Putins "On the historical unity of Russians and Ukrainians" er dårlig konstruert historie.

Derek Offord skrev i fjor en artikkel i tidsskriftet The Critic der han viser oss vei gjennom tankegodset Putin har laget sin egen historieversjon av for å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Putin er svært selektiv i valg av historiske kilder og historien om fortid og fremtidsutsikter blir deretter.

Derek Offord er professor emeritus ved universitet i Bristol og spesialist på nyere russisk historie. Derek Offord har spesialisert seg på nyere russisk historie, idehistorie, litteratur og språk. Han har skrevet flere bøker om russiske revolusjonære bevegelser og om russiske forfatteres reiser i vest, og også om hvordan disse reisene var med på å forme en nasjonal russisk identitet basert på inntrykkene de brakte med seg hjem. I november-utgaven fra i fjor av tidsskriftet The Critic skrev han en lengre artikkel om sitt syn på «Rasjonalet bak Putins krig i Ukraina». Her følger et litt langt, men likevel kort sammendrag av denne artikkelen med noen egenproduserte sidesprang.

Putin og Peter den store. Offord viser blant annet til Fiona Hill som har vært i tjeneste som rådgiver for amerikanske presidenter når det gjelder Russland. Hun har skrevet at Putin tror og mener at hans personlige skjebne er tett knyttet til den russiske staten og dens fortid. I en tale i fjor i juni refererte Putin til Peter den Store (Tsar fra 1696 til 1725) som kriget mot Sverige i 21 år med mål, ifølge Putin, å ta tilbake til Russland det som rettvist tilhørte Russland. Etter 30-årskrigen hadde Sverige etablert en dominerende posisjon i Baltikum-området som ble oppfattet som en trussel både av Danmark, Polen og Saxen og Russland. Offord viser også til et 20-sider langt essay som Putin skrev, «On the historical unity of Russians and Ukrainians», som ble publisert i juli 2021. Her vender Putin seg til historien, for som han sier «å få bedre innsikt i fortiden og derfra se inn i fremtiden». Offord mener at Putins tanker og handlinger er knyttet til et selektivt utvalg av historien slik han og andre kjenner den og at han avslører dette i sine taler som etter hvert er full-lastet med gammelt russisk-nasjonalistisk tankegods. Budskapet bæres videre av lojale russiske kommentatorer. Nettopp dette skjedde etter talen hans ved «innlemmelsen» av Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizhzhia 30. september i fjor. Disse Ukrainske fylkene ble som kjent igjen «innlemmet» i Russland etter en raskt improvisert folkeavstemning og senere «akseptert» som russisk land av den Russiske Dumaen.

Putins masterplan er å ta tilbake alt som «fra gammelt av» var områder der det var bosatt russere slik han oppfatter historien mer enn 1000 år tilbake i tid. Hvilke landområder som er dekket av denne «definisjonen» er ifølge Offord «svært elastisk». Hviterussland og Ukraina er kjerne-områder i denne historiske anskuelse hans, men den omfatter også de nåværende baltiske statene. Områdene ble, følge Putin, i sin tid tapt på grunn av manglende russisk samhold, fremmede fiendtligheter og/eller renkespill. Putin mener i sitt essay at Russland er berettiget til å styre alle land i områder der det var øst-slaviske bosettinger i middelalderen ifølge russiske krøniker. I disse områdene fantes det da, igjen i følge Putin, svake ledere som inviterte skandinaver til sine bosetninger, skandinaver som så tok over styringen. Det moderne Russland, Hviterussland og Ukraina har alle sine røtter i dette veldige gamle-dagers Rus, ifølge Putin.

Den ortodokse kirken godkjente Moskvas stilling i den kristne verden på 1400-tallet. Dette skjedde etter at Konstantinopel ble overtatt av muslimene i 1453. Også dette passer inn i Putins historieskriving. Moskva tok etter dette oppgaven med å samle områdene som frem til da var land tapt fra Rus. På slutten av 1700 tallet ble Kyiv og landområdene øst for elven Dnieper, kjent som Lille Russland, inkorporert i Russland etter det Putin kaller en frigjøringskrig. Putin feirer denne historiske begivenheten enda i dag og har solid støtte fra Patriark Kirill i Moskva.

Putin mener Lenin må ta ansvar for oppsplittelsen av Sovjetunionen. Sovjetunionen ble etablert som en konføderasjon av republikker, der hver republikk hadde rett til å rive seg løs og bli selvstendige. Og ifølge Putin var dette grunnen til at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 da kommunistpartiet tapte makten. Menneskene i områdene utenfor Russland som følte seg som russere ble revet løs fra sitt mors-land. Putin befant seg i Øst-Tyskland som KGB-agent «da muren falt» og opplevde det som skjedde da kontorene til KGB ble stormet som en personlig fornedrelse. I Putins historieforståelse førte oppløsningen av Sovjetunionen til at de russisktalende som bodde i Ukraina ble gjort til gjenstand for tvungen assimilasjon i en etnisk fattig Ukrainsk stat som i tillegg var aggressivt innstilt overfor Russland. Oppdelingen av Russland var ifølge Putin den verste geopolitiske katastrofe i det forrige århundre. Han har hele sin tid som president strevd for å gjenvinne landområder som før 1991 var kontrollert fra Moskva, i Tsjetsjenia, i Abkhazia og Ossetia i Georgia og på Krim. Strevet her var svært brutalt. Støtten til separatistene i Donetsk og Luhansk er for ham, del av et enda større gjenoppbyggings-prosjekt.

Russisk nasjonalisme og Vesten – Er det her Putins tankegods kommer fra? Russisk nasjonalisme henter ammunisjon fra forestillingen om kontraster mellom Russland og ditto forestillinger om en konstruert enhet kalt «Vesten» eller «Europa». Kontrasten er hentet fra tankegods som ble manet frem midt på attenhundretallet som en motsetning mellom «de vestlig-orienterte» og «de slavofile». Vi snakker her først og fremst om ideer dyrket frem av russiske tenkere, der noen mente at Russland burde trekke fordeler av vestlige ideer og praksiser, mens andre (de slavofile) insisterte på at russiske verdier og tradisjoner var et bedre grunnlag for en særpreget russisk fremtidsutvikling. Aktuelle tenkere fra den siste tankeretningen var Aleksey Khomyakov, Ivan Kireyevsky og Konstantin Asakov. Disse tre var først og fremst orientert mot å ta vare på russisk kultur. Men det fantes også politiske nasjonalister orientert mot lojalitet til russiske institusjoner, legitimering av imperialistisk ekspansjon og russifisering av ikke-russiske minoriteter. Disse fremstår i dag som direkte bidragsytere til Putins tankegods. En av de fremste av disse var Sergey Uvarov som ble utdanningsminister i 1833 og som formulerte Doktrinen om «Offisiell Nasjonalitet». Men Nikolai Danilevsky’s manifest «Russland og Europa» fra 1869 fremstår kanskje som enda mer aktuelt for å forstå Putin av i dag. Danilevsky klassifiserte etniske grupper og karakteriserte deres sivilisasjoner. Han identifiserte 10 kultur-historiske typer som korresponderte med lingvistisk-etnografiske familier. Germansk-Romanske folk var som eksempel voldelige og egoistiske i motsetning til Slaviske folk som var god-sinnede og tolerante. Stor-Russere (Russland), Små-Russere (Ukrainere) og Hvite Russere (knyttet til Hvite Russland) måtte forenes i en stat ifølge Danilevsky. Har vi hørt noe som ligner? Putin er også under innflytelse av senere og nåtidige russiske tenkere. Andre poster på denne bloggen forteller historien om disse og om Putins entusiasme. 

Russland som utvalgt eller uskyldig-offer nasjon og «historien om Russland». Den svært anerkjente britiske historikeren John H. Elliot utga i 2012 en bok med tittelen «History in the making» om hvordan nedskrevet historie blir til og også litt om hva som ikke blir til kvalitets-historie. Her introduserer han begrepene «Chosen nation syndrome» og «Innocent victim syndrome». «Chosen nation syndrome» beskriver nasjoner som kollektivt «omtaler» seg selv som utvalgt av Gud til et oppdrag som bare denne nasjonen kan fullføre. Elliot bruker her det historiske spanske imperiet som eksempel. «Innocent victim syndrome» beskriver nasjoner som kollektivt «omtaler» seg selv som eksepsjonelle, men av en eller annen grunn, ikke er i stand til å få den status som de «føler» de burde ha i den verden disse og vi lever i. Elliot mener at å ha disse syndromene som utgangspunkt ikke leder til historisk-faglig god historieskriving. Slik jeg forstår Elliot og Putin svermer sistnevnte rundt begge disse i sin historie-konstruksjon, og historieskrivingen blir ikke bedre av det. Og dessuten blir konsekvensene forferdelige i Ukraina nå.