Trump fremstår som det republikanske partiet i rendyrket form

 

Trumps kom nylig med påstander om Europeiske lands innsats i NATO. I et intervju med Fox News nylig kritiserte Trump NATO og sa at USA aldri har hatt behov for alliansen. Han hevdet at Nato-landene i liten grad bidro i Afghanistan. Trump sa også at vi (USA) aldri har trengt dem, vi har egentlig aldri bedt dem om noe. De sier at de sendte noen styrker til Afghanistan, eller hit og dit, og det gjorde de, men de holdt seg litt tilbake, litt unna frontlinjene, sa han. Virkeligheten er en annen. 150.000 britiske soldater deltok i denne USA-ledede krigen mot Taliban og 457 av disse ble drept i kamphandlinger der. Over 150 canadiske, 90 franske og 44 danske soldater ble drept i kamper under krigen. USA mistet 2 448 soldater. Danmark hadde relativt sett i forhold til Danmarks samlede folketall flest drepte soldater under kamphandlingen i denne krigen. Noen hevder at Trump bruker løgn som metode og at påstander som disse er eksempel på det. Andre peker på at han med dette faller inn i en amerikansk politisk tradisjon på høyeste nivå. Påstandene om at Irak var i ferd med å utvikle av kjemiske masseødeleggelses våpen som i sin tid ble fremsatt for å forklare nødvendigheten av krigen mot Irak er et av eksemplene på dette.

How the Republican Party Became Donald Trump. Amerikanske Stuart Stevens utga i 2021 en bok med tittelen «IT WAS ALL A LIE» med undertittelen «How the Republican Party Became Donald Trump». Stevens har lang fartstid bak seg i arbeid blant og for Republikanerne. Men er nå kommet på andre tanker og har skiftet side. Han begrunner sitt nåværende posisjon med at republikanerne hevder at Amerika i dag bare er demokratisk når republikanerne har vunnet valget og kan styre USA i pro-autokratisk retning. Donald Trump er i følge Stevens den logiske konklusjonen på hva det republikanske partiet nå ønsker å være etter de siste femti årene, et naturprodukt frembrakt av rasemotsetninger, selvbedrageri og sinne som nå er blitt essensen i det republikanske partiet. Trump er det republikanske partiet i rendyrket form i følge Stevens. Ikke alle republikanere vil i dag være enige med Stevens selv om flertallet av dem støtter opp om Trump som president. 

Hvordan USA er kommet dit vi er i dag er tema i flere tidligere poster på denne bloggen. En post fra 5. desember 2023 beskriver forberedelsene til mye av det vi nå ser praktisert av Trump og hans administrasjon og også hvilke institusjoner som var aktive i forberedelsene. Biden og Hillary Clinton som var blant de som skulle utsettes for en hevngjerrig Trump har så langt sluppet unna. Det har ikke tidligere spesial-aktor Jack Smith som var  en av flere på en liste over personer som Trump ville straffeforfølge i sin nye presidentperiode. En post fra juli 2023 omtaler omfattende forberedelser til Trumps nye presidentperiode foretatt av America First Policy Institute og The Heritage Foundation. Trump som Guds utvalgte er undertittel på en post 28. februar 2025 som tar utgangspunkt i at The New Apostolic Reformation siden 2016 har omtalt Trump som utpekt av Gud. Og videre "Demokratiet har aldri klart å beskytte de uskyldige mot disse «unhumans». Trump er redningen", heter det i denne fremstillingen som inneholder mer av samme slag.

Trump: Vi var på Grønland lenge før danskene. Hvem var der først og hvorfor er Grønland så viktig for Trump?

Trump skal i en sammenheng ha uttalt, etter å ha blitt konfrontert med at «vi» (her danskene) var på Grønland allerede for 300 år siden, at vi (her amerikanerne) var der lenge før det. Hvordan var det egentlig med Grønland og de som var der først så langt vi vet og hva med amerikanerne?

Kort Grønlandshistorie. Her følger et kort tidfestet sammendrag i hovedsak basert på et oppslag om «Det norrøne Grønland» i Klassekampen 19. januar i år ført i pennen av arkeologen Frans-Arne Stylgar. I året 985 eller der omkring kom Eirik Raude til Grønland. Han var jærbu (altså opprinnelig norsk), kom fra Island etter å ha blitt landsforvist derfra. I løpet av årene som fulgte ble Grønland befolket fra de norrøne bosetningene på Island. Et livskraftig nybygger-samfunn vokste frem sørvest på Grønland, men da Hans Egede, også kalt «Grønlands apostel» kom dit tidlig på 1700-tallet fant han ikke annet enn arkeologiske spor etter disse bosetningene. Det utgravningene av disse etter hvert fortalte oss om bosetningene på Grønland i årene før 1700 var at det i flere hundre år hadde eksistert levende bygdesamfunn med gårder, kirker og klostre på Grønland. Disse bosettingene utgjorde endatil et eget bispedømme underlagt erkebiskopen i Trondheim og i 1261 underkastet de seg den norske kongemakten under Håkon Håkonsson som var konge fra 1217–1263. Det var fra disse bosettingene Leiv Eiriksson reiste videre til Vinland.

Danmark ga bort Dansk Vestindien og fikk Grønland av amerikanerne. At bosettingene ble avfolket skyldes trolig «Den lille istiden» som ga kalde vintre, mye nedbør, uår og hungersnød fra 1300 tallet og utover. På 1700-tallet var det derfor inuittiske fangstfolk som rådet grunnen på Grønland. Inuittene hadde en lang historie der. De er og var en sammensatt folkegruppe som utviklet seg fra nomadiske jegere og fiskere som levde i Arktis tusenvis av år tilbake. Inuittenes etterkommere lever i dag i Alaska, i Canada og på Grønland. Da Danmark i 1917 måtte oppgi sin gamle koloni i Det karibiske hav (Dansk Vestindien), som ble solgt til USA, gikk USA med på å ikke motsette seg Danmarks krav på Grønland. Norge for sin del gjorde krav på fangst-territorier på Øst-Grønland. I 1930 gjennomførte Danmark en vitenskapelig ekspedisjon til det «norske» området på Øst-Grønland. Etter konfliktfylte år endte denne uenigheten om hvem som skulle styre Grønland i en dom i Haag der Danmark ble tilkjent suverenitet over hele Grønland.

Inuitter og eskimoer var urbefolkningene på Grønland. Første stat i USA ble etablert i 1787. Hva så med de som etter hvert bosatte seg på det amerikanske kontinentet og dannet USAs union av forente stater. De som opprinnelig levde i det som i dag er USA var indianere innvandret fra Asia og altså inuitter/eskimoer (i Alaska). De første statene i USA ble etablert av europeiske innvandrere i 1787 i stater som fikk navnene Delaware, New Jersey, Pennsylvania. Dette var stater i områder med få indianere. Trump selv ble født i USA av innvandrere, faren Fred Trump kom fra Tyskland i 1885 og skapte seg en formue under gullrushet i Klondike der han drev innkvarterings-virksomhet for gullgravere. Han traff Mary Anne, som skulle bli Donald Trumps mor, under et senere kort besøk i Tyskland. De giftet seg og reiste til, og bosatte seg, i New York City i 1905 der etter hvert Donald Trump vokste opp. Hvem som var «her» først finnes det altså ikke et enkelt svar på, men vi kan klart avvise at Trump var og er i slektskap med de som var der "lenge før" for 300 år siden.

Grønland er status for Trump. Siste nytt fra Trump i denne sakens anledning er at han ikke vil bruke "makt" for "å få" Grønland. Men hva han ønsker seg er litt i det blå om ikke Paul Beaumont og Pål Røren fra henholdsvis Nupi og Oslo Nye Høyskole har rett når de i Dagens Næringsliv 22. januar i år hevder at Grønland er et statussymbol for Trump. De viser til at USA allerede har en militærbase på Grønland og avtaler som gjør at USA i prinsippet kan etablere så mange de vil om de ønsker flere. I 2019 inngikk USA en intensjonsavtale om kartlegging av mineralforekomster og forberedelser til gruvedrift. USA har derfor allerede det Trump sier han trenger fra Grønland. Beaumont og Røren konkluderer med at Trump søker status og prestisje. Et klassisk kjennetegn ved prestisje-drevne handlinger er i følge de samme forskerne at de ser irrasjonelle ut i økonomisk eller strategisk forstand. Arktis er et "statusrikt" område i følge de to. Det er enormt ugjestmildt, kostbart og synlig. Trump har selv uttalt at Grønland for ham er følelsesmessig "psykologisk nødvendig for suksess". De to hevder at det er de samme følelsene som gjør at Trump blir furten fordi han ikke ble tildelt Nobels fredspris.

 

Om krigen i Ukraina, mulig eller umulig våpenhvile og Putins uforløste rot-årsak

 

I flere måneder har Putin avvist forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer i Ukraina-krigen. Putin hevder, som han har gjort lenge, at rot-årsaken eller «grunnleggende årsaker» til krigen ikke har funnet sin løsning. Utfordringen for de som skal forhandle med Putins og hans utvalgte forhandlere ligger i at «rot-årsaken» i Putins versjon skifter innhold. Opprinnelig ble invasjonen av Ukraina igangsatt ved at Putin og Russland sendte inn en såkalt fredsbevarende styrke som skulle forhindre et forstående folkemord i Kiev. Dette skulle ifølge forhåndsomtalen igangsettes av fascistene som styrte der. Det ble aldri noe folkemord i Kiev fordi fascistene ikke var der i et antall som kunne igangsette et folkemord. Og «Den fredsbevarende styrken» kjørte seg fast på dårlig fundamenterte veier i Ukraina og kom ikke frem til Kiev. I stedet fikk vi en invasjon fra øst inn i regionene Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizia der innslaget at russisk talende og russisk lojale lå opp mot 50% av befolkningen og der Putin nylig har avholdt valg og sikret seg støtte som President fra den russisk talende delen av befolkningen.

Rotårsaken som umuliggjør våpen-hvile er nå skiftet til at deler av befolkningen vest i Ukraina ønsker en selvstendig tilknytning til Europa, EU og kanskje til og med NATO, noe Putin og Russland overhodet ikke kan akseptere selv om det lenge har vært klart at flertalls-folkemeningen vest i Ukraina peker klart i en slik retning. Mer om dette og de innledende amerikansk-ledede freds-forhandlingene er tatt opp i en annen post på denne bloggen fra desember 2025. I en post på denne bloggen fra januar 2022 er det gjort rede for forhandlinger knyttet den tyske gjenforeningen der også «sovjetiske sikkerhetsinteresser» var tema. Det er senere blitt en diskusjon om det konkrete omfanget av disse forhandlingene og løftene som ble gitt: Gjaldt det bare Tyskland? Vest-Tysklands daværende utenriksminister Hans-Dietrich Genscher skal i sakens anledning ha bekreftet at den tyske gjenforeningen ikke skulle føre til «en svekkelse av sovjetiske sikkerhetsinteresser». Kanskje finner vi her «grobunnen» for Putins «rotårsak». Både Polen, Ungarn, Litauen, Latvia og Estland er som kjent i ettertid av Tysklands gjenforening blitt medlemsstater av NATO. Frem til 2014 var Ukraina styrt av den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj. Janukovitsj ble avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker i Kyiv mistet livet. Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk militær hjelp fra Russland. Krim ble mellom februar og mars 2014 annektert av Russland. Russere i Donbas-regionen gjorde opprør og innledet en borgerkrig som Russland avsluttet etter først å ha anerkjent folkerepublikkene Donetsk og Luhansk som selvstendige republikker fristilt fra Ukraina.

Russlands krig mot Ukraina: En våpenhvile sitter langt inne om det i det hele tatt er mulig.

 

Russland nekter å diskutere våpenhvile. De som nå følger «freds-forhandlingene» rundt Ukraina-krigen mener at Putin ikke ønsker fred. Han vil ha Ukraina. Kreml beskriver samtalene med Trumps forhandlere Steve Witkoff (Amerikansk forretningsmann og nær bekjent av Trump) og Jared Kushner (Trumps svigersønn) som konstruktive. I flere måneder har Putin avvist Trumps forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer, som Ukraina har sagt ja til. Nå hevder Putin at de grunnleggende årsakene til krigen fortsatt ikke er tatt tak i. Med «grunnleggende årsaker» hevder mange, som følger forhandlingen, at Putin og Kreml i realiteten mener at Ukraina bør underlegges ubegrenset russisk kontroll.

Ukraina ble selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Men allerede før 2022 hadde Russland overtatt kontroll over Krim-halvøya. Å legge under seg Ukraina skulle innledningsvis i 2022 skje, i følge Putin, ved en invasjon av en såkalt fredsbevarende russisk styrke som skulle forhindre et forestående folkemord i Ukraina. Dette gikk ikke slik Putin hadde planlagt og folkemordet ble heller ikke en realitet. De russiske militære kjøretøyene kjørte seg tidlig fast i myrområder nord for Kyiv. Vi kan i ettertid konstatere at Putins invasjon av Ukraina i 2022 langt fra gikk som planlagt. Senere fikk Putin moralsk støtte fra den Russisk ortodokse kirkens Kardinal Kirill som ville gjenvinne kontrollen over kirke-menighetene i Ukraina. Det hjalp heller ikke på krigslykken. Hvorfor startet denne krigen i det hele tatt? I en post på denne bloggen fra april 2022 finnes noen tidligere forsøk på å forklare dette.

I "valget" i regionene i øst som Russland arrangerte i 2024 stemte innbyggerne overveldende for Putin. Det uttalte målet til Putin og Kreml ble etter invasjonen i 2022 først å erobre Donbas regionen og de andre regionene i Øst-Ukraina, som Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizhia, som Russland har okkupert deler av under krigen siden 2022. Krim-halvøya, som tidligere også var en del av Ukraina, hadde Russland som nevnt allerede underlagt seg før 2022. Russland gjennomførte i 2024 valg i disse områdene i østlige Ukraina som alle "bekreftet" stor oppslutning om Putin som statsleder i følge russiske opptellinger etter "valget". 

Nå vil Putin frata Ukraina både militær kapasitet og sikkerhetsallianser som eventuelt kan beskytte Ukraina som selvstendig stat i fremtiden. Den norske oberstløytnanten Palle Ydstebø uttalte for sin del for noen tid tilbake, til Nettavisen, at det kan ta tre år for Russland å ta hele Donetsk med dagens tempo. «– Nøkterne vurderinger tyder på at russerne antakelig vil bruke like lang tid på å ta den siste fjerdedelen av Donetsk regionen som de brukte på den forrige. Da er det tale om 3 til 3 1/2 år, hvis det da ikke skjer fullstendig kollaps på den ene eller andre siden», sa Ydstebø. Vi kan vel allerede konstatere at Putin grovt har undervurdert Ukrainas evne til å forsvare seg militært. En av Putins utfordringer nå er at hans innledende annonserte «fredsbevarende operasjon», som blant annet Trump, da den ble annonsert i 2022, utrykte sin beundring for. Den "fredsbevarende operasjonen" ble uendelig langt fra hva Putin hadde forestilt seg i februar 2022. Den kan kanskje også virke demotiverende for menige russere når Russland  møter langt større motstand fra Ukraina enn det som var annonsert av russiske myndigheter innledningsvis. Putin virker uberørt og pøser på med nye trusler om gjengjeldelser mot de som hindrer russisk fremrykking og ikke minst de som angriper mål i Russland.

Putin truer med atomkrig. Putin er ikke mindre opptatt av få kontroll over Ukraina, snarere tvert i mot. Han legger skylden for sine mislykkede krigsoperasjoner på "angrep" fra NATO-landene som forsyner Ukraina med våpen. Og han truer med atomkrig. Cornelia Kristiansen, kommentator i Dagsavisen, skriver i en kommentar 6. desember, at "Hver gang det går dårlig for Russland, kommer det trusler om atomkrig". Hun viser til russiske trusler som kom etter Trumps såkalte "fredsplan" som stort sett ga etter for alle Russlands krav. "Da Europa foreslo justeringer, raslet Russlands president igjen med sin favorittsabel: "Vi planlegger ikke krig med Europa, men hvis Europa vil og starter er vi klare nå", sa Putin. Trusselen kom i et mildere språk enn vanlig, i følge Kristiansen. "Atomvåpen nevnes ikke direkte, Men Russland har endret sin atomvåpendoktrine, slik at selv et angrep med "vanlige våpen" fra andre land kan besvares med atomvåpen. Effekten blir derfor den samme", i følge Kristiansen. "Krigstrusselen er dessuten svøpet inn i ord de kan vri seg unna: Bare hvis Europa starter! Men ingen har snakket om at Europa skal angripe Russland. Det er Putin som later som at innrømmelser til Ukraina i en forhandling kan sammenlignes med militær aggresjon". Aftenposten gjorde en opptelling i fjor, i følge Kristiansen, der de fant at Russland i snitt har truet med atomvåpen annen hver uke mellom fullskala-invasjonens start i februar 2022 og september 2024. Til sammen 82 ganger. De fleste av truslene er knyttet til nye våpen til Ukraina, ukrainske militære fremskritt og uttalelser fra vestlige ledere. Oppslaget i Dagsavisen, 6. desember inneholder en detaljert oversikt over disse. Kristiansen konkludere med at vi må regne med flere atomtrusler fra Putin fremover.

Putin er godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. Denne ble nylig lagt frem og fremstiller Europa som et problem. Hadde kontinentet hatt litt mer selvsikkerhet kunne de ordnet opp selv med Russland når det gjelde krigen i Ukraina hevdes det. Men i følge USAs sikkerhetsstrategi ødelegges friheten til folk i Europa av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere fører til kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme og styrende eliter som driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i år. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Derfra erklæres det at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få, om noen, russere får mulighet til erfare og ytringsfrihetens grenser i Russland byr på lite frihet for de aller fleste. Europa for sin del tillater mangfold, har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe.

 

Om Sverige som foregangsland og djevelen som sitter i tallene, om bistand og mer....

 

Før stortingsvalget i høst fikk forfatteren Andrè Mundal stor oppmerksomhet om en bok med tittelen «Knust av systemet» der han beskrev offentlig sektor i Norge som en koloss på leirføtter på veg mot stupet. Samtidig utga Martin Bech Holte boken «Landet som ble for rikt» som ble en bestselger. Budskapet i begge disse bøkene var at det er rom for store forbedringer i offentlig sektor gjennom mindre detaljstyring, bedre organisering av helsetjenestene og ved å kutte antallet kommuner m.m. Begge bøkene skapte debatt av typen «er det virkelig slik?». Mange meldte seg på med alternative synspunkter. Noen av disse er gjengitt i to poster på denne bloggen om henholdsvis sykepleiere og stortingsvalg fra september 2025.

Alternativt statsbudsjett. Nå har den sistnevnte av disse forfatterne utgitt en ny bok i samme sjanger: Martin Bech Holtes bok «Alternative statsbudsjett» har allerede solgt over 60 000 eksemplarer før julehandelen er begynt for alvor. Den er slik en suksess for forfatteren. Men også her har flere økonomer meldt seg på med kritiske korrigerende leserinnlegg. Dagens Næringsliv 29. november kan vi lese at «økonomer tilbakeviser Holtes krispåstander». Holte hevder at produktiviteten har gått kraftig ned. Det stemmer ikke hevder finansredaktør Terje Erikstad i denne avisen. Han viser til tall fra SSB som «viser at nivået på produktiviteten er rundt tre prosent høyere i 2024 enn i 2013.Det er ikke imponerende, men langt unna påstanden fra Martin Bech Holte om en kollaps i produktiviteten». Andre økonomer som har forsøkt å rekonstruere Bech Holtes regnestykke på produktivitetsutvikling har konkludert med at «Holte anvender modellen på en skjev måte. Dermed blir resultatet deretter. Og skaper inntrykk av at det står virkelig dårlig til i norsk økonomi».

Sverige som foregangsland. I Klassekampen 1. desember skriver samfunnsøkonomen Ali Esbati, som er en del av Klassekampens faste spaltister kommentarer til Holtes påstander Sverige vs Norge slik: «Holtes oppsummering av utviklingen er at svenskenes fornyelse av arbeidslinja har vært svært vellykket, noe som har gjort Sverige til et foregangsland. Dette sammenligner Holte med «det ambisiøsløse samfunnet Norge, der det utvikles en kultur som skaper utenforskap, særlig blant unge». Andelen unge (15-29 år) i Norge som ikke er i arbeid, går i lære eller studerer (6,2%), er det nest laveste i alle OECD-landene, lavere enn i Sverige og under halvparten av OECD-gjennomsnittet. Dette ifølge samfunnsøkonomen Esbati i Klassekampen.

Djevelen sitter i tallene. I et innlegg i Dagens Næringsliv 2. desember i år Under tittelen «Djevelen sitter i tallene, Holte» skriver samfunnsøkonomen Knut Moum, med bakgrunn fra Finansdepartementet: «Martin Bech Holte fremstår som en forkjemper for realfag i skolen, men styrer unna faglig diskusjon om sine egne regnestykker». «Det er dermed et tankekors at han styrer unna faglig diskusjon om egne regnestykker, samtidig som han også i denne boken selger inn sine forslag til politikk ved å fortelle en dramatisk historie , basert på gale tall».

Bistands-bomm. I Dagens Næringsliv 3. desember skriver Håvard Mokleiv Nygård som er kunnskapsdirektør i Norad at Martin Bech Holte i sin bok om det alternative statsbudsjettet går i den samme fellen som Trump og Musk gjorde da de kuttet amerikansk bistand. Holte påstår i sin bok at 1) Tradisjonell bistand ikke har dokumenterbar effekt, 2) at bistand ikke bidrar til velstandsutvikling og 3) at asiatiske land har hatt en oppskrift på vekst som ikke inkluderer bistand. Mokleiv hevder for sin del at alle disse påstandene er feilaktige. Mokleiv stiller deretter spørsmål rundt hvilken tradisjonell bistand Holte vil kutte når han samtidig vil fortsette å gi bistand til barn i dyp fattigdom. Mokleiv hevder for sin del at for å hjelpe barn i «dyp fattigdom» må vi hjelpe mor og far og samfunnene de lever i. Vaksine- programmer gir viktige bidrag. Mokleiv viser også til regnskog-satsingen og Verdensbankens Ukraina fond som gjør det mulig å levere velferdstjenester til krigsutsatte områder i Ukraina. 

...som fanden leser bibelen. Første amanuensis Martin B. Holm ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo i et innlegg i Aftenposten 6. desember at Martin Bech Holte forholder seg til data som fanden leser bibelen. Holm mener i samme oppslag at dette er synd, fordi det ødelegger det som kunne vært  en konstruktiv debatt om hvordan Norge bør se ut. Mange av Bech Holtes forslag er helt ukontroversielle, mener Holm og viser til: "For eksempel foreslår han å fjerne en del subsidieordninger. Her vil han få støtte fra nær sagt alle samfunnsøkonomer når det gjelder skipstunneler, gratis ferger, billige barnehager, elektrifisering av sokkelen, subsidier av havvind og statlige investeringsfond. Han vil også få støtte for deler av hans forslag til justeringer av skattesystemet". Men, skriver Holm avslutningsvis, "det kan jo være at prosjektet ikke egentlig handler om å fornye Norge. Kanskje handler det mest om å selge bøker og foredrag. Og man selger kanskje ikke bøker ved å gjøre ting ordentlig å være nyansert. Det er tross alt slik den uovertrufne markedsmekanismen virker" avslutter Holm.

Går Norge glipp av et viktig ordskifte? Dette er overskriften på en kommentar skrevet av Rakel Haugen Strand i Aftenposten, også 6. desember. Hun mener innledningsvis at Bech Holte har gode intensjoner, men at disse drukner i et hav av irriterte økonomer. Hun mener at ".. Holte setter fingeren på samfunnsutfordringer som fortjener ordentlig debatt. Den rekordhøye oljepengebruken kan ikke fortsette. Samtidig vil en eldrebølge føre til færre inntekter for staten og utgifter gjennom pensjon. Det er i alle fall tre  debatter Norge trenger å ta. Hun viser til at "En av fem personer i arbeidsfør alder får en helserelatert ytelse. Det er skremmende høyt. Det utgjør nå hele åtte prosent av statsbudsjettet." Og videre "Mer enn en av ti unge fullfører ikke videregående skole". Og hun fortsetter: "Med Holtes forslag om mindre skatt på arbeidsinntekt vil en helt vanlig familie med to voksne få 165.000 kroner mer å rutte med. Da er det også rom for at folk betaler mer for barnehage, kollektivtransport og strøm". Og videre: "Holte foreslår å fjerne formuesskatten og erstatte den med en progressiv eiendomsskatt. ... han vil at folk skal investere pengene sine på nyttigere måter. I dag er mye av den private kapitalen nedsyltet i hus hytter. Bør disse pengene heller gå til å skape nye arbeidsplasser? Haugen Strand avslutter med: "Boken er en tapt mulighet til et viktig ordskifte, slik Aftenposten bokanmelder skriver. Det er lett å avfeie Holtes løsninger, når han stiller feil diagnose. Debatten må tas likevel".

NPM i offentlig sektor: Gal diagnose og gal medisin. Vi er ikke ferdig med Martin Bech Holte. Debatten om hva som er fornuftig samfunns-drift fortsetter også uten innspill fra ham. I Klassekampen 26. januar i år skriver professor Bent Sofus Tranøy om «Effektivisering som virker» samtidig som han tar et oppgjør med New Public Management (NPM), ideen født på 1980-tallet som innebar en tro på at man kunne gjøre offentlig sektor mer effektiv ved å la seg inspirere av arbeidsmetodene i privat sektor. Tranøy mener vi her står overfor gal diagnose og derfor foreskriver gal medisin. «Diagnosen er at det er noe suspekt med fagfolkene som produserer tjenester i staten». Ansatte i det offentlige er late og grådige og er ikke opptatt av å gjøre en god jobb. De har ikke indre motivasjon knyttet til mening, stolthet og tilhørighet, men drives av en uforklarlig trang til å gjøre en dårlig jobb. Fremstillingen her og i det videre er en forkortet utgave av Tranøys forbedringsforslag: 1) Tilbake til kjerneoppgavene. 2) Spør de ansatte om hva de mener. 3) Ikke tro at det er et marked der ute der pris følger kvalitet. 4) Slutt å bruke lederutvelgere. 5) La ansatte ledere gjøre intervjuer og vurderinger ved nyansettelser 6) Forenkle innkjøpsreglementet. Slutt å bruke rammeavtaler. 7) Kutt kraftig i kvalitets- og kontrollsystemene. 7) Avvikle NOKUT. 8) La fagfolk og ledere snakke med omverdenen og medier om noe som det er viktig å formidle skjer. 9) Reintegrer det som hører sammen. Innse som eksempel at jernbanereformen var en fiasko. 10) Hold de dyre private konsulentene fra EY, McKinsey og tilsvarende langt unna.

Om Martin Bech Holte og «Baumols sjukdom». Fremdeles i Klassekampen men nå 28. januar 2026 og med Rune Skarstein som forfatter under vignetten «Kron og Mynt». Skarstein viser innledningsvis til året 1892 da den tyske økonomen Adolph Wagner formulerte en prognose han kalte «Lova om det veksande omfanget til offentlege, respektive statlege aktivitetar». I hver valgkamp lover politikere fra alle partier, ifølge Skarstein, større satsing på helse, omsorg og undervisning. Wagner hevdet med dette som utgangspunkt at økonomisk virksomhet innenfor offentlig sektor vil øke sin del av den samlede aktiviteten i økonomien. Så henter Skarstein frem William J. Baumol som sammen med William G. Bowen på 60-tallet presenterte en forestilling om «Baumols kostnads-sykdom». Skarstein hevder at Martin Bech Holte i boken sin forvrenger virkeligheten skammelig når han hevder at offentlig sektor i Norge lider av Baumols sykdom og samtidig hevder at denne sykdommen «er resultat av dårlige vaner … en livsstilssykdom». Ifølge Skarstein deler Baumol økonomien i to sektorer. En «dynamisk sektor» kjennetegnet ved «industriell masseproduksjon» og stadig arbeidsbesparende innovasjoner og rask vekst i arbeidsproduktivitet. Den andre sektoren kaller han den «stagnerende sektoren» som er kjennetegnet ved dominerende innslag av personlig tjenesteyting der den som yter tjenesten står ansikt til ansikt med mottakeren. Denne sektoren omfatter barneomsorg, undervisning, helsetjenester, eldreomsorg, teater og advokattjenester med videre. Veksten i arbeidsproduktivitet i denne sektoren er på lang sikt er mye lavere enn i den industripregede sektoren. Samtidig øker lønningene like raskt i hele økonomien. Vi får det Baumol kaller «kostnadssyken ved personlig tjenesteyting». En konsekvens av dette er at privatisering ikke er en kur mot kostnadsyke. 

Slik sløser Norge er Ragnhild Schreiner (førsteamanuensis ved Økonomisk institutt UiO) overskrift på en kronikk i Dagens Næringsliv 2. februar 2026. Schreiner er kanskje litt mer på linje med Bech Holte når det kommer til stykket. Hun mener politikerne før valg fristes til å annonsere nye prosjekter som kan gi snorer å klippe og forventninger om belønning i form av stemmer ved neste valg. Hun hevder samtidig at drift, vedlikehold og oppgraderinger er mindre synlig og ikke belønnes på samme måte. Resultatet blir, hevder hun, at vi bygger mer enn vi klarer å drifte og å ta vare på. Hun viser til at overføringene fra Oljefondet til statsbudsjettet har økt kraftig siden handlingsregelen ble innført. Transport-investeringene har økt kraftig de siste ti årene samtidig har den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i prosjekt-porteføljen falt markant. Samlet netto nytte har vært negativ i flere nasjonale transportplaner. Når vi bygger videre i høyt tempo, binder vi opp mer til drift og vedlikehold. En ny stor utgifts-driver er Forsvars-løftet 2025-2036. Hun hevder at risikoen for at vi fremover prioriterer prosjekter med lav eller negativ nytte - og at vi samlet investerer mer enn det som er samfunns-økonomisk fornuftig. Hun hevder at det vi trenger fremover er livsløps-budsjetter som gjør følgekostnadene synlige før vedtakene fattes.

Sjette januar 2021 enda en gang. Knyttet til eventuelt milliard-dollar søksmål mot BBC

TRUMP til søksmål mot BBC etter stormingen av kongressen i 2021? Trump’s lawyers threatened the British broadcaster with a billion-dollar lawsuit on Monday, according to a letter seen by AFP, as the BBC apologized for giving the impression the president had urged “violent action” ahead of the 2021 assault on the US Capitol». På spørsmål om hvor aktuelt et slikt søksmål kan være skal Trump ha uttalt: “I guess I have to, why not?” “I think I have an obligation to do it because you can’t allow people to do that,” “They defrauded the public and they’ve admitted it.” BBC har når dette skrives enda ikke formelt svart på kravet fra den Florida baserte Trump advokaten Alejandro Brito. BBCs styreformann Samir Shah har avgitt en offentlig beklagelse.

Bakgrunnen for det eventuelle søksmålet finner vi onsdag 6. januar 2021. Da holdt daværende sittende president Donald Trump en tale til frem-møtte fra flere delstater i USA fra en talerstol utenfor, og med Det hvite hus som bakgrunn. De fremmøtte var invitert av Trump gjennom tidligere taler, invitert til å innta Washington denne dagen. Under talen oppfordret han, sønnen hans og andre av presidentens nærmeste medarbeidere de fremmøtte til å marsjere mot Kongressbygningen og gi uttrykk overfor de folkevalgte hva de mente om valget av Joe Biden som ny president. De skulle demonstrere for de folkevalgte at valget var stjålet fra dem og fra Trump. Trump sa blant annet at «hvis dere ikke slåss som helvete, vil dere ikke ha noe land lenger» (her fritt oversatt). Opptellingen av stemmer var i gang. Flere republikanske senatorer hadde holdt innlegg der de støttet demonstrantenes synspunkter. Argumentene for dette var at siden mange velgere mente at valget ikke hadde gått riktig for seg var det nødvendig å nedsette en kommisjon for å gjennomgå valget og valgresultatene. Det som skjedde videre var kort fortalt at sikkerhetsstyrkene rundt og inne i kongressbygningen ikke klarte å hindre demonstrantene å trenge inn i bygningen, i rådssalene og i kontorene. Det ble etter hvert kaos inne i Kongressbygningen. Flere døde senere av skader påført under tumultene, også medlemmer av vaktstyrken. Flere av de folkevalgtes kontorer fremsto som raserte etter bataljen. Da gjennomgangen av stemmene fra statene kom i gang etter utsettelser var det fortsatt over 130 republikanere som stemte mot å godta stemmene fra Pennsylvania og de 20 valgmansstemmene Biden fikk derfra. Ved presidentvalg i USA er det som kjent den sittende visepresidenten som godkjenner endelig opptellingen av valgmenn fra de enkelte statene. Visepresident Mike Pence måtte evakueres under beskyttelse da deler av folkemengden truet med å henge ham i en galge utenfor kongressbygningen.

 Stormingen av Kongressbygningen og etterspillet er dekket i flere poster på denne bloggen. Først i en omtale av selve stormingen der og da. Senere i en sammenligning med andre forsøk på statskupp. Deretter gjennom dekningen av arbeidet til komiteen som ble nedsatt for å vurdere om det som skjedde 6. januar kunne karakteriseres som forsøk på statskupp i flere omganger. 

Trump som trussel mot demokratiet? Erik Solheim mente i en kronikk i Dagens Næringsliv 14. desember dette året at Trump var en slik trussel. Og det var slett ikke uten grunnlag. Trump hadde allerede stilt som krav til sine tilhengerskarer blant republikanerne at hans primære mål var å få avsatt Biden og seg selv gjeninnsatt som president etter at valgjukset, han mener var bevist, var endelig avdekket og formelt bekreftet. David Runciman skrev i boken "How democracy ends" om inkrementalistiske kupp, om demokratier som eroderer heller enn å bli kuppet. "While the opponents of the regime shout, "Coup!", its defenders say that those accusations are hyperbole and hysteria". Journalister og rettslærde som skal fungere som sistelinje i forsvaret for demokratiet blir marginalisert som "special interest". Timothy Snider skrev i boken "On Tyranny" om hvordan forandring av virkelighetsoppfatning kan endres i tre faser: Angripe fakta, utvikle alternativ virkelighetsoppfatning, og etablere magisk tenking rundt denne oppfatningen. Trump hadde lenge før han ble president i 2017 vist at han var flink til å dyrke frem alternative virkelighetsoppfatninger og magisk tenkning. Et fremtids-scenario for en utvikling videre kunne f.eks. ha vært at Republikanerne etter å ha vunnet flertall både i senatet og kongressen etter mellomvalget i 2022 kunne nedsette en komite for å etterforske valgjukset under presidentvalget i 2020. Om de konsentrerte seg om «vippestatene» Georgia, Arizona og Pennsylvania som til sammen ga Biden 47 valgmenn, stater der stemmeovervekten var mellom 0,3% (Georgia) og 1,2% (Pennsylvania) i Bidens favør. Med en liten justering her ville valget vippe Trumps vei. Trump selv hadde da i tillegg i et "Statement" lagt til Michigan, Winsconsin og Nevada som stater der han mente å ha vunnet med klar margin. Slik gikk det ikke, men Trump og noen av hans tilhengere mener fortsatt i 2025 at han egentlig vant valget i 2020 og i 2025 eroderer demokratiet.

Siste nytt i saken er at BBC beklager sin kommentar knyttet til Trumps appell til demonstrantene, men samtidig hevder at det ikke foreligger grunnlag for å betale erstatning. Trump for sin del har antydet at han nå ser for seg et søksmål 5 milliarder dollar for BBCs feilaktive kopling og gjengivelse av to uttalelser i hans tale 6. januar som ikke var koplet sammen i hans fremføring, men som var en del av budskapet i hans tale denne ettermiddagen.

Mytene om kunstig intelligens (AI) er de bare myter eller mer enn myter?

 

Mytene om kunstig intelligens (AI) er de bare myter eller mer enn myter? I 2021 utga Erik J. Larson boken «The Myth of Artificial Intelligence». Larson hadde da bak seg to AI-startups. Han hadde, da boken ble utgitt, bak seg tester av AIs grenser gjennom arbeid ved IC2, en teknologi-inkubator ved University of Texas i Austin. Han skriver blant annet at «Myten om AI er ikke at AI er mulig». Fremtiden til AI er vitenskapelig sett usikker og den er ikke at vi først vil få AI som tenker som mennesker og deretter AI som er super-intelligent. Dette er forestillinger som er skapt av mennesker som ser seg tjent med slike forestillinger og som tjener penger ved å presentere slike forestillinger. Larson viser i boken sin til at ideen om kunstig maskinell intelligens har røtter tilbake til andre verdenskrig da en gruppe matematikere og sjakkspillere som arbeidet med, og også lykkes med, å knekke tyske "hemmelige" koder, som igjen gjorde at man kunne møte og hindre tyske fly- og bombeangrep. Kunne man få til dette måtte det være mulig også etter-hvert å utvikle intelligente maskiner som var like intelligente som mennesker og etter hvert mer intelligente, tenkte man da. Sjakk og sjakkspill har på flere måter vært sentralt med i utvikling av data-behandlende maskiner. 

KI og effektivisering av offentlig sektor. For noen år tilbake publiserte konsulentfirmaet Menon en rapport der konsulenter fra selskapet hevdet at kunstig intelligens kunne gi innsparinger i offentlig sektor tilsvarende 155.000 årsverk. Årsverk-beregningen viste seg i ettertid å stamme fra ChatGPT. Noen vil hevde at ChatGPT i den da foreliggende versjonen knapt kvalifiserer som det vi i dag omtaler som kunstig intelligens. Magnus Forsberg kommenterte denne saken i Dagsavisen 25. oktober i år og tilføyde at 15.000 av de 155.000 årsverkene som man ifølge rapporten kunne spare inn var beregnet å kunne hentes/innspares blant barnehage- og skolefritids-assistenter. Resultatet ble rapportert i tidsskriftet Stat og Styring som utgis av Scandinavian University Press/Universitetsforlaget. Forsberg viser i sin kommentar også til andre «KI-skandaler». En av disse er Tromsø kommune som søkte råd hos ChatGPT rundt hvilke skoler som skulle legges ned i kommunen. En annen KI-skandale er ifølge Forsberg knyttet til en ikke navngitt advokat som leverte et prosess-skriv til Høyesterett fullt av det Forsberg betegner som KI-hallusinerte rettskilder. Når vi først snakker om generelt «å spare» manuelle årsverk ved å innføre ny teknologi tar flere tidligere poster på denne bloggen friske anslag rundt potensialet for å spare inn årsverk ved innføring av slik teknologi som ikke har latt seg realisere. 

Finanssektoren satser stort på KI/AI og risikerer å pådra seg KI-gjeld! Få bransjer har tatt i bruk ny kunstig intelligens så raskt som finanssektoren hevder Zacharoula Papamitsiou og Raymond Andreas Stokke, som begge er forskere i Sintef, i et innlegg i Dagens Næringsliv 27. oktober. Det internasjonale pengefondet IMF mener at investeringer i KI-programvare, -maskinvare og -tjenester i finanssektoren mer enn dobles til nær 100 milliarder dollar innen 2027. Men hvilke resultater disse investeringene gir er usikker. Gjennomsnittlig avkastning i storskala KI-prosjekter er ifølge de to nevnte forskerne under seks prosent og mange selskaper klarer ikke å måle noen gevinst i det hele tatt. Utfordringene ligger i faren for at virksomhetene pådrar seg såkalt «KI-gjeld» som er langsiktige kostnader som bygger seg opp når virksomheter bygger opp komplekse KI-systemer raskt, uten å sette av ressurser til kontinuerlig å rette opp feil som oppstår underveis. Feilene kan, ifølge forskerne, skyldes skjeve eller ufullstendige datasett, ugjennomsiktige eller utdaterte algoritmer, samt manglende løpende teknisk og etisk kontroll. I finanssektoren finner vi de virksomhetene som i størst grad og tempo har tatt KI i bruk. Over 80% av handelen i finansmarkedene utføres nå av algoritmer. KI-systemene er etablert for å oppdage svindel, forutsi kreditt-tap, optimalisere porteføljer og gjennomføre handler i løpet av millisekunder. Den 5. august 2024 falt aksjemarkedene i Japan og USA kraftig. Det er uklart hvor stor rolle KI spilte, men mye tyder på at hedgefondene handlet samtidig da flere algoritmer samtidig "oppdaget" nedgangstrender. Hva vil skje når KI-modeller får enda større utbredelse? Opprydding i «KI-gjeld» er et helt nødvendige tiltak for å sikre robusthet som kan forhindre katastrofale tap i følge Papamitsiou og Stokke.

Om ikke-objektive data og ikke-nøytrale algoritmer. Andreas Ulfsten ansatt ved Institutt for informatikk ved UiO viser i et innlegg i Dagens Næringsliv 10. oktober i år, til at «Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030» om vi skal tro digitaliserings-minister Karianne Tung. Han konkluderer med at dette må innebære at digitalisering vil få større utbredelse i samfunnet vårt og retter oppmerksomheten mot ledere i norsk næringsliv som med dette utfordres kraftig i sine roller som beslutningstakere. Samtidig viser han til at vi ofte setter «Menneskelig dømmekraft i opposisjon til rasjonelle analyser produsert av nøytrale algoritmer og objektive data», samtidig som han påstår at «dette påståtte skillet er kunstig». Data er ikke objektive og algoritmer er ikke nøytrale, hevder han som begrunnelse. Data produseres alltid om og innenfor en kontekst. Han viser til som eksempel at regnskaps-data produseres av regnskaps-avdelinger og produksjonsdata og kundedata produseres i produksjonsmiljøer og av markedsavdelinger og videre at også data om f.eks. nasjonaløkonomi og klimautfordringer hentes frem av institusjoner som arbeider for forskjellige formål. At algoritmer ikke er nøytrale skyldes blant annet disse skjevhetene i datasettene, men også at algoritmene er utviklet av mennesker som i utviklingsfasen ut fra egen kunnskap og erfaring gjør subjektive valg som påvirker hvordan data prosesseres. «At data ikke er objektive og algoritmer ikke nøytrale, betyr også at det antatte skillet mellom upålitelig menneskelig dømmekraft og rasjonelle maskiner er kunstig og bør forkastes» mener Ulfstein. Han mener derfor videre at menneske og maskin bør fungere sammen i viktige beslutningsprosesser.

Utfordringer knyttet til "kunstig intelligens" har vært tema for poster på denne bloggen både i august 2024 og i senest i august 2025.