Trump, Galmanns-Teorien og krigen mot Iran

 

Trump og Galmanns-Teorien. Journalisten Andreas Esbjørnsen viser i danske Weekendavisen 13. februar i år til president Nixon som, etter hva Esbjørnsen forteller, bygde på denne teorien når han fikk satt ut rykte om at han, Nixon som USAs president, var besatt av kommunisme og ikke kunne holdes tilbake, når han var sur og hadde hånden på atomvåpenknappen. I oktober 1969 innledet Nixon Operation Giant Lance som innebar at han sendte av sted 18 bombefly bevæpnet med atomvåpen til å fly mellom USA og Sovjet-unionen for å vise russerne at han var villig til risikere en atomvåpenkonflikt for å få avsluttet krigen i Vietnam. Inspirasjonen til dette «stuntet» mener Esbjørnsen er hentet fra Niccolo Machiavelly, han som skrev «Fyrsten» og som i sin tid hevdet «at det under visse omstendigheter er klokt å simulere galskap». Under den kalde krigen ble krigsforskere enige om en definisjon av dette fenomenet omtrent som følger: «Å utstråle villighet til å iverksette ekstreme handlinger for å få motstandere til å komme med innrømmelser, de ellers ikke ville være kommet med». Senere har forskere opptatt av slikt kommet frem til at tre betingelser må innfris for at man skal kunne forlede noen på denne måten. Den part som skal forledes må oppleve knapphet på informasjon, må være stabil med en sammenlignbar risikovurdering og den irrasjonelle atferden må oppfattes troverdig. I vår verden i dag mener Esbjørnsen at det ikke er så enkelt å vinne frem med en slik tilnærming fordi vi nå lever i en mer opplyst og bedre organisert verden. Men samtidig sier Esbjørnsen er det ikke tvil om at Donald Trump arbeider etter en strategi som ligner «Galmanns-Teorien». I sin første valgkamp i 2016 argumenterte han for at USA som nasjon må bli mer uforutsigelig. Under en senere diskusjon om Nordkorea kalte han seg selv «en madman». Men samtidig avslutter Esbjørnsen sin artikkel med at: «Trumps politiske antenner er ret gode. Hvis han fornemmer, at noget er populært, så gør han det. Hvis det modsatte er tilfældet, så bakker han ud igjen». Som han gjorde da han foreløpig trakk tilbake sitt tidligere uttalte ønske om å overta Grønland.

Trump har vagt formulerte mål med angrepet på Iran. Han skal blant annet ha sagt at krigen vil fortsette inntil målene er oppnådd. Fra annet hold er det opplyst at USA er innstilt på å holde krigen gående i «fire til fem uker». Mens Trump selv skal ha ment at krigen kan ta slutt om «to eller tre dager» med en avtale. Men kanskje tenker Trump slik at ved ikke å være konkret kan han erklære seier når det passer ham. Med et kommende mellomvalg i USA foretrekker han mest sannsynlig å erklære seier heller før enn siden. Kanskje vil han kunne godta at det iranske regimet består med en mer medgjørlig leder på toppen. Trump skal nylig at uttalt at «Det vi gjorde i Venezuela, tror jeg, er det perfekte, det perfekte scenarioet». Noen mener bestemt at det vil være vanskelig å finne en personlighet som Delcy Rodriguez i Iran. Samtidig vil trolig hverken den iranske opposisjonen eller krigspartner Netanyahu være enig med Trump om en slik løsning. Selv blant Trumps medarbeidere finnes det andre oppfatninger enn det Trump forfekter når han blant annet har sagt at målet med krigen er regimeskifte. USAs forsvars-minister, Pete Hegseth har nylig uttalt at «Dette er ikke en krig for regimeskifte». Og hjemme i USA minner blant flere Majorie Taylor Greene Trump om at «Vi stemte for America First og Null kriger». Dette var et av Trumps valgløfter før forrige presidentvalg. Meningsmålinger viser at bare en av fire amerikanere støtter denne krigen. Og i Israel oppfatter ledelsen Iran som en hindring for Israels visjon om å realisere et «Stor-Israel» som strekker seg fra Nilen til Eufrat. USAs ambassadør har offentlig uttalt at han på USAs vegne støtter et slikt prosjekt.

Har han tålmodighet til dette, da? Dette er tittelen på en kommentar fra Christina Pletten i Aftenposten 4. mars. Hun siterer mennesker som er tett på Trump og som hevder at han vil ha dette raskt overstått, etter det vil han gå lei. Selv skal han uoppfordret uttalt at han ikke vil bli lei av å krige i Iran. Pletten hevder i sin kommentar videre at de fleste politikere har to personligheter. Den ene er selgeren - den som skal overbevise flest mulig velgere med sitt budskap. Den andre er lederen, den som skal styre og sette sine ideer ut i livet. De aller beste er gode på begge deler. Trump er unik. Hos ham er det ingen forskjell. Han er alltid selgeren. Skruppelløs og skamløs. Det har vist seg å være en styrke for ham i den forstand at han ser ut til kunne få sine tilhengere til å kjøpe nesten hva som helst. Til og med få dem til å storme Kongress-bygningen i et alvorlig forsøk på å omstøte presidentvalget til egen fordel. Trump har til og med klart å selge seg inn som freds-presidenten. Han har etablert sitt eget Board of Peace som Pletten mener kanskje bør vurderes omdøpt til "Bored of Peace". Den største krisen Trump så langt har håndtert som politisk leder var ikke en krig, men et covid-utbrudd. Pletten mener han da avdekket svakhetene ved å ha en president som driver politikk som om det var en realityserie. Hun avslutter med: Det brenner under føttene på Trump nå. Iran-krigen er på alle måter et sjansespill der man gambler også med amerikanske liv.

Flere psykologer og psykiatere fjerndiagnostiserte tidlig Trump til å ha narsissistisk personlighets-forstyrrelse og hevdet at han samtidig led av demens. Slik fjerndiagnostisering er svært omstridt og USA har en egen Goldwater Rule som "forbyr" profesjonelle psykiatere å stille diagnoser på denne måten. En som ikke er psykolog, lederguruen Ichak Adizes diagnostiserte Trump ut fra sin lederprofil, PEAI, i september 2016: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E)". I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere". Det kan vel passe ganske godt om vi ser på hvordan han klarte å polarisere samfunnet av amerikanske velgere med sine grunnløse påstander om at valget i 2020 var rigget og at han egentlig vant dette valget. Donald Trump er onkel til Mary L. Trump, psykolog med PhD, som skrev bok om sin onkel med tittelen "Too much and never enough" med undertittel: "How my family created the world's most dangerous man". Mary skrev her også om sin farfar, faren til Donald Trump, at hans grunnleggende forståelse av hvordan verden fungerte var at "... in life, there can be only one winner and everybody else is a looser and kindness is a weakness". Oppdragelsen av sønnene i familien skjedde i følge Mary ut fra denne virkelighets-forståelsen. Om sin onkel Donald skrev hun: "By the time he was twelve, the right side of his mouth was curled up in an almost perpetual sneer of self-conscious superiority". Den eldre broren, Freddy, far til Marry, hadde allerede gitt ham kallenavnet "the Great I-Am". Familielivet i familien Trump var opplagt ikke alltid idyllisk. Mary er nok noe preget av det. Allerede nevnte Christina Pletten har en ny kommentar i Aftenposten 11. mars. Her overskriften: Han skulle sette Amerika først. Nå vil Trump redde verden. 

Trump som religiøst sendebud. Trump har dyrket forholdet til sine mange ortodokse kristne tilhengere. Han har latt seg avbilde med bibelen i hevet hånd og til og med utgitt sin egen utgave av bibelen for salg. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Aftenposten 12. mars kan melde at amerikanske soldater har fått beskjed om at krigen mot Iran er en del av Guds plan og at Trump er sendebud. Mer om Trump og hans kristne tilhengere finner du her på denne bloggen.

Trump som fredsmekler, forretningsmann, "Dealer", enormous E og elefant i glasshus

Trump som selvutnevnt fredsmekler, forretningsmann, "Dealer". Som enormous E i Adizes PEAI-modell og som en Elefant i glasshus?

Trump som selvutnevnt, men uprøvet, fredsmekler. Trump hevder han kan få slutt på krigen i Ukraina så snart han igjen blir USAs president, ja kanskje til og med før han blir innsatt som president for en ny periode. Han vil invitere Putin og Zelensky til å møtes. Han mener han kjenner deres styrker og svakheter og kan lede dem frem til en løsning som gjør slutt på all drepingen, som han mener er det viktigste målet for slike forhandlinger. Han har tidligere også hevdet at Ukraina ikke ville blitt invadert av Russland om han hadde fortsatt som president i 2021. De som støtter ham i dette viser til Russlands invasjon av Krim i 2014 og mener Putin og Russland ikke fulgte opp invasjonen nettopp fordi Trump i 2016 ble valgt til USAs president. Ut over dette er det lite detaljer å hente om hvordan dette skal skje og hva Russland og Putin, Ukraina og Zelensky og resten av Europa vil sitte igjen med etter «freds-forhandlingene». Tar han kjeften for full igjen?

Trump som forretningsmann og "dealer". At Trump tar kjeften for full er ikke et nytt fenomen. I 2020, da han faktisk var President, skrøt han av den nylig inngåtte avtalen med navnet Abraham Accords, som en historisk fredsavtale i Midt Østen. Hans rådgivere i Department of Home Security advarte ham og hevdet at avtalen var langt fra å være en avtale som fremmet fred, men at den heller økte risikoen for terrorisme. The Abraham Accord, som ble fremforhandlet av Trumps egen-utnevnte rådgiver, hans svigersønn Jared Kushner, var i hovedsak en forretningsavtale som fremmet mulighetene for gjensidige investeringer mellom De Forente Arabiske Emirater, Bahrain og Israel. Det hører til saken at Jared Kushner seks måneder etter at han hadde forlatt Det Hvite Hus sikret seg en investering på to milliarder USD i sitt private equity selskap fra et fond styrt av Saudi Arabias kronprins. Per i dag vet vi at avtalen Abraham Accords ikke var en fredsavtale og at den snarere enn å fremme fred økte risikoen for terrorisme slik det ble advart om i 2020. Men var det korrupsjon? 

Da må vi tilbake til den såkalte «Trump-Ukrainaskandalen». Kort fortalt gjaldt denne at Trump holdt tilbake midler bevilget av Kongressen til Ukraina i et forsøk på å tvinge frem en korrupsjons-gransking og domfellelse av Joe Biden og hans sønn Hunter Biden for korrupsjon. Sistnevnte drev forretninger i Ukraina mens Biden var visepresident. Dette skjedde under valgkampen i forkant av presidentvalget i 2020. Det ble etter hvert fastslått i en gransking, igangsatt av Kongressen, at Biden-familien ikke var involvert i korrupsjon i Ukraina. Men hva med Trumps svigersønn?

Trump som elefant i glasshus. Trumps dømmekraft når det gjelder hva som skaper fred, og avtaler som skaper fred, er ikke spesielt velutviklet for å si det mildt. Dette så man også da Trump under sitt besøk i Israel, som USAs president, proklamerte at Jerusalem skulle være Staten Israels Hovedstad og samtidig beordret USAs ambassade flyttet til Jerusalem. Netanyahu ønsket selvsagt beslutningen velkommen. USAs utenriksminister forsøkte i ettertid å dekke over det hele ved å si at Trumps uttalelse ikke kunne tolkes dit at Jerusalem nå hadde fått ny status som hovedstad og at grensene mellom Israel og Palestina fortsatt var noe partene skulle forhandle om. I dag kjenner vi historien etter dette og advarslene om at Trumps initiativ både når det gjelder Abraham Accord og Jerusalem som Israels Hovedstad bidro til å skjerpe konfliktene i Midtøsten. Trump er ikke der. Han markerte 7. oktober ved å gi Bidens og Harris svake lederskap skylden for den pågående krigen i Midtøsten som han nå hevder ikke ville brutt ut om han hadde vært president om ikke valget i 2020 var blitt stjålet fra ham. 

Ichak Adizes om Trump som president i 2016. Ichak Adizes, han som i sin tid skrev bestselgeren "Lederens fallgruver", sa også i 2016 noe om Trumps da mulige presidentskap. I september det året kom han med følgende advarsel basert på sin PAEI-klassifisering av lederskap: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E). Here are the symptoms: He does not follow a script very well. He listens to no one unless they are applauding him. As a big ego, he likes to surround himself with people who admire him and clap their hands for his performance. He behaves like an actor on stage. He enjoys tremendously the attention he gets. He loves the limelight and the hordes of people cheering him on, and he abhors anyone who disagrees with him. Like all big (E)s, he exaggerates to the point of  being untruthful. He does not explain his policies. “Details aren’t important now,” he says He does not read in preparation for decision making. He relies on rumors to make up his mind. He even says, “It is not good to know too much." Og dette skrev Adizes i september 2016 før Trump hadde fått forsøkt seg som president. Traff Adizes med sin karakteristikk av "lærekurven"?