Historiene bak krigen mellom Israel og Hamas og det som nå skjer i Gaza.

Noen vil hevde at det begynte i 1947 og ble etterfulgt av krig og krig igjen og forhandlinger som ikke førte frem. Men kanskje må vi lenger tilbake i tid for å finne andre bidrag til en forklaring.

For mange begynte denne historien i 1947. Da stemte man i FN over beslutningen om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag.

Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Palestinerne så på dette som en fordrivelse, en katastrofe, og en utslettelse av det meste av deres samfunn i Israel. Rundt regnet 150.000 arabere ble igjen innenfor Israels grenser, men disse ble utsatt for offisiell diskriminering, fratatt rettigheter, og satt under militært styre i nesten to ti-år. Eiendommene deres ble ekspropriert og de gjenstående arabisk-israelske områdene ble underfinansiert til fattigdom.

PLO blir dannet og Israel starter ny krig. I 1964 dannet en koalisjon av palestinske grupper den Palestinske Frigjørings Organisasjonen, PLO, under lederskap av Yasser Arafat, med mål å etablere en Arabisk stat i Israels sted. PLO pådro seg mye oppmerksomhet med sine angrep og kidnappinger. I 1967 iverksatte Israel det som ble kalt en forbyggende defensiv krig mot Egypt, Jordan og Syria. Israel vant rask kontroll over store landområder inkludert Sinai-halvøya og Gaza-stripen fra Egypt, Golan-høyden fra Syria og Vest-bredden og Øst-Jerusalem fra Jordan. Seksdagers-krigen var sett  med israelske øyne en suksess. Israel erobret "bibelske landområder" som Judea og Samaria, noe som åpnet opp for nye jødiske bosetninger på Vest-bredden. De arabiske bosettingene ble satt under militær kontroll som fortsatt er regimet i dag.

Den første intifadaen og etableringen av Hamas. PLO var og er generelt en sekulær organisasjon selv om de fleste støttespillerne var og er muslimer. Islamistiske grupper hadde generelt avstått fra væpnede konflikter og var i hovedsak opptatt av å arbeide for et mer religiøst samfunn. Men dette skiftet under Sheikh Ahmed Yassin, en karismatisk mann som levde i Gaza, og som bisto ved dannelsen av flere islamistiske organisasjoner, inkludert Mujama al-Islamiya. Etter utbruddet av den første intifadaen (det første opprøret) i 1987 benyttet Yassin støtte fra Mujama al-Islamiya til å etablere Hamas sammen med andre Islamister. Yassin ble drept i et attentat 2004. Den første intifadaen utspant seg i 1987 som et opprør blant unge palestinere og spredte seg raskt i form av omfattende steinkasting mot israelske vaktposter. Den Israelske hæren svarte med arrest og kollektiv avstraffelse. Israel ble tvunget til forhandlinger, noe som ble innkassert som en suksess, og som styrket Arafat slik at man oppnådde et kompromiss med Israel som inkluderte adopsjon av prinsippet om en to-stats-løsning.

Oslo-prosessen for fred og den andre intifadaen. Det som senere er kalt Oslo peace-process startet etter at den først intifadaen hadde «stilnet» i 1993. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Jerusalems status og fremtiden for de jødiske bosetningene skulle skje ved videre forhandlinger. Fredsforhandlingene fortsatte, men ble avsluttet etter et forhandlingsmøte i USA på Camp David, ledet av Bill Clinton, som ikke ga resultater. Dette utløste den andre intifadaen med selvmordsbombere ledet av Hamas og andre grupper mot Israelske sivile mål og voldsomme Israelske gjengjeldelsesaksjoner. I løpet av fire år ble mer enn 3000 palestinere og 1000 israelere drept.

Og hva så? Frontene hardnet til. Murene og sikkerhets-gjerdene mot Gaza-stripen ble bygget. Menige israelske bosettere ble tøffere og mer voldelige. Statsminister Ariel Sharon rakk å si at Israel ikke kunne fortsette å okkupere palestinske landområder, men sa ikke at alternativet var en uavhengig palestinsk stat. I 2005 stengte han noen Israelske bosettinger på Gaza. Det er usikkert hva han ville gjort videre, men han fikk slag og ble liggende i koma. Israel sa inntil nylig, før den krigen som nå opplagt foregår, at Gaza-stripen offisielt ikke var okkupert. Hamas vant valget i de palestinske områdene i 2006 mye på grunn av et korrupt og politisk stagnert Fatah som til da hadde vært styrende parti. Nå "styrer" Hamas Gaza mens Fatah fortsetter "å kontrollere" Det som er igjen av det Palestinske Selvstyret på Vest-bredden. 

Hovedinnholdet i fremstillingen så langt er en forkortet litt fri oversettelse av et oppslag i The Guardian Weekly fra 20. oktober i år som også inneholder reportasjer fra de tidlige krigshandlingene.

Natanyahu sier nå at han aldri vil akseptere en Palestinsk stat. Og dette har han gjentatt flere ganger under den pågående konflikten. Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly, har tidligere skrevet at Netanyahu er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved så åpent å ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlinger uunngåelige.

Året 1947 er ikke så lenge siden i historien om jøder, muslimer og kristne - 1917 er kanskje vel så betydningsfullt. Året 1917 er året da den britiske politikeren, tidligere statsminister, men da utenriksminister, Lord Belfour underskrev og la frem det som i ettertid er omtalt som Belfour Deklarasjonen som i prinsippet etablerte et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i Palestina. Palestina var på denne tiden et Mandatområde som The League of Nations hadde lagt under britisk styre. Jødene var takknemlige og begeistret. Araberne og Muslimene, som allerede bodde og levde i Palestina så på Belfour som knyttet til en skandale og ulykke for seg selv og sine. Dette selv om deklarasjonen også inneholdt at "nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of (autochthonous) non--Jewish communities in Palestine", det vil si områder der det allerede var bosatt ikke-jøder.

Et lite sideblikk til Norge mer enn 100 år tidligere, i 1814. Litt på siden, men til historien hører også at Norge, i 1814 fikk en Grunnlov som i sin § 2 slo fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage Børn til samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Grunnloven av 1814 var del av markeringen av Norge som selvstendig stat etter dansk styre siden 1537. Så kan man kanskje tro at "jøde-paragrafen" var en arv fra Danske-veldet. Slik var det ikke. Danskene satte pris på jødenes merkantile tjenester i København og andre byer og hadde i 1814 ingen slik paragraf i sine lover. Jøde-forbudet kom inn i loven etter forslag fra en storbonde fra Jæren som var blant Eidsvoll-forsamlingens utvalgte og ble del av en paragraf som også inneholdt andre grupper man ikke ønsket som innvandrere. Norge var ikke alene med sin mistenksomhet mot jødene på den tiden og tidligere. «Den evangelisk-lutherske Religion» var som nevnt Statens religion i Norge i 1814 og da kom Martin Luther med på lasset. Allerede i 1543 publiserte han skrivelsen «Om Jødene og Deres Løgner» der han for sin del slo fast at Jødene ikke er Guds folk. Han sparte ellers ikke på «kruttet» i den øvrige beskrivelsen av Jøders handlinger og adferd slik han oppfattet denne på 1500-tallet. Luther er verken før eller siden enestående i å formidle mistro rundt jøders bidrag i samfunnet. 

Konspirasjonsteorier om jøder og deres sammensvergelser var et avgjørende innslag i jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. For Luthers del er den offisielle tolkningen at han ikke må oppfattes som antisemittisk, som er rasemessig fundert, men som tilhenger av anti-judaisme, som er religiøst motivert.  Antisemittisme finner vi spor av tilbake på 1800-tallet. Sion vises protokoller ble første gang trykket og utgitt i Russland i 1903. Teksten utgir seg for å være hemmelige møtereferater som påstås å avsløre en gigantisk jødisk verdenssammensvergelse styrt og manipulert av jødiske bakmenn. Hitler hentet inspirasjon herfra. I dag er "protokollene" kjent som en av de aller mest kjente konspirasjonsteorier. 

Jødene og også muslimenes historie går, som vi alle vet, mye lenger tilbake i tid og inneholder også en periode fra ca. 1140 til ca.1200 som noen historikere omtaler som «The Golden Age of Jewish- Muslim Relations» og som utspant seg i området langs Middelhavet fra Baghdad til Cordova. Andre historikere kaller dette en myte. Men vi må fortsatt enda lenger tilbake i tid for fullt ut å forstå bakgrunnen for det vi opplever i dag. Det vi blant annet vet er at det mellom 1095 og 1291 ble organisert og gjennomført en rekke større og mindre korstog for å befri Det hellige land fra muslimsk styre. I 1099 erobret korsfarere Jerusalem. De fleste jødiske og muslimske innbyggere som forsøkte å forsvare byen skal ha blitt massakrert. Og så ble vi vel ikke så mye klokere av det enn at vi kan konstatere at vold og uro lenge har vært et fenomen i området.

Utferden fra Egypt mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Ifølge Bibelens fortelling toget israelittene under Moses og Arons lederskap ut av Egypt og mot Kanaans land, der deres forfedre hadde

levd, et land som de var blitt lovet av Gud. Utferden fra Egypt ligger som grunn for feiringen av den jødiske påsken som også omtales som «det usyrede brøds høytid». Vandringen tok 40 år, i følge skriften, og er usikkert tidfestet til å ha startet mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Arkeologer som har søkt etter fortidsminner fra flukten har lite å støtte seg til og det er derfor usikkerhet i dette miljøet om ørkenvandringen faktisk har funnet sted. 

Men Skriftens ord lever.