Vil Kina kunne utvikle et helprosessfolkedemokrati?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn automatisk utvikler demokrati som endelig styreform? Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Hva med Kina?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn utvikler demokrati som en endelig varig styreform? Seymour Martin Lipset (1922-2006) var amerikansk sosiolog og statsviter. Han mente å ha påvist at utvikling av ekspansive industrisamfunn, med høy grad av urbanisering og en voksende, kommersialisert økonomi førte til sosial omveltning i samfunnet. I sin tur la dette grunnlag for en politisk omforming i demokratisk retning. Lipset sammenholdt mål for økonomisk utvikling som gjennomsnittsinntekt, industrialiserings-grad, nivå på utdanning, urbaniseringsgrad, masseproduksjon og omsetning av forbruksvarer, med demokratisk stabilitet i ulike samfunn på slutten av 1950-tallet. Han fant at demokratiske regimer gjennomsnittlig lå på et høyere økonomisk utviklingsnivå. Da Lipset døde kalte The Guardian ham for «Den ledende teoretiker når det gjaldt demokrati og amerikansk unikhet». Hans entusiasme for det amerikanske samfunnet var godt kjent. Han var født i en russisk-jødisk innvandrer-familie. Lipsets moderniserings-teori og tro på demokratisk styre som en endelig løsning, fikk senere følge av den amerikanske professor og presidentrådgiveren Francis Fukuyama i 1992. Etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning, skrev han boken «The end of history and the last man». Demokrati fremsto på den tiden for mange som den endelige løsningen for organisering av nasjoner. Lipsets moderniserings-teori som forklaring på demokratiutvikling ble utfordret av andre. Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington (1927-2008) snudde Lipsets moderniserings-tese om demokrati på hodet, og hevdet at sosio-økonomisk utvikling kunne skape skarpere sosiale motsetninger og vanskeligere vilkår for demokratisk styre. Den norske sosiologen Stein Rokkan (1921-1979) mente for sin del at et stabilt politisk sentrum og en felles kultur var forutsetninger for stemmeretts-utvidelser og deretter stabilt demokrati i en senere fase. 

Hva med Kina? Vil økonomisk vekst og velstand føre til demokrati i Kina?  Minxin Pei heter en kinesisk-amerikansk samfunnsforsker født i 1957 og ekspert på kinesisk styresett. Han er mye brukt som gjeste-kommentator på CNN. Han har sett på utviklingen i Kina med bakgrunn i Lipsets moderniserings-teori og publisert sine funn i en artikkel i Journal of Democracy under tittelen «China:Totalitarianism’s Long Shadow». Kina har hatt rask økonomisk vekst de siste 40 årene, men i stedet for liberalisering har Kina utviklet en form for ny-stalinistisk styresett, ifølge Pei. Han mener at denne utviklingen skyldes at det er mye vanskeligere å demokratisere et post-totalitært regime enn et autoritært regime. Det kinesiske kommunistpartiet har, ifølge Pei, stor kapasitet og også ressurser til å nøytralisere liberaliserings-effektene av modernisering. I Kina har et-parti-styret overlevd til tross for førti år med rask økonomisk vekst. I 2007 var det noen som så for seg at Kina ville være delvis på vei mot demokratisk utvikling i 2015 og kanskje til og med være helt fritt og demokratisk ti år enere. Det motsatt skjedde. Det kinesiske kommunistpartiet har tvert imot blitt mer undertrykkende hjemme og mer aggressivt ut mot omverdenen. Pei mener at den mest trolige og lovende vegen til demokrati for land som Kina må gå gjennom revolusjon. Han mener at leninist-partier som insisterer på å styre alene, uten konkurranse, er kjernen i problemet for omstilling av slike land. Dette er regimer som monopoliserer informasjon og kontrollerer viktige økonomiske sektorer. De priviligerte i Apparatchiks vil blokkere alle økonomiske reformer og forhindre demokrati. Enda verre blir det når man får et tilbakeslag til ny-stalinisme sentrert om en person-kult med en dominerende leder. Kina under Xi er nå der ifølge Pei. 

Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Pei viser til Nazi Tyskland og Mussolinis Italia som regimer som var både undertrykkende og brutale. Men begge regimene hadde makten bare en kort periode i historisk forstand. Særlig om man sammenligner med f.eks. Stalins Russland som strakk seg i tid fra 1917 til Stalin døde i 1949, og Kina med Mao fra 1949 og til begynnelsen av de økonomiske reformene i 1978. Han viser også til land som er klassifisert som «ikke-frie» målt mot demokrati-standard, men som hadde inntektsnivå på nivå med eller høyere enn China i 2018. Her finner vi land som Hviterussland, Russland, Oman, Qatar, Saudi Arabia og Tyrkia ikke akkurat eksempler på demokratier. Artikkelen hans inneholder også enn liste over land som siden begynnelsen av 1970-tallet har endret styresett fra diktatur til mer demokratisk styreform, og som har inntektsnivå som Kina og er på nivå med Kina når det gjelder utdanningsnivå. Her finner vi blant flere Chile (1988), Ungarn, Polen og Tsjekkia (1989) og Kroatia (2000). Også Russland er med, med årstall for overgang satt til 1991. Både Russland og Ungarn har vel strengt tatt senere tatt en sving tilbake. Listen inneholder også Portugal (1973), Spania og Hellas (1975), Argentina (1982) og Brasil (1985), Sør Korea (1987) og enda mange flere, men med enten lavere inntektsnivå enn Kina eller lavere utdanningsnivå. Tilhengere av Lipsets moderniserings-tese vil kunne finne noe støtte for denne i Pei’s tabell.

Kina skal vedta at Kina er et demokrati eller er Kina der allerede? Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg omtaler den pågående (i uke 10, 2023) Kinesiske Folkekongressen som samler nesten 3000 mennesker. Her skal disse ifølge Rønneberg vedta at Kina skal «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet». For å forstå dette mener jeg vi bør gå tilbake til Jiang Zemin som var generalsekretær i Det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP) fra 1989 til 2002. Hans teoretisk-ideologiske arv til regimet var «Den viktige tanken om de tre representasjoner». Denne "tanken" ble skrevet inn i den kinesiske grunnloven og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistpartiet (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Gjør KKP virkelig et vedtak om å «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet», så er vel Kina, med støtte i "Den viktige tanken om de tre representasjoner" demokratisk, eller?