Sovjetunionens og Putins kriger og Keisernes renessanse

Tidlig 1980-tall favoriserte kommunismen mente ledelsen i Sovjetunionen. Afghanistan-krigen fra 1979 ble etter hvert et avgjørende nederlag for denne entusiasmen. Putins mange kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå Ukraina har gitt Russland en president med solid krigserfaring, Han fører nå sin fjerde krig i Ukraina. Er vi dessuten på vei mot autokratienes renessanse?

Tidlig 1980-tall favoriserte kommunismen mente ledelsen i Sovjetunionen. De tolket samfunnsutviklingen i verden til sin fordel. Slik de så det hadde USA og kapitalismen gått inn i en stagnasjonsperiode og var på veg mot nedtur. Bakteppet var at Nord- og Sør-Vietnam var gjenforent etter amerikanernes «pinlige» evakuering fra Sør-Vietnam i 1975. Dette etter mer enn 10 års krigføring. Samtidig hadde Sovjet lykkes med å støtte frigjøringsbevegelsen MPLA i Angola militært. MPLA ble etter krigen regjeringsparti i 1975. Året før var det gjennomført statskupp i Etiopia der Keiseren Haile Selassie ble erstattet av et kommunistinspirert styre med forbindelser til Moskva. Da Ronald Reagan ble innsatt som president i USA i 1981 og senere gjenvalgt i 1984 økte spenningen mellom Sovjet og USA. Putin var allerede på plass i KGBs 5. direktorat fra sent på 70-tallet og jaktet på annerledes tenkende, såkalte dissidenter, som nå etter en ny § 190 i straffeloven kunne straffes dersom de spredde «rykter eller informasjon som er til skade for den sovjetiske samfunns- og styrings-strukturen.

Afghanistankrigen fra 1979 ble et avgjørende nederlag. Sovjet støttet fra 1979 den marxistiske regjeringen i Afghanistan i kamp mot islamistiske opprørere fra «mujahedin». Amerikanerne, under Reagan, støttet på sin side etter hvert opprørerne fra «mujahedin» som Reagan administrasjonen valgte å se på som en frigjøringsbevegelse som kjempet mot en gudløs kommunistisk fare. Totalt var rundt regnet 100.000 sovjetsoldater i tjeneste i Afghanistan og 14.000 ble drept i løpet av krigshandlingene frem til 1989. Til sammenligning var de amerikanske tapene i Vietnam nær innpå 60.000. Kostnadene knyttet til disse militære «utskeielsene» var store for Sovjet og skapte misnøye blant menige russere som tok imot sine døde sønner. Opplevelsen var at den sentralkontrollerte sosialistiske økonomien ikke klarte å levere på kravene om en bedre levestandard og heller ikke klarte å introdusere de nye teknologiske løsningene som etter hvert ble frembrakt i vestlige land. Flere Øst-Europeiske land og grupper i befolkningen i hele unionen begynte å utfordre det kommunistiske monopol på politiske makt. Det begynte med Polen der Solidaritetsbevegelsen under ledelse av Lech Walesa organiserte en rekke streiker. Moskva var allerede anstrengt engasjert i Afghanistan, og hadde utfordringer der. Derfor valgte man å ikke intervenere militært, men overlot utfordringene til ledelsen i Praha som i første omgang la ned lovforbud mot organisering i Solidaritet. Med det mistet den kommunistiske ledelsen i landet all autoritet og la grunnlaget for Polens senere brudd med Sovjetsamveldet. I 1985 ble Mikhail Gorbachev valgt til generalsekretær i Sovjets kommunistparti og åpnet med sitt Perestroika-initiativ vegen mot oppløsning av Sovjetsamveldet.  Putin var nå på plass som etterretningsoffiser i Øst-Berlin der han senere, til sin store skuffelse, måtte oppleve at Berlinmuren «falt» og at KGB-kontorene ble stormet.

Putins mange kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå Ukraina. Tsjetsjenia med sin hovedstaden Grozny, ligger nord for Georgia, var fra desember 1994 til august 1996 i krig med den Russiske føderasjonen med mål å oppnå selvstendighet. Hovedstaden Groznyj ble bombet og av FN beskrevet som "verdens mest ødelagte by". I en tale Dumaen i Moskva krevde en menneskeretts-aktivist at bombingen måtte avsluttes etter å ha uttalt: "Grozny er ikke lenger en by - det er en haug med murstein mellom utbrente skjeletter av bygninger som stikker opp her og der. Folk har tatt bolig i kjellerne under dem". I dag finnes det ikke slike representanter i Dumaen. Russiske styrker klarte imidlertid ikke å nedkjempe tsjetsjenernes geriljastyrker og daværende President Jeltsin i den Russiske føderasjonen erklærte våpenhvile og undertegnet en fredsavtale.

Første oktober 1999 rykket russiske soldater på ny inn i Tsjetsjenia. Hovedstaden Grozny ble 21. oktober på ny truffet av russiske missiler. Putin var nå blitt statsminister, og aspirerte til å bli valgt som president. Missilangrepet mot hovedstaden, en by som da hadde ca. en halv million innbyggere, drepte og skadet hundrevis av sivile og gjorde ellers stor skade. Byens innbyggertall er i dag ca. det halve av hva det en gang var. Russland benektet i ettertid dette angrepet. Under det innledende felttoget som fulgte kjempet russiske soldater støttet av pro-russiske tsjetsjenske paramilitære styrker mot tsjetsjenske separatister i åpen krig, og invaderte den tsjetsjenske hovedstaden etter en lengre beleiring. I mai 2000 fikk russerne direkte kontroll over republikken, men tsjetsjensk militant motstand forskjellige steder i Nord-Kaukasus fortsatte å påføre russerne tap, og utfordret den russiske kontrollen over Tsjetsjenia i flere år framover. Det er ukjent hvor mange som døde under denne krigen. Det er anslått mellom 25.000 og 50.000 døde og savnede tsjetsjenske sivile i denne andre krigen. Andre kilder antyder langt større dødstall for de to krigene sett under ett (150.000-250.000 sivile og 5000 barn) Russiske offisielle kilder bekrefter at over 5500 soldater og politimenn ble drept, mens utenlandsk kilder antyder at 11.000 russiske soldater kan ha blitt drept. Men denne andre krigen i Tsjetsjenia ble godt mottatt i Russland og sikret Putins valg til President.

I 2008 var Medvedev president i Russland med Putin som statsminister. I august 2008 dette året rykket Georgiske styrker inn i republikken Sør-Ossetia, som støttet av Russland, krevde selvstendighet fra Georgia. Russland sendte 9. august 2008 kraftige militære forsterkninger inn i Georgia for å øke antallet soldater i de russiske «fredsbevarende styrker». Omfattende kamphandlinger ble resultatet og førte til at Georgia den 10. august trakk sine militære styrker ut av området og ba om en umiddelbar fredsavtale. I dagene etter fortsatte russiske styrker sin offensiv videre inn i Georgia. Byen Gori ble bombet av russiske fly og senere inntatt. Russland benektet senere at de hadde bombet byen. Den 16. august undertegnet Russland og Georgia en fredsavtale som fastslo at russiske styrker skulle trekkes ut, men russiske styrker fortsatte krigshandlingen mot mål i Georgia. Senere i august anerkjente Russland ensidig Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater.

I februar 2014 ble den russiskvennlige president Viktor Janukovitsj i Ukraina avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker mistet livet i Ukrainas hovedstad Kyiv. Vladimir Putin, da president, iverksatte en militærøvelse i det vestlige Russland for «å teste beredskapen». Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk ifølge vestlige kilder militær hjelp fra Russland. Russland tilbakeviste å ha gitt slik støtte. Uansett ble Krim mellom februar og mars 2014 annektert av Russland og er siden den gang administrert som to russiske føderale subjekter. Krigen i Øst-Ukraina er siden 2014 en pågående konflikt i regionen Donbass øst i Ukraina. Den startet etter avsettelsen av Janukovitsj og Krimkrisen. Separatister tok kontroll over myndighetsbygninger, og erklærte uavhengighet fra Ukraina 6. april 2014. Samme dag ble Folkerepublikken Donetsk erklært opprettet i oblasten Donetsk og senere, 27. april, ble Folkerepublikken Lugansk i Luhansk oblast erklært opprettet. Totalt 5 000 mennesker har til nå mistet livet i denne konflikten og over 1,5 millioner er drevet på flukt.

Putin, en president med solid krigserfaring, fører nå sin fjerde krig, den andre i Ukraina. Historien viser at det er en president med solid krigserfaring som nå styrer i Moskva. Den viser også at man arbeider etter en doktrine der et mål nærmest helliger et hvert middel. Og at man relativt enkelt benekter ansvar for krigshandlinger og konsekvensene av disse. «Putin biografen» Masha Gessen hevder i boken sin «Putin – Mannen uten ansikt» at noe av det første Putin gjorde da han ble statsminister var å legge frem et dekret med en ny russisk militærdoktrine hvor den gamle linjen med «det å ikke være den første til å bruke atomvåpen» ble erstattet med rett til å bruke atomvåpen «såfremt andre midler til konfliktløsning er forsøkt eller vurdert å være nytteløse». Som kjent har Putin varslet beredskap av denne "våpengrenen".

Er vi på vei mot autokratienes renessanse? Autokrati er en styreform der den politiske makten i all hovedsak er samlet i hendene på en enkeltperson eller en liten gruppe, med få konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger når det gjelder hvordan makten utøves. De historiske Keiserne hadde ofte slik makt. 1980-årene så lyst ut for Sovjet. Den polsk-amerikanske forfatteren Anne Appelbaum som har skrevet flere bøker om Sovjet og Russland og vunnet Pulitzer prisen for boken «Gulag: A History» publiserte 15. november i fjor en artikkel i tidsskriftet The Atlantic med tittelen «The Bad Guys Are Winning». Her trekker hun frem Putin som et eksempel på en av de som er med på dette "vinnerlaget av autokrater" og som nå er så mange at de kanskje setter ny dagsorden verden rundt, i Russland, i Kina, i Brasil, i Tyrkia, i Ungarn m.fl. Og også i USA ser hun tendenser til det samme representert ved Trump med sin beundring for Putin, påstander om valgfusk, mobbing av politiske motstandere, alternative nyheter og hans reservasjonsløse partifeller blant Republikanerne. Trump er også forbilde for flere av Appelbaums utpekte autokrater.