Putin og Russlands krig mot Ukraina - Har 11. juni 2026 pågått lengre i tid enn 1. verdenskrig

Putin må ha sett for seg en ganske annerledes utvikling da russiske militære, kjøretøy og soldater, passerte grensen mellom Hvite Russland og Ukraina i februar 2022 med mål å innta Kiev i løpet av kort tid. En post på denne bloggen fra 24. februar 2022 forteller mer om Putins argumentasjon for invasjonen da, blant annet at dagens Ukraina ble skapt på kunstig vis av Lenin etter den kommunistiske revolusjonen i 1917 og at Ukraina derfor ikke har en legitim rett til å opptre som egen selvstendig stat. Putin hevdet også at noen ville iverksette folkemord i Donetsk og Luhansk og at dette åpnet for å sende "en fredsbevarende styrke" inn i disse områdene. I denne posten er det også tatt med at Putin i 2021 la fram et utkast til avtale der han presenterte det han omtalte som Russlands sikkerhetsinteresser. USAs daværende president Biden og Stoltenberg, som da var NATO-generalsekretær, avviste denne invitasjonen fra Putin. Russernes felttog mot Kiev og planer videre er omtalt mer i detalj i en post 2. mars 2022 på denne bloggen. I en post 8. mars 2022 omtales den Russisk-ortodokse kirkens oppslutning om invasjonen og også dennes oppslutning om Putin ved valget 2012 som den eneste kandidaten som kunne stå i den verdikampen som denne kirken nå mente å befinne seg i. I en post fra 23. april i 2022 omtales et avtaleforslag Putin sendte til USA og NATO høsten 2021. Putin fremsto senere som svært forurettet fordi han ikke ble tatt på alvor i forhold til dette forhandlings-fremstøtet. The Economist utgave datert 13. juni 2026 slår i et oppslag med tittelen "The gohst of Versailles" fast at Putins krig mot Ukraina nå har pågått lenger i tid enn 1. verdenskrig og samtidig at "long war is no guarantee of a just peace" med henvisning til the Threaty of Versailles, signert i 2019. Samtidig kan vi slå  fast at Ukrainas allierte har hjulpet Ukraina med ikke å tape krigen, slik det ser ut nå, men at de samme allierte må være innstilt på å hjelpe Ukraina til å vinne freden.

Er Putin i alvorlig trøbbel i Ukraina? The Guardian Weeklys utgave 19. juni hevdet at mange i juni i år mente at Putin var i alvorlig trøbbel i Ukraina. Disse mange omfattet Volodymyr Zelenskyy og hans Europeiske støttespillere samt vestlige millitæranalytikere som sammen hevdet at Putin var i ferd med å bli ydmyket. I GuardianWeekly mente man til samme tid at alle disse støttespillerne kunne ta feil og stilte samtidig spørsmål ved hva en desperat Putin, klemt opp i et hjørne, en Putin som er fryktet for sine gjengjeldelses- aksjoner, hvordan vil han reagere om han står i fare for å tape ansikt? Vil han eskalere i stedet for å kapitulere? Mange mener mye og forskjellig om Putin og hva som vil skje med Ukraina og Putin. The Economist utgave 11. juli i år (2026) inneholder et omfattende intervju med Andrey Melnichenko en av Russlands rikeste menn hvis industrielle virksomhet står for rundt regnet 1% av Russlands GDP. Melnichenko fikk i et møte med Putin anledning til å presentere sine ideer om Russland i fremtiden. Hans mål for Russland er å gjøre Russland til et land der mennesker har lyst til bo fordi de liker seg der, fordi livet der er bedre, tryggere, mer forutsigbart, gir større muligheter for mennesker til å realisere seg selv enn i andre land. Melnichenko ser for seg et Russland som trekker til seg russere fra de tidligere Sovjet republikkene. Han mener at det bare er ved å følge hans plan Russland kan bli økonomisk konkurransedyktig i den verden vi nå lever i. Om Putin kan og vil se for seg et Russland av som går i en slik retning er det vel ikke umiddelbart lett å se for seg.

Trumps fredsråd møtes nå for å skape fred på Gaza

Trumps lanserte sitt fredsråd under årets Verdens Økonomiske Forums møte i Davos. Opprinnelsen var en tidligere fredsplan for Gaza, men som i Trumps presentasjon nå var gitt en langt bredere internasjonal og også mer kontroversiell rolle. Trump hadde blant annet innsatt seg selv som rådsleder på livstid og annonsert et styre bestående av ham selv, Steve Witkoff (Trumps fredsmekler i Ukraina), Jared Kushner (Trumps svigersønn) og Marko Rubio (Trumps utenriksminister). Trump åpnet samtidig for salg av representasjon i rådet i form av permanente plasser til en kostnad av 1 milliard dollar. Trump truet også med økonomiske sanksjoner mot land som avslo invitasjonen til å ta sete i Fredsrådet. Frankrike som sammen med Norge, Sverige og Tyskland takket nei til å delta ble truet med ekstra straffetoll på fransk vin-eksportert til USA. Flere statsledere takket ja til å melde seg inn i fredsrådet under oppholdet i Davos. Seksti land var invitert. Trettifem av disse takket ja og signerte opprettelsesavtalen. Israel, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain, Jordan, Qatar og Egypt signerte der og da, Tyrkia og Ungarn signerte, Belarus, Armenia, Aserbajdsjan, Usbekistan og Kasakhstan signerte også. Marokko, Pakistan, Indonesia, Kosovo, Paraguay, Vietnam og Argentina like så. Trump hevdet en stund at også Russland hadde signert, men Putin avviste senere dette, men bekreftet at hans utenriksdepartement så på forslaget. I seneste rapport fra Russland om saken heter det nå at Russland ikke vil delta.

«Fredsrådet» ble opprinnelig til som en del av en 20-punkts fredsplan for Gaza. Utgangspunktet var at fredsplanen skulle få slutt på krigen mellom Hamas og Israel. Videre var det ventet at det såkalte fredsrådet skulle overvåke situasjonen i og gjenoppbyggingen av Gaza. FNs sikkerhetsråd godkjente planen i november, men siden den gang har «fredsrådet» blitt svært omdiskutert særlig fordi Trump og den amerikanske regjeringen nå ser for seg at rådet får en bredere rolle enn kun å gjelde Gaza. Trump hinter om at det snart også vil kunne megle i andre internasjonale konflikter. Slik Trump mener han har gjort og som burde ført til at han fikk Nobels Fredspris i 2025.Trumps evner som fredsskaper er omstridt og omtalt i en tidligere post på denne bloggen. Selv hevdet han i forkant av nominasjonen og utdelingen av Fredsprisen at det ville være en fornærmelse om han ikke fikk prisen. Han viste til åtte kriger som han i følge egne utsagn hadde avviklet. I en blogg-post fra oktober i fjor på denne bloggen er disse krigene omtalt og betydningen av Trumps fredsinnsats diskutert og delvis avvist. I en post fra desember er Trumps innsats for å skape fredsavtale mellom Russland og Ukraina omtalt. Heller ikke her er resultatene i form av fred og våpenhvile noe å skryte av. Trump har snarere stilt seg på Putins side i krigen. Freds-rådet møtes til sin første samling i disse dager. Så vi vil snart høre og vite om hvilke resultater man vil oppnå. Det vi så langt kan konstatere er at Israel er i ferd med å okkupere Vestbredden og åpne områder her og i Jerusalem for stadig nye jødiske bosetninger. 

Putin er særs godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. USA sikkerhetsstrategi som ble presentert mot slutten av 2025 fremstiller Europa som et problemområde. I følge denne strategien mangler Europa selvsikkerhet. Hadde Europa hatt en selvsikkerhet på nivå med USA hadde det europeiske kontinentet i følge Trump og hans administrasjon, kunnet ordne opp selv med Russland når det gjelder krigen i Ukraina. Rart å høre fra en administrasjon som har gjort mange forsøk uten å oppnå noe som helst. Når man i Europa ikke makter å gjøre dette skyldes det i følge den samme USA-administrasjonen at friheten til folk i Europa ødelegges av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere i Europa fører til kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme. Styrende eliter driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i fjor. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Putin har  erklært at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få, om noen, russere får mulighet til erfare. Russland byr på lite frihet for de aller fleste russere. Europa for sin del tillater mangfold, har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe. Men Trump og Putin er altså nå enige om at Europa av i dag er en dårlig løsning for oss europeere. På norsk vil vi kanskje kunne si at "Krake her har søkt Make" uten å ta stilling til hvem som er Kråka og hvem som er Maken.

Høyrepopulistiske partier får økt oppslutning i flere land i Europa. Dette er partier som "passer inn i" det politiske landskapet Trump og Putin mener Europa bør utvikle seg mot. Med programmer som blant annet vil begrense immigrasjon og sende allerede ankomne immigranter ut av landet.  I England har vi Reform UK ledet av Nigel Farage. Partiet fikk ved siste valg bare 5 seter av 650 i det Britiske parlamentet, men har siden kunnet noter seg for voksende oppslutning i meningsmålingene som peker på dette partiet som det som vokser mest i oppslutning og nå har passert 30%. I Tyskland har man tilsvarende Aternativ für Deutshland (AfD) ledet av Alice Weidel med ungdomsavdelingen Generation Germany som har 25% oppslutning på meningsmålingene. I Frankrike er National Rally det mest populære partiet med nå 123 seter i parlamentet, opp fra 8 i 2017. Det er nå det største opposisjons-partiet til Macrons Sentrumsparti. Vi snakker her om Le Pens familiens parti. Mange  av de toneangivende politikerne i dette partiet har en sympatisk innstilling til Russland. Da har vi  så langt ikke tatt med Ungarn og Viktor Urban og Italia og Georgia Meloni som begge også hører hjemme blant høyre populistene. I en post fra juni i fjor finnes det mer om fremveksten av høyrepopulismen i Europa.

Utenriksminister Marco Rubio om den vestlige sivilisasjonen. Rubio holdt tale på den nylig avholdte sikkerhetskonferansen i München. Han innledet med å understreke at USA og Europa er knyttet til hverandre den gjennom den vestlige sivilisasjon smidd gjennom århundre med felles historie, kristen tro, kultur og opphav. Men denne sivilisasjonen er truet, i USA, av en ondsinnet liberal elite som forsøker å ødelegge den vestlige, jødisk-kristne sivilisasjonen gjennom omfattende angrep på nasjonens arv og kultur. Den 17. mai skal USA etter planen gjeninnvies til Gud. Idealet er tettere forening av kirke og stat, slik som i europeisk middelalder. Rubio viste også til at "motstands-bygging mot Europas nåværende kurs" er prioritert i tilnærmingen til de europeiske land. Utviklingen av Maga-bevegelsen i USA indikerer hvordan dette vil arte seg i praksis. Mobiliseringen her har involvert frykt-propaganda, utpeking av syndebukk-grupper og systematisk svekking av tilliten til blant annet politiske institusjoner, kunnskaps-miljøer og den frie pressen. Mer om dette her.

Om krigen i Ukraina, mulig eller umulig våpenhvile og Putins uforløste rot-årsak

 

I flere måneder har Putin avvist forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer i Ukraina-krigen. Putin hevder, som han har gjort lenge, at rot-årsaken eller «grunnleggende årsaker» til krigen ikke har funnet sin løsning. Utfordringen for de som skal forhandle med Putins og hans utvalgte forhandlere ligger i at «rot-årsaken» i Putins versjon skifter innhold. Opprinnelig ble invasjonen av Ukraina igangsatt ved at Putin og Russland sendte inn en såkalt fredsbevarende styrke som skulle forhindre et forstående folkemord i Kiev. Dette skulle ifølge forhåndsomtalen igangsettes av fascistene som styrte der. Det ble aldri noe folkemord i Kiev fordi fascistene ikke var der i et antall som kunne igangsette et folkemord. Og «Den fredsbevarende styrken» kjørte seg fast på dårlig fundamenterte veier i Ukraina og kom ikke frem til Kiev. I stedet fikk vi en invasjon fra øst inn i regionene Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizia der innslaget at russisk talende og russisk lojale lå opp mot 50% av befolkningen og der Putin nylig har avholdt valg og sikret seg støtte som President fra den russisk talende delen av befolkningen.

Rotårsaken som umuliggjør våpen-hvile er nå skiftet til at deler av befolkningen vest i Ukraina ønsker en selvstendig tilknytning til Europa, EU og kanskje til og med NATO, noe Putin og Russland overhodet ikke kan akseptere selv om det lenge har vært klart at flertalls-folkemeningen vest i Ukraina peker klart i en slik retning. Mer om dette og de innledende amerikansk-ledede freds-forhandlingene er tatt opp i en annen post på denne bloggen fra desember 2025. I en post på denne bloggen fra januar 2022 er det gjort rede for forhandlinger knyttet den tyske gjenforeningen der også «sovjetiske sikkerhetsinteresser» var tema. Det er senere blitt en diskusjon om det konkrete omfanget av disse forhandlingene og løftene som ble gitt: Gjaldt det bare Tyskland? Vest-Tysklands daværende utenriksminister Hans-Dietrich Genscher skal i sakens anledning ha bekreftet at den tyske gjenforeningen ikke skulle føre til «en svekkelse av sovjetiske sikkerhetsinteresser». Kanskje finner vi her «grobunnen» for Putins «rotårsak». Både Polen, Ungarn, Litauen, Latvia og Estland er som kjent i ettertid av Tysklands gjenforening blitt medlemsstater av NATO. Frem til 2014 var Ukraina styrt av den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj. Janukovitsj ble avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der mange mennesker i Kyiv mistet livet. Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, halvøya nord i Svartehavet, som var lojale til Janukovitsj, gjorde politisk opprør og fikk militær hjelp fra Russland. Krim ble mellom februar og mars 2014 annektert av Russland. Russere i Donbas-regionen gjorde opprør og innledet en borgerkrig som Russland avsluttet etter først å ha anerkjent folkerepublikkene Donetsk og Luhansk som selvstendige republikker fristilt fra Ukraina.

Russlands krig mot Ukraina: En våpenhvile sitter langt inne om det i det hele tatt er mulig.

 

Russland nekter å diskutere våpenhvile. De som nå følger «freds-forhandlingene» rundt Ukraina-krigen mener at Putin ikke ønsker fred. Han vil ha Ukraina. Kreml beskriver samtalene med Trumps forhandlere Steve Witkoff (Amerikansk forretningsmann og nær bekjent av Trump) og Jared Kushner (Trumps svigersønn) som konstruktive. I flere måneder har Putin avvist Trumps forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer, som Ukraina har sagt ja til. Nå hevder Putin at de grunnleggende årsakene til krigen fortsatt ikke er tatt tak i. Med «grunnleggende årsaker» hevder mange, som følger forhandlingen, at Putin og Kreml i realiteten mener at Ukraina bør underlegges ubegrenset russisk kontroll.

Ukraina ble selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Men allerede før 2022 hadde Russland overtatt kontroll over Krim-halvøya. Å legge under seg Ukraina skulle innledningsvis i 2022 skje, i følge Putin, ved en invasjon av en såkalt fredsbevarende russisk styrke som skulle forhindre et forestående folkemord i Ukraina. Dette gikk ikke slik Putin hadde planlagt og folkemordet ble heller ikke en realitet. De russiske militære kjøretøyene kjørte seg tidlig fast i myrområder nord for Kyiv. Vi kan i ettertid konstatere at Putins invasjon av Ukraina i 2022 langt fra gikk som planlagt. Senere fikk Putin moralsk støtte fra den Russisk ortodokse kirkens Kardinal Kirill som ville gjenvinne kontrollen over kirke-menighetene i Ukraina. Det hjalp heller ikke på krigslykken. Hvorfor startet denne krigen i det hele tatt? I en post på denne bloggen fra april 2022 finnes noen tidligere forsøk på å forklare dette.

I "valget" i regionene i øst som Russland arrangerte i 2024 stemte innbyggerne overveldende for Putin. Det uttalte målet til Putin og Kreml ble etter invasjonen i 2022 først å erobre Donbas regionen og de andre regionene i Øst-Ukraina, som Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizhia, som Russland har okkupert deler av under krigen siden 2022. Krim-halvøya, som tidligere også var en del av Ukraina, hadde Russland som nevnt allerede underlagt seg før 2022. Russland gjennomførte i 2024 valg i disse områdene i østlige Ukraina som alle "bekreftet" stor oppslutning om Putin som statsleder i følge russiske opptellinger etter "valget". 

Nå vil Putin frata Ukraina både militær kapasitet og sikkerhetsallianser som eventuelt kan beskytte Ukraina som selvstendig stat i fremtiden. Den norske oberstløytnanten Palle Ydstebø uttalte for sin del for noen tid tilbake, til Nettavisen, at det kan ta tre år for Russland å ta hele Donetsk med dagens tempo. «– Nøkterne vurderinger tyder på at russerne antakelig vil bruke like lang tid på å ta den siste fjerdedelen av Donetsk regionen som de brukte på den forrige. Da er det tale om 3 til 3 1/2 år, hvis det da ikke skjer fullstendig kollaps på den ene eller andre siden», sa Ydstebø. Vi kan vel allerede konstatere at Putin grovt har undervurdert Ukrainas evne til å forsvare seg militært. En av Putins utfordringer nå er at hans innledende annonserte «fredsbevarende operasjon», som blant annet Trump, da den ble annonsert i 2022, utrykte sin beundring for. Den "fredsbevarende operasjonen" ble uendelig langt fra hva Putin hadde forestilt seg i februar 2022. Den kan kanskje også virke demotiverende for menige russere når Russland  møter langt større motstand fra Ukraina enn det som var annonsert av russiske myndigheter innledningsvis. Putin virker uberørt og pøser på med nye trusler om gjengjeldelser mot de som hindrer russisk fremrykking og ikke minst de som angriper mål i Russland.

Putin truer med atomkrig. Putin er ikke mindre opptatt av få kontroll over Ukraina, snarere tvert i mot. Han legger skylden for sine mislykkede krigsoperasjoner på "angrep" fra NATO-landene som forsyner Ukraina med våpen. Og han truer med atomkrig. Cornelia Kristiansen, kommentator i Dagsavisen, skriver i en kommentar 6. desember, at "Hver gang det går dårlig for Russland, kommer det trusler om atomkrig". Hun viser til russiske trusler som kom etter Trumps såkalte "fredsplan" som stort sett ga etter for alle Russlands krav. "Da Europa foreslo justeringer, raslet Russlands president igjen med sin favorittsabel: "Vi planlegger ikke krig med Europa, men hvis Europa vil og starter er vi klare nå", sa Putin. Trusselen kom i et mildere språk enn vanlig, i følge Kristiansen. "Atomvåpen nevnes ikke direkte, Men Russland har endret sin atomvåpendoktrine, slik at selv et angrep med "vanlige våpen" fra andre land kan besvares med atomvåpen. Effekten blir derfor den samme", i følge Kristiansen. "Krigstrusselen er dessuten svøpet inn i ord de kan vri seg unna: Bare hvis Europa starter! Men ingen har snakket om at Europa skal angripe Russland. Det er Putin som later som at innrømmelser til Ukraina i en forhandling kan sammenlignes med militær aggresjon". Aftenposten gjorde en opptelling i fjor, i følge Kristiansen, der de fant at Russland i snitt har truet med atomvåpen annen hver uke mellom fullskala-invasjonens start i februar 2022 og september 2024. Til sammen 82 ganger. De fleste av truslene er knyttet til nye våpen til Ukraina, ukrainske militære fremskritt og uttalelser fra vestlige ledere. Oppslaget i Dagsavisen, 6. desember inneholder en detaljert oversikt over disse. Kristiansen konkludere med at vi må regne med flere atomtrusler fra Putin fremover.

Putin er godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. Denne ble nylig lagt frem og fremstiller Europa som et problem. Hadde kontinentet hatt litt mer selvsikkerhet kunne de ordnet opp selv med Russland når det gjelde krigen i Ukraina hevdes det. Men i følge USAs sikkerhetsstrategi ødelegges friheten til folk i Europa av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere fører til kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme og styrende eliter som driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i år. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Derfra erklæres det at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få, om noen, russere får mulighet til erfare og ytringsfrihetens grenser i Russland byr på lite frihet for de aller fleste. Europa for sin del tillater mangfold, har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe.

 

Putins offensiv i Ukraina og forsøker Russland å viske ut grensen mellom krig og fred?

Har Putins offensiv i Ukraina bremset opp? Noen russiske bloggere mener det. Russerne har prøvd å ta byen Pokrovsk i Donesk i over et år. Putins plan var å erobre Donesk fylke i løpet av året. Dette kommer ikke til å skje. I september bremset den russiske offensiven kraftig opp. Fremrykkingen er dårligere enn til samme tid i fjor høst. Både ukrainske, russiske og vestlige kilder er enige om at Putins offensiv går saktere. Forklaringene er forskjellige. Russerne forteller at de re-grupperer-styrker. Den amerikanske tenke-tanken ISW peker på at nye russiske forsterkninger er på vei mot Donesk. En prorussisk blogger med 420.000 følgere hevder imidlertid at russerne mangler droner, moderne kommunikasjon, mat og til og med uniformer. Det verste er imidlertid, i følge den samme, å se hvor mange soldater som dør på grunn av forsømmelser, grådighet og idioti. Utmattelses-krigen i Ukraina handler om ressurser, teknologi og evne til å holde ut. Russland angriper med mange droner og det er umulig å forhindre at mange av disse slipper igjennom. Størst skade gjør imidlertid missilene. Av de 40 ballistiske missilene som angrep ukrainerne i september ble bare 15% skutt ned. For sin del har ukrainerne gjennomført en rekke angrep på russiske olje- og energianlegg, samt havner og byer. Ukrainske droner klarte i september å redusere Russlands raffineri-kapasitet med 38 prosent. Russland har som en følge av dette flere steder i landet innført rasjonering på bensin.

Hvor ble det av den russiske Svartehavsflåten? Generalmajor Hannadij Sjapovalovs, hadde svaret. «Den er ikke borte, men se på havbunnen. Den er antageligvis der». Sjapovalovs var nylig til stede på en konferanse arrangert i Norge av Hæren og den Den norske Atlanterhavskomité. Sjapovalovs fortalte om det galopperende teknologiske kappløpet mellom Ukraina og Russland i luftrommet. Siden 2022 har den største trusselen vært Russlands massive bruk av rekognoserings- og angrepsdroner. Det begynte for alvor med bruken av de iranskutviklede Shahed 136-dronene som fløy lavt og angrep fra lav høyde. Ukrainerne lærte seg etter hvert å beskytte seg mot disse med luftvernmitraljøser. Russerne endret taktikk, forbedret dronene sine som nå flyr i høyder på 3000 meter og noen ganger høyere. Ukraina måtte og har nå utviklet droner som er i stand til å avskjære droner i opp til 5000 meters høyde. Men ukrainerne bruker også småfly og helikoptre for å avskjære droner. Russerne svarte med å installere kameraer i dronene og også eksplosiver i dem slik kunne de ødelegge til og med ukrainske F-16 jagerfly. Ukraina fant at de måtte utvikle en felles samlet elektronisk krigføring som i dag blant annet hindrer at man skyter ned egne droner.

Forsøker Russland å viske ut grensen mellom krig og fred? Russerne fortsetter med sine angrep mot Ukrainas infrastruktur og mot sivile mål også i Kiev-området. Blant andre den polske ambassadøren til Norge antyder at dette er en bevisst strategi som også omfatter å sende droner og fly inn over grensene til NATO-land. Hun mener at også Norge må være forberedt på at russiske droner kan komme til å krysse inn i norsk luftrom slik de gjorde i Polen. Drone-demonstrasjonen over polsk luftrom varte i syv timer, noe som viser at dette ikke var et uhell. Den polske ambassadøren viser til at siden Russland startet krigen mot Ukraina har Russland økt aktiviteten innen hybrid krigføring der både tradisjonelle militære metoder og irregulære virkemidler benyttes. Dette inkluderer alt fra konvensjonelle militære angrep til cyberangrep, propaganda, sabotasje og terrorisme. Dette har vært russisk strategi helt tilbake siden Lenins tid. Ideen var da som nå forsøk rettet mot å undergrave «fiendenes» stabilitet, ved å identifisere «utpekte fiender» med mål å undergrave samholdet hos disse «utpekte fiendene» og slik undergrave «fiendens stabilitet» for så å kunne angripe militært. Desinformasjonskampanjer er en del av denne formen for innledende krigføring og disse er rettet mot å undergrave forståelsen av hva som er sant og hva som ikke er det. Putin publiserte to år tilbake Russlands utenrikspolitiske plattform. Ifølge denne er Russland «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». Kanskje er kommune-direktøren i Nesseby kommune i Øst-Finnmark, tett på Russland, i nærheten av hvordan Putin opplever tiden vi lever i når han i en kronikk i Aftenposten 16. oktober med tittelen "Russland flytter grensene - Norge må stå fast i Nord" hevder at "Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdi-fellesskap med et historisk oppdrag" og videre at man i Kreml bygger på en ide "om at Russland har et moralsk kall som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et sviktende Vesten". "Når russiske ideologer sier at grenser pulserer, mener de at de kan flyttes når historien kaller".  Slik tenkte også trolig den Russiske patriarken da han velsignet Putins invasjon i Ukraina. Ambisjonene når det gjelder direkte territoriell innflytelse er også store. Putin har nylig meldt Russland på som bidragsyter til å skape fred og gjenoppbygge Gaza. Han har også invitert den palestinske presidenten Mahmoud Abbas til et BRIKS-toppmøte i Kazan i Russland neste uke.

Russland har så langt styrt unna vestlige sanksjoner. I tidligere poster på denne bloggen finnes det mange historier om hvordan Russland har styrt klar av vestlige sanksjoner. Russerne var snart ute for å sikre seg bildeler og å organisere en krigsøkonomi som ga mange nyrike russere. Det er historisk sett langt mellom suksesshistorier om sanksjoner. Noen sanksjons-regimer har feilet totalt. Russland var raskt ute for å organisere salg av egen olje. Vestlige sanksjoner hadde etter dette liten effekt. I 2024 kunne man imidlertid konstatere at Russland hadde lykkes med sin krigsøkonomi. Noen hevder at dette vil endre seg nå? Men det allerede nevnte BRIKS-samarbeidet gjør at det kan være flere grunner til å tvile på det.

 

Putins nye fortelling om krigen i Ukraina etter møtet med Trump, og om Nobels Fredspris

Etter møtet med Trump 15. august har Putin nå lagt til en ny fortelling i sin omtale av krigen i Ukraina. Han refererer til en samtale med Joe Biden, da denne var president i USA, og som etter hva Putin sier skal være dokumentert, men der han i sin fremstilling bare presenterte konklusjonen han nå trekker etter sin nylige samtale med Trump. Samtalen med Trump mener han var tidsriktig og fordelaktig. Samtidig gir han Biden skylden for at invasjonen av Ukraina ble iverksatt og hevdet at dersom Trump hadde blitt valgt som president i 2020 ville det ikke blitt noen krig i Ukraina. Han hevder at han selv og Trump 15. august i år engasjerte seg i ærlige diskusjoner om konflikten i Ukraina og antydet at Russland og USA nå var nærmere nødvendige avgjørelser om å finne en løsning. Putin hevdet videre at krigen og krisen bare kan ende dersom rot-årsakene adresseres og viste her til forhold som stresser Russlands sikkerhetsproblemer og som hadde fremmet konflikten som en tragedie mellom «broderlige nasjoner». Han fremførte for anledningen sine synspunkter på engelsk med klar adresse til et vestlig publikum.

Lavrov i 2022: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina. I 2022 var det Russlands utenriksminister som frontet med forklaringen på Russlands vegne om hvorfor Russland måtte invadere Ukraina. Han hadde vært Russlands utenriksminister siden 2004. Han ble utnevnt av Putin og var før denne utnevnelsen i ti år Russlands FN-ambassadør. Han er fortsatt Russlands utenriksminister. Lavrov hevdet i 2022 at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i Ukraina. Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under et intervju at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen, og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne var velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, og for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet i 2022 at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent da forsøkte å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette var villig til å ofre Ukraina for å nå sine geopolitiske mål. Mer om dette for spesielt interesserte her.

Ulike syn på «Odessa massakren» i 2014 hører også med i fortellingen om hva som ledet frem til Russlands spesial-operasjon i Ukraina i 2022. RT, i 2014 Russia Today, den russiske nyhetskanalen, presenterte 2. mai i 2014 et oppslag med tittelen «Burned alive: «How the 2014 Odessa massacre became a turning point for Ukraine»». Historien var i en versjon at et sammenstøt mellom aktivister fra ulike leire i tilknytning til valget i Ukraina i 2014 førte til massemord i Odessa og at de som sto bak udåden aldri ble straffet. «Anti-kupp aktivister», som var tilhengere av tidligere president Yanukovich, som da allerede hadde flyktet til Russland, søkte tilflukt og barrikaderte seg i en fem-etasjers bygning tilhørende Odessas Handelsforeningen. Angriperne satte fyr på barrikadene og på telt i gatene. Ifølge ulike kilder omkom 48 mennesker, derav 42 i Handelsforeningens hus. På da norske Steigan.no ble historien fortalt slik: «2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter andre verdenskrig». Men også andre versjoner av det som skjedde i Odessa ble presentert. Norske VG omtalte saken slik under tittelen «Den påståtte «massakren»: «Vladimir Putin og andre i Kreml bruker tragedien i Odessa 2. mai 2014 som et bevis på at Ukraina er fullt av nynazister som må stoppes. I virkeligheten var det slutten på et regelrett slag i sentrum av byen, knyttet til et forsøk på å opprette en separatist-republikk». Samme hendelse, ulike fortolkninger, beskrivelser og ulike konklusjoner. De aller fleste vil trolig være enige om at det som skjedde denne dagen i Odessa lå langt utenfor grensen av det akseptable. Hendelsen og omtalen illustrerer imidlertid den svenske antropologen  Elzbieta Drazkiewics påvisning av at samme hendelse kan utnyttes til å trekke vidt forskjellige konklusjoner og konsekvenser. Var aktørene Maidan-aktivister og anti-Maidan-aktivister eller var de Nasjonalister eller Nazister? Var hendelsen en massakre eller et sammenstøt med svært dramatiske, uheldige og beklagelige konsekvenser?  Ordene som velges er avgjørende for fortolkningen og forståelsen og hva historien kan brukes til. 

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski, som frem til da var mest kjent som TV-skuespiller, vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte i ukrainsk politikk, sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21. februar i 2014, ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker, landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar samme år rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj ble senere etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko har hevdet at Ukrainas politikk, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater, droner og bomber, eller dialog og Nobels Fredspris? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien tilbake i tid, i nær fortid og samtid. Denne posten er så langt ment som et bidrag. Trump for sin del synes for tiden å være mest opptatt av sin rolle som fredsskaper og etter egen vurdering som soleklar kandidat til Nobels fredspris. Tre norske historikere Ivar Libæk, Asle Sveen og Øivind Stenersen tar opp "Fredspris til Donald Trump" som tema i et debattinnlegg i Aftenposten 18. august i år. De skriver at helt siden den første fredsprisen ble tildelt i 1901 har prisen belønnet  arbeidet for internasjonalt samarbeid, frihandel, nedrustning og brorskap mellom folkene. To ganger er prisen tildelt forsvarere av demokrati og ytringsfrihet. Dette er i følge historikerne idealer som Trump i sin politiske karriere har kastet vrak på. Han har blant annet nektet å godkjenne et demokratisk valg og inspirert sine tilhengere til å begå statskupp. Han har nylig nedlagt amerikansk u-hjelp og innført sanksjoner mot ICC og truet med å forfølge domstolens dommere og deres familier, bare for å ha nevnt noen av innvendingene de har mot Trump som kandidat til prisen. Historikerne konkluderer med at "Et mentalt sammenbrudd", i komiteen som tildeler prisen, må til for å Trump skal få oppfylt sin drøm om å motta denne prisen.

Om å stoppe kriger og om å skape fred. Ivo Daalder som var USAs NATO-ambassadør under Clinton og Obama og er tilknyttet Harvard universitetet, og som står bak podcasten «World Review with Ivo Daalder» har også omtalt Trumps anstrengelser for å bli tildelt Nobels Fredspris. Han hevder at Trumps ønske om å være «peacemaker-in -chief» bygger på en misforståelse av at når krigshandlinger avsluttes blir det automatisk fred. Trump har nylig skrytt av at han har «stopped six wars», i gjennomsnitt en per måned, og mener at han med en slik suksess burde fortjene en fredspris. Daalders poeng er at å avslutte en krig, ikke er det samme som fred.

Å skape varig fred er langt mer komplisert. At India og Pakistan avsluttet krigshandlingene i mai innebærer ikke at konflikten dem imellom om f.eks. Kashmir er løst. Her har det vært gjentatte konflikter i mange ti-år tilbake i tid. India, for sin del, avviser at USAs og Trumps engasjement var et positivt bidrag. Trumps beslutning om å bombe Irans atomanlegg satte sluttstrek for Israel og Irans gjensidige bombe-raid. Men Israel har reservert seg retten til å bombe Iran dersom landet gjenoppbygger sin atom- og våpenindustri. Og slik fortsetter Daalder å avvise Trumps påståtte fredsskapende virksomhet i konflikten mellom Rwanda og Kongo. Avtalen som her ble inngått gjelder mineralutvinning og -flyt og profitt, mer enn fred. Og det foregår fortsatt krigshandlinger initiert av parter som ikke var tatt med i forhandlingene. I forhandlinger rundt konfliktene mellom Cambodia og Thailand la både Kina og Malaysia press på partene. Trump bidro med en handelsavtale. Det kan imidlertid se ut som en fredsavtale mellom Armenia og Azerbaijan kom i stand under Trumps medvirkning og samtidig la til rette for å åpne en transitt korridor mellom Azerbaijan og enklaven Nakhchivan som vil få navnet "Trump Route for International Peace and Prosperity", i følge Det Hvite Hus. Men når dette skrives er det noe usikkerhet knyttet til realiseringen av "Trump Route". 

Trumps skryt om å ha avsluttet seks kriger på seks måneder er uavhengig av dette mer opp-skryt en realiteter. Fakta er, ifølge Daalder, at selv om han hadde lykkes med å få slutt på disse krigene så ville det fortsatt hvile en mørk skygge over det faktum at han ikke lykkes med få avsluttet de to krigene han har annonserte at han skulle finne en løsning for, krigene i Ukraina og Gaza. Og vi kan også tilføye, det som nå foregår på Vestbredden, etter at Trump og USA i FN har erklært at Vestbredden er gitt Israel av den allmektige. Der er det heller ikke fred. Amerikansk-fødte Saif Musallet som var på besøk hos sin mor og slektninger på Vestbredden ble slått ihjel av israelske bosettere som senere hindret ambulanser og helsepersonell fra å gi ham livreddende hjelp. Nylig har man i Israel også gitt klarsignal til å bygge en ny bydel for nye jødiske bosettere. Denne vil blokkere veier mellom de palestinske bosettingene på Vestbredden.

The Economist: Noen bør snakke med noen i Oslo. The Economist foreslår i sin utgave 23. august i år at europeiske statsledere bør erklære at det støtter opp om Trump som kandidat til Nobels Fredspris i brev til komiteen som står bak tildelingen og samtidig hvisker Trump i øret at «Noen» har snakket med noen i Oslo om dette. Trump vil, tror man, sette pris på dette og kanskje levere en innsats for å få på plass den freden i Ukraina han så lenge har annonsert at han kan og vil få på plass.

Trump og Putin skal møtes for å få slutt på krigen i Ukraina. Hva skal vi tro om utfallet?

Det er uklart hvem som ellers skal delta i disse forhandlingene, om f.eks. Ukraina vil være representert. Russlands korrespondent Per Kristian Aale i Aftenposten skriver at Trump fremstiller seg selv som en mester i forhandlinger, men at historien viser noe helt annet. Siden i januar har Trump satt mange frister for Russland til å avslutte krigshandlingene. Heller enn å gjøre det har Russland trappet opp krigshandlingene med angrep på sivile mål i Kyiv. Steve Witkoff som er utpekt av Trump for å møte russerne har hatt fem møter med Putin uten at man er kommet videre i fredsforhandlingene. Russerne har hele tiden hevdet at et møte mellom Putin og Trump må forberedes grundig og at det meste må være avtalt på forhånd. Kravene som stilles av Putin er at Ukraina må slutte å gjøre motstand. Vesten må stanse våpen-leveransene til Ukraina og Kyiv må akseptere Russlands vilkår. Putin tror han er i ferd med å vinne krigen. Generalene hans skal ha sagt at den Ukrainske fronten kan komme til å kollapse i løpet av de to til tre neste månedene. 

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener, men er like på mange andre måter, også når det gjelder måten å leve på. Dette er tema for en tidligere post på denne bloggen. Dessuten er de felles om å produsere "sanne historier". Putin hevder at Kyiv og Ukraina styres av fascister og på den måten henter han støtte i Russland for sin krig i Ukraina. Han dramatiserer historien med å legge til at Europa deltar aktivt i kampen mot Russland. Han får god støtte fra Den russisk ortodokse kirken som er opptatt av å ta vare på russiske verdier i en kamp mot Europeisk forfall. Trump fra sitt ståsted har klart å vinne oppslutning blant sine velgere med historier om "Sumpen i Washington" som har sugd til seg tusenvis av byråkrater og politikere som tjener stadig mer og gir seg selv feite velferdsgoder, og har totalt mistet kontakten med velgerne og folket de skal tjene. Trump rydder nå opp ved hjelp av DOGE og en strøm av president-ordre.

I perioder har Trump beundret Putin som han gjorde da Putin senest invaderte Ukraina. Hans kommentar den gang var “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere kom han med følgende kommentar og forklaring på at dette i det hele tatt kunne skje: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Han snakker her om Biden, og videre om invasjonen sier han: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend».

Nå er det snart fredag 15. august fastsatt som dag for møte mellom Trump og Putin om Ukraina. De fleste som mener noe om dette mener at dette er et sjeldent dårlig forberedt møte når man tar hensyn til hva det skal forhandles om, nemlig å få slutt på krigen i Ukraina. Trump har hevdet at en fredsavtale mellom Russland og Ukraina er "svært nær", men samtidig at det vil innebære "territorielle bytter til det bedre for begge parter". Putin krever at Ukraina gir fra seg territorium før han i det hele tatt vil vurdere våpenhvile. Det hører med til saken at Putin og og Russland i 2024 gjennomførte valg i områdene som da var okkupert. Dette valget "vant" Putin. Zelenskyj har avvist bytter av territorium. Hvordan det kan skapes fred ut fra slike posisjoner er det vanskelig å se for seg.

Siste nytt om Nobelpriser og atomvåpen-avtaler. Dagens Næringsliv kan 15. august avsløre at Trump i en telefonsamtale med Jens Stoltenberg skal ha snakket om Nobelprisen og tollsatser. Det er ingen hemmelighet at Trump er svært opptatt av Nobel-prisen, og at han lenge har ment seg fortjent til å få den. Til samme tid kan vi lese på internasjonale nyhetskanaler at Putin har antydet muligheter for at Russland og USA kan inngå en avtale om å kontrollere mengden atomvåpen. Tilfeldig sammentreff eller? 

Om politikk, bløff og løgner, Donald Trump og Jonathan Swift

 

«As the vilest writer hath his readers, so the greatest liar hath his believers: and it often happens, that if a lie be believed only for an hour, it hath done its work». Sitatet er hentet fra boken «The Art of Political Lying» utgitt av Jonathan Swift i 1710 og gjengitt av Glenn Kessler, Salvador Rizzo og Meg Kelly i boken «Donald Trump and his assault on Truth» i 2020. Inspirasjon til å hente dette frem stammer fra Jan Arild Snoens Medierevisjonen i Aftenposten nylig med overskriften «Mediene slukte Trumps historie rått».

Ifølge Snoen kunne nesten en samlet norsk presse fortelle, med Trump som kilde, at Saudi-Arabia skal investere 600 milliarder dollar i USA etter kronprinsens møte med president Donald Trump mandag 12. mai. Snoen viser til at saudiarabias Mohammed bin Salman snakket om snaue 300 milliarder når han talte på en investorkonferanse like etter møtet med Trump. Halvparten av dette var våpenkjøp fra USA som strengt sagt ikke er investeringer i USA slik Trump gjengir det. De konkrete investeringene i USA som Snoen mener man står igjen med etter kontrollen er noen få titalls millioner dollar.

Trumps milliard-dollar-besøk i Saudi-Arabia. Forrige gang Trump var president og besøkte Saudi-Arabia hevdet han å ha landet en avtale om at Saudi-Arabia skulle kjøpe varer for 450 milliarder dollar fra USA. Dette skryter han fortsatt av selv om det endelige handelsbeløpet ble 92 milliarder dollar. Dette var, igjen ifølge Snoen, betydelig mindre enn innkjøpene som ble gjennomført i Barack Obamas siste presidentperiode.

Om USAs bistand til Ukraina og mye annet. Snoen henter også frem påstanden Trump har kommet med, i flere sammenhenger, om at USA har gitt Ukraina tre ganger så mye bistand som de faktisk har gjort og at bistanden fra USA ha vært langt mer omfattende enn EUs bidrag. Trump brukte dette som argument for at Ukraina nå bør betale tilbake ved å inngå en avtale med USA om utvinning av sjeldne jordarter i Ukraina. Sammenstillinger laget av Kiel-instituttet viser snarere tvert imot av Europa samlet har bidratt med mer bistand enn USA. Også under president-valgkampen var Trump frempå. Han ga seg selv to dager til å dra i land en avtale om avslutning av krigen i Ukraina. Han skulle "tvinge" Putin og Zelenskyj til forhandlingsbordet fordi han kjente deres styrker og svakheter. Han skulle legge frem et forslag til løsning for å avslutte krigen. Men mest oppmerksomhet fikk han trolig for sine påstander om illegale migranter som slaktet og spiste kjæledyrene til innbyggerne i Springfield i Ohio. Den sør-afrikanske musikeren og produsenten Kiffness plukket opp denne påstanden og laget en låt som fikk stor oppmerksomhet.

Hvorfor "bløffer" Trump slik? Trolig for å opprettholde en slags image av "Å være Den som ordner opp". Kanskje finner vi svar i boken «Make Poetry Great Again» utgitt av Chris Felt i 2017. Boken inneholder en rekke av Trumps uttalelser om seg selv f.eks.:

My IQ is One of the highest and You all know it! Please don’t feel so stupid or insecure it’s not your fault.

When I think I’m right, Nothing bothers me.

 Skal man ta en slik egenopplevelse på alvor krever det åpenbart uhemmet løpende synlig markering.

 

USA, Russland og Ukraina - Deep State eller Dark State er det forskjellen?

President Donald Trump har brukt mye energi på å fortelle om konspirasjoner. Han hevdet å kunne underbygge at det i USA var organisert en undergrunnsbevegelse satt sammen av ansatte i FBI og CIA som samarbeidet med nøkkelpersoner i Finansnæringen, industrien og mediene, og som arbeidet delvis i det skjulte for å motarbeide ham som President og som presidentkandidat. Forestillingen om en slik konspiratorisk skjult makt har versert i USA langt tilbake i tid. Ideen om å sette navnet Deep State på en slik undergrunnsorganisasjon som motarbeider den valgte politiske ledelsen stammer imidlertid trolig fra Tyrkia rundt 1990. Deep State har fått fornyet aktualitet når Trump nå vurderer utrenskninger i ledelsene både i FBI og CIA for å sikre lojalitet til presidenten og hans utspill.

Det finnes også andre aktuelle Stats-tilstander som inspirerer presidenter. The Economist presenterte 30. juli i 2022 det de valgte å kalle «A dark state», i dette tilfellet Russland som ifølge denne fremstillingen der og da, slik man i The Economist redaksjon så det, fremsto som en fascistisk stat. Tidsskriftet siterte her professor Timothy Snyder ved Yale University som i et innlegg i New York Times hadde hevdet at: «People disagree, often vehemently, over what constitutes fascism» og så tilføyde «but today’s Russia meets most of the criteria». Snyder er tidligere presentert på denne bloggen med kommentarer til Trumps lederskap. 

Putin’s form of fascism and Dark State. The Economist skrev også i sitt oppslag 30. juli i 2022: «Under Mr Putin’s form of fascism, Russia is set on a course that knows no turning back. Without the rhetoric of victimhood and the use of violece, Mr Putin has nothing to offer his people». Og videre: «Mr Putin’s aim is not only to take territory, but to crush a free Ukraine, but is also waging war against the best dreams of his own people». Og videre om hva russisk fascisme er: «it feeds on exceptionalisme and ressentiment, a mixture of jealousy and frustration born out of humiliation». Kanskje ikke rart at det er vanskelig å få på plass en våpenhvile.

Putins inspirasjonskilder. Hvor Putin henter sine forestillinger om seg selv og Russland har vært tema for flere poster på denne bloggen tidligere. I en post i april 2022 hentes det forklaringer fra RM-syndromet (RM = Rough Male) og fra Ivan Iljin, russisk jurist og religiøs filosof som Putin ofte referer til. Iljin mente i sin tid (1883-1954) blant annet at fascismen var fremtidens politikk. I en post fra januar samme år vises det til Putins oppsummering av Russlands historie i et essay han selv skal ha skrevet, og kritikk av dette fra den tidligere nevnte historikeren Timothy Snyder.

The Economist bruker tittelen "Gangster's paradise" om det som nå skjer rundt Ukraina

The Economist kaller det som nå skjer rundt Ukraina for "Gangster's paradise". I dag skal Trump og Putin snakke om våpenhvile på telefon. Hva kommer ut av det?

Er verden nå blitt et "gangsteres paradis"? Første mars-utgaven av The Economist i år har tittelen «Gangster’s paradise». Her hevder skribentene at det internasjonale handelsregimet Donald Trump nå søker å påtvinge omverdenen vil være mer til skade enn til gavn for USA. De mener Donald Trumps fantasi om verdenshandelen som et kort-spill ikke holder mål. Trump har sagt at siden Russiske styrker den seneste tiden har erobret territorier så er det Russland som nå sitter med den sterkeste korthanda (her og videre fritt oversatt). Samtidig mener Trump at Zelensky ikke klarer å ta inn over seg at han ikke har noen kort på hånda. For Trump er Kina, Mexico, Nord-Korea, og også Tik-Tok alle deltakere i hans kortspill. USA har slik han ser det «den beste hånda». USA med sine militære styrke og overlegne økonomi er garanti for seier. Det er bare svakhetene og toskeskapen til de som nå sist styrte USA som har gjort det mulig for andre land og utnytte USAs konsumenter, eller å søke beskyttelse under USAs sikkerhets paraply uten å betale for seg. Dette skal det nå bli slutt på, ifølge Trump, hevder The Economist.

Tirsdag 18.3. har Trump og Putin snakket sammen om våpenhvile i Ukraina. Zelensky var ikke invitert selv om han ifølge de siste meningsmålingene har fått styrket sin oppslutning fra Ukrainere i Ukraina. Blir møtet en kamp om hvem som har de beste «kortene». Trump mener Putins erobring av deler av Ukraina gir Putin noen sterke kort på handa. Trump har også nærmest lovet Putin at medlemskap i NATO ikke er aktuelt for Ukraina. Hva Putin mener, og «spiller» for å oppnå, kan vi lese blant annet i Russlands Nye Utenrikspolitiske plattform lansert så sent som 2023 og bekreftet i et nytt bind i historie-læreverk om Russland utgitt i år med russiske skoleelever i alderen 15-16 år som målgruppe. Putins ambisjoner i forhold til Ukraina omfatter mer enn å innlemme de fire fylkene i øst i Russland. Putins erfaringer fra tidligere kriger som i Afghanistan er at det er risiko knyttet til det å sende krigstrøtte og dels traumatiserte soldater hjem. En alternativ ide som skal sirkulere i Kreml er å sende soldater til Afrika som leiesoldater. 

Trump, hadde en etter hans oppfatning positiv telefonsamtale med Putin i går (tirsdag 18.03.25), og mener at det nå er mulig å få til en fredsavtale som realiserer «stop the killing» slik han uttrykker det. Det er planlagt nye fysiske møter med russerne og Trump skal også ha samtaler med Zelensky. Parallelt foregår det drøftinger mellom partene om betingelsene for en fredsavtale. USA stanset som kjent all militærhjelp til Ukraina etter at Ukraina ikke ville skrive under på avtalen om at USA og Ukraina sammen skulle utvinne mineraler, olje og gass fra Ukrainsk jord. Trump er opptatt av å få noe tilbake for denne hjelpen som ifølge Trump langt overgår det Europeiske stater samlet har stilt opp med. Dette er ikke riktig. Trump overdriver trolig også dødstallene knyttet til krigen når han hevder at Ukraina og Russland har mistet omtrent like mange soldater. Tapene på russisk side har vært dramatisk større så langt det finnes tall man i det hele tatt kan stole på. Zelinsky forlot som kjent et møte i Det Hvite Hus etter å ha blitt skjelt ut av Trump (møtet er times-langt, og det er de siste minuttene som har fått størst oppmerksomhet). Både Russland og Ukraina stiller krav til innholdet i en fredsavtale som gjør det vanskelig å se hva avtalen skal inneholde for å bli godtatt av Russland og Ukraina sammen.

Russland har trolig omfattende krav som må innfris for å gå med på en fredsavtale. FFI- forsker Tor Bukkvoll mener, ifølge Dagsavisen 18. mars, at det er fem krav som blir avgjørende for om Russland vil godta en fredsavtale med Ukraina. Fordeling av land: Innebærer at man blir enig om hvor de nye landegrensene skal gå. Sikkerhets-løfte 1: Størrelsen på det ukrainske forsvaret og muligheten landet har for opprusting i fremtiden. Sikkerhets-løfte 2: Ingen fredsbevarende styrker i Ukraina. Sikkerhets-løfte 3: Ikke NATO-medlemskap for Ukraina. Å gi det russiske folket følelse av seier: Russland og Putin brukte «denazifisering» av Ukraina som argument for invasjonen. Realiteten i et slikt krav er å sikre at Russland kan bestemme over ukrainsk innenrikspolitikk og dette sitter selvsagt umulig langt inne. 

Ukraina har også stilt krav og å innfri disse og samtidig få Russland med blir en utfordring. Ifølge Bukkvoll krever Ukraina en sikkerhetsgaranti for at freden forblir "fred". Zelenskyj har hele tiden stått på at Ukraina må få tilbake sine gamle landegrenser, inkludert Krim-halvøya. Her mener Bukkvoll at det kan være mulig å lande på kompromiss. Trump-administrasjonen har tidligere sagt at Ukraina ikke kan regne med å få tilbake territorier som nå er erobret av Russland. Ukraina har for sin del trukket opp flere røde linjer som forutsetninger for en fredsavtale. Nåværende frontlinjer kan fryses midlertidig, men ellers ingen utvidede territorielle innrømmelser overfor Russland. En langvarig fred og våpenhvile er nødvendig. Tusenvis (anslagsvis 20 000) av ukrainske barn som er bortført til Russland må returneres. Tusenvis av sivile (anslagsvis 8000) som holdes i russiske interneringsleirer må frigis. Frankrike og Storbritannia har planer om en fredstyrke som kan utplasseres i Ukraina. President Macron har bestemt at det er Kyiv, ikke Russland som skal bestemme om denne skal utplasseres i Ukraina.

USAs utenriksminister Marco Rubio har sagt at både Russland og Ukraina må gjøre innrømmelser for å få på plass en fredsavtale. Samme Rubio har også sagt tidligere at mange i Vesten fortsatt ikke har forstått at Putin er en ekspert på løgner. Han bryr seg ikke om humanitær hjelp. Om det blir våpenhvile er det fordi han ser en strategisk eller taktisk fordel knyttet til denne. Putin later som han er den voksne i rommet, en som er åpen for forhandlinger. Men målet på sikt er uansett for Trump «Et demilitarisert Ukraina med russiskvennlig leder». Bukkvoll mener for sin del at det viktigste for Trump og hans administrasjon nå er å la Trump få skinne selv, som den freds-skaperen han så gjerne ønsker å fremstå som. Så gjenstår det som ganske usikkert hva man står igjen med etter dette.

Hvorfor svikter USA Ukraina? Sylo Taraku i Tankesmien Agenda mener i en kronikk i aftenposten 17. mars at svaret finnes i en bok fra 1987 skrevet av historikeren Paul Kennedy «The Rise and Fall of the Great Powers». Kennedy advarte i boken mot «imperial overreach» som oppstår når stormakter overforplikter seg militært og økonomisk i utenlandske konflikter, noe som til slutt fører til deres undergang. Et eksempel er det britiske imperiet på 1800-tallet. Tross global dominans begynte imperiet å svekkes fordi dets forpliktelser rundt om i verden var blitt for omfattende. USA utsending til Ukraina general Keith Kellogg viste til denne boken for å forklare USAs nedtrapping i Europa som også berører avslutningen av krigen i Ukraina. Taruku mener at Kellogg tilbyr en dypere og mer strategisk forståelse av hvordan USA ser på krigen i Ukraina, mens Trumps retorikk preges av slagord og provokasjoner. Kellogg kopler det som nå skjer til Trumps «Amerika First»-politikk og mener at USA nå vil prioritere egne interesser på bekostning av militær involvering utenlands. Krigen i Ukraina inngår i en større global maktkamp. Russland har styrket båndene til Kina, Iran og Nord Korea m.fl. noe som representerer en sikkerhetstrussel for USA. Krigen i Ukraina kan ikke ende med vinnere og tapere, men må avsluttes nå. En endeløs krig tjener ingen. Kellogg hevder at det USA ønsker for Ukraina er en sterk hær som kan fungere som et avskrekkende «piggsvin» mot Russland. Europa må bidra til å sikre Ukraina ved å trappe opp sine egne forsvar og sin støtte til Ukraina.

Siste nytt: En ukrainsk by ble mørklagt tirsdag kveld da en russisk bombe rammet byens energi-infrastruktur - bare timer etter at Vladimir Putin forsikret Donald Trump om at han ville stanse slike angrep i 30 dager. Angrepet, som ble rapportert i Slovjansk, skjedde etter en to og en halv time lang telefonsamtale mellom de to lederne, der Putin tilsynelatende gikk med på en midlertidig våpenhvile mot energi-mål, dvs kraftforsyning.

Til tross for Kremls påstand om at Putin umiddelbart hadde gitt det russiske militæret de nødvendige kommandoer, reiser angrepet ny tvil om Moskvas forpliktelse til deeskalering. Det hvite hus, som hadde fremhevet avtalen som et skritt i retning av bredere freds-samtaler, har ennå ikke reagert på det tilsynelatende bruddet. Foreløpig gjenstår det å se hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Har Putin og Trump sammenfallende verdenssyn? Uansett tenker de likt om mye.

Putin og Trump ser likt på verden, de har sammenfallende verdenssyn og mener selv det er sannheten de bærer frem.

Ser Putin og Trump likt på verden? Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole, skriver i en kronikk i Aftenposten 4. mars i år om hva han mener forener Putin og Trump. Det er et sammenfallende verdenssyn. Han mener at begge har et felles udemokratisk sinnelag. Både Putin og Trump betrakter demokratiske valg som bare veiledende. Det er noe man kan ha for å øke legitimiteten til de som styrer. Valgresultater kan manipuleres eller man kan hevde at motpartene har fusket slik Trump gjorde i 2020 før han fikk sine tilhengere til å storme Kongressbygningen. Begge mener at rettssystemet kan styres av herskeren. I Russland er det opplagt slik og Trump benytter seg nå av sin «styringsrett» for å benåde støttespillere, de som stormet kongressen, og forfølge «motstandere» som fikk dem dømt eller på annen måte motarbeidet ham med å stille ham for retten. Både Putin og Trump handler ut fra et reaksjonært verdigrunnlag. Begge synes at likestilling og mangfold som verdier er blitt drevet for langt. Trump har som kjent bestemt at det i USA bare finnes to kjønn, mann og kvinne. Putin mener at Ukraina ikke har berettiget eksistens som selvstendig stat, derfor iverksatte han en invasjon med «fredsbevarende» militære styrker. Også Trump har utviklet antipati mot Ukraina og Zelinskyi. Fordi Zelinskyi ikke støttet opp under Trumps krav om at han skulle grave opp grums om Joe Bidens sønn, Hunter Biden. Dette resulterte som kjent i den første riksrettssaken mot Trump. Både Trump og Putin overtok imperier, men er ikke tilfreds med det de har. De er begge opptatt av territoriell ekspansjon. Putin utfordrer Georgia og andre naboland. Trump ser for seg Grønland og Panamakanalen som områder han vil kontrollere og vil gjøre Canada til ny stat i USA. Romarheim mener dessuten at både Putin og Trump demonstrere allianse forakt, det han betegner som dominant bilateralisme som i neste omgang fører til system-revisjonisme som innebærer at de begge ser på blant flere  FN, EU og Nato som bremseklosser for stormaktene.

Trump som inspirasjonskilde. Trump ga i sin første president-periode inspirasjon til flere journalister som publiserte fortellingen om det som foregikk i Trumps Det Hvite hus når politikk skulle utformes og iverksettes der og i andre sammenhenger. Bøker med titler som «Fire and Fury - Inside The Trump White House», som også ble oversatt til norsk. «It was all a Lie - How the Republican Party Became Donald Trump». «I Alone Can Fix it – Donald J. Trumps Catastropic final Year». «Donald Trump and His Assault on Thruth» og også norske bøker som: «Løgn – Hvorfor Trump lyver og hva det gjør med oss». Bok-titlene sier sitt. Og dette er bare et lite utvalg fra min bokhylle. 

If nothing is true, then no one can criticize power, because there is no basis upon which to do so. I sin bok «On Tyranny» er en av tankene forfatteren Timothy Snyder oppfordrer oss til å tenke: «Believe in truth». Han skriver videre: «To abandon facts is to abandon freedom. If nothing is true, then no one can criticize power, because there is no basis upon which to do so. If nothing is true, then all is spectacle. The biggest wallet pays for the most blinding lights».

Pressekonferanse? Her er klipp fra en pressekonferanse etter et møte mellom de to.

Trumps arbeid for å få kontroll over Republikanerne og om hans beundring for Putin har vært temaer for tidligere poster på denne bloggen. Mer om Trumps opprydding blant Republikanerne finner du her. Om hans overtakelse av det Republikanske partiet finner du mer her. Mer om Trumps kamp mot Den Dype Staten, som har vært intens, finner du her. Og om Trumps beundring for Putin finner du mer her om du i det hele tatt etter dette er interessert i nettopp det.