Trump og «krigen» i Midt-Østen – Hvor er vi nå i juni 2026?

 

 

 

 

 

 

I en post på denne bloggen 25. mars i år presenterte jeg en «kalender» over Trumps stadige påstander om at en fredsavtale med Iran var «like rundt hjørnet» om bare en dag eller to. Slik fortsatte det med stadig nye påstander om en avtale frem til 4. mai. Her følger en videre enkel oppdatering. Men først et tilbakeblikk til siste halvdel av april der Trump var aktiv part på mange fronter.

Torsdag 16. april 2026: Trump som Røde-Kors-lege eller Jesus? I Aftenposten torsdag 16. april publiseres et bilde som Trump selv hadde publisert på sin egen mediekanal. Det viser det han omtaler som seg selv som Røde-Kors-lege, frihetsgudinnen skimtes i bakgrunnen sammen med helsepersonell.  Trump mente med dette å understreke og vise at han hjelper folk. Tidligere hadde han, da dette bildet dukket opp, publisert bilder av seg selv som henholdsvis Pave og Konge. Dagen etter kunne vi i samme avis lese at Pave Leo i en tale hadde uttalt at «Krigens herrer later som om de ikke vet at det bare tar et øyeblikk og ødelegge, mens det ofte ikke er nok med et helt liv til å gjenoppbygge. De vender det blinde øyet til det faktum at milliarder av dollar brukes på død og ødeleggelse, mens ressursene som trengs til helbredelse, utdanning og gjenoppbygging ikke er å oppdrive». Trump repliserte med å kalle paven «…veik mot kriminalitet og forferdelig i utenrikspolitikk». Flere av Trumps nære medarbeidere fulgte opp med lignende omtale av Paven. Italias statsminister Giorgia Meloni, som har vært en støttespiller for Trump, benyttet anledningen til å ta avstand fra Trumps uttalelser om Paven og kan med det ha styrket sin posisjon i Italia der Trump ikke er særlig populær.

Lørdag 23. mai 2026: En ny ordre fra Irans øverste leder skjerper konflikten med USA. To iranske sentrale kilder har da nylig meddelt at Irans øverste leder har utstedt et direktiv om at  Irans lagre av høyt anriket uran ikke skal sendes ut av landet. Denne ordren undergraver USAs absolutte krav for en varig fredsavtale. Trump var raskt ute og gjentok kravet om kontroll med uranlageret. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har for sin del gjort det klart at Israel ikke vil anse krigen som avsluttet før uranlageret er ute av Iran, Iran oppgir sin støtte til regionale militser og de iranske ballistiske missilprogrammet er avviklet. Israels energiminister Eli Cohen har også meldt seg på ved å si: «Det vil ikke finnes noen hellig ku i Iran hvis kampene gjenopptas. Neste fase vil innebære angrep mot økonomiske mål, energianlegg – olje, gass og kraftverk».

Torsdag 11. juni 2026: Trump med nye trusler mot Iran. På sin internettkanal Truth Social skriver Trump at «USA kommer til å angripe Iran VELDIG KRAFTIG». «På et eller annet tidspunkt i overskuelig fremtid kommer vi til å ta Kharg-øyen, annen oljeinfrastruktur og fullstendig kontroll over deres olje- og gassmarkeder, litt på samme måte som vi har gjort i Venezuela. Det har fungert fantastisk for både Venezuela og USA». Til samme tid hevder han at «TRUTH SOCIAL IS THE BEST! There is nothing even close!!!» Truth Social er, som vel de fleste vet, Trumps egen internett-nyhetskanal. Dagsavisen har 11. juni et oppslag om aktiviteten på denne kanalen. «Trumps nattlige raserianfall har et gjenkjennelig mønster og består av en bisarr miks av personlig hevn, politisk propaganda og ren popkultur. Ekspertene deler dem inn i tre hovedkategorier. Den viktigste er hans sanseløse angrep på personlige eller politiske fiender – dommere, statsadvokater, «fake news»-medier og politikere som Joe Biden og Kamala Harris. Det er da han tyr til de store bokstavene med ord som «CORRUPT», «WEAK» og «CRIMINAL». Utover dette deler han innlegg andre har skrevet, gjerne konspirasjonsteorier. I tillegg følger han ofte opp med selvforherligende omtale av seg selv.

Trumps vrangforestillinger om betydningen av eksport. Trump liker å fremstille seg selv som en særdeles vellykket forretningsmann, forhandler og ikke minst politiker.

I Dagens Næringsliv utgave 29. april i fjor (2025) skrev professor Karen Helene Ulltveit-Moe om dette. Hun innleder med å vise til nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman som for 30 år siden skrev at «mange mennesker tror at noen som har skapt en personlig formue vet hvordan man skal gjøre et land til en suksess. Faktisk, så vil dennes råd være katastrofalt villedende». Trumps ambisjon om «Make America Great Again» gjennom aggressiv handelspolitikk som struper importen fra andre land, baserer seg på en vrangforestilling om at et land er som en bedrift. I Trumps verden er eksport parallell til en bedrifts inntekt, mens import er å tenke på som en utgift. Det er virkelig motsatt ifølge Ulltveit-Moe. Eksport er varer og tjenester vi gir fra oss, mens import er noe som gir nytte og som vi kan leve av. Poenget med eksport er å kunne betale for import. For.  et land er det først og fremst to mål som bør være førende for næringspolitikken. Alle samfunnets produksjonsressurser (arbeidskraft, kapital og naturressurser) benyttes, og alle ressurser brukes på en slik måte at de kaster mest mulig av seg. Slik oppnår et land høyest mulig verdiskaping ifølge Ulltvei-Moe i Aftenposten 29. april 2025.

 

 

 

 

Trump, Galmanns-Teorien og krigen mot Iran

 

Trump og Galmanns-Teorien. Journalisten Andreas Esbjørnsen viser i danske Weekendavisen 13. februar i år til president Nixon som, etter hva Esbjørnsen forteller, bygde på denne teorien når han fikk satt ut rykte om at han, Nixon som USAs president, var besatt av kommunisme og ikke kunne holdes tilbake, når han var sur og hadde hånden på atomvåpenknappen. I oktober 1969 innledet Nixon Operation Giant Lance som innebar at han sendte av sted 18 bombefly bevæpnet med atomvåpen til å fly mellom USA og Sovjet-unionen for å vise russerne at han var villig til risikere en atomvåpenkonflikt for å få avsluttet krigen i Vietnam. Inspirasjonen til dette «stuntet» mener Esbjørnsen er hentet fra Niccolo Machiavelly, han som skrev «Fyrsten» og som i sin tid hevdet «at det under visse omstendigheter er klokt å simulere galskap». Under den kalde krigen ble krigsforskere enige om en definisjon av dette fenomenet omtrent som følger: «Å utstråle villighet til å iverksette ekstreme handlinger for å få motstandere til å komme med innrømmelser, de ellers ikke ville være kommet med». Senere har forskere opptatt av slikt kommet frem til at tre betingelser må innfris for at man skal kunne forlede noen på denne måten. Den part som skal forledes må oppleve knapphet på informasjon, må være stabil med en sammenlignbar risikovurdering og den irrasjonelle atferden må oppfattes troverdig. I vår verden i dag mener Esbjørnsen at det ikke er så enkelt å vinne frem med en slik tilnærming fordi vi nå lever i en mer opplyst og bedre organisert verden. Men samtidig sier Esbjørnsen er det ikke tvil om at Donald Trump arbeider etter en strategi som ligner «Galmanns-Teorien». I sin første valgkamp i 2016 argumenterte han for at USA som nasjon må bli mer uforutsigelig. Under en senere diskusjon om Nordkorea kalte han seg selv «en madman». Men samtidig avslutter Esbjørnsen sin artikkel med at: «Trumps politiske antenner er ret gode. Hvis han fornemmer, at noget er populært, så gør han det. Hvis det modsatte er tilfældet, så bakker han ud igjen». Som han gjorde da han foreløpig trakk tilbake sitt tidligere uttalte ønske om å overta Grønland.

Trump har vagt formulerte mål med angrepet på Iran. Han skal blant annet ha sagt at krigen vil fortsette inntil målene er oppnådd. Fra annet hold er det opplyst at USA er innstilt på å holde krigen gående i «fire til fem uker». Mens Trump selv skal ha ment at krigen kan ta slutt om «to eller tre dager» med en avtale. Men kanskje tenker Trump slik at ved ikke å være konkret kan han erklære seier når det passer ham. Med et kommende mellomvalg i USA foretrekker han mest sannsynlig å erklære seier heller før enn siden. Kanskje vil han kunne godta at det iranske regimet består med en mer medgjørlig leder på toppen. Trump skal nylig at uttalt at «Det vi gjorde i Venezuela, tror jeg, er det perfekte, det perfekte scenarioet». Noen mener bestemt at det vil være vanskelig å finne en personlighet som Delcy Rodriguez i Iran. Samtidig vil trolig hverken den iranske opposisjonen eller krigspartner Netanyahu være enig med Trump om en slik løsning. Selv blant Trumps medarbeidere finnes det andre oppfatninger enn det Trump forfekter når han blant annet har sagt at målet med krigen er regimeskifte. USAs forsvars-minister, Pete Hegseth har nylig uttalt at «Dette er ikke en krig for regimeskifte». Og hjemme i USA minner blant flere Majorie Taylor Greene Trump om at «Vi stemte for America First og Null kriger». Dette var et av Trumps valgløfter før forrige presidentvalg. Meningsmålinger viser at bare en av fire amerikanere støtter denne krigen. Og i Israel oppfatter ledelsen Iran som en hindring for Israels visjon om å realisere et «Stor-Israel» som strekker seg fra Nilen til Eufrat. USAs ambassadør har offentlig uttalt at han på USAs vegne støtter et slikt prosjekt.

Har han tålmodighet til dette, da? Dette er tittelen på en kommentar fra Christina Pletten i Aftenposten 4. mars. Hun siterer mennesker som er tett på Trump og som hevder at han vil ha dette raskt overstått, etter det vil han gå lei. Selv skal han uoppfordret uttalt at han ikke vil bli lei av å krige i Iran. Pletten hevder i sin kommentar videre at de fleste politikere har to personligheter. Den ene er selgeren - den som skal overbevise flest mulig velgere med sitt budskap. Den andre er lederen, den som skal styre og sette sine ideer ut i livet. De aller beste er gode på begge deler. Trump er unik. Hos ham er det ingen forskjell. Han er alltid selgeren. Skruppelløs og skamløs. Det har vist seg å være en styrke for ham i den forstand at han ser ut til kunne få sine tilhengere til å kjøpe nesten hva som helst. Til og med få dem til å storme Kongress-bygningen i et alvorlig forsøk på å omstøte presidentvalget til egen fordel. Trump har til og med klart å selge seg inn som freds-presidenten. Han har etablert sitt eget Board of Peace som Pletten mener kanskje bør vurderes omdøpt til "Bored of Peace". Den største krisen Trump så langt har håndtert som politisk leder var ikke en krig, men et covid-utbrudd. Pletten mener han da avdekket svakhetene ved å ha en president som driver politikk som om det var en realityserie. Hun avslutter med: Det brenner under føttene på Trump nå. Iran-krigen er på alle måter et sjansespill der man gambler også med amerikanske liv.

Flere psykologer og psykiatere fjerndiagnostiserte tidlig Trump til å ha narsissistisk personlighets-forstyrrelse og hevdet at han samtidig led av demens. Slik fjerndiagnostisering er svært omstridt og USA har en egen Goldwater Rule som "forbyr" profesjonelle psykiatere å stille diagnoser på denne måten. En som ikke er psykolog, lederguruen Ichak Adizes diagnostiserte Trump ut fra sin lederprofil, PEAI, i september 2016: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E)". I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere". Det kan vel passe ganske godt om vi ser på hvordan han klarte å polarisere samfunnet av amerikanske velgere med sine grunnløse påstander om at valget i 2020 var rigget og at han egentlig vant dette valget. Donald Trump er onkel til Mary L. Trump, psykolog med PhD, som skrev bok om sin onkel med tittelen "Too much and never enough" med undertittel: "How my family created the world's most dangerous man". Mary skrev her også om sin farfar, faren til Donald Trump, at hans grunnleggende forståelse av hvordan verden fungerte var at "... in life, there can be only one winner and everybody else is a looser and kindness is a weakness". Oppdragelsen av sønnene i familien skjedde i følge Mary ut fra denne virkelighets-forståelsen. Om sin onkel Donald skrev hun: "By the time he was twelve, the right side of his mouth was curled up in an almost perpetual sneer of self-conscious superiority". Den eldre broren, Freddy, far til Marry, hadde allerede gitt ham kallenavnet "the Great I-Am". Familielivet i familien Trump var opplagt ikke alltid idyllisk. Mary er nok noe preget av det. Allerede nevnte Christina Pletten har en ny kommentar i Aftenposten 11. mars. Her overskriften: Han skulle sette Amerika først. Nå vil Trump redde verden. 

Trump som religiøst sendebud. Trump har dyrket forholdet til sine mange ortodokse kristne tilhengere. Han har latt seg avbilde med bibelen i hevet hånd og til og med utgitt sin egen utgave av bibelen for salg. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Aftenposten 12. mars kan melde at amerikanske soldater har fått beskjed om at krigen mot Iran er en del av Guds plan og at Trump er sendebud. Mer om Trump og hans kristne tilhengere finner du her på denne bloggen.

Fredag annonseres årets Nobelpris. Får Donald Trump prisen slik han forventer?

 

Alle mener at Trump bør få Nobels Fredspris i år, ifølge Trump selv. Kommende fredag kommer nyhetsmeldingen fra Nobelkomiteen om hvem som eventuelt mottar Nobels Fredspris, så fremt komiteen har bestemt seg for å dele ut prisen i år. Donald Trump har fra talerstolen i FN uttalt at «alle mener han bør få Nobels Fredspris». Han skal i samme anledning ha uttalt at «det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA» hvis han ikke får prisen. Trumps argumentasjon for at han bør være årets prismottaker er at han etter eget utsagn har stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå, lover han fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle er det for det fleste lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I en tidligere post på denne bloggen som tar opp Trumps innsats for å få slutt på Russlands krig mot Ukraina, er også andre sider ved Trumps påstander om egen fredsskapende virksomhet tatt opp.

Trumps fredsplan for Gaza er så langt den siste fredsinnsatsen der Trump har presentert seg som sentral fredsskaper. Trump ga tidlig denne uken Hamas tre-fire dager på å svare på om de aksepterer fredsplanen. Noen mener tidsfristen er satt av hensyn til Nobelprisen som skal offentliggjøres 10. oktober. Hamas stiller i sitt svar betingelser om permanent våpenhvile, tidsplan for tilbaketrekning av israelske styrker og at løslatelse av israelske gisler knyttes til israelsk tilbaketrekning. Tre til fire dager blir opplagt en for kort frist for å få dette på plass, men flere med innsikt i konflikten mener at Hamas vil akseptere den foreliggende planen som grunnlag for videre forhandlinger. Klassekampen har spurt Stein Tønneson om han tror at Trump senere kan få Fredsprisen for sin innsats for fredsplanen for Gaza. Tønneson mener det er «svært lite sannsynlig». «Prisen gis basert på kriterier som kandidatens bidrag til å fremme respekt for menneskerettigheter, demokrati, nedrustning og internasjonalt samarbeid. Det er ikke direkte Trumps profil. Dersom han skulle få til en omfattende avtale med Kina som bidro til at de la press på russerne for å løse konflikten i Ukraina, eller noe i den størrelsesorden. Det ville være stort nok til at man kunne se gjennom fingrene med alt annet han gjør. Men sannsynligheten er liten», i følge Tønneson. Trumps manglende respekt for valg, rettsstats-prinsipper, demokratiske institusjoner m.v. er ikke til hans fordel her.

Om Trump ikke får prisen - Hva skjer da? Trump har som allerede nevnt sagt at det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA om han ikke får prisen - "a big insult to our country". Tønneson mener også at Trump kan komme til å straffe Norge om han ikke får prisen, særlig dersom den tildeles noen han misliker. Tønneson nevner spesielt FN-organisasjonen Unrwa (etablert for å gi nødhjelp til palestinske flyktninger) som eksempel på dette siden USA for sin del har trukket sin støtte til denne organisasjonen. Tønneson mener at man ikke kan se bort fra økte tollsatser eller negativ omtale av Norge internasjonalt. Trump kan komme til å se bort fra at komiteen som tildeler prisen er uavhengig av norske myndigheter. Han vil ikke forstå eller tro på at en komite med flere tidligere politikere kan være uavhengig av de som styrer. Slik er det ikke i Trumps USA. Tønneson viser også til Kinas sanksjoner mot Norge etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 som eksempel på det samme.

Leder Trump USA mot Autokrati og Enevelde?

 

Hva slags politiker og statsleder er Trump? Jeg har tidligere i en post på denne bloggen i flere omganger tatt opp Trumps valg av styreform blant politikere som er organisert som Republikanere og Demokrater i Senatet og Representantenes Hus der Republikanerne nå har flertall. Det finnes også andre politiske partier i USA. Communist Party USA, stiftet i 1919 inspirert av revolusjonen i Russland, er et av disse med noen tusen medlemmer. USA har også et Conservative Party som er aktivt i noen delstater uten å stille til valg på USA-nivå. Det finnes også andre lokale politiske initiativer, men for USA som helhet er det Republikanerne og Demokratene som gjelder. Republikanerne regnes hjemme i USA som høyreorienterte og Demokratene som venstreorienterte uten at disse «politiske retningene» kan overføres direkte til vårt politiske landskap i Norge. Republikanerne har nå politisk flertall i USA og har valgt Trump som president.

Er Trump fascist som Mussolini eller ligner han mer på Berlusconi? Her er det presidenten og hans ståsted som statsleder som gjelder. Da holder det ikke i dag å snakke om enten republikaner eller demokrat. Trump passer ikke inn i noen av de tradisjonelle oppfatningene av hva det betyr å være republikaner eller demokrat. Vi må ty til andre kategorier enn «Venstre» og «Høyre», demokrat eller republikaner. John Kelly som var stabssjef for Trump som president i forrige periode var ikke i tvil om at Trump egentlig var fascist. Han fikk støtte fra Mark Milley som var general og forsvarssjef, også under Trump som President i denne perioden. Flere amerikanske historikere vurderte seg allerede i 2017 frem til at Trump var fascist. Fascister har tradisjonelt lagt vekt på nyordning og revolusjon, sterk ledelse og styring gjennom lov og orden. Nasjonalisme og nasjonalfølelse er viktig. Liberal oppløsning skal bekjempes og storhet skal gjenskapes, kort fortalt ifølge Statsvitenskapelig leksikon. Dette ligner jo litt på Trumps program. Den norske professoren Bernt Hagtvet mente derimot til samme tid, i en kronikk i Aftenposten, at Trump lignet mer på Berlusconi enn Mussolini. Mussolini leder for det spanske fascistpartiet, Partito Nazionale Facistas, og statsminister i Spania fra 31. oktober 1922 frem til 8. september 1943. Silvio Berlusconi var statsminister i Italia i tre perioder mellom 1994 og 2011. Han eide også flere italienske mediebedrifter og hadde opparbeidet stor innflytelse som medieeier før han ble politiker. Litt slik Trump gjorde med sitt TV-program The Apprentice.

Er Trump høyrepopulist? Noen mener han han er på linje med Marine Le Pen i Front National som nå heter, Rassemblement National i Frankrike, Jimmie Åkesson og Sverigedemokratene i Sverige, Salvini og Lega per Salvini i Italia, Alternativ for Tyskland og det norske Fremskrittspartiet ledet av Sylvi Listhaug. Listhaug var i unge år i USA og arbeidet blant Republikanerne. Nei Trump er ikke høyrepopulist mener Professor emeritus i Statsvitenskap og jus ved Vanderbilt University i Nashville i Tennessee i USA. Han mener populistbølgen ikke er reell, men skapt av journalister og medier. Bartels påstand er fritt oversatt og kort fortalt at opplevelsen av en såkalt «populist-bølge» i Europa og USA blir skapt av journalister i mediene. Det hele startet med en folkeavstemning i 2016 i Storbritannia, som igjen førte til at Storbritannia gikk ut av EU fire år senere. Trumps valgseier, også i 2016, ble tolket inn i en felles forestilling av et grunnleggende politisk stemnings-skifte forårsaket av at globalisering og teknologisk-utvikling og -endring smadret livsstandarden til arbeiderklassen i de berørte nasjonene. Dette skapte igjen en bølge av utilfredshet og sinne, som igjen førte til en populistisk avvisning av status quo og det regjerende etablissement. I ettertid har disse observatørene som arbeidet under dette skiftet, vært raske til å finne ytterligere bevis for en likeartet populistisk utvikling i stadig flere land som for eksempel Brazil, Ungarn, India, Italia og Sverige. Denne medieskapte formidlingen av «virkeligheten» har igjen ført til etablering av populistisk orienterte partier og velger- oppslutning om disse i stadig flere land i følge denne professoren. Mer om dette her.

Leder Trump USA mot Autokrati? Stadig flere mener det. Blant dem er Kyrre Lekve som mener dette under Meninger i Aftenposten 22. september. Han omtaler innføring av autokrati som en prosess i fire faser. Fase en  er at autokrater vinner valget. Dette i motsetning til tidligere tider der statskupp var mer vanlig. Trump prøvde seg også først med et statskupp da han oppmuntret sine tilhengere til å storme Kongressbygningen for å hindre gjennomføring av prosessen for å peke ut Biden som president etter valget i 2019. Deretter konsentrerer autokraten den utøvende makten, svekker sivilsamfunnet og søker i neste omgang å sikre seg evigvarende kontroll. Trump er godt på veg i alle disse fasene. Han har angrepet utdanningsinstitusjoner som han opplever motarbeider hans agenda. Bygget ned offentlige administrasjon som hadde oppgaver som ikke står på hans agenda som f.eks. miljø-tilsynet i EPA. Trump mener som kjent at behovet for "Det grønne skiftet" er hoax/svindel. I følge Lekve skjer "...den endelige innføringen av autokratiet ved at valgreglene endres så mye at det ikke er nødvendig å gi fra seg makten igjen. Innskrenkning i hvem som kan stille til valg, er et nøkkel-grep, slik vi har sett i Russland, Tyrkia og Ungarn". Trumps tilnærming til dette er å organisere justering av valgkretser og valgordningen.

Trump er opptatt av å fremme opplevelsen av pågående konspirasjoner og sitt eget omdømme.  Trump har lenge bidratt til forestillinger om sammensvergelser der demokrater er i hovedrollene  som fiender av det amerikanske samfunn. For ytterligere å sikre sitt eget omdømme har innført noe som ligner straff for "majestetsfornærmelser" for uttalelser der han selv mener seg å være den fornærmede. Journalister og mediepersonligheter som omtaler Trump på måter han ikke liker blir oppsagt etter trusler fra Trump mot medie-kanalene. Senest ga NBC News  korrespondent og nyhets-anker Terry Moran fyken etter at han omtalte Trump og andre i hans nære krets som "World Class haters".  Moran er ikke alene. Jimmy Kimmel, også han tilknyttet NBC, uttalte seg om Charlie Kirk på en måte Trump ikke likte. NBC ble utsatt for press for å ta ham av som programleder. Det hører til "denne saken" at Disney som eier ABC har besluttet å gjenoppta sendingene med Kimmel, "Jimmy Kimmel Live!" 25. september. Trump reagerte på dette med å omtale de som hadde tatt beslutningen som"- En gjeng med tapere, rett og slett! La Jimmy Kimmel råtne i sine dårlige seertall..." Trump skal videre ha uttalt at han vurderer å saksøke ABC. 

Innblanding i andre lands politikk og styre. Trump har ambisjoner som strekker seg langt utenfor USA. Trusler om endring av toll-regimer på import til USA er et av virkemidlene han har brukt for å påvirke andre lands politikk. Han har blandet seg inn og forsøkt å styre den internasjonale domstolen i Haag og Brasils rettsforfølgelse av tidligere president Bolsonaro.  Trump undertegnet 6. februar i år det han kaller en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen var at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». Når det gjelder Bolsonaro vil Trump ha tiltalen mot ham, for hans forsøk på statskupp, lagt bort. Trump har jo selv erfart å bli frikjent for et forsøk på statskupp i 2021. Bolsonaros sønn lever i USA og er tett koplet til MAGA-bevegelsen og har bidratt til at Trump har truet Brasil med 50% toll om ikke tiltalen blir frafalt. 

En som tidlig så hva som ville komme om Trump på ny kom til presidentmakten i USA var den amerikanske historikeren Timothy Snyder som utga en bok i 2017 "On Tyrrany" der han advarte mot det vi nå opplever. 

Fra AI til AGI? Hva skjer når vi kommer dit?

 

AI Beyond human control? Magasinet TIME inneholder i sin utgave datert 8. september i år en «AI SPECIAL REPORT» med tittel «Beyond human control» der de beskriver kappløpet om å utvikle Artificial General Intelligence (AGI) og den risiko forfatteren mener AGI vil påføre en allerede ustabil verden. Utgangspunktet er en forestilling om at AGI snart vil bli utviklet til et nivå der AGI kan gjøre alle oppgaver bedre, billigere og raskere enn mennesker. Open AI, Google, Microsoft, Amazon og Meta bruker nå hundrevis av milliarder USD for å bygge datasentre for å understøtte en slik utvikling. Donald Trump står bak følgende uttalelse i sakens anledning: «As our global competitors race to exploit these technologies, it is a national security imperative for the United States to achieve and maintain unquestioned and unchallenged global technological dominance». Noen av AI-utviklerne som arbeider i de aktuelle utviklingsmiljøene mener at det ikke er mulig å konstatere på forhånd at computere som er smartere enn mennesker vil bli vennligsinnede eller fiendtlige. De fleste i disse miljøene er også enige om at AI i fremtiden ikke vil kunne kontrolleres av menneskeskapte håndskrevne regler om sikkerhet. President Trump har som sitt svar på disse utfordringene presentert en AI Action Plan med fokus på investeringer i energi-infrastruktur, å fjerne forsinkende reguleringer, og å gi en boost til US-baserte datasentre og chip-produsenter.

AI-alarmister som tjener gode penger på KI-utvikling? Inga Strümke fra NTNU og Anders Løland fra Norsk Regnesentral skriver i et innlegg i DN 4. november om Sam Altman som leder OpenAI og hevder at det er mulig at vi får superintelligens om noen tusen dager. Om du ikke tror det samme som Altman får du ikke jobb i OpenAI. AGI (kunstig generell intelligens på norsk) er et sentralt begrep. «Ideen er at vi før eller siden vil lage et AGI-system og at dette vil øke sin egen intelligens inntil det oppnår super-intelligens, som på ukjent vis vil føre til menneskehetens undergang», i følge Strümke og Løland. Vi har nå i følge de to «..en næring full av rike menn som tror de er selve profeten. De mest kjente KI-alarmistene tjener gode penger på nettopp KI-utvikling i Silicon Valley». Og de samme menneskene «antar implisitt at en tilstrekkelig intelligent maskin kan etterligne mindre intelligente vesener, inkludert å tenke akkurat som et menneske. Men uten en måte å definere intelligens på (bortsett fra å peke på oss selv), vet vi ikke engang om intelligens er en størrelse som kan maksimeres». Innlegget til Strümke og Løland inneholder mye mer til ettertanke rundt aktuelle temaer og hva som bør vektlegges i dagens situasjon for menneskeheten, ut over KI og AGI, anbefales. En tidligere post fra 18. juni i 2024 på denne bloggen tar opp samme tema, men med noen alternative innfallsvinkler og resultater, for de som måtte være interessert. 

KI og AI og dystopiske fremtidsutsikter, eller? Vår venstre hjernehalvdel kan vi kopiere maskinelt og tilføre store datamengder. Men høyre hjernehalvdel er det ikke mulig å erstatte med en maskin. Bjørn Vassnes, som er Vitenskaps-journalist og fast bidragsyter i Klassekampen gir oss kanskje litt trøst opp i disse dystre fremtidsutsiktene i en post på denne bloggen fra 14. juni 2023. Tilsvarende alternative innfallsvinkler til fremtidens arbeidsmarked fremgår av en post fra januar 2023 der det hevdes at bare 5% av dagens jobber vil bli borte og at arbeidstakere får flere valgmuligheter. 

Hvorfor og hvordan Trump bløffer og hva det gjør med oss.

Fra to dager eller 24 timer til 100 dager og foreløpig ikke noe. Trump lovet under valgkampen i 2024 at han skulle skape fred i Ukraina, "Stop the killing", som han sa han var mest opptatt av. Han antydet til og med at han kanskje kunne klare dette før han ble innsatt som president den 20. januar 2025. I dag, syv måneder siden, vet vi at det fortsatt er krig i Ukraina og at Trumps annonserte fremstøt for å stoppe krigshandlingene og skape fred har vært resultatløse og kanskje heller har bidratt til mer håpløshet. Og hans kandidatur til Fredsprisen han så inderlig ønsker seg er klart svekket. Hvorfor bløffer Trump seg frem i rampelyset på denne måten. Det er ikke første gang. Her følger korte versjoner av forklaringer hentet fra forfattere som har studert fenomenet Donald Trump mer enn jeg har gjort. 

Hvorfor Trump bløffer og lyver og hva det gjør med oss. Den norske journalisten Heidi Taksdal Skjeseth utga i 2018 en bok med tittelen «Løgn – Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss». Skjeseth fulgte fra 2015 Donald Trumps valgkamp frem til han ble valgt til president og også videre.  Innledningsvis i boken serverer hun utsagn fra Trump fremført i møter med tilhengere: «Jeg tror vi har satt ny rekord i Time Magazines historie. Jeg har vært på forsiden av Time Magazine 15 ganger i år». Dette uttalte Trump i en tale til CIA-ansatte. Sannheten er at Trump var på forsiden 11 ganger fordelt over flere år. Det var uansett ikke rekord. Richard Nixon var på de samme forsiden 55 ganger. Også Barak Obama hadde vært på forsiden 23 ganger. Under valgkampen i 2015 ble Trump registrert med 77 uttalelser der over tre fjerdedeler av disse ble erklært feilaktige. Hillary Clinton slapp unna med 26% feilaktige uttalelser. Hvor kommer denne hangen til å ljuge og dikte fra? Skjeseth forteller her om hvordan Trump, etter å ha blitt avvist av New Yorks «overklasse», utviklet relasjoner til New Yorks sladrepresse ved å ringe opp journalister og presentere seg som «John Miller» eller «John Baron» og fortelle dem om Trumps dame-erobringer, forretning-scoop m.v. Slik bygget han opp ry som sjarmør og vellykket forretningsmann i New York.

The Art of the Deal og sannferdig hyperbol. Skjeseth siterer fra Trumps bok «The Art of the Deal for å forklare hvordan Trump selv forklarer sin lettvindte omgang med sannheten: «Folk klarer kanskje ikke alltid å tenke stort selv, men de kan likevel la seg begeistre av dem som gjør det. Derfor skader det aldri med en liten hyperbol. Folk vil tro at noe er det største, og beste og det mest spektakulære. Jeg kaller det en sannferdig hyperbol. Det er en uskyldig form for overdrivelser – og en veldig effektiv form for markedsføring».

IT WAS ALL A LIE eller var det sant. Selv har jeg lenge stusset over hvorfor og hvordan Trump har klart å dyrke frem slik grensesprengende popularitet blant republikanerne og særlig blant de religiøse lederne i dette miljøet. Stuart Stevens utga i 2020 en bok med tittelen «IT WAS ALL A LIE». Her skriver han om det Republikanske partiet i USA: «The family values that the Republican Party not only embraced as a personal ethos but wielded as a club against political opponents was built on the fantasy that sex did not exist. Liberals had sex, too much of it. Abortion would not be needed if man and women just quit having sex. Or any more sex then necessary to have children. The Equal Rights Amendment would not be needed if women would only accept their roles as defined by their sex, which was a far different thing from their sexuality». Stevens hevder at de kristne høyrekreftene etter hvert ble mer opptatt av makt og kommers enn av religion og kristendom.  Stevens viser til en bok med tittelen The Immortal Majority, skrevet av evangelisten Ben Howe som beskriver en lang rekke avslørte forkynnere som tegneseriefigurer, dramatiske i sin fremtoning, bedragerske, rike, hvite, pomadiserte, fordømmende, kyniske, og fremfor alt hypokritiske sjarlataner. Stevens mener at det er vanskelig å finne en mer presis beskrivelse av Donald Trump og mener dette er forklaringen på hvorfor forkynnerne i de amerikanske frikirke-miljøene og deres menigheter omfavner Donald Trump.

Bullshit og kommunikasjonsteori. Vi tenker ofte på kommunikasjon som det å formidle informasjon, men da ignorerer vi det andre bredere sosiale aspektet ved det å kommunisere, nemlig det å formidle en felles forståelse. Kommunikasjon innebærer det å etablere, forsterke, og også feire en felles forståelse av verden vi lever i. Sosiale nettbaserte medier bidrar til ytterligere å styrke felleskap rundt forståelsen gjennom deling, kommentarer og videre formidling. Slik utvikles det stamme-kultur blant de innvidde. Alt dette fritt oversatt fra boken «Calling Bullshit – The Art of Skepticism in a Data-Driven World» av Carl T. Bergstrom og Jevin D. West utgitt i 2020 som et ekstra bidrag til å forstå Donald Trumps popularitet.

Løgn og bløff i fellesskap? Økonomiprofessor Roman Sheremeta ved Weatherhead School of Management at Case Western Reserve University har trolig flere med seg når han i en kommentar på LinkedIn skriver: «I am so fed up with the lies and plain cognitive dissonance. Trump’s special envoy, Keith Kellogg, says russia’s strike on the government building in Kyiv “shows no intention” of ending the war through “diplomacy”. And then, in the same breath, he claims: “President Trump is working to stop this war.” Please, stop this nonsense. The reality is simple: the main reason russia has escalated is because of Trump. He stopped military aid, cut intelligence sharing, and openly sided with Putin. Instead of placing sanctions on russia, he invited a war criminal to the U.S., rolling out the red carpet for him».

Too much and nevner enough. Donald Trump er onkel til Mary L. Trump, psykolog med PhD, som skrev bok om sin onkel utgitt i 2020 Too much and never enough med undertittel: "How my family created the world's most dangerous man". En annen bok om Trump er Donald Trump and his assault on Truth av Glenn Kessler, Salvador Rizzo og Meg Kelly utgitt som bok av The Washington Posts fakta sjekkere i 2020. Her finnes kanskje den mest omfattende introduksjonen til en forståelse av hvorfor Trump er som er. I boken gjengis også deler av «poesien» som Chris Felt hentet frem i sin bok Make Poetry Great Again.

Donald Trump er ingen klovn, snarere dommer og hevner

 

Donald Trump er ingen klovn var tittelen på Kjetil B. Alstadheims Kommentar i Aftenposten 19. juli i år. På kjøleskapet mitt har jeg lenge hatt en kjøleskapsmagnet med teksten «ELECT A CLOWN – EXPECT A CIRCUS». Trump er her fremstilt med rød klovne-nese, klovnehatt og klovnesminke, hvit med rød-farget avgrensning. Den er datert 2017 og stammer derfor fra Trumps forrige periode som USAs president da trolig mange mente dette var en ganske treffende kommentar. Men hva nå? Alstadheim støtter seg til en uttalelse fra Tim Cunningham som er styreleder for Klovner uten grenser. Cunningham skriver, i Alstadheims oversettelse, «at klovner av ymse slag prøver å spre glede og livsgnist og avkobling. Klovner – gjerne med altfor store sko – sparker ikke nedover. Gjør de narr av noen, er det som regel seg selv». «Slemme klovner som The Joker i «Batman» er bare vrengebilder og ikke ekte vare», fortsatt ifølge Cunninham. Aldstadheim går videre i sitt resonnement rundt Trump og hans nærmeste krets. Han mener at det også blir feil å kalle de som omgir Trump for hoffnarrer. Han viser til en pressekonferanse etter Nato-toppmøtet i Haag. USAs forsvarsminister Pete Hegseth og utenriksminister Marco Rubio var til stede og lo av vitsene til Trump, men sa ellers lite. Alstadheim viser til at hoffnarrens rolle var å være den som kunne «kritisere kongen og fortelle ham sannheten, innpakket og ufarliggjort i tull og fjas». Hoffnarrens rolle var å være «en kanal for sannhet inn til herskeren, men i en form som ligner mest på satire». Hegseth og Rubio fremsto ikke som narrer følge Alstadheim, snarere som «catch-farts» (på norsk: Prompefangere), som prøver å gjøre seg likt av sin herre.

Dommeren og Hevneren Donald Trump. I en tidligere post på denne bloggen har jeg referert til debatt rundt hva som egentlig er Trumps politiske ståsted. Her har det blitt slått fast at Trump ikke kan klassifiseres som populist og heller ikke som fascist. En rekke andre fremstående posisjoner som konge og pave er også avvist, men det er klart at Trump har et sterkt ønske om å bli tildelt Nobels Fredspris. Han har gitt uttrykk for at han liker å sammenligne seg med Nelson Mandela som fikk prisen i 1993 sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Den seneste tiden har Trump vist seg frem i rollene som Over-Dommer og Hevner. I en selvoppnevnt rolle som verdens overhode med fullmakt til å korrigere og evt. sanksjonere. Trump undertegnet 6. februar i år en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». Men det stopper ikke her.  Den italienske juristen og menneskerettighets-eksperten Francesca Albanese har kritisert Israel og USA i sin rolle som FNs spesialrapportør for situasjonen for menneskerettigheten i de palestinske områdene okkupert av Israel. Hun nektes nå innreise til USA. Eventuelle verdier hun har i USA blir frosset har USAs utenriksminister Marco Rubio kunngjort. Sist ut er Trumps angrep på grønn energi og særlig vindkraft til havs og nasjoner som satser på vindkraft. Vindturbiner skjemmer utsikten fra hans golfbane i Skottland og bør forbys.

Trump har hatt samtaler med Brasils president Lula da Silva om tollsatser, men også om tidligere president Jair Bolsonaro som skal stilles for retten for et kuppforsøk 8. januar 2023. Trump vil ha tiltalen mot Bolsonaro lagt bort. Bolsonaros sønn lever i USA og er tett koplet til MAGA-bevegelsen og har bidratt til at Trump truet Brasil med 50% toll om ikke tiltalen bla frafalt. Lula skal ha avvist både toll-trusselen og kravet om at tiltalen skal legges bort. Det hører til saken at Brasil har en konstitusjon som gjør at Lula ikke kan gripe inn i rettsaken mot Bolsonaro. Rettsforfølgelsen er styrt av en uavhengig Høyesterett. Enda mer hevngjerrighet: Trump har selv nylig publisert et video-klipp på sin egen medie-kanal som ut fra den medfølgende omtalen viser tidligere president Obama bli arrestert og lagt i håndjern anklaget for å ha samarbeidet med russerne for å påvirke utfallet av presidentvalget i 2016. Påstandene om en slik aktivitet fra Obamas side er avvist for lengst, men Trump gir seg ikke.

Om politikk, bløff og løgner, Donald Trump og Jonathan Swift

 

«As the vilest writer hath his readers, so the greatest liar hath his believers: and it often happens, that if a lie be believed only for an hour, it hath done its work». Sitatet er hentet fra boken «The Art of Political Lying» utgitt av Jonathan Swift i 1710 og gjengitt av Glenn Kessler, Salvador Rizzo og Meg Kelly i boken «Donald Trump and his assault on Truth» i 2020. Inspirasjon til å hente dette frem stammer fra Jan Arild Snoens Medierevisjonen i Aftenposten nylig med overskriften «Mediene slukte Trumps historie rått».

Ifølge Snoen kunne nesten en samlet norsk presse fortelle, med Trump som kilde, at Saudi-Arabia skal investere 600 milliarder dollar i USA etter kronprinsens møte med president Donald Trump mandag 12. mai. Snoen viser til at saudiarabias Mohammed bin Salman snakket om snaue 300 milliarder når han talte på en investorkonferanse like etter møtet med Trump. Halvparten av dette var våpenkjøp fra USA som strengt sagt ikke er investeringer i USA slik Trump gjengir det. De konkrete investeringene i USA som Snoen mener man står igjen med etter kontrollen er noen få titalls millioner dollar.

Trumps milliard-dollar-besøk i Saudi-Arabia. Forrige gang Trump var president og besøkte Saudi-Arabia hevdet han å ha landet en avtale om at Saudi-Arabia skulle kjøpe varer for 450 milliarder dollar fra USA. Dette skryter han fortsatt av selv om det endelige handelsbeløpet ble 92 milliarder dollar. Dette var, igjen ifølge Snoen, betydelig mindre enn innkjøpene som ble gjennomført i Barack Obamas siste presidentperiode.

Om USAs bistand til Ukraina og mye annet. Snoen henter også frem påstanden Trump har kommet med, i flere sammenhenger, om at USA har gitt Ukraina tre ganger så mye bistand som de faktisk har gjort og at bistanden fra USA ha vært langt mer omfattende enn EUs bidrag. Trump brukte dette som argument for at Ukraina nå bør betale tilbake ved å inngå en avtale med USA om utvinning av sjeldne jordarter i Ukraina. Sammenstillinger laget av Kiel-instituttet viser snarere tvert imot av Europa samlet har bidratt med mer bistand enn USA. Også under president-valgkampen var Trump frempå. Han ga seg selv to dager til å dra i land en avtale om avslutning av krigen i Ukraina. Han skulle "tvinge" Putin og Zelenskyj til forhandlingsbordet fordi han kjente deres styrker og svakheter. Han skulle legge frem et forslag til løsning for å avslutte krigen. Men mest oppmerksomhet fikk han trolig for sine påstander om illegale migranter som slaktet og spiste kjæledyrene til innbyggerne i Springfield i Ohio. Den sør-afrikanske musikeren og produsenten Kiffness plukket opp denne påstanden og laget en låt som fikk stor oppmerksomhet.

Hvorfor "bløffer" Trump slik? Trolig for å opprettholde en slags image av "Å være Den som ordner opp". Kanskje finner vi svar i boken «Make Poetry Great Again» utgitt av Chris Felt i 2017. Boken inneholder en rekke av Trumps uttalelser om seg selv f.eks.:

My IQ is One of the highest and You all know it! Please don’t feel so stupid or insecure it’s not your fault.

When I think I’m right, Nothing bothers me.

 Skal man ta en slik egenopplevelse på alvor krever det åpenbart uhemmet løpende synlig markering.

 

Guds hær og Trumps USA under omskaping

Om Trump som Guds utvalgte og om å knuse «unhumans» for å redde Amerika

Trump som Guds utvalgte. Den prisbelønnede journalisten Stephanie McCrummen har besøkt og intervjuet religiøse amerikanere som har samlet seg i The New Apostolic Reformation. The New Aspotolic Reformation har som mål å rive ned den Sekulære Staten i USA. I historien til, og artikkelen i tidsskriftet Atlantic, om denne bevegelsen finner vi også bidrag til forklaring av det som nå skjer i USA rundt nedbygging av statsadministrasjonen som også nylig er beskrevet i en tidligere post på denne bloggen. The New Apostolic Reformation har siden 2016 sett på Trump som utpekt av Gud inspirert av online-profeter som Dutch Sheets som etter valget i 2020 oppfordret sine følgere til å støtte Trump i hans påstand om at han egentlig vant presidentvalget.

Om å knuse «unhumans». I en nylig utgitt bok med tittelen Unhumans, som har bidrag fra ytre-høyre konspirasjonsteoretikeren Jack Posobiec, beskrives politiske opponenter som «unhumans» som er ute etter å «undo civilzation itself» og som for tiden styrer mediene, departementene, utdannings-institusjonene, økonomien, familiene, religionen og kunst og underholdningsbransjene. Boken argumenterer for at disse «unhumans» må knuses. Demokratiet har aldri klart å beskytte de uskyldige mot disse «unhumans». Trump er redningen. Boken er anbefalt av USAs nåværende visepresident J. D. Vance.

Den hellige kong Trump. Dette er tittelen på en kommentar skrevet av Christina Pletten i Aftenposten onsdag 26. februar. Hun viser til Russ Vought, som nå er lederen for Office of Management. Vought er i følge Pletten "en kristen nasjonalist og mester-hjernen bak prosjekt 2025". Vought arbeider fra denne posisjonen for å gi presidenten total makt over hele den føderale staten. Til nå uavhengige tilsyn og faginstanser som Mattilsynet, Valgkommisjonen og Finans-tilsynet m.fl. skal underlegges presidentens kontroll og "jobbe for å  fremme presidentens prioriteringer" under kontroll av Russ Vought og OMB. Trump skal ha uttalt at "den som redder landet sitt bryter ingen lov". En uttalelse han skal ha plukket opp fra Napoleon. Forberedelsen til  Trumps andre valgkamp og "Prosjekt 2025" var kommet langt tidlig i 2023.

Trumps relasjoner til og støtte fra religiøse miljøer i USA har vært tema i flere poster på denne bloggen.  Om støtte fra religiøse ledere i januar 2021. Om Trumps religiøse støttespillere i oktober 2024. 

En stats-løsning for Palestinerne. Et Europa som stiller seg bak Ukraina - Er det mulig?

Donald Trump undertegnet 6. februar en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». USA og Israel er ikke medlem i ICC, og de to nasjonene har aldri anerkjent domstolens jurisdiksjon. Domstolen har tidligere reist sak mot Putin og det russiske barneombudet for brudd på krigens lover for handlinger begått under krigen i Ukraina etter at barn fra områder erobret av Russland i Ukraina, ble sendt til Russland for adopsjon. Russerne og Putin har siden dette snakket gjentatte ganger om internasjonale dobbel-standarder med bakgrunn i at Putin etter rettens behandling av saken ikke kan reise til stater som har sluttet seg til domstolen uten å risikere å bli fengslet.

ICC, Den internasjonale Straffedomstolen, er en av to internasjonale domstoler med sete i Haag. Den andre er ICJ, FNs domstol for avgjørelse i tvister mellom stater. Det var den siste av disse som behandlet et saksanlegg fra Sør-Afrika mot Israel for brudd på folkemord-konvensjonen i 2024.

Israels utenriksminister Gideon Saar roser Trumps presidentordre med sanksjoner mot den såkalte internasjonale domstolen. Det norske utenriksdepartementet har for sin del kritisert USA varsel om sanksjoner mot domstolen og lover at Norge fortsatt vil støtte denne institusjonen som vårt departement mener spiller en nøkkelrolle for å bekjempe straffrihet for de mest alvorlige internasjonale forbrytelsene. Også Tyskland og Nederland er offisielt kritisk til Trumps beslutning. FNs menneskeretts-kontor har bedt USA omgjøre beslutningen om å innføre straffetiltak mot domstolens ansatte og deres familier.

Allerede i januar 2024 diskuterte man i Israel konkret av-befolkning av Gaza for deretter å kunne re-befolke Gaza med israelere slik Trump nå også har forslått. Utfordringen da som nå var å finne landområder for bosetting av palestinerne utenfor Israel som også palestinerne vil akseptere. Er det mulig? Er det riktig?

Det som kreves i Ukraina er at Europa sier: «Vi står sammen med Ukraina så lenge det kreves». En tidligere amerikansk general, Ben Hodges, som var sjef for USAs styrker i Europa i perioden 2014-2018, mener at Trump ikke vet hva han vil med Ukraina og er redd for at Trump skal inngå en avtale med Russland «over hodet» på ukrainerne. Trump sa før valget at han kunne stanse krigen på 24 timer. Det skjedde ikke og er en av flere «valg-bløffer» fra den kanten sammen med påstanden om at «Den krigen ville ikke startet hvis jeg var president». Trumps visepresident snakker om en såkalt «demilitarisert sone» og at ukrainerne da må være forberedt på å gi Russland garanti om ikke å bli med i NATO. Hodges mener for sin del at alt for mange har avskrevet Ukrainas sjanser i krigen. USAs utenriksminister Marco Rubio har sagt at det er «uærlig» å tro på ukrainsk seier. Etter elleve år med krig – for krigen startet med Krim-annekteringen i 2014 ikke i 2022 – har Russland tatt rundt 20% av ukrainske områder og lidd enorme tap underveis. Hodges mener at om Ukraina tvinges til en fredsavtale vil det skape en frossen konflikt som vil favorisere Russland. Det vil ikke stanse krigen, bare kampene, på midlertidig basis. Det som er nødvendig er at man i Europa sier at «vi står sammen med Ukraina så lenge det kreves». Er det mulig?

En falmende myte om USA. Da Donald Trump holdt sin andre innsettelses-tale valgte han å føre videre tradisjonen med en myteomspunnet omtale av USA. Han erklærte at USA er historiens mest enestående sivilisasjon. Dette til tross for at USA statistisk sett fremstår som en unik ulikhets-skapende nasjon når det gjelder levealder sammenlignet med andre demokratier i dag. Og selv om Trumps valgseier-margin var liten, sammenlignet med de siste seks valgene, hevdet han i sin tale at hele nasjonen slutter opp om "vår" agenda. En nylig meningsmåling viste at bare 36% fremdeles tror på den amerikanske drømmen, det vil si drømmen om at hardt arbeid gjelder og gir suksess og mobilitet oppover på samfunnsstigen. I 2012 var det fortsatt 52% som hadde troen på denne drømmen om det amerikanske samfunnet. De siste 45 årene har den amerikanske økonomien vokst til dobbel størrelse, amerikanske arbeidere har blitt 81 % mer effektive, mens lønna bare har økt med 29%. Så mye som 44% av arbeidsstokken er klassifisert som lavt-lønnet. Alt dette ifølge magasinet Times utgave 10. februar 2025 side 38. Men Trump følger åpenbart sin egen oppskrift: "When I think I’m right, nothing bothers me» som han også mener bør gjelde for Gaza og Palestinerne. Hva kan han få ut av forhandlinger med Putin som har sin egen historie?

"Populistbølgen" er skapt av journalister og mediene. Oppslutningen er styrt av politisk elite, ikke av velgerne.

Populisme-bevegelsen er et fantasifoster skapt av pressedekningen av populismen som fenomen: Trusler mot demokratiet utvikles fra toppen hevder Larry M. Bartel.

Larry M. Bartels er Professor emeritus i Statsvitenskap og jus ved Vanderbilt University i Nashville i Tennessee i USA. Han er forfatter av boken Democracy Erodes From the Top: Leaders, Citizens, and the Challenge of Populism in Europe som han presenterte i november/desember utgaven av Foreign Affairs 2024. Her følger et kort sammendrag av en laaang og tidsaktuell artikkel.

Populistbølgen er skapt av journalister og mediene. Bartels påstand er fritt oversatt og kort fortalt at opplevelsen av en såkalt «populist-bølge» i Europa og USA skapes av journalister i mediene. Det hele startet med en folkeavstemning i 2016 i Storbritannia, som igjen førte til at Storbritannia gikk ut av EU fire år senere. Trumps valgseier, også i 2016, ble tolket inn i en felles forestilling av et grunnleggende politisk stemnings-skifte forårsaket av at globalisering og teknologisk-utvikling og -endring smadret levevilkår og livsstandard til arbeiderklassen i de berørte nasjonen. Dette skapte igjen en bølge av utilfredshet og sinne, som igjen førte til en populistisk avvisning av status quo og det regjerende etablissementer. I ettertid har disse observatørene, i hovedsak journalister i nyhetsmediene som arbeidet under dette skiftet, vært raske til å finne ytterligere bevis for en likeartet populistisk utvikling i stadig flere land som blant flere Brazil, Ungarn, India, Italia og Sverige. Denne medieskapte formidlingen av «virkeligheten» har igjen ført til etablering av populistisk orienterte partier og velger- oppslutning om disse i stadig flere land. Bartel viser som eksempel til New York Times dekning av valget i Spania i 2023. To uker før valget la avisen ut et første side oppslag om fremveksten av partiet Vox, et ytre høyre parti, som eksempel på en type partier som ble stadig mer populære.  På valgdagen fulgte avisen opp med oppslag om at Vox var i posisjon til økt oppslutning. Etter valget, når det viste seg at Vox ikke fikk stor oppslutning var omtalen av valget og partiet flyttet til side 8 i avisen.

Populismeoppslutning er styrt av politisk elite, ikke av velgerne. Bartel mener i sin bok å ha påvist at offentlig almen mening og oppslutning om populisme i Vesten har vært stabil over flere ti-år. Han mener at det genuine skiftet, vi i dag opplever, i retning av ytre-høyre-populisme har lite å gjøre med et generelt skifte av politiske meninger i en samlet opinion, men heller skyldes en endring av holdninger i den politiske eliten. Vi står overfor en utvikling av populistiske holdninger som er styrt fra toppen av det politiske hierarkiet, og ikke styrt fra grasrota og forårsaket av stemnings-skifte der. Populistiske partier lykkes eller ikke i hovedsak etter kvaliteten på lederskapet i det aktuelle partiet. Det sveitsiske populist-partiet har som eksempel oppnådd mellom 25 og 30 % oppslutning i de de siste seks valgene. Dette er rekord for slike partier i Vest-Europa og til tross for man i Sveits har høy grad av tillit til sine politikere er tilfredsheten med økonomi og formen på demokratiet. Populist-partiene i Danmark, Norge og Sverige er blant de mest vellykkede i Europa til tross for at disse landene fører den mest liberale innvandrings-politikken. Motsatt var tok det lang tid før populist-partier fikk fotfeste i Belgia, Irland, Portugal og Spania selv om man der hadde utbredt god følelse for populisme i befolkningen. I de fleste demokratier er de vinnende partier generelt koalisjoner av partier med ulikt interessefokus. 

USAs republikanere er blitt mer populistiske under Trump. I USA har det republikanske partiet dreid seg i populistisk retning de seneste årene, men dette er trolig mer et produkt av enn en årsak til Trumps suksess. Bartel viser også til skiftet i meninger blant republikanerne i USA når det gjelder mening om Vladimir Putin. En meningsmåling i 2014 avdekket at så vidt 10% av republikanerne hadde positiv oppfatning av Putin. I desember 2016 var andel med positiv oppfatning økt til 37% åpenbart forårsaket av Trumps positive omtale av Putin.

Trump som høyre-populist var tema i post på denne bloggen 28. oktober 2024 der han i utgangspunktet også ble vurdert opp mot klassiske fascister og der også spørsmålet om Trump er utpekt av Gud var berørt.