Ikke våpenhvile og varig fred på Gaza enda og Trump stadig mindre populær hjemme?

 

Ikke våpenhvile og fred på Gaza enda. På denne tiden av året den 20. oktober i år 2000, 25 år tilbake i tid, foreslo Israels daværende statsminister Ehud Barak en pause i de da pågående fredsforhandlingene mellom partene. Minst ti palestinere mistet samtidig livet i nye sammenstøt. Den 21. oktober samme år vedtok FNs generalforsamling og et ekstraordinært arabisk toppmøte i Kairo skarpe fordømmelser av Israel. Tjuefem år seinere, etter at Donald Trump har presentert sin freds- og utviklingsplan for Gaza, bomber Israel nå fortsatt mål over hele stripa. Minst 49 palestinere ble drept i angrepene. Israel anklaget Hamaz for å angripe israelske bakkestyrker i Øst-Rafah, helt sør på Gazastripa. Her ble to israelske soldater drept i ifølge BBC. Hamaz har for sin del uttalte at de ikke har kjennskap til sammenstøtene, som skjedde i «rød sone» en del av Gaza som er kontrollert av Israel. Flere medier hevder at det som nå utspiller seg er sammenstøt mellom Hamas og Abu Shabab-militsen som støttes av Israel. Anarki og kaos er den mest passende beskrivelse på det som skjer i Gaza nå. To år med krig har ført med seg voldsom økning i kriminalitet i Gaza. IDF, Hamaz og Abu Shabab-militsen er ikke alene om å være bevæpnet og virksomme på Gaza. Det som skjer på Vestbredden får for tiden mindre oppmerksomhet. Fred skapes opplagt ikke av seg selv. Vil Trumps planer om gjenoppbygging og bosetting av palestinere på Gaza noen gang bli realisert?  Og hvor står Natanyahu nå? Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant og president i Norges Forsvarsforening skriver i Dagens Næringsliv 24. oktober at "Trumps fredsplan er bygget på sandgrunn, ... Det anvises ingen løsninger på konfliktens kjerne-utfordringer, og det er ikke engang sikkert at de noen gang kan bilegges. Det kan ta tiår før man kan konkludere med hvor vellykket Trumps initiativ har vært". Hva er Trumps plan videre? Hva er og hvordan blir neste fase?

For mange berørte begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvile-forhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som del av denne prosessen. Senere var også Norge involvert i prosessen.

Donald Trump som fredsmekler. Alle mener at Trump burde fått Nobels Fredspris i år. Det mente han i det minste selv på alles vegne. Trumps argumentasjon for at han burde være årets prismottaker var at han etter eget utsagn hadde stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og som med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle, er det for det fleste tilfeller lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I følge den tidligere norske forsvarssjefen, Sverre Diesen, i Dagens Næringsliv onsdag 22. oktober i år, er den erklærte våpenhvilen ingen løsning på den israelsk-palestinske konflikten, eller et "veikart" for Gazas og Palestinas politiske fremtid. Den er langt fra en verdenshistorisk fred i Midtøsten, slik Trump vil ha oss til å tro. At Trump kombinerer rollen som fredsskaper og forretningsmann, og kanskje ofte er mest det siste, ble blant annet tidlig påpekt av leder-guruen Ichak Adices i 2016 gjengitt i en tidligere post på denne bloggen. Adices personlighets-beskrivelse var i sin tid ment som advarsel mot å slippe Trump til som president. 

Flere millioner amerikanere deltok i demonstrasjoner mot president Donald Trump i alle USAs 50 delstater sist lørdag. Mange tok til gatene i New York i USA for å demonstrere mot Trump. Demonstrasjoner foregikk på i alt 2700 steder i alle landets 50 delstater. Rundt regnet deltok syv millioner mennesker i fredelige protest-demonstrasjoner mot Trumps autoritære politikk. En politikk der militære settes inn i bygatene, folk sendes ut av landet uten rettergang, tollsatser stiger og senkes uforutsigbart, mens ytringsfriheten utsettes for antidemokratiske angrep. I følge meningsmålinger er 55% nå misfornøyd med Trumps økonomiske politikk, mens 40% er fornøyde. Fra Det hvite hus skal kommentarene ha vært av typen "Who cares", men sent lørdag, ble det i følge Aftenposten, publisert en 19 sekunder lang AI-video der Trump setter seg inn i et fly merket King Trump, tar av opp i luften og sprer kloakk over folkemengder i demonstrasjonstog.

 

Hva så med krigen i Ukraina? Blir det våpenhvile og fred her? Tidligere nevnte Dalhaug sier videre i sitt innlegg i DN at "Det bør derfor gi grunn til bekymring hvis Trump er blitt "svimmel på suksess" og videre: "Det er lite som tyder på at vi plutselig har fått et fredsstiftende unikum på plass i Det hvite hus". I følge Dalhaug innledet Putin sin nylige telefonsamtale med Trump med å gratulere Trump med Gaza. I forkant av samtalen hadde Trump snakket om å gi Tomahawk kryssermissiler, betalt av europeerne, til Ukraina. Putin ba Trump om en telefonsamtale i forkant av Trumps møte med Zelenskyj, og siden ble det ikke mer snakk om langt-rekkende krysser-missiler til Ukraina. Og videre i følge Dalhaug: "I tillegg skal Trump ha gjentatt russisk-vennlige standpunkter og forsøkt å presse Ukraina til å gå med på russiske betingelser, blant annet å gi opp festningskjeden i Donbas og overlate hele Donetsk fylke til Russland". Dalhaug mener at Trump i realiteten bidro sterkt til å svekke sitt eget og Ukrainas utgangspunkt etter disse samtalene med Putin.

Dagene rundt 20. oktober 2025 og senere var opplagt ikke Trumps beste. Hva nå? Nå varsler Trump sanksjoner mot russiske oljegiganter. Også EU har vedtatt sanksjonspakke. Målet er å frata Russland mulighetene til å føre krigen i Ukraina videre. Myndighetene i Russland mener nye vestlige sanksjoner vil virke mot sin hensikt. I følge Aftenposten 24. oktober har den russiske ekspresidenten, Dmitrij Medvedev, kalt USAs sanksjoner en krigshandling. Og videre hevder Medvedev på Telegram: "USA er vår motstander, og deres pratsomme "fredsskaper" har nå for fullt gått på krigsstien mot Russland". "Nå har Trump alliert seg fullstendig med ko-ko Europa", skriver Medvedev videre.

 

          

 

             

Om Gaza, Hamas, palestinerne og Israel i krig og store usikre dødstall.

Mandag 19. mai ble det rapportert at over hundre mennesker ble drept i israelsk angrep mot en teltleir for flyktninger på Gazastripen. Mange av de drepte skal være barn. Matmangel brer seg på grunn av Israels blokkade. Det meldes også at det ikke lenger er noen fungerende sykehus igjen i Nord-Gaza. Statsminister Benjamin Netanyahu sier det er uaktuelt å stanse krigen før Hamas er fullstendig nedkjempet.

For mange begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag. I 1993 fikk vi det som senere er kalt Oslo peace-process. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med PLOs Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Mer av i historien frem til der vi er i dag finner du her og nedenfor.

Hamas angrep Israel fra Gaza 7. oktober 2023. Hva var bakgrunnen? Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly. skrev tidlig at Netanyahu var den egentlig ansvarlige for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi etter hvert ble vitne til. Natanyahu skal ha uttalt offisielt u at han aldri vil akseptere en palestinsk stat. Netanyahu's, karriere har ifølge Tisdall vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall uttrykte tidlig at Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han valgte å bli leder for. Ved å så åpent ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlingene tidlig i oktober 2023 og senere uunngåelige, ifølge Tisdall.

FNs Hovedforsamling krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza 12. desember i 2023. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) stemte med overveldende flertall, 12. desember i 2023, for en resolusjon som krevde humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse var Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen ble derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. Til samme tid ble det rapportert om 18 800 drepte og 50 900 skadde etter krigshandlingene så langt. Sent i september 2024 ble det rapportert 41 500 drepte, hovedsakelig kvinner og barn og 1300 drepte i Libanon, etter Israels angrep der. Dødstallene varierer og er svært usikre ikke minst fordi det trolig ligger mange døde under ruinene av utbombede bygninger i Gaza. The Economists utgave 10 mai i år oppgir 52 615 som antall døde rapportert av Gazas myndigheter, men samtidig et laveste estimat for døde på 77 000 og et høyeste estimat på 109 000 døde. Dette tilsvarer 4-5% av Gazas opprinnelige innbyggere. Israel har samtidig oppgitt at 20 000 palestinske krigere er drept. Israel oppgir å ha mistet 105 soldater under krigshandlingene.

Donald Trump undertegnet 6. februar en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». USA og Israel er ikke medlem i ICC, og de to nasjonene har aldri anerkjent domstolens jurisdiksjon. Domstolen har tidligere reist sak mot Putin og det russiske barneombudet for brudd på krigens lover for handlinger begått under krigen i Ukraina etter at barn fra områder erobret av Russland i Ukraina, ble sendt til Russland for adopsjon. Russerne og Putin har siden dette snakket gjentatte ganger om internasjonale dobbel-standarder. Putin kan etter ICCs behandling av saken ikke reise til stater som har sluttet seg til domstolen uten å risikere å bli fengslet. ICC, Den internasjonale Straffedomstolen, er en av to internasjonale domstoler med sete i Haag. Den andre er ICJ, FNs domstol for avgjørelse i tvister mellom stater. Det var den siste av disse som behandlet et saksanlegg fra Sør-Afrika mot Israel for brudd på folkemord-konvensjonen i 2024.

Historiene bak krigen mellom Israel og Hamas og det som nå skjer i Gaza.

Noen vil hevde at det begynte i 1947 og ble etterfulgt av krig og krig igjen og forhandlinger som ikke førte frem. Men kanskje må vi lenger tilbake i tid for å finne andre bidrag til en forklaring.

For mange begynte denne historien i 1947. Da stemte man i FN over beslutningen om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag.

Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Palestinerne så på dette som en fordrivelse, en katastrofe, og en utslettelse av det meste av deres samfunn i Israel. Rundt regnet 150.000 arabere ble igjen innenfor Israels grenser, men disse ble utsatt for offisiell diskriminering, fratatt rettigheter, og satt under militært styre i nesten to ti-år. Eiendommene deres ble ekspropriert og de gjenstående arabisk-israelske områdene ble underfinansiert til fattigdom.

PLO blir dannet og Israel starter ny krig. I 1964 dannet en koalisjon av palestinske grupper den Palestinske Frigjørings Organisasjonen, PLO, under lederskap av Yasser Arafat, med mål å etablere en Arabisk stat i Israels sted. PLO pådro seg mye oppmerksomhet med sine angrep og kidnappinger. I 1967 iverksatte Israel det som ble kalt en forbyggende defensiv krig mot Egypt, Jordan og Syria. Israel vant rask kontroll over store landområder inkludert Sinai-halvøya og Gaza-stripen fra Egypt, Golan-høyden fra Syria og Vest-bredden og Øst-Jerusalem fra Jordan. Seksdagers-krigen var sett  med israelske øyne en suksess. Israel erobret "bibelske landområder" som Judea og Samaria, noe som åpnet opp for nye jødiske bosetninger på Vest-bredden. De arabiske bosettingene ble satt under militær kontroll som fortsatt er regimet i dag.

Den første intifadaen og etableringen av Hamas. PLO var og er generelt en sekulær organisasjon selv om de fleste støttespillerne var og er muslimer. Islamistiske grupper hadde generelt avstått fra væpnede konflikter og var i hovedsak opptatt av å arbeide for et mer religiøst samfunn. Men dette skiftet under Sheikh Ahmed Yassin, en karismatisk mann som levde i Gaza, og som bisto ved dannelsen av flere islamistiske organisasjoner, inkludert Mujama al-Islamiya. Etter utbruddet av den første intifadaen (det første opprøret) i 1987 benyttet Yassin støtte fra Mujama al-Islamiya til å etablere Hamas sammen med andre Islamister. Yassin ble drept i et attentat 2004. Den første intifadaen utspant seg i 1987 som et opprør blant unge palestinere og spredte seg raskt i form av omfattende steinkasting mot israelske vaktposter. Den Israelske hæren svarte med arrest og kollektiv avstraffelse. Israel ble tvunget til forhandlinger, noe som ble innkassert som en suksess, og som styrket Arafat slik at man oppnådde et kompromiss med Israel som inkluderte adopsjon av prinsippet om en to-stats-løsning.

Oslo-prosessen for fred og den andre intifadaen. Det som senere er kalt Oslo peace-process startet etter at den først intifadaen hadde «stilnet» i 1993. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Jerusalems status og fremtiden for de jødiske bosetningene skulle skje ved videre forhandlinger. Fredsforhandlingene fortsatte, men ble avsluttet etter et forhandlingsmøte i USA på Camp David, ledet av Bill Clinton, som ikke ga resultater. Dette utløste den andre intifadaen med selvmordsbombere ledet av Hamas og andre grupper mot Israelske sivile mål og voldsomme Israelske gjengjeldelsesaksjoner. I løpet av fire år ble mer enn 3000 palestinere og 1000 israelere drept.

Og hva så? Frontene hardnet til. Murene og sikkerhets-gjerdene mot Gaza-stripen ble bygget. Menige israelske bosettere ble tøffere og mer voldelige. Statsminister Ariel Sharon rakk å si at Israel ikke kunne fortsette å okkupere palestinske landområder, men sa ikke at alternativet var en uavhengig palestinsk stat. I 2005 stengte han noen Israelske bosettinger på Gaza. Det er usikkert hva han ville gjort videre, men han fikk slag og ble liggende i koma. Israel sa inntil nylig, før den krigen som nå opplagt foregår, at Gaza-stripen offisielt ikke var okkupert. Hamas vant valget i de palestinske områdene i 2006 mye på grunn av et korrupt og politisk stagnert Fatah som til da hadde vært styrende parti. Nå "styrer" Hamas Gaza mens Fatah fortsetter "å kontrollere" Det som er igjen av det Palestinske Selvstyret på Vest-bredden. 

Hovedinnholdet i fremstillingen så langt er en forkortet litt fri oversettelse av et oppslag i The Guardian Weekly fra 20. oktober i år som også inneholder reportasjer fra de tidlige krigshandlingene.

Natanyahu sier nå at han aldri vil akseptere en Palestinsk stat. Og dette har han gjentatt flere ganger under den pågående konflikten. Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly, har tidligere skrevet at Netanyahu er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved så åpent å ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlinger uunngåelige.

Året 1947 er ikke så lenge siden i historien om jøder, muslimer og kristne - 1917 er kanskje vel så betydningsfullt. Året 1917 er året da den britiske politikeren, tidligere statsminister, men da utenriksminister, Lord Belfour underskrev og la frem det som i ettertid er omtalt som Belfour Deklarasjonen som i prinsippet etablerte et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i Palestina. Palestina var på denne tiden et Mandatområde som The League of Nations hadde lagt under britisk styre. Jødene var takknemlige og begeistret. Araberne og Muslimene, som allerede bodde og levde i Palestina så på Belfour som knyttet til en skandale og ulykke for seg selv og sine. Dette selv om deklarasjonen også inneholdt at "nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of (autochthonous) non--Jewish communities in Palestine", det vil si områder der det allerede var bosatt ikke-jøder.

Et lite sideblikk til Norge mer enn 100 år tidligere, i 1814. Litt på siden, men til historien hører også at Norge, i 1814 fikk en Grunnlov som i sin § 2 slo fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage Børn til samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Grunnloven av 1814 var del av markeringen av Norge som selvstendig stat etter dansk styre siden 1537. Så kan man kanskje tro at "jøde-paragrafen" var en arv fra Danske-veldet. Slik var det ikke. Danskene satte pris på jødenes merkantile tjenester i København og andre byer og hadde i 1814 ingen slik paragraf i sine lover. Jøde-forbudet kom inn i loven etter forslag fra en storbonde fra Jæren som var blant Eidsvoll-forsamlingens utvalgte og ble del av en paragraf som også inneholdt andre grupper man ikke ønsket som innvandrere. Norge var ikke alene med sin mistenksomhet mot jødene på den tiden og tidligere. «Den evangelisk-lutherske Religion» var som nevnt Statens religion i Norge i 1814 og da kom Martin Luther med på lasset. Allerede i 1543 publiserte han skrivelsen «Om Jødene og Deres Løgner» der han for sin del slo fast at Jødene ikke er Guds folk. Han sparte ellers ikke på «kruttet» i den øvrige beskrivelsen av Jøders handlinger og adferd slik han oppfattet denne på 1500-tallet. Luther er verken før eller siden enestående i å formidle mistro rundt jøders bidrag i samfunnet. 

Konspirasjonsteorier om jøder og deres sammensvergelser var et avgjørende innslag i jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. For Luthers del er den offisielle tolkningen at han ikke må oppfattes som antisemittisk, som er rasemessig fundert, men som tilhenger av anti-judaisme, som er religiøst motivert.  Antisemittisme finner vi spor av tilbake på 1800-tallet. Sion vises protokoller ble første gang trykket og utgitt i Russland i 1903. Teksten utgir seg for å være hemmelige møtereferater som påstås å avsløre en gigantisk jødisk verdenssammensvergelse styrt og manipulert av jødiske bakmenn. Hitler hentet inspirasjon herfra. I dag er "protokollene" kjent som en av de aller mest kjente konspirasjonsteorier. 

Jødene og også muslimenes historie går, som vi alle vet, mye lenger tilbake i tid og inneholder også en periode fra ca. 1140 til ca.1200 som noen historikere omtaler som «The Golden Age of Jewish- Muslim Relations» og som utspant seg i området langs Middelhavet fra Baghdad til Cordova. Andre historikere kaller dette en myte. Men vi må fortsatt enda lenger tilbake i tid for fullt ut å forstå bakgrunnen for det vi opplever i dag. Det vi blant annet vet er at det mellom 1095 og 1291 ble organisert og gjennomført en rekke større og mindre korstog for å befri Det hellige land fra muslimsk styre. I 1099 erobret korsfarere Jerusalem. De fleste jødiske og muslimske innbyggere som forsøkte å forsvare byen skal ha blitt massakrert. Og så ble vi vel ikke så mye klokere av det enn at vi kan konstatere at vold og uro lenge har vært et fenomen i området.

Utferden fra Egypt mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Ifølge Bibelens fortelling toget israelittene under Moses og Arons lederskap ut av Egypt og mot Kanaans land, der deres forfedre hadde

levd, et land som de var blitt lovet av Gud. Utferden fra Egypt ligger som grunn for feiringen av den jødiske påsken som også omtales som «det usyrede brøds høytid». Vandringen tok 40 år, i følge skriften, og er usikkert tidfestet til å ha startet mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Arkeologer som har søkt etter fortidsminner fra flukten har lite å støtte seg til og det er derfor usikkerhet i dette miljøet om ørkenvandringen faktisk har funnet sted. 

Men Skriftens ord lever.

Krigen i Gaza – En usedvanlig dårlig planlagt krig.

To norske forsvarsjefer har forskjellige meninger om krigen i Gaza. 

Sverre Diesen mener Netanyahu har startet en krig ut plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november et debattinnlegg iDagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mener krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mener tragedien som nå utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Det kan vi se allerede i dag. Diesen mener dette skader Israels omdømme og setter forsoningen med arabiske land på vent. Diesen mener at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder han ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Det ryktes riktig nok at det allerede finnes et dokument som sirkulerer i Israels statsapparat som forutsetter at palestinerne fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden er også allerede i gang med å fordrive palestinerne derfra.

Forstår ikke Israels plan. Den som ikke forstår denne planen er den norske forsvarssjefen Erik Kristoffersen. Han mener «det er uklart hva Israel egentlig mener med å knuse Hamas». Dette sier han i et intervju med Klassekampen 3.november. Kristoffersen viser til statsminister Jonas Gahr Støre som har sagt «at Israel bryter folkeretten, ved å si at landet har rett til selvforsvar, men at forsvaret må være forholdsmessig. Det skal tas hensyn til sivile. Den streken er langt overgått nå». Kristoffersen vil imidlertid ikke gå så langt som å si at Israel bryter folkeretten. Det forutsetter at man må undersøke hver enkelthendelse og se om den er et brudd på folkeretten eller ikke, mener Kristoffersen. 

Er Netanyahu og hans provoserende ytre-høyre regjering årsak til krigen?  Historien bak og frem til dagens krig for kort tid siden beskrevet i en annen post på denne bloggen. Her er det referert til Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly. Tisdall har tidligere skrevet at Netanyahu  er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans, Netanyahu's, karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved å så åpent ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlingene vi nå opplever uunngåelige, i følge Tisdall.