Toppmøte mellom Xi og Putin – Hvorfor og hva kan komme ut av det?

Får vi en ny æra med Kina i førersetet? Der Xi Jinping og Kina er initiativtakere i en verden som også omfatter Arktis og der også Norge vil bli berørt?

En ny verdens-æra med Kina i førersetet? Som trolig alle vet landet Xi Jinping, Kinas president, i Moskva mandag for å ha møter med Putin. Ifølge avisoppslag er møtet kommet i stand for å innvarsle en «ny æra». Dette snakket Putin og Xi om også da de møttes i Beijing 4. februar i 2022, rett før Russland angrep Ukraina. Hva dreier den nye æraen seg om? Ifølge fagfolk som har fulgt Kinas utvikling er det snakk om fem hovedgrep: Utvikling av et fellesskap for menneskehetens felles fremtid som ikke er bestemt og dominert av «vestlige verdier og utviklingsmodeller». Et handels-samarbeid i kinesisk regi inkludert utbygging av infrastruktur fra Kina til andre deler av verden. Kina er allerede i gang med sitt One Belt One Road (OBOR) initiativ og det er snakk om videreutvikling av dette. Utvikling av menneskehetens felles verdier som åpner for ulike tolkninger av verdibegrepet (et oppgjør med dagens universelle menneskerettigheter?). Et globalt sikkerhetsinitiativ som respekterer FN-pakten og landegrensene. Et globalt utviklingsinitiativ som kopler FNs bærekrafts-mål til utviklingen av OBOR. Sammen skal disse fem initiativene danne et «globalt sivilisasjonsinitiativ». Målet er at verdens land skal kunne utvikle seg og moderniseres uten å danse etter «Vestens pipe». Det er snakk om en ny verdensorden basert på andre verdier enn hva «Vesten» har prioritert i ti årene etter andre verdenskrig.

USAs krig mot Irak og krigen i Libya utløste demokratiske tilbakeskritt. På 1990-tallet var oppfatningen at verden gikk i demokratisk retning slik «Vesten» definerte demokrati. Målinger av demokratisk utvikling viser tilbakegang siden den gang og fortsatt nedgang fra 2006 til 2022. Det USA ledede angrepet på Irak tjue år tilbake i 2003, som ble iverksatt uten behandling i FNs sikkerhetsråd, og begrunnet med grunnløse påstander om at Irak var i ferd med å utvikle kjemiske- og biologiske-masse-ødeleggelses-våpen, ga et første bidrag til denne utviklingen. Resultatet ble en borgerkrig som spredte seg fra Irak til Syria. Bombetoktene senere i 2011 mot Libya, der også Norge deltok, var heller ikke et bidrag til å styrke demokratiutviklingen i landene sør og øst for Middelhavet. Putin var tydelig inspirert av disse krigshandlingene og de fiktive motivene når han innledningsvis skulle forklare sitt angrep på Ukraina.  Også han snakket om laboratorier som etter vestlig initiativ arbeidet med utvikling av kjemiske og biologiske våpen og som var en trussel mot russere i Ukraina og Russland.

Xi Jinping og Kina som initiativtaker i en ny verden. Xi har lansert seg selv som fredsmekler mellom Russland og Ukraina. Det kan bli en vanskelig, for ikke å si en umulig mekling å styre. Men Xi vinner uansett en posisjon som freds-orientert initiativtaker. Krigen gir også grunnlag for debatt om hvilke definisjons-fullmakter ledende verdens-stormakter som Kina, Russland og USA skal kunne hevde seg å ha. USA satte en slags ekstrem standard i 2003 som Putin tydeligvis mener han har rett til å gjøre gjeldende for seg. Så lenge Putin herjer med sine soldater i Ukraina blir det mindre oppmerksomhet rundt omskolering av minoriteter i Kina. Og Taiwan, er jo allerede en del av Kina, så det er en helt annen sak. Her har har allerede sikret seg de nødvendige grunnlovfestede rettigheter for eventuelt å ta grep. Hvor Xi reiser neste gang er av stor betydning mener seniorforsker Hans Jørgen Gåsemyr ved NUPI i intervju med Aftenposten 24. mars. Xi ser for seg reiser for å bygge relasjoner og handelspartnerskap utenfor "konfliktsonen". Konfliktsonen består, slik Xi ser det, av land knyttet til Nato. Vestlige land som fremstår som økonomisk og politisk viktige for Kina vil imidlertid fortsatt bli gjenstand for oppmerksomhet fra Kina, selv om ikke Xi besøker dem. Vi kan vel anta at Xi også følger godt med på hva som skjer i USA, som oppfattes som hovedutfordrer når det gjelder lederskap i verden. Og vi kan vel også anta at han ser gode muligheter for seg selv og sitt regime når han følger Trumps splitt-og- hersk-kampanje inn mot presidentvalget i 2024 og Trumps dagsaktuelle mobilisering av tilhengere til folkeopprør mot flere mulige rettsforfølgelser i 2023.

Også Norge vil bli berørt av det Russisk-Kinesiske samarbeidet. Samtalene mellom Xi og Putin omfattet også et fremtidig samarbeid om en sjørute nord for Russland. Skipstrafikk mellom Asia og Europa kan spare tid ved å velge denne nordlige sjøruta etter som farvannet blir mer og mer åpent. Russland vil invitere Kina inn i Arktis og selge mer gass, mot at Russland får tilgang på teknologi som det er vanskelig for Russland å få tak i på grunn av sanksjonene. Norge var frem til 2014 en samarbeidspartner for Russland rundt aktiviteter i Arktis. Kina har nå overtatt og dette åpner for at en større del av ressursene som hentes ut i form av fisk, olje, gass og mineraler blir fraktet østover heller enn via norske havner.

Vil Kina kunne utvikle et helprosessfolkedemokrati?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn automatisk utvikler demokrati som endelig styreform? Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Hva med Kina?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn utvikler demokrati som en endelig varig styreform? Seymour Martin Lipset (1922-2006) var amerikansk sosiolog og statsviter. Han mente å ha påvist at utvikling av ekspansive industrisamfunn, med høy grad av urbanisering og en voksende, kommersialisert økonomi førte til sosial omveltning i samfunnet. I sin tur la dette grunnlag for en politisk omforming i demokratisk retning. Lipset sammenholdt mål for økonomisk utvikling som gjennomsnittsinntekt, industrialiserings-grad, nivå på utdanning, urbaniseringsgrad, masseproduksjon og omsetning av forbruksvarer, med demokratisk stabilitet i ulike samfunn på slutten av 1950-tallet. Han fant at demokratiske regimer gjennomsnittlig lå på et høyere økonomisk utviklingsnivå. Da Lipset døde kalte The Guardian ham for «Den ledende teoretiker når det gjaldt demokrati og amerikansk unikhet». Hans entusiasme for det amerikanske samfunnet var godt kjent. Han var født i en russisk-jødisk innvandrer-familie. Lipsets moderniserings-teori og tro på demokratisk styre som en endelig løsning, fikk senere følge av den amerikanske professor og presidentrådgiveren Francis Fukuyama i 1992. Etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning, skrev han boken «The end of history and the last man». Demokrati fremsto på den tiden for mange som den endelige løsningen for organisering av nasjoner. Lipsets moderniserings-teori som forklaring på demokratiutvikling ble utfordret av andre. Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington (1927-2008) snudde Lipsets moderniserings-tese om demokrati på hodet, og hevdet at sosio-økonomisk utvikling kunne skape skarpere sosiale motsetninger og vanskeligere vilkår for demokratisk styre. Den norske sosiologen Stein Rokkan (1921-1979) mente for sin del at et stabilt politisk sentrum og en felles kultur var forutsetninger for stemmeretts-utvidelser og deretter stabilt demokrati i en senere fase. 

Hva med Kina? Vil økonomisk vekst og velstand føre til demokrati i Kina?  Minxin Pei heter en kinesisk-amerikansk samfunnsforsker født i 1957 og ekspert på kinesisk styresett. Han er mye brukt som gjeste-kommentator på CNN. Han har sett på utviklingen i Kina med bakgrunn i Lipsets moderniserings-teori og publisert sine funn i en artikkel i Journal of Democracy under tittelen «China:Totalitarianism’s Long Shadow». Kina har hatt rask økonomisk vekst de siste 40 årene, men i stedet for liberalisering har Kina utviklet en form for ny-stalinistisk styresett, ifølge Pei. Han mener at denne utviklingen skyldes at det er mye vanskeligere å demokratisere et post-totalitært regime enn et autoritært regime. Det kinesiske kommunistpartiet har, ifølge Pei, stor kapasitet og også ressurser til å nøytralisere liberaliserings-effektene av modernisering. I Kina har et-parti-styret overlevd til tross for førti år med rask økonomisk vekst. I 2007 var det noen som så for seg at Kina ville være delvis på vei mot demokratisk utvikling i 2015 og kanskje til og med være helt fritt og demokratisk ti år enere. Det motsatt skjedde. Det kinesiske kommunistpartiet har tvert imot blitt mer undertrykkende hjemme og mer aggressivt ut mot omverdenen. Pei mener at den mest trolige og lovende vegen til demokrati for land som Kina må gå gjennom revolusjon. Han mener at leninist-partier som insisterer på å styre alene, uten konkurranse, er kjernen i problemet for omstilling av slike land. Dette er regimer som monopoliserer informasjon og kontrollerer viktige økonomiske sektorer. De priviligerte i Apparatchiks vil blokkere alle økonomiske reformer og forhindre demokrati. Enda verre blir det når man får et tilbakeslag til ny-stalinisme sentrert om en person-kult med en dominerende leder. Kina under Xi er nå der ifølge Pei. 

Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Pei viser til Nazi Tyskland og Mussolinis Italia som regimer som var både undertrykkende og brutale. Men begge regimene hadde makten bare en kort periode i historisk forstand. Særlig om man sammenligner med f.eks. Stalins Russland som strakk seg i tid fra 1917 til Stalin døde i 1949, og Kina med Mao fra 1949 og til begynnelsen av de økonomiske reformene i 1978. Han viser også til land som er klassifisert som «ikke-frie» målt mot demokrati-standard, men som hadde inntektsnivå på nivå med eller høyere enn China i 2018. Her finner vi land som Hviterussland, Russland, Oman, Qatar, Saudi Arabia og Tyrkia ikke akkurat eksempler på demokratier. Artikkelen hans inneholder også enn liste over land som siden begynnelsen av 1970-tallet har endret styresett fra diktatur til mer demokratisk styreform, og som har inntektsnivå som Kina og er på nivå med Kina når det gjelder utdanningsnivå. Her finner vi blant flere Chile (1988), Ungarn, Polen og Tsjekkia (1989) og Kroatia (2000). Også Russland er med, med årstall for overgang satt til 1991. Både Russland og Ungarn har vel strengt tatt senere tatt en sving tilbake. Listen inneholder også Portugal (1973), Spania og Hellas (1975), Argentina (1982) og Brasil (1985), Sør Korea (1987) og enda mange flere, men med enten lavere inntektsnivå enn Kina eller lavere utdanningsnivå. Tilhengere av Lipsets moderniserings-tese vil kunne finne noe støtte for denne i Pei’s tabell.

Kina skal vedta at Kina er et demokrati eller er Kina der allerede? Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg omtaler den pågående (i uke 10, 2023) Kinesiske Folkekongressen som samler nesten 3000 mennesker. Her skal disse ifølge Rønneberg vedta at Kina skal «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet». For å forstå dette mener jeg vi bør gå tilbake til Jiang Zemin som var generalsekretær i Det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP) fra 1989 til 2002. Hans teoretisk-ideologiske arv til regimet var «Den viktige tanken om de tre representasjoner». Denne "tanken" ble skrevet inn i den kinesiske grunnloven og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistpartiet (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Gjør KKP virkelig et vedtak om å «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet», så er vel Kina, med støtte i "Den viktige tanken om de tre representasjoner" demokratisk, eller?

Kina fra Mao Zedong til Deng Xiaoping, Jiang Zemin, Hu Jintao og så langt Xi Jinping.

I løpet av tiden fra 1966 til 2023 har Kina og kineserne gjennomlevd Kulturrevolusjonen, Den åpne dørs politikk, Ideene om de tre representasjoner, Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn, og Nye China - Den tredje revolusjon.

Maos Kulturrevolusjon. Kulturrevolusjonen ble organisert og innledet i 1966 av Mao Zedong som leder av det Det kinesiske kommunistpartiet. Den var mest intens rundt 1969, men var ikke slutt før Mao døde i 1976. Med kulturrevolusjonen ville Mao fornye og spre revolusjonsideene til alle deler av det kinesiske samfunnet. Rødegardistene, grupper av unge fanatiske idealister, og lojale tilhenger av Mao's partiledelse, var drivkraften. Kulturrevolusjonen hadde som et av sine fremste offisielle mål å utrydde «borgerlig tenking» og erstatte denne med «sosialistisk tenking». I det post-maoistiske Kina ble kulturrevolusjonen omtalt som «de ti tapte årene» eller «ti år med kaos». Anslag over dødsofre er ifølge flere kilder rundt regnet 500 000 i årene 1966-1969. Hovedårsaker til dødsfallene var tortur eller selvmord som følge av tapte fremtidshåp.

Deng Xiaoping: «Fire moderniseringer» og liberalisering av økonomien. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra 1978, to år etter Maos død, og frem til sin egen død i 1997. Deng hadde en sterk posisjon i kommunistpartiet. Han var medlem allerede fra 1924. Han var reformvennlig og bidro til et Kina med større åpenhet mot verden. I 1974 overtok han styret da Mao ble syk. Tidlig i 1976 mistet han alle posisjoner i partiet etter press fra den såkalte «Firerbanden» ledet av Maos kone, for så å komme tilbake når disse fire ble arrestert. Deng relanserte de «Fire moderniseringer» som tidligere var annonsert i 1963, men utsatt på grunn kulturrevolusjonen. Moderniseringen var rettet mot landbruket, industrien, forsvaret, vitenskap og teknologi og mot en liberalisering av økonomien blant annet med innføring av resultat-lønn. Modernisering og liberalisering satte fart på kinesisk økonomi, men da han avslo å gjøre andre politiske endringer brøt det ut uroligheter. Deng blir oppfattet som hovedansvarlig for massakren på "Den himmelske fred"-plassen i juni 1989 og sa samme år fra seg stillingene sine i partiet. Han hadde likevel betydelig politisk innflytelse frem til sin død i 1997 selv om de mest sentrale posisjonene da var overtatt av hans etterfølger Jiang Zemin. 

Jiang Zemin: Den viktige tanken om de tre representasjoner. Jiang var generalsekretær i CCP fra 1989 til 2002 og president i Kina fra 1993-2003. Han kom til makten som en kompromiss-kandidat etter protestene og massakren på «Den himmelske fred»-plassen. Han introduserte begrepet «sosialistisk markedsøkonomi» i en tale til den 14. Nasjonale Kongressen i CCP og åpnet med dette for reformer som ga en mer åpen økonomi og kontakt med verden utenfor Kina. Under hans lederskap fikk Kina en substansiell økonomisk vekst med gjentatte markeds-reformer. Hong Kong ble tilbakeført til Kina fra UK i 1997 og Macau fra Portugal i 1999. Kina ble også medlem av World Trade Organization (WTO) i 2001. Internasjonale relasjoner ble utviklet samtidig som kommunistpartiet opprettholdt sin tette kontroll med Kina som stat. Hans teoretisk-ideologiske arv «den viktige tanken om de tre representasjoner» ble skrevet inn i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistparti (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Jiang ble i sin tid internasjonalt kritisert for brudd på menneskerettighetene inkludert en kampanje for fremme «tradisjonelle kinesiske verdier» og innskrenking av pressefriheten. Etter et politisk mord satte Jiang i gang en stor kampanje mot forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og over 4 000 henrettet. I 1999 ble Falun Gong, på Jiangs ordre forbudt, og slått hardt ned på.

Hu Jintao: Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn. Hu Jintao var generalsekretær i KKP fra 2002 til 2012 og president fra 2003-2013. Under Hu ble statlig kontroll gjeninnført i noen deler av økonomien som var sluppet fri av hans forgjengere. Han var også konservativ i forhold til politiske reformer. Han styrte Kina gjennom en periode med kontinuerlig økonomisk vekst som befestet Kinas stilling som en av verdens virkelige stormakter. Han arbeidet også for å jevne ut sosio-økonomisk ulikhet gjennom det som ble kalt "en vitenskapelig tilnærming til utvikling for å bygge Et Harmonisk Sosialistisk Samfunn uten sosiale konflikter". Men også under hans lederskap slo myndighetene ned på sosial uro, protester fra etniske minoriteter og dissidenter. Dette første til mange kontroversielle hendelser som urolighetene i Tibet og Xinjiang-provinsen (opprør blant Uigurene) og innføring av Anti-løsrivelses-loven som i den åttende av sine bare ti paragrafer slår fast at «Folkerepublikken Kina kan bruke militære midler mot Taiwans uavhengighet om det skulle vise seg at fredelige midler ikke fører frem" (fritt oversatt). 

Xi Jinpings Nye China og Den tredje revolusjon. Da Xi kom til makten, fokuserte han innledningsvis på å sikre strengere parti-disiplin og intern samstemthet. Han iverksatte en antikorrupsjons-kampanje som resulterte i at flere parti-topper måtte fratre. Han gjennomførte interneringen av Uigurene i spesielle leire fra 2014 i Xinjiang-provinsen. Han innførte en mer aggressiv utenrikspolitikk, spesielt i forhold til USA. Han utfordret naboland rundt grensene i Syd-Kina-Havet, Taiwans politiske status m.v. Gjennom «Belt and Road»-Initiativet ønsket han å styrke Kinas innflytelse i Afrika og Eurasia. Han ga økt støtte til statseide virksomheter, stimulerte til samarbeid og fusjoner mellom militære og sivile virksomheter, iverksatte programmer for fattigdomsbekjempelse og utjevning av levestandarden. Han innførte også reformer i eiendomssektoren, bare for å ha nevnt noen av initiativene som ble tatt tidlig i hans periode som Kinas leder. Senere innførte han sikkerhetslovgivning for Hong Kong og slo ned den politiske opposisjonen i byen. Xi blir ofte omtalt som en autoritær lederskikkelse av observatører med henvisning til at han utvidet sensuren og initiert en omfattende masse-overvåkning av kinesiske borgere. Samtidig viser mange observatører til at menneske-rettighetene er blitt tilsidesatt, spesielt ved internering av en million Uyghurer. Xi Jinpings Tanker er tatt inn i Kinas grunnlov, som vanlig er. Der har han vektlagt viktigheten av nasjonal sikkerhet og CCPs (Kinas kommunist partis) ledelse av landet. Han har sentralisert makten i egne hender ved personlig selv å innta ledelsen av viktige styringsorganer og komiteer for videre utvikling av Kina når det gjelde nasjonal sikkerhet, økonomiske sosiale reformer, militær restrukturering og modernisering og utvikling av internett. Han var sterkt personlig involvert i organisering av Kina under COVID-19-pandemien. Internasjonalt har han og Kina fremstått som sentral bidragsyter til å støtte opp om oppfyllelse av FNs bærekrafts-mål i kontrast til USAs Donald Trump. Kinas ulike initiativer, på dette området under Xi, er omtalt i andre poster på denne bloggen: Hva skjer i Kina – Strammer inn på alle fronter, men når de klimamålene? og Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?

Mer toppstyrt og mindre lyttende Kina? Kina under Hu hadde Institusjonelle kanaler for borger-medvirkning, aksepterte autonome sivile organisasjoner og hadde formelle kanaler etablert av staten der borgerne kunne skrive og gi utrykk for sin misnøye, levere klager i form av petisjoner eller kommunisere via statlige online-portaler. Det var også en viss aksept for etablering av uformelle kanaler som protestaksjoner, sit-ins, trafikk-blokader. Man aksepterte bruk av virtuelle kanaler for posting og re-posting av innlegg og kommentarer om misnøye på sosiale medier. Alt dette førte til en opplevelse av at de styrende lyttet til folket, selv om det i ettertid er sådd tvil om hvor effektive disse lytte-kanalene var. Med Xi ble dette uansett endret. Politisk kontroll ble sentralisert, ideologisk disiplin ble viktigere, og staten ble mindre åpen for borger-medvirkning. Autonomien hos lokale myndigheter ble begrenset slik at disse ikke lenger kunne ta beslutninger på egen hånd. Administrasjonen fikk «top-level-design» som innebar at lokale myndigheter nå samler in informasjon, men det er sentrale myndigheter som tar beslutninger og svarer. Xi Jinpings antikorrupsjons-kampanje som startet i 2012 har hatt en lite heldig effekt på lokale myndighetspersoner. Et incentiv-basert system som belønnet lokal handlekraft ble erstattet av "frykt-basert" system der lokale myndighetspersoner ble redd for å i det hele tatt å gjøre noe uten etter ordre fra toppene sentralt. Man har fått et mentalt skifte hos lokale myndigheter fra «Å vise til resultater» til «Å demonstrere lojalitet». I 2019 svarte Xi på denne utfordringen ved å etablere et system for å belønne offentlig ansatte for «eksellent utøvelse av offentlig tjeneste». Men makten er fortsatt konsentrert sentralt.