Trumps fredsråd møtes nå for å skape fred på Gaza

Trumps lanserte sitt fredsråd under årets Verdens Økonomiske Forums møte i Davos. Opprinnelsen var en tidligere fredsplan for Gaza, men som i Trumps presentasjon nå var gitt en langt bredere internasjonal og også mer kontroversiell rolle. Trump hadde blant annet innsatt seg selv som rådsleder på livstid og annonsert et styre bestående av ham selv, Steve Witkoff (Trumps fredsmekler i Ukraina), Jared Kushner (Trumps svigersønn) og Marko Rubio (Trumps utenriksminister). Trump åpnet samtidig for salg av representasjon i rådet i form av permanente plasser til en kostnad av 1 milliard dollar. Trump truet også med økonomiske sanksjoner mot land som avslo invitasjonen til å ta sete i Fredsrådet. Frankrike som sammen med Norge, Sverige og Tyskland takket nei til å delta ble truet med ekstra straffetoll på fransk vin-eksportert til USA. Flere statsledere takket ja til å melde seg inn i fredsrådet under oppholdet i Davos. Seksti land var invitert. Trettifem av disse takket ja og signerte opprettelsesavtalen. Israel, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain, Jordan, Qatar og Egypt signerte der og da, Tyrkia og Ungarn signerte, Belarus, Armenia, Aserbajdsjan, Usbekistan og Kasakhstan signerte også. Marokko, Pakistan, Indonesia, Kosovo, Paraguay, Vietnam og Argentina like så. Trump hevdet en stund at også Russland hadde signert, men Putin avviste senere dette, men bekreftet at hans utenriksdepartement så på forslaget. I seneste rapport fra Russland om saken heter det nå at Russland ikke vil delta.

«Fredsrådet» ble opprinnelig til som en del av en 20-punkts fredsplan for Gaza. Utgangspunktet var at fredsplanen skulle få slutt på krigen mellom Hamas og Israel. Videre var det ventet at det såkalte fredsrådet skulle overvåke situasjonen i og gjenoppbyggingen av Gaza. FNs sikkerhetsråd godkjente planen i november, men siden den gang har «fredsrådet» blitt svært omdiskutert særlig fordi Trump og den amerikanske regjeringen nå ser for seg at rådet får en bredere rolle enn kun å gjelde Gaza. Trump hinter om at det snart også vil kunne megle i andre internasjonale konflikter. Slik Trump mener han har gjort og som burde ført til at han fikk Nobels Fredspris i 2025.Trumps evner som fredsskaper er omstridt og omtalt i en tidligere post på denne bloggen. Selv hevdet han i forkant av nominasjonen og utdelingen av Fredsprisen at det ville være en fornærmelse om han ikke fikk prisen. Han viste til åtte kriger som han i følge egne utsagn hadde avviklet. I en blogg-post fra oktober i fjor på denne bloggen er disse krigene omtalt og betydningen av Trumps fredsinnsats diskutert og delvis avvist. I en post fra desember er Trumps innsats for å skape fredsavtale mellom Russland og Ukraina omtalt. Heller ikke her er resultatene i form av fred og våpenhvile noe å skryte av. Trump har snarere stilt seg på Putins side i krigen. Freds-rådet møtes til sin første samling i disse dager. Så vi vil snart høre og vite om hvilke resultater man vil oppnå. Det vi så langt kan konstatere er at Israel er i ferd med å okkupere Vestbredden og åpne områder her og i Jerusalem for stadig nye jødiske bosetninger. 

Putin er særs godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. USA sikkerhetsstrategi som ble presentert mot slutten av 2025 fremstiller Europa som et problemområde. I følge denne strategien mangler Europa selvsikkerhet. Hadde Europa hatt en selvsikkerhet på nivå med USA hadde det europeiske kontinentet i følge Trump og hans administrasjon, kunnet ordne opp selv med Russland når det gjelder krigen i Ukraina. Rart å høre fra en administrasjon som har gjort mange forsøk uten å oppnå noe som helst. Når man i Europa ikke makter å gjøre dette skyldes det i følge den samme USA-administrasjonen at friheten til folk i Europa ødelegges av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere i Europa fører til kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme. Styrende eliter driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i fjor. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Putin har  erklært at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få, om noen, russere får mulighet til erfare. Russland byr på lite frihet for de aller fleste russere. Europa for sin del tillater mangfold, har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe. Men Trump og Putin er altså nå enige om at Europa av i dag er en dårlig løsning for oss europeere. På norsk vil vi kanskje kunne si at "Krake her har søkt Make" uten å ta stilling til hvem som er Kråka og hvem som er Maken.

Høyrepopulistiske partier får økt oppslutning i flere land i Europa. Dette er partier som "passer inn i" det politiske landskapet Trump og Putin mener Europa bør utvikle seg mot. Med programmer som blant annet vil begrense immigrasjon og sende allerede ankomne immigranter ut av landet.  I England har vi Reform UK ledet av Nigel Farage. Partiet fikk ved siste valg bare 5 seter av 650 i det Britiske parlamentet, men har siden kunnet noter seg for voksende oppslutning i meningsmålingene som peker på dette partiet som det som vokser mest i oppslutning og nå har passert 30%. I Tyskland har man tilsvarende Aternativ für Deutshland (AfD) ledet av Alice Weidel med ungdomsavdelingen Generation Germany som har 25% oppslutning på meningsmålingene. I Frankrike er National Rally det mest populære partiet med nå 123 seter i parlamentet, opp fra 8 i 2017. Det er nå det største opposisjons-partiet til Macrons Sentrumsparti. Vi snakker her om Le Pens familiens parti. Mange  av de toneangivende politikerne i dette partiet har en sympatisk innstilling til Russland. Da har vi  så langt ikke tatt med Ungarn og Viktor Urban og Italia og Georgia Meloni som begge også hører hjemme blant høyre populistene. I en post fra juni i fjor finnes det mer om fremveksten av høyrepopulismen i Europa.

Utenriksminister Marco Rubio om den vestlige sivilisasjonen. Rubio holdt tale på den nylig avholdte sikkerhetskonferansen i München. Han innledet med å understreke at USA og Europa er knyttet til hverandre den gjennom den vestlige sivilisasjon smidd gjennom århundre med felles historie, kristen tro, kultur og opphav. Men denne sivilisasjonen er truet, i USA, av en ondsinnet liberal elite som forsøker å ødelegge den vestlige, jødisk-kristne sivilisasjonen gjennom omfattende angrep på nasjonens arv og kultur. Den 17. mai skal USA etter planen gjeninnvies til Gud. Idealet er tettere forening av kirke og stat, slik som i europeisk middelalder. Rubio viste også til at "motstands-bygging mot Europas nåværende kurs" er prioritert i tilnærmingen til de europeiske land. Utviklingen av Maga-bevegelsen i USA indikerer hvordan dette vil arte seg i praksis. Mobiliseringen her har involvert frykt-propaganda, utpeking av syndebukk-grupper og systematisk svekking av tilliten til blant annet politiske institusjoner, kunnskaps-miljøer og den frie pressen. Mer om dette her.

Ikke våpenhvile og varig fred på Gaza enda og Trump stadig mindre populær hjemme?

 

Ikke våpenhvile og fred på Gaza enda. På denne tiden av året den 20. oktober i år 2000, 25 år tilbake i tid, foreslo Israels daværende statsminister Ehud Barak en pause i de da pågående fredsforhandlingene mellom partene. Minst ti palestinere mistet samtidig livet i nye sammenstøt. Den 21. oktober samme år vedtok FNs generalforsamling og et ekstraordinært arabisk toppmøte i Kairo skarpe fordømmelser av Israel. Tjuefem år seinere, etter at Donald Trump har presentert sin freds- og utviklingsplan for Gaza, bomber Israel nå fortsatt mål over hele stripa. Minst 49 palestinere ble drept i angrepene. Israel anklaget Hamaz for å angripe israelske bakkestyrker i Øst-Rafah, helt sør på Gazastripa. Her ble to israelske soldater drept i ifølge BBC. Hamaz har for sin del uttalte at de ikke har kjennskap til sammenstøtene, som skjedde i «rød sone» en del av Gaza som er kontrollert av Israel. Flere medier hevder at det som nå utspiller seg er sammenstøt mellom Hamas og Abu Shabab-militsen som støttes av Israel. Anarki og kaos er den mest passende beskrivelse på det som skjer i Gaza nå. To år med krig har ført med seg voldsom økning i kriminalitet i Gaza. IDF, Hamaz og Abu Shabab-militsen er ikke alene om å være bevæpnet og virksomme på Gaza. Det som skjer på Vestbredden får for tiden mindre oppmerksomhet. Fred skapes opplagt ikke av seg selv. Vil Trumps planer om gjenoppbygging og bosetting av palestinere på Gaza noen gang bli realisert?  Og hvor står Natanyahu nå? Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant og president i Norges Forsvarsforening skriver i Dagens Næringsliv 24. oktober at "Trumps fredsplan er bygget på sandgrunn, ... Det anvises ingen løsninger på konfliktens kjerne-utfordringer, og det er ikke engang sikkert at de noen gang kan bilegges. Det kan ta tiår før man kan konkludere med hvor vellykket Trumps initiativ har vært". Hva er Trumps plan videre? Hva er og hvordan blir neste fase?

For mange berørte begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvile-forhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som del av denne prosessen. Senere var også Norge involvert i prosessen.

Donald Trump som fredsmekler. Alle mener at Trump burde fått Nobels Fredspris i år. Det mente han i det minste selv på alles vegne. Trumps argumentasjon for at han burde være årets prismottaker var at han etter eget utsagn hadde stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og som med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle, er det for det fleste tilfeller lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I følge den tidligere norske forsvarssjefen, Sverre Diesen, i Dagens Næringsliv onsdag 22. oktober i år, er den erklærte våpenhvilen ingen løsning på den israelsk-palestinske konflikten, eller et "veikart" for Gazas og Palestinas politiske fremtid. Den er langt fra en verdenshistorisk fred i Midtøsten, slik Trump vil ha oss til å tro. At Trump kombinerer rollen som fredsskaper og forretningsmann, og kanskje ofte er mest det siste, ble blant annet tidlig påpekt av leder-guruen Ichak Adices i 2016 gjengitt i en tidligere post på denne bloggen. Adices personlighets-beskrivelse var i sin tid ment som advarsel mot å slippe Trump til som president. 

Flere millioner amerikanere deltok i demonstrasjoner mot president Donald Trump i alle USAs 50 delstater sist lørdag. Mange tok til gatene i New York i USA for å demonstrere mot Trump. Demonstrasjoner foregikk på i alt 2700 steder i alle landets 50 delstater. Rundt regnet deltok syv millioner mennesker i fredelige protest-demonstrasjoner mot Trumps autoritære politikk. En politikk der militære settes inn i bygatene, folk sendes ut av landet uten rettergang, tollsatser stiger og senkes uforutsigbart, mens ytringsfriheten utsettes for antidemokratiske angrep. I følge meningsmålinger er 55% nå misfornøyd med Trumps økonomiske politikk, mens 40% er fornøyde. Fra Det hvite hus skal kommentarene ha vært av typen "Who cares", men sent lørdag, ble det i følge Aftenposten, publisert en 19 sekunder lang AI-video der Trump setter seg inn i et fly merket King Trump, tar av opp i luften og sprer kloakk over folkemengder i demonstrasjonstog.

 

Hva så med krigen i Ukraina? Blir det våpenhvile og fred her? Tidligere nevnte Dalhaug sier videre i sitt innlegg i DN at "Det bør derfor gi grunn til bekymring hvis Trump er blitt "svimmel på suksess" og videre: "Det er lite som tyder på at vi plutselig har fått et fredsstiftende unikum på plass i Det hvite hus". I følge Dalhaug innledet Putin sin nylige telefonsamtale med Trump med å gratulere Trump med Gaza. I forkant av samtalen hadde Trump snakket om å gi Tomahawk kryssermissiler, betalt av europeerne, til Ukraina. Putin ba Trump om en telefonsamtale i forkant av Trumps møte med Zelenskyj, og siden ble det ikke mer snakk om langt-rekkende krysser-missiler til Ukraina. Og videre i følge Dalhaug: "I tillegg skal Trump ha gjentatt russisk-vennlige standpunkter og forsøkt å presse Ukraina til å gå med på russiske betingelser, blant annet å gi opp festningskjeden i Donbas og overlate hele Donetsk fylke til Russland". Dalhaug mener at Trump i realiteten bidro sterkt til å svekke sitt eget og Ukrainas utgangspunkt etter disse samtalene med Putin.

Dagene rundt 20. oktober 2025 og senere var opplagt ikke Trumps beste. Hva nå? Nå varsler Trump sanksjoner mot russiske oljegiganter. Også EU har vedtatt sanksjonspakke. Målet er å frata Russland mulighetene til å føre krigen i Ukraina videre. Myndighetene i Russland mener nye vestlige sanksjoner vil virke mot sin hensikt. I følge Aftenposten 24. oktober har den russiske ekspresidenten, Dmitrij Medvedev, kalt USAs sanksjoner en krigshandling. Og videre hevder Medvedev på Telegram: "USA er vår motstander, og deres pratsomme "fredsskaper" har nå for fullt gått på krigsstien mot Russland". "Nå har Trump alliert seg fullstendig med ko-ko Europa", skriver Medvedev videre.

 

          

 

             

Fredag annonseres årets Nobelpris. Får Donald Trump prisen slik han forventer?

 

Alle mener at Trump bør få Nobels Fredspris i år, ifølge Trump selv. Kommende fredag kommer nyhetsmeldingen fra Nobelkomiteen om hvem som eventuelt mottar Nobels Fredspris, så fremt komiteen har bestemt seg for å dele ut prisen i år. Donald Trump har fra talerstolen i FN uttalt at «alle mener han bør få Nobels Fredspris». Han skal i samme anledning ha uttalt at «det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA» hvis han ikke får prisen. Trumps argumentasjon for at han bør være årets prismottaker er at han etter eget utsagn har stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå, lover han fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle er det for det fleste lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I en tidligere post på denne bloggen som tar opp Trumps innsats for å få slutt på Russlands krig mot Ukraina, er også andre sider ved Trumps påstander om egen fredsskapende virksomhet tatt opp.

Trumps fredsplan for Gaza er så langt den siste fredsinnsatsen der Trump har presentert seg som sentral fredsskaper. Trump ga tidlig denne uken Hamas tre-fire dager på å svare på om de aksepterer fredsplanen. Noen mener tidsfristen er satt av hensyn til Nobelprisen som skal offentliggjøres 10. oktober. Hamas stiller i sitt svar betingelser om permanent våpenhvile, tidsplan for tilbaketrekning av israelske styrker og at løslatelse av israelske gisler knyttes til israelsk tilbaketrekning. Tre til fire dager blir opplagt en for kort frist for å få dette på plass, men flere med innsikt i konflikten mener at Hamas vil akseptere den foreliggende planen som grunnlag for videre forhandlinger. Klassekampen har spurt Stein Tønneson om han tror at Trump senere kan få Fredsprisen for sin innsats for fredsplanen for Gaza. Tønneson mener det er «svært lite sannsynlig». «Prisen gis basert på kriterier som kandidatens bidrag til å fremme respekt for menneskerettigheter, demokrati, nedrustning og internasjonalt samarbeid. Det er ikke direkte Trumps profil. Dersom han skulle få til en omfattende avtale med Kina som bidro til at de la press på russerne for å løse konflikten i Ukraina, eller noe i den størrelsesorden. Det ville være stort nok til at man kunne se gjennom fingrene med alt annet han gjør. Men sannsynligheten er liten», i følge Tønneson. Trumps manglende respekt for valg, rettsstats-prinsipper, demokratiske institusjoner m.v. er ikke til hans fordel her.

Om Trump ikke får prisen - Hva skjer da? Trump har som allerede nevnt sagt at det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA om han ikke får prisen - "a big insult to our country". Tønneson mener også at Trump kan komme til å straffe Norge om han ikke får prisen, særlig dersom den tildeles noen han misliker. Tønneson nevner spesielt FN-organisasjonen Unrwa (etablert for å gi nødhjelp til palestinske flyktninger) som eksempel på dette siden USA for sin del har trukket sin støtte til denne organisasjonen. Tønneson mener at man ikke kan se bort fra økte tollsatser eller negativ omtale av Norge internasjonalt. Trump kan komme til å se bort fra at komiteen som tildeler prisen er uavhengig av norske myndigheter. Han vil ikke forstå eller tro på at en komite med flere tidligere politikere kan være uavhengig av de som styrer. Slik er det ikke i Trumps USA. Tønneson viser også til Kinas sanksjoner mot Norge etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 som eksempel på det samme.

Gaza og Netanyahus politiske overlevelse og Trumps "GREAT Trust"

 

Gaza og Netanyahus politiske overlevelse. The Economist 30. august i år inneholder en oppsummering av status for Israels krig mot palestinerne og Hamaz i Gasa og en antydning om vegen videre. Mye handler om Binyamin Netanyahu. En talspersoner for IDF (Israels militære styrker), Daniel Hagari hevdet allerede for et år siden (her fritt oversatt) «…at Hamas ikke kan kriges bort for så å forsvinne. Å hevde at dette er mulig er å kaste sand i øynene på Israels innbyggere. Hamas er en ideologi og ide som har dypt rotfeste i den palestinske befolkningen på Gaza-stripen. Slik ideologi lar seg ikke utslette». Uttalelsene fra Hagari er i ettertid kritisert av fremstående høyre-politikere i Israels regjering. Og statsminister Netanyahu, som hevder at IDF har drept minst 14 000 Hamas-krigere, og at man ikke vil avslutte krigen før Hamas militære- og kontrollerende ambisjoner er eliminert.

Politisk posisjon som vern mot rettsforfølgelse. The Economist hevder i sitt oppslag at Netanyahu styres av sin frykt for at han ikke vil kunne opprettholde sin politiske posisjon. Han ser frem mot nyvalg i oktober neste år. Om han avslutter krigen vil han umiddelbart miste støtte fra sine allierte høyreorienterte nasjonalister som i dag er med i regjeringen. Mister han sin politiske hovedrolle i Israel, mister han også sin immunitet og kan risikere å bli stilt for retten og dømt for korrupsjon. Netanyahu har for egen del lansert en plan der IDF skal starte forberedelsene til etablering av en «Humanitær by» i et lite hjørne syd på Gaza hvor Gazas gjenværende befolkning, drøyt 2 millioner mennesker, kan samles mens israelske tropper utsletter Hamas i resten av Gaza. IDF har så langt karakterisert dette forslaget som ugjennomførbart og ulovlig. Netanyahu foreslo deretter en mindre omfattende plan der man med fokus på Gaza city, der nå per dato omtrent halvparten av Gazas gjenværende befolkning oppholder seg. IDF-General Zamir protesterte også mot dette forslaget, men ble overhørt. IDF har i stedet iverksatt «Operation Gideons’s Chariots B som foreløpig bare er effektuert militært i utkanten av Gaza city.

Sverre Diesen mente Netanyahu startet en krig uten plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november i 2023 et debattinnlegg i Dagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese i denne sammenheng. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mente da at krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mente at tragedien som utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne. Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, skapte en stemningsbølge i Israel som tvang regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza. Det var ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep. Diesen mener at Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder ham ved makten ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til. Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Sett fra nåtiden ser det ut som Diesen var ganske så klartenkt i sin analyse i 2023.

Trump vil ta over Gaza og bygge ferieparadis. Trump har igjen meldt seg på med ideen om å ta over Gaza-stripen etter krigen og iverksette en plan som nå heter "GREAT Trust". Kort fortalt: USA vil administrere Gaza-stripen i 10 år mens området gjøres om til turist-resort. Befolkningen på Gaza kan "frivillig" dra til andre land og få økonomisk kompensasjon. Eller de kan velge å bli på Gazastripen i trygge soner mens seks til åtte "smarte byer" bygges i Gaza. Deretter vil palestinere som velger dette alternativet få utdelt leilighet. Israel inviterer nå Influencere med store følger-skarer fra USA til Gaza for å sikre positiv omtale av planene og det som nå foregår på Gaza.

Nytt pensum i nyere russisk historie, .

Nytt pensum i russisk historie. Russland er i følge denne en spesiell stats-sivilisasjon. Har Trump tatt lærdom av Putins sikkerhets-retorikk når han truer Danmark og hva kan han få til av fred i Gaza og i Ukraina?

Nytt pensum i russisk historie: Russland ble tvunget til å sende militære styrker til Ukraina. I VG 3. februar kunne vi lese om lanseringen av de siste tre bindene av en russisk lærebok-verk der siste bind omfatter tiden vi nå lever i. Målgruppen av elever er i alderen 15-16 år. I læreboken for dette alderstrinnet hevdes det at «Russland ble tvunget til å sende militære styrker til Ukraina på grunn av vestlig støttet fascistisk statskupp i Kyiv, opprettelsen av et anti-russisk brohode i Ukraina og massedrap på personer som var uenige i politikken til myndighetene i Kyiv». Til historiefortellingen hører også at Russland ble tvunget invasjonen også fordi den pro-russiske presidenten ble avsatt i 2014 og NATO planla en utvidelse østover. Et eget kapittel i boken har fått tittelen: «Profesjonalitet, ukuelighet og mot: «Russiske tropper i den spesielle militær-operasjonen». Putin har brukt og bruker konsekvent «spesiell militæroperasjon» som betegnelse på invasjons-krigen i Ukraina. Seieren over nazistene mot slutten av andre verdenskrig har en sentral og sterk historisk posisjon i Russland og det er denne Putin nå knytter seg til med krigen i Ukraina.

Russland er en spesiell stats-sivilisasjon. I en post i mai 2023 ble Russlands reviderte utenrikspolitikk presentert. Her omtales Russland som «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som anti-russisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». Nå er dette blitt lærebok-stoff for aldersgruppen 15 -16 år av russiske skoleelever.

Har Trump tatt lærdom av Putins sikkerhets-retorikk? Donald Trump har ved flere anledninger den seneste tid uttrykt ønske om at Grønland skal bli en del av USA og har ikke utelukket muligheten for å bruke millitærmakt for å få kontroll over området. Den 2. februar i år gikk visepresident James David Vance hardt ut mot Danmark i et intervju med Fox News om «Grønlands-spørsmålet»: «Det er sjøveier som kineserne og russerne bruker. Og helt ærlig: Danmark som kontrollerer Grønland, gjør ikke jobben sin, og de er ingen god alliert». USA-ekspert og Civita-rådgiver Eirik Løkke i Dagsavisen 5. februar setter spørsmål ved hvorfor den amerikanske visepresidenten uttaler seg på denne måten og viser til at Putin ga en tilsvarende begrunnelse for hvorfor det var nødvendig for Russland å invadere Ukraina. Det var nødvendig av «sikkerhetsmessige årsaker». Norske forskere med innsikt i det som skjer rundt Grønland har avvist påstandene om omfattende kinesisk aktivitet rundt Grønland.

Våpenhvile på Gaza. Trumps plan videre. Våpenhvileavtalen om Gaza trådte i kraft 19. januar og er inndelt i tre faser. I første fase på seks uker skal Hamas frigi 33 israelske gisler i bytte mot 1900 palestinere i israelsk fangenskap. Israel skal trekke sine soldater tilbake og fordrevne palestinere skal kunne vende hjem. Nødhjelp skal komme til. Seksten dager ut i første fase skal forhandlinger om neste fase starte. Vi må tro at det er derfor Netanyahu har hatt møter med Trump i USA og at Trumps ide om at «USA skal overta styringen av Gaza og utvikle området til Midtøstens riviera for verdens folk» er en oppfølging av dette. I Trumps plan inngår som kjent at Palestinerne, rundt regnet 2 millioner mennesker, skal flytte til Egypt og Saudi-Arabia og/eller Jordan. USA og Trump har som kjent allerede støttet opp om Jødenes bibelske rettigheter til å ta over Vestbredden. Og der, i Jenin som er en  by og en flyktningleir i palestinernes største landbruksområde driver Israel fortsatt krig  med droner.  Så langt om Trump som fredsskaper i denne omgang. Han følger åpenbart sin helt egen oppskrift: «When I think I’m right, nothing bothers me». Hva kan han få ut av forhandlinger med Putin der det allerede skal være etablert kontakt? Det går rykter om at Putin vil kreve nyvalg i Ukraina.

Israel, Hamas og Hizbollah og krig med konsekvenser også for presidentvalget i USA?

Israel, Gaza, Libanon - Nethanyahu, Hamas og Hizbollah og kriger med konsekvenser også for presidentvalget i USA?

Hizbollah ble ifølge kilder etablert i 1982 av muslimske religiøse ledere med støtte fra Iran med primært formål å bekjempe Israels invasjon av Libanon da. Krigerne deres ble trent og organisert av en kontingent bestående av 1500 soldater fra den Iranske Revolusjonsgarden som fikk innreisetillatelse fra Syria og fikk etablere base i Bekaa-dalen som da var okkupert av Libanon. Det er omstridt om Hizbollah som militant gruppe ble etablert i 1982 eller om dette først skjedde senere i 1985. Også opphavet er omstridt. Noen hevder at Hizbollah ble dannet av tilhengere av Sjeik Ragheb Harb, lederen av den sydlige Shiamuslimske motstandsbevegelsen. Han ble drept av Israel i 1984. Uavhengig av forhistorien er det en kjensgjerning at flere forskjellige Shia-grupper etter hvert ble assimilert inn i Hizbollah. Uavhengig av forhistorien hører det også til historien som fortelles at den 8. juni 1982, to dager etter den israelske invasjonen av Libanon, gjennomførte 50 militante shiaer et bakholdsangrep mot en israelsk militær kolonne syd for Beirut. Dette angrepet inngår blant de grunnleggende mytene om etableringen av den islamske motstandsbevegelsen og Hizbollah, «The party of God», i Libanon. Shia-bevegelsen i Libanon ærer sine martyrer i krigen mot Israel. I 1990 ble Hizbollah transformert fra en revolusjonær gruppe til også å bli et politisk parti i Libanon. Denne prosessen omtales som Libanonifiseringen av Hizbollah. I 1992 besluttet Hizbollah også å delta i valget i Libanon og vant 12 seter i det libanesiske parlamentet. De innledet senere en dialog med libanesiske kristne i parlamentet. I 1997 etablerte Hezbollah en multikonfesjonell Libanesisk brigade for å bekjempe den Israelske okkupasjonen.

Hvor kommer hatet fra? Vi må tilbake til 1948 og "nakba" - "en arabisk katastrofe". Den 14. mai i 1948 erklærte jødene Israel som egen stat. De omkringliggende arabiske landene gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av denne nye jødiske staten. Tre-kvart millioner mennesker som vi i dag kaller palestinere, 80 % av befolkningen i området som senere ble Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper, senere av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel. Under fordrivelsen av palestinere ble flere tusen palestinere drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn. Et år tidligere, i 1947, hadde man i FN stemt over en beslutning om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk og en arabisk, i et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært sin uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren, IDF, sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn det som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som eget område. Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Mer om historien her.

En blodig erobring så langt med konsekvenser langt utenfor Israel og Libanon. Krigen på Gaza-stripen har offisielt så langt tatt livet av 41 500 mennesker hovedsakelig sivile menn, kvinner og barn. Tallene som oppgis er trolig i underkant. Hele familier er utslettet. Ingen gjenlevende kan rapportere. Dessuten er det trolig mange omkomne som fortsatt er skjult i sammenraste bygninger. I Libanon regner man så langt (pr 25.09.24) med at mellom 1200 og 1300 libanesere er blitt drept etter krigshandlingene startet der. Det som står klart frem er at Hamas fortsatt er aktivt tilstede på Gaza-stripen og fortsatt holder på Israelske gisler. Ifølge den norske forskeren Hanne Eggen Røislien har Israel som primært mål å fjerne Hamas som trussel. Hamas er ifølge Israel del av et større fellesskap som truer deres sikkerhet. For et snaut år siden ble 60.000 israelere evakuert fra Nord-Israel etter at Hizbollah begynte å angripe over grensen for å presse Israel til å avslutte krigen mot Gaza. Å returnere disse trygt står i dag på listen over Israels krigsmål. Hizbollah har for sitt vedkommende uttalt at de legger ned våpnene så snart Israel inngår en fredsavtale med Hamas. Israels angrep på Libanon viser at Nethanyahu ikke er villig til å inngå en slik avtale med Hamas, men heller vil forsøke å presse Hizbollah til å inngå et kompromiss. Omtrent der synes vi å være i dag mot slutten av september i 2024. Israels utvidelse av krigen vil kunne påvirke utfallet av det kommende presidentvalget i USA. Opptrappingen av krigen er maksimalt ugunstig for Demokratene og presidentkandidat Harris. De hadde hatt god hjelp i å kunne vise til en normaliserings-avtale som avslutter krigen mellom Israel og den arabiske verden og frir USA fra rollen som aktiv støttespiller for et Israel i krig med deler av den arabiske verden. Nethanyahu har for sin del sterk personlig motivasjon for ikke å ønske en slik avtale. Presidentvalget blir jevnt løp og dette kan være nok til at vippe-statene vipper Trumps veg. Pennsylvania, den største "vippe-staten" er spesielt interessant.

Bilder sier ofte kompakt mer og også annet enn ord. Avslutter derfor med kommentarer fra noen utvalgte karikatur-artister som har engasjert seg og antydet hvordan motivene og virkeligheten fremstår for dem.

Netanyahu mener krigen på Gaza snart er over og at det nå er Hezbollah som skal nedkjempes.

Om Israels tro på kortsiktige, taktiske løsninger på langsiktige, strategiske problemer. En talsperson for Israels hær sier nå at Hamas ikke kan kriges bort. For å finne grunnlaget for alt hatet må vi tilbake til 1947-48 og til "nakba".

Israels tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem. Den 1. november i 2023, kort tid etter Hamas angrep på NOVA-festivalen, skrev den tidligere norske forsvarssjefen Sverre Diesen et debatt-innlegg i DagensNæringsliv, med tittelen «Når taktikk blir strategi». Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas var utgangspunkt for innlegget. Han mente krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mente tragedien som da utspilte seg i Gaza eksponerte «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mente Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Diesen mente at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder ham ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap var at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Han viste til rykter om at det allerede fantes et dokument som sirkulerte i Israels statsapparat der man forutsatte at palestinerne skulle fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden var dessuten allerede i gang med å fordrive palestinerne fra Vestbredden. Han fikk støtte av flere andre.

 

IDF talsperson sa nylig at Hamas ikke kan kriges bort. Nå senest får Diesen støtte fra en fremstående representant i den israelske hæren som har uttalt at Hamas ikke kan kriges bort for så å forsvinne. Å hevde at dette er mulig er å kaste sand i øynene på publikum og Israels innbyggere. Hamas er en ideologi og en ide som har dypt rotfeste i den palestinske befolkningen på Gaza-stripen. Slik ideologi lar seg ikke utslette. Daniel Hagari har frem til dette vært talsperson for den israelske hæren IDF (Uttalelsene er her fritt oversatt). Uttalelsene fra Hagari er i ettertid kritisert av fremstående høyre-politikere i Israels regjering. Og statsminister Netanyahu, som hevder at IDF har drept minst 14 000 Hamas-krigere, og har uttalt at man ikke vil avslutte krigen før Hamas militære- og kontrollerende ambisjoner er eliminert, men at dette ikke nødvendigvis innebærer at alle medlemmer av Hamas er drept. Samtidig hevder Netanyahu på den ene side at krigshandlingene ikke vil bli avsluttet før alle gisler er løslatt, men samtidig at krigen mot Hamas går mot slutten og at Israel nå vil flytte militær oppmerksomhet til grensen i nord mot Libanon for å nedkjempe Iransk-støttede Hezbollah. Men det er altså fortsatt i dag 4. juli 2024 krig på Gaza-stripen og Israelske bosettere på Vestbredden fordriver fortsatt palestinere derfra.

                                                                                                                

Hvor kommer hatet fra? Vi må tilbake til 1948 og "nakba" - "en arabisk katastrofe". Den 14. mai i 1948 erklærte jødene Israel som egen stat. De omkringliggende arabiske land gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av denne nye jødiske staten. Tre-kvart millioner mennesker som vi i dag kaller palestinere, 80 % av befolkningen i området som senere ble Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper, senere av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel. Under fordrivelsen av palestinere ble palestinske arabere ble flere tusen palestinere drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn. Et år tidligere, i 1947, hadde man i FN stemte over en beslutning om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært sin uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som eget område. Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Mer historie her.

Våpenhvile på Gaza: Israelsk forslag til våpenhvile eller forsøk fra Biden på å vinne valget i USA?

Våpenhvile på Gaza: Israelsk forslag til våpenhvile og varig fred eller er det Biden som kjemper for gjenvalg i USA eller begge deler?

I månedsskiftet mai/juni lanserte Joe Biden en fredsplan, som han refererer til som et israelsk forslag til våpenhvile i krigen mellom Israel og Hamas. Planen skisserte tre faser frem til frigjøring av gisler og varig våpenhvile (Gjengitt i Aftenposten onsdag 5.juni, her noe forkortet).

I fase 1, som er forutsatt å gå over seks uker, skal det være våpenhvile, israelske styrker skal trekkes tilbake fra Gaza. «Et antall israelske gisler inkluderte noen døde» skal slippes fri i bytte mot hundrevis av palestinske fanger. Palestinske sivile skal få flytte hjem til hjemmene sine. Mer humanitær hjelp skal slippes inn. Midlertidig husly skal levers av det internasjonale samfunnet. Israel og Hamas skal forhandle om detaljene i fase 2.

I fase 2 skal alle gjenværende levende gisler utleveres, inkludert mannlige soldater. Israelske styrker skal trekke seg ut av Gaza. Etterlever Hamas sine løfter vil våpenhvilen bli permanent.

I fase 3 skal en større gjenoppbyggingsplan for Gaza startes opp. Levningene etter eventuelle gisler overleveres til sine familier. Gjenoppbyggingen av Gaza vil skje på en måte som hindrer Hamas å igjen bygge seg opp militært. Arabiske land skal bidra. Israel vil potensielt kunne få en historisk normaliserings-avtale med Saudi-Arabia. Holder ikke Hamas sin del av avtalen vil Israel kunne fortsette sine militære operasjoner.

Israels mål må innfris før Israel kan gå med på permanent våpenhvile. Biden satser på Sikkerhetsrådet. Israels Statsminister Benjamin Netanyahu var raskt ute å fastslå dette, som han også har gjort tidligere når noen har stilt krav om slutt på den israelske krigføringen. Finansminister Bezalel Smotrich og sikkerhetsminister Itmar Ben-Gvir truer med å trekke seg fra regjeringen om Natanyahu går med på avtalen. Begge disse statsrådene er av den oppfatning at Israel må okkupere Gaza, mens palestinerne helst må flytte ut. Religiøse partier i Israel truer for sin del å trekke seg fra regjeringen dersom ultra-ortodokse mister sitt unntak fra militær-tjeneste. Opposisjonslederen Benny Gantz truer med å trekke seg fra krigskabinettet dersom ikke Netanyahu snarest kommer opp med en strategisk langsiktig plan for Gaza. Også Biden er under press fra partifeller for å finne en løsning. De største studentprotestene siden Vietnamkrigen er ikke et positivt bidrag til hans valgkamp. Han håper nå, ifølge de som er tett på situasjonen og beslutningene, at et krav fra Sikkerhetsrådet om våpenhvile med støtte fra USA vil øke presset mot Israel.

Trumps lykkes ikke med sin fredsplan i 2020. Donald Trump prøvde seg som diplomat og fredsmekler mellom Israel og Palestinerne under sin presidentperiode. Dette fredsplan-arbeidet ble innledet i 2017 ved at USA anerkjente Israels krav på Jerusalem som «evig udelelig hovedstad» og senere flyttet sin ambassade dit. For store deler av resten av verden var Jerusalem ulovlig okkupert område. Trump anerkjente også de syriske Golanhøydene som israelsk territorium og Israels rett til bosettingene som til da var etablert i de okkuperte ca. 60% av områdene på Vestbredden inkludert Jordan-dalen som var regnet som Palestinernes kornkammer. Tostatsløsningen var ikke med i denne avtalen. De palestinske områdene skulle ikke fungere som egen stat, men som en demilitarisert sone. Velvilje for denne løsningen var «vage løfter» om Saudi-Arabiske investeringer i de palestinske områdene. Dette forsøket på å skape fred fremstår ikke i dag som et positivt freds-bidrag.

For mange som nå er pensjonister begynte denne historien kanskje i 1947. Da stemte man i FN over beslutningen om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag. Så fikk vi i 1993 det som senere er kalt Oslo peace-process som startet etter at den først intifadaen hadde «stilnet» i 1993. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Mer om i historien frem til i dag finner du her.

Ukraina og Gaza, internasjonale dobbel-standarder og en ny verdensorden

Det er ikke alltid mulig å føre en konsistent utenrikspolitikk. Den såkalte «International rule-based order» er ikke helt i orden. Noen viser til doble standarder eller dobbel-moral. Andre til viser til en ny verdensorden og våpenhvile i Ukraina.

Ikke alltid mulig å føre en konsistent utenrikspolitikk. «Å være konsistent i utenrikspolitikken er en luksus politiske ledere ikke alltid finner mulig. Richard Haas skal engang ha sagt omtrent dette (her fritt oversatt). Haas har et langt liv bak seg som rådgiver for presidenter og generaler i USA og var også en periode utenriksminister. Utsagnet ble hentet frem av det The GuardianWeakly i et oppslag om president Joe Bidens forsvar av Israels invasjon av og krigføring på Gaza-stripen nesten samtidig som han fordømmer Russlands invasjon og krigføring i Ukraina. USA og Israel stemte like før årsskiftet sammen med åtte andre land mot en resolusjon i FN som krevde våpenhvile i Gaza. 

International rule-based order uten orden. Fjorårets siste utgave av The GuardianWeekly tar for seg dobbelstandarder i USA fordømmelse av Russland i Ukraina vs Israel i Gaza. Magasinet viser til at det er langt flere sivile drept etter to måneder Israelsk bombing av Gaza enn det er sivile drept etter to års krigføring i Ukraina.  Magasinet siterer også den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov som i en tale nylig kommenterte det som omtales som «International rule-based order» som amerikanerne viser til som referanse for sin utenrikspolitikk. «The rules were never published, were never even announced by anyone to anyone, and they are being applied depending on what exactly the west needs at a particular moment in modern history». En annen amerikansk utenrikspolitisk rådgiver med  Russland som spesialfelt, Fiona Hill, mener at Putin for tiden nok tenker at trenden i utviklingen er i hans favør særlig når han kan konstatere at fortsatt amerikansk støtte til Ukraina er blitt et stridsspørsmål blant amerikanske politikere.

Double standards? The GuardianWeekly har også hentet frem en uttalelse fra John Kerry, Secretary of State, under president Obama, som i 2016 kommenterte Russlands rolle i bombingen av Aleppo i Syria med «It is inappropriate to be bombing the way they are. It is completely against the laws of war, it is against any common morality, and it is costing enormously». De har også hentet frem en uttalelse fra Joe Biden i Polen i forbindelse med et-års dagen for den russiske invasjonen av Ukraina: «They have committed depravity, crimes against humanity, without shame or compunction. They’ve targeted civilians with death and destruction….». Senere uttalte amerikanske myndighetspersoner at «..the US government assessed that members of Russia’s forces had commited war crimes i Ukraine». Magasinet konkluderer med at «The US risks becoming synonymous with double standards».

En ny verdensorden og Ukraina. Putin har, igjen ifølge The GuardianWeekly, nylig holdt en tale for nye diplomater. Her sa han at verden nå gjennomgår det han kaller en kardinal transformasjon. Den grunnleggende forandringen består i at den tidligere unipolare verdensorden nå erstattes av en multipolar verdensorden. Jeg tror dette allerede er blitt opplagt for de aller fleste. Naturlig nok vil ikke en slik omstilling skje silkeglatt, men den er en realitet og omstillingen, vil jeg understreke, er ikke reversibel (her fritt oversatt). The GuardianWeekly mener at Putin nå ser frem til 5. november 2024, dagen for presidentvalget i USA, og at Donald Trump blir valgt som president. Trump ar skrytt av at han vil få slutt på krigen i Ukraina i løpet av 24 timer noe som Putin trolig forutsetter innebærer at Ukraina må avstå betydelige landområder til Russland. Trump har erklært Putin genial etter invasjonen i Ukraina, så vi kan vel ikke se bort fra at de sammen finner en løsning.

Russlands nylig reviderte utenrikspolitikk. Den antyder noe om hvilke utfordringer Putin ser for seg å møte når verden skal gjennomgå "en kardinal transformasjon". Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skrev i Aftenposten 2. mai i fjor om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her er Russland «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet» omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Senere omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Mer om dette og andre dystopiske samfunns-beskrivelser finner du på en post på denne bloggen fra mai i fjor.

Al Jazeera har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza. Men hva så?

FNs Hovedforsamling samlet 193 medlemsland om en resolusjon som krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. Al Jazeera og andre nyhetskanaler har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza, men hva så? Har Israel generelt "krigsforbrytelses-amnesti"?

 

193 medlemmer i FNs Hovedforsamling har stemt for en resolusjon som krever umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) har med overveldende flertall, 12. desember i år, stemt for en resolusjon som krever humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse er Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen blir derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. I Russlands utenrikspolitikk har man lenge hevdet at Vesten praktiserer en slags dobbeltmoral. Her viser man til NATOs bombing av Serbia på slutten av 1990-tallet og til den USA-ledede koalisjon som invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Spørsmålet de stiller seg er hva som er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og også hva som skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I russisk utenrikstjeneste sies det offisielt om «Vesten»: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri». Kina og Russland var nylig ute med en fellesuttalelse om «Vestens dobbel-moral» i en kommentar til Israels krigshandlinger på Gaza. Offisielle talspersoner for russiske myndigheter har omtalt Israels inngrep og krigshandlinger på Gaza-stripen som absolutt uakseptabel og uttalt at «Vi må stoppe blodbadet». Russland har tilbudt seg å mekle og hevder å ha gode forbindelser til alle parter. Putin er som kjent tiltalt for krigsforbrytelser noe som begrenser hans bevegelsesfrihet internasjonalt. Ingen, med myndighet til det, har offisielt tatt til orde for at Netanyahu må få samme oppmerksomhet.

Har Israel krigsforbrytelses immunitet? I en tidligere post på denne bloggen er det presentert en oversikt over begivenheter i historien frem til i dag som gir noe av forklaringene til hvorfor vi er der vi er i dag med Israel-/Palestina-konflikt. Årene 2008 -2009 er spesielt interessante. Da var det også krig på Gazastripen og Netanyahu var statsminister fra mars dette året. FN satte senere i 2009 ned en granskingskommisjon for å se nærmere på de mange forferdelige historiene som verserte om krigføringen. Da Goldstone-rapporten, som den ble kalt etter kommisjonens leder, på nær 600 sider ble lagt frem 15. september 2009 avslørte den at Israels militære doktrine tilsa å ødelegge for å ramme sivilbefolkningen. Ydmykelse og umenneskeliggjøring av den palestinske befolkningen var en del av denne politikken. Angrep var rettet mot sykehus, skoler, vann- og kloakk-installasjoner og ambulanser. Ikke vanskelig å kjenne seg igjen i video-reportasjene fra krigen som foregår i dag. Rapporten konkluderte med at Israel hadde begått krigsforbrytelser. Da rapporten ble lagt frem i FN ble den akseptert med 114 mot 18 stemmer. Den internasjonale straffedomstolen ble anmodet om å reise sak mot Israel, men avviste å stille israelere for retten. Begrunnelsen var at domstolen ikke kunne etterforske israelske forbrytelser i Gaza ettersom Palestina ikke var en stat. Goldstone distanserte seg i ettertid fra funnene i rapporten med hans navn. De øvrige medlemmene av kommisjonen gikk etter dette i en egen erklæring god for rapporten. Har Israel fått generelt "krigsforbrytelses-amnesti" etter dette? Odd Karsten Tveit har skrevet mer om dette i sin bok «Palestina – Israels ran, vårt svik».

Al Jazeera, TV-kanalen, hevder å ha dokumentert krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Og aldri før har vel krigshandlinger være så grundig dokumentert, om vi da ser bort fra dekningen av Russlands krig i Ukraina. Omfanget av forbrytelsene under krigshandlingene er det naturlig  nok vanskelig å få oversikt over. Mange døde ligger trolig fortsatt i ruinene av det som en gang var boliger, butikker, skoler og sykehus. Tallene som foreligger når dette skrives er ca 18 800 drepte palestinere og 50 900 skadede på Gaza-stripen siden 7. oktober da 1 400 israelere ble drept under Hamas grusomme angrep mot forsvarsløse festival-deltakere og sovende soldater i militære forlegninger. Siden det er 134 FN-ansatte drept i Israels krig på Gaza. Det samme gjelder 89 journalister og medie-ansatte. Det oppgis at over 7 700 palestinske barn og 5 100 palestinske kvinner er blant de døde. I overkant av 130 gisler er fortsatt i fangenskap hos Hamas. Al Jazeera hevder at de har dokumentert krigsforbrytelser gjennom sin dekning av krigen på Gazastripen og at talspersoner for jødiske myndigheter har uttalt seg til mediene på måter som klart knytter dem til handlinger som er krigsforbrytelser. 

Den israelske forsvarsministeren skal i følge HRW (Human Right Watch) ha omtalt palestinerne som "menneskelige dyr" og tilføyd at "Vi kjemper mot menneskelige dyr, og skal handle deretter. Det blir ingen strøm, ingen mat, alt blir stengt". Israels innenriksminister Itmar Ben-Gvir skal ha sagt at så lenge Hamas ikke frigir israelske gisler "vil det eneste som slipper inn på stripa, være hundrevis av tonn eksplosiver - og ikke et gram humanitær hjelp". Den internasjonale straffedomstolen, ICC, fikk raskt økonomiske bidrag fra flere vestlige land for å engasjere seg i etterforskning av krigsforbrytelser etter at Russland invaderte Ukraina. Men har så langt vært mer tilbakeholdende i forhold til denne krigen. Nå ser det ut som den vil engasjere seg i det som foregår på Gaza-stripen. ICC krever at Israel beviser at man har "overholdt prinsippene om distinksjon, forsiktighet og proporsjonalitet". Og lederen for ICCs påtalemyndighet, Karim Khan, skal også ha uttalt "at dette gjelder i relasjon til ethvert bolighus, enhver skole, ethvert sykehus, en hvilken som helst kirke eller moske".

Krigen i Gaza – En usedvanlig dårlig planlagt krig.

To norske forsvarsjefer har forskjellige meninger om krigen i Gaza. 

Sverre Diesen mener Netanyahu har startet en krig ut plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november et debattinnlegg iDagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mener krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mener tragedien som nå utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Det kan vi se allerede i dag. Diesen mener dette skader Israels omdømme og setter forsoningen med arabiske land på vent. Diesen mener at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder han ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Det ryktes riktig nok at det allerede finnes et dokument som sirkulerer i Israels statsapparat som forutsetter at palestinerne fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden er også allerede i gang med å fordrive palestinerne derfra.

Forstår ikke Israels plan. Den som ikke forstår denne planen er den norske forsvarssjefen Erik Kristoffersen. Han mener «det er uklart hva Israel egentlig mener med å knuse Hamas». Dette sier han i et intervju med Klassekampen 3.november. Kristoffersen viser til statsminister Jonas Gahr Støre som har sagt «at Israel bryter folkeretten, ved å si at landet har rett til selvforsvar, men at forsvaret må være forholdsmessig. Det skal tas hensyn til sivile. Den streken er langt overgått nå». Kristoffersen vil imidlertid ikke gå så langt som å si at Israel bryter folkeretten. Det forutsetter at man må undersøke hver enkelthendelse og se om den er et brudd på folkeretten eller ikke, mener Kristoffersen. 

Er Netanyahu og hans provoserende ytre-høyre regjering årsak til krigen?  Historien bak og frem til dagens krig for kort tid siden beskrevet i en annen post på denne bloggen. Her er det referert til Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly. Tisdall har tidligere skrevet at Netanyahu  er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans, Netanyahu's, karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved å så åpent ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlingene vi nå opplever uunngåelige, i følge Tisdall.