Will the real Kamala Harris please stand up?

Will the real Kamala Harris stand up or will she appear as a safe, sensible, law-and-order centrist? 

Will the real Kamala Harris please stand up? – «skriver» spaltisten Lionell Shriver i en kommentar til utpekingen av Harris som presidentkandidat, i siste nummer av magasinet The Spectator. Lionel Shriver, døpt Margaret Ann Shriver, er ingen hvemsomhelst. Hun har skrevet for The Wall Street Journal, Financial Times, The New York Times og The Economist blant flere. Hun er amerikansk født i Nord Carolina, datter av en prest, og var forfatter av 7 romaner før hun fikk sitt endelige gjennombrudd med den prisbelønnede romanen We Need to Talk About Kevin. I spalten i The Spectator forteller hun først hvem Harris har vært som visepresident: Shriver mener at hun i løpet av noen timer ble forandret fra «a babbling, giggling, dimwitted electoral ball and chain to a smart, inspiring, forceful and eloquent standard bearer for freedom, justice and democracy». Shriver hevder at det er amerikanske medier som nærmest ved et trylleslag har forvandlet Harris. Dette har kunnet skje, ifølge Shriver, fordi amerikanske medier nærmest totalt styres av det Demokratiske partiet. Og hun mener de samme «kreftene» vil transformere Harris fra «the formerly second-most left-wing member of the Senate to a safe, sensible, law-and-order centrist. De samme folkene som har styrt Biden vil nå ta over og styre Harris. Shriver avslutter sin kommentar med: «If she win, she’ll be lost. When told what to do, she’ll be grateful. In crisis, the rest of the world won’t be». Shriver fremstår her ikke som fan av Kamala Harris. Og for Donald Trump er Harris allerede karakterisert som en "stupid lunatic" slik Trump har for vane å omtale politikere som utfordrer ham.

Økonomiske reformer, skatt, abort, klima og krigen mellom Israel og Hamas m.m står på programmet. Flere internasjonale nyhetsmedier har publisert oversikter over hva de hevder er politikken Harris vil arbeide for å fremme. Her følger en kort sammenstilling hentet fra langt mer detaljerte oversikter hentet fra New York Times og BBC. Økonomi er selvsagt et sentralt tema og økte matvare-kostnader skal bekjempes. Samme gjelder for priser på tjenester som ytes av finansinstitusjoner og andre virksomheter. Skatt er selvsagt et tema og her antydes det skattelettelser for bl.a. lavinntekts-familier og barnefamilier. Bedriftsbeskatningen skal økes for å sikre budsjettbalansen. Hus og Hjem får oppmerksomhet i form av forslag om tilskudd til førstegangs kjøpere av boliger. Helse er selvsagt tema. Tiltak for å senke prisen på mye brukte medisiner vil trolig bli iverksatt. Forbruker-gjeld er også på bekymrings-lista og her vil man se på virkemidler for å bl.a. å redusere studieutgifter og studiegjeld. Abort vil opplagt få oppmerksomhet. Immigrasjon har fått stor oppmerksomhet rundt hvilken rolle og ansvar Harris har hatt eller ikke har hatt på dette området og for Trumps angrep på Harris. Krigen mellom Israel og Hamas og Ukraina-krigen er på listen, men uten at man som Trump kan "garantere løsninger" så langt. Detaljerte planer for politikk på disse områdene vil opplagt bli presentert og diskutert frem mot valget.

Uansett all annen politikk. Boarder Wall og Abortion vil bli temaer etter hvert som valgdagen nærmer seg, sammen med Israel/Gaza og støtte til Ukraina. Og valget avgjøres i de såkalte vippe-statene (swing-states) som i år antas å omfatte Arizona, Georgia, Michigan, Pennsylvania, Wisconsin, Nevada og North Carolina. I alle disse statene regner man med close race med omtrent like mange stemmer til demokratene og republikanerne. Flest stemmer gir alle statenes valgmanns-stemmer til det parti som "vinner valget" i delstaten. Disse valgmennene vil så stemme på sitt partis kandidat når presidenten utnevnes på Capitol i januar 2025. Blir det "President" Trump, som han selv bruker i omtalen av seg selv, fordi han ikke erkjenner å ha tapt forrige presidentvalg har klart sine tilhengere? Eller blir det "The Real Kamala Harris" som vinner presidentvalget?

Hva har Inge K. Hansen og Donald Trump felles?

Inge K. Hansen mener vi ikke kan bruke mer og mer penger på offentlig sektor – på det private næringslivets bekostning. Vi svekker verdiskapingen. Det offentlige bør sette seg som mål å redusere staber og byråkrati. Men hva er verdiskaping og hvor skapes verdiene? Undervurderer vi verdiskaping i offentlig sektor? Og ligner Hansen litt på Trump?

Vi kan ikke bruke mer og mer penger på offentlig sektor – på det private næringslivets bekostning. Resultatet blir dramatisk svekket verdiskaping. Inge K. Hansen, tidligere konsernsjef i Aker Kværner med bakgrunn som konstituert konsernsjef i Statoil før han ble hentet til Aker Kværner. I dag er han styreleder i Gjensidige i en alder av 76 år. I sine yngre år var han håndballspiller på høyt nivå, og også med på det norske landslaget. I Dagens Næringsliv 26. oktober i år skrev han i et innlegg om «Urovekkende dårlig næringslivsforståelse». «Vi kan ikke bruke mer og mer penger på offentlig sektor – på det private næringslivets bekostning. Resultatet blir dramatisk svekket verdiskaping». Og videre: «Regjeringens forslag til statsbudsjett og den pågående politiske behandlingen av det viser hvor virkelighetsfjernt stortingsflertallet er». Han viser senere til økonomiprofessor Einar Lie som i en kronikk skal ha skrevet at «Ikke i noen sammenlignbare land er like mange ansatt i offentlig sektor. Offentlige utgifters andel av BNP for Fastlands-Norge passerte 60 prosent før pandemien, og tallet vil fortsette å øke». Hansen skriver videre at «Hele 700.000 personer står utenfor arbeidslivet fordi de offentlige støtteordningene i Norge er så gunstige. Altfor mange av disse har rett og slett ikke behov for å jobbe». Allerede 1. november er han på ny på plass i DNs spalter og gjentar sitt budskap.

Det offentlige bør sette seg som mål å redusere staber og byråkrati med 25 prosent innen tre år. I Aftenposten 30. november går Hansen videre i sine refleksjoner rundt utfordringene i det norske samfunnet i en kronikk med tittelen "Offentlig forbruk og sløseri truer den norske velferdsstaten". Her viser han spesielt til «graverende eksempler» fra Oslo kommune som prosjektene for å føre vann til drikkevannsforsyningen fra Holsfjorden og prosjektet Fornebubanen der byutviklingen på Fornebulandet skal knyttes til T-banen på Majorstua i Oslo. Han mener at «Oslo kommune har ikke kompetanse eller forutsetninger for å kunne lede slike store prosjekter». Han avslutter med «oppsummert mener jeg at det offentlige bør sette seg som mål å redusere staber og byråkrati med 25 prosent innen tre år og la ledelsene få lov til å lede».

Hva er verdiskaping og hvor skapes verdier? Hansen mener hans forslag vil frigjøre menneskelige ressurser «som kan brukes mye bedre andre steder. Og ikke minst vil det frigjøre penger som kan anvendes der vi trenger dem aller mest – nemlig innenfor skole, helse og eldreomsorg». Jeg klarer etter dette ikke å forstå Hansen annerledes enn at han mener private initiativ og privat virksomhet, er mer effektive verdiskapere enn offentlig sektor. Jeg, for min del, er av den oppfatning at offentlig sektor står for en betydelig verdiskaping som ofte undervurderes i diskusjoner om verdiskaping og særlig om vi ikke løfter tilbakeblikket for å se hvorfor samfunnet vårt er som det er. Hansen nevner skole, helse og eldreomsorg der det offentlige opplagt skaper verdier, også ved universitetene, så denne delen av offentligheten skal jeg la ligge.

Undervurdert verdiskaping i offentlig sektor? Når Norge i dag har et oljefond kalt «Statens pensjonsfond utland» skyldes dette at fremsynte politikere og byråkrater fikk utformet og vedtatt et regime rundt norsk oljevirksomhet som sikret at verdiskapingen også skulle komme samfunnet, utenom oljeindustrien, til gode. Hansen var en stund sentral i Statoil, så dette kjenner han godt til. Han nevner også vannforsyning. Det er et interessant område. Folkehelseinstituttet er aktuelt for innsparinger for tiden. «Byråkrater» fra dette instituttet var i sin tid helt avgjørende for at vi i dag har en vannforsyning som gjør at vi kan drikke vann direkte fra vannkranene. Dette gjorde de ved å sikre at kommunene fikk klausulert områder rundt vannkildene, ofte i konflikt med lokale næringslivsinteresser. Samtidig utviklet instituttet norske krav til renseanleggene. Når vi i dag har offentlige strandområder med badeplasser åpne for allmenheten de fleste steder i landet er dette en verdi skapt av byråkrater og politikere på 60-tallet i forrige århundre. De ga oss «strandplanloven» til kraftige protester fra private interesser. Når man kan stupe fra Stupetårnet på Hamar ut i Mjøsa og svømme til stranda, og gjøre det igjen uten å bli syk av det, er det fordi politikere og byråkrater klarte å organisere Mjøs-aksjonen som berget Mjøsa, og etter hvert også mange andre elver, vassdrag og fjorder fra et regime som arbeidet etter prinsippet «The Solution to Pollution is Dilution». Når staten i dag er stor eier i DNB er det fordi byråkrater og politikere tilbake i tid organiserte en redningsoperasjon for å berge DnC fra konkurs. Når staten har eierinteresser i avansert industriell virksomhet på Kongsberg og Raufoss er det fordi politikere og byråkrater var fremsynte nok til, på samfunnets vegne, å sikre at når den statlig eide forsvarsindustrien ble avviklet så ble noen verdier holdt tilbake samtidig som man sikret lokalsamfunnet rundt. Listen over slik offentlig verdibevaring og verdiskaping er mye lengre og har vært av stor betydning for at vi har klart å opprettholde en spredt bosetning med livskraftige tettsteder og byer, noe som også er en verdi i seg selv. Det politikere og offentlig ansatte byråkrater bak denne verdiskapingen.

Hansen og Trump. Donald Trump har nylig presentert det han kalte en "National Greatnes Agenda" for 2024 et slags program for hans neste presidentperiode. I innledningen heter det at “This will be our campaign, all together, because the only force strong enough to beat the massive corruption we are up against is you, the American people". En ny Trump-administrasjon vil ifølge Trump systematisk bringe velstand, helse og suksess tilbake for middelklassen etter at han blir valgt for en ny fireårsperiode fra 2024. Trumps retorikker er i for ham kjent stil og langt mer grovkornet enn Hansens. Men slik jeg ser det skal man ikke ha lest mye av nåtidens politiske retorikk for å tenke at Hansen stimulerer noen av de samme tankene hos utvalgte lesere av Dagens Næringsliv og Aftenposten: Behovet for det Trump omtaler som behovet for å Drain "The Swamp» som er hans karakteristikk av offentlig forvaltning i USA og det han vil gjøre der. Norsk offentlig forvaltning er ikke der at vi her hos oss har et slikt behov, slik jeg ser det. En 25% reduksjon over 3 år er kanskje mindre enn det Trump ønsker seg i USA, men det er dramatisk og vil ganske sikkert redusere "det offentliges" evne til fremtidig verdiskaping til det beste for landet, og ikke minst privat næringsliv og den verdiskaping som skapes der. 

Mellomvalget ga ingen rød bølge i USA, men Trump vil bli president fra 2024 med en National Greatnes Agenda

Mellomvalget ga ingen rød bølge. Trump stiller uansett til nominasjonen som Republikanernes presidentkandidat fra 2024 og har en «National Greatnes Agenda» klar for å gjenoppbygge USA til det han mener USA bør være. Oppgjør med korrupsjonen i Washington er en hovedsak.

Mellomvalg uten rød bølge. Trump og Republikanske politikere forventet en rød flodbølge av stemmer på republikanere i de fleste stater, til valg som senatorer til Senatet og representanter til Kongressen. Slik ble det ikke. Demokratene "vant" flertall i Senatet, noe de ikke hadde før valget, mens Republikanerne fikk flertall blant representantene, men ikke så overveldende som forventet. Skifte av flertall her i mellomvalget er nær en regel uten unntak. Kommentatorer, uten republikanske sympatier, var raskt ute med kommentarer om at Trump etter dette nå hadde tapt to om ikke tre valg på rad og måtte betraktes som det man på amerikansk kaller en looser. Hillary Clinton fikk i 2015 totalt 3 millioner flere stemmer enn Trump, men Trump vant valget om valgmennene. Også blant fremstående republikanere var det politikere som ga uttrykk for at partiet nå burde "rive seg løs" fra Trump. Ron DeSantis, som ble valgt til Guvernør for en ny periode i Florida, etter en overveldende valgseier, er av noen blitt nevnt som en alternativ kandidat.

Trump etterlignerne møter på ny stor etterspørsel. Etter at Trump tapte presidentvalget i 2019 var det en yrkesgruppe som fikk føle på sviktende etterspørsel. Det var gruppen av komikere som hadde bygget seg opp som Trump etterlignere og som leverte "Trump-humor". Trump leverte i sin presidentperiode, gjennom sine formelle og mindre formelle uttalelser, nærmest daglig nytt innhold til denne yrkesgruppen. Uttalelsene ble i første omgang fanget opp av mediene og summert opp som «Trumps live gaffes», «Trump dumbest statements» og mer seriøst av CNNs Anderson Cooper. Kjente navn blant aktive Trump etterlignere er for tiden John Di Domenico, Eric Jackman, Bob DiBuono, Frank Calieno og også Sarah Cooper. Og det er opplagt flere andre mindre kjente som livnærer seg på det samme. Trumps massemøter frem mot mellomvalget vekket ny interesse for show-numre levert av disse komikerne som nå rapporterer stor etterspørsel. Man kan mene mye om Trump, men han leverer virkelig "varene" på denne dimensjonen. Også karikaturtegnere har hatt mye moro med Trump, som de har hatt det med Putin og disse to sammen. 

Trump stiller til nominasjonen som Republikanernes presidentkandidat til valget i 2023. Dette kunngjorde han 15. november og tidspunktet var allerede annonsert som en stor begivenhet før mellomvalget. Senere (18. november) la Trump frem det han kalte "National Greatnes Agenda" for 2024 et slags program for hans neste presidentperiode. I innledningen heter det at “This will be our campaign, all together, because the only force strong enough to beat the massive corruption we are up against is you, the American people". Trump vil med sitt program avvikle den katastrofale radikale politikken til Demokratene og reetablere "the spirit of our nation" som har forvitret under Biden og hans venstrevridde fiasko og korrupsjons-regimet i Washington. Trump-administrasjonen vil systematisk bringe velstand, helse og suksess tilbake for middelklassen og USA. Illegal immigrasjon skal stoppes. "Gender insanity" skal bekjempes og "women's sport" skal beskyttes. Kritisk raseteori skal ut av skolene. Trump vil også "clean out "The festering, rotten corruption of Washington D.C."" Og han vil enda mye mer, etter at han blir valgt for en ny fireårsperiode fra 2024.

Hvorfor har Trump slikt hastverk? Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv 17. november mener at Trump med dette vil knekke utfordrere som kan tenkes å stille som presidentkandidater for Republikanerne. Han nevner Ron Desantis som en av disse. Under presidentvalget sist ble Joe Biden raskt konsekvent omtalt som «Sleepy Joe» og han var ikke alene om å få kallenavn. Kanskje var dette årsaken til at Trump etter hvert oppriktig mente at valget var rigget. Donald Trump taper selvsagt ikke et valg der «Sleepy Joe» er motkandidat. Han er allerede i gang med kampanjen sin mot Ron Disantis, Florida-guvernøren, som Trump nå konsekvent kaller Ron DeSanctimonious (Den Skinnhellige). Trump mener Disantis, heller enn å tenke på presidentvervet, bør takke Trump for sin brakseier under guvernørvalget. Kjetil Hanssen mener i Aftenposten 18. november at Trump hadde to grunner for «å tyvstarte valgkampen». Den ene er at andre kandidater begynner å fremstå. Ron Disantis er nevnt, men også tidligere visepresident Mike Pence har vært frempå og ment at det finnes bedre kandidater enn Trump uten å avsløre om han selv vil stille. Guvernøren i Virginia, Glenn Youngkin, er også nevnt. Og Trump har allerede påbegynt sin mobbe-kampanje rettet mot ham. Den andre grunnen Hanssen ser er knyttet til retts-sakene som kan bli reist mot Trump knyttet til Kongress-stormingen 6. januar, til opptak av telefonsamtaler som dokumenterer at Trump aktivt søkte å påvirke valgresultatet etter valget i 2019 og beslaget FBI gjorde av hemmeligstemplede dokumenter hjemme hos Trump. Han risikerer også å måtte møte i retten i New York i en sak som gjelder skatte-motivert manipulering av eiendomsverdier. Uansett – Det kan bli spennende, underholdende og kanskje litt skremmende å følge med på dette fremover.

Når scenarioer ikke blir forskning, men oppfattes som fordekt politikk - Da blir det avisoverskrifter og debatt.

Når scenarioer ikke blir forskning, men oppfattes som fordekt politikk, man møter aktører av flere slag med ulike mål for påvirkning og bruker en morfologisk analysemodell for å vise hvordan norske valg kan påvirkes også utenfor valgmyndighetenes ansvarsområde - Da blir det avisoverskrifter og debatt. 

Når scenarioer ikke blir forskning, men fordekt politikk. Bruken av scenarioer har vært i fokus i norske medier de siste ukene. Foranledningen er en rapport fra Forsvarets forskingsinstitutt (FFI) som har utviklet scenarioer for uønsket politisk påvirkning fra fremmede stater. Foranledningen er situasjonen vi befinner oss i etter Russlands invasjon i Ukraina og de «informasjonskampanjene» Russland iverksetter både nasjonalt og internasjonalt. Men oppmerksomhet fikk arbeidet først og fremst for reaksjonen fra oppdragsgiver, Kommunal- og distriktsdepartementet ved Statsråd Sigbjørn Gjelsvik som først bestemte seg for at rapporten ikke skulle offentliggjøres. Begrunnelsen var, ifølge Dagens Næringsliv 25. oktober med henvisning til Nationen, at «Hvis forskere ønsker å presentere slike argumenter for EU og EØS, kan de melde seg inn i en organisasjon eller et politisk parti, i stedet for å pakke inn det i en forskningsrapport om valg-påvirkning, som er egnet til å bidra til en økt polarisering av den norske debatten». De hører til saken at Gjelsvik før valget var aktiv i Facebook-gruppen «Nei til EØS-EU-Schengen-Acer» og for øvrig er godt kjent som EØS-EU-motstander. Rapporten er nå tilgjengelig.

Aktører av flere slag med ulike mål for påvirkning. Administrerende direktør ved FFI skriver i Klassekampen 1. november om bruk av Scenarioer ved FFI. Han viser til at forskningen som rapporten beskriver ikke er scenarioene, men arbeidet som er gjort med å identifisere mulighets-rommet for hvordan ulike aktører kan utøve påvirkning i forbindelse med norske valg. «Dette er gjort gjennom å benytte en morfologisk analysemodell som strukturerer komplekse problemer og gir konsistente og etterprøvbare løsninger». Hensikten med scenarioene er gi korte eksempler på hvilke metoder og virkemidler ulike aktører kan bruke for å oppnå sine mål. De er inspirert av hendelser og påvirknings-operasjoner som har funnet sted. Scenarioene beskriver som utgangspunkt tre aktuelle typer aktører: Fremmed-statlige aktører, Utenlandske ikke-statlige aktører og Norske ikke-statlige aktører. De beskriver videre mål for påvirkning som politisk påvirkning, politisk endring og svekket tillit i samfunnet. Tidshorisonten strekker seg frem til stortingsvalget i 2025.

Morfologisk analysemodell – Hva er det? En morfologisk analyse består her (med henvisning til FFI-rapporten) av en analysefase i fire trinn etterfulgt av en syntesefase. I analysefasen formulerer man først det problemet som skal løses så presist som mulig. Deretter identifiserer man alle gjensidig uavhengige parametere som kan ha betydning for problemet. Som et tredje trinn identifiseres parameter-verdier dvs. tilstander hver parameter kan ha. Utfra dette konstruerer man det morfologiske rommet som inneholder alle reelle løsninger på problemet. Dette rommet fremstilles som en matrise med parameterne bortover i øverste linje og tilhørende parameter-verdier i kolonner under hver av disse. I syntese-fasen søker man å redusere kompleksiteten gjennom en konsistens-analyse og velger etter dette et ønsket antall løsninger for videre analyse. I dette prosjektet ble det gjennomført flere ulike forsøk med ulike kombinasjoner av parametere og parameter-verdier og gjennomgang av innbyrdes konsistens for å komme frem til det endelige resultatet.

Både direkte og indirekte påvirkning og også utenfor valgmyndighetens ansvarsområde. Scenarioene illustrerer at informasjons-påvirkning i forbindelse med valg kan foregå både direkte og indirekte og at påvirkningen også kan rettes mot temaer og sektorer som ligger utenfor valgmyndighetenes ansvarsområde. Eksempler kan være undergraving av tillit til politikere eller direkte påvirkning under politisk saksforberedelse. En konklusjon er at forebygging og håndtering av informasjons-påvirkning i forbindelse med valg ikke kan løses av valgmyndighetene alene. Det kreves felles innsats på tvers av sektorer og involvering av politikere og politiske partier. Noen tiltak står frem som spesielt viktige for valgmyndighetene å ta tak i: Å styrke evnen til å forebygge og håndtere spredning av feil-/desinformasjon som omhandler selve gjennomføringen av valget og å styrke evnen til å forebygge og håndtere uønskede hendelser i og ved valglokalene. Rapporten viser, i følge FFI, at det er behov for mer kunnskap om informasjons-påvirkning. De mener at scenarioene i rapporten kan være et utgangspunkt for videre analyser og forskning på hvordan uønsket informasjons-påvirkning av norske valg kan forebygges, avdekkes og motvirkes. Gjelsvik mente i første omgang at "rapporten kan bidra til økt polarisering av den norske debatten". Han får, langt på veg slik jeg oppfatter det, støtte for dette fra vitenskapsteoretikeren Kjetil Rommetveit som i Klassekampen 4. november konkluderer med at scenarioene i rapporten, som er blitt til "innenfor FFI-universet", er handlinger som selv skaper mulighetsrom. "De muliggjør prosesser hvor eksterne fiender assosieres med interne konflikter og hvor mistillit og mistanke kan florere. Når de spres slik som nå, besitter de et større skadelig potensial for demokratiet enn farene de er ment å motvirke". Jeg fornemmer at han er inne på noe der.

Scenarioer og andre verktøy for studier av fremtiden har vært tema for blogg-poster tidligere på denne bloggen. "Har fremtiden en fremtid? Om fortid, fremtid og fremtidsstudier" finner du her om det skulle være av interesse. Tilsvarende finner du en post om "Trender, megatrender, scenarier, grønt skifte og PEST" på denne adressen.

Hvorfor har vi private bedrifter?

Ronald Coase ga svaret i 1937. Han var også opptatt av fyrlykter og radiobølger. Han mente mye om staten og offentlig styring. Noe av dette kan vi i dag finne igjen i Fremskrittspartiets politiske program.

Ronald Coase døde i 2013.Han ble 102 år gammel. Coase var ingen hvem som helst. Hans siste bokutgivelse kom i 2012. ”How China Became Capitalist” redigerte han sammen med Ning Wang, som da var forsker på bærekraft ved Arizona State University. Dette er jo interessant fortsatt i dag. Så denne boken har jeg planer om å komme tilbake til i en senere post. I 1991 fikk Coase den svenske sentralbankens minnepris i økonomi.

Hvorfor får vi nye private bedrifter? Coase stilte dette spørsmålet og ga selv svaret i en artikkel publisert i 1937. Artikkelen var et sterkt bidrag til at han fikk tildelt den allerede nevnte minneprisen i økonomi. På 30-tallet var det blant økonomer en klar oppfatning at det alltid ville være billigere å sette ut en kontrakt for å få noe gjort, enn å ansette egne folk for å gjøre jobben. De som mest effektivt kunne levere et produkt eller en tjeneste var allerede i gang med å gjøre dette, mente man. I ”The nature of the firm” hevdet Coase at når man allikevel fikk bedriftsetableringer med ansettelser, så skyldtes dette såkalte transaksjonskostnader knyttet til det å hente inn informasjon og kunnskap, til forhandlinger, til det å ta vare på forretningshemmeligheter etc. I noen tilfeller ble disse kostnadene vurdert som høyere enn kostnadene knyttet til selv å ta ansvar for ledelse og å ansette nye medarbeidere og betale lønn til disse for å gjøre jobben. I slike tilfeller ble nye bedrifter skapt, mente Coase.

Fyrlyktsøkonomi, båndbredde monopol og auksjoner. Coase var svært opptatt av hva staten skulle brukes til. Lenge var fyrvesenet og fyrlyktene et mye brukt eksempel på et offentlig gode som det ikke var hensiktsmessig å privatisere. Private firmaer kunne rett og slett ikke tjene penger på å drive fyrvesen, sa man på den tiden. Coase påpekte at fyrlykter opprinnelig var i privat eie i England og at inntektene til å drive dem der og da ble hentet inn gjennom avgifter i havnene. Det ville, ifølge Coase, ikke være noe i veien for å etablere et lignende system i datidens USA. Coase hevdet også at flere andre områder som reguleres av staten like gjerne kunne reguleres i markeder. Et av hans andre eksempler var fordeling av båndbredde til radiokanaler. Dette skjedde i 1920-årenes USA ved at Den Føderale Radiokommisjonen med hjemmel i lov fordelte kringkastingslisenser til radiostasjoner dersom «public interest, necessity or convenience would be served». Dette omfattet å bestemme hvilke bølgelengder de enkelte radiostasjoner kunne kringkaste på. Lisensene kunne ikke selges eller overføres uten kommisjonens tillatelse. Coase hevdet med styrke at kringkastingsindustrien ikke var annerledes enn industrien som produserte aviser og tidsskrifter. Offentlig regelstyrt lisenstildeling var det ingen mening i. Auksjoner for fordeling av lisenser etter mønster av kunstauksjoner var løsningen for å bruke markedet som fordelingsmekanisme. Allokering av ressurser bør bestemmes av markedskreftene heller enn å være et resultat av departementsbeslutninger og tildelinger var Coase mening med henvisning til Adam Smith.  

Transaksjonskostnader – skatt eller eiendomsrettigheter? Monopolers levetid. Coase engasjerte seg også i debatt rundt problemet med samfunnsmessige kostnader, «Social Cost», kostnader samfunnet påføres som et resultat av private selskapers virksomhet. Økonomen Cecil Pigou hadde på femtitallet etablert welfare economics som fagfelt og funnet opp begrepet eksternaliteter som raskt ble koplet til skattlegging som løsning for å velte ansvaret over på virksomhetene som forvolder ulempe eller skade på omgivelsene. Coase mente at problemet med eksternaliteter heller burde løses med bedre definerte eiendomsrettigheter. Coase er også kjent for andre økonomifaglige erkjennelser. Blant disse er monopolers «levetid» eller varighet. I et perfekt marked må aktørene holde sine priser på nivå med marginal-kostnadene. Er det bare en aktør i markedet er ikke konkurransepresset der og aktøren står fritt til å sette prisene og hente ut ekstra profitt og også til etter tid å sette ned prisene for å selge enda mer av produktet. Senere forskere i denne materien har fastslått av mekanismen i dag er virksom i markedet for iPhones og andre «merkevarer» med status.

Chicagoskolen, Thatcher og Fremskrittspartiet Coase var altså ingen tilhenger av statlig og offentlig styring. Han tilhørte den såkalte Chicagoskolen knyttet til Chicago school of economics. Dette universitetet, og miljøet av økonomer der, har vært blant de meste innflytelsesrike økonom-miljøene i verden de siste femti årene. Her arbeidet blant flere Milton Friedman og George Stigler. Begge har fått den omtalte svenske minneprisen i økonomi. Også prisvinner Friedrich Hayek holdt til ved universitetet i Chicago og samarbeidet med Milton Friedman. Friedman og Hayek var blant inspiratorene for Margaret Thatcher da hun i England utformet og gjennomførte sin økonomiske politikk, Thatcherism, på 1980-tallet. Thatcher sammen med Ronald Reagen ga betydelige bidrag til Carl I Hagens økonomiske og politiske tankegods og den økonomiske politikken Fremskrittspartietstår for med deregulering og skattekutt som sentrale elementer.

Hva foregår i hodet til Putin? Og hvordan tenker Putin?

Putin vil reetablere Et Hellig Russisk Imperium. Den russiske filosofen Ivan Ilyin er viktig for hans forståelse av Russland og fremstår som hans historiske mentor. Samme Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, slik Putin heller ikke gjør. Noen tror Putin ikke vil stoppe krigen i Ukraina før han oppfatter at han føler han har oppfylt sin misjon.

Putin vil reetablere Et Hellig Russisk Imperium. Psykiateren Robert Jay Lifton har tatt seg på tak å forklare hvordan Putin tenker og også hvorfor han tenker slik i et oppslag i august utgaven av Psychology Today. Her følger en litt fri oversatt fremstilling av artikkelen. Kan vi få grep om ideologien som styrer hans handlinger kan vi kanskje finne en vei til fred i Ukraina, mener han. Oppgaven Putin har tatt på seg, ifølge Lifton, er å reetablere Et Hellig Russisk Imperium.

Den russiske filosofen Ivan Ilyin er viktig for Putins forståelse av Russland. Så langt, mener Lifton, har man vist til Putins isolasjon på grunn av en altoppslukende frykt for Covid-19 og det faktum at han som diktator bare omgir seg med ja-menn som er ute av stand til å stille spørsmål ved hans dypt destruktive og også selv-destruktive handlinger. Men Lifton mener man også må sette seg inn i den religiøse og politiske ideologien som er drivkraften bak hans morderiske fremferd. Lifton peker her på den russiske filosofen Ivan Ilyin. Ilyin er presentert i en tidligere post pådenne bloggen som også viser til andre ideologer og ideologier som har virket i kulissene. Men Lifton mener altså, med henvisning til historikeren Timothy Snyder, at Ilyins tankegods er helt sentralt for å forstå Putin i dag. Ilyin sto for en visjon om kristen fascisme konsentrert i et forent Gudsbestemt Russisk imperie, dydig rent og absolutt i sine krav om absolutt alt eller ingenting. En slik totalitær ideologi stiller krav om eierskap til realitetsforståelsen, også til hva som er vitenskapelige sannheter, og skaper en ustyrlig forpliktelse til å snu opp/ned på verden for å oppfylle ideologiens krav. Totalitære ideologier kan føre til bisarre forestillinger og handlinger. Lifton viser som eksempel til Hitlers oppfatning av jødene som hadde forgiftet den Nordiske rase og som måtte utryddes. Han trekker også frem Maos revolusjon som tok livet av anslagsvis 40 millioner kinesere.

Ilyin fremstår som Putins historiske mentor. Ilyin ble forvist fra Sovjetunionen og levde i eksil Sveits til han døde i 1954. Putin var aktiv når hans etterlatenskaper ble bragt tilbake til Moskva. Putin har offentlig omtalt Ilyin som sin historiske mentor. Ilyin så på det russiske imperiet som en levende historisk utviklet og kulturelt rettferdig organisme. Putin fremholdt i sin innsettelsestale i 2005 at oppløsningen av Sovjetunionen var århundrets største geopolitiske katastrofe og en genuin tragedie for det Russiske folk. Mange millioner av "våre borgere og landsmenn" opplevde å befinne seg utenfor det Russiske territoriet. Ilyin så på Russland som et land som hele tiden ble truet av vestlige makter. Lifton mener at Putins bruk av begrepet denazifisering under invasjonen av Ukraina har lite å gjøre med at Nazistene drepte jøder. Det handlere snarere om Russlands sårbarhet i forhold til invasjon av fremmede og Russerne som uskyldige ofre for de onde kreftene som følger med. Lifton sammenligner Putin med Trump i det at de begge omfavner som sant det som deres egen selvopplevelse krever skal være sant.

Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, som Putin heller ikke gjør. Ilyins benyttet alltid hermetegn i sin fremstilling av «Ukrainere» for å understreke at en slik identitet ikke fantes. For Ilyin var vestens liberalisme korrupt. Han mente som motsetning at Russere hadde en egenartet sjel som gjorde at de kunne følge hjertets lov. Liton mener Putin, inspirert av Ilyin, ser sin brutale krig som en edel misjon for Det Hellige Russland. Han mener videre at totalitære ideologier kan dominere selvet i den forstand at de fører til ekstreme personlighetsforstyrrelser. Resultatet er ikke en mental sykdom. Men det vi ifølge Liton kan si om Putin, er at han er en ideologisk fanatiker av det farligste slaget. Liton mener at skal man stoppe Putin, må man få ham til å oppfatte at han har oppfylt sin misjon, et gjenopprettet russisk imperium, så langt at han for sin del ikke trenger å fortsette krigen.

En rekke andre psykologer og andre med menneskekunnskap rundt miljøet i Psychology Today har satt seg fore å forestå Putin. Her kan du finne bidrag fra Ian H. Robertson, Joseph Mazur, Nassir Ghaemi, Robert Legvold, Nancy Rubbico, and Stephen W. Porges og også et tidligere bidrag fra Robert Jay Lifton. Lykke til med studiene av en Putin som uansett har skrevet seg inn i historien.

Ufrivillig og/eller frivillig nyttig idiot. Vær på vakt!

Det er enkelt å bli stemplet som nyttig idiot for tiden? Både norsk utenrikstjeneste og Transparency International kan bli nyttige idioter i Russland. 

Om ufrivillige og/eller frivillige nyttige idioter. Betegnelsen nyttig idiot, eller "nyttige uskyldige", brukes som omtale av en eller flere personer som, gjennom holdninger og handlinger, ubevisst støtter eller bidrar til å støtte en part eller sak som de i utgangspunktet ikke ønsker å støtte. En nyttig idiot kan bli manipulert til å gjøre dette, men like ofte skjer støtten som en uforutsett og utilsiktet konsekvens av den nyttige idiotens handlinger. De som drar fordeler av dette har vanligvis liten eller ingen respekt for idiotene, men velger å tolerere eller hjelpe dem fordi de selv tjener på dette. Uttrykket er ofte blitt tilskrevet Vladimir Lenin som skal ha brukt betegnelsen på vestlige reisende og reportere som "hjemme i Vesten" ga sin støtte til Sovjetunionen og de politiske veivalgene der. Uansett er begrepet historisk særlig knyttet til Sovjetunionen/Russland gjennom forfatteren Fjodor Dostojevskij og boken De besatte utgitt i 1871 og Josef Stalin som også skal ha brukt begrepet slik Lenin brukte det. I Norge er begrepet benyttet om mange enkeltpersoner, grupper og sammenhenger som f.eks. politisk radikale studenter, «naive» velgere og rettspsykiatere i relasjon til jurister/advokater bare for å ha nevnt noen få.

Spesielt enkelt å bli nyttig idiot for tiden? Kanskje. Mange vil hjelpe oss til å bli det. Ser vi stort på det lever vi i en verden der mye stilles på hodet. En russisk militær invasjon av Ukraina blir til en "Peacekeeping mission" etter at Russland ensidig har erklært Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som selvstendige. Det er ikke bare Putin som slik setter realitetene på hodet. Etter stormingen av Kongressbygningen 6. januar i 2021 omtalte Donald Trump det som skjedde der som en «lovefest» og sammenstøtene mellom politi og demonstranter den dagen som noe som mer lignet på «huging and kissing». Enda i dag hevder Trump uavbrutt at han egentlig vant presidentvalget i 2020 selv om alle søksmål som er fremmet i saken er avvist av dommere over hele USA. Putin og Trump er ganske like på mange områder og spesielt når det gjelder å dyrke "alternative" virkelighetsbeskrivelser. Og begge har kontroll på sine tilhengere. Putin har streng kontroll på informasjon fra alle kanaler som tilflyter menige russere. Trump har sitt eget mediekonsern, Truth Social, og ellers solid støtte fra andre konservative mediekanaler. Oppslutningen er for tiden svakt sviktende, men nesten 50% av republikanske velgere støtter fortsatt Trump som presidentkandidat i 2024 og hans sanksjoner mot motstandere i det republikanske partiet er fortsatt virksomme. Støtten han har oppfordret til og hentet ut etter at FBI ransaket hovedkvarteret hans i Florida omfatter også trusler mot det føderale politiet.

Både norsk utenrikstjeneste og Transparency International kan bli nyttige idioter i Russland. En ansatt ved den norske representasjonen i Murmansk skal i følge norske medier nylig ha skjelt ut resepsjonspersonalet på et hotell i byen etter en overnatting der. Episoden ble fanget opp på overvåkningskameraer. Vedkommende skal blant annet gitt uttrykk for at hun hater russere. Russiske myndigheter har gitt uttrykk for at dette var en helt uakseptabel episode og et uttrykk for hat, nasjonalisme og fremmedhat. Dette passer inn fiendebildet Putin søker å skape av Vesten. Transparency Internationals rapport om at ukrainske forsvarsstyrker selv utsetter egne innbyggere for farer under den pågående russiske invasjonen har fått stor oppmerksomhet i norske medier. Rapporten vil ganske sikkert bli brukt av russiske myndigheter i deres fortelling om ukraineres eget ansvar for at ukrainere skades og dør under "fredsoperasjonen". Kanskje er det ikke mulig å slippe unna dette så mye på hodet som virkeligheten nå er satt.

Humor og latter i en vanskelig tid

Charlie Chaplin ga i 1940 liv til rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian. Politikk og lederskap har lange tradisjoner som humorkilde. Kanskje bør noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer.

 

Historiske tanker om latter. Den amerikanske psykologiprofessoren Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Boken er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og etologisk. Provines studier av latter var inspirert av studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer. Provine presenterte også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Immanuel Kant (1724-1804), Arthur Schopenhauer og Sigmund Freud for å dokumentere at latter ikke er bare spøk. 

Humor og latter hører sammen. The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR er tittelen på en bok redigert av den amerikanske filosofen John Morreal utgitt i 1987. Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt, eller som snur opp-ned på våre forventninger kan ha denne effekten.

Politikk som humorkilde på spøk og med alvor. Humor i Samtiden. Politikk er en humorkilde med lange tradisjoner.  Tidsskriftet Samtiden hadde i 2020 en utgave (nr. 4) om «Humor -makt og avmakt». Det er vel verdt å lese. Her tar Markus Gaupås Johansen for seg blant annet humor og politikk og introduserer Høyres forsøk på «å gjøre politikk litt gøyere», Politikk som tull og tøys, med andre ord. Han viser til narren som politisk korrektiv og mener vel at flere statsledere burde ansette en slik. Flere ganger gjennom historien har politisk humor fremstått som kritisk satire. Charlie Chaplin fremsto for eksempel i 1940 i filmen «The Great Dictator» som rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian, en parodi på Adolf Hitler og Nazi-Tyskland. I filmen fikk også Italias Benito Mussolini sitt, gjennom rollefiguren Benzina Napoloni, diktator i landet Bacteria. Noe å tenke på i dag? Kanskje burde noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer. Selvhøytidelighetene og de spesial-konstruerte historiefortellingene bør det ikke være vanskelig å parodiere. Putin og Trump er som eksempel like på mange områder også. Selv er jeg ikke i tvil om hvem som burde forespørres om å ta rollen som Villimir Paafun i Rossinia. Litt mer i tvil er jeg om hvem som passer i rollen som Dennis Tramp i Anarkia. Men kanskje, nettopp på grunn av selvhøytideligheten, bør man la dette være. Det kan komme til å virke mot hensikten.

Donald Trump var aktiv i organiseringen av et statskupp i januar 2021, men lykkes ikke, som mange andre. Men hva så?

To nye høringer, den syvende og åttende, er gjennomført omkring stormingen av Kongressbygningen i 2021. De avdekker klart at Donald Trump var aktiv i organiseringen av et statskupp. Men hva så?

To nye høringer er gjennomført omkring stormingen av Kongressbygningen i 2021. De avdekker begge at Donald Trump var aktiv i organiseringen av et statskupp.

Vi bruker ikke mer tid på det. Om noen vil følge opptak fra de de seks tidligere høringene finner dere dem her. Og her følger den syvende og åttende. Personlig begynner jeg å bli lei, mye fordi jeg også følger med på hva Trumps tilhengere mener. Det er ikke oppløftende. Men det som kommer frem er ellers vel verdt å få med seg.

Presidentvalget i 2020 var "Lost, Not Stolen". En gruppe prominente konservative advokater og pensjonerte føderale dommere la for kort tid tilbake frem en rapport på 72 sider som kategorisk tilbakeviser alle påstander, lagt frem for domstoler av Donald Trump og hans samarbeidspartnere og tilhengere, når det gjelder uregelmessigheter og valgjuks knyttet til presidentvalget i 2020. Rapporten er gitt tittelen «LOST, NOT STOLEN». Gruppen undersøkte mer enn 60 saker lagt frem i seks vippestater. Disse ble alle avvist av de lokale domstolene og gruppen som i ettertid har undersøkt sakene var samstemt om at det ikke fantes grunnlag for å føre disse sakene for retten. «Der er absolutt ikke noe bevis for svindel knyttet til presidentvalget i 2020 som tilsier at valgresultatet i hver enkelt av disse statene, eller i nasjonen som helhet, skulle måtte endres». Konklusjonen er fra særdeles kompetente republikanere: Valget var ikke stjålet det var tapt. Grundig tapt.

Snakker vi om et forsøk på statskupp? De fleste er forsiktig med å bruke slike ord, men ser vi på historien er det klart grunn til å gjøre dette. Men det hører også til historien at de fleste statskupp ender i fiasko, som dette. Og beklagelig vis er det høyst trolig at Trump slipper unna. USA Justisminister er nærmest til å reise tiltale, men dette er en utfordrende oppgave å ta på seg. Få samfunn er i dag organisert for å møte noe slikt. Hva skjer om Trump ikke blir dømt og erklærer seg frikjent? Jeg tror vi vet at han vil bruke dette for alt og mer enn det er verdt. Men Trump slipper nok unna også denne gangen.

 

Og Trump rir fortsatt rundt på påstander om valgjuks. På sin egen medieplattform «Follow the Truth» som ifølge omtalen er en plattform som oppmuntrer til åpen, fri, og ærlig global debatt uten å diskriminere politisk ideologi. Her la Trump 22. juli i år. (Kort tid etter at denne posten skrives og etter åtte runder med avslørende høringer) ut følgende statement (Det er slik han setter navn på uttalelser fra seg selv. Han mener han egentlig burde være President og som en slik må han avgi statements). Meldingen ble videre-publisert på Twitter og er her gjengitt ordrett: «Mike Pence told me, and everybody else, there was nothing he could do about the Electoral Vote Count – it was etched in stone. But if so, how come the Democrats and RINOs are working so hard to make sure there is nothing a VP can do. This was a major event, because everybody ganged up and said that Mike had no choice, he could not send the slates back to the States (which is all I suggested he do) for possible retabulation and correction base don largescale Voter Fraud and Irregularities. This may have proven to be an Election-changing event, so we would have no inflation, inexpensive gasoline, be energy dominant, have no war or largescale death with Russia and Ukraine (this conflict never would have happened), would have left Afghanistan on same timetable, but with dignity and strength, and would have kept Bagram Air Base, not had dead soldiers, taken out all American hostages, and would not have given the Taliban USD 85 billion worth of first class military equipment. What a difference it would have made if State Legislatures had another crack at looking at all of the Fraud, Abuse, and Irregularities that have been found. Our Country would have been a different place!»

Som sagt begynner jeg personlig å bli lei av Trump og hans repetisjoner rundt valget som ble stjålet og skryt om hva som ville vært annerledes om han fortsatt var President, slik han mener han burde være. Men en sak vil jeg forsøke å få med meg før jeg eventuelt tar Trump pause. Det er boken American Kompromat av Craig Unger. Boken beskriver, ut fra omtalen, hvordan KGB oppvartet og dyrket Trumps ego fra 1980-tallet av og fremover og foret ham med anti-vestlig propaganda som Trump velvillig formidlet videre.

Final a Personal comment: We must hope the rational world-leaders (most of them are) take care of us. But we must help push them in the right direction. All proad Russians and all of us else together do not deserve a Trump/Putin/Lavrov world. No-one does. That will surely in the end be a disaster for them, for us and many of those we love. Remember 1940 to 1945 and all the other disasters made up by national and cultural leaders with personal disturbed thoughts about what we are as humans.

Ideer om samfunnsutvikling, konflikter og krig fra Opplysningstiden frem til krigen i Ukraina

Er samfunnsutviklingen en stadig bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn? Fra Francis Bacon via Adams Smiths «Usynlige hånd» til Francis Fukuyamas «The end of history» og videre til våre dager? Eller er den noe helt annet? Og hvor passer krigen i Ukraina inn.

Samfunnsutvikling i bevegelse mot et mer opplyst og bedre samfunn. Helena Moradi som arbeider som forsker ved Cornell University School of Law har i siste nummer av Philosophy Now skrevet en artikkel som litt fritt oversatt har tittelen «Fremskrittets forlokkende lys» eller kanskje like gjerne «Utviklingens opplysning». Her viser hun til tilbøyeligheten vi som mennesker har til å kople samfunnsutvikling til opplysning og fremskritt, mot noe som er stadig bedre. Hun siterer Immanuel Kant som i 1784 skal ha sagt noe slikt som at «Opplysning er menneskets oppvåkning fra selv-pålagte umodenhet». Amerikaneren J.B. Bury skrev i 1920 en bok med tittelen «The Idea of Progress» og skriver her, fortsatt ifølge Moradi, at vi som mennesker er fanget i troen på at «sivilisasjonen har beveget seg, beveger seg, og vil bevege seg i en ønsket retning». Moradi viser til opplysningstidens tenkere for å fortelle oss hvor denne optimismen rundt fremtiden kommer fra. Francis Bacon (1561 – 1626) hevdet at menneskene kunne forbedre sitt liv ved å ta i bruk ny kunnskap, ny teknologi og nye samarbeidsformer. Herbert Spencer (1820 -1903) mente at fremskritt for menneskeheten var en naturlig følge av «The great universal law of evolution». Når det senere i hans levetid ikke gikk så bra med fremskrittet var det ifølge Spencer fordi myndighetene ikke forsto at den frie kamp for overlevelse var en velsignelse som ikke måtte forstyrres.

Adams Smiths usynlige hånd og The end of history. Adam Smith (1723-1790) hadde på Spencers tid allerede forklart hvordan «The invisible hand» fungerte: «Every individual intends only his own gain… By pursuing his own interest he frequently promotes that of the society more effectually than when he really intends to promote it». Ifølge Smith var det «the hand of God, that works to make this happen». Blant optimistene kan vi fra nyere tid også ta med Francis Fukuyama. Forfatteren av boken «The end of history and the last man», en bestselger fra 1992 og flere ti-år etter. Washington Post skrev om boken at den var «A landmark work. Profoundly realistic and important. The first book to fully fathom the depth and range of the changes now sweeping through the world». Det som utløste forandringen var Berlinmurens fall. Fukyama så denne murens fall som et grunnlag for å konkludere med at «liberal democracy in reality constitutes the best possible solution to the human problem». Men han var samtidig usikker på om alle «samfunnsvognene» som på nittitallet ble satt på sporet for å trille inn i en ny fremtid ville ende opp på samme sted, med samme samfunnsmodell. Der kan vi vel i dag si at han fikk rett.

Fremskritt og tilbakeslag. Optimisme og pessimisme. Historiske trender og krigsforbrytelser. Visjoner om en bedre fremtid bør alltid følges av reservasjoner ifølge Moradi. Reservasjoner må ta høyde for tilbakeslag, degenerering og truende hendelser eller ulykker. Det som oppleves som positiv utvikling av noen vil andre kunne oppfatte som tilbakeslag. Karl Marx (1818-1883) så på det fremvoksende kapitalistiske industrisamfunnet som urettferdig, så urettferdig at det med nødvendighet ville måtte føre til opprør, revolusjon og omstilling til proletariatets diktatur. Mens historikere i sin alminnelighet da så på kriger mellom nasjoner som det som endret historien, mente Marx at konflikter mellom samfunnsklasser i fremtiden ville være drivkraften i samfunnsutviklingen. Amerikanere som historikeren Henry Adams (1838-1918) og sosiologen William Du Bois(1868-1963) så begge på industrialiseringen i sin samtid som et forfall. De ville ha en samfunnsutvikling uten industrialisering. Den tyske økonomen og sosiologen Max Weber (1864 – 1920) beskrev samfunnsutviklingen i sin tid som at alt som engang var hellig ble ofret til fordel for økt effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet, men han var ikke nødvendigvis motstander av effektivitet og vitenskapelig rasjonalitet. Går vi nærmere vår tid finner vi Karl Popper (1902-1994) som mente at om vi i dag observerer noe som synes å fremstå som en historisk trend kan vi ikke vite at denne vil fremstå på samme måte i morgen eller i fremtiden. Når folk snakker om menneskehetens historie, snakker de om det de har lært på skolen. Og dette er egentlig historien om politisk maktbruk. Menneskehetens historie finnes ikke som annet enn som et uendelig antall historier. Og historiene om politisk maktbruk er historier om internasjonale forbrytelser og massemord. Da kjenner vi oss kanskje igjen i det som skjer i Ukraina i dag.

Krigen i Ukraia og «Tre krigsforestillinger» og/eller «dilemmaer». Tidsskriftet The Guardian Weekly fra 1. juli år presenterer i et oppslag om krigen i Ukraina tre «krigsforestillinger» eller dilemmaer som man i den redaksjonen mener man vil måtte stå i og som må løses opp. Det første er knyttet til utfallet av krigen. The Guardian mener at dersom Ukraina vinner krigen så vil Putin aldri akseptere dette. Om Putin og Russland vinner krigen vil Russland gå videre til nye slagmarker. Russland og Putin spekulerer trolig i at USA og Europa går lei av krigen, at krigstretthet fører til at fellesskapet og enigheten om støtte til Ukraina bryter sammen. Sjefsforsker Sverre Diesen ved FFI mener at Russland har mislykkes fullstendig med sin invasjon og at Vesten nå kan bestemme utfallet av krigen. Vi kan håpe han har rett, men ikke mere enn det. Det andre gjelder den økonomiske krigføringen og sanksjonene. EU har ifølge The Guardian gjennomført seks runder med sanksjoner utfra prinsippet om at sanksjonene som innføres skal skade Russland mer enn Vesten. Det er usikkerhet rundt om sanksjoner virker som forutsatt. De økte gassprisene bidrar til å sikre Russland inntekter selv om eksportvolumet går ned. Tidligere erfaringer med sanksjoner er blandet. Det tredje gjelder informasjonskrigen rundt sannhet, ansvar og skyld. Denne omfatter holdninger til krigen i den russiske befolkningen, men også internasjonale relasjoner og spesielt forhold rundt korneksport til land i Afrika som tidligere har fått 40% av sin kornforsyning fra Russland og Ukraina. Det er så langt lite som tyder på at motstanden mot krigen vokser i Russland. Og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov reiser nå rundt til land i Afrika og forteller at det er USA og Natolandene som nå hindrer kornforsyningen med sine sanksjoner mot Russland. Samtidig bomber Russerne havnen i Odessa. Hvordan man løser korneksportutfordringene kan bli avgjørende. 

Historieskriving og fremsyn er krevende disipliner. Det er vanskelig å fortelle historien og kanskje enda vanskeligere å beskrive fremtiden. Jeg har forsøkt meg i begge disipliner, og lykkes litt bedre med historien på et smalt og velkjent område. På fremtiden absolutt ikke.

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener, men er like på mange måter

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener. De tenker ulikt politisk, men er like på mange andre måter. Er de også forbilder for en ny generasjon av statsledere? 

Donald Trump beundrer Putin selv om de politisk står langt fra hverandre. Da Putin erklærte invasjon i Ukraina kommenterte Donald Trump nyheten på følgende måte: “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere kom han med følgende kommentar og forklaring på at dette i det hele tatt kunne skje: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Han snakker her om Biden, og videre om invasjonen sier han: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend». Donald Trump fremstår som beundrer av Putin, men er svært annerledes enn Putin når det kommer til politikk. Putin er tilhenger av sentral makt i en sterk stat. Trump på sin side vil, om han blir president på ny, trolig bruke presidentmakten til å fortsette å bygge ned den føderale staten og la enhver bli rik, som de kan og vil, med minst mulig statlig innblanding. Ikke politisk samstemt, men på andre områder er de ganske like. 

 

Trump og Putin er begge rike på "gods og gull". De lever liv langt unna det liv flertallet av russere og amerikanere lever. Putin er trolig blant verdens rikeste med en formue estimert til mer enn en milliard USD. Han har eget Palass ved Svartehavet. Han sies også å være den egentlige eieren av yachten Scheherazade, verdsatt til drøye 6,6 milliarder kroner, som nå er beslaglagt i Italia. Trump styrer for tiden sin virksomhet fra sitt eget hovedkvarter og hotell i Lago Mar i Florida, men eier bygninger og virksomheter i flere byer i USA og ellers i verden foruten flere golfbaner. Mens Trump skryter av sin rikdom, benekter Putin eierskap.  I følge de som mener å kjenne forholdene rundt elitene av ledende politikere og oligarker i Russland kamufleres eierskapet ved at personer i den nære kretsen rundt Putin fremstår som eiere. Mens Trump har bygget sin formue ut fra virksomheter skapt av farfar og far, og kreativ bokføring for å redusere skattebyrde, og senere i det siste også ved å samle inn penger fra politiske tilhengere, er Putin mer «selfmade rik». Han har bygget opp sin formue gjennom samarbeid og byttehandel med russisk mafia og utvalgte oligarker tilbake fra da han ble borgermester i fødebyen St. Petersburg i 1991 etter å ha vendt hjem fra tjeneste for KGB i Øst-Tyskland. Han har høstet rikelig av de formuer som ble skapt da statsstyrte virksomheter ble privatisert i det som tidligere var Sovjetunionen. For de som mener at dette høres for eventyrlig ut anbefales bøkene til blant flere Anna Politkovskaja og Catherine Belton.

Trump og Putin har begge sterk oppslutning blant religiøse kristne. Evangelikale kristne i USA ble i 2015 overbevist om at Donald Trump var den eneste som var sterk nok til å utfordre USAs liberale elite, eller «sumpen i Washington», som det etter hvert het. Tele-evangelisten Paula White-Cain fungerte som rådgiver for Trump på dette området. En rekke fremstående forkynnere, og menighetene deres, så på Trump som utpekt av Vår Herre. Trumps støtte til Israel veide tungt i disse kretsene. Flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem var en viktig symbolhandling i forhold til deler av målgruppen. Men også andre spørsmål var og er viktige for religiøse amerikanere. Abort-motstand og kristendommens stilling i skolen er blant disse. Når USA Høyesterett, etter at Trump sikret konservativt flertall i domstolen, nå har åpnet for strengere abortlovgivning i mange delstater var Trumps korte kommentar: «God made the decision». Den russisk-ortodokse kirken er for sin del langt fra å være en motstemme til Putin. Kirkens overhode, patriark Kirill,støtter opp om krigføringen i Ukraina. Dette gjør han ut fra en oppfatning, som også er Putins, at dette er en forsvarskrig mot at vestlige liberale verdier og dekadanse skal få innpass i det russiske samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har plassert seg langt fremme når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for "moderne kjønnsidentitet". Kirken støttet også Putin som presidentkandidat da han ble valgt til sin tredje og fjerde periode som president ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i den nødvendige verdikampen.

Trump og Putin tror begge på konspirasjonsteorier og utvikler alternative virkelighetsforståelser. Trump var i sin presidentperiode besatt av ideen om Antifa, som en politisk venstre-orientert terrorist-bevegelse, og mente at politi- og påtalemyndigheter i USA burde kanalisere ressurser inn mot disse miljøene. Disse samme myndighetene mente på bakgrunn av sin situasjonsforståelse at det var langt større fare for terrorhandlinger fra bevegelser på ytre høyre side i det politiske landskapet. Og de fikk rett. Trump, for sin del, omtalte tidlig stormingen av kongressen 6. januar som en «lovefest» og sammenstøtene mellom politi og demonstranter den dagen som noe som lignet på «hugging and kissing». Den republikanske kongressmannen Andrew Clyde har omtalt det som skjedde mer som en «normal tourist visit». I Fox News la man tidlig skylden på Antifa-provokatører og FBI infiltratører. Det er påvist ut over all tvil at både tilhengere av ytre høyre grupperinger som QAnon, Proud Boys og The Oath Keepers var med, flere av dem ble i ettertid dømt for medvirkning. Stopper du menige russere på gaten i Moskva og spør dem hva de mener om det som nå skjer i Ukraina vil du trolig få svar som: «Før eller siden måtte det skje. Det var nødvendig å gjøre slutt på denne djevelskapen».  Eller noen vil si når de blir spurt om russernes operasjoner i Ukraina: «De bomber ikke, de uskadeliggjør utvalgte kriminelle med stor presisjon». Eller om Ukrainerne: «De er styrt av USA. Dette er frigjøring av landets innbyggere fra fascismen». Dette er resultatet av Putins gjentatte fortellinger om fascist-styret i Ukraina og nødvendigheten av å befri og frigjøre den hovedsakelig russisk-vennlige befolkningen der. Psykiateren Robert Jay Lifton sammenligner Putin og Trump i det at de begge omfavner som sant det som deres egen selvopplevelse krever skal være sant.

Putin og Trump er begge opptatt av å ydmyke meningsmotstandere. I avisen Klassekampen 30. juni forteller Ukraineren Peter Pomerantsev om opplevelser fra Russland rundt år 2000. Menige russere ble på denne tiden utsatt for en blanding av vestlige realityshow og tradisjonell propaganda iscenesatt som debatter mellom gammelkommunister, vestlige liberalere og representanter for Putins regime. Kommunisten og liberalisten var parodier. Det var alltid Putin-sympatisøren som dominerte debatten. Det som så ut som en fri og åpen samtale, var en iscenesatt ydmykelse av opposisjonen. Putins parti, Det forenede Russland, fremsto som en makt med full kontroll. Jeg har tidligere beskrevet Trump som en skolebølle når han tildeler meningsmotstandere ydmykende kalle-navn. Nancy Pelocy blir til "Crazy Nancy". Hillary Clinton blir til "Crooked Hillary". En tidligere FBI sjef som uttrykte skepsis til Trump ble til "Slimeball Comey" og Joe Biden ble "Sleepy Joe". Litt annen metode, men samme intensjon: Å ydmyke meningsmotstandere. 

Trump og Putin er begge opptatt av å fremstå som ualminnelig virile voksne menn. Trump spiller golf med inviterte kjente golfspillere og er generøs med å dele videre deres komplimenter til hans etter sigende fortreffelige slagferdigheter på golfbanen. Putin er kjent for sin bare overkropp, avbildet på hesteryggen i villmarken, eller når han fremstår som aktiv ishockey-spiller i kamp på isen. Felles er de også om å omgi seg med yngre vakre kvinner. Trump er 76 år og hans nåværende ektefelle, Melania, er 52 år. Putin blir 70 år nå i oktober og hans nye "hemmelige kjæreste", Alina, er 39 år.

The End of History? Den amerikanske forfatteren Francis Fukuyama utga i 1992 boken «The End of History and the Last Man». Fukuyama var aktiv påvirker i amerikansk politikk i forhold til flere presidenter. Hovedbudskapet i boken hans var at etter at Sovjet Unionen ble oppløst i 1991 var vi nå kommet til slutten av en historisk epoke. Man var kommet til endepunktet av menneskehetens ideologiske evolusjon og sto nå overfor unversialiseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for humant styresett. Der vi nå er er det lett å se at Fukuyama var for tidlig ute. Vi er langt fra å være der i dag. Snarere er vi vel der at politikere som Trump og Putin fremstår som forbilder for andre ambisiøse politikere. Og hvor er verden på veg da?