Egypt, Golan-høyden fra Syria og Vest-bredden og Øst-Jerusalem fra Jordan. Seksdagers-krigen var sett  med israelske øyne en suksess. Israel erobret "bibelske landområder" som Judea og Samaria, noe som åpnet opp for nye jødiske bosetninger på Vest-bredden. De arabiske bosettingene ble satt under militær kontroll som fortsatt er regimet i dag.

Den første intifadaen og etableringen av Hamas. PLO var og er generelt en sekulær organisasjon selv om de fleste støttespillerne var og er muslimer. Islamistiske grupper hadde generelt avstått fra væpnede konflikter og var i hovedsak opptatt av å arbeide for et mer religiøst samfunn. Men dette skiftet under Sheikh Ahmed Yassin, en karismatisk mann som levde i Gaza, og som bisto ved dannelsen av flere islamistiske organisasjoner, inkludert Mujama al-Islamiya. Etter utbruddet av den første intifadaen (det første opprøret) i 1987 benyttet Yassin støtte fra Mujama al-Islamiya til å etablere Hamas sammen med andre Islamister. Yassin ble drept i et attentat 2004. Den første intifadaen utspant seg i 1987 som et opprør blant unge palestinere og spredte seg raskt i form av omfattende steinkasting mot israelske vaktposter. Den Israelske hæren svarte med arrest og kollektiv avstraffelse. Israel ble tvunget til forhandlinger, noe som ble innkassert som en suksess, og som styrket Arafat slik at man oppnådde et kompromiss med Israel som inkluderte adopsjon av prinsippet om en to-stats-løsning.

Oslo-prosessen for fred og den andre intifadaen. Det som senere er kalt Oslo peace-process startet etter at den først intifadaen hadde «stilnet» i 1993. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Jerusalems status og fremtiden for de jødiske bosetningene skulle skje ved videre forhandlinger. Fredsforhandlingene fortsatte, men ble avsluttet etter et forhandlingsmøte i USA på Camp David, ledet av Bill Clinton, som ikke ga resultater. Dette utløste den andre intifadaen med selvmordsbombere ledet av Hamas og andre grupper mot Israelske sivile mål og voldsomme Israelske gjengjeldelsesaksjoner. I løpet av fire år ble mer enn 3000 palestinere og 1000 israelere drept.

Og hva så? Frontene hardnet til. Murene og sikkerhets-gjerdene mot Gaza-stripen ble bygget. Menige israelske bosettere ble tøffere og mer voldelige. Statsminister Ariel Sharon rakk å si at Israel ikke kunne fortsette å okkupere palestinske landområder, men sa ikke at alternativet var en uavhengig palestinsk stat. I 2005 stengte han noen Israelske bosettinger på Gaza. Det er usikkert hva han ville gjort videre, men han fikk slag og ble liggende i koma. Israel sa inntil nylig, før den krigen som nå opplagt foregår, at Gaza-stripen offisielt ikke var okkupert. Hamas vant valget i de palestinske områdene i 2006 mye på grunn av et korrupt og politisk stagnert Fatah som til da hadde vært styrende parti. Nå "styrer" Hamas Gaza mens Fatah fortsetter "å kontrollere" Det som er igjen av det Palestinske Selvstyret på Vest-bredden. 

Hovedinnholdet i fremstillingen så langt er en forkortet litt fri oversettelse av et oppslag i The Guardian Weekly fra 20. oktober i år som også inneholder reportasjer fra de tidlige krigshandlingene.

Natanyahu sier nå at han aldri vil akseptere en Palestinsk stat. Og dette har han gjentatt flere ganger under den pågående konflikten. Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly, har tidligere skrevet at Netanyahu er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved så åpent å ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlinger uunngåelige.

Året 1947 er ikke så lenge siden i historien om jøder, muslimer og kristne - 1917 er kanskje vel så betydningsfullt. Året 1917 er året da den britiske politikeren, tidligere statsminister, men da utenriksminister, Lord Belfour underskrev og la frem det som i ettertid er omtalt som Belfour Deklarasjonen som i prinsippet etablerte et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i Palestina. Palestina var på denne tiden et Mandatområde som The League of Nations hadde lagt under britisk styre. Jødene var takknemlige og begeistret. Araberne og Muslimene, som allerede bodde og levde i Palestina så på Belfour som knyttet til en skandale og ulykke for seg selv og sine. Dette selv om deklarasjonen også inneholdt at "nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of (autochthonous) non--Jewish communities in Palestine", det vil si områder der det allerede var bosatt ikke-jøder.

Et lite sideblikk til Norge mer enn 100 år tidligere, i 1814. Litt på siden, men til historien hører også at Norge, i 1814 fikk en Grunnlov som i sin § 2 slo fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage Børn til samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Grunnloven av 1814 var del av markeringen av Norge som selvstendig stat etter dansk styre siden 1537. Så kan man kanskje tro at "jøde-paragrafen" var en arv fra Danske-veldet. Slik var det ikke. Danskene satte pris på jødenes merkantile tjenester i København og andre byer og hadde i 1814 ingen slik paragraf i sine lover. Jøde-forbudet kom inn i loven etter forslag fra en storbonde fra Jæren som var blant Eidsvoll-forsamlingens utvalgte og ble del av en paragraf som også inneholdt andre grupper man ikke ønsket som innvandrere. Norge var ikke alene med sin mistenksomhet mot jødene på den tiden og tidligere. «Den evangelisk-lutherske Religion» var som nevnt Statens religion i Norge i 1814 og da kom Martin Luther med på lasset. Allerede i 1543 publiserte han skrivelsen «Om Jødene og Deres Løgner» der han for sin del slo fast at Jødene ikke er Guds folk. Han sparte ellers ikke på «kruttet» i den øvrige beskrivelsen av Jøders handlinger og adferd slik han oppfattet denne på 1500-tallet. Luther er verken før eller siden enestående i å formidle mistro rundt jøders bidrag i samfunnet. 

Konspirasjonsteorier om jøder og deres sammensvergelser var et avgjørende innslag i jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. For Luthers del er den offisielle tolkningen at han ikke må oppfattes som antisemittisk, som er rasemessig fundert, men som tilhenger av anti-judaisme, som er religiøst motivert.  Antisemittisme finner vi spor av tilbake på 1800-tallet. Sion vises protokoller ble første gang trykket og utgitt i Russland i 1903. Teksten utgir seg for å være hemmelige møtereferater som påstås å avsløre en gigantisk jødisk verdenssammensvergelse styrt og manipulert av jødiske bakmenn. Hitler hentet inspirasjon herfra. I dag er "protokollene" kjent som en av de aller mest kjente konspirasjonsteorier. 

Jødene og også muslimenes historie går, som vi alle vet, mye lenger tilbake i tid og inneholder også en periode fra ca. 1140 til ca.1200 som noen historikere omtaler som «The Golden Age of Jewish- Muslim Relations» og som utspant seg i området langs Middelhavet fra Baghdad til Cordova. Andre historikere kaller dette en myte. Men vi må fortsatt enda lenger tilbake i tid for fullt ut å forstå bakgrunnen for det vi opplever i dag. Det vi blant annet vet er at det mellom 1095 og 1291 ble organisert og gjennomført en rekke større og mindre korstog for å befri Det hellige land fra muslimsk styre. I 1099 erobret korsfarere Jerusalem. De fleste jødiske og muslimske innbyggere som forsøkte å forsvare byen skal ha blitt massakrert. Og så ble vi vel ikke så mye klokere av det enn at vi kan konstatere at vold og uro lenge har vært et fenomen i området.

Utferden fra Egypt mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Ifølge Bibelens fortelling toget israelittene under Moses og Arons lederskap ut av Egypt og mot Kanaans land, der deres forfedre hadde

levd, et land som de var blitt lovet av Gud. Utferden fra Egypt ligger som grunn for feiringen av den jødiske påsken som også omtales som «det usyrede brøds høytid». Vandringen tok 40 år, i følge skriften, og er usikkert tidfestet til å ha startet mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Arkeologer som har søkt etter fortidsminner fra flukten har lite å støtte seg til og det er derfor usikkerhet i dette miljøet om ørkenvandringen faktisk har funnet sted. 

Men Skriftens ord lever.

Skyttergravskrig i Ukraina. Putin venter på at Vesten skal bli lei og viser til Vestens doble standarder.

 

Skyttergravskrig i Ukraina etter mønster av første verdenskrig. Ingen rykker frem. The Economist fra tidligere i november i år har intervjuet generalen Valery Zaluzhny som er øverstkommanderende i den Ukrainske hæren i kampen mot Russland. Etter fem måneders offensiv har man bare klart å rykke 17 kilometer inn i områder som Russland har erobret etter sitt angrep Øst i landet.  Han mener en hær med den standard man har i Ukraina i dag teoretisk sett burde være i stand til å rykke frem med en hastighet på 30 kilometer om dagen. I løpet av fire måneder burde vi ha vært i stand til å nå Krim og kjempet kamper der, hevder han. Men nå sammenligner han situasjonen med den som man fikk under første verdenskrig. Krigsteknologien ble bragt til et nivå som gjorde at frontene ikke flyttet seg. Generalen sier at han en stund trodde at han kunne vinne krigen ved å påføre russerne store tap i form av drepte og skadde soldater. Han erkjenner nå at dette ikke var oppnåelig. Russerne har tapt minst 150.000 soldater som døde og i tillegg mange alvorlig skadede. I alle andre land ville så store tapstall ha ført til våpenhvile. Men Putin lever i et land der menneskeliv «koster lite» og Putin har som sin referanse første og andre verdenskrig hvor antallet døde russiske soldater ble målt i titusener. Derfor blir det ingen våpenhvile. Teknologien som stopper frem-rykkingen er blant annet bruken av droner og langtrekkende artilleri. Generalen beskriver slagmarker der moderne sensorer kan identifisere styrke-konsentrasjoner av alle typer og størrelser og moderne presisjonsvåpen kan sette disse ut av spill. Vi ser alt fienden foretar seg og de ser alt vi foretar oss. Han mener også at det at vestlige land holdt tilbake forsyningen av langtrekkende missilsystemer og tanks ga russerne muligheter til å re-gruppere og bygge forsvarsverk. Når F-16 flyene en gang kommer vil de ikke bety stort fordi Russland har fått tid til å styrke sitt luftforsvar.

Putin venter på at Vesten skal gå lei av Ukrainakrigen og trappe ned støtten. Generalens tanker om Putins referanser er interessante. Putin vokste opp i en familie et land som var merket av krigen dens mange sårede og døde. Zaluzhnys beskrivelse av hvordan dette preger Putin stemmer med fremstillinger av Putin i minst en annen post på denne bloggen. Russisk våpenproduksjon er trappet opp til nivåer som langt overskrider fortidens produksjon. Den nye statsministeren i Slovakia har signalisert at han vil kutte forsyningen av militært materiell til Ukraina. Om Putin kan holde krigen i gang til november 2024 og Trump vinner valget i USA regner han, må vi tro, med at også amerikanerne vil trappe ned og kanskje avvikle sin støtte til Ukraina. Det er ganske sannsynlig slik situasjonen er i USA nå.

Putin og andre russiske politikere viser til Vestens dobbel-moral eller dobbel-standarder så ofte de kan. I et oppslag i The Guardian Weekly fra oktober i år er forfatteren opptatt av Putins opplevelse av at han har en slags total handlefrihet. Hvem skulle kunne straffe ham? Utgangspunktet er bombingen av en kafe øst i Ukraina der 50 mennesker, inkludert en seks år gammel gutt, samlet til en minnestund over døde landsby-beboere, ble drept. Forsknings-magasinet Apollons nr. 4 /2023 inneholder en artikkel basert på en doktorgradsavhandling fra Kristian Lundby med tittelen «Russia, ‘double standards’ and the contestation of equivalence 2000-2019». Her slår han fast at det er en oppfatning i Russland om at Vesten er blind for sine egne feil. Russiske politikere, inkludert Putin, peker på Vestens dobbeltmoral så ofte de kan. Henvisningene er til da NATO bombet Serbia på slutten av 1990-tallet og da en USA-ledet koalisjon invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Hva er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og hva skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I sitt arbeid har Lundby sett på offisielle uttalelser fra det russiske utenriksdepartementet og sammenlignet dette med omtale i riksavisen Kommersant (som representativ for vanlig russisk språkbruk). Utenriks-departementet omtalte dobbeltmoral 24,9 ganger oftere enn det forekommer i vanlig språkbruk. Etter at Russland hadde annektert Krym i mars 2014 svarte Putin på kritikken fra Vesten med at: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri.»

Russland som arena for spektakulære dødsfall. Med «Putins dødsstat» som overskrift tok Dagbladet 7. november i år for seg det påfallende store antallet av høytstående russere i russisk næringsliv som dør plutselig eller omkommer på andre måter. Sjefen for Russlands største privateide olje- og energiselskap, Lukoil, Vladimir Nekrasov var den tredje styrelederen i selskapet som døde plutselig i løpet av de siste 18 månedene. Offisielt døde han av akutt hjertesvikt i sitt hjem. Fra før har vi mange eksempler på personer i tilsvarende posisjoner som dør etter selv-forskylte fall fra vinduer høyt oppe i høye bygninger eller på andre spektakulære måter. Wagner-sjefen Jevgenij Prigozjin, også omtalt som Putins kokk, omkom som kjent for ikke så lang tid tilbake i en flystyrt. I Dagbladet spekulerer flere Russland-eksperter på hva årsaken til dette kan være. En teori som ventileres er at systemet av mennesker rundt Putin oppfatter Putins misnøye med personer i kretsen rundt seg og tar saken i egne hender for å oppnå anerkjennelse. I Russland skal det også finnes minst et selskap som har spesialisert seg på leiemord.

Putin og Ukraina-krigen på denne bloggen. Putin og Ukraina er tema i mange poster på denne bloggen alle skrevet i et forsøk på å forstå mer om hvem, hva og hvorfor. Vladimir Putin ble født i Leningrad, tidligere og i dag St. Petersburg i 1952. Byen ble under krigen beleiret av tyskerne i september 1941. Beleiringen varte i 842 dager. En million sivile mistet livet, sultet i hjel eller ble drept av granater som traff byen under beleiringen. Vladimir vokste opp i en by og i en familie som var preget av krig. Faren hans, som også het Vladimir, hadde tjenestegjort i hæren, blitt alvorlig såret, lå på sykehus i flere måneder og ble skrevet ut som alvorlig handikappet. Han ble dimittert og dro hjem til kona Maria. Maria var så syk da beleiringen ble opphevet at hun ikke kunne gå ved egen hjelp. De to hadde en sønn som var plassert på barnehjem, men som døde der før Vladimir ble født. Vladimir bestemte seg tidlig for en karriere i KGB, havnet etter hvert i Øst-Tyskland, ble desillusjonert av murens fall og Sovjetunionens oppløsning. Putin utviklet som president visjoner om et Russland som igjen er en stormakt. Gjennom et antall kriger i Tsjetsjenia, Georgia, på Krim og i Donbas fikk han trolig selv opplevelsen av å ha solid krigserfaring. Før invasjonen i Ukraina stilte han et klart ultimatum overfor "Vesten", men ble nærmest totalt oversett. Den russisk-ortodokse kirken med patriark Kirill, støttet tidlig opp om invasjonen i Ukraina. Man kan stille seg spørsmål om hva som er så spesielt med Ukraina og Kiev. Norske vikinger var der lenge før Tsaren tok over rundt 1600-tallet. Det som er klart er at drømmen om Eurasia har inspirert Putin.

Donald Trump er utsatt for heksejakt i New York. Det kan gå på æren og selvfølelsen løs.

Donald Trump mener seg utsatt for heksejakt i New York. Er han kanskje ikke så rik allikevel? Og eller han kan bli ilagt bøter som griper inn det som er viktigst for ham: Å være rik og vellykket.

New York vs. Donald Trump med familie i rettsak – Mener seg utsatt for politisk heksejakt. Staten New York har gått til sivilt søksmål mot eks-presidenten. Han er anklaget for å ha trikset med verdifastsettelse og regnskap for sine eiendommer og selskaper i delstaten. Dels for å sikre seg gunstige lånebetingelser og dels for å unndra seg beskatning. Rettssaken begynte mandag i denne uken og Trump innledet sin forklaring med å skjelle ut statsadvokaten Letitia James som har forberedt saken. «Jeg mener at dette er en politisk heksejakt, og hun burde skamme seg», sa Trump og avviste bedragerianklagene. For deretter å skjelle ut dommeren i saken Arthur F. Engorom som allerede før rettsmøtet hadde konkludert med at Trump og hans selskaper hadde gjort seg skyldig i økonomisk bedrageri. Trump er som kjent idømt munn-kurv (gjelder uærbødig og truende omtale rettet mot offentlige ansatte advokater og dommere engasjert i saker der han er saksøkt), men det ser ikke ut til å hjelpe.  Dette er den første av fire rettssaker som Trump har i vente. At dette er et sivilt søksmål innebærer at dommen evt. vil gjelde bøter og evt. fra-dømming av rett til å drive forretningsvirksomhet i denne delstaten. Noen av de senere sakene, om forsøk på å få omstøtt valget Georgia og medvirkning til stormingen av Kongressen vil kunne føre til fengselsstraff.

 

Stiller spørsmål ved om Trump fremstilling av seg selv i offentligheten som rikere enn rik blant annet knyttet til hans rolle som reality-TV-personlighet. Trumps hat mot den kvinnelige statsadvokaten har sin bakgrunn i at rettssaken reiser spørsmål ved om Trump er så suksessfull, vellykket og rik som han fremstiller seg selv som. Trump mener at flere av hans bankforbindelser vil gi vitnemål til hans fordel. Trump brukte sin taletid til å skryte av sine prosjekter og spesielt golfanlegget ved Aberdeen i Scotland som ifølge Trump er et av de flotteste slike anlegg som er bygget. Og oppsummerte etter dette med at det er denne rettsaken som svindel, ikke ham som er svindler. Dommeren skal ha replisert med at Trump må kalle ham hva vil så lenge han holder til saken og svarer på de spørsmål han blir stilt. Her har Trump opplagt en utfordring. En av statsadvokatene som stilte spørsmål fikk som svar at han burde skamme seg, før han avsluttet med at «Mennesker som deg går rundt og forsøker å fornedre meg og å skade meg». Ellers fortalte Trump at han stort sett delegerte verdiansettelser og kontakt med finansinstitusjoner til ansatte og advokater og at bankene som var involvert i hans prosjekter tjente penger. Rettsmøtene vil vare frem til midten av desember. Også Trumps datter, Ivanka, måtte møte i retten uten at hun hadde så mye å bidra med selv om hun offisielt var en av Trumps betrodde medarbeidere. Rettssaken er forventet å pågå til midten av desember.

 

Donald Trump vil vurdere å stille med Tucker Carlson som visepresident. Trump fikk nylig spørsmål fra den konservative podcasten The Cly Travis & Buck Sexton Show om han ville ha Tucker Carlson på sin liste over potensielle visepresidentkandidater og svarte med «Oh wow» før han fortalte at et av intervjuene han hadde hatt med Carlson mens dene enda arbeidet for Fox News hadde slått alle rekorder i historien. Så vet vi det.

Trump har grenseløs selvtillit, men???? Trump holdt lenge tilbake budskapet om at han ville stille som presidentkandidat i 2024. Det ville jo være å innrømme valgnederlaget. Trump er, slik han selv ser det, ikke en taper. Langt derifra. For å sitere noen uttalelser fra «Make Poetry Great Again» der alt er sitater fra Trump selv: «My life has been about winning. My life has not been about loosing». «What separates the winners from the losers is how a person reacts to each new twist of fate». «I have a very good brain». «When I think I’m right, nothing bothers me». Michael Cohen var advokat og en nær medarbeider av Donald Trump fra 2006 til 2018, og ble dømt for urettmessig bruk av valgkamp-midler under Trumps valgkamp i 2016. Han skal vitne i saken New York som nå er i gang. Trump risikerer som nevnt ikke fengselsstraff her, men han og selskapene hans kan bli ilagt store bøter. Cohen mener dette er det værste som kan skje Trump. “One, the worst thing that you can do to Donald Trump is to take away his money, because his money is his id, his ego, his superego all wrapped into one,” he said. “Then the threat and fear of potential incarceration on top of the loss of the money, basically making him into a loser … that’s his biggest fear.” Alt ifølge Cohen. Og han er også en elendig taper. Han har enda ikke akseptert at Biden vant presidentvalget i 2020.

Ny Trump-lojal leder av Kongressen og Representantenes hus er på plass. Hva skjer nå?

Ny Trump-lojal leder av Kongressen er på plass. Blir det riksrettssak mot Biden? Mike Johnson er valgt til ny leder av Kongressen. Johnson er republikaner, 51 år, og erstatter republikaneren Kevin McCarthy, som ble avsatt av sine egne etter at han arrangerte et budsjettforlik med demokratene og Biden-administrasjonen som hindret nedstengning av statsadministrasjonen ut til midten av november i år. McCarthy støttet i utgangspunktet Trumps påstander om at presidentvalget var «stjålet», men etter stormingen av Capitol endret han mening og beskyldte Trump for disse opptøyene. Mike Johnson er mer Trump-tro. Han var forsvarer for Trump i riksrettssakene som man forberedte mot Trump. Han er ifølge seg selv en «ledende forsvarer av retten til liv, religiøs frihet, ytringsfrihet, retten til å eie våpen og prinsippet om frie markeder». Biden har lagt frem et budsjettforslag som inneholder støtte til Ukraina, Israel og Taiwan. Støtte til Ukraina er omstridt blant republikanerne. Mike Johnson har tidligere stemt mot bidrag til Ukraina. Han støtter opp om Trumps påstander om at valget i 2020 var «rigget» og at Trump egentlig vant. Det er forventet at han vil ta initiativ til høringer og bevisførsel innrettet mot å stille president Biden for riksrett med utgangspunkt i sønnens, Hunter Bidens, forretningsvirksomhet blant annet i Ukraina. McCarthy gjorde også forarbeid til en slik sak.

En ny periode for Trump som president planlegges grundig. Trump var ofte som president frustrert over jurister og advokater blant sine rådgivere og i den offentlige forvaltningen. Han oppfattet at de bremset hans politiske initiativer og ambisjoner ved å vise til formaliteter. Nå planlegges det for bemanne presidenten administrasjon med mer aggressive høyreorienterte jurister som kan fremme og gjennomføre Trumps politiske agenda. Det finnes allerede en liste over slike jurister som ikke vil ha motforestillinger, men fremme Trumps forslag om f.eks. strengere innvandringspolitikk eller sterkere politisk styring av Justisdepartementet m.v. Særlig Justisdepartementet var Trump lite fornøyd med i sin forrige presidentperiode. Justisdepartementets jurister var ikke villige til å støtte Trump i forsøket på å få omstøtt resultatet av presidentvalget til hans fordel. Trump skal dessuten være særlig opptatt av å rekruttere jurister som støtter opp om hans «America First» ideologi. Jurister som er villig til å bruke juridisk teori på måter de mer etablerte jurister og advokater vil avvise. For Trump er det viktig at han får støtte til sitt endelige oppgjør med de demoniske fiendene som i dag bemanner den «Den dype staten» som har som mål å ødelegge Amerika slik Trump oppfatter det. Mer om spesielt dette finner du her.

America First Policy Institute er sentral i forberedelsen til Trumps tilbakekomst som president. I en tidligere post på denne bloggen har jeg beskrevet hvordan America First Policy Institute (AFPI) og The Heritage Foundation forbereder Trumps andre presidentperiode. Erkjennelsen som ligger bak er at Trumps første fire år som president var til dels kaotiske, mye fordi Trump og hans administrasjon ikke hadde innsikt nok i hvordan det sentrale statlige myndighetsappartet i USA fungerte. AFPI fremstår på mange måter som en presidentadministrasjon på vent. Blant AFPIs 172 ansatte finnes det åtte tidligere kabinettsekretærer fra Trumps administrasjon og 20 andre politisk håndplukkede medarbeidere. Viktig i forberedelsene til en ny Trump-periode er også The Heritage Foundation som i sin tid forberedte Ronald Reagans økonomiske revolusjon som President.

Om vippe-stater og en presidentkandidat med "birdbrain". En meningsmåling gjennomført i regi av New York Times i seks såkalte vippe-stater viser at Trump kan vinne fem av disse. Vippe-stater er stater der konkurransen mellom republikanerne og demokratene er så tett at at den som vinner i disse statene kan avgjøre presidentvalget. 

Nevada, Arizona, Pennsylvania, Georgia, Michigan og Wisconsin er statene det her er snakk om. Trump slår i følge målingen Biden med fra 4 til 10% margin i fem av disse. Biden ligger bare foran i Wisconsin. Men det er enda en stund til presidentvalget og først skal Republikanerne velge sin presidentkandidat. Så  langt har alt pekt mot at Trump blir valgt til å stille mot Biden. Men nylig har Nikki Haley meldt seg på. Haley har tidligere vært guvernør i Syd Carolina og var også USAs FN-ambassadør under deler av Trumps periode som president. Sannsynligheten for at hun lykkes i å bli valgt som presidentkandidat på bekostning av Trump er ikke stor per i dag. Men Trump tar henne i alle fall på alvor og har alt gitt henne "kallenavn" slik han gjør med alle som utfordrer ham. For Trump er hun etter dette Nikki "Birdbrain" Haley. Selv omtaler Trump seg ubeskjedent nok som "et særdeles stabilt geni".

  

Krigen i Gaza – En usedvanlig dårlig planlagt krig.

To norske forsvarsjefer har forskjellige meninger om krigen i Gaza. 

Sverre Diesen mener Netanyahu har startet en krig ut plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november et debattinnlegg iDagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mener krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mener tragedien som nå utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Det kan vi se allerede i dag. Diesen mener dette skader Israels omdømme og setter forsoningen med arabiske land på vent. Diesen mener at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder han ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Det ryktes riktig nok at det allerede finnes et dokument som sirkulerer i Israels statsapparat som forutsetter at palestinerne fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden er også allerede i gang med å fordrive palestinerne derfra.

Forstår ikke Israels plan. Den som ikke forstår denne planen er den norske forsvarssjefen Erik Kristoffersen. Han mener «det er uklart hva Israel egentlig mener med å knuse Hamas». Dette sier han i et intervju med Klassekampen 3.november. Kristoffersen viser til statsminister Jonas Gahr Støre som har sagt «at Israel bryter folkeretten, ved å si at landet har rett til selvforsvar, men at forsvaret må være forholdsmessig. Det skal tas hensyn til sivile. Den streken er langt overgått nå». Kristoffersen vil imidlertid ikke gå så langt som å si at Israel bryter folkeretten. Det forutsetter at man må undersøke hver enkelthendelse og se om den er et brudd på folkeretten eller ikke, mener Kristoffersen. 

Er Netanyahu og hans provoserende ytre-høyre regjering årsak til krigen?  Historien bak og frem til dagens krig for kort tid siden beskrevet i en annen post på denne bloggen. Her er det referert til Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly. Tisdall har tidligere skrevet at Netanyahu  er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans, Netanyahu's, karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved å så åpent ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlingene vi nå opplever uunngåelige, i følge Tisdall.