I løpet av tiden fra 1966 til 2023 har Kina og kineserne gjennomlevd Kulturrevolusjonen, Den åpne dørs politikk, Ideene om de tre representasjoner, Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn, og Nye China - Den tredje revolusjon.
Maos Kulturrevolusjon.
Kulturrevolusjonen ble
organisert og innledet i 1966 av Mao Zedong som leder av det Det kinesiske
kommunistpartiet. Den var mest intens rundt 1969, men var ikke slutt før Mao
døde i 1976. Med kulturrevolusjonen ville Mao fornye og spre revolusjonsideene
til alle deler av det kinesiske samfunnet. Rødegardistene, grupper av unge
fanatiske idealister, og lojale tilhenger av Mao's partiledelse, var drivkraften.
Kulturrevolusjonen hadde som et av sine fremste offisielle mål å utrydde
«borgerlig tenking» og erstatte denne med «sosialistisk tenking». I det
post-maoistiske Kina ble kulturrevolusjonen omtalt som «de ti tapte årene»
eller «ti år med kaos». Anslag over dødsofre er ifølge flere kilder rundt
regnet 500 000 i årene 1966-1969. Hovedårsaker til dødsfallene var tortur
eller selvmord som følge av tapte fremtidshåp.
Deng
Xiaoping: «Fire moderniseringer» og liberalisering av økonomien. Deng Xiaoping var Kinas de facto
leder fra 1978, to år etter Maos død, og frem til sin egen død i 1997. Deng
hadde en sterk posisjon i kommunistpartiet. Han var medlem allerede fra 1924. Han
var reformvennlig og bidro til et Kina med større åpenhet mot verden. I 1974
overtok han styret da Mao ble syk. Tidlig i 1976 mistet han alle posisjoner i
partiet etter press fra den såkalte «Firerbanden» ledet av Maos kone, for så å
komme tilbake når disse fire ble arrestert. Deng relanserte de «Fire
moderniseringer» som tidligere var annonsert i 1963, men utsatt på grunn kulturrevolusjonen.
Moderniseringen var rettet mot landbruket, industrien, forsvaret, vitenskap
og teknologi og mot en liberalisering av økonomien blant annet med innføring av resultat-lønn. Modernisering
og liberalisering satte fart på kinesisk økonomi, men da han avslo å gjøre
andre politiske endringer brøt det ut uroligheter. Deng blir oppfattet som
hovedansvarlig for massakren på "Den himmelske fred"-plassen i juni 1989 og sa
samme år fra seg stillingene sine i partiet. Han hadde likevel betydelig politisk
innflytelse frem til sin død i 1997 selv om de mest sentrale posisjonene da var
overtatt av hans etterfølger Jiang Zemin.
Jiang Zemin: Den viktige tanken om de tre
representasjoner. Jiang var generalsekretær i
CCP fra 1989 til 2002 og president i Kina fra 1993-2003. Han kom til makten
som en kompromiss-kandidat etter protestene og massakren på «Den himmelske fred»-plassen.
Han introduserte begrepet «sosialistisk markedsøkonomi» i en tale til den 14.
Nasjonale Kongressen i CCP og åpnet med dette for reformer som ga en mer åpen
økonomi og kontakt med verden utenfor Kina. Under hans lederskap fikk Kina en
substansiell økonomisk vekst med gjentatte markeds-reformer. Hong Kong ble
tilbakeført til Kina fra UK i 1997 og Macau fra Portugal i 1999. Kina ble også
medlem av World Trade Organization (WTO) i 2001. Internasjonale relasjoner ble
utviklet samtidig som kommunistpartiet opprettholdt sin tette kontroll med Kina
som stat. Hans teoretisk-ideologiske arv «den viktige tanken
om de tre representasjoner» ble skrevet inn i den kinesiske grunnlov og i
kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistparti (1)
alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters
utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs
utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest
fundamentale interesser. Jiang ble i sin tid internasjonalt
kritisert for brudd på menneskerettighetene inkludert en kampanje for fremme «tradisjonelle
kinesiske verdier» og innskrenking av pressefriheten. Etter et politisk mord satte Jiang i gang en stor kampanje mot
forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og
over 4 000 henrettet. I 1999 ble Falun Gong, på Jiangs ordre forbudt, og
slått hardt ned på.
Hu
Jintao: Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn. Hu Jintao var generalsekretær i KKP fra 2002 til 2012 og president fra 2003-2013. Under Hu ble statlig kontroll gjeninnført
i noen deler av økonomien som var sluppet fri av hans forgjengere. Han var også
konservativ i forhold til politiske reformer. Han styrte Kina gjennom en
periode med kontinuerlig økonomisk vekst som befestet Kinas stilling som en av
verdens virkelige stormakter. Han arbeidet også for å jevne ut sosio-økonomisk
ulikhet gjennom det som ble kalt "en vitenskapelig tilnærming til utvikling for
å bygge Et Harmonisk Sosialistisk Samfunn uten sosiale konflikter". Men også
under hans lederskap slo myndighetene ned på sosial uro, protester fra etniske
minoriteter og dissidenter. Dette første til mange kontroversielle hendelser som
urolighetene i Tibet og Xinjiang-provinsen (opprør blant Uigurene) og innføring av Anti-løsrivelses-loven som i den åttende av sine bare ti paragrafer slår fast at «Folkerepublikken Kina kan bruke militære midler mot
Taiwans uavhengighet om det skulle vise seg at fredelige midler ikke fører frem" (fritt oversatt).
Xi Jinpings Nye China og Den tredje revolusjon. Da Xi kom til makten, fokuserte han innledningsvis på å sikre strengere parti-disiplin og intern samstemthet. Han iverksatte en antikorrupsjons-kampanje som resulterte i at flere parti-topper måtte fratre. Han gjennomførte interneringen av Uigurene i spesielle leire fra 2014 i Xinjiang-provinsen. Han innførte en mer aggressiv utenrikspolitikk, spesielt i forhold til USA. Han utfordret naboland rundt grensene i Syd-Kina-Havet, Taiwans politiske status m.v. Gjennom «Belt and Road»-Initiativet ønsket han å styrke Kinas innflytelse i Afrika og Eurasia. Han ga økt støtte til statseide virksomheter, stimulerte til samarbeid og fusjoner mellom militære og sivile virksomheter, iverksatte programmer for fattigdomsbekjempelse og utjevning av levestandarden. Han innførte også reformer i eiendomssektoren, bare for å ha nevnt noen av initiativene som ble tatt tidlig i hans periode som Kinas leder. Senere innførte han sikkerhetslovgivning for Hong Kong og slo ned den politiske opposisjonen i byen. Xi blir ofte omtalt som en autoritær lederskikkelse av observatører med henvisning til at han utvidet sensuren og initiert en omfattende masse-overvåkning av kinesiske borgere. Samtidig viser mange observatører til at menneske-rettighetene er blitt tilsidesatt, spesielt ved internering av en million Uyghurer. Xi Jinpings Tanker er tatt inn i Kinas grunnlov, som vanlig er. Der har han vektlagt viktigheten av nasjonal sikkerhet og CCPs (Kinas kommunist partis) ledelse av landet. Han har sentralisert makten i egne hender ved personlig selv å innta ledelsen av viktige styringsorganer og komiteer for videre utvikling av Kina når det gjelde nasjonal sikkerhet, økonomiske sosiale reformer, militær restrukturering og modernisering og utvikling av internett. Han var sterkt personlig involvert i organisering av Kina under COVID-19-pandemien. Internasjonalt har han og Kina fremstått som sentral bidragsyter til å støtte opp om oppfyllelse av FNs bærekrafts-mål i kontrast til USAs Donald Trump. Kinas ulike initiativer, på dette området under Xi, er omtalt i andre poster på denne bloggen: Hva skjer i Kina – Strammer inn på alle fronter, men når de klimamålene? og Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?
Mer
toppstyrt og mindre lyttende Kina? Kina under Hu hadde Institusjonelle kanaler for borger-medvirkning, aksepterte autonome sivile organisasjoner og hadde formelle kanaler etablert av staten der borgerne kunne skrive og gi utrykk for sin misnøye, levere klager i form av petisjoner eller kommunisere
via statlige online-portaler. Det var også en viss aksept for etablering av
uformelle kanaler som protestaksjoner, sit-ins, trafikk-blokader. Man aksepterte bruk av virtuelle
kanaler for posting og re-posting av innlegg og kommentarer om misnøye på sosiale
medier. Alt dette førte til en opplevelse av at de styrende lyttet til folket, selv om det i ettertid er sådd tvil om hvor effektive disse lytte-kanalene var. Med
Xi ble dette uansett endret. Politisk
kontroll ble sentralisert, ideologisk disiplin ble viktigere, og staten ble mindre
åpen for borger-medvirkning. Autonomien hos lokale
myndigheter ble begrenset slik at disse ikke lenger kunne ta beslutninger på
egen hånd. Administrasjonen fikk «top-level-design» som innebar at lokale
myndigheter nå samler in informasjon, men det er sentrale myndigheter som tar
beslutninger og svarer. Xi Jinpings antikorrupsjons-kampanje
som startet i 2012 har hatt en lite heldig effekt på lokale myndighetspersoner.
Et incentiv-basert system som belønnet lokal handlekraft ble erstattet av "frykt-basert" system der lokale myndighetspersoner ble redd for å i det hele tatt å gjøre noe uten etter ordre fra
toppene sentralt.
Man har fått et mentalt
skifte hos lokale myndigheter fra «Å vise til resultater» til «Å demonstrere lojalitet».
I 2019 svarte Xi på denne utfordringen
ved å etablere et system for å belønne offentlig ansatte for «eksellent utøvelse
av offentlig tjeneste». Men makten er fortsatt konsentrert sentralt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar