Trump og «krigen» i Midt-Østen – Hvor er vi nå i juni 2026?

 

 

 

 

 

 

I en post på denne bloggen 25. mars i år presenterte jeg en «kalender» over Trumps stadige påstander om at en fredsavtale med Iran var «like rundt hjørnet» om bare en dag eller to. Slik fortsatte det med stadig nye påstander om en avtale frem til 4. mai. Her følger en videre enkel oppdatering. Men først et tilbakeblikk til siste halvdel av april der Trump var aktiv part på mange fronter.

Torsdag 16. april 2026: Trump som Røde-Kors-lege eller Jesus? I Aftenposten torsdag 16. april publiseres et bilde som Trump selv hadde publisert på sin egen mediekanal. Det viser det han omtaler som seg selv som Røde-Kors-lege, frihetsgudinnen skimtes i bakgrunnen sammen med helsepersonell.  Trump mente med dette å understreke og vise at han hjelper folk. Tidligere hadde han, da dette bildet dukket opp, publisert bilder av seg selv som henholdsvis Pave og Konge. Dagen etter kunne vi i samme avis lese at Pave Leo i en tale hadde uttalt at «Krigens herrer later som om de ikke vet at det bare tar et øyeblikk og ødelegge, mens det ofte ikke er nok med et helt liv til å gjenoppbygge. De vender det blinde øyet til det faktum at milliarder av dollar brukes på død og ødeleggelse, mens ressursene som trengs til helbredelse, utdanning og gjenoppbygging ikke er å oppdrive». Trump repliserte med å kalle paven «…veik mot kriminalitet og forferdelig i utenrikspolitikk». Flere av Trumps nære medarbeidere fulgte opp med lignende omtale av Paven. Italias statsminister Giorgia Meloni, som har vært en støttespiller for Trump, benyttet anledningen til å ta avstand fra Trumps uttalelser om Paven og kan med det ha styrket sin posisjon i Italia der Trump ikke er særlig populær.

Lørdag 23. mai 2026: En ny ordre fra Irans øverste leder skjerper konflikten med USA. To iranske sentrale kilder har da nylig meddelt at Irans øverste leder har utstedt et direktiv om at  Irans lagre av høyt anriket uran ikke skal sendes ut av landet. Denne ordren undergraver USAs absolutte krav for en varig fredsavtale. Trump var raskt ute og gjentok kravet om kontroll med uranlageret. Israels statsminister Benjamin Netanyahu har for sin del gjort det klart at Israel ikke vil anse krigen som avsluttet før uranlageret er ute av Iran, Iran oppgir sin støtte til regionale militser og de iranske ballistiske missilprogrammet er avviklet. Israels energiminister Eli Cohen har også meldt seg på ved å si: «Det vil ikke finnes noen hellig ku i Iran hvis kampene gjenopptas. Neste fase vil innebære angrep mot økonomiske mål, energianlegg – olje, gass og kraftverk».

Torsdag 11. juni 2026: Trump med nye trusler mot Iran. På sin internettkanal Truth Social skriver Trump at «USA kommer til å angripe Iran VELDIG KRAFTIG». «På et eller annet tidspunkt i overskuelig fremtid kommer vi til å ta Kharg-øyen, annen oljeinfrastruktur og fullstendig kontroll over deres olje- og gassmarkeder, litt på samme måte som vi har gjort i Venezuela. Det har fungert fantastisk for både Venezuela og USA». Til samme tid hevder han at «TRUTH SOCIAL IS THE BEST! There is nothing even close!!!» Truth Social er, som vel de fleste vet, Trumps egen internett-nyhetskanal. Dagsavisen har 11. juni et oppslag om aktiviteten på denne kanalen. «Trumps nattlige raserianfall har et gjenkjennelig mønster og består av en bisarr miks av personlig hevn, politisk propaganda og ren popkultur. Ekspertene deler dem inn i tre hovedkategorier. Den viktigste er hans sanseløse angrep på personlige eller politiske fiender – dommere, statsadvokater, «fake news»-medier og politikere som Joe Biden og Kamala Harris. Det er da han tyr til de store bokstavene med ord som «CORRUPT», «WEAK» og «CRIMINAL». Utover dette deler han innlegg andre har skrevet, gjerne konspirasjonsteorier. I tillegg følger han ofte opp med selvforherligende omtale av seg selv.

Trumps vrangforestillinger om betydningen av eksport. Trump liker å fremstille seg selv som en særdeles vellykket forretningsmann, forhandler og ikke minst politiker.

I Dagens Næringsliv utgave 29. april i fjor (2025) skrev professor Karen Helene Ulltveit-Moe om dette. Hun innleder med å vise til nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman som for 30 år siden skrev at «mange mennesker tror at noen som har skapt en personlig formue vet hvordan man skal gjøre et land til en suksess. Faktisk, så vil dennes råd være katastrofalt villedende». Trumps ambisjon om «Make America Great Again» gjennom aggressiv handelspolitikk som struper importen fra andre land, baserer seg på en vrangforestilling om at et land er som en bedrift. I Trumps verden er eksport parallell til en bedrifts inntekt, mens import er å tenke på som en utgift. Det er virkelig motsatt ifølge Ulltveit-Moe. Eksport er varer og tjenester vi gir fra oss, mens import er noe som gir nytte og som vi kan leve av. Poenget med eksport er å kunne betale for import. For.  et land er det først og fremst to mål som bør være førende for næringspolitikken. Alle samfunnets produksjonsressurser (arbeidskraft, kapital og naturressurser) benyttes, og alle ressurser brukes på en slik måte at de kaster mest mulig av seg. Slik oppnår et land høyest mulig verdiskaping ifølge Ulltvei-Moe i Aftenposten 29. april 2025.

 

 

 

 

Ikke våpenhvile og varig fred på Gaza enda og Trump stadig mindre populær hjemme?

 

Ikke våpenhvile og fred på Gaza enda. På denne tiden av året den 20. oktober i år 2000, 25 år tilbake i tid, foreslo Israels daværende statsminister Ehud Barak en pause i de da pågående fredsforhandlingene mellom partene. Minst ti palestinere mistet samtidig livet i nye sammenstøt. Den 21. oktober samme år vedtok FNs generalforsamling og et ekstraordinært arabisk toppmøte i Kairo skarpe fordømmelser av Israel. Tjuefem år seinere, etter at Donald Trump har presentert sin freds- og utviklingsplan for Gaza, bomber Israel nå fortsatt mål over hele stripa. Minst 49 palestinere ble drept i angrepene. Israel anklaget Hamaz for å angripe israelske bakkestyrker i Øst-Rafah, helt sør på Gazastripa. Her ble to israelske soldater drept i ifølge BBC. Hamaz har for sin del uttalte at de ikke har kjennskap til sammenstøtene, som skjedde i «rød sone» en del av Gaza som er kontrollert av Israel. Flere medier hevder at det som nå utspiller seg er sammenstøt mellom Hamas og Abu Shabab-militsen som støttes av Israel. Anarki og kaos er den mest passende beskrivelse på det som skjer i Gaza nå. To år med krig har ført med seg voldsom økning i kriminalitet i Gaza. IDF, Hamaz og Abu Shabab-militsen er ikke alene om å være bevæpnet og virksomme på Gaza. Det som skjer på Vestbredden får for tiden mindre oppmerksomhet. Fred skapes opplagt ikke av seg selv. Vil Trumps planer om gjenoppbygging og bosetting av palestinere på Gaza noen gang bli realisert?  Og hvor står Natanyahu nå? Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant og president i Norges Forsvarsforening skriver i Dagens Næringsliv 24. oktober at "Trumps fredsplan er bygget på sandgrunn, ... Det anvises ingen løsninger på konfliktens kjerne-utfordringer, og det er ikke engang sikkert at de noen gang kan bilegges. Det kan ta tiår før man kan konkludere med hvor vellykket Trumps initiativ har vært". Hva er Trumps plan videre? Hva er og hvordan blir neste fase?

For mange berørte begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvile-forhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som del av denne prosessen. Senere var også Norge involvert i prosessen.

Donald Trump som fredsmekler. Alle mener at Trump burde fått Nobels Fredspris i år. Det mente han i det minste selv på alles vegne. Trumps argumentasjon for at han burde være årets prismottaker var at han etter eget utsagn hadde stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og som med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle, er det for det fleste tilfeller lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I følge den tidligere norske forsvarssjefen, Sverre Diesen, i Dagens Næringsliv onsdag 22. oktober i år, er den erklærte våpenhvilen ingen løsning på den israelsk-palestinske konflikten, eller et "veikart" for Gazas og Palestinas politiske fremtid. Den er langt fra en verdenshistorisk fred i Midtøsten, slik Trump vil ha oss til å tro. At Trump kombinerer rollen som fredsskaper og forretningsmann, og kanskje ofte er mest det siste, ble blant annet tidlig påpekt av leder-guruen Ichak Adices i 2016 gjengitt i en tidligere post på denne bloggen. Adices personlighets-beskrivelse var i sin tid ment som advarsel mot å slippe Trump til som president. 

Flere millioner amerikanere deltok i demonstrasjoner mot president Donald Trump i alle USAs 50 delstater sist lørdag. Mange tok til gatene i New York i USA for å demonstrere mot Trump. Demonstrasjoner foregikk på i alt 2700 steder i alle landets 50 delstater. Rundt regnet deltok syv millioner mennesker i fredelige protest-demonstrasjoner mot Trumps autoritære politikk. En politikk der militære settes inn i bygatene, folk sendes ut av landet uten rettergang, tollsatser stiger og senkes uforutsigbart, mens ytringsfriheten utsettes for antidemokratiske angrep. I følge meningsmålinger er 55% nå misfornøyd med Trumps økonomiske politikk, mens 40% er fornøyde. Fra Det hvite hus skal kommentarene ha vært av typen "Who cares", men sent lørdag, ble det i følge Aftenposten, publisert en 19 sekunder lang AI-video der Trump setter seg inn i et fly merket King Trump, tar av opp i luften og sprer kloakk over folkemengder i demonstrasjonstog.

 

Hva så med krigen i Ukraina? Blir det våpenhvile og fred her? Tidligere nevnte Dalhaug sier videre i sitt innlegg i DN at "Det bør derfor gi grunn til bekymring hvis Trump er blitt "svimmel på suksess" og videre: "Det er lite som tyder på at vi plutselig har fått et fredsstiftende unikum på plass i Det hvite hus". I følge Dalhaug innledet Putin sin nylige telefonsamtale med Trump med å gratulere Trump med Gaza. I forkant av samtalen hadde Trump snakket om å gi Tomahawk kryssermissiler, betalt av europeerne, til Ukraina. Putin ba Trump om en telefonsamtale i forkant av Trumps møte med Zelenskyj, og siden ble det ikke mer snakk om langt-rekkende krysser-missiler til Ukraina. Og videre i følge Dalhaug: "I tillegg skal Trump ha gjentatt russisk-vennlige standpunkter og forsøkt å presse Ukraina til å gå med på russiske betingelser, blant annet å gi opp festningskjeden i Donbas og overlate hele Donetsk fylke til Russland". Dalhaug mener at Trump i realiteten bidro sterkt til å svekke sitt eget og Ukrainas utgangspunkt etter disse samtalene med Putin.

Dagene rundt 20. oktober 2025 og senere var opplagt ikke Trumps beste. Hva nå? Nå varsler Trump sanksjoner mot russiske oljegiganter. Også EU har vedtatt sanksjonspakke. Målet er å frata Russland mulighetene til å føre krigen i Ukraina videre. Myndighetene i Russland mener nye vestlige sanksjoner vil virke mot sin hensikt. I følge Aftenposten 24. oktober har den russiske ekspresidenten, Dmitrij Medvedev, kalt USAs sanksjoner en krigshandling. Og videre hevder Medvedev på Telegram: "USA er vår motstander, og deres pratsomme "fredsskaper" har nå for fullt gått på krigsstien mot Russland". "Nå har Trump alliert seg fullstendig med ko-ko Europa", skriver Medvedev videre.

 

          

 

             

Gaza og Netanyahus politiske overlevelse og Trumps "GREAT Trust"

 

Gaza og Netanyahus politiske overlevelse. The Economist 30. august i år inneholder en oppsummering av status for Israels krig mot palestinerne og Hamaz i Gasa og en antydning om vegen videre. Mye handler om Binyamin Netanyahu. En talspersoner for IDF (Israels militære styrker), Daniel Hagari hevdet allerede for et år siden (her fritt oversatt) «…at Hamas ikke kan kriges bort for så å forsvinne. Å hevde at dette er mulig er å kaste sand i øynene på Israels innbyggere. Hamas er en ideologi og ide som har dypt rotfeste i den palestinske befolkningen på Gaza-stripen. Slik ideologi lar seg ikke utslette». Uttalelsene fra Hagari er i ettertid kritisert av fremstående høyre-politikere i Israels regjering. Og statsminister Netanyahu, som hevder at IDF har drept minst 14 000 Hamas-krigere, og at man ikke vil avslutte krigen før Hamas militære- og kontrollerende ambisjoner er eliminert.

Politisk posisjon som vern mot rettsforfølgelse. The Economist hevder i sitt oppslag at Netanyahu styres av sin frykt for at han ikke vil kunne opprettholde sin politiske posisjon. Han ser frem mot nyvalg i oktober neste år. Om han avslutter krigen vil han umiddelbart miste støtte fra sine allierte høyreorienterte nasjonalister som i dag er med i regjeringen. Mister han sin politiske hovedrolle i Israel, mister han også sin immunitet og kan risikere å bli stilt for retten og dømt for korrupsjon. Netanyahu har for egen del lansert en plan der IDF skal starte forberedelsene til etablering av en «Humanitær by» i et lite hjørne syd på Gaza hvor Gazas gjenværende befolkning, drøyt 2 millioner mennesker, kan samles mens israelske tropper utsletter Hamas i resten av Gaza. IDF har så langt karakterisert dette forslaget som ugjennomførbart og ulovlig. Netanyahu foreslo deretter en mindre omfattende plan der man med fokus på Gaza city, der nå per dato omtrent halvparten av Gazas gjenværende befolkning oppholder seg. IDF-General Zamir protesterte også mot dette forslaget, men ble overhørt. IDF har i stedet iverksatt «Operation Gideons’s Chariots B som foreløpig bare er effektuert militært i utkanten av Gaza city.

Sverre Diesen mente Netanyahu startet en krig uten plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november i 2023 et debattinnlegg i Dagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese i denne sammenheng. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mente da at krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mente at tragedien som utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne. Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, skapte en stemningsbølge i Israel som tvang regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza. Det var ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep. Diesen mener at Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder ham ved makten ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til. Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Sett fra nåtiden ser det ut som Diesen var ganske så klartenkt i sin analyse i 2023.

Trump vil ta over Gaza og bygge ferieparadis. Trump har igjen meldt seg på med ideen om å ta over Gaza-stripen etter krigen og iverksette en plan som nå heter "GREAT Trust". Kort fortalt: USA vil administrere Gaza-stripen i 10 år mens området gjøres om til turist-resort. Befolkningen på Gaza kan "frivillig" dra til andre land og få økonomisk kompensasjon. Eller de kan velge å bli på Gazastripen i trygge soner mens seks til åtte "smarte byer" bygges i Gaza. Deretter vil palestinere som velger dette alternativet få utdelt leilighet. Israel inviterer nå Influencere med store følger-skarer fra USA til Gaza for å sikre positiv omtale av planene og det som nå foregår på Gaza.

Om Gaza, Hamas, palestinerne og Israel i krig og store usikre dødstall.

Mandag 19. mai ble det rapportert at over hundre mennesker ble drept i israelsk angrep mot en teltleir for flyktninger på Gazastripen. Mange av de drepte skal være barn. Matmangel brer seg på grunn av Israels blokkade. Det meldes også at det ikke lenger er noen fungerende sykehus igjen i Nord-Gaza. Statsminister Benjamin Netanyahu sier det er uaktuelt å stanse krigen før Hamas er fullstendig nedkjempet.

For mange begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag. I 1993 fikk vi det som senere er kalt Oslo peace-process. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med PLOs Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Mer av i historien frem til der vi er i dag finner du her og nedenfor.

Hamas angrep Israel fra Gaza 7. oktober 2023. Hva var bakgrunnen? Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly. skrev tidlig at Netanyahu var den egentlig ansvarlige for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi etter hvert ble vitne til. Natanyahu skal ha uttalt offisielt u at han aldri vil akseptere en palestinsk stat. Netanyahu's, karriere har ifølge Tisdall vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall uttrykte tidlig at Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han valgte å bli leder for. Ved å så åpent ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlingene tidlig i oktober 2023 og senere uunngåelige, ifølge Tisdall.

FNs Hovedforsamling krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza 12. desember i 2023. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) stemte med overveldende flertall, 12. desember i 2023, for en resolusjon som krevde humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse var Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen ble derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. Til samme tid ble det rapportert om 18 800 drepte og 50 900 skadde etter krigshandlingene så langt. Sent i september 2024 ble det rapportert 41 500 drepte, hovedsakelig kvinner og barn og 1300 drepte i Libanon, etter Israels angrep der. Dødstallene varierer og er svært usikre ikke minst fordi det trolig ligger mange døde under ruinene av utbombede bygninger i Gaza. The Economists utgave 10 mai i år oppgir 52 615 som antall døde rapportert av Gazas myndigheter, men samtidig et laveste estimat for døde på 77 000 og et høyeste estimat på 109 000 døde. Dette tilsvarer 4-5% av Gazas opprinnelige innbyggere. Israel har samtidig oppgitt at 20 000 palestinske krigere er drept. Israel oppgir å ha mistet 105 soldater under krigshandlingene.

Donald Trump undertegnet 6. februar en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». USA og Israel er ikke medlem i ICC, og de to nasjonene har aldri anerkjent domstolens jurisdiksjon. Domstolen har tidligere reist sak mot Putin og det russiske barneombudet for brudd på krigens lover for handlinger begått under krigen i Ukraina etter at barn fra områder erobret av Russland i Ukraina, ble sendt til Russland for adopsjon. Russerne og Putin har siden dette snakket gjentatte ganger om internasjonale dobbel-standarder. Putin kan etter ICCs behandling av saken ikke reise til stater som har sluttet seg til domstolen uten å risikere å bli fengslet. ICC, Den internasjonale Straffedomstolen, er en av to internasjonale domstoler med sete i Haag. Den andre er ICJ, FNs domstol for avgjørelse i tvister mellom stater. Det var den siste av disse som behandlet et saksanlegg fra Sør-Afrika mot Israel for brudd på folkemord-konvensjonen i 2024.

Israel, Hamas og Hizbollah og krig med konsekvenser også for presidentvalget i USA?

Israel, Gaza, Libanon - Nethanyahu, Hamas og Hizbollah og kriger med konsekvenser også for presidentvalget i USA?

Hizbollah ble ifølge kilder etablert i 1982 av muslimske religiøse ledere med støtte fra Iran med primært formål å bekjempe Israels invasjon av Libanon da. Krigerne deres ble trent og organisert av en kontingent bestående av 1500 soldater fra den Iranske Revolusjonsgarden som fikk innreisetillatelse fra Syria og fikk etablere base i Bekaa-dalen som da var okkupert av Libanon. Det er omstridt om Hizbollah som militant gruppe ble etablert i 1982 eller om dette først skjedde senere i 1985. Også opphavet er omstridt. Noen hevder at Hizbollah ble dannet av tilhengere av Sjeik Ragheb Harb, lederen av den sydlige Shiamuslimske motstandsbevegelsen. Han ble drept av Israel i 1984. Uavhengig av forhistorien er det en kjensgjerning at flere forskjellige Shia-grupper etter hvert ble assimilert inn i Hizbollah. Uavhengig av forhistorien hører det også til historien som fortelles at den 8. juni 1982, to dager etter den israelske invasjonen av Libanon, gjennomførte 50 militante shiaer et bakholdsangrep mot en israelsk militær kolonne syd for Beirut. Dette angrepet inngår blant de grunnleggende mytene om etableringen av den islamske motstandsbevegelsen og Hizbollah, «The party of God», i Libanon. Shia-bevegelsen i Libanon ærer sine martyrer i krigen mot Israel. I 1990 ble Hizbollah transformert fra en revolusjonær gruppe til også å bli et politisk parti i Libanon. Denne prosessen omtales som Libanonifiseringen av Hizbollah. I 1992 besluttet Hizbollah også å delta i valget i Libanon og vant 12 seter i det libanesiske parlamentet. De innledet senere en dialog med libanesiske kristne i parlamentet. I 1997 etablerte Hezbollah en multikonfesjonell Libanesisk brigade for å bekjempe den Israelske okkupasjonen.

Hvor kommer hatet fra? Vi må tilbake til 1948 og "nakba" - "en arabisk katastrofe". Den 14. mai i 1948 erklærte jødene Israel som egen stat. De omkringliggende arabiske landene gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av denne nye jødiske staten. Tre-kvart millioner mennesker som vi i dag kaller palestinere, 80 % av befolkningen i området som senere ble Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper, senere av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel. Under fordrivelsen av palestinere ble flere tusen palestinere drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn. Et år tidligere, i 1947, hadde man i FN stemt over en beslutning om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk og en arabisk, i et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært sin uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren, IDF, sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn det som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som eget område. Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Mer om historien her.

En blodig erobring så langt med konsekvenser langt utenfor Israel og Libanon. Krigen på Gaza-stripen har offisielt så langt tatt livet av 41 500 mennesker hovedsakelig sivile menn, kvinner og barn. Tallene som oppgis er trolig i underkant. Hele familier er utslettet. Ingen gjenlevende kan rapportere. Dessuten er det trolig mange omkomne som fortsatt er skjult i sammenraste bygninger. I Libanon regner man så langt (pr 25.09.24) med at mellom 1200 og 1300 libanesere er blitt drept etter krigshandlingene startet der. Det som står klart frem er at Hamas fortsatt er aktivt tilstede på Gaza-stripen og fortsatt holder på Israelske gisler. Ifølge den norske forskeren Hanne Eggen Røislien har Israel som primært mål å fjerne Hamas som trussel. Hamas er ifølge Israel del av et større fellesskap som truer deres sikkerhet. For et snaut år siden ble 60.000 israelere evakuert fra Nord-Israel etter at Hizbollah begynte å angripe over grensen for å presse Israel til å avslutte krigen mot Gaza. Å returnere disse trygt står i dag på listen over Israels krigsmål. Hizbollah har for sitt vedkommende uttalt at de legger ned våpnene så snart Israel inngår en fredsavtale med Hamas. Israels angrep på Libanon viser at Nethanyahu ikke er villig til å inngå en slik avtale med Hamas, men heller vil forsøke å presse Hizbollah til å inngå et kompromiss. Omtrent der synes vi å være i dag mot slutten av september i 2024. Israels utvidelse av krigen vil kunne påvirke utfallet av det kommende presidentvalget i USA. Opptrappingen av krigen er maksimalt ugunstig for Demokratene og presidentkandidat Harris. De hadde hatt god hjelp i å kunne vise til en normaliserings-avtale som avslutter krigen mellom Israel og den arabiske verden og frir USA fra rollen som aktiv støttespiller for et Israel i krig med deler av den arabiske verden. Nethanyahu har for sin del sterk personlig motivasjon for ikke å ønske en slik avtale. Presidentvalget blir jevnt løp og dette kan være nok til at vippe-statene vipper Trumps veg. Pennsylvania, den største "vippe-staten" er spesielt interessant.

Bilder sier ofte kompakt mer og også annet enn ord. Avslutter derfor med kommentarer fra noen utvalgte karikatur-artister som har engasjert seg og antydet hvordan motivene og virkeligheten fremstår for dem.

Netanyahu mener krigen på Gaza snart er over og at det nå er Hezbollah som skal nedkjempes.

Om Israels tro på kortsiktige, taktiske løsninger på langsiktige, strategiske problemer. En talsperson for Israels hær sier nå at Hamas ikke kan kriges bort. For å finne grunnlaget for alt hatet må vi tilbake til 1947-48 og til "nakba".

Israels tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem. Den 1. november i 2023, kort tid etter Hamas angrep på NOVA-festivalen, skrev den tidligere norske forsvarssjefen Sverre Diesen et debatt-innlegg i DagensNæringsliv, med tittelen «Når taktikk blir strategi». Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas var utgangspunkt for innlegget. Han mente krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mente tragedien som da utspilte seg i Gaza eksponerte «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også «den sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne». Hamas terroraksjon inne i Israel, mente Diesen, «skaper en stemningsbølge i Israel som tvinger regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza, og det er ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep». Diesen mente at «Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder ham ved makten» ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til». Diesens budskap var at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Han viste til rykter om at det allerede fantes et dokument som sirkulerte i Israels statsapparat der man forutsatte at palestinerne skulle fordrives til Sinai-halvøya. Jødiske bosettere på Vestbredden var dessuten allerede i gang med å fordrive palestinerne fra Vestbredden. Han fikk støtte av flere andre.

 

IDF talsperson sa nylig at Hamas ikke kan kriges bort. Nå senest får Diesen støtte fra en fremstående representant i den israelske hæren som har uttalt at Hamas ikke kan kriges bort for så å forsvinne. Å hevde at dette er mulig er å kaste sand i øynene på publikum og Israels innbyggere. Hamas er en ideologi og en ide som har dypt rotfeste i den palestinske befolkningen på Gaza-stripen. Slik ideologi lar seg ikke utslette. Daniel Hagari har frem til dette vært talsperson for den israelske hæren IDF (Uttalelsene er her fritt oversatt). Uttalelsene fra Hagari er i ettertid kritisert av fremstående høyre-politikere i Israels regjering. Og statsminister Netanyahu, som hevder at IDF har drept minst 14 000 Hamas-krigere, og har uttalt at man ikke vil avslutte krigen før Hamas militære- og kontrollerende ambisjoner er eliminert, men at dette ikke nødvendigvis innebærer at alle medlemmer av Hamas er drept. Samtidig hevder Netanyahu på den ene side at krigshandlingene ikke vil bli avsluttet før alle gisler er løslatt, men samtidig at krigen mot Hamas går mot slutten og at Israel nå vil flytte militær oppmerksomhet til grensen i nord mot Libanon for å nedkjempe Iransk-støttede Hezbollah. Men det er altså fortsatt i dag 4. juli 2024 krig på Gaza-stripen og Israelske bosettere på Vestbredden fordriver fortsatt palestinere derfra.

                                                                                                                

Hvor kommer hatet fra? Vi må tilbake til 1948 og "nakba" - "en arabisk katastrofe". Den 14. mai i 1948 erklærte jødene Israel som egen stat. De omkringliggende arabiske land gikk til angrep dagen etter for å hindre etableringen av denne nye jødiske staten. Tre-kvart millioner mennesker som vi i dag kaller palestinere, 80 % av befolkningen i området som senere ble Israel, ble utvist eller tvunget på flukt fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem av sionistiske paramilitære grupper, senere av Israels forsvar etter opprettelsen av staten Israel. Under fordrivelsen av palestinere ble palestinske arabere ble flere tusen palestinere drept, og over 500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn. Et år tidligere, i 1947, hadde man i FN stemte over en beslutning om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært sin uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som eget område. Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Mer historie her.

Sør-Afrika har reist sak mot Israel i Haag. Israelske myndigheter bryr seg ikke, men prøver kanskje å gjenta en historisk tragedie.

Planlegger noen i Israel å gjenta en historisk tragedie uten å bry seg om Sør-Afrika og Den Internasjonale Domstolen i Haag. Og hva om man planlegger å gjenta en historisk tragedie? 

Planlegger noen i Israel å gjenta en historisk tragedie? Professor Bernt Hagtvedt skriver i Aftenposten 16. januar at avisen The Daily Telegraph har meldt at dette nå er en plan som diskuteres av regjeringen i Israel. Gaza skal ifølge samme nyhet av-befolkes og så re-befolkes av israelere. Statsminister Netanyahu skal til partifeller i Likud ha sagt at man nå arbeider med slike planer, men at det er en utfordring å finne land som faktisk er villige til å absorbere palestinere. De religiøst-fundamentalistiske partienes ledere, Betzalel Smotrich og Itmar Ben-Gvir skal allerede ha uttalt sin støtte til planen. Hagtvedt minner oss i sitt debattinnlegg om at man i 1937 i Polen arbeidet med tilsvarende planer for folke-forflytting av polske jøder til Madagaskar. Hagtvedt oppfordrer UD i Norge til å kalle inn den israelske ambassadøren i Oslo for å bringe klarhet i om dette er noe man faktisk har planer om i Israel. Med dette må vi anta at den opprinnelige ideen om å et "nytt hjem" for palestinerne på Sinaihalvøya er skrinlagt. Meningsmålinger viser at så mange som 70% av israelerne støtter en ide om "å oppmuntre til frivillig emigrasjon". Men hva så med Gaza-stripen? Yossi Dagan, leder og talsperson for 35 ulovlige bosettinger på Vestbredden oppfordrer sin partifelle Netanyahu til å støtte etablering av jødiske bosettinger på hele Gazastripen.  

Sør-Afrika har reist sak mot Israel i Den Internasjonale Domstolen i Haag. Det som er helt sikkert er at Den Internasjonale Domstolen (ICJ) i Haag (FNs domstol for avgjørelse i tvister mellom stater) for tiden behandler et saksanlegg Fra Sør-Afrika mot Israel for brudd på folkemord-konvensjonen. Tidligere har man reist spørsmål om Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC), som også ligger i Haag, ville ta ut tiltale mot ledere i Israel og Hamas for brudd på krigens lover, slik den har gjort med Putin og det russiske barneombudet for handlinger begått under krigen i Ukraina. Russerne og Putin snakker om internasjonale dobbel-standarder og at en ny verdensorden er på veg. Med bakgrunn i at Putin ikke kan reise til stater som har sluttet seg til domstolen uten å risikere å bli fengslet. Her er det viktig å ikke snuble i bokstav-kombinasjonene og funksjoner. ICC er opprettet for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord (også kalt genocid).

Netanyahu har sagt fra at israelske myndigheter ikke vil bøye av.  Professor Geir Ulstein skrev en kronikk i Klassekampen 17. januar om saken Sør-Afrika vs. Israel der Sør-Afrika opptrer på vegne av Palestina og på vegne av verdenssamfunnets interesse, for å hindre folkemord. Israel hevder prosessuelle argumenter for å få avvist saken, blant annet om at de ikke ble varslet i forkant. Det som gjør saken vanskelig er, ifølge Ulstein, at det er nødvendig å bevise at hensikten med krigshandlingen og blokaden av humanitær hjelp faktisk var helt eller delvis ødeleggelse av en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe. Israel hevder at de fører krig mot Hamas etter selv å blitt angrepet. Men, hevder Ulstein i sin kronikk: «folkemord-konvensjonen forplikter stater til å hindre folkemord og å straffe oppfordringer til slike handlinger». Sør-Afrika har i sin sak for ICJ fremsatt krav om at domstolen pålegger Israel å stoppe krigshandlingene, hindre oppfordringer til folkemord og at det gis tilgang for internasjonale undersøkelseskommisjoner. Her mener Ulstein at Sør-Afrika kan ha en sterkere sak. En utfordring er at det ikke finnes noe sanksjons-apparat som kan tvinge gjennom det ICJ bestemmer. Netanyahu har allerede uttalt at israelske myndigheter ikke vil bøye seg. Avgjørelsen fra ICJ er ventet i løpet av noen uker. 

Ukraina og Gaza, internasjonale dobbel-standarder og en ny verdensorden

Det er ikke alltid mulig å føre en konsistent utenrikspolitikk. Den såkalte «International rule-based order» er ikke helt i orden. Noen viser til doble standarder eller dobbel-moral. Andre til viser til en ny verdensorden og våpenhvile i Ukraina.

Ikke alltid mulig å føre en konsistent utenrikspolitikk. «Å være konsistent i utenrikspolitikken er en luksus politiske ledere ikke alltid finner mulig. Richard Haas skal engang ha sagt omtrent dette (her fritt oversatt). Haas har et langt liv bak seg som rådgiver for presidenter og generaler i USA og var også en periode utenriksminister. Utsagnet ble hentet frem av det The GuardianWeakly i et oppslag om president Joe Bidens forsvar av Israels invasjon av og krigføring på Gaza-stripen nesten samtidig som han fordømmer Russlands invasjon og krigføring i Ukraina. USA og Israel stemte like før årsskiftet sammen med åtte andre land mot en resolusjon i FN som krevde våpenhvile i Gaza. 

International rule-based order uten orden. Fjorårets siste utgave av The GuardianWeekly tar for seg dobbelstandarder i USA fordømmelse av Russland i Ukraina vs Israel i Gaza. Magasinet viser til at det er langt flere sivile drept etter to måneder Israelsk bombing av Gaza enn det er sivile drept etter to års krigføring i Ukraina.  Magasinet siterer også den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov som i en tale nylig kommenterte det som omtales som «International rule-based order» som amerikanerne viser til som referanse for sin utenrikspolitikk. «The rules were never published, were never even announced by anyone to anyone, and they are being applied depending on what exactly the west needs at a particular moment in modern history». En annen amerikansk utenrikspolitisk rådgiver med  Russland som spesialfelt, Fiona Hill, mener at Putin for tiden nok tenker at trenden i utviklingen er i hans favør særlig når han kan konstatere at fortsatt amerikansk støtte til Ukraina er blitt et stridsspørsmål blant amerikanske politikere.

Double standards? The GuardianWeekly har også hentet frem en uttalelse fra John Kerry, Secretary of State, under president Obama, som i 2016 kommenterte Russlands rolle i bombingen av Aleppo i Syria med «It is inappropriate to be bombing the way they are. It is completely against the laws of war, it is against any common morality, and it is costing enormously». De har også hentet frem en uttalelse fra Joe Biden i Polen i forbindelse med et-års dagen for den russiske invasjonen av Ukraina: «They have committed depravity, crimes against humanity, without shame or compunction. They’ve targeted civilians with death and destruction….». Senere uttalte amerikanske myndighetspersoner at «..the US government assessed that members of Russia’s forces had commited war crimes i Ukraine». Magasinet konkluderer med at «The US risks becoming synonymous with double standards».

En ny verdensorden og Ukraina. Putin har, igjen ifølge The GuardianWeekly, nylig holdt en tale for nye diplomater. Her sa han at verden nå gjennomgår det han kaller en kardinal transformasjon. Den grunnleggende forandringen består i at den tidligere unipolare verdensorden nå erstattes av en multipolar verdensorden. Jeg tror dette allerede er blitt opplagt for de aller fleste. Naturlig nok vil ikke en slik omstilling skje silkeglatt, men den er en realitet og omstillingen, vil jeg understreke, er ikke reversibel (her fritt oversatt). The GuardianWeekly mener at Putin nå ser frem til 5. november 2024, dagen for presidentvalget i USA, og at Donald Trump blir valgt som president. Trump ar skrytt av at han vil få slutt på krigen i Ukraina i løpet av 24 timer noe som Putin trolig forutsetter innebærer at Ukraina må avstå betydelige landområder til Russland. Trump har erklært Putin genial etter invasjonen i Ukraina, så vi kan vel ikke se bort fra at de sammen finner en løsning.

Russlands nylig reviderte utenrikspolitikk. Den antyder noe om hvilke utfordringer Putin ser for seg å møte når verden skal gjennomgå "en kardinal transformasjon". Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skrev i Aftenposten 2. mai i fjor om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her er Russland «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet» omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Senere omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Mer om dette og andre dystopiske samfunns-beskrivelser finner du på en post på denne bloggen fra mai i fjor.

Al Jazeera har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza. Men hva så?

FNs Hovedforsamling samlet 193 medlemsland om en resolusjon som krevde umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. Al Jazeera og andre nyhetskanaler har dokumentert krigsforbrytelser på Vestbredden og i Gaza, men hva så? Har Israel generelt "krigsforbrytelses-amnesti"?

 

193 medlemmer i FNs Hovedforsamling har stemt for en resolusjon som krever umiddelbar humanitære våpenhvile i Gaza. FNs Hovedforsamling (United Nations General Assembly) har med overveldende flertall, 12. desember i år, stemt for en resolusjon som krever humanitære våpenhvile i Gaza. Blant disse er Russland og Kina. Ti nasjoner avsto fra å stemme, inkludert Israel og USA. Resolusjonen blir derfor ikke mer enn en indikasjon på hva verden mener om krigen i Gaza. I Russlands utenrikspolitikk har man lenge hevdet at Vesten praktiserer en slags dobbeltmoral. Her viser man til NATOs bombing av Serbia på slutten av 1990-tallet og til den USA-ledede koalisjon som invaderte Afghanistan etter 11. september 2001. Spørsmålet de stiller seg er hva som er forskjellen på Kosovo og Sør-Ossetia? Og også hva som skiller al-Qaida-angrepet mot USA fra tsjetsjenske terrorangrep i Russland? I russisk utenrikstjeneste sies det offisielt om «Vesten»: «De sier vi bryter folkeretten. For det første er det en god ting at de i det minste husker at det finnes noe slikt som internasjonale lover – bedre sent enn aldri». Kina og Russland var nylig ute med en fellesuttalelse om «Vestens dobbel-moral» i en kommentar til Israels krigshandlinger på Gaza. Offisielle talspersoner for russiske myndigheter har omtalt Israels inngrep og krigshandlinger på Gaza-stripen som absolutt uakseptabel og uttalt at «Vi må stoppe blodbadet». Russland har tilbudt seg å mekle og hevder å ha gode forbindelser til alle parter. Putin er som kjent tiltalt for krigsforbrytelser noe som begrenser hans bevegelsesfrihet internasjonalt. Ingen, med myndighet til det, har offisielt tatt til orde for at Netanyahu må få samme oppmerksomhet.

Har Israel krigsforbrytelses immunitet? I en tidligere post på denne bloggen er det presentert en oversikt over begivenheter i historien frem til i dag som gir noe av forklaringene til hvorfor vi er der vi er i dag med Israel-/Palestina-konflikt. Årene 2008 -2009 er spesielt interessante. Da var det også krig på Gazastripen og Netanyahu var statsminister fra mars dette året. FN satte senere i 2009 ned en granskingskommisjon for å se nærmere på de mange forferdelige historiene som verserte om krigføringen. Da Goldstone-rapporten, som den ble kalt etter kommisjonens leder, på nær 600 sider ble lagt frem 15. september 2009 avslørte den at Israels militære doktrine tilsa å ødelegge for å ramme sivilbefolkningen. Ydmykelse og umenneskeliggjøring av den palestinske befolkningen var en del av denne politikken. Angrep var rettet mot sykehus, skoler, vann- og kloakk-installasjoner og ambulanser. Ikke vanskelig å kjenne seg igjen i video-reportasjene fra krigen som foregår i dag. Rapporten konkluderte med at Israel hadde begått krigsforbrytelser. Da rapporten ble lagt frem i FN ble den akseptert med 114 mot 18 stemmer. Den internasjonale straffedomstolen ble anmodet om å reise sak mot Israel, men avviste å stille israelere for retten. Begrunnelsen var at domstolen ikke kunne etterforske israelske forbrytelser i Gaza ettersom Palestina ikke var en stat. Goldstone distanserte seg i ettertid fra funnene i rapporten med hans navn. De øvrige medlemmene av kommisjonen gikk etter dette i en egen erklæring god for rapporten. Har Israel fått generelt "krigsforbrytelses-amnesti" etter dette? Odd Karsten Tveit har skrevet mer om dette i sin bok «Palestina – Israels ran, vårt svik».

Al Jazeera, TV-kanalen, hevder å ha dokumentert krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Og aldri før har vel krigshandlinger være så grundig dokumentert, om vi da ser bort fra dekningen av Russlands krig i Ukraina. Omfanget av forbrytelsene under krigshandlingene er det naturlig  nok vanskelig å få oversikt over. Mange døde ligger trolig fortsatt i ruinene av det som en gang var boliger, butikker, skoler og sykehus. Tallene som foreligger når dette skrives er ca 18 800 drepte palestinere og 50 900 skadede på Gaza-stripen siden 7. oktober da 1 400 israelere ble drept under Hamas grusomme angrep mot forsvarsløse festival-deltakere og sovende soldater i militære forlegninger. Siden det er 134 FN-ansatte drept i Israels krig på Gaza. Det samme gjelder 89 journalister og medie-ansatte. Det oppgis at over 7 700 palestinske barn og 5 100 palestinske kvinner er blant de døde. I overkant av 130 gisler er fortsatt i fangenskap hos Hamas. Al Jazeera hevder at de har dokumentert krigsforbrytelser gjennom sin dekning av krigen på Gazastripen og at talspersoner for jødiske myndigheter har uttalt seg til mediene på måter som klart knytter dem til handlinger som er krigsforbrytelser. 

Den israelske forsvarsministeren skal i følge HRW (Human Right Watch) ha omtalt palestinerne som "menneskelige dyr" og tilføyd at "Vi kjemper mot menneskelige dyr, og skal handle deretter. Det blir ingen strøm, ingen mat, alt blir stengt". Israels innenriksminister Itmar Ben-Gvir skal ha sagt at så lenge Hamas ikke frigir israelske gisler "vil det eneste som slipper inn på stripa, være hundrevis av tonn eksplosiver - og ikke et gram humanitær hjelp". Den internasjonale straffedomstolen, ICC, fikk raskt økonomiske bidrag fra flere vestlige land for å engasjere seg i etterforskning av krigsforbrytelser etter at Russland invaderte Ukraina. Men har så langt vært mer tilbakeholdende i forhold til denne krigen. Nå ser det ut som den vil engasjere seg i det som foregår på Gaza-stripen. ICC krever at Israel beviser at man har "overholdt prinsippene om distinksjon, forsiktighet og proporsjonalitet". Og lederen for ICCs påtalemyndighet, Karim Khan, skal også ha uttalt "at dette gjelder i relasjon til ethvert bolighus, enhver skole, ethvert sykehus, en hvilken som helst kirke eller moske".

Historiene bak krigen mellom Israel og Hamas og det som nå skjer i Gaza.

Noen vil hevde at det begynte i 1947 og ble etterfulgt av krig og krig igjen og forhandlinger som ikke førte frem. Men kanskje må vi lenger tilbake i tid for å finne andre bidrag til en forklaring.

For mange begynte denne historien i 1947. Da stemte man i FN over beslutningen om å dele det britiske mandat-området Palestina i to stater en jødisk og en arabisk. I et forsøk på å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de omkringliggende arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Vi fikk krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere som spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvileforhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til den stripen den er i dag.

Våpenhvilen medførte at rundt regnet 700.000 palestinere ble utvist eller flyktet, tilsvarende 85% av den arabiske befolkningen på de landområdene som nå ble del av Israel. De ble nektet å vende tilbake. Palestinerne så på dette som en fordrivelse, en katastrofe, og en utslettelse av det meste av deres samfunn i Israel. Rundt regnet 150.000 arabere ble igjen innenfor Israels grenser, men disse ble utsatt for offisiell diskriminering, fratatt rettigheter, og satt under militært styre i nesten to ti-år. Eiendommene deres ble ekspropriert og de gjenstående arabisk-israelske områdene ble underfinansiert til fattigdom.

PLO blir dannet og Israel starter ny krig. I 1964 dannet en koalisjon av palestinske grupper den Palestinske Frigjørings Organisasjonen, PLO, under lederskap av Yasser Arafat, med mål å etablere en Arabisk stat i Israels sted. PLO pådro seg mye oppmerksomhet med sine angrep og kidnappinger. I 1967 iverksatte Israel det som ble kalt en forbyggende defensiv krig mot Egypt, Jordan og Syria. Israel vant rask kontroll over store landområder inkludert Sinai-halvøya og Gaza-stripen fra Egypt, Golan-høyden fra Syria og Vest-bredden og Øst-Jerusalem fra Jordan. Seksdagers-krigen var sett  med israelske øyne en suksess. Israel erobret "bibelske landområder" som Judea og Samaria, noe som åpnet opp for nye jødiske bosetninger på Vest-bredden. De arabiske bosettingene ble satt under militær kontroll som fortsatt er regimet i dag.

Den første intifadaen og etableringen av Hamas. PLO var og er generelt en sekulær organisasjon selv om de fleste støttespillerne var og er muslimer. Islamistiske grupper hadde generelt avstått fra væpnede konflikter og var i hovedsak opptatt av å arbeide for et mer religiøst samfunn. Men dette skiftet under Sheikh Ahmed Yassin, en karismatisk mann som levde i Gaza, og som bisto ved dannelsen av flere islamistiske organisasjoner, inkludert Mujama al-Islamiya. Etter utbruddet av den første intifadaen (det første opprøret) i 1987 benyttet Yassin støtte fra Mujama al-Islamiya til å etablere Hamas sammen med andre Islamister. Yassin ble drept i et attentat 2004. Den første intifadaen utspant seg i 1987 som et opprør blant unge palestinere og spredte seg raskt i form av omfattende steinkasting mot israelske vaktposter. Den Israelske hæren svarte med arrest og kollektiv avstraffelse. Israel ble tvunget til forhandlinger, noe som ble innkassert som en suksess, og som styrket Arafat slik at man oppnådde et kompromiss med Israel som inkluderte adopsjon av prinsippet om en to-stats-løsning.

Oslo-prosessen for fred og den andre intifadaen. Det som senere er kalt Oslo peace-process startet etter at den først intifadaen hadde «stilnet» i 1993. Det begynte med hemmelige samtaler mellom Israel og PLO. Israels statsminister Yitzak Rabin skrev under en avtale med Arafat rettet mot å fullbyrde palestinernes rett til selvbestemmelse, men uten at Rabin aksepterte prinsippet om en Palestinsk stat. Oslo-prosessen etablerte den Palestinske Nasjonale Myndighet som ble garantert begrenset selvstyre-myndighet over deler av Vest-bredden og Gaza stripen. Jerusalems status og fremtiden for de jødiske bosetningene skulle skje ved videre forhandlinger. Fredsforhandlingene fortsatte, men ble avsluttet etter et forhandlingsmøte i USA på Camp David, ledet av Bill Clinton, som ikke ga resultater. Dette utløste den andre intifadaen med selvmordsbombere ledet av Hamas og andre grupper mot Israelske sivile mål og voldsomme Israelske gjengjeldelsesaksjoner. I løpet av fire år ble mer enn 3000 palestinere og 1000 israelere drept.

Og hva så? Frontene hardnet til. Murene og sikkerhets-gjerdene mot Gaza-stripen ble bygget. Menige israelske bosettere ble tøffere og mer voldelige. Statsminister Ariel Sharon rakk å si at Israel ikke kunne fortsette å okkupere palestinske landområder, men sa ikke at alternativet var en uavhengig palestinsk stat. I 2005 stengte han noen Israelske bosettinger på Gaza. Det er usikkert hva han ville gjort videre, men han fikk slag og ble liggende i koma. Israel sa inntil nylig, før den krigen som nå opplagt foregår, at Gaza-stripen offisielt ikke var okkupert. Hamas vant valget i de palestinske områdene i 2006 mye på grunn av et korrupt og politisk stagnert Fatah som til da hadde vært styrende parti. Nå "styrer" Hamas Gaza mens Fatah fortsetter "å kontrollere" Det som er igjen av det Palestinske Selvstyret på Vest-bredden. 

Hovedinnholdet i fremstillingen så langt er en forkortet litt fri oversettelse av et oppslag i The Guardian Weekly fra 20. oktober i år som også inneholder reportasjer fra de tidlige krigshandlingene.

Natanyahu sier nå at han aldri vil akseptere en Palestinsk stat. Og dette har han gjentatt flere ganger under den pågående konflikten. Simon Tisdall, som rapporterer internasjonal politikk i The Guardian Weekly, har tidligere skrevet at Netanyahu er ansvarlig for den spenningen og det sinne som utløste den katastrofen vi nå er vitne til. Hans karriere så langt har vært preget av frykt og konfrontasjon. Tisdall mener Netanyahu, som ofte skryter av sin politiske erfaring når det gjelder sikkerhetsspørsmål, ikke klarte å se for seg de utfordringer han ledet Israel inn i ved å etablere den sterkt provoserende ytre-høyre regjeringen han i dag leder. Ved så åpent å ignorere eksistensen av palestinernes rettigheter var krigshandlinger uunngåelige.

Året 1947 er ikke så lenge siden i historien om jøder, muslimer og kristne - 1917 er kanskje vel så betydningsfullt. Året 1917 er året da den britiske politikeren, tidligere statsminister, men da utenriksminister, Lord Belfour underskrev og la frem det som i ettertid er omtalt som Belfour Deklarasjonen som i prinsippet etablerte et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i Palestina. Palestina var på denne tiden et Mandatområde som The League of Nations hadde lagt under britisk styre. Jødene var takknemlige og begeistret. Araberne og Muslimene, som allerede bodde og levde i Palestina så på Belfour som knyttet til en skandale og ulykke for seg selv og sine. Dette selv om deklarasjonen også inneholdt at "nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of (autochthonous) non--Jewish communities in Palestine", det vil si områder der det allerede var bosatt ikke-jøder.

Et lite sideblikk til Norge mer enn 100 år tidligere, i 1814. Litt på siden, men til historien hører også at Norge, i 1814 fikk en Grunnlov som i sin § 2 slo fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage Børn til samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Grunnloven av 1814 var del av markeringen av Norge som selvstendig stat etter dansk styre siden 1537. Så kan man kanskje tro at "jøde-paragrafen" var en arv fra Danske-veldet. Slik var det ikke. Danskene satte pris på jødenes merkantile tjenester i København og andre byer og hadde i 1814 ingen slik paragraf i sine lover. Jøde-forbudet kom inn i loven etter forslag fra en storbonde fra Jæren som var blant Eidsvoll-forsamlingens utvalgte og ble del av en paragraf som også inneholdt andre grupper man ikke ønsket som innvandrere. Norge var ikke alene med sin mistenksomhet mot jødene på den tiden og tidligere. «Den evangelisk-lutherske Religion» var som nevnt Statens religion i Norge i 1814 og da kom Martin Luther med på lasset. Allerede i 1543 publiserte han skrivelsen «Om Jødene og Deres Løgner» der han for sin del slo fast at Jødene ikke er Guds folk. Han sparte ellers ikke på «kruttet» i den øvrige beskrivelsen av Jøders handlinger og adferd slik han oppfattet denne på 1500-tallet. Luther er verken før eller siden enestående i å formidle mistro rundt jøders bidrag i samfunnet. 

Konspirasjonsteorier om jøder og deres sammensvergelser var et avgjørende innslag i jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. For Luthers del er den offisielle tolkningen at han ikke må oppfattes som antisemittisk, som er rasemessig fundert, men som tilhenger av anti-judaisme, som er religiøst motivert.  Antisemittisme finner vi spor av tilbake på 1800-tallet. Sion vises protokoller ble første gang trykket og utgitt i Russland i 1903. Teksten utgir seg for å være hemmelige møtereferater som påstås å avsløre en gigantisk jødisk verdenssammensvergelse styrt og manipulert av jødiske bakmenn. Hitler hentet inspirasjon herfra. I dag er "protokollene" kjent som en av de aller mest kjente konspirasjonsteorier. 

Jødene og også muslimenes historie går, som vi alle vet, mye lenger tilbake i tid og inneholder også en periode fra ca. 1140 til ca.1200 som noen historikere omtaler som «The Golden Age of Jewish- Muslim Relations» og som utspant seg i området langs Middelhavet fra Baghdad til Cordova. Andre historikere kaller dette en myte. Men vi må fortsatt enda lenger tilbake i tid for fullt ut å forstå bakgrunnen for det vi opplever i dag. Det vi blant annet vet er at det mellom 1095 og 1291 ble organisert og gjennomført en rekke større og mindre korstog for å befri Det hellige land fra muslimsk styre. I 1099 erobret korsfarere Jerusalem. De fleste jødiske og muslimske innbyggere som forsøkte å forsvare byen skal ha blitt massakrert. Og så ble vi vel ikke så mye klokere av det enn at vi kan konstatere at vold og uro lenge har vært et fenomen i området.

Utferden fra Egypt mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Ifølge Bibelens fortelling toget israelittene under Moses og Arons lederskap ut av Egypt og mot Kanaans land, der deres forfedre hadde

levd, et land som de var blitt lovet av Gud. Utferden fra Egypt ligger som grunn for feiringen av den jødiske påsken som også omtales som «det usyrede brøds høytid». Vandringen tok 40 år, i følge skriften, og er usikkert tidfestet til å ha startet mellom 1500 og 1100 før vår tidsregning. Arkeologer som har søkt etter fortidsminner fra flukten har lite å støtte seg til og det er derfor usikkerhet i dette miljøet om ørkenvandringen faktisk har funnet sted. 

Men Skriftens ord lever.