Fredag annonseres årets Nobelpris. Får Donald Trump prisen slik han forventer?

 

Alle mener at Trump bør få Nobels Fredspris i år, ifølge Trump selv. Kommende fredag kommer nyhetsmeldingen fra Nobelkomiteen om hvem som eventuelt mottar Nobels Fredspris, så fremt komiteen har bestemt seg for å dele ut prisen i år. Donald Trump har fra talerstolen i FN uttalt at «alle mener han bør få Nobels Fredspris». Han skal i samme anledning ha uttalt at «det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA» hvis han ikke får prisen. Trumps argumentasjon for at han bør være årets prismottaker er at han etter eget utsagn har stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå, lover han fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle er det for det fleste lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I en tidligere post på denne bloggen som tar opp Trumps innsats for å få slutt på Russlands krig mot Ukraina, er også andre sider ved Trumps påstander om egen fredsskapende virksomhet tatt opp.

Trumps fredsplan for Gaza er så langt den siste fredsinnsatsen der Trump har presentert seg som sentral fredsskaper. Trump ga tidlig denne uken Hamas tre-fire dager på å svare på om de aksepterer fredsplanen. Noen mener tidsfristen er satt av hensyn til Nobelprisen som skal offentliggjøres 10. oktober. Hamas stiller i sitt svar betingelser om permanent våpenhvile, tidsplan for tilbaketrekning av israelske styrker og at løslatelse av israelske gisler knyttes til israelsk tilbaketrekning. Tre til fire dager blir opplagt en for kort frist for å få dette på plass, men flere med innsikt i konflikten mener at Hamas vil akseptere den foreliggende planen som grunnlag for videre forhandlinger. Klassekampen har spurt Stein Tønneson om han tror at Trump senere kan få Fredsprisen for sin innsats for fredsplanen for Gaza. Tønneson mener det er «svært lite sannsynlig». «Prisen gis basert på kriterier som kandidatens bidrag til å fremme respekt for menneskerettigheter, demokrati, nedrustning og internasjonalt samarbeid. Det er ikke direkte Trumps profil. Dersom han skulle få til en omfattende avtale med Kina som bidro til at de la press på russerne for å løse konflikten i Ukraina, eller noe i den størrelsesorden. Det ville være stort nok til at man kunne se gjennom fingrene med alt annet han gjør. Men sannsynligheten er liten», i følge Tønneson. Trumps manglende respekt for valg, rettsstats-prinsipper, demokratiske institusjoner m.v. er ikke til hans fordel her.

Om Trump ikke får prisen - Hva skjer da? Trump har som allerede nevnt sagt at det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA om han ikke får prisen - "a big insult to our country". Tønneson mener også at Trump kan komme til å straffe Norge om han ikke får prisen, særlig dersom den tildeles noen han misliker. Tønneson nevner spesielt FN-organisasjonen Unrwa (etablert for å gi nødhjelp til palestinske flyktninger) som eksempel på dette siden USA for sin del har trukket sin støtte til denne organisasjonen. Tønneson mener at man ikke kan se bort fra økte tollsatser eller negativ omtale av Norge internasjonalt. Trump kan komme til å se bort fra at komiteen som tildeler prisen er uavhengig av norske myndigheter. Han vil ikke forstå eller tro på at en komite med flere tidligere politikere kan være uavhengig av de som styrer. Slik er det ikke i Trumps USA. Tønneson viser også til Kinas sanksjoner mot Norge etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 som eksempel på det samme.

Israel, Hamas og Hizbollah og krig med konsekvenser også for presidentvalget i USA?

Israel, Gaza, Libanon - Nethanyahu, Hamas og Hizbollah og kriger med konsekvenser også for presidentvalget i USA?

Hizbollah ble ifølge kilder etablert i 1982 av muslimske religiøse ledere med støtte fra Iran med primært formål å bekjempe Israels invasjon av Libanon da. Krigerne deres ble trent og organisert av en kontingent bestående av 1500 soldater fra den Iranske Revolusjonsgarden som fikk innreisetillatelse fra Syria og fikk etablere base i Bekaa-dalen som da var okkupert av Libanon. Det er omstridt om Hizbollah som militant gruppe ble etablert i 1982 eller om dette først skjedde senere i 1985. Også opphavet er omstridt. Noen hevder at Hizbollah ble dannet av tilhengere av Sjeik Ragheb Harb, lederen av den sydlige Shiamuslimske motstandsbevegelsen. Han ble drept av Israel i 1984. Uavhengig av forhistorien er det en kjensgjerning at flere forskjellige Shia-grupper etter hvert ble assimilert inn i Hizbollah. Uavhengig av forhistorien hører det også til historien som fortelles at den 8. juni 1982, to dager etter den israelske invasjonen av Libanon, gjennomførte 50 militante shiaer et bakholdsangrep mot en israelsk militær kolonne syd for Beirut. Dette angrepet inngår blant de grunnleggende mytene om etableringen av den islamske motstandsbevegelsen og Hizbollah, «The party of God», i Libanon. Shia-bevegelsen i Libanon ærer sine martyrer i krigen mot Israel. I 1990 ble Hizbollah transformert fra en revolusjonær gruppe til også å bli et politisk parti i Libanon. Denne prosessen omtales som Libanonifiseringen av Hizbollah. I 1992 besluttet Hizbollah også å delta i valget i Libanon og vant 12 seter i det libanesiske parlamentet. De innledet senere en dialog med libanesiske kristne i parlamentet. I 1997 etablerte Hezbollah en multikonfesjonell Libanesisk brigade for å bekjempe den Israelske okkupasjonen.

Hvor kommer hatet fra? Vi må tilbake til 1948 og "nakba" - "en arabisk katastrofe". Den 14. mai i 1948 erklærte jødene Israel som egen stat. De omkringliggende arabiske landene gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av denne nye jødiske staten. Tre-kvart millioner mennesker som vi i dag kaller palestinere, 80 % av befolkningen i området som senere ble Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper, senere av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel. Under fordrivelsen av palestinere ble flere tusen palestinere drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn. Et år tidligere, i 1947, hadde man i FN stemt over en beslutning om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk og en arabisk, i et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært sin uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren, IDF, sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn det som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som eget område. Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Mer om historien her.

En blodig erobring så langt med konsekvenser langt utenfor Israel og Libanon. Krigen på Gaza-stripen har offisielt så langt tatt livet av 41 500 mennesker hovedsakelig sivile menn, kvinner og barn. Tallene som oppgis er trolig i underkant. Hele familier er utslettet. Ingen gjenlevende kan rapportere. Dessuten er det trolig mange omkomne som fortsatt er skjult i sammenraste bygninger. I Libanon regner man så langt (pr 25.09.24) med at mellom 1200 og 1300 libanesere er blitt drept etter krigshandlingene startet der. Det som står klart frem er at Hamas fortsatt er aktivt tilstede på Gaza-stripen og fortsatt holder på Israelske gisler. Ifølge den norske forskeren Hanne Eggen Røislien har Israel som primært mål å fjerne Hamas som trussel. Hamas er ifølge Israel del av et større fellesskap som truer deres sikkerhet. For et snaut år siden ble 60.000 israelere evakuert fra Nord-Israel etter at Hizbollah begynte å angripe over grensen for å presse Israel til å avslutte krigen mot Gaza. Å returnere disse trygt står i dag på listen over Israels krigsmål. Hizbollah har for sitt vedkommende uttalt at de legger ned våpnene så snart Israel inngår en fredsavtale med Hamas. Israels angrep på Libanon viser at Nethanyahu ikke er villig til å inngå en slik avtale med Hamas, men heller vil forsøke å presse Hizbollah til å inngå et kompromiss. Omtrent der synes vi å være i dag mot slutten av september i 2024. Israels utvidelse av krigen vil kunne påvirke utfallet av det kommende presidentvalget i USA. Opptrappingen av krigen er maksimalt ugunstig for Demokratene og presidentkandidat Harris. De hadde hatt god hjelp i å kunne vise til en normaliserings-avtale som avslutter krigen mellom Israel og den arabiske verden og frir USA fra rollen som aktiv støttespiller for et Israel i krig med deler av den arabiske verden. Nethanyahu har for sin del sterk personlig motivasjon for ikke å ønske en slik avtale. Presidentvalget blir jevnt løp og dette kan være nok til at vippe-statene vipper Trumps veg. Pennsylvania, den største "vippe-staten" er spesielt interessant.

Bilder sier ofte kompakt mer og også annet enn ord. Avslutter derfor med kommentarer fra noen utvalgte karikatur-artister som har engasjert seg og antydet hvordan motivene og virkeligheten fremstår for dem.

Netanyahu mener krigen på Gaza snart er over og at det nå er Hezbollah som skal nedkjempes.

Om Israels tro på kortsiktige, taktiske løsninger på langsiktige, strategiske problemer. En talsperson for Israels hær sier nå at Hamas ikke kan kriges bort. For å finne grunnlaget for alt hatet må vi tilbake til 1947-48 og til "nakba".

Israels tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem. Den 1. november i 2023, kort tid etter Hamas angrep på NOVA-festivalen, skrev den tidligere norske forsvarssjefen Sverre Diesen et debatt-innlegg i DagensNæringsliv, med tittelen «Når taktikk blir strategi». Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas var utgangspunkt for innlegget. Han mente krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mente tragedien som da utspilte seg i Gaza eksponerte «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mente Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Diesen mente at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder ham ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap var at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Han viste til rykter om at det allerede fantes et dokument som sirkulerte i Israels statsapparat der man forutsatte at palestinerne skulle fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden var dessuten allerede i gang med å fordrive palestinerne fra Vestbredden. Han fikk støtte av flere andre.

 

IDF talsperson sa nylig at Hamas ikke kan kriges bort. Nå senest får Diesen støtte fra en fremstående representant i den israelske hæren som har uttalt at Hamas ikke kan kriges bort for så å forsvinne. Å hevde at dette er mulig er å kaste sand i øynene på publikum og Israels innbyggere. Hamas er en ideologi og en ide som har dypt rotfeste i den palestinske befolkningen på Gaza-stripen. Slik ideologi lar seg ikke utslette. Daniel Hagari har frem til dette vært talsperson for den israelske hæren IDF (Uttalelsene er her fritt oversatt). Uttalelsene fra Hagari er i ettertid kritisert av fremstående høyre-politikere i Israels regjering. Og statsminister Netanyahu, som hevder at IDF har drept minst 14 000 Hamas-krigere, og har uttalt at man ikke vil avslutte krigen før Hamas militære- og kontrollerende ambisjoner er eliminert, men at dette ikke nødvendigvis innebærer at alle medlemmer av Hamas er drept. Samtidig hevder Netanyahu på den ene side at krigshandlingene ikke vil bli avsluttet før alle gisler er løslatt, men samtidig at krigen mot Hamas går mot slutten og at Israel nå vil flytte militær oppmerksomhet til grensen i nord mot Libanon for å nedkjempe Iransk-støttede Hezbollah. Men det er altså fortsatt i dag 4. juli 2024 krig på Gaza-stripen og Israelske bosettere på Vestbredden fordriver fortsatt palestinere derfra.

                                                                                                                

Hvor kommer hatet fra? Vi må tilbake til 1948 og "nakba" - "en arabisk katastrofe". Den 14. mai i 1948 erklærte jødene Israel som egen stat. De omkringliggende arabiske land gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av denne nye jødiske staten. Tre-kvart millioner mennesker som vi i dag kaller palestinere, 80 % av befolkningen i området som senere ble Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper, senere av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel. Under fordrivelsen av palestinere ble palestinske arabere ble flere tusen palestinere drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn. Et år tidligere, i 1947, hadde man i FN stemte over en beslutning om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært sin uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som eget område. Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Mer historie her.

Al Jazeera har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza. Men hva så?

FNs Hovedforsamling samlet 193 medlemsland om en resolusjon som krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. Al Jazeera og andre nyhetskanaler har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza, men hva så? Har Israel generelt "krigsforbrytelses-amnesti"?

 

193 medlemmer i FNs Hovedforsamling har stemt for en resolusjon som krever umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) har med overveldende flertall, 12. desember i år, stemt for en resolusjon som krever humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse er Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen blir derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. I Russlands utenrikspolitikk har man lenge hevdet at Vesten praktiserer en slags dobbeltmoral. Her viser man til NATOs bombing av Serbia på slutten av 1990-tallet og til den USA-ledede koalisjon som invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Spørsmålet de stiller seg er hva som er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og også hva som skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I russisk utenrikstjeneste sies det offisielt om «Vesten»: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri». Kina og Russland var nylig ute med en fellesuttalelse om «Vestens dobbel-moral» i en kommentar til Israels krigshandlinger på Gaza. Offisielle talspersoner for russiske myndigheter har omtalt Israels inngrep og krigshandlinger på Gaza-stripen som absolutt uakseptabel og uttalt at «Vi må stoppe blodbadet». Russland har tilbudt seg å mekle og hevder å ha gode forbindelser til alle parter. Putin er som kjent tiltalt for krigsforbrytelser noe som begrenser hans bevegelsesfrihet internasjonalt. Ingen, med myndighet til det, har offisielt tatt til orde for at Netanyahu må få samme oppmerksomhet.

Har Israel krigsforbrytelses immunitet? I en tidligere post på denne bloggen er det presentert en oversikt over begivenheter i historien frem til i dag som gir noe av forklaringene til hvorfor vi er der vi er i dag med Israel-/Palestina-konflikt. Årene 2008 -2009 er spesielt interessante. Da var det også krig på Gazastripen og Netanyahu var statsminister fra mars dette året. FN satte senere i 2009 ned en granskingskommisjon for å se nærmere på de mange forferdelige historiene som verserte om krigføringen. Da Goldstone-rapporten, som den ble kalt etter kommisjonens leder, på nær 600 sider ble lagt frem 15. september 2009 avslørte den at Israels militære doktrine tilsa å ødelegge for å ramme sivilbefolkningen. Ydmykelse og umenneskeliggjøring av den palestinske befolkningen var en del av denne politikken. Angrep var rettet mot sykehus, skoler, vann- og kloakk-installasjoner og ambulanser. Ikke vanskelig å kjenne seg igjen i video-reportasjene fra krigen som foregår i dag. Rapporten konkluderte med at Israel hadde begått krigsforbrytelser. Da rapporten ble lagt frem i FN ble den akseptert med 114 mot 18 stemmer. Den internasjonale straffedomstolen ble anmodet om å reise sak mot Israel, men avviste å stille israelere for retten. Begrunnelsen var at domstolen ikke kunne etterforske israelske forbrytelser i Gaza ettersom Palestina ikke var en stat. Goldstone distanserte seg i ettertid fra funnene i rapporten med hans navn. De øvrige medlemmene av kommisjonen gikk etter dette i en egen erklæring god for rapporten. Har Israel fått generelt "krigsforbrytelses-amnesti" etter dette? Odd Karsten Tveit har skrevet mer om dette i sin bok «Palestina – Israels ran, vårt svik».

Al Jazeera, TV-kanalen, hevder å ha dokumentert krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Og aldri før har vel krigshandlinger være så grundig dokumentert, om vi da ser bort fra dekningen av Russlands krig i Ukraina. Omfanget av forbrytelsene under krigshandlingene er det naturlig  nok vanskelig å få oversikt over. Mange døde ligger trolig fortsatt i ruinene av det som en gang var boliger, butikker, skoler og sykehus. Tallene som foreligger når dette skrives er ca 18 800 drepte palestinere og 50 900 skadede på Gaza-stripen siden 7. oktober da 1 400 israelere ble drept under Hamas grusomme angrep mot forsvarsløse festival-deltakere og sovende soldater i militære forlegninger. Siden det er 134 FN-ansatte drept i Israels krig på Gaza. Det samme gjelder 89 journalister og medie-ansatte. Det oppgis at over 7 700 palestinske barn og 5 100 palestinske kvinner er blant de døde. I overkant av 130 gisler er fortsatt i fangenskap hos Hamas. Al Jazeera hevder at de har dokumentert krigsforbrytelser gjennom sin dekning av krigen på Gazastripen og at talspersoner for jødiske myndigheter har uttalt seg til mediene på måter som klart knytter dem til handlinger som er krigsforbrytelser. 

Den israelske forsvarsministeren skal i følge HRW (Human Right Watch) ha omtalt palestinerne som "menneskelige dyr" og tilføyd at "Vi kjemper mot menneskelige dyr, og skal handle deretter. Det blir ingen strøm, ingen mat, alt blir stengt". Israels innenriksminister Itmar Ben-Gvir skal ha sagt at så lenge Hamas ikke frigir israelske gisler "vil det eneste som slipper inn på stripa, være hundrevis av tonn eksplosiver - og ikke et gram humanitær hjelp". Den internasjonale straffedomstolen, ICC, fikk raskt økonomiske bidrag fra flere vestlige land for å engasjere seg i etterforskning av krigsforbrytelser etter at Russland invaderte Ukraina. Men har så langt vært mer tilbakeholdende i forhold til denne krigen. Nå ser det ut som den vil engasjere seg i det som foregår på Gaza-stripen. ICC krever at Israel beviser at man har "overholdt prinsippene om distinksjon, forsiktighet og proporsjonalitet". Og lederen for ICCs påtalemyndighet, Karim Khan, skal også ha uttalt "at dette gjelder i relasjon til ethvert bolighus, enhver skole, ethvert sykehus, en hvilken som helst kirke eller moske".

Krigen i Gaza – En usedvanlig dårlig planlagt krig.

To norske forsvarsjefer har forskjellige meninger om krigen i Gaza. 

Sverre Diesen mener Netanyahu har startet en krig ut plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november et debattinnlegg iDagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mener krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mener tragedien som nå utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Det kan vi se allerede i dag. Diesen mener dette skader Israels omdømme og setter forsoningen med arabiske land på vent. Diesen mener at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder han ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Det ryktes riktig nok at det allerede finnes et dokument som sirkulerer i Israels statsapparat som forutsetter at palestinerne fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden er også allerede i gang med å fordrive palestinerne derfra.

Forstår ikke Israels plan. Den som ikke forstår denne planen er den norske forsvarssjefen Erik Kristoffersen. Han mener «det er uklart hva Israel egentlig mener med å knuse Hamas». Dette sier han i et intervju med Klassekampen 3.november. Kristoffersen viser til statsminister Jonas Gahr Støre som har sagt «at Israel bryter folkeretten, ved å si at landet har rett til selvforsvar, men at forsvaret må være forholdsmessig. Det skal tas hensyn til sivile. Den streken er langt overgått nå». Kristoffersen vil imidlertid ikke gå så langt som å si at Israel bryter folkeretten. Det forutsetter at man må undersøke hver enkelthendelse og se om den er et brudd på folkeretten eller ikke, mener Kristoffersen. 

Er Netanyahu og hans provoserende ytre-høyre regjering årsak til krigen?  Historien bak og frem til dagens krig for kort tid siden beskrevet i en annen post på denne bloggen. Her er det referert til Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly. Tisdall har tidligere skrevet at Netanyahu  er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans, Netanyahu's, karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved å så åpent ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlingene vi nå opplever uunngåelige, i følge Tisdall.