Trump, Galmanns-Teorien og krigen mot Iran

 

Trump og Galmanns-Teorien. Journalisten Andreas Esbjørnsen viser i danske Weekendavisen 13. februar i år til president Nixon som, etter hva Esbjørnsen forteller, bygde på denne teorien når han fikk satt ut rykte om at han, Nixon som USAs president, var besatt av kommunisme og ikke kunne holdes tilbake, når han var sur og hadde hånden på atomvåpenknappen. I oktober 1969 innledet Nixon Operation Giant Lance som innebar at han sendte av sted 18 bombefly bevæpnet med atomvåpen til å fly mellom USA og Sovjet-unionen for å vise russerne at han var villig til risikere en atomvåpenkonflikt for å få avsluttet krigen i Vietnam. Inspirasjonen til dette «stuntet» mener Esbjørnsen er hentet fra Niccolo Machiavelly, han som skrev «Fyrsten» og som i sin tid hevdet «at det under visse omstendigheter er klokt å simulere galskap». Under den kalde krigen ble krigsforskere enige om en definisjon av dette fenomenet omtrent som følger: «Å utstråle villighet til å iverksette ekstreme handlinger for å få motstandere til å komme med innrømmelser, de ellers ikke ville være kommet med». Senere har forskere opptatt av slikt kommet frem til at tre betingelser må innfris for at man skal kunne forlede noen på denne måten. Den part som skal forledes må oppleve knapphet på informasjon, må være stabil med en sammenlignbar risikovurdering og den irrasjonelle atferden må oppfattes troverdig. I vår verden i dag mener Esbjørnsen at det ikke er så enkelt å vinne frem med en slik tilnærming fordi vi nå lever i en mer opplyst og bedre organisert verden. Men samtidig sier Esbjørnsen er det ikke tvil om at Donald Trump arbeider etter en strategi som ligner «Galmanns-Teorien». I sin første valgkamp i 2016 argumenterte han for at USA som nasjon må bli mer uforutsigelig. Under en senere diskusjon om Nordkorea kalte han seg selv «en madman». Men samtidig avslutter Esbjørnsen sin artikkel med at: «Trumps politiske antenner er ret gode. Hvis han fornemmer, at noget er populært, så gør han det. Hvis det modsatte er tilfældet, så bakker han ud igjen». Som han gjorde da han foreløpig trakk tilbake sitt tidligere uttalte ønske om å overta Grønland.

Trump har vagt formulerte mål med angrepet på Iran. Han skal blant annet ha sagt at krigen vil fortsette inntil målene er oppnådd. Fra annet hold er det opplyst at USA er innstilt på å holde krigen gående i «fire til fem uker». Mens Trump selv skal ha ment at krigen kan ta slutt om «to eller tre dager» med en avtale. Men kanskje tenker Trump slik at ved ikke å være konkret kan han erklære seier når det passer ham. Med et kommende mellomvalg i USA foretrekker han mest sannsynlig å erklære seier heller før enn siden. Kanskje vil han kunne godta at det iranske regimet består med en mer medgjørlig leder på toppen. Trump skal nylig at uttalt at «Det vi gjorde i Venezuela, tror jeg, er det perfekte, det perfekte scenarioet». Noen mener bestemt at det vil være vanskelig å finne en personlighet som Delcy Rodriguez i Iran. Samtidig vil trolig hverken den iranske opposisjonen eller krigspartner Netanyahu være enig med Trump om en slik løsning. Selv blant Trumps medarbeidere finnes det andre oppfatninger enn det Trump forfekter når han blant annet har sagt at målet med krigen er regimeskifte. USAs forsvars-minister, Pete Hegseth har nylig uttalt at «Dette er ikke en krig for regimeskifte». Og hjemme i USA minner blant flere Majorie Taylor Greene Trump om at «Vi stemte for America First og Null kriger». Dette var et av Trumps valgløfter før forrige presidentvalg. Meningsmålinger viser at bare en av fire amerikanere støtter denne krigen. Og i Israel oppfatter ledelsen Iran som en hindring for Israels visjon om å realisere et «Stor-Israel» som strekker seg fra Nilen til Eufrat. USAs ambassadør har offentlig uttalt at han på USAs vegne støtter et slikt prosjekt.

Har han tålmodighet til dette, da? Dette er tittelen på en kommentar fra Christina Pletten i Aftenposten 4. mars. Hun siterer mennesker som er tett på Trump og som hevder at han vil ha dette raskt overstått, etter det vil han gå lei. Selv skal han uoppfordret uttalt at han ikke vil bli lei av å krige i Iran. Pletten hevder i sin kommentar videre at de fleste politikere har to personligheter. Den ene er selgeren - den som skal overbevise flest mulig velgere med sitt budskap. Den andre er lederen, den som skal styre og sette sine ideer ut i livet. De aller beste er gode på begge deler. Trump er unik. Hos ham er det ingen forskjell. Han er alltid selgeren. Skruppelløs og skamløs. Det har vist seg å være en styrke for ham i den forstand at han ser ut til kunne få sine tilhengere til å kjøpe nesten hva som helst. Til og med få dem til å storme Kongress-bygningen i et alvorlig forsøk på å omstøte presidentvalget til egen fordel. Trump har til og med klart å selge seg inn som freds-presidenten. Han har etablert sitt eget Board of Peace som Pletten mener kanskje bør vurderes omdøpt til "Bored of Peace". Den største krisen Trump så langt har håndtert som politisk leder var ikke en krig, men et covid-utbrudd. Pletten mener han da avdekket svakhetene ved å ha en president som driver politikk som om det var en realityserie. Hun avslutter med: Det brenner under føttene på Trump nå. Iran-krigen er på alle måter et sjansespill der man gambler også med amerikanske liv.