Putins nye fortelling om krigen i Ukraina etter møtet med Trump, og om Nobels Fredspris

Etter møtet med Trump 15. august har Putin nå lagt til en ny fortelling i sin omtale av krigen i Ukraina. Han refererer til en samtale med Joe Biden, da denne var president i USA, og som etter hva Putin sier skal være dokumentert, men der han i sin fremstilling bare presenterte konklusjonen han nå trekker etter sin nylige samtale med Trump. Samtalen med Trump mener han var tidsriktig og fordelaktig. Samtidig gir han Biden skylden for at invasjonen av Ukraina ble iverksatt og hevdet at dersom Trump hadde blitt valgt som president i 2020 ville det ikke blitt noen krig i Ukraina. Han hevder at han selv og Trump 15. august i år engasjerte seg i ærlige diskusjoner om konflikten i Ukraina og antydet at Russland og USA nå var nærmere nødvendige avgjørelser om å finne en løsning. Putin hevdet videre at krigen og krisen bare kan ende dersom rot-årsakene adresseres og viste her til forhold som stresser Russlands sikkerhetsproblemer og som hadde fremmet konflikten som en tragedie mellom «broderlige nasjoner». Han fremførte for anledningen sine synspunkter på engelsk med klar adresse til et vestlig publikum.

Lavrov i 2022: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina. I 2022 var det Russlands utenriksminister som frontet med forklaringen på Russlands vegne om hvorfor Russland måtte invadere Ukraina. Han hadde vært Russlands utenriksminister siden 2004. Han ble utnevnt av Putin og var før denne utnevnelsen i ti år Russlands FN-ambassadør. Han er fortsatt Russlands utenriksminister. Lavrov hevdet i 2022 at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i Ukraina. Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under et intervju at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen, og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne var velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, og for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet i 2022 at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent da forsøkte å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette var villig til å ofre Ukraina for å nå sine geopolitiske mål. Mer om dette for spesielt interesserte her.

Ulike syn på «Odessa massakren» i 2014 hører også med i fortellingen om hva som ledet frem til Russlands spesial-operasjon i Ukraina i 2022. RT, i 2014 Russia Today, den russiske nyhetskanalen, presenterte 2. mai i 2014 et oppslag med tittelen «Burned alive: «How the 2014 Odessa massacre became a turning point for Ukraine»». Historien var i en versjon at et sammenstøt mellom aktivister fra ulike leire i tilknytning til valget i Ukraina i 2014 førte til massemord i Odessa og at de som sto bak udåden aldri ble straffet. «Anti-kupp aktivister», som var tilhengere av tidligere president Yanukovich, som da allerede hadde flyktet til Russland, søkte tilflukt og barrikaderte seg i en fem-etasjers bygning tilhørende Odessas Handelsforeningen. Angriperne satte fyr på barrikadene og på telt i gatene. Ifølge ulike kilder omkom 48 mennesker, derav 42 i Handelsforeningens hus. På da norske Steigan.no ble historien fortalt slik: «2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter andre verdenskrig». Men også andre versjoner av det som skjedde i Odessa ble presentert. Norske VG omtalte saken slik under tittelen «Den påståtte «massakren»: «Vladimir Putin og andre i Kreml bruker tragedien i Odessa 2. mai 2014 som et bevis på at Ukraina er fullt av nynazister som må stoppes. I virkeligheten var det slutten på et regelrett slag i sentrum av byen, knyttet til et forsøk på å opprette en separatist-republikk». Samme hendelse, ulike fortolkninger, beskrivelser og ulike konklusjoner. De aller fleste vil trolig være enige om at det som skjedde denne dagen i Odessa lå langt utenfor grensen av det akseptable. Hendelsen og omtalen illustrerer imidlertid den svenske antropologen  Elzbieta Drazkiewics påvisning av at samme hendelse kan utnyttes til å trekke vidt forskjellige konklusjoner og konsekvenser. Var aktørene Maidan-aktivister og anti-Maidan-aktivister eller var de Nasjonalister eller Nazister? Var hendelsen en massakre eller et sammenstøt med svært dramatiske, uheldige og beklagelige konsekvenser?  Ordene som velges er avgjørende for fortolkningen og forståelsen og hva historien kan brukes til. 

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski, som frem til da var mest kjent som TV-skuespiller, vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte i ukrainsk politikk, sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21. februar i 2014, ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker, landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar samme år rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj ble senere etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko har hevdet at Ukrainas politikk, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater, droner og bomber, eller dialog og Nobels Fredspris? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien tilbake i tid, i nær fortid og samtid. Denne posten er så langt ment som et bidrag. Trump for sin del synes for tiden å være mest opptatt av sin rolle som fredsskaper og etter egen vurdering som soleklar kandidat til Nobels fredspris. Tre norske historikere Ivar Libæk, Asle Sveen og Øivind Stenersen tar opp "Fredspris til Donald Trump" som tema i et debattinnlegg i Aftenposten 18. august i år. De skriver at helt siden den første fredsprisen ble tildelt i 1901 har prisen belønnet  arbeidet for internasjonalt samarbeid, frihandel, nedrustning og brorskap mellom folkene. To ganger er prisen tildelt forsvarere av demokrati og ytringsfrihet. Dette er i følge historikerne idealer som Trump i sin politiske karriere har kastet vrak på. Han har blant annet nektet å godkjenne et demokratisk valg og inspirert sine tilhengere til å begå statskupp. Han har nylig nedlagt amerikansk u-hjelp og innført sanksjoner mot ICC og truet med å forfølge domstolens dommere og deres familier, bare for å ha nevnt noen av innvendingene de har mot Trump som kandidat til prisen. Historikerne konkluderer med at "Et mentalt sammenbrudd", i komiteen som tildeler prisen, må til for å Trump skal få oppfylt sin drøm om å motta denne prisen.

Om å stoppe kriger og om å skape fred. Ivo Daalder som var USAs NATO-ambassadør under Clinton og Obama og er tilknyttet Harvard universitetet, og som står bak podcasten «World Review with Ivo Daalder» har også omtalt Trumps anstrengelser for å bli tildelt Nobels Fredspris. Han hevder at Trumps ønske om å være «peacemaker-in -chief» bygger på en misforståelse av at når krigshandlinger avsluttes blir det automatisk fred. Trump har nylig skrytt av at han har «stopped six wars», i gjennomsnitt en per måned, og mener at han med en slik suksess burde fortjene en fredspris. Daalders poeng er at å avslutte en krig, ikke er det samme som fred.

Å skape varig fred er langt mer komplisert. At India og Pakistan avsluttet krigshandlingene i mai innebærer ikke at konflikten dem imellom om f.eks. Kashmir er løst. Her har det vært gjentatte konflikter i mange ti-år tilbake i tid. India, for sin del, avviser at USAs og Trumps engasjement var et positivt bidrag. Trumps beslutning om å bombe Irans atomanlegg satte sluttstrek for Israel og Irans gjensidige bombe-raid. Men Israel har reservert seg retten til å bombe Iran dersom landet gjenoppbygger sin atom- og våpenindustri. Og slik fortsetter Daalder å avvise Trumps påståtte fredsskapende virksomhet i konflikten mellom Rwanda og Kongo. Avtalen som her ble inngått gjelder mineralutvinning og -flyt og profitt, mer enn fred. Og det foregår fortsatt krigshandlinger initiert av parter som ikke var tatt med i forhandlingene. I forhandlinger rundt konfliktene mellom Cambodia og Thailand la både Kina og Malaysia press på partene. Trump bidro med en handelsavtale. Det kan imidlertid se ut som en fredsavtale mellom Armenia og Azerbaijan kom i stand under Trumps medvirkning og samtidig la til rette for å åpne en transitt korridor mellom Azerbaijan og enklaven Nakhchivan som vil få navnet "Trump Route for International Peace and Prosperity", i følge Det Hvite Hus. Men når dette skrives er det noe usikkerhet knyttet til realiseringen av "Trump Route". 

Trumps skryt om å ha avsluttet seks kriger på seks måneder er uavhengig av dette mer opp-skryt en realiteter. Fakta er, ifølge Daalder, at selv om han hadde lykkes med å få slutt på disse krigene så ville det fortsatt hvile en mørk skygge over det faktum at han ikke lykkes med få avsluttet de to krigene han har annonserte at han skulle finne en løsning for, krigene i Ukraina og Gaza. Og vi kan også tilføye, det som nå foregår på Vestbredden, etter at Trump og USA i FN har erklært at Vestbredden er gitt Israel av den allmektige. Der er det heller ikke fred. Amerikansk-fødte Saif Musallet som var på besøk hos sin mor og slektninger på Vestbredden ble slått ihjel av israelske bosettere som senere hindret ambulanser og helsepersonell fra å gi ham livreddende hjelp. Nylig har man i Israel også gitt klarsignal til å bygge en ny bydel for nye jødiske bosettere. Denne vil blokkere veier mellom de palestinske bosettingene på Vestbredden.

The Economist: Noen bør snakke med noen i Oslo. The Economist foreslår i sin utgave 23. august i år at europeiske statsledere bør erklære at det støtter opp om Trump som kandidat til Nobels Fredspris i brev til komiteen som står bak tildelingen og samtidig hvisker Trump i øret at «Noen» har snakket med noen i Oslo om dette. Trump vil, tror man, sette pris på dette og kanskje levere en innsats for å få på plass den freden i Ukraina han så lenge har annonsert at han kan og vil få på plass.

Den 17. mars 2024 stiller Putin til valg som President også i Øst-Ukraina

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. 

Den russisk ortodokse kirken ser Russlands invasjon og krigføring i Ukraina som en mulighet for «å frelse» Ukrainerne. Statsviteren Alicja Coranović er knyttet til fakultetet for statsvitenskap og internasjonale politiske studier ved Universitetet i Warszawa. Hun har publisert en artikkel på Academia.edu der hun beskriver Den Russisk Ortodokse Kirkens budskap når det gjelder Russlands invasjon i Ukraina. Invasjonen og krigen oppfattes som et bidrag til denne kirkens ansvar for å forkynne og frelse befolkningen i Ukraina. En befolkning som står i fare for å havne i fortapelse ved å bli utsatt for Vestens verdier, dekadanse og forfall. En post med noe tilsvarende innhold finnes på denne bloggen fra oktober i år og også hva Putins oppfatning av Ukraina og Russland som en enhet. Ideen om Et Hellig Russisk Imperie med ansvar for sine innbyggeres frelse har også vært tema for den russiske filosofen Ivan Ilyin som Putin har et eget forhold til.

Utvikling av vestlig innflytelse og demokratisering av Ukraina vil stå i veien for videre russisk ekspansjonisme. Ostap Kushnir er knyttet til Universitetet i Portsmouth der han foreleser om Politikk og Internasjonale Relasjoner. Han har i sitt arbeid hatt særlig fokus på den post-kommunistiske transformasjonen i Ukraina, Russland og Polen. Massekommunikasjon er et av hans interesseområder. Han har publisert et «working paper» på Academia.edu der han belyser særlig to forhold. For det første ser han på de geopolitiske rasjonale bak den aktuelle russisk ekspansjonismen. Dernest tar han for seg asymmetrien i mekanismene Russland gjør seg nytte av for å hevde sin autoritet i tidligere kommunistdominerte områder. Han beskriver forskjellene mellom Russisk og Ukrainsk politisk kultur og konkluderer med at et demokratisk Ukraina basert på utvidet kontakt og samarbeid med Vesten vil fremstå som en avgjørende hindring for videre russisk ekspansjonisme. Budsjett-kaoset i USA er ikke godt nytt i denne sammenhengen. Heller ikke Ungarns protest i EU mot fortsatt støtte til Ukraina. Andre tidligere poster på denne bloggen har tatt for seg Russlands reviderte ekspansjonistiske utenrikspolitikk. Den er dystopisk.

Putin stiller til valg som President, også i Ukraina. Den 17. mars i 2024 er det presidentvalg i Russland. Putin er soleklar favoritt til å vinne dette valget. Det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, og det russiske forsvarsdepartementet mener det lar seg gjøre å gjennomføre valg i de fire Ukrainske fylkene Kherson, Zaporizhzhia, Luhans og Donesk, som ble annektert i september 2022. Dette selv om det fortsatt foregår kamper mellom russiske og ukrainske styrker i alle disse fylkene. Da kan altså vi komme i en situasjon der Putin, etter valget, vil fremstille seg som president i denne delen av Ukraina selv om det per dato bare er Nord-Korea og Syria som har anerkjent denne annekteringen. I disse fire fylkene viste tidligere avholdte målinger at mellom 53% og 70% regner seg som ukrainere. Mellom 25% og 45% regner seg som russere. Ifølge Russlands utenriksminister Lavrov, er krigen i Ukraina en følge av at USA i en årrekke har prøvd å undergrave russisk kultur og russisk språk i det østlige Ukraina. Putin for sin del hevder at USA og dets allierte prøver å stykke opp og rane Russland.

Nato må forberede seg på angrep fra Russland innen tre år fra nå. Lederen av det polske sikkerhetsbyrået, Jacek Siewiera, viser i et intervju med Kyiv Independant til at russisk våpenindustri nå arbeider tre skift hver dag og slik kan gjenoppbygge sine militære ressurser i løpet av de neste tre årene. Innen denne tid må Tyskland og Nato ha utrustet og organisert sine militære styrker slik at de kan avskrekke Russland fra angrep. Siewiera mener at Polen, Estland, Romania og Litauen er landene som er mest utsatt. Det er viktig at NATO fremstår samlet og beredt til å kollektivt forsvare seg mot angrep på en eller flere av disse statene i Nato-alliansen. Republikanske politikere i USA forlanger at bevilgninger til egen grensekontroll prioriteres før videre støtte til Ukraina, men Biden har for sin del forsikret Zelenskyj om at USA fortsatt vil støtte Ukraina.

Lavrov: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina.

Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen, hevder Russlands utenriksminister. USA og resten av Vesten ville ikke ha fred i Ukraina. FN-charteret åpner for å knytte deler av Ukraina til Russland. Vestens politiske elite har etablert sanksjonsregimer som rammer egne borgere hardt.

Sergej Lavrov har vært Russlands utenriksminister siden han i 2004 ble utnevnt av Putin. Da hadde han i 10 år vært Russlands FN-ambassadør. Lavrov ble født i Moskva i mars 1950. Han tilhører slik sett samme generasjon som Putins som er født to år senere. Han har sin utdannelse fra Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk (MGIMO). Under Russlands invasjon av Ukraina tidligere i år hevdet Lavrov at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i landet. I en utgave av Newsweek fra 7. oktober i år er han intervjuet av Tom O’Connor, magasinets senior foreign policy writer, om Russlands syn på det som nå skjer i Ukraina og om forholdet til USA og landene i Europa. Intervjuet skjedde under Lavrovs besøk i New York der Lavrov var for å delta i FNs Generalforsamling, den 77. i rekken. I motsetning til Putin, som aldri kom lenger enn til Dresden, har Lavrov reist verden rundt og hatt samtaler med statsleder og diplomater sammenhengende i snart 30 år. Han har et stort nettverk og mange lytter til hva han mener og sier.

Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under intervjuet at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne er velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent forsøker å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette er villig til å ofre Ukraina for å nå sine egne geopolitiske mål. Påstander som dette har gjort at heller ikke Lavrov slipper unna vitsemakere og tegneserieskapere.

USA og resten av Vesten ville ikke ha fred i Ukraina. FN-charteret åpner for å knytte deler av Ukraina til Russland. Lavrov hevdet senere i intervjuet at Washington ikke var eller er interessert i fred i Ukraina, at dette ble klart allerede i mars 2022 da Moskva og Kyiv var tett på å komme frem til en omforent avtale. Lavrov viste også til befolkningen i landområdene innenfor grensene til regionene Donetsk og Luhansk, som på tidspunktet for intervjuet var erobret av Russland og befridd fra det neo-nazsistiske styret i Kyiv, at folkene her ønsket og hadde rett til selv å bestemme sin nasjonstilhørighet ifølge FN-charteret.

Vestens politiske elite har etablert sanksjonsregimer som rammer egne borgere. Lavrov ble også bedt om å kommentere sanksjonene som er innført mot Russland. Han mente at disse var iverksatt med mål å forkrøple Russlands økonomi, men at dette ikke vil lykkes. Sanksjonsregimet har snarere vist seg å være «et våpen» som rammer de europeiske landene og USA hardere enn de rammer Russland. Utfordringene som følger med økende priser og synkende inntekter er prisen vanlige borgere i Europa må betale for den anti-Russiske politikken Europas elite har besluttet.

The fundamental principle of suvereign equality of states. Intervjuet dekker hele fem sider og tar også opp temaer som ikke er dekket her, blant annet hvilke fremtidsutsikter Lavrov ser for seg for den verden vi lever i. Her skisserer han en verdensorden der man ikke lenger følger Vestens inndeling av verden i «demokratier» og «autokratier». Den nye moderne verden vil ikke være «vesten-orientert». Sterke uavhengige stater har vokst frem blant «utviklingslandene». Disse vil ikke delta i en anti-Russland-kampanje. Sammen med Kina vil Russland arbeide for å forbedre verden gjennom å etablere et multipolart system basert på FN-charteret, and, «first of all, on the fundamental principle of suvereign equality of states». USAs Det hvite hus har nylig oppdatert sin "National Security Strategy. Her heter det i følge Torbjørn Færøvik i Dagsavisen 25.10.: "Kina er vår eneste rival som har til hensikt å omskape den internasjonale ordning, og som i økende grad har makt til å gjøre det", og videre "Vi befinner oss nå ved en korsvei...". Er det den Lavrov beskriver?