Kina, Russland - Samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det mulig å forene?

Kina og Russland er samfunn med andre former for maktfordeling og medvirkning. Er det allikevel mulig å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Og finnes det alternative tilnærminger?

Samfunnsutvikling med mange former for maktfordeling og medvirkning. Helena Moradi som er forsker ved Cornell University School of Law skrev i tidsskriftet Philosophy Now i 2022 en artikkel som fritt oversatt hadde tittelen «Fremskrittets forlokkende lys». Her viser hun til at mennesker er tilbøyelige til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, fremskritt mot noe som er stadig bedre. Francis Bacon, som eksempel, mente at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Moradi siterer også Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagt umodenhet». Med «vår» historiske opplysningstid fulgte også ideer om institusjonell organisering av samfunn, om fordeling av makt og folkestyre. Disse ideene har hver for seg i ettertid vist seg forenlig med flere ulike kulturformer, for ikke å si de fleste. Adam Smith forklarte hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain. By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen».  Kapitalisme privat og offentlig er utbredt både i Russland og Kina og andre land i BRICS-unionen. Dette gjelder også folkestyre og demokrati i svært ulike varianter. Både Kina og Russland har sitt folk, eller sine folk og sine opposisjonelle, sine partier og partikongresser, presidenter og regjeringer og regjeringskontorer, som Vesten har sine varianter i form av partier, nasjonal- og kongress-forsamlinger, statssjefer, presidenter eller statsministre, samt regjeringer og stats-byråkratier. Protestbevegelser og konflikter finnes i de fleste land. Statsleder-idealene i Russland og Kina er andre. Putin er sterkt påvirket av den russiske filosofen Ilyin og har senest vist til Stalin som et ideal som statsleder. Xi i Kina har Konfucianisme som verdigrunnlag også når det gjelder statlig lederskap. Russland har et velutviklede kleptokrati. Tette bånd til de styrende åpner for muligheter. Kanskje ikke like utbredt i Kina og "Vesten" eller? Er det i dette likheter man kan bygge videre på for å få en totalt bedre verden eller er konflikt og konflikter den eneste veien? 

Om å se det som er likt og ikke bare det som er ulikt. Tenk deg inn i en rolle som ansatte i den kinesiske og/eller russiske ambassade i et lite land av det slaget som jevnlig scorer høyt på demokrati-indekser, lavt på korrupsjons-indekser og som jevnlig konkurrerer om å være i toppen på rangeringer av typen «verdens beste land å bo i». Du har fått i oppgave å skrive en ukes-rapport om viktige saker som gis medieoppmerksomhet i dette landet akkurat nå og som samtidig kan være av interesse for sentrale myndigheter i Kina og/eller Russland. Du skriver da kanskje om at en tidligere statsminister, og fortsatt sentral politiker, har fått svært stor og negativ oppmerksomhet i mediene rundt den omfattende og inntektsbringende aksjehandelen til ektefellen i sine statsministerperioder. Samtidig nevner du den pågående konflikten man i dette landet har med grupper av urbefolkningen. Det gjelder landskaps-inngrep i leve-områdene til disse gruppene i befolkningen. Representanter for urbefolkningen truer med å gjenoppta sine demonstrasjoner i hovedstaden. Det er mulig at mottakerne i Russland og Kina, når de leser meldingen din, vil tenke noe i retning av at, «de har noe å slite med de også og forskjellene mellom dem og oss, når vi ser det slik, er kanskje ikke så store». Kanskje?

Putin som sikkerhets-søkende, men svært utfordrende fredsdue? Høsten 2021 sendte Putin et ni artikkel langt utkast til en sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne.  Avtalen hadde tittelen: Agreement on measures to ensure the security of The Russian Federation and member States of the North Atlantic Treaty Organization. 

Artikkel 3 og 4 er sentrale og gjengitt nedenfor:

Article 3:

The Parties reaffirm that they do not consider each other as adversaries.

The Parties shall maintain dialogue and interaction on improving mechanisms to prevent incidents on and over the high seas (primarily in the Baltics and the Black Sea region).

Article 4:

The Russian Federation and all the Parties that were member States of the North Atlantic Treaty Organization as of 27 May 1997, respectively, shall not deploy military forces and weaponry on the territory of any of the other States in Europe in addition to the forces stationed on that territory as of 27 May 1997. With the consent of all the Parties such deployments can take place in exceptional cases   to eliminate a threat to security of one or more Parties.

Det er dette utspillet og dette avtaleutkastet Putin sikter til når han senere hevdet at ingen krav ble imøtekommet.

Han mente at Ukraina aldri måtte bli medlem av NATO og at NATO aldri måtte utplassere soldater og våpensystemer der. NATO og USA skulle trekke alle soldater og våpensystemer fra Øst-Europa. NATO hadde og har i dag 30 medlemsland. Tretten av disse tilhører det som vi før Berlin-murens fall i november 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd kalte Øst-Europa. Polen er spesielt nevnt, men Øst-Europa før november 1989 omfattet også Albania, Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Kroatia, Latvia, Litauen, Montenegro, Nord-Makedonia, Polen, Romania, Slovakia og Ungarn som i dag alle er med i NATO. Putin forutsatte i prinsippet en dramatisk nedbygging av NATO slik forsvarsalliansen fremsto i 2021. Det ble ikke forhandlinger. Ukraina, som allerede delvis var okkupert, var i forhandlinger om medlemskap og dette var åpenbart en utløsende årsak, sett fra Putins side, til det som nå er en grusom krig. Var avtaleutkastet et reelt utspill til et møte rundt forhandlingsbordet og/eller et forsøk på å plassere ansvar for en krig som allikevel var planlagt hos NATO og "Vesten"?

«Work to build a community with a shared future for mankind» ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president. Dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere nye initiativ. Først i 2021 kom Global Development Initiative. Deretter i 2022 Global Security Initiative. Mest interessant her er Global Civilisation Initiative lansert 15. mars i år. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi, på sin side, mener at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina da, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement, inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). Det ble samtidig etablert en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv forpliktet partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Et forbilde?

Hva med USA? Hvor er USA på veg? I USA har vi i dag en selvutnevnt presidentkandidat til valget i 2024 som holder folkemøter der han hevder at han egentlig vant presidentvalget i 2020 og som 6. januar 2021 organiserte noe som nærmest kan beskrives som et statskupp for å sikre seg dette presidentskapet, men ikke lykkes med det. Vi har konservative kongressrepresentanter som forsøker å organisere en riks-rettssak mot den sittende presidenten for korrupsjon fordi de mener hans eiendommer er verdsatt til verdier som ikke er forenlig med de inntekter han har hatt som tidligere politiker gjennom et langt liv og som visepresident. Samtidig arbeides det i kulissene for sikre "effektiv politisk styring" i samsvar med slagordet «Make America Great Again» om og når Trump blir president for en ny periode fra 2025. Tusenvis av sider med policydokumenter er under utarbeidelse i regi av America First Policy Institute og The Heritage Foundation.  Dette for å sikre at grensemuren mot Mexico blir ferdigstilt, at tolltariffene økes både for allierte og konkurrerende stater, at skattekutt gjøres permanente og at det blir slutt på at alle som er født i USA automatisk får statsborgerskap. Skepsis til NATO skal finne et uttrykk. «Krigen mot fossile utslipp» skal termineres og klimaendringene fornektes. «Den Dype Staten» som utfra Trumps, flere konservative politikeres og konspirasjonsteoretikeres forestillinger er organisert av og i det sentrale statlige byråkratiet skal ryddes bort. 50.000 offentlig ansatte skal miste stillingsvern og kunne sies opp etter en foreslått «Schedule F»-plan. Et konservativt svar på LinkedIn som kartlegger lojalitet til Trump sies å være under utvikling som del av forberedelsene til denne «utrenskningen». Hvor er vi på vei?

Kina kan ikke overtale Putin til å gi opp Ukraina. Kina har egne interesser i Verden, i Kinahavet og Taiwan.

Selvtillit i egne veivalg, teori og vitenskap, «vårt system», og «vår kultur» er viktig i Kina. Kinas Digitale Silk Road, Belt and Road Initiativ, Confucius Institutes er alle initiativ for å understøtte denne selvtilliten. Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan er et mål.

Mange, også jeg, har nevnt Kinas leder Xi som en mulig fredsmekler mellom Russland og Ukraina i den pågående konflikten. Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. I ettertid hevder noen at Putin utsatte angrepet på Ukraina for ikke å forstyrre Kinas OL-arrangement. Når man ser nærmere på Kinas internasjonale engasjement så langt og planene på lengre sikt, er det flere gode grunner til at Kina kanskje ikke er den beste fredsmekleren i denne konflikten.

Selvtillit i våre veivalg, selvtillit i vår teori og vitenskap, selvtillit til vårt system, og til vår kultur. Dette er en litt fri oversettelse av en passasje i president Xi Jinping’s tale til Folkekongressens 3000 deltakere da de møtes i Peking i mars 2021. Den kom etter at presidenten hadde slått fast at Kina var først til å temme COVID-19, først til å vende tilbake til arbeidet og først når det gjaldt å gjenvinne økonomisk vekst etter pandemien. Kina hadde tatt en lederposisjon på den globale scenen. Nasjonen som stormakt var født på ny. Kina er størst i internasjonal handel, finansiering, befolkning og som militærmakt målt i soldater. Eksperter mener, eller snarere mente, at Kina i 2030 trolig vil passere USA som verdens største økonomi selv om det nå rakner litt i forhold til forestillingen under Folkekongressen i fjor. Storbyene Shanghai og Shenzen ble nylig stengt på grunn av nye smitteutbrudd av COVID og Hongkong-børsen «er samlet ned» 30% siste år etter et dramatisk fall på 20% fra februar til mars i år.

Kinas Digitale Silk Road og Belt and Road Initiativ – Offensiv imperialismebygging? De nevnte initiativene er betegnelser på internasjonale initiativer fra Kinas side, rettet mot å utvikle infrastruktur, relasjoner og markeder og spre kunnskap om Kinas historie og kultur. Imperiebygging og imperialisme vil noen kanskje kalle det. Uansett rigger Kina seg for å ta over USAs rolle som dominerende maktfaktor i Asia. Kina er allerede største handelspartner til nesten alle land i Asia. Ved utgangen av 2020 fullførte Xi forhandlingene om et Kina ledet utvidet regionalt økonomisk samarbeid som omfatter ti land i sør-øst Asia, Australia, Japan, New Zealand og Syd-Korea. Kinas Belt and Road Initiativ (BRI), eller One Belt One Road Initiativ (OBOR) som det også omtales som, ble lansert i 2013. Det består av etablering av tre landbaserte og tre maritimt baserte infrastruktur-korridorer som binder Kina sammen med land i Asia, Europa, Midt-Østen og Afrika. Kina har stått for finansiering, arbeidskraft og fysiske innsatsfaktorer. Initiativet berører per i dag 60 land. Initiativet omfatter også treningsprogrammer som promoterer denne modellen for samfunnsutvikling.  Kinas Digitale Silk Road omfatter undervannskabler, overvåkingsteknologi og 5G-nettverk og andre former for digital kommunikasjonsteknologi.

Confucius Institutes – Kulturimperialisme? Som om dette ikke er nok har Kina også over år arbeidet for å spre kunnskap og beundring for kinesisk kultur og språk gjennom etablering av Confusius Institutes i tilknytning til etablerte utdanningsinstitusjoner i vertslandene. Kinas mål var 1000 slike institusjoner etablert innen 2020. Snaut halvparten var etablert da og initiativet har møtte motstand i noen land knyttet til kravene Kineserne stiller til lærekrefter og innhold i undervisningen. Det utfordrer vertsinstitusjonenes integritet. Det hevdes også at President Xi er talsperson for en langsiktig strategi rettet mot en revisjon av kontroll med internett, menneskerettigheter og internasjonalt standardiseringsarbeid.

Gjenforening av moderlandet med innlemmelse av Taiwan. De omtalte imperialistiske fremstøtene som ligger i BRI, Kinas Digitale Silkevei og ambisjonen om å etablere Confusius Institutter world wide er opplagt viktige for Kina. Men kanskje høyere på ønskelisten står gjenforening av moderlandet. Prosessen med å inkludere Hong Kong er allerede gjennomført. Kina har rykket frem og markert sine interesser i Øst- og Sør-Kina havene. Men øverst på listen står opplagt en gjenforening med Taiwan. Og kanskje derfor er Xi en lite aktuell mekler i konflikten mellom Russland og Ukraina. For oss i Norge er det kanskje viktig å følge med på Kinas fremstøt i forhold til Arktik. President Xi arbeider aktivt for å posisjonere Kina i en fremtredende rolle i å bestemme fremtiden i disse polområdene.

En langt fyldigere, detaljert og presis beskrivelse av Kinas interesser og stormakts-ambisjoner finner du i Foreign Affairs januar/februar utgave i år (2022). Denne er skrevet av Elisabeth Economy som er knyttet til Hoover Institution ved Standford University i USA, er Kina-ekspert og har nylig utgitt boken The World According to China.

Xi eller Bennett som mekler mellom Russland og Ukraina?

Xi og Putin møttes under Vinterolympiaden og hadde opplagt god kontakt. Kan Xi få partene til forhandlingsbordet og til en omforent fellesforståelse som gjør slutt på krigen? Men det finnes også andre alternativ.

 

Xi og Putin møttes senest under Vinterolympiaden. Bildene av de to sammen fra da og tidligere tyder på at de har en god dialog. Dette har fått Kerry Brown, direktøren for Lau China Institute ved King’s College i London til å peke i retning av Xi som en mulig fredsmekler i en artikkel i Prospect. Kina har anerkjent Ukraina som en selvstendig stat og landet fremstår for kineserne som en lovende handelspartner med stor korn- og energi-eksport. Så mange som 60.000 kinesere skal ha hatt adresse i Ukraina da invasjonen startet. Dessuten mener han Russlands invasjon har ført til det siste Kina ønsket seg, nemlig at USA og Europa med allierte, for første gang på mange generasjoner har begynt å ikke bare å snakke om sine felles verdier, men også å oppføre seg som om de tror på disse. Tror så sterkt at de innfører kraftige sanksjoner og tilbyr bistand til Ukraina for å støtte landets kamp for nettopp disse verdiene. Russlands aggresjon har plassert Kina i skyggen i «konkurransen» om det internasjonale lederskapet. Det liker Xi og Kina dårlig ifølge Brown.

Kina og Taiwan kan ikke sammenlignes med Russland og Ukraina. Noen har forsøkt å sidestille disse konfliktene i et forsøk på å sammenligne Kinesisk politikk i relasjonen til Taiwan med de handlingene Russland nå har iverksatt overfor Ukraina. I Kina vet man, ifølge Kina-eksperten Brown, at militære kampanjer som den Putin nå har igangsatt er uforutsigbare, skaper kaos og utløser motreaksjoner fra det internasjonale samfunn. Dette er ikke i Kinas interesse når man der nå søker å fremme en ny æra av fornyelse og foryngelse. Kina er en rasjonell aktør. Putins trusler om bruk av atomvåpen har skremt de styrende i Peking like mye som styrende i andre hovedsteder. Et globalt økonomisk sammenbrudd er det siste man nå vil ha i Peking, der man ønsker jevn økonomisk vekst og å eliminere Covid. Kan Kina bruke den tilsynelatende positive relasjonen mellom Xi og Putin til å få Russland til å roe seg ned vil Kina kunne fremstå som global fredsskaper og vise for all verden at Xi og Kina er å regne med blant verdens ledende stater. Brown innrømmer selv at dette et stykke på veg er fantasifullt, men om utviklingen stadig går mot det verre, kan det være at Kina vil kunne ta uventede grep.

Israels statsminister som mulig mekler? Om Xi ikke «tar ballen» peker journalisten Amal A. Wahab i Klassekampen mot Israels statsminister Naftalli Bennett som en mulig alternativ mekler. Han møtte nylig Putin i Moskva, han snakket deretter med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj før han møtte statsminister Olaf Scholz i Berlin. Bennett skal ha uttalt til pressen at Israel har en moralsk forpliktelse til å mekle mellom partene, selv om sjansene for å lykkes er små. Han opplyste dessuten at det finnes Israelere i Ukraina som trenger å få reise hjem og at det jødiske samfunn i Ukraina har bedt om hjelp. Også andre har pekt på at denne rundreisen kan være startskuddet for en opptrapping av diplomatisk mekling i konflikten. Det ble også pekt på at Israel har sterke bånd både til Russland og Ukraina. Ukraina har en stor andel jødiske borgere og også en jødisk president. Samtidig har rundt 10% av Israels innbyggere røtter i den oppløste Sovjetunionen. Også Harald Stanghelle i Aftenposten har kommentert Bennetts rundreise og vist til at Israel stemte for FN-resolusjonen som fordømte invasjonen, men ikke sluttet seg til sanksjonene. Han peker på Israels behov for sikkerhetskoordinering med Russland i Syria. Russerne har luftherredømme, mens Israel angriper iranskstøttede mål på bakken. Han viser også til Bennets antatt "store drøm om å megle" som kan plassere Israel i en rolle det tidligere har vært uaktuelt å plassere den jødiske staten i.

Borris Johnsen kan kanskje som en siste mulighet utkommandere James Bond. Om ikke Xi, Bennett eller noen andre tar initiativ til, og får i stand krigsutsettende mekling mellom Putin og Zelenskyj, kan det være at eneste gjenværende mulighet er å overtale Boris Johnsen til å vurdere å engasjere MI5, (eller var det MI6?), der James Bond nå sikkert bare venter på et oppdrag. Det dramaet vi nå ser inneholder alle ingredienser som Bond gjennom tidene har vært engasjert i. Og bad guy i det drama som nå utspiller seg står ikke tilbake for hverken Auric Goldfinger, Ernst Stavro Blofeld, Le Chiffre, Francisco Scaramanga, Emilio Largo eller Max Zorin m.fl.. Hva oppdraget skal være blir man sikkert enig om.