Ikke fakta, ikke løgn, men Bullshit, og falske narrativer samt lek med menneskers fantasier

Om valgkamp, ikke fakta, ikke løgn, men Bullshit, og falske narrativer om Kina og Grønland samt lek med menneskers fantasier ...

Valgkamp og faktasjekker. President-valgkampen i mediene i USA ble etter hvert preget av fakta-sjekker, rettet mot å avdekke sannhetsgehalten i påstander fra hver av kandidatene. Var påstandene som ble fremsatt sanne eller usanne? Et høydepunkt for min egen del var Trumps påstand den 10. september 2024 om haitiske migranter i Springfield i Ohio. Trump hevdet at disse migrantene drepte innbyggernes kjæledyr, katter og hunder, og spiste dem. Den sør-afrikanske musikeren og produsenten Kiffness plukket opp denne påstanden og laget låten som for ettertiden kanskje vil være det sterkeste minnet fra president-valgkampen i 2024. Trump er som alle vet nå valgt til president i USA og iverksetter sin politikk ut fra det han opplever som virkelighet, blant annet når han vil overta Grønland fra Danmark, eventuelt ved bruk av makt for å sikre USA mot Kina som ifølge Trump er aktivt interessert der.

Bullshit uten respekt for sannhet og kunnskap og bullshit-jobber. Linda Lai, som er professor ved handelshøyskolen BI, og fast spaltist i Dagens Næringsliv (DN), skrev 1. februar i år et innlegg under overskriften «Bullshit-spillet». Kort fortalt forklarer hun herr forskjellen på løgn og «bullshit». Hun skriver blant annet om Trump: «Den nyinnsatte presidenten i USA blir ofte kalt en løgner. Mye av det han serverer av tilsynelatende løgn, er imidlertid såkalt bullshit». Og videre skriver hun: «Forskjellen mellom bullshit og løgn er at løgn brukes bevisst for å tildekke sannheten. Bullshit innebærer derimot at den som snakker ikke har respekt for sannheten eller kunnskapen på området det gjelder. Ofte skyldes det nettopp manglende kunnskap». Lai er først og fremst opptatt av Bullshit og bullshit-kultur som noe som skaper overfladiske vurderinger og diskusjoner i ledergrupper, og at ledere bør forsøke å utvikle en anti-bullshit-kultur. Antropologen David Graeber introduserte som illustrasjon, i en bok utgitt i 2018, begrepet bullshit-jobber som betegnelse på jobber som strengt tatt ikke var nødvendig, men som bidrar til å opprettholde sysselsettingen. Mer om dette sidespranget her.

Falskt narrativ om den kinesiske trusselen i Arktis. I samme utgave av DN skrev Jo Inge Bekkvold, Henrik Stålhane Hiim og Øystein Tunsjø, alle med tilknytning til «Institutt for forsvarstudier» et leserinnlegg med tittelen «Fakta trumfer Trump der de omtaler Trumps trusler om å overta Grønland. De mener hans utspill viser risikoen ved å overdrive Kinas innflytelse i nord. Trump har blant annet hevdet at kinesiske og russiske krigsskip «er overalt» og at Danmark har mistet kontrollen. «Også kommentatorer her i Norge viser til Kina som en som en viktig forklaring på Trumps Grønlands-trusler, og behovet for å holde Kina unna et militærstrategisk viktig område». De hevder videre at Kina ikke utgjør en sikkerhetspolitisk risiko for USA via Grønland eller fra den europeiske delen av Arktis. De mener vi har vært vitne til «et falskt narrativ om den kinesiske trusselen i Arktis bygget opp av fagmiljøer i USA og Europa med manglende kunnskap om regionen – nå kan bli brukt for å legitimere en amerikansk ekspansjonspolitikk som vil øke trusselnivået i våre nærområder». Tar vi dette på alvor blir Trumps utspill om behovet for å overta Grønland «Bullshit» slik Lai beskriver dette fenomenet. Selv har Trump tidligere gitt uttrykk for at han er egen evne til leke med menneskers fantasier. Tidligere FBI-sjef James Comey, som også hadde denne posisjonen under deler av forrige Trump periode, har beskrevet denne egenskapen hos Trump omtalt i en tidligere post på denne bloggen.

Narendra Modi vant det indiske valget, men opposisjonen ble styrket. Kan Modi fortsatt redde verden?

Indias Modi vant det indiske valget, opposisjonen ble styrket, men Modi har trolig fremdeles en posisjon som kan bidra til en ny verdensorden om han kan bl enig med Xi i Kina. Men først må han skape ro i Uttarakhand. 

Narendra Modi vant det indiske valget, men opposisjonen ble styrket. Etter seks uker var det indiske valget over, tidlig i juni i år. Valgdeltakelse og oppslutningen om valget var mindre enn i 2019. En ekstrem hetebølge må ta noe av skylden for det. Flere titalls mennesker omkom, blant dem 33 valgmedarbeidere. Den sittende statsministeren Nareda Modi’s parti, regjeringspartiet BJP (Bharatiya Janata Party = «Indias Folkeparti» i allianse med NDA (National Democratic Alliance) tapte sitt flertall i nasjonalforsamlingen og fikk 243 av de totalt 543 mandatene/setene i nasjonalforsamlingen, mot 303 mandater/seter ved forrige valg. INDIA (India National Development Inclusive Alliance) ledet av Kongress-partiet fikk 234 mandater/seter. Kongress-partiet er partiet som i sin tid førte an i selvstendighetskampen mot britene på 1940 tallet. Her er Nehru-Gandhi-familien fortsatt aktive i politikken. Så mange som 18 mandater gikk til andre uavhengige eller lokale partier. I delstaten Maharashtra, der Mumbai er hovedstad var velgerne svært villige til å tenke nytt. I valget i 2019 fikk NDA 41 av 48 mandater. I 2024 fikk de bare 17 mandater. 

Gudenes land, den indiske staten, Uttarakhand, og "Hindu-first" politikk.  Uttarakhand strekker seg høyt opp i Himalaya-fjellene og huser ti-tusener av Hindu-templer og flere av de helligste møtestedene for hindu-pilgrimmer. Under Modi har Hindu-nasjonalismen blitt den dominerende politisk kraft i India. Uttarakhands hellig-dommelige status har gjort denne staten til prøve-laboratorium for noe av den mest ekstreme høyre-vridde politikken og retorikken rettet mot en muslimsk minoritet hevder korrespondenter for The GuardianWeekly i utgaven 19. april 2024. Modi's regjering anklages av menneskerettighets-grupperinger for stadig mer autoritært styresett og for å fremme en "Hindu-first"-politikk. Indias 200 millioner muslimer føler seg spesielt utsatt for dette. Påstandene om at det foreligger slike planer har sine røtter tilbake i 2021 da en gruppe Hindu-hardlinere i Uttarakhand arrangerte et såkalt religiøst parlament der også BJP-politikere deltok. Her kom Hindu-prester med trusler om å drepe muslimer i Uttarakhand. Dette var ikke første gang Hindu-prester kom med slike trusler. Ideen om at Uttarakhand er Hindu Dev Bhoomi (En hellig stat for Hinduer), og en stat der Muslimer ikke har rett til å utøve sin religion, skal ha fått et visst fotfeste i denne delen av India. Forbildet skal være Mecca og Medina der bare er tillatt for muslimer å oppholde seg. Modi hevder at det ikke finnes planer om å forandre grunnloven i retning av en "Hindi Dev Bhoomi"-politikk.

Modi lanserte i 2023 Indias G-20 visjon for verdens fremtid. Xi gjorde det samme i 2017. Han skrev at hans land ville ta oppgaven med å være katalysator for et nytt tankesett for menneskeheten, bistå verden i å bevege seg utenom grådighet og konfrontasjon, og kultivere en universell sans for enhet. Tema var "En Jord, En Familie , En fremtid". Heller enn å føre kriger og rivalisere må verden møte de stor utfordringer menneskeheten står overfor i dag, Disse er klimaendringer, terrorisme og pandemier. Dette er utfordringer som man ikke kan løse ved kjempe mot hverandre, men som vi bare kan løse ved å samhandle (her litt fritt oversatt). Kinas XI Jinping lanserte i 2017 Kinas innsats rettet mot å arbeide for å bygge samfunn med felles delt fremtid for menneskeheten. "Work to build a community with a shared future for mankind" ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. Denne ambisjonen for kinesisk utenrikspolitikken ble tatt inn i parti-konstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober samme år. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Modi og Xi synes, litt overfladisk sett, ikke å være langt fra hverandre når det gjelder tanker om menneskehetens fremtid og å føle på ansvar for dette. De møtes også i BRIKS, som representanter Kina og India og møter her Russland og etter hvert også stadig flere andre medlemsland i denne alliansen. 

India både kjøper og selger store mengder russisk olje. Aftenposten 14. juni i år forteller oss hvordan Russland henter penger fra til å føre krigen i Ukraina og samtidig hvorfor ikke vestlige sanksjoner mot Russland virker. Her er historien knyttet til et rustent tankskip utenfor den russiske kysten i Svartehavet. Skipet, Julia A, har skiftet navn seks ganger og seilt under ni forskjellige flagg. Ved hjelp av skip som dette har Russland klart å holde liv i sin oljeeksport. Det brukes som stasjonært oljelager. En tidligere post på denne bloggen beskriver hvordan russisk olje lastes videre via Lakonia-bukta sør for Hellas. Ifølge Aftenposten, igjen den 14. juni, var eksporten av russisk olje til India ubetydelig i 2021 for deretter å øke til 67% i 23 og til 72% så langt i 2024. Russland produserer rundt 10 millioner fat olje per dag og eksporterer omtrent halvparten av dette. Bare USA og Saudi Arabia er større leverandører internasjonalt. Å kutte Russlands olje-leveranser fra verdensmarkedet vil gi verden et oljepris-sjokk større enn det verden opplevde i 1973 (Owen Matthews: "Crude reality" i The Spectator 25. MAY 2024).

BRIKS ble dannet i 2009 av Kina, India, Brasil, Russland. Tretti nye medlemsland er på veg inn.

BRIKS, eller BRICS som er den internasjonale betegnelsen, ble dannet for å gi medlemslandene økt internasjonal innflytelse. Nå bidrar organisasjonen til at Russland omgår sanksjoner.

BRIKS, eller BRICS, ble dannet i 2009 av China, India, Brasil, Russland og senere Sør-Afrika, som kom med i 2011. Representanter for gruppen har møttes årlig på toppnivå siden 2009. De opprinnelige ambisjonene var å etablere en sterkere koordinering av politiske posisjoner og økt innflytelse i multilaterale fora sammen med økt grad av praktisk samarbeid landene imellom. Sergey Lavrov, Russlands nåværende utenriksminister fremstilte etableringen av BRICS som en av de mest betydningsfulle geopolitiske begivenheter så langt i vårt århundre. Vestlige kommentatorer mente imidlertid, i 2009, at BRICS-landene var for forskjellige til å representere noen reell og kollektiv politisk vekt.

Kina i førersetet. Med Kina på laget er innflytelse sikret. Allerede i 2013 konkluderte Rasmus Reinvang i en artikkel i tidsskriftet Internasjonal Politikk med at BRICS-landene hadde det til felles at de opplevde sterk økonomisk vekst og at de var interessert i å utnytte dette til å få økende innflytelse over rammevilkår som bestemmes i internasjonale fora. BRICS-landene forenes først og fremst i en generell motstand mot dominans fra G7/OECD-landene. BRICS-landene koordinerer stadig mer aktivt og har voksende innflytelse på en rekke internasjonale prosesser og institusjoner. De fremstår stadig oftere som et effektivt blokkerende mindretall i WTO og i klimaforhandlingene. Kina er i stor grad en nøkkel til å forstå BRICS, rett og slett fordi Kina stiller i en annen politisk vektklasse enn de andre BRICS-landene. Enhver gruppering av fremvoksende økonomier med Kina på laget vil være en meget viktig internasjonal aktør mente artikkelforfatteren i 2013.

Tretti nye medlemsland på veg inn i BRICS. Vel ti år senere, I februar i år, kunne samme Sergey Lavrov melde at 30 land har gitt uttrykk for ønske om å etablere partnerskap med bånd til BRICS. Lavrov forventet at en rekke partnerskapsløsninger vil bli utviklet før medlemslandene igjen møtes i den russiske byen Kazan i oktober neste år. Han mener at denne interessen for medlemskap i BRICS skyldes at BRICS som organisasjon opererer genuint demokratisk og gjensidig respektfull. Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater er allerede nye medlemmer fra 1. januar 2024. Et møte av utenriksministere fra BRICS-gruppen av nasjoner har allerede bedt om en rebalansering av den «Den globale orden» bort den som er etablert av vestlige nasjoner. BRIKS-landene har nå en samlet befolkning på 3.2 milliarder innbyggere omtrent 40% av verdens befolkning. Lavrov har pekt på BRICS som en av årsakene til at de iverksatte sanksjonsregimene som er etablert for å hindre handel med Russland ikke virker.eli år senere, I februar i år, kunne samme Sergey Lavrov melde at 30 land har gitt uttrykk for å etablere partnerskap med band til BRICS. Lavrov forventet at en rekke partnerskapsløsninger vil bli utviklet før det neste medlemslandene igjen møtes i den russiske byen Kazan i oktober neste år. Han mener at denne interessen for medlemskap i BRICS skyldes at BRICS som organisasjon opererer genuint demokratisk og gjensidig respektfull. Argentina, Egypt, Etiopia, Iran, Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater er allerede nye medlemmer fra 1. januar 2024. Et møte av utenriksministere fra BRICS-gruppen av nasjoner har allerede bedt om en rebalansering av den «Den globale orden» bort den som er etablert av vestlige nasjoner. BRICS-landene har nå en samlet befolkning på 3.2 milliarder innbyggere omtrent 40% av verdens befolkning. Lavrov har pekt på BRICS som en av årsakene til at de iverksatte sanksjons-regimene som er etablert for å hindre handel med Russland ikke virker. Den verden vi har levd i kommer ikke tilbake. Gir amerikanerne oss Donald Trump som president en gang til kan vi være helt sikre på det.

Kina, Russland - Samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det mulig å forene?

Kina og Russland er samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det allikevel mulig å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Og finnes det alternative tilnærminger?

Samfunnsutvikling med mange former for maktfordeling og medvirkning. Helena Moradi som er forsker ved Cornell University School of Law skrev i tidsskriftet Philosophy Now i 2022 en artikkel som fritt oversatt hadde tittelen «Fremskrittets forlokkende lys». Her viser hun til at mennesker er tilbøyelige til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, fremskritt mot noe som er stadig bedre. Francis Bacon, som eksempel, mente at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Moradi siterer også Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagt umodenhet». Med «vår» historiske opplysningstid fulgte også ideer om institusjonell organisering av samfunn, om fordeling av makt og folkestyre. Disse ideene har hver for seg i ettertid vist seg forenlig med flere ulike kulturformer, for ikke å si de fleste. Adam Smith forklarte hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain. By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen».  Kapitalisme privat og offentlig er utbredt både i Russland og Kina og andre land i BRICS-unionen. Dette gjelder også folkestyre og demokrati i svært ulike varianter. Både Kina og Russland har sitt folk, eller sine folk og sine opposisjonelle, sine partier og partikongresser, presidenter og regjeringer og regjeringskontorer, som Vesten har sine varianter i form av partier, nasjonal- og kongress-forsamlinger, statssjefer, presidenter eller statsministre, samt regjeringer og stats-byråkratier. Protestbevegelser og konflikter finnes i de fleste land. Statsleder-idealene i Russland og Kina er andre. Putin er sterkt påvirket av den russiske filosofen Ilyin og har senest vist til Stalin som et ideal som statsleder. Xi i Kina har Konfucianisme som verdigrunnlag også når det gjelder statlig lederskap. Russland har et velutviklede kleptokrati. Tette bånd til de styrende åpner for muligheter. Kanskje ikke like utbredt i Kina og "Vesten" eller? Er det i dette likheter man kan bygge videre på for å få en totalt bedre verden eller er konflikt og konflikter den eneste veien? 

Om å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Tenk deg inn i en rolle som ansatte i den kinesiske og/eller russiske ambassade i et lite land av det slaget som jevnlig scorer høyt på demokrati-indekser, lavt på korrupsjons-indekser og som jevnlig konkurrerer om å være i toppen på rangeringer av typen «verdens beste land å bo i». Du har fått i oppgave å skrive en ukes-rapport om viktige saker som gis medieoppmerksomhet i dette landet akkurat nå og som samtidig kan være av interesse for sentrale myndigheter i Kina og/eller Russland. Du skriver da kanskje om at en tidligere statsminister, og fortsatt sentral politiker, har fått svært stor og negativ oppmerksomhet i mediene rundt den omfattende og inntektsbringende aksjehandelen til ektefellen i sine statsministerperioder. Samtidig nevner du den pågående konflikten man i dette landet har med grupper av urbefolkningen. Det gjelder landskaps-inngrep i leve-områdene til disse gruppene i befolkningen. Representanter for urbefolkningen truer med å gjenoppta sine demonstrasjoner i hovedstaden. Det er mulig at mottakerne i Russland og Kina, når de leser meldingen din, vil tenke noe i retning av at, «de har noe å slite med de også og forskjellene mellom dem og oss, når vi ser det slik, er kanskje ikke så store». Kanskje?

Putin som sikkerhets-søkende, men svært utfordrende fredsdue? Høsten 2021 sendte Putin et ni artikkel langt utkast til en sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne.  Avtalen hadde tittelen: Agreement on measures to ensure the security of The Russian Federation and member States of the North Atlantic Treaty Organization. 

Artikkel 3 og 4 er sentrale og gjengitt nedenfor:

Article 3:

The Parties reaffirm that they do not consider each other as adversaries.

The Parties shall maintain dialogue and interaction on improving mechanisms to prevent incidents on and over the high seas (primarily in the Baltics and the Black Sea region).

Article 4:

The Russian Federation and all the Parties that were member States of the North Atlantic Treaty Organization as of 27 May 1997, respectively, shall not deploy military forces and weaponry on the territory of any of the other States in Europe in addition to the forces stationed on that territory as of 27 May 1997. With the consent of all the Parties such deployments can take place in exceptional cases   to eliminate a threat to security of one or more Parties.

Det er dette utspillet og dette avtaleutkastet Putin sikter til når han senere hevdet at ingen krav ble imøtekommet.

Han mente at Ukraina aldri måtte bli medlem av NATO og at NATO aldri måtte utplassere soldater og våpensystemer der. NATO og USA skulle trekke alle soldater og våpensystemer fra Øst-Europa. NATO hadde og har i dag 30 medlemsland. Tretten av disse tilhører det som vi før Berlin-murens fall i november 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd kalte Øst-Europa. Polen er spesielt nevnt, men Øst-Europa før november 1989 omfattet også Albania, Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Montenegro, Nord-Makedonia, Polen, Romania, Slovakia og Ungarn som i dag alle er med i NATO. Putin forutsatte i prinsippet en dramatisk nedbygging av NATO slik forsvarsalliansen fremsto i 2021. Det ble ikke forhandlinger. Ukraina, som allerede delvis var okkupert, var i forhandlinger om medlemskap og dette var åpenbart en utløsende årsak, sett fra Putins side, til det som nå er en grusom krig. Var avtaleutkastet et reelt utspill til et møte rundt forhandlingsbordet og/eller et forsøk på å plassere ansvar for en krig som allikevel var planlagt hos NATO og "Vesten"?

«Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president. Dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere nye initiativ. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi, på sin side, mener at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina da, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement, inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). Det ble samtidig etablert en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv forpliktet partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Et forbilde?

Hva med USA? Hvor er USA på veg? I USA har vi i dag en selvutnevnt presidentkandidat til valget i 2024 som holder folkemøter der han hevder at han egentlig vant presidentvalget i 2020 og som 6. januar 2021 organiserte noe som nærmest kan beskrives som et statskupp for å sikre seg dette presidentskapet, men ikke lykkes med det. Vi har konservative kongressrepresentanter som forsøker å organisere en riks-rettssak mot den sittende presidenten for korrupsjon fordi de mener hans eiendommer er verdsatt til verdier som ikke er forenlig med de inntekter han har hatt som tidligere politiker gjennom et langt liv og som visepresident. Samtidig arbeides det i kulissene for sikre "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Hvor er vi på vei?

Russland, USA og Kina - Sivilisasjoner på kollisjonskurs eller?

I 1993 skrev Samuel P. Huntington «The Clash of Civilizations?». Noen Clash ble det. Men hvor er vi i dag?

Sivilisasjoner på kollisjonskurs. I 1993 skrev den amerikanske politikk-forskeren Samuel P. Huntington en artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs med tittelen «The Clash of Civilizations?». Artikkelen var et svar på en bok utgitt av Francis Fukuyama i 1992 med tittelen «The End of History and the Last Man». Denne fikk stor oppmerksomhet for forestillingen om at man, etter Sovjetunionen sammenbrudd i 1991, nå var i ferd med å oppleve et skifte i historien der liberalt demokrati, slik dette ble praktisert i vesten, ville få sitt gjennombrudd som den endelige form for styresett på verdensbasis. Huntington var langt mer pessimistisk. Han så for seg en verden der fremtidige kriger ikke ville bli utkjempet mellom nasjoner, men heller fremstå som krig mellom muslimske og ikke-muslimske sivilisasjoner. Huntington skrev senere en bok der han utviklet sine argumenter for en slik fremtid. Begrepet sivilisasjon har ellers en problematisk fortid som begrep for å forstå og ordne den globale rang mellom folk, kulturer og stater fra 1800- og 1900-tallene for å legitimere Frankrike, England, Italia, Tyskland, USA og Japan som nasjoner med privilegier til å styre over erklærte mer primitive folk og sivilisasjoner. Men altså: På nittitallet trodde man enten på det endelige gjennombruddet for vestlig inspirert liberalt demokrati eller på en verden i fortsatt ufred der konflikter mellom muslimske og ikke-muslimske sivilisasjoner. Hvor er vi i dag?

 

Nytt russisk sivilisasjons-kart? Putin har nylig presenter sin egen historiske versjon av den russiske sivilisasjonen som bakgrunn for ny russisk utenrikspolitikk. Den forteller også hvordan Putin ser verden. Russland er i følge denne forestillingen «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Verden utenfor dette omfatter det Putin kaller det eurasiske kontinentet som omfatter, med særskilt omtale, Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge også tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som anti-russisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er, ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk, «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive anti-russiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt dette altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Og russiske skoleelever får nå nye lærebøker i historie. Her er Stalin blitt en helt og budskapet at Ukraina er en nazistisk stat der all opposisjon er forbudt. USA bruker Ukraina for å knuse Russland. Russland startet ikke krigen, men prøver å få slutt på den. Dette i følge Per Kristian Aale i Aftenposten 30. august.

Hva med USA? Trump kan bli president fra 2025 og hva da? Stuart Steven, tidligere rådgiver, med førti års fartstid for det Republikanske partiet, og for sentrale politikere på denne siden av amerikansk partipolitikk, skrev i 2020 og utga i 2021 boken "IT WAS ALL A LIE". Her beskriver han forfall blant republikanere og Det republikanske partiet som bakgrunn for Trumps valgseier og inntreden som amerikansk president. Donald Trump er ifølge Steven «the logical conclusion of what the Republican Party became over the last fifty or so years, a natural product of seeds of race, self-deception, and anger that became the essence of the Republican Party. Trump isn’t an aberration of the Republican Party; he is the Republican Party in a purified form». The Economist beskrev nylig de forberedelsen som nå gjøres for å sikre en mer "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres, og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Fra tidligere er vi godt kjent med Trumps begeistring for Putin. At begeistringen kan ha vært gjensidig ble sannsynliggjort i en bok utgitt av den amerikanske journalisten Craig Unger som for noen år tilbake utga boken American Kompromat der det ble antydet at Trump fra 1980-tallet av ble "kultivert" som en potensiell fremtidig tilgang for KGB for å kunne influere og påvirke amerikansk politikk. Dette skyldes hans særegne personlighet som også har vakt interesse hos mange andre. Bernt Hagtvet skrev i et debattinnlegg i Aftenposten 4. september i år at "USA er på god vei til selvdestruksjon". Også hos Hagtvedt har Trump en sentral rolle.

Hva med Kina? «Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i parti-konstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere konkretiserende initiativer som gir oss innsikt i Kinas utenrikspolitiske ambisjoner. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 kom Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi mener fra sitt ståsted at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Kina er eksepsjonelt som det eneste moderne land som samtidig har en historie som stormakt i fortiden. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Bare slik kan man unngå ideologiske konfrontasjoner ifølge Xi. Eller vil dette føre til The Clash of Civilsations slik Samuel Huntington beskrev det? Xi prioriterte å møte samarbeidspartnere i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Syd-Afrika) fremfor å møte i G20-møtet nå i september. Biden hadde der forventet å få samtaler med Xi. På dette Brix-møtet ble Argentina, Egypt, Iran, Etiopia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater invitert inn i dette samarbeidet. Nigeria er også en sannsynlig fremtidig samarbeidspartner. Kina ser opplagt muligheter her for å utvikle sitt OBOR (One Belt One Road) - initiativ og åpne for nye handelsforbindelser uavhengig av "Vesten". Afrika er "verdens yngste" kontinent. Om tredve år vil hvert fjerde menneske på jorden være afrikaner. Om 12 år vil halve klodens befolkning være afrikanere. Afrika har dessuten store naturressurser, ikke minst mineraler som er nødvendige for å drive frem det grønne skiftet. 

Vil Kinas "Global Civilication Initiative" føre til "The Clash of Civilization" eller?

Fra «Clash of civilication» til «Global Developement Intitative», «Global Security Initiative» og «Global Civilication Initiative», men hva så?

Clash of civilications: Etter Sovjet Unionens kollaps skrev amerikaneren Samuel Huntington en bok der han mente at et «Clash of civilizations» ville erstatte den kalde krigen som man da historisk hadde gjort seg vant til å leve med, men på den tiden kunne tro på slutten av. Andre, som Francis Fukuyama var mer optimistiske og snakket om det «End of History» og «universalization of Western liberal democracy as the final form of human government». Huntingtons påstand var at fremtidige kriger ikke ville bli kjempet mellom stater, men snarere mellom kulturer. Fukuyama bommet med sitt fremtidssyn. Nå kan det se ut som Huntington traff bedre.

«Work to build a community with a shared future for mankind». Dette ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i partikonstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere konkretiserende initiativer som gir oss innsikt i Kinas utenrikspolitiske ambisjoner.

Global Development Initiative. I 2021 presenterte Kinas leder Xi Jinping det han kalte et Global Developement Initiative (GDI) for FN som en tvilling til det da allerede for lengst i gang satte Belt and Road Initiative som er et verdensomspennende infrastrukturutbyggings-prosjekt og Digital Silk Road med innretning mot digital infrastruktur. Under GDI har Kina lovet å gi minst 4 milliarder USD i bistand til fattige land for å utvikle alt fra offentlig helsevesen til å kutte karbonutslipp. Initiativet beskrives som den «Kinesiske formelen» for utvikling, der økonomisk fordeler har forrang, før sivile og politiske rettigheter.

Global Security Initiative. I 2022 presenterte Xi et annet initiativ kalt Global Security Initiative (GSI). Dette skjedde to måneder etter at Putin invaderte Ukraina. Her ble tatt initiativ til «en felles altomfattende bærekraftig samarbeids-tilnærming til internasjonal sikkerhet». I vesten ble dette tolket som et initiativ som skulle sikre Kina og Russland rett til å sikre «sine» rettigheter i «sine» nærområder. Tilnærmingen mellom Iran og Saudi Arabia, der Kina var involvert, ble av Kina holdt frem som et resultat av GSI. Xi’s telefonsamtale med Zelensky i april antas å bli regnet som et annet resultat av GSI slik det offisielle Kina ser det. GSI ble annonsert som en virtuell dialog mellom Kinas kommunistparti og ledere av minst 500 politiske organisasjoner fra mer enn 150 land. Dette skjedde omtrent samtidig som Biden arrangerte et toppmøte om demokrati der 85 av verdens ledere deltok på video-link. Samtidigheten var neppe tilfeldig.

Global Civilisation Inititive. Den 15. mars i år lanserte Xi et tredje initiativ, Global Civilisation Initiative. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi mener at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Kina er eksepsjonelt som det eneste moderne land som samtidig har en historie som stormakt i fortiden. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Bare slik kan man unngå ideologiske konfrontasjoner ifølge Xi. Eller vil det føre til The Clash of Civilsations som Samuel Huntington beskrev det? 

Denne posten bygger på en artikkel i The Economist fra 29. april i år: China and the world: Xivilisation. 

Kina: «Work to build a community with a shared future for mankind».

«Work to build a community with a shared future for mankind». Mener de kinesiske lederne det de sier og vil de gjøre som de sier?

«Work to build a community with a shared future for mankind». Dette ble hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i partikonstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Men hva innebærer det?

Fra BRI-entusiasme til gjeldskrise. Kina er i dag verdens nest største økonomi, kanskje på veg mot å passere USA. Belt and Road Initiativet (BRI) har frem til nå bidratt til å styrke Kinas innflytelse i 149 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Samtidig har Kina økt kapasiteten til sin militære marine til nivå lik USAs. Er Kina virkelig innstilt på å bygge et verdens-samfunn med felles fremtid for alle. Eller er målet å øke egen påvirkning og innflytelse. BRI-initiativet sies å være i krise. Byggeprosesser har stoppet opp og land som alt har fått store lån, for å delta, «drukner i gjeld» skal vi tro Foreign Policy som peker mot COVID 19-pandemien og Kinas ned-stengning som en av årsakene. Kina har imidlertid opprettet et globalt system for kriselån til land i gjeldskrise. Et samlet dollarbeløp tilsvarende 2500 milliarder kroner er utbetalt som lån siden år 2000. Krise til tross, BRI-initiativet har så langt skapt 420.000 arbeidsplasser for landene langs handelsrutene og løftet nesten 40 millioner mennesker ut av fattigdom, ifølge kinesiske kilder.

Verdiformidling som politisk virkemiddel. I en artikkel i Journal of Contemporary China fra mai 2021 tar forfatterne Andrew J. Nathan og Boshu Zhang for seg Retorikk og Realitet i kinesisk utenrikspolitikk under Xi Jinping. De tar utgangspunkt i den bredt annonserte intensjonen for fremtidig kinesisk utenrikspolitikk: «Work to build a community with a shared future for mankind» og sammenholder denne med verdi-debatten som ellers foregår der kinesisk utenrikspolitikk og/eller der utenrikspolitisk innflytelse kommer til utrykk eller praktiseres. De mener kort fortalt at Kinas utenrikspolitiske diskurs formidler verdier som logisk sett er uforenelige. Som eksempler nevnes at det snakkes om likhet og til samme tid hierarki i det internasjonale samfunn. Og Kinas klart erklærte kulturelle superioritet i forhold til andre land, gjør Kinas erklærte respekt for andre land lite troverdig.

Han Dynastiet, Konfusianisme og altruistisk maktbruk. Kina i dag har en etnisk majoritet, etterkommere etter Han-folket, som utgjør 92% av befolkningen. I tillegg har landet 55 minoriteter hvorav 18 har folketall over 1 million mennesker. Uigurene er en av disse, men også andre grupper blant kineserne møter lite respekt fra myndighetene. Han-folket brakte med seg Konfucianismen som kineserne oppfattet og oppfatter som det mest avanserte av etiske systemer. Oppfatningen i Kina var historisk at utlendinger kunne bli siviliserte ved å tilegne seg disse kinesiske verdiene. Kinesiske diplomater hevder at altruistisk bruk av makt har sine røtter i Kinas kultur. Den klassiske Konfusianismen var imidlertid hierarkisk underordnende. Konfusius hevdet lojalitet fra de styrte til den styrende, fra sønn til far, fra kone til husbond, fra yngre bror til eldre bror. Den eneste likestillende relasjon var «venn til venn». Xi hevder at Kinas posisjon er at «Alle menneskeskapte sivilisasjoner er like når det gjelder verdier». Og at «Ingen sivilisasjon kan vurderes som overlegen en annen». Kinas spredning av Konfusianismen gjennom etablering av Confucius Institutes rundt om i verden, flere hundre er etablert, gjør at mange stiller spørsmål ved utsagnet om «likestilte sivilisasjoner». 

Moralsk moralisme og human autoritet. Yan Xuetong er professor i Internasjonale relasjoner ved Tsinghua University i Kina og en prominent bidragsyter til kinesisk teori rundt slike relasjoner. Han mener Kina bør legge «Moral-realisme» til grunn for sin utenrikspolitikk. «Moral-realisme» stammer fra klassisk kinesisk filosofi (wangdao) rundt temaet «human autoritet». Ved å la rettferdighet, rimelighet og forekommenhet være ledende prinsipper i sin utenrikspolitikk kan Kina forbedre sitt internasjonale omdømme og etablere en ny internasjonal orden med rettigheter og ansvar som er tilpasset Kinas rettmessige posisjon i verden. Yan mener fra et politisk-etisk perspektiv at rettferdighet, rimelighet og forekommenhet er overordnet likhet, demokrati og frihet som Vesten hevder som sine verdier. Yan har også gjort seg til talsperson for bruk av straff i forhold til fiender i internasjonale relasjoner. Bare ved å straffe fiender kan man vise frem sin moral og sine dyder ifølge Yan. En annen innflytelsesrik kinesisk professor Yao Zhongqiu mener at Konfusianske verdier har universell appell og må fremmes som del av Kinas historiske tid. Han hevder at vi lever i en tid med dårlig etikette og sosial uorden samtidig som vi er på vei inn i en tid for rituell fornyelse. Slik fornyelse vil bli hoved-agendaen i de neste to til tre generasjoner, hevder han. Bare grunnleggende fullstendig rituell rekonstruksjon vil kunne sikre stabilisering av den sosiale orden og først da vil man kunne snakke om en renessanse for Den Kinesiske Sivilisasjon, ifølge professor Yao. Også flere andre fremstående kinesiske intellektuelle har engasjert seg i debatten rundt hvilken rolle og plass Kina bør ta i en ny verdensorden og hvilke verdier som bør legges til grunn for utforming av denne rollen. Om tanker som dette vil føre oss til et samfunn med en delt fremtid for menneskeheten gjenstår å se. 

Mer om Kina? Kinafra Mao til Xi. Om Kina og Taiwan. Om samarbeidet mellom Kina og Russland. Et demokratisk Kina?

Kina og Taiwan og Ett-Kina, og andre meninger om dette

USA/Kina relasjoner er tilbake i 1950. En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina. Og Ukraina er ikke en selvstendig stat.

USA og Kina tilbake i 1950. I januar 1950, tre måneder etter at kommunistene hadde vunnet borgerkrigen i Kina erklært USAs president Harry Truman at USA ikke ville intervenere militært for å støtte opp om nasjonalistene i Kuomintang som hadde flyktet til Taiwan. Mao var allerede i gang med å planlegge en invasjon og ville trolig å lykkes med denne om ikke Koreakrigen hadde brutt ut i juni det året. Kuomintang (KMT), ledet av legendariske Chiang Kai-shek, styrte Kina fra 1927 til 1949, da de tapte borgerkrigen på Kinas fastland og emigrerte til Taiwan. Kuomintang, med Chiang Kai-shek som leder, styrte Taiwan frem til han døde i 1975. Truman måtte endre taktikk og støtte Sør-Korea og samtidig ga han ordre til USAs Syvende Flåteenhet om å forsvare Taiwan for å hindre spredning av kommunismen i Asia. Dette var den første av flere kriser som har gjort forholdet mellom USA og Kina anstrengt.

En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Besøket ble kalt «manisk uansvarlig og høyst irrasjonelt» av Kina og utløste en omfattende kinesisk militær marineøvelse i sjøområdene rundt Taiwan. Også delagasjoner av amerikanske kongressmedlemmer har besøkt øyriket. Disse fikk hard kritikk formidlet av Kinas ambassader og Kina fulgte opp med å innføre personlige sanksjoner mot noen av de besøkende. Det hjelper heller ikke på relasjonene at den nyvalgte republikanske kongress-lederen, Kevin McCarthy, har annonsert sin egen plan om å besøke Taiwan. Xi Jinping har opparbeidet seg rykte som handlekraftig statsleder og har lovet kineserne fremskritt i arbeidet med å gjenforene Taiwan med Fastlands-Kina. Mye tyder nå på at Kina er i ferd med å definere en ny form for militært aktivt nærvær i sjøområdene rundt Taiwan. Og Xi har tidligere uttalt at en gjenforening ikke kan utsettes i det uendelige i samme anledning som han pekte fremover mot Kommunistpartiets hundreårs jubileum i 2049.

Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina og at Fastlands-Kina, Honkong, Macao og Taiwan hører sammen i Kina. Kina krever at alle land som søker diplomatiske relasjoner med Kina anerkjenner at Taiwan er en del av Kina og at det er Republikken Kina som regjerer over Taiwan. I den normaliseringsavtalen Solberg-regjeringen på Norges vegne inngikk med Kina i 2016 heter det som eksempel «The Norwegian Government fully reiterates its commitment to the one-China policy, fully respects China’ sovereeignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations». De som i dag etter politiske frie valg styrer Taiwan anerkjenner på sin side ikke «Et-Kina-politikken» og hevder Taiwan er en selvstendig stat.

USA hevder sin rett til «å seile» i Taiwan-stredet og forbeholder seg fortsatt rett til å gjennomføre militære øvelsesoperasjoner i området. Det amerikanske marinefartøyet USS Milius "seilte" søndag 16. april gjennom dette stredet. Dette ble omtalt som en rutineseiling i tråd med internasjonalt lovverk, som skal vise USAs forpliktelse til å beholde havområdet fritt og åpent. USA vil trolig også fortsette å trene med Taiwanske militære og forsyne Taiwan med våpen. Noen frykter at dette kan føre til en syklus av aksjon som møtes med reaksjon når man også tar med andre hendelser fra sommeren 2022. China Mobile og China Telecom trakk seg da fra det såkalte Sea-Me-We 6 prosjektet, et undersjøiske kabelprosjekt for å knytte sammen Sør-Øst-Asia, Midt-Østen og Vest-Europa. Kina trakk seg ut etter at det amerikanske selskapet SubCom ble valgt til å bygge kabelen. USAs Pentagon fikk tidligere på året tilgang til ytterligere fire militærbaser på Filippinene og senere gikk Japan og Nederland sammen med USA om restriksjoner på eksport av mikrochiper til Kina. Australia og Storbritannia utvidet sitt U-båt-samarbeid med USA til også å omfatte hypersoniske våpen.

Tidligere Sovjet-stater er ikke suverene, uavhengige stater. Stormakter som Kina, USA og Russland mener seg opplagt å ha definisjonsmakt når det gjelder egen rolle i verden og også når det gjelder roller og status til andre og mindre betydningsfulle nasjoner. Putin har selv bestemt hvilken status Ukraina har i verden. Siste mann ut nå er Kinas ambassadør til Frankrike, Lu Shaye, som nylig uttalte seg om Ukraina, Estland, Latvia og Litauen. Disse landområdene har som tidligere sovjetstater, ifølge ambassadøren, ingen faktisk status etter internasjonale lover, ettersom det ikke finnes noen internasjonal avtale som bekrefter deres suverene status. Andre har vist til at de nevnte landene er medlemsland i FN, godtatt av Kina, så kanskje er dette et soloutspill fra Lu. At Kina har ambisjoner som internasjonal stormakt har vi sett blant annet med One-Belt-One-Road initiativet, i det internasjonale klimasamarbeidet, i landets nye klimaplan og nå senest med interesse for Arktis i samarbeid med Russland.

Toppmøte mellom Xi og Putin – Hvorfor og hva kan komme ut av det?

Får vi en ny æra med Kina i førersetet? Der Xi Jinping og Kina er initiativtakere i en verden som også omfatter Arktis og der også Norge vil bli berørt?

En ny verdens-æra med Kina i førersetet? Som trolig alle vet landet Xi Jinping, Kinas president, i Moskva mandag for å ha møter med Putin. Ifølge avisoppslag er møtet kommet i stand for å innvarsle en «ny æra». Dette snakket Putin og Xi om også da de møttes i Beijing 4. februar i 2022, rett før Russland angrep Ukraina. Hva dreier den nye æraen seg om? Ifølge fagfolk som har fulgt Kinas utvikling er det snakk om fem hovedgrep: Utvikling av et fellesskap for menneskehetens felles fremtid som ikke er bestemt og dominert av «vestlige verdier og utviklingsmodeller». Et handels-samarbeid i kinesisk regi inkludert utbygging av infrastruktur fra Kina til andre deler av verden. Kina er allerede i gang med sitt One Belt One Road (OBOR) initiativ og det er snakk om videreutvikling av dette. Utvikling av menneskehetens felles verdier som åpner for ulike tolkninger av verdibegrepet (et oppgjør med dagens universelle menneskerettigheter?). Et globalt sikkerhetsinitiativ som respekterer FN-pakten og landegrensene. Et globalt utviklingsinitiativ som kopler FNs bærekrafts-mål til utviklingen av OBOR. Sammen skal disse fem initiativene danne et «globalt sivilisasjonsinitiativ». Målet er at verdens land skal kunne utvikle seg og moderniseres uten å danse etter «Vestens pipe». Det er snakk om en ny verdensorden basert på andre verdier enn hva «Vesten» har prioritert i ti årene etter andre verdenskrig.

USAs krig mot Irak og krigen i Libya utløste demokratiske tilbakeskritt. På 1990-tallet var oppfatningen at verden gikk i demokratisk retning slik «Vesten» definerte demokrati. Målinger av demokratisk utvikling viser tilbakegang siden den gang og fortsatt nedgang fra 2006 til 2022. Det USA ledede angrepet på Irak tjue år tilbake i 2003, som ble iverksatt uten behandling i FNs sikkerhetsråd, og begrunnet med grunnløse påstander om at Irak var i ferd med å utvikle kjemiske- og biologiske-masse-ødeleggelses-våpen, ga et første bidrag til denne utviklingen. Resultatet ble en borgerkrig som spredte seg fra Irak til Syria. Bombetoktene senere i 2011 mot Libya, der også Norge deltok, var heller ikke et bidrag til å styrke demokratiutviklingen i landene sør og øst for Middelhavet. Putin var tydelig inspirert av disse krigshandlingene og de fiktive motivene når han innledningsvis skulle forklare sitt angrep på Ukraina.  Også han snakket om laboratorier som etter vestlig initiativ arbeidet med utvikling av kjemiske og biologiske våpen og som var en trussel mot russere i Ukraina og Russland.

Xi Jinping og Kina som initiativtaker i en ny verden. Xi har lansert seg selv som fredsmekler mellom Russland og Ukraina. Det kan bli en vanskelig, for ikke å si en umulig mekling å styre. Men Xi vinner uansett en posisjon som freds-orientert initiativtaker. Krigen gir også grunnlag for debatt om hvilke definisjons-fullmakter ledende verdens-stormakter som Kina, Russland og USA skal kunne hevde seg å ha. USA satte en slags ekstrem standard i 2003 som Putin tydeligvis mener han har rett til å gjøre gjeldende for seg. Så lenge Putin herjer med sine soldater i Ukraina blir det mindre oppmerksomhet rundt omskolering av minoriteter i Kina. Og Taiwan, er jo allerede en del av Kina, så det er en helt annen sak. Her har har allerede sikret seg de nødvendige grunnlovfestede rettigheter for eventuelt å ta grep. Hvor Xi reiser neste gang er av stor betydning mener seniorforsker Hans Jørgen Gåsemyr ved NUPI i intervju med Aftenposten 24. mars. Xi ser for seg reiser for å bygge relasjoner og handelspartnerskap utenfor "konfliktsonen". Konfliktsonen består, slik Xi ser det, av land knyttet til Nato. Vestlige land som fremstår som økonomisk og politisk viktige for Kina vil imidlertid fortsatt bli gjenstand for oppmerksomhet fra Kina, selv om ikke Xi besøker dem. Vi kan vel anta at Xi også følger godt med på hva som skjer i USA, som oppfattes som hovedutfordrer når det gjelder lederskap i verden. Og vi kan vel også anta at han ser gode muligheter for seg selv og sitt regime når han følger Trumps splitt-og- hersk-kampanje inn mot presidentvalget i 2024 og Trumps dagsaktuelle mobilisering av tilhengere til folkeopprør mot flere mulige rettsforfølgelser i 2023.

Også Norge vil bli berørt av det Russisk-Kinesiske samarbeidet. Samtalene mellom Xi og Putin omfattet også et fremtidig samarbeid om en sjørute nord for Russland. Skipstrafikk mellom Asia og Europa kan spare tid ved å velge denne nordlige sjøruta etter som farvannet blir mer og mer åpent. Russland vil invitere Kina inn i Arktis og selge mer gass, mot at Russland får tilgang på teknologi som det er vanskelig for Russland å få tak i på grunn av sanksjonene. Norge var frem til 2014 en samarbeidspartner for Russland rundt aktiviteter i Arktis. Kina har nå overtatt og dette åpner for at en større del av ressursene som hentes ut i form av fisk, olje, gass og mineraler blir fraktet østover heller enn via norske havner.

Vil Kina kunne utvikle et helprosessfolkedemokrati?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn automatisk utvikler demokrati som endelig styreform? Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Hva med Kina?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn utvikler demokrati som en endelig varig styreform? Seymour Martin Lipset (1922-2006) var amerikansk sosiolog og statsviter. Han mente å ha påvist at utvikling av ekspansive industrisamfunn, med høy grad av urbanisering og en voksende, kommersialisert økonomi førte til sosial omveltning i samfunnet. I sin tur la dette grunnlag for en politisk omforming i demokratisk retning. Lipset sammenholdt mål for økonomisk utvikling som gjennomsnittsinntekt, industrialiserings-grad, nivå på utdanning, urbaniseringsgrad, masseproduksjon og omsetning av forbruksvarer, med demokratisk stabilitet i ulike samfunn på slutten av 1950-tallet. Han fant at demokratiske regimer gjennomsnittlig lå på et høyere økonomisk utviklingsnivå. Da Lipset døde kalte The Guardian ham for «Den ledende teoretiker når det gjaldt demokrati og amerikansk unikhet». Hans entusiasme for det amerikanske samfunnet var godt kjent. Han var født i en russisk-jødisk innvandrer-familie. Lipsets moderniserings-teori og tro på demokratisk styre som en endelig løsning, fikk senere følge av den amerikanske professor og presidentrådgiveren Francis Fukuyama i 1992. Etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning, skrev han boken «The end of history and the last man». Demokrati fremsto på den tiden for mange som den endelige løsningen for organisering av nasjoner. Lipsets moderniserings-teori som forklaring på demokratiutvikling ble utfordret av andre. Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington (1927-2008) snudde Lipsets moderniserings-tese om demokrati på hodet, og hevdet at sosio-økonomisk utvikling kunne skape skarpere sosiale motsetninger og vanskeligere vilkår for demokratisk styre. Den norske sosiologen Stein Rokkan (1921-1979) mente for sin del at et stabilt politisk sentrum og en felles kultur var forutsetninger for stemmeretts-utvidelser og deretter stabilt demokrati i en senere fase. 

Hva med Kina? Vil økonomisk vekst og velstand føre til demokrati i Kina?  Minxin Pei heter en kinesisk-amerikansk samfunnsforsker født i 1957 og ekspert på kinesisk styresett. Han er mye brukt som gjeste-kommentator på CNN. Han har sett på utviklingen i Kina med bakgrunn i Lipsets moderniserings-teori og publisert sine funn i en artikkel i Journal of Democracy under tittelen «China:Totalitarianism’s Long Shadow». Kina har hatt rask økonomisk vekst de siste 40 årene, men i stedet for liberalisering har Kina utviklet en form for ny-stalinistisk styresett, ifølge Pei. Han mener at denne utviklingen skyldes at det er mye vanskeligere å demokratisere et post-totalitært regime enn et autoritært regime. Det kinesiske kommunistpartiet har, ifølge Pei, stor kapasitet og også ressurser til å nøytralisere liberaliserings-effektene av modernisering. I Kina har et-parti-styret overlevd til tross for førti år med rask økonomisk vekst. I 2007 var det noen som så for seg at Kina ville være delvis på vei mot demokratisk utvikling i 2015 og kanskje til og med være helt fritt og demokratisk ti år enere. Det motsatt skjedde. Det kinesiske kommunistpartiet har tvert imot blitt mer undertrykkende hjemme og mer aggressivt ut mot omverdenen. Pei mener at den mest trolige og lovende vegen til demokrati for land som Kina må gå gjennom revolusjon. Han mener at leninist-partier som insisterer på å styre alene, uten konkurranse, er kjernen i problemet for omstilling av slike land. Dette er regimer som monopoliserer informasjon og kontrollerer viktige økonomiske sektorer. De priviligerte i Apparatchiks vil blokkere alle økonomiske reformer og forhindre demokrati. Enda verre blir det når man får et tilbakeslag til ny-stalinisme sentrert om en person-kult med en dominerende leder. Kina under Xi er nå der ifølge Pei. 

Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Pei viser til Nazi Tyskland og Mussolinis Italia som regimer som var både undertrykkende og brutale. Men begge regimene hadde makten bare en kort periode i historisk forstand. Særlig om man sammenligner med f.eks. Stalins Russland som strakk seg i tid fra 1917 til Stalin døde i 1949, og Kina med Mao fra 1949 og til begynnelsen av de økonomiske reformene i 1978. Han viser også til land som er klassifisert som «ikke-frie» målt mot demokrati-standard, men som hadde inntektsnivå på nivå med eller høyere enn China i 2018. Her finner vi land som Hviterussland, Russland, Oman, Qatar, Saudi Arabia og Tyrkia ikke akkurat eksempler på demokratier. Artikkelen hans inneholder også enn liste over land som siden begynnelsen av 1970-tallet har endret styresett fra diktatur til mer demokratisk styreform, og som har inntektsnivå som Kina og er på nivå med Kina når det gjelder utdanningsnivå. Her finner vi blant flere Chile (1988), Ungarn, Polen og Tsjekkia (1989) og Kroatia (2000). Også Russland er med, med årstall for overgang satt til 1991. Både Russland og Ungarn har vel strengt tatt senere tatt en sving tilbake. Listen inneholder også Portugal (1973), Spania og Hellas (1975), Argentina (1982) og Brasil (1985), Sør Korea (1987) og enda mange flere, men med enten lavere inntektsnivå enn Kina eller lavere utdanningsnivå. Tilhengere av Lipsets moderniserings-tese vil kunne finne noe støtte for denne i Pei’s tabell.

Kina skal vedta at Kina er et demokrati eller er Kina der allerede? Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg omtaler den pågående (i uke 10, 2023) Kinesiske Folkekongressen som samler nesten 3000 mennesker. Her skal disse ifølge Rønneberg vedta at Kina skal «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet». For å forstå dette mener jeg vi bør gå tilbake til Jiang Zemin som var generalsekretær i Det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP) fra 1989 til 2002. Hans teoretisk-ideologiske arv til regimet var «Den viktige tanken om de tre representasjoner». Denne "tanken" ble skrevet inn i den kinesiske grunnloven og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistpartiet (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Gjør KKP virkelig et vedtak om å «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet», så er vel Kina, med støtte i "Den viktige tanken om de tre representasjoner" demokratisk, eller?