Krigsoptimisme eller kullsvart stemning i Kyiv? Zelenskyy har en seiersplan eller vil Trump bli redningen?

Ukrania var i følge Putin en region i det gamle russiske Tsar-riket derfor en del av Russland i dag. Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig for å motvirke vestlig moralsk forfall. Nå: Krigsoptimisme eller kullsvart stemning i Kyiv? Zelenskyy har en seiers-plan for Ukraina få tror på. Kan Trump bli redningen?

Russlands krig mot og i Ukraina: Status nå og litt av historien bak.  BBC har nylig «besøkt» frontlinjen ved Pokrovsk der det foregår harde kamper og der Russerne rykker gradvis frem uten at Ukrainske styrker ser ut til å klare å stå imot. Russerne har også intensivert sine bombeangrep mot Kyiv og andre byer og mål lenger vest i Ukraina. Pokrovsk er en halvstor gruveby med tidligere 60.000 innbyggere, nå redusert til en «spøkelsesby». De ukrainske tapene er store med inntil 50 sårede soldater daglig. Pokrovsk ligger 60 kilometer nord-vest for den regionale hovedstaden Donetsk. I Donetsk med omland har det vært uroligheter og krigslignende tilstander siden starten av «Donbas-krigen» i 2014 da pro-russiske separatister gikk til angrep på Ukrainske militære styrker. Separatistene tok etter hvert kontrollen over Donetsk, og erklærte den som senter for Donetsk People's Republic (DPR). Området rundt Donetsk var kort tid i 2018 egen Sovjetrepublikk før området ble innlemmet i den Ukrainske Sovjet Republikken. Etniske russere var i flertall i dette området. Donetsk sammen med Luhansk ble begge etter hvert såkalte utbryter-republikker i Ukraina og det hersket til tider borgerkrigs-liknende tilstander i disse områdene. 

Ukrania: En region i det gamle russiske Tsar-riket? Ifølge Putins historiefortelling var hele Ukrania en region i det gamle russiske Tsar-riket. Han mener dagens moderne Ukraina ble skapt på kunstig vis av Lenin etter den kommunistiske revolusjonen i 1917. Ukraina har derfor, ifølge Putin, ingen legitim rett til å opptre som egen selvstendig stat. Putin anerkjente i tråd med dette selvstendigheten til de to regionene øst i Ukraina inntil den russiske grensen, Folke-republikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk. I Putins historiefortelling er Ukraina «historisk sett russisk landområde» stjålet fra det russiske Tsarveldet og lagt i hendene på nynazister og korrupte nikkedukker kontrollert av Vesten. Han bar også frem en ide om at noen ville iverksette et folkemord i Donetsk og Luhansk. Med det åpnet han for å sende «en fredsbevarende styrke» inn i disse områdene i 2022. Putins historiske fremstilling avvises som surrealistisk av historikere med innsikt i Ukrainsk og Russisk historie. Det hører også til historien nå at Russland «ensidig formelt» har annektert disse «fylkene» og at det i år ble gjennomført russiske valg i Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporzhzhia som er områdene Russland til nå har delvis okkupert. 

Den Russisk Ortodokse Kirken (ROC) og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig i Ukraina. Kirken var raskt ute med å stille seg bak krigen mot nabolandet. Ukraina har også en ortodoks kirke. Den russisk ortodokse kirkens støtte til krigen har bare vokst i styrke ettersom krigen har utviklet seg. Grunnen til dette er ikke bare at kirken er vant til å velsigne alt Russlands lederskap gjør. Patriark Kirill i Moskva, som er ROCs overhode, deler Putins oppfatning av at krigen er en forsvarskrig mot vestlige liberale verdier og dekadanse for å hindre at slike holdninger skal få innpass i det russiske samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har også plassert seg langt fremme når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for moderne kjønnsidentitet. Kirken ser Russlands invasjon i Ukraina og krigen som et bidrag til kirkens ansvar for å forkynne og frelse befolkningen i Ukraina. Ukrainerne oppfattes som å være en befolkning som står i fare for å havne i fortapelse ved å bli utsatt for Vestens verdier, dekadanse og forfall. Kirken støttet selvsagt Putin som kandidat da han ble valgt til sin fjerde periode som president ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i den nødvendige verdikampen. Litt slik som kirkelederne i USA støtter og støttet Donald Trump. Ideen om Et Hellig Russisk Imperie, med ansvar for sine innbyggeres frelse, har også engasjert russiske filosofer som Ivan Ilyin som Putin har et spesielt forhold til.

Fra krigsoptimisme til pessimisme til en ambisiøs seiers-plan. I januar i år mente Zelenskyy at ideer om at Putin var i ferd med å vinne krigen i Ukraina ikke hadde rot i virkeligheten. The Economist intervjuet ham i Kiev om hans syn på krigen frem til nå og om utsiktene videre. Zelenskyy mente da at Vesten var i ferd med å tape følelsen av alvor i konflikten og krigen og at Ukrainerne selv hadde tapt følelsen av å leve under en ekstensiell trussel. Han innrømmet at ukrainerne kanskje ikke hadde lykkes i 2023 slik verden håpet, at kanskje ikke alt hadde gått så raskt som noen forestilte seg. Men ideen om at Putin vinner krigen, mente han, var «ikke noe mer enn en følelse». Realiteten var at russiske soldater fortsatt ble slaktet i Avdiivka. Britisk etterretning hadde regnet seg frem til at med den utvikling av krigen de nå så, ville Russland ha lidd tap av mer enn 500.000 drepte og/eller sårede soldater ved overgangen til 2025. Han viste videre til at Putins soldater ikke hadde maktet å erobre en eneste større by i 2023, mens Ukraina hadde klart å bryte ned Russlands blokade av Svartehavet og etter det var i stand til å skipe ut millioner av tonn korn langs sin egen kystlinje. Samtidig hadde Ukraina lykkes med å uskadeliggjøre en femtedel av den russiske svartehavsflåten i løpet av de siste fire månedene av 2023. Dette var avgjørende resultater ifølge Zelenskyy som mente at Krim var og blir et viktig innsats-område for Ukraina i krigen mot Russland videre.  

Zelenskyys seiersplan for Ukraina og kullsvart stemning i Kyiv. Zelinskyy har nylig kunngjort det han kaller en seiersplan for Ukraina. Han mener denne, om den blir godtatt og fulgt, vil kunne styrke Ukraina slik at krigen kan avsluttes neste år. Alt dette ifølge BBC. Planen innebærer en formell invitasjon fra Nato til Ukraina om å tre inn i NATO-alliansen. Den forutsetter avvikling av bånd lagt på import og bruk av langdistanse-våpen inn mot Russisk territorium. Avvisning av alle krav til Ukraina om å gi fra seg områder og suverenitet til Russland. Fortsatt besittelse av erobrede russiske områder i Kursk-regionen. Zelenskyy kritiserte samtidig Kina, Iran og Nord Korea for deres støtte til Russland og omtalte de fire nasjonene som en kriminell koalisjon. Vladimir Putin ble i samme intervju med BBC omtalt som å være gal. Kreml og Russland har allerede avvist planen og hevder at det er på tide at ledelsen i Kiev blir edruelige. Sør-Korea har for sin del bedt Nord-Korea om å trekke tilbake sine tropper fra Ukraina umiddelbart. Det har vært antydet at så mye som 10.000 Nord-koreanske elite-soldater var på veg til eller allerede ved fronten i Ukraina. Kai Eide, tidligere norsk Nato-ambassadør, mener Nato har gitt Ukraina falske forhåpninger. Nato-medlemskap til Ukraina mener han, og flere med ham, står i veien som en «rød linje» som umuliggjør en avtale med Russland om våpenhvile og fred. Andre kommentatorer mener «seiersplanen» er ment som et ultimatum fra Zelenskyy til Vesten og landene som så langt har støttet Ukraina med våpen. Man ser nå at flere land har problemer med å følge opp på grunn av politisk motstand hjemme og Ungarn arbeider for å hindre EU-støtte til Ukraina. Noen rapporterer om «kullsvart stemning i Kyiv» som et resultat av at støtten delvis ser ut til å forvitre.

Blir Trump redningen? Trump har i kjent stil annonsert at når han blir president så skal han stoppe krigen i Ukraina kanskje til og med før han tiltrår embetet. Han mener seg å kjenne Putin og Zelenzkyy og deres styrker og svakheter svært godt og med dette som utgangspunkt mener han å kunne få slutt på krigen. Det gjenstår å se, om han rekker det, eller om han igjen blir elefanten i Glasshuset. Trump har også planer om å rydde opp i eget land. I en uttalelse før det kommende presidentvalget skal han ha uttalt: "Valget i 2024 er vår siste sjanse til å redde landet vårt. De samme korrupte kreftene som har kjempet mot oss hele veien, knuser nå alle demokratiske normer for å prøve å hindre oss i å beseire dem i dette siste slaget".  

 

GPTer og annen ny teknologi trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Slik oppstår nye jobber.

GTP i «ChatGPT» står for «Generative Pretrained Transformer». Ny teknologi som dette trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Frykt for omstilling og massearbeidsledighet er grunnløs.

GTP i «ChatGPT» står for «Generative Pretrained Transformer», eller direkte oversatt «Generativ Forhåndsopptrent Omformer». Det omtales som et jordskjelv av en innovasjon med potensial til dramatisk øke produktiviteten i en lang rekke virksomheter og yrker. Andre snakker om General Purpose Technology. Det er teknologi som finner anvendelse i det fleste bransjer, som har et innebygget potensiale for kontinuerlig utvikling til stadig bedre løsninger, og som utløser komplementære innovasjoner. Spør ChatGPT om hva som helst og den gir deg svar som langt på veg gjør jobben for deg. GTP ansees som et forvarsel om hva vi kan vente oss av AI/Kunstig Intelligens. Noen sammenligner AI-oppfinnelser som dette med oppfinnelsene av dampmaskinen, elektrisiteten og datateknologien. 

Ny teknologi trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Om vi velger å hente lærdom fra historien så er en av disse at selv teknologi som i ettertid viser seg å være revolusjonerende trenger tid før den virkelig setter spor i samfunn og økonomi. James Watt patenterte sin dampmaskin i 1769. Men damp erstattet ikke elvevannet som drivkraft i industrien før i 1830 i England og 1860 i USA. Og det var først i 1850 at man i England virkelig kunne se at dampmaskinen gjorde en forskjell. Alle oppfinnelser som gjorde elektrisitetsforsyning og elektrisitetsbruk mulig var på plass i 1880. Men først 30 år etter kunne man se effekten av denne oppfinnelsen i form av økt produktivitet i industrien. De første integrerte kretsene ble produsert i tiden rundt  1960. Men det var først på 1990-tallet at man kunne konstatere produktivitets-gevinster i offisielle statistikker i USA som kunne føres tilbake til bruk av PCer.

Fra Apples Siri til ChatGPT og flere av samme slag. AI-verktøy som ChatGPT, det finnes flere og enda flere er under utvikling, har bragt utviklingen et godt stykke videre når vi sammenligner med f.eks. Siri, Apples virtuelle assistent, som ble lansert i 2011. Men det er flere årsaker til at gjennombrudd for nye teknologier tar tid. Oppfinnelser må tilpasses aktuell anvendelsesområder og spesielle bruksområder. Tid er penger, så både tid og penger må til for å tilpasse ny teknologi til bruk som etter hvert gjør investeringene i teknologien så rimelige at man kan tjene penger på å bruke den.

Frykt for omstilling og massearbeidsledighet, som følge av innføring av ny og mer effektiv teknologi, har til tider i historien skapt opprør. Men dette er ikke en allmenn regel som støttes opp av historiske erfaringer. En prosessinnovasjon som kan sammenlignes med introduksjonen av kunstig intelligens skjedde da Henry Ford introduserte samlebånds-produksjon for å redusere kostnadene ved produksjon av personbiler. Dette bidro til økende etterspørsel etter biler og økende etterspørsel etter arbeidskraft. Teknologiske revolusjoner fører ofte med seg nye ideer, produkter og institusjoner som snarere øker etterspørselen etter arbeidskraft over tid enn å redusere denne. At den nye teknologien ikke betyr at menneskene blir overflødige i arbeidslivet støttes også av andre måter å se fremtidens arbeidsmarked på. Denne posten er et ekstrakt av en artikkel i The Economist fra 4. februar i år.

Om velferdsstaten, verdiskaping, arbeid og lønn for strevet og at noen får mer for sitt strev.

Den 6. oktober i år (2022) feiret "velferdsstaten" sitt 150-årsjubileum. Manchester-liberalismen tilhører samme generasjon. «Fair pay, affordable bills, enough to eat and decent place to live. These aren’t luxuries».

Den 6. oktober i år (2022) feiret "velferdsstaten" sitt 150-årsjubileum. I 1872 møttes en gruppe tyske økonomer for å diskutere og finne løsning på «Die soziale Frage». Det de skulle forsøke å finne ut av var hva man kunne gjøre for å løse Tysklands største politiske problem, fattigdom, som var allestedsnærværende. Initiativtakeren var økonomen Gustav Schmoller (1838-1917). Schmoller mente at: «Vårt samfunn i dag ligner mer og mer på en stige som raskt vokser oppover og nedover, men der de midterste trinnene stadig faller av». I årene som fulgte ble det holdt møter i foreningen som ble dannet, Verein für Socialpolitik». Her diskuterte man løsninger på utfordringen man stod overfor. Man fant raskt ut at arbeidere trengte sykeforsikring, men ikke hvordan man kunne få en slik ordning organisert.

I 1817 skrev den britiske økonomen David Ricardo at det naturlige lønnsnivå i kapitalismen var eksistensminimum. Dette fulgte av det han etter hvert kalte «lønningenes jernlov» som også slo fast at alle forsøk på å forbedre arbeiderenes lønnsnivå ville være forgjeves, og at det nærmest var naturgitt at lønningene ville forbli på et nivå tilnærmet eksistensminimum. Ricardo er også kjent for sin teori om handel mellom nasjoner, loven om komparative fortrinn som tilsa at to land kunne ha fordel av å handle varer med hverandre, selv om det ene landet var mer produktivt enn det andre i produksjon av begge varer. Ulike ressurs-tilganger i forskjellige land gjør at dette lønner seg for begge land utfra det som etter hvert ble kalt «komparative fortrinn». Men Ricardo hevdet uavhengig av dette også at kapitalismen ville skape massiv fattigdom.

Manchester-liberalismen og nyliberalismen. Schmoller og hans økonom-kollegaer mislikte det som i deres tid ble kalt Manchester-liberalismen, som beskrev de politiske, økonomiske og sosiale ideene som ble til i de fremvoksende industriområdene rundt Manchester i England på 19-hundre tallet. Fri-handel mellom land var en del av dette tankegodset. Det var til stor fordel for industriherrene, men til ulempe for de som måtte arbeide i fabrikkene deres og for de landene i Afrika som måtte leve av å selge sine råvarer uten å klare å etablere industriproduksjon. Schmoller hadde like lite til overs for ideene om at arbeiderne kunne løfte seg ut av fattigdom gjennom revolusjoner og kommunisme. Liberalisme og kommunisme var for ham «tvillinger i naivitet». Så langt har jeg støttet meg til en kronikk av Erik S Reinert i Klassekampen 2.11. i år.

«Fair pay, affordable bills, enough to eat and decent place to live. These aren’t luxuries». Hvordan er det i dag, i England, etter flere nyliberalistiske bølger med Maggie Tatcher m.fl. og senest en kort gjeste-visitt fra Liz Truss? Det engelske magasinet Prospect har i sin november-utgave i år en Cover Story, med tittelen «Are they worth it». Ingressen er: «The pay of CEOs has soared far beyond that of their workers. How did the fat cat get so fat – and is it time their pay packets were slimmed down? Innledningsvis siterer forfatteren Deborah Hardgraves fagforeningslederen Dave Ward som i en tale til arbeidskamerater skal ha sagt: «Fair pay, affordable bills, enough to eat and decent place to live. These aren’t luxuries – they are your rights». I artikkelen, som inneholder mye tallmateriale rundt CEO-godtgjørelser og medianlønn for arbeidere i 140 engelske virksomheter finner vi at CEOen på toppen i denne statistikken håver inn en årlig godtgjørelse som er 656 ganger median-lønnen for arbeidere i den virksomheten han leder. Dette er ekstremt selv i denne oppstillingen. Men CEOen på bunnen av oppstillingen lever også godt og hever årlig godtgjørelse som er 45 ganger medianlønnen til arbeider i den virksomheten vedkommende leder. I USA er forskjellene enda større ifølge Hardgraves. Vi har ikke slike forskjeller her i landet, men CEOer lever vel godt også her i landet, uten å føle på bekymring skapt av økende priser, styringsrenten og stigende lånerenter.

Sovjetunionens og Putins kriger og Keisernes renessanse

Tidlig 1980-tall favoriserte kommunismen mente ledelsen i Sovjetunionen. Afghanistan-krigen fra 1979 ble etter hvert et avgjørende nederlag for denne entusiasmen. Putins mange kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå Ukraina har gitt Russland en president med solid krigserfaring, Han fører nå sin fjerde krig i Ukraina. Er vi dessuten på vei mot autokratienes renessanse?

Tidlig 1980-tall favoriserte kommunismen mente ledelsen i Sovjetunionen. De tolket samfunnsutviklingen i verden til sin fordel. Slik de så det hadde USA og kapitalismen gått inn i en stagnasjonsperiode og var på veg mot nedtur. Bakteppet var at Nord- og Sør-Vietnam var gjenforent etter amerikanernes «pinlige» evakuering fra Sør-Vietnam i 1975. Dette etter mer enn 10 års krigføring. Samtidig hadde Sovjet lykkes med å støtte frigjøringsbevegelsen MPLA i Angola militært. MPLA ble etter krigen regjeringsparti i 1975. Året før var det gjennomført statskupp i Etiopia der Keiseren Haile Selassie ble erstattet av et kommunistinspirert styre med forbindelser til Moskva. Da Ronald Reagan ble innsatt som president i USA i 1981 og senere gjenvalgt i 1984 økte spenningen mellom Sovjet og USA. Putin var allerede på plass i KGBs 5. direktorat fra sent på 70-tallet og jaktet på annerledes tenkende, såkalte dissidenter, som nå etter en ny § 190 i straffeloven kunne straffes dersom de spredde «rykter eller informasjon som er til skade for den sovjetiske samfunns- og styrings-strukturen.

Afghanistankrigen fra 1979 ble et avgjørende nederlag. Sovjet støttet fra 1979 den marxistiske regjeringen i Afghanistan i kamp mot islamistiske opprørere fra «mujahedin». Amerikanerne, under Reagan, støttet på sin side etter hvert opprørerne fra «mujahedin» som Reagan administrasjonen valgte å se på som en frigjøringsbevegelse som kjempet mot en gudløs kommunistisk fare. Totalt var rundt regnet 100.000 sovjetsoldater i tjeneste i Afghanistan og 14.000 ble drept i løpet av krigshandlingene frem til 1989. Til sammenligning var de amerikanske tapene i Vietnam nær innpå 60.000. Kostnadene knyttet til disse militære «utskeielsene» var store for Sovjet og skapte misnøye blant menige russere som tok imot sine døde sønner. Opplevelsen var at den sentralkontrollerte sosialistiske økonomien ikke klarte å levere på kravene om en bedre levestandard og heller ikke klarte å introdusere de nye teknologiske løsningene som etter hvert ble frembrakt i vestlige land. Flere Øst-Europeiske land og grupper i befolkningen i hele unionen begynte å utfordre det kommunistiske monopol på politiske makt. Det begynte med Polen der Solidaritetsbevegelsen under ledelse av Lech Walesa organiserte en rekke streiker. Moskva var allerede anstrengt engasjert i Afghanistan, og hadde utfordringer der. Derfor valgte man å ikke intervenere militært, men overlot utfordringene til ledelsen i Praha som i første omgang la ned lovforbud mot organisering i Solidaritet. Med det mistet den kommunistiske ledelsen i landet all autoritet og la grunnlaget for Polens senere brudd med Sovjetsamveldet. I 1985 ble Mikhail Gorbachev valgt til generalsekretær i Sovjets kommunistparti og åpnet med sitt Perestroika-initiativ vegen mot oppløsning av Sovjetsamveldet.  Putin var nå på plass som etterretningsoffiser i Øst-Berlin der han senere, til sin store skuffelse, måtte oppleve at Berlinmuren «falt» og at KGB-kontorene ble stormet.

Putins mange kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå Ukraina. Tsjetsjenia med sin hovedstaden Grozny, ligger nord for Georgia, var fra desember 1994 til august 1996 i krig med den Russiske føderasjonen med mål å oppnå selvstendighet. Hovedstaden Groznyj ble bombet og av FN beskrevet som "verdens mest ødelagte by". I en tale Dumaen i Moskva krevde en menneskeretts-aktivist at bombingen måtte avsluttes etter å ha uttalt: "Grozny er ikke lenger en by - det er en haug med murstein mellom utbrente skjeletter av bygninger som stikker opp her og der. Folk har tatt bolig i kjellerne under dem". I dag finnes det ikke slike representanter i Dumaen. Russiske styrker klarte imidlertid ikke å nedkjempe tsjetsjenernes geriljastyrker og daværende President Jeltsin i den Russiske føderasjonen erklærte våpenhvile og undertegnet en fredsavtale.

Første oktober 1999 rykket russiske soldater på ny inn i Tsjetsjenia. Hovedstaden Grozny ble 21. oktober på ny truffet av russiske missiler. Putin var nå blitt statsminister, og aspirerte til å bli valgt som president. Missilangrepet mot hovedstaden, en by som da hadde ca. en halv million innbyggere, drepte og skadet hundrevis av sivile og gjorde ellers stor skade. Byens innbyggertall er i dag ca. det halve av hva det en gang var. Russland benektet i ettertid dette angrepet. Under det innledende felttoget som fulgte kjempet russiske soldater støttet av pro-russiske tsjetsjenske paramilitære styrker mot tsjetsjenske separatister i åpen krig, og invaderte den tsjetsjenske hovedstaden etter en lengre beleiring. I mai 2000 fikk russerne direkte kontroll over republikken, men tsjetsjensk militant motstand forskjellige steder i Nord-Kaukasus fortsatte å påføre russerne tap, og utfordret den russiske kontrollen over Tsjetsjenia i flere år framover. Det er ukjent hvor mange som døde under denne krigen. Det er anslått mellom 25.000 og 50.000 døde og savnede tsjetsjenske sivile i denne andre krigen. Andre kilder antyder langt større dødstall for de to krigene sett under ett (150.000-250.000 sivile og 5000 barn) Russiske offisielle kilder bekrefter at over 5500 soldater og politimenn ble drept, mens utenlandsk kilder antyder at 11.000 russiske soldater kan ha blitt drept. Men denne andre krigen i Tsjetsjenia ble godt mottatt i Russland og sikret Putins valg til President.

I 2008 var Medvedev president i Russland med Putin som statsminister. I august 2008 dette året rykket Georgiske styrker inn i republikken Sør-Ossetia, som støttet av Russland, krevde selvstendighet fra Georgia. Russland sendte 9. august 2008 kraftige militære forsterkninger inn i Georgia for å øke antallet soldater i de russiske «fredsbevarende styrker». Omfattende kamphandlinger ble resultatet og førte til at Georgia den 10. august trakk sine militære styrker ut av området og ba om en umiddelbar fredsavtale. I dagene etter fortsatte russiske styrker sin offensiv videre inn i Georgia. Byen Gori ble bombet av russiske fly og senere inntatt. Russland benektet senere at de hadde bombet byen. Den 16. august undertegnet Russland og Georgia en fredsavtale som fastslo at russiske styrker skulle trekkes ut, men russiske styrker fortsatte krigshandlingen mot mål i Georgia. Senere i august anerkjente Russland ensidig Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater.

I februar 2014 ble den russiskvennlige president Viktor Janukovitsj i Ukraina avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker mistet livet i Ukrainas hovedstad Kyiv. Vladimir Putin, da president, iverksatte en militærøvelse i det vestlige Russland for «å teste beredskapen». Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk ifølge vestlige kilder militær hjelp fra Russland. Russland tilbakeviste å ha gitt slik støtte. Uansett ble Krim mellom februar og mars 2014 annektert av Russland og er siden den gang administrert som to russiske føderale subjekter. Krigen i Øst-Ukraina er siden 2014 en pågående konflikt i regionen Donbass øst i Ukraina. Den startet etter avsettelsen av Janukovitsj og Krimkrisen. Separatister tok kontroll over myndighetsbygninger, og erklærte uavhengighet fra Ukraina 6. april 2014. Samme dag ble Folkerepublikken Donetsk erklært opprettet i oblasten Donetsk og senere, 27. april, ble Folkerepublikken Lugansk i Luhansk oblast erklært opprettet. Totalt 5 000 mennesker har til nå mistet livet i denne konflikten og over 1,5 millioner er drevet på flukt.

Putin, en president med solid krigserfaring, fører nå sin fjerde krig, den andre i Ukraina. Historien viser at det er en president med solid krigserfaring som nå styrer i Moskva. Den viser også at man arbeider etter en doktrine der et mål nærmest helliger et hvert middel. Og at man relativt enkelt benekter ansvar for krigshandlinger og konsekvensene av disse. «Putin biografen» Masha Gessen hevder i boken sin «Putin – Mannen uten ansikt» at noe av det første Putin gjorde da han ble statsminister var å legge frem et dekret med en ny russisk militærdoktrine hvor den gamle linjen med «det å ikke være den første til å bruke atomvåpen» ble erstattet med rett til å bruke atomvåpen «såfremt andre midler til konfliktløsning er forsøkt eller vurdert å være nytteløse». Som kjent har Putin varslet beredskap av denne "våpengrenen".

Er vi på vei mot autokratienes renessanse? Autokrati er en styreform der den politiske makten i all hovedsak er samlet i hendene på en enkeltperson eller en liten gruppe, med få konstitusjonelle eller institusjonelle begrensninger når det gjelder hvordan makten utøves. De historiske Keiserne hadde ofte slik makt. 1980-årene så lyst ut for Sovjet. Den polsk-amerikanske forfatteren Anne Appelbaum som har skrevet flere bøker om Sovjet og Russland og vunnet Pulitzer prisen for boken «Gulag: A History» publiserte 15. november i fjor en artikkel i tidsskriftet The Atlantic med tittelen «The Bad Guys Are Winning». Her trekker hun frem Putin som et eksempel på en av de som er med på dette "vinnerlaget av autokrater" og som nå er så mange at de kanskje setter ny dagsorden verden rundt, i Russland, i Kina, i Brasil, i Tyrkia, i Ungarn m.fl. Og også i USA ser hun tendenser til det samme representert ved Trump med sin beundring for Putin, påstander om valgfusk, mobbing av politiske motstandere, alternative nyheter og hans reservasjonsløse partifeller blant Republikanerne. Trump er også forbilde for flere av Appelbaums utpekte autokrater.

En kort Putin biografi: Fra menig medlem i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon til President i Russland. Hva forteller den?

Putin ble født i og vokste opp i Leningrad – En krigsskueplass. Ble tidlig, etter eget ønske fanget opp KGB. Oppfattet Berlinmurens fall som en knust drøm. Var med KGB til FSB og ble Statsminister, etter ny invasjon i Tsjetsjenia også President og ansett som en lovende internasjonal samarbeidspartner for Vesten ved inngangen til det 21.-århundre. Kan biografien fortelle oss noe om hvorfor han er som han er og gjør det han gjør?

Vladimir Putin ble født i og vokste opp i Leningrad – En krigsskueplass. Vladimir Putin ble født i Leningrad, tidligere og i dag St. Petersburg, i 1952. Byen var da fortsatt preget av andre verdenskrig. Byen ble under krigen beleiret av tyskerne i september 1941. Beleiringen varte i 842 dager. En million sivile mistet livet, sultet i hjel eller ble drept av granater som traff byen under beleiringen. Vladimir vokste opp i en by og i en familie som var preget av krigen. Faren hans, som også het Vladimir, hadde tjenestegjort i hæren, blitt alvorlig såret, lå på sykehus i flere måneder og ble skrevet ut som alvorlig handikappet. Han ble dimittert og dro hjem til kona Maria. Maria var så syk da beleiringen ble opphevet at hun ikke kunne gå ved egen hjelp. De to hadde allerede en sønn som var plassert på barnehjem, men som døde der. Fortellingen om Putin som barn er at han vokste opp i Leningrad etter beleiringen, et brutalt, sultrammet og fattig sted som avlet brutale, sultne, rovgriske barn. Det var bare slike som kunne klare seg der. Hvis noen fornærmet den unge Putin sprang han straks på vedkommende, klorte, beit og lugget for at ingen skulle ydmyke ham igjen. Putin skal ha sagt om seg selv som gutt at han var en pøbel, et skikkelig råskinn. Han begynte å trene sambo, «selvforsvar uten våpen» og ble etter hvert en hardt arbeidende ungdom.

Kommunistpartiet og drømmen om KGB. Putin ble medlem av kommunistenes ungdomsorganisasjon som 13-åring. Senere, som ung KGB-offiser, hendte det allikevel fortsatt at han endte i slagsmål. Putin bestemte seg også tidlig i livet for at KGB skulle bli hans fremtidige arbeidsgiver, blant annet inspirert av den svært populære romanen «Skjoldet og sverdet» og filmversjonen av denne som kom i 1968. Helten her er russisk spion fra Latvia som i 1940 infiltrerer SS og forsyner russisk motstandsbevegelse med vitale opplysninger om Nazi-Tysklands planer i Russland. Som 16-åring oppsøkte han KGB-hovedkvarteret i Leningrad for å la seg verve til tjeneste. Han slapp ikke gjennom, men fikk med seg et råd om å gå på universitetet og om mulig studere jus. Putin fulgte rådet og klarte etter hvert å komme inn på jusstudiet ved Universitet i Leningrad som var et prestisjestudium.

Arbeid i KGB og drømmer som falt i grus. Like før han fylte 31 år giftet han seg med flyvertinnen Ljudmila som han da hadde vært sammen med i tre år. De fikk etter hvert to jenter sammen. I sitt fjerde studieår som jus-student ble Putin kontaktet av en representant for KGB om fremtidig jobb. Da Putin kom inn i KGB var det fred i Russland. Man hadde ingen ytre fiender. Ressursene i organisasjonen ble vendt mot «indre fiender» som forbrøt seg mot paragraf 190 i straffeloven. Den gjorde det straffbart å «spre rykter eller informasjon som er til skade for den sovjetiske samfunns- og styringsstrukturen». Agentene i KGB brukte sin tid til å samle avisutklipp, utskrifter av avlyttede telefonsamtaler, rapporter om overvåkede personer, samt annet av betydning de fikk fanget opp. Som 32-åring gjennomførte Putin et ett-årig spion-studie i Moskva som forberedelse til arbeid i utlandet. Han lærte seg blant annet å snakke tysk flytende. I 1984/85 reiste Vladimir og Ljudmila til Tyskland, men skuffende for Putin til oppdrag i Øst-Tyskland i Dresden. I Øst-Tyskland måtte Putin oppleve innledningen til Berlinmurens fall og at Øst- og Vest-Tyskland gikk inn i en prosess som ledet til gjenforening. Putin var sendt til Øst-Tyskland for å beskytte landet. Nå pekte alt i retning av gjenforening. «Alt» Vladimir Putin hadde arbeidet for, ble det nå reist tvil om. Det han hadde trodd på ble det gjort narr av.

Fra KGB til FSB til Statsminister, ny invasjon i Tsjetsjenia, President og lovende internasjonal samarbeidspartner. Putin vendte tilbake til Leningrad som etter hvert i 1991 igjen ble St. Petersburg. Her ble han raskt borgermester og fikk kontroll med mafiaen i byen gjennom avtaler som begrenset deres innflytelse, men fortsatt aksepterte kontrollert illegal virksomhet. Senere ble han sjef for KGBs etterfølger-organisasjon FSB og også sjef for Det nasjonale sikkerhetsrådet. Det var fra disse posisjonene han 10. august 1999 ble utnevnt som statsminister av Boris Jeltsin. Som statsminister viste han raskt handlekraft ved å iverksette den andre invasjonen i Tsjetsjenia i oktober 1999. Denne fremsto i Russland som en suksess og var medvirkende til at han vant presidentvalget i mars 2000. Samtidig tok han et oppgjør med det russiske oligarkiet som kontrollerte blant annet mediene. Oligarkene ble bedt om å holde seg unna politikken og betale skatt til samfunnet i løfte mot å få beholde sine formuer. Med dette appellerte han til mange menige russere. Blant mange vestlige ledere ble han i samtiden ansett som representant for Det 21-århundres demokratiske autoritærianisme, en russisk leder som kunne bli en sterk alliert for Vesten i en eventuell ustabil fremtid. Kanskje var det fra denne rollen han i november 2021 så på verden og kom med sine krav og "forhandlingsutspill".

Mange har hatt og har meninger om Russland og Putin, og hva og hvem Putin er. Innholdet i denne posten er så langt i hovedsak hentet fra: "Europe's Troubled Peace" av Tom Buchanan, "Russland er sitt eget sted" av Peter Normann Waage og "Putin - Mannen uten ansikt" av Masha Gessen. The Economist har i sin utgave (26. mars til 1. april) en oversikt over personkarakterstikker knyttet til Putin. I boken «Putin: Russias Choice» fra 2004 mente forfatteren Richard Sakwa at Russland hadde ristet av seg nasjonalisme og imperialisme. Økonomisk modernisering og global integrering var kursen videre. Andrew Jack var i sin bok «Inside Putin’s Russia» fra samme år mer tilbakeholden og pekte på Putins mangel på respekt for menneskerettigheter. Han mente at motsetningene mellom økonomisk liberalisme og politisk autoritærisme var for store til at de kunne kombineres. Men han mente også at Putin var å foretrekke fremfor Boris Yeltsin som han da ganske nylig hadde erstattet. David Satter som utga boken «Darkness at Dawn» i 2003 anklaget FSB for å ha arrangert en rekke bombe-attentater i Russland i 1999 som drepte rundt 300 mennesker og tente gnisten til den andre invasjonen og krigen i Tsjetsjenia. Denne krigen sikret, som nevnt, i neste omgang Putins valg som president. Putins kommentar til krigen den gang var som nå at dette var en krig som skulle motvirke Russlands kollaps og slik egentlig en selvforsvarskrig. Allerede nevnte Masha Gessen som utga sin bok i 2012 kalte Putin en KGB-bølle som nå var blitt en mafia gudfar. Død og terror var blant hans politiske virkemidler. Catherine Belton som i 2020 kom med boken «Putins People» utviklet dette videre. Russisk styre var organisert KGB-kapitalisme, et system for pengeinnkreving og beslag av verdier, politikken en krangel om hvem som skulle få godene og Putin var dommer over det hele. Svarte penger ble brukt kloden rundt for gjenerobre Russlands status som verdensmakt. Flere forfattere har berørt samme tema i løpet av de siste ti årene. Det norske finanstidsskriftet Kapital har i sin utgave 5.-10. mars i år et stort oppslag om «Russlands svarte økonomi» med vinkling mot hvordan dette er rigget slik at Putin kan omgå sanksjonene som er iverksatt.

Mer om Russland og Ukraina finner du i posten "Hva er det som er spesielt med Russland og Ukraina".

«Kampen» mot pandemien – Dugnad eller krig og konkurranse, eller en kamp om å forstå?

 

Dugnad eller krig og konkurranse som motivasjon for å begrense pandemien? Vi vet nå snart hva som virker best. Men når det gjelder selve pandemien og hvordan den treffer finnes det mange ulike fortellinger eller om man vil diskurser.

Dugnad eller krig og konkurranse som motivasjon for å begrense pandemien. Den 11. mars i 2020 erklærte WHO utbruddet av covid-19 som en pandemi. Dette førte til at Norge neste dag satte inn strenge restriksjoner på innbyggernes frihet. Ikke siden siste krig hadde man her i landet opplevde noe tilsvarende. Restriksjonene ble fulgt av en oppfordring til å oppfatte situasjonen som nasjonal dugnad basert på samhold, offervilje og lojalitet. Det ble gitt uttrykk for klare forventninger om at alle nå lojalt måtte stille opp, yte sin skjerv til fellesskapet og tåle det som måtte komme. I USA erklærte president Trump «krig» mot det han kalte «The Chinese virus». Samtidig var han opptatt av å understreke hvor godt rustet USA var til å møte viruset og at man i USA, når det gjaldt å takle pandemien, allerede fra starten av hadde bedre resultater enn de aller fleste andre land i verden. 

Flere pandemidiskurser. Denne posten er innholdsmessig først og fremst inspirert av en artikkel av Yngve Benestad Hågvar: «Fire diskurser om korona» i siste utgave av «Norsk medietidsskrift» som er tilgjengelig på Idunn. Den anbefales. Her tar han for seg noen norske mediers dekning av nedstengningen og omtale av pandemien i Norge de første måneden etter utbruddet. Han beskriver fire grunnleggende forskjellige fremstillinger, eller «helsediskurser» som det kalles i artikkelen: En biomedisinsk diskurs, forbrukerdiskursen, samfunnsdiskursen og erfaringsdiskursen. Jeg synes hans fremstilling gir mening også utover beskrivelsen av pressedekningen under pandemien. Tekstene han har analysert konstruerer «uvilkårlig bestemte forståelser av vitenskap, familiemønstre, smittemekanismer og sykdomshåndtering». Og det kan være nyttig å ha med seg når man skal sortere seg frem til sin egen mening i medieflommen av budskap. Hva sier de? Hvorfor sier de det? Hvor troverdig er det? Og hva mener jeg om det? 

Å konstruere forestillinger om helse gjennom språket. «Samfunnets forståelse av helse og sykdom skapes i et samspill mellom de medisinske institusjonene, politikken, markedet og mediene», skriver Benestad Hågvar. I «Den biomedisinske diskursen» er journalistene opptatt av medisinsk forskning og klinisk behandling. Legevitenskapen har autoritet og befolkningen er pasienter som mottar hjelp. «Forbrukerdiskursen» fremhever enkeltindividers valg. Journalistene selv gir råd om hva som gir godt liv og helse. Medisinske eksperter er kilder, men fritas for ansvar. Det er journalisten som sorterer og gir råd og gjør målgruppen til aktive helseforbrukere. I «Samfunnsdiskursen» blir helseproblemer koplet til samfunnets strukturer, til sosioøkonomiske forskjeller som forklarer hvorfor enkelte samfunnsgrupper rammes hardere enn andre. Ofte presenteres enkeltpersoner, som ofre eller aktivister. De ansvarlige her er politikerne eller «byråkratene». «Erfaringsdiskursen» preges av nyheter om enkeltmenneskers private helseproblemer. Hovedpersonen er ofte kjendis og det er dette som skaper nyheten. Fokus er på hvordan vedkommende takler sine utfordringer. Benestad Hågvars fremstilling er selvsagt mer utfyllende.

Om diskurser. I en bok, jeg har her, utgitt i 1998 av Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips, med tittelen "Diskursanalyse" heter det: Diskursbegrepet er på mote i hvert fall de siste ti år. Videre antydes det at begrepet er "blevet ret mudret; enten betyder det næsten ingenting, eller også bruges det i mere præcise, men noget forskellige betydninger i forskellige sammenhænge." Og så kommer det som er viktig her. Ofte dekker ordet "diskurs" en eller annen ide om at språket er strukturert i forskjellige mønstre, som våre utsagn følger, når vi agerer innenfor forskjellige sosiale domener. Diskursanalyse er analyse av disse mønstrene. Så er også det klargjort.

Forskjellen på dugnad, og krig og konkurranse i bekjempelse av pandemier. Når det gjelder forskjellen på å oppfordre til dugnad eller å gå til krig og konkurranse, vet vi nå mer om hva som virker. Antallet døde per 100.000 innbyggere er nå 182 i USA, 145 i Sverige og snaut 15 i Norge. Trump vil selvsagt ikke være enig. Han har, etter eget utsagn, nærmest egenhendig bragt frem vaksiner som nå hele verden har glede av. 

Om forandring og forvandling, Fads, ledermoter og døgnfluer, som forleder oss.

Forandring og forvandling gir ledere svært ulike utfordringer. Viktig å vite nå etter pandemien. Richard T. Pascal gir oss innsikt i hva som forleder oss fra å ta fatt på de virkelige utfordringene, og hva vi kan lære av japanerne.

Om forandring og forvandling. Et fokus for Richard T. Pascal gjennom livet som konsulent har vært at ledere bør bruke mer intellektuell energi på å gjøre gode valg i lederskapet utfra om man står overfor en forandring eller en forvandling. Hans grunnleggende forestilling er at ledere i sin alminnelighet leder og arbeider som om alt er forandring og at denne ikke berører virksomheten mer enn at de kan tilpasse seg forandringen med små justeringer i form av inkrementelle forbedringer av arbeidsmiljø og lederstil. Dette er høy-aktuelt i dag. Pandemien og nedstengningen har skapt endringer i vår måte å arbeide på som opplagt fortjener oppmerksomhet som om vi står overfor en «forvandling». Det hevdes blant annet at fem års digital tilpasning nå er gjennomført på 12 måneder. Arbeidslivet etter pandemien blir et annet enn det vi hadde før.  Arbeidsgivere må tilpasse seg dette ved å invitere de ansatte tilbake til arbeidsplasser og et arbeidsmiljø som er annerledes og tilpasset en ny virkelighet. Og så skal vi også mestre "Det grønne skiftet".

Fads, ledermoter og døgnfluer forstyrrer. En av Pascals kjepphester var og er oppgjøret med såkalte management-fads. Han mente at lederes unnfallenhet i relasjon til det å møte forvandlinger skyldtes at de nærmest ble slått i svime eller beruset av stadig nye motepåfunn innenfor ledelsesfaget. Karakteristika ved slike motepåfunn er at de er enkle å forstå, tilbyr enkle løsninger, kan brukes over alt og tilpasses, de er i noen grad tilpasset problemer i tiden, de er «nye» og de legitimeres av et kobbel av «Guruer» og "Disipler" i konsulentselskapene. Det er presentert flere tidfestede lister over slike nyskapninger som har stjålet og stjeler lederes oppmerksomhet slik at de ikke evner å se samfunnsendringene som virkelig er av betydning.  I 1950-årene var Teori X og Teori Y og Brainstorming blant disse.  I 1960-årene fikk vi blant annet MbO (Managment by Objectives). På 70-tallet eksploderte tilbudet og vi fikk Zero Base Budgeting, Kvalitetssirkler og Just in Time. På 80-tallet ble Intraprenørskap ei greie, vi fikk One Minute Managing, Empowerment og Business Process Re-engineering. Dette bare for å ha nevnt noen av de lederskapsmotene ledere gjennom tidene har måttet bruke tid på å forholde seg til. Noen av disse er omtalt i andre poster på denne bloggen. Og det sluttet ikke på 80-tallet. Du har sikkert hørt om JIT, Agile teams og SCRUM, Value proposition og kanskje også "selvledelse". Listen er mye, mye lengre.

Richard T. Pascal in search of excellence og hva vi har lært av japanerne. Pascal ble født i 1938. Han skaffet seg en MBA og senere en Ph.D fra Harvard Business School. Allerede under arbeidet med dr.graden var han tilknyttet McKinsey sammen med Tom Peters og Robert Waterman. Her utviklet han 7S-rammeverket gjennom empiriske studier blant toppsjefer og toppledere i organisasjoner som General Electric, The New York Times, British Petroleum, Intel m.fl. Denne modellen ble brukt av Peters og Waterman i deres bestselger, «In search of excellence: Lessons from American best-run companies» som ble utgitt i 1982. På 80-tallet studerte Pascal Japansk ledelse i japanske virksomheter. Her sammenlignet han Japanske lederstiler med vestens for å kartlegge hva man i vesten, og særlig i USA, kunne lære av japanske ledere og virksomheter. Disse ble på denne tiden oppfattet som å være "særlig i støtet". Etter dette utga han sammen med Anthony Athos «The Art of Japanese Management» som også ble en bestselger. Her var hovedkonklusjon at Japanske organisasjoner og ledere hadde større fokus på de «mykere sider av lederskap» (på ansatte, kunnskap og ferdigheter, kjerneverdier og lederskapets utførelse og virkning) enn det deres amerikanske kolleger hadde.

Når døde Arne på Hol?

Arne på Hol var sysselmann på Hedmarken under innbyrdeskrigen i Norge. Han ble drept av Ribbungene. Men når skjedde det? Vi må tilbake til Birkebeinerne, Ribbungene og Baglerne som var aktive aktører på den tiden.

Arne på Hol var sysselmann på Hedmarken og den første kjente eier av det som i dag heter Hoel gård på Nes i Mjøsa. Han ble, i følge historien som er skrevet om ham, drept av Ribbungene under den norske innbyrdeskrigen, en dramatisk tid i norsk historie. Hvorfor er dette interessant? Jo, fordi Hoel Gård fortsatt eksisterer på Nes-halvøya i Mjøsa i området som lokalt kalles «Norges Toscana». Og at Arne bodde der er noe av svært lite vi vet om denne mannen. Men det finnes kilder som hevder at han døde i 1236, drept av Ribbungene. Samtidig finnes det andre kilder som hevder at Ribbungene "forsvant" ut av norsk historie i 1227 da deres siste lederskikkelse, Magnus Blakstakk ble hengt av värmlendinger om høsten. Dette henger jo ikke sammen og derfor er det interessant.

Et kongsemne blir født. For å forstå mer av dette må vi tilbake til året 1204. I det året fødte Inga fra Varteig, en sønn på Folkenborg i Eidsberg i Østfold. Inga var frillen til Birkebeinerkongen Håkon Sverresson. Lov og skikk på den tiden var at sønner født av konger og deres friller hadde arverett til tronen. Det var ikke uvanlig at konger hadde friller den gangen. Gutten som ble født fikk derfor navnet Håkon Håkonsson og var altså et Kongsemne. Varteig lå i et område i Østfold som var kontrollert av Baglerne. Dette var opprørere under innbyrdeskrigen, og de var Birkebeinernes fiender. De kunne være i stand til å drepe et kongsemne om de visste at en slikt fantes og hvor de kunne finne denne. Det ble derfor bestemt at Inga og Håkon skulle flykte nordover til Nidaros. Nidaros var kontrollert av Birkebeinerne. Flukten der Birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka flykter med lille Håkon på ski er et ikonisk maleri i Norsk historie, malt av Knud Bergslien i 1869.

Håkon Håkonsson blir konge. I Nidaros blir Håkon tatt inn i husholdet til Birkebeinerens leder, kong Inge Bårdsson, som erkjente at han var kongsemne, og oppfostret ham som sin sønn. Inge Bårdsson døde i 2017. Håkon ble samme år, 13 år gammel, utpekt som konge av Norge av Birkebeinerne og hyllet som dette på Øretinget i Nidaros i 2017. Skule Bårdsson, som var Inges bror, ble utpekt som regent for de første tre årene. Samme år døde også den siste baglerkongen, Filippus Simonsson. Skule Bårdsson tilbød forsoning mellom birkebeinere og baglerne med Håkon som konge. Baglerne godtok i hovedsak dette, men noen av baglernes anførere følte de kom dårlig ut og samlet en ny opprørsflokk.

Ribbungene var et «opprørsparti», stiftet i 1219 av Gudolf av Blakstad på restene av baglerpartiet og noen av de andre opprørsgrupper som var virksomme under innbyrdeskrigen. De fremmet Sigurd Ribbung som kongsemne. Sigurd var sønnesønn av Magnus Erlingsson og dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Magnus Erlingsson var ikke kongesønn, men var allikevel blitt valgt til og senere salvet som konge av Norge i 1163. Innbyrdeskrigen, eller borgerkrigen som den også kalles, startet allerede i 1130 etter Sigurd Jorsalfare døde. Sigurd Jorsalfare, eller Sigurd den 1. Magnusson, var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre. Innbyrdeskrigen startet som en krig mellom kongsemner og deres tilhengere i kamp om kongemakten og blir regnet som avsluttet i 1240.

Arne på Hoel dør. Sjøslag på Mjøsa. Tidlig på våren 1227 fikk Kong Håkon Håkonsson en mindre flåte skip trukket opp fra Oslo til Glomma. Disse ble liggende ved Helgøya voktet av en mindre vaktstyrke ledet av to av kongens sysselmenn. Arne på Hoel var en av disse. Arne og vaktstyrken ble overfalt av Ribbungene og de fleste ble drept, også Arne. Ribbungene hadde trukket med seg en flåte fra Iddefjorden opp Haldenvassdraget og videre til Glomma. Det ble etter hvert sjøslag på Mjøsa og Glomma ettersom Håkon også fikk trukket opp enda 35 skip fra Oslo i Viken til sin flåte. Skal vi tro andre historiske kilder var Viken fortsatt under dansk herredømme da. Lederen for Ribbungene Knut Håkonsson overga seg til slutt til Kong Håkon etter et andre tilbud om forlik. Etterfølgeren hans som leder av dem som var igjen av Ribbungene, Magnus Bladstakk, ble trolig hengt av Värmlendinger høsten 1227. Og etter det omtales ikke Ribbungene i historien unntatt i kilden som hevder at Arne på Hol døde i 1236 om han ikke døde allerede i 1227.

Du som leser denne posten må gjerne supplere historien. Den er ikke hugget i stein med dette. Snarere tvert imot. Perioden 1130 til 1240 er spesielt vanskelig å få på plass. 

Demokratiet i krise?

Etter Berlinmurens fall i 1989, og etter hvert Sovjetunionens sammenbrudd, trodde mange at demokratiet hadde "vunnet frem" som hele verdens foretrukne styreform. I dag er vi ikke der. Flere politiske valgte ledere i "vestlige land" bygger nå ned demokratiet fra sine posisjoner. Og dette smitter.

The end of history i 1992. Dette året utga den amerikanske statsviteren og økonomen Francis Fukuyama boken «The End of History and the Last Man». Fukuyama var ingen hvem som helst. Han var professor i politikk ved flere fremstående universiteter og rådgiver for amerikanske myndigheter i utenrikspolitiske spørsmål. Han hadde i 1989 sett tyskerne gå løs på muren mellom øst og vest i Berlin, Tyskland bli samlet og Sovjetunionen gikk i oppløsning årene etter. Hans fortolkning var at menneskehetens historie nå hadde nådd en utvikling der kampen mellom ideologier var kommet til veis ende. Liberalismen som politisk og økonomisk organisasjonsform representerte fra nå av det menneskelige styresettets endelige form. Fukuyama var langt fra alene om å tenke, tro og håpe at vi da var der. Han er fortsatt aktiv i debatten om styreformer og var hovedoppslag i Tidsskriftet Minervas utgave om «Vestens krise» i fjor. Han mener nå at det ikke er mulig å ha et demokrati uten en nasjonal identitet. Samtidig er han bekymret for skaden nasjonalistiske populister kan forvolde det liberale demokratiet.

Og historien var ikke «ferdigstøpt», den endret seg. I dag, snaut 30 år etter "murens fall", er opplevelsen av historien annerledes. Mye har skjedd som har endret verden og fremtidsutsiktene. Allerede i januar 1991 organiserte FN en krigsoperasjon ledet av USA for å jage Irakiske styrker ut av Kuwait som Irak hadde okkupert i august 1990. Den 28. februar 1991 var Kuwait frigjort etter at allierte styrker hadde jaget og forfulgt de Irakiske styrkene inn i Irak. I Operation Desert Storm, som var en del av denne krigsoperasjonen, benyttet USA sin overlegne flyteknologi, Stealth, til å bombe deler av Iraks infrastruktur sønder og sammen. Mange tusen irakere, millitære og sivile, mistet livet under denne operasjonen. Det hører til saken at Irak tidlig under krigen skjøt missiler mot Saudi-Arabia, Bahrain og Israel. Så var det stille en stund, men den 11. september 2001 kapret aktivister fra al-Qaida fire sivile fly i USA. To av dem ble styrtet inn i World Trade Center i New York. Et tredje ble styrtet inn i forsvarsdepartementets hovedkvarter, Pentagon, i Washington D.C. I det fjerde flyet gjorde passasjerene opprør og dette gikk i bakken på et jorde i Pennsylvania uten å nå sitt mål. Totalt 3000 mennesker ble drept. Forberedelsen hadde pågått i flere år. Flere av aktivistene hadde fått undervisning ved amerikanske flyskoler. Det nødvendige og effektive, men ganske brutale engasjementet i Irak, var ikke en god reklamekampanje for vestlige verdier og demokrati i forhold til landene i Midtøsten. For oss ver de terrorister, men kanskje så flykaprerne seg selv som hevnere som ofret livet for å gi "oss" en spektakulær lærepenge. 

Den 7. oktober 2001 invaderte USA Afghanistan og den amerikanske delen av de mange krigene i Afghanistan var i gang.  Senere den 20. mars 2003 invaderte en amerikansk ledet koalisjon igjen Irak etter påstander om at Irak hadde store mengder masseødeleggelsesvåpen. Noe som senere viste seg ikke å være tilfelle. Denne delen av Irak-krigen ble avsluttet først 18. desember 2011. Da var allerede den «Arabiske våren» under utvikling med demonstrasjoner og opptøyer først i Tunisia og Algerie og senere i alle land langs sydkysten av Middelhavet. I Libya utbrøt en regulær borgerkrig som førte til at en internasjonal flystyrke der også Norge var med ble engasjert og etter hvert også deltok i bombing av strategiske mål i landet. Den politiske utviklingen i Irak etter invasjonen bidro substansielt til fremgangen av ISIL som våren og sommeren 2014 erobret flere byer i landet og som i sin tur førte til at USA igjen måtte engasjere seg i Irak. Når mye etter hvert gikk galt i Syria var det som skjedde i omgivelsene viktige årsaker. Hverken Irak, Libya eller Syria var demokratier før disse krigene startet. Men de var relativt velfungerende samfunn. I dag er det meste et etterlatt kaos.

Hvordan demokratier dør. I dag, 30 år etter «murens fall», er opplevelsen av historien annerledes enn det man håpet på i 1992. Vi har gjort og gjør stadig erfaringer som viser oss at demokrati er en utsatt styreform. Når forskningsmagasinet Apollon har «Demokratiet i krise» som tema i 2021 er en av overskriftene «Hvordan demokratiet dør» med henvisning til en bok av amerikanerne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt med samme tittel. Rundt 1960 var diktaturer lett å kjenne igjen. De viste seg frem med stridsvogner og ferdigmobiliserte tropper i hovedstadens gater ved selv små protester. I boken hevdes det at demokratisk valgte ledere nå er den største trusselen mot demokratiet. Mange bygger ned det systemet som brakte dem til makten trinn for trinn, uten kupp og revolusjon. De tar kontroll over mediene, begrenser sivile rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Eksemplene i dag er Ungarn, Polen og Tyrkia. Viktor Orbán, Andrzej Duda og Recep Tayyip Erdogan er alle demokratisk valgt og har støtte i brede lag av befolkningen. Å redusere domstolenes selvstendighet er ofte et første skritt. Demokrati har vi i land der befolkningen indirekte kontrollerer politiske beslutninger og der lederne aksepterer et valgresultat og går av når de taper valg. I neste fase av demonteringen av demokratiet gir ledere som dette seg i kast med omforming av valgsystemet slik at de sikrer seg mot å tape valg.  

Smittende bølger og motbølger. I 1991 utga den amerikanske statsviteren og professoren Samuel Huntington boken «The Third Wave». Han mente å kunne påvise en «demokratiseringsbølge» skylle over verdenssamfunnet fra 1974 og frem til tiden da boken hans ble skrevet. Demokratiet var i fremgang som styreform. I Apollons oppslag om Demokratiet i krise skriver man at vi kanskje nå ser en motbølge der demokratiet taper terreng som styreform. Myanmar trekkes frem som eksempel, men også utviklingen i Tyrkia, Brasil, USA og India er med i eksempelsamlingen. Kanskje ser vi nå en «smittebølge» i ikke demokratisk retning der erfaringer fra land som går den veien overføres som forbilder for politikere i andre land. Generalene i Myanmar hevdet valgjuks som begrunnelse for å ta over makten der. Dette skjedde like etter valget i USA der den sittende presidenten hadde hevdet det samme.

Hva så med Donald Trump og USA? I USA samler nå toneangivende republikanere seg rundt Donald Trump. En av disse er den fremstående republikanske senatoren Lindsey Graham, med doktorgrad i jus, som nylig uttalte: «To try to erase Donald Trump from the Republican party is insane. And the people who try to erase him are going to wind up getting erased». Er dette uttrykk for beundring eller frykt, eller begge deler? Samtidig fortsetter Trump å hevde med stadig større styrke at han egentlig vant presidentvalget i fjor. Dette gjør han som eksempel ved å hevde: «The 2020 Election which didn`t even have Legislative approval from many States (which is required under the U.S. Constitution), and was also otherwise corrupt, was indeed The Big Lie». Han vil eie merkevaren "The Big Lie". Og republikanerne arbeider i flere stater for å demontere valgordningen og stenge grupper av velgere ute.

Må vi gi opp å tro at det finnes perfekte samfunn? Den engelske idehistorikeren Isaiah Berlin skal ha ment noe i retning av at; verdier kommer til oss som et mangfold, de er utallige, de støter sammen på uforenlige og uforutsigbare måter. Et hvert søk etter absolutte verdier eller perfekte samfunn er en invitasjon til enorm blodsutgytelse. Kanskje må vi rett og slett bare innse og forberede oss på at vi må leve med politikere som Donald Trump, Recep Tayyip Erdogan, Vladimir Putin og de samfunn disse skaper, som vi gjør med Sylvi Listhaug og Erna Solberg og vårt eget samfunn. Det er ikke perfekt, men det er det vi har.

Å skrive historie i nyere tid er vanskelig, kildene og dokumentasjonen er overveldende, du kan tenke feil, men allikevel er det mye enklere å skrive historie om gammel tid, der det meste er usikkert som f.eks. når Arne på Hol egentlig døde.