Presidentvalget i USA: Jevnt race mellom Trump og Harris så langt...

Prognosene og veddemålene viser jevnt race i presidentvalget i USA. Harris håper på de unge og Trump satser på kortsalg. 

Harris leder på de fleste målinger, men marginene er små og fremtiden ganske usikker. Harris høster oppslutning blant yngre velgere, men erfaring fra tidligere valg viser at oppslutningen om valget fra yngre amerikanere er svært usikker og i vippe-statene kan det fort gå Trumps vei, og Trump sover ikke. 

Trump lanserer «Trading cards» og NFTer i stor skala inn mot valget. Her fremstiller han seg selv som sentral og aktiv aktør i alle sider av USAs heroiske fortid, men også som den som nå vil kunne redde USA, for å ikke nevne verden. Samtidig finansierer han valgkampen sin. Noen vil si det er et genialt grep. Prisene på kortene varierer fra noen hundre kroner til samme antall dollar og slikt blir det mange dollar av.

Ny inspirasjon for tegne-komikere. Hva Trumps kortsalg vil bety for valget er selvsagt foreløpig usikkert. Men han søker stadig anerkjennelse for sin genialitet som forretningsmann. Etter at noen lo etter at han på et av hans egne valgkamp-arrangementer uttrykte han at han sterkt mislikte å bli kalt "stupid". Samtidig fortalte han forsamlingen at det er og har vært mange genier i familien hans. Så vet vi det. Det vi også kan konstatere er at Trump stadig gir bidrag til underholdningsindustrien. Mange stripe-komikere har fått vann på mølla etter lanseringen av Trump-cards.

Mer saklig USA-valg og valgkamp-informasjon finner du i andre poster på denne bloggen. Trump som internasjonal fredsmekler er tema i en post sent i forrige måned. En post fra september 2021 beskriver hvordan Trump brutalt gikk frem da ha "overtok" det Republikanske partiet. Om Donald Trump som "poet" og "dikter" av alternative virkeligheter og om valget i 2024 er tema for en post tilbake 16. februar 2022. Om forberedelsene i kulissene til en ny Trump-som-president-periode er tema i en post fra 20. juli 2022. Forberedelsene har altså foregått over lang tid. Jeg kommer tilbake med politikken til Harris når den er ned- og av-tegnet litt tydeligere.

Humor coden, dansk mørk og lys humor og humoristisk lys i en mørk tid.

Humor-coden og humorens mørke danske sider. Storm P: Alternative lysere danske livsvisdommer og karikerte «oppfinnelser». Fra Muhammed-karikaturer til Putin-, Trump- og Strongman-karikaturer.

 

Humor-coden og humorens mørke danske sider. Peter McGraw og Joel Warner utga i 2014 boken «The Humor Code» som ifølge egenomtalen er en «Global Search for What Makes Things Funny». Peter McGraw er professor og spesialist på feltet «emotion and behavioral economics». Joel Warner er profesjonell skribent og bidragsyter til publikasjoner som Wired, Bloomberg Businessweek, The Boston Globe m.fl. Jeg kommer tilbake til denne boken i en senere post. Her er utgangspunktet bokens kapittel 7. Her tar de opp sitt besøk på jakt etter humor i Danmark og stiller innledningsvis spørsmålet: Does humor have a dark side? Dette kapittelet i boken beskriver deres besøk i Danmark etter at forfatterne er blitt fortalt at Danmark er landet man må reise til for å få innsikt i de mørke og forvrengte sidene av humor. Dette til tross for at en rekke studier av Danmark konkluderer med at dette er et av mest glederike land i verden. Resten av dette kapitelet i boken forteller om den amerikanske folkloristen Gershon Legman som er mest kjent for en bok med tittelen «The Rationale of the Dirty Joke» og for å ha utgitt samlinger med nettopp «dirty jokes». Etter dette konsentrerer forfatterne seg om de danske tegnerne Lars Refn og Kurt Westergaard og deres bidrag til 12 Muhammed karikaturer i Jyllands-Posten publisert 30. september i 2005. Dette utløste raseri og protester rundt om i verden og omfattende demonstrasjoner. I Afghanistan, Pakistan og Nigeria ble mennesker drept og såret under slike demonstrasjoner. Westergaard unnslapp et drapsforsøk i sitt hjem så sent som i 2010. Opplagt er dette en beskrivelse av humorens mørke sider.

Storm P: Alternative lysere danske livsvisdommer og karikerte «oppfinnelser». Danmark har imidlertid andre humoristiske tegnere å by på som kanskje kunne fått omtale i boken til Peter McGraw og Joel Warner om de hadde besøkt Danmark og Skandinavia til en annen tid. Hadde det vært mitt prosjekt å skrive om dansk humor ville jeg trukket frem Storm P (1882-1949), eller Robert Storm Petersen som var hans fulle navn. Han er kjent for sine humoristiske samfunns-observasjoner, i form tegninger og sitater og livsvisdommer som:

·       Livet er svært, men matematik er sværere.

·       Livet er en gåde, løsningen står på bagsiden.

·       Der skal stor karakterstyrke til for at sælge elastik i metervis.

·       Jeg siger bare, at man skal være glad for vejret, så længe man kan trække det.

·       Kunst er det, man ikke kan. Hvis man kunne, var det jo ingen kunst.

·       Livet er et cirkus. Man kommer ind og bukker, render rundt, bukker igen og går ud.

·       Pokkers så egoistisk verden er. Alle tænker kun på sig selv. Det er bare mig, som tænker på mig

Mange av livsvisdommene er illustrert, men Storm P. tegnet også en lang rekke «oppfinnelser» som fortjener å bli plassert i klassen humoristisk teknologi.

Fra Muhammed-karikaturer til Putin-, Trump- og Strongman-karikaturer. Jeg har valgt å la Muhammed-karikaturene ligge, og heller trekke frem noen andre humoristiske inspirasjonskilder i en ellers vanskelig tid. Både Putin og Trump får gjennomgå når karikaturtegnere og andre illustratører slipper seg løs på gode og mindre gode begivenheter i tiden og aktørene som står bak dem. Illustrasjonene før dette avsnittet i posten er frembragt ved å søke på «Putin cartoons», «Putins War Cartoons», «Putin and Trump Cartoons». Illustrasjonen nedenfor er frembragt ved søk på «Political strongman cartoons», «Political right wing cartoons» og «Political left wing cartoons». Her er det mye satire og more seg med om man skulle føle for det i en ellers mørk tid.

Humor er også tema for andre poster på denne bloggen. Noen poster på denne bloggen leses av flere enn andre. På den humoristiske siden er de mest søkte en post Om latter, hva den betyr og hva den gjør med oss. Du finner også en post som undersøker om det faktisk er slik at En god latter forlenger livet. En tredje post tar opp Humoristiske innfallsvinkler til ledelse.

Arbeid og ledelse er en rik kilde til humor og latter

Latter, humor og lederskap hører sammen.  Arbeidsliv og ledelse er en utømmelig humorkilde. Også politisk arbeid er viktig humorinspirasjon. Det samme er uforståelige beslutninger, når man «forstår» dem, og bulshitjobber når man «vet» om dem.

 

Latter, humor og lederskap hører sammen.  Den amerikanske filosofen John Morreal utga i 1987 boken The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. Her er den tredje av disse, «Inkongruens-teorien», den sentrale. Den beskriver en fortelling om manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, og det som faktisk skjer, som er noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. Jeg tror for min del at det er denne «teorien» som gjør at mange forfattere av ledelseslitteratur har valgt en humoristisk tilnærming i tekstene der de presenterer sine ideer om lederskap?

Arbeidsliv og ledelse som humorkilde. Mange ledelsesteoretikere har tatt humor i bruk for å formidle sine ideer. C. Northcote Parkinson ble født i 1909 og er en av disse. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den engelske hær. Her begynte han å formulere sine erfaringer i form av administrative lovmessigheter han observerte i hæren og departementene omkring. Boken hans Parkinson’s Law fikk stor oppmerksomhet. Her beskriver han komiteer som stadig etableres, blomstrer og blomstrer av, men ikke uten å sørge for at nye komiteer blir etablert for å følge opp arbeidet. Han tar for seg ledermøtene, der intensiteten i diskusjonene, slik han så det, var omvendt proporsjonal med viktigheten av det temaer som ble behandlet. Boken ble mottatt og lest som en vits, men ble etter hvert oppfattet å beskrive virkelige tilstander, i "noen" virksomheter. En annen «guru» av samme slaget var Robert Townsend, født i USA i 1920. Etter studier og deltakelse i andre verdenskrig i USAs marine arbeidet han først i American Express og senere i Avis der han etter hvert ble CEO. I 1970 utga han boken Up the Organization som havnet på bestselgerlisten. Townsend mente at amerikanske ledere i store organisasjoner og virksomheter i USA de siste to hundre årene hadde brukt den Katolske kirken og Cesars legioner som forbilder for å organisere virksomheter. Med denne utdaterte virksomhetsorganiseringen oppførte ledere i arbeidslivet seg som om de ansatte var uskolerte bønder. Townsend definerte i sin fremstilling også en lang rekke, det han kalte Teori-X-sykdommer, som burde elimineres. Blant disse var budsjetter, som ikke burde lages av toppledelsen, men av de deler av organisasjonen som skulle realisere disse. Strategisk planer var unødvendig papir-søl uten verdi. Personal-, Innkjøps-, Opplærings- og PR-avdelinger m.v. var alle unødvendige og fordyrende funksjoner. Samme gjaldt for ulike typer konsulenter i ledelse og personalbehandling, mente Townsend.

Politikk er også arbeid med mye humorinspirasjon. Antony Rupert Jay er i ettertid mest kjent som medforfatter av TV-seriene «Yes Minister» og «Yes, Prime Minister» som var en stor hit på 1980-tallet og også senere. Før dette skrev han en mye lest bok kalt «Management and Machiavelli» som ble utgitt i 1970. Her viser han hvordan den nye «management-vitenskapen» egentlig er en videreføring av eldre former for styresett. Ved å se på egen virksomhet, i en politisk/historisk sammenheng vil ledere bedre kunne forstå de maktstrukturene som er virksomme. Hans påstand var, at det Machiavelli i sin bok "Fyrsten" skrev om statsledelse i det sekstende århundre, fortsatt ga mening til forklaring av business og management i det tyvende århundre. Ved å bruke Machiavelliske regler på moderne virksomheter som GM, Apple og Microsoft «oppdaget» Jay disse somsvært like selvstendige stater med grenser og diplomater, ortodoksier og ryktespredning m.m. Alt «under» den glatte selskapsoverflaten. For å forstå hvordan selskaper og stater egentlig fungerer må du forstå både psyken og oppførselen til deres ledere. Og dette har ikke forandret seg siden middelalderen, mente Jay. Jan Carlson var inne på noe av det samme i boken «Riv pyramidene» som ble utgitt på norsk i 1985. Jan Carlzon var på den tiden vidt kjent og omtalt som redningsmann for flyselskapet SAS som noen år tidligere virkelig hadde vært i krise. Han møtte denne med helt andre virkemidler enn dagens SAS-ledelse.

Søppelbøtter og uforståelige beslutninger. Har du noen gang følt at det er tilfeldighetene som rår? At beslutninger som blir tatt, og løsninger som blir valgt, fremstår som vanskelig å forklare og å forstå? Da har du kanskje opplevd en situasjon som The Garbage Can Model (Søppelbøtte modellen) forsøker å beskrive. Den norske statsviteren Johan P. Olsen var en av «arkitektene» bak modellen som første gang ble presentert i et seriøst vitenskapelig tidsskrift i 1972 og gjorde Olsen til en av landets mest refererte forskere. Utgangspunktet er at ideene om rasjonelle beslutninger ikke alltid, for ikke å si ofte, ikke passer til virkeligheten, i virksomheters hverdagsliv. Det er litt tilfeldig hvem som faktisk er til stede når en beslutning skal fattes. Det er tilfeldig hvilken kunnskap og erfaring de bringer med seg sett i forhold til de utfordringene de møter. Ofte er ikke problemstillingene helt avklarte. Etter denne modellen blir beslutninger til i møte mellom «strømmer» av uløste problemer, løsninger, deltakere og beslutningssituasjoner. Når kreative eksterne konsulenter i tillegg melder seg på med sine behov for innsalg og inntekter øker innspillene og utfallsrommet. Test modellen neste gang du ikke helt forstår hva som skjer rundt deg. Kanskje er det noen ganger slike «søppelbøtter» der du jobber.

 

Om bulshitjobber, helter, hekser og horer. I 1930 mente økonomen John Maynard Keynes, som hadde sett på produktivitetsutviklingen årene etter første verdenskrig, at normalarbeidstiden ville være 15 timer i uken i år 2000. Denne påstanden om fremtiden ga antropologen David Graeber inspirasjon til en studie av moderne arbeidsliv og det han etter hvert kalte bullshit-jobber og Goons m.m. Disse siste er ansatte som har jobber fordi andre virksomheter man sammenligner seg med, har tilsvarende stillinger. PR-folk, ansatte engasjerte i samfunnskontakt og såkalte lobbyister er med i denne gruppen. Det finnes også andre unyttige ansettelser. Han utga bok om dette i 2018. Hans konklusjon var at når vi i 2018 arbeidet så mye som vi også gjør i dag, skyldes dette ikke at Keynes tok feil. Årsaken er fremveksten av jobber som egentlig er unødvendige og uten mening. Han antydet flere forskjellige typer av slike jobber som alle har stor utbredelse i dagens arbeidsmarked. Boken ble svært populær og inneholder mye utfyllende tankegods for den som vil gjøre egne analyser av dagens arbeidsliv. Ønsker du å tilføre en enda en ny dimensjon til forståelse av persongalleriet rundt deg på jobben kan kanskje organisasjonspsykolog og professoren Paul Moxnes gi deg et bidrag. I 1993 ga han ut boken «Dyproller: Helter, hekser, horer og andre mytologiske roller i organisasjonen» på eget forlag. I 2013 hadde Universitetsforlaget overtatt da samme forfatter ville utgi boken «Organisasjonsmytologi – Eventyrroller i det mellommenneskelige samspill». I disse bøkene presenterer han det han kaller dyproller, etter hvert 12 i tallet. Disse kan man ifølge Moxnes «kjenne igjen» i organisasjonslivet, blant kolleger og i uformelle grupper.

Humor og latter i en vanskelig tid

Charlie Chaplin ga i 1940 liv til rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian. Politikk og lederskap har lange tradisjoner som humorkilde. Kanskje bør noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer.

 

Historiske tanker om latter. Den amerikanske psykologiprofessoren Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Boken er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og etologisk. Provines studier av latter var inspirert av studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer. Provine presenterte også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Immanuel Kant (1724-1804), Arthur Schopenhauer og Sigmund Freud for å dokumentere at latter ikke er bare spøk. 

Humor og latter hører sammen. The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR er tittelen på en bok redigert av den amerikanske filosofen John Morreal utgitt i 1987. Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt, eller som snur opp-ned på våre forventninger kan ha denne effekten.

Politikk som humorkilde på spøk og med alvor. Humor i Samtiden. Politikk er en humorkilde med lange tradisjoner.  Tidsskriftet Samtiden hadde i 2020 en utgave (nr. 4) om «Humor -makt og avmakt». Det er vel verdt å lese. Her tar Markus Gaupås Johansen for seg blant annet humor og politikk og introduserer Høyres forsøk på «å gjøre politikk litt gøyere», Politikk som tull og tøys, med andre ord. Han viser til narren som politisk korrektiv og mener vel at flere statsledere burde ansette en slik. Flere ganger gjennom historien har politisk humor fremstått som kritisk satire. Charlie Chaplin fremsto for eksempel i 1940 i filmen «The Great Dictator» som rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian, en parodi på Adolf Hitler og Nazi-Tyskland. I filmen fikk også Italias Benito Mussolini sitt, gjennom rollefiguren Benzina Napoloni, diktator i landet Bacteria. Noe å tenke på i dag? Kanskje burde noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer. Selvhøytidelighetene og de spesial-konstruerte historiefortellingene bør det ikke være vanskelig å parodiere. Putin og Trump er som eksempel like på mange områder også. Selv er jeg ikke i tvil om hvem som burde forespørres om å ta rollen som Villimir Paafun i Rossinia. Litt mer i tvil er jeg om hvem som passer i rollen som Dennis Tramp i Anarkia. Men kanskje, nettopp på grunn av selvhøytideligheten, bør man la dette være. Det kan komme til å virke mot hensikten.

En god latter forlenger livet sies det. Kanskje er det ikke slik, eller?

Humor og latter – Det er tvilsomt om en god latter forlenger livet, men latter er bra for oss allikevel. Her følger to eksperters råd om hvordan man kan sikre seg en god latter i hverdagen.

 

Latter forlenger ikke livet, men er bra for oss allikevel. Robert R. Provine og et kapittel i boken hans «Laughter» var utgangspunkt for en tidligere post på denne bloggen. I et senere kapittel i samme bok søker han å finne dekning for utsagn som «Latter er den beste medisin», «Le deg til en god helse» m.v. uten å finne at det er belegg for å hevde dette. Mange har på mer eller mindre vitenskapelig vis forsøkt å påvise slike effekter. Men i følge Provine er det vanskelig å se at noen av disse forsøkene gjør det mulig å konkludere med klare positive helseeffekter. Han konkluderer med «Given our present state of knowledge, laughter would deservedly be banned from the marketplace if it were a drug with side effects». Men han tilføyer: «However, the advantageous cost/benefit ratio of laughter is such that there is no need to await FDA approval before giving laugh programs a try». FDA er USAs Food and Drug Administration som godkjenner legemidler. Provine tilbyr ti tips for å skape mer latter.

Provines ti tips for mer latter i tilværelsen. Dette er en oversatt og sterkt forkortet versjon. Boken hans gir detaljer og tips i bøtter og spann: 1) Oppsøk en venn eller en vennlig fremmed. Den kritiske masse for å produsere latter er heldigvis bare to, men det skader ikke om man er flere. Og mennesker er mer effektive latterfremkallere enn skjermer. 2) Jo flere jo mere moro. Flere mennesker ler mer sammen enn få. 3) Søk personlig kontakt ansikt til ansikt. Øye til øye kontakt i en gruppe maksimerer latter. Er du vert for samlingen? Introduser de som er til stede for hverandre. 4) Bidra til en uformell atmosfære, trygg og uten tidspress. 5) Legg deg til en klar-til-latter holdning. Senk terskelen din for å le. 6) Gjør deg nytte av den «smittsomme latter» - effekten. Latter er årsak til latter. Kaste deg på. Le med. 7) Bidra med egne humoristiske innslag. Husk at latter kommer lettere ut av relasjoner enn av vitser. Prøv deg frem. Ikke alle slags vitser passer alle. 8) Overvinn egne sosiale hemninger, men respekter andres. 9) Ta initiativ til og ansvar for sosiale samlinger. 10) Det er mulig å kile noen for å fremkalle latter, men velg nøye når, hvem, hvordan du kiler slik at du er sikker på at du får frem den latteren du ønsker.

The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR. Dette er tittelen på en bok redigert av John Morreal utgitt i 1987. John Morreal er amerikaner med doktorgrad i filosofi og har vært professor ved flere amerikanske universiteter. Han har skrevet bøker om humor og komedier. Hans tilnærming til latter er filosofens mens Provines tilnærming er preget av hans bakgrunn som psykolog og av innretningen av hans spesielle forskningsprosjekt.  Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Den er enklere, men også her gjengitt i oversatt kortform. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på dette. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt kan ha denne effekten.

Om dette har gitt deg bidrag til egenutvikling kan det være du også vil få noe ut av andre poster på denne bloggen: Om møter med mennesker – Kontakt, Small Talk og Nettverksbygging. Er det mulig å forandre sin egen personlighet? "Intelligensfella" og andre feller som lurer oss når vi skal ta beslutninger. Om å gi og ta i møte med mennesker. Om emosjonell og sosial intelligens. Og om Transaksjonsanalyse som verktøy for å forstå seg selv og andre. Bare for å ha nevnt noen.

Ukonvensjonelle og humoristiske innfallsvinkler til ledelse...

 C. Northcote Parkinson, Robert Townsend og Anthony Jay har alle bidratt med ukonvensjonelle innspill til organisasjons- og lederutvikling og til debatt. 

Forfattere av bøker om ledelse har forskjellige utgangspunkt og innfallsvinkler. Mange ledere har skrevet bøker om sine egne ledererfaringer. Noen er selvhøytidelige i beskrivelsen av hva de har erfart og avdekket. Andre har skrevet bøker etter å ha observert organisasjoner og ledelse utenfra. Noen av disse har stor tro på egen observasjonsevne. Noen forfattere har valgt en mer eller mindre humoristisk innfallsvinkel til sin beskrivelse av organisasjoner og ledere og ledelse. Her følger tre av den siste kategorien.

Parkinsons lov om arbeidets tendens til å ekspandere til den tid som er til disposisjon m.m. C. Northcote Parkinson ble født i 1909 og ble etter studier og en Ph.D. professor i historie ved Cambridge og senere Royal Naval College i Dartmounth, før andre verdenskrig. Under krigen tjenestegjorde han i den engelske hær og her begynte han å formulere sine erfaringer i form av administrative lovmessigheter. Etter krigen ble han professor ved Universitetet i Britisk Malaya, i dag en del av Malaysia, og det var her han oppholdt seg da boken hans Parkinson’s Law etter hvert fikk stor oppmerksomhet i 1958. Her omtales komiteer som stadig etableres, blomstrer og blomstrer av, men ikke uten å sørge for at nye komiteer blir etablert for å følge opp arbeidet. Han tar for seg ledermøtene, der intensiteten i diskusjonene, slik han så det, var omvendt proporsjonal med viktigheten av det temaer som ble behandlet. Og kontorene, som innredes mer overdådig, dess mindre suksess virksomheten har. Boken ble mottatt og lest som en vits, men ble etter hvert oppfattet å beskrive virkelige tilstander, i noen virksomheter. I 1960 utga han en ny bok, The Law and the Profits, der han formulerte Parkinson’s andre lov: Utgiftene øker slik at de møter inntektene. Siden hans erfaringer først og fremst var knyttet til offentlig virksomhet avledet han av denne loven om at politikere og økonomer aldri ville finne grunnlag for bremse økning i skatteinntektene.

Robert Townsend og Up the Organisation. RobertTownsend var født i Washington D.C. i USA i 1920. Etter studier og deltakelse i andre verdenskrig i USAs marine arbeidet han først i American Express og senere i Avis som CEO som han etter hvert fikk bragt frem til suksess. I 1970 fikk han utgitt boken Up the Organization som havnet på bestselgerlisten. Townsend var fasinert av Douglas McGregors kategorisering av menneskenatur og arbeidsomgivelser beskrevet som Teori X («folk hater å arbeide») og Teori Y («folk hater ikke å arbeide»). Townsend utfordret særlig forestillingene som lå til grunn for Teori X. USA var på 1960-tallet preget av Vietnamkrigen, demonstrasjoner mot denne, menneskerettighetsbevegelser og protester, drapene av president Kennedy i 1963, av menneskerettighets-forkjemper Martin Luther King og av Justisminister Robert Kennedy i 1968. Ungdomsopprør og generasjonsmotsetninger ble på 60-tallet tydeligere i USA, slik de også ble i Europa. I 1970 mente Townsend at det ikke var noe galt med USA bortsett fra at lederne av alle store organisasjoner og virksomheter arbeidet ut fra feilaktige forestillinger. USA var i dette uføret fordi man de siste to hundre årene hadde brukt den Katolske kirken og Cesars legioner som forbilder for å organisere virksomheter. Med denne utdaterte virksomhetsorganiseringen oppfører ledere i arbeidslivet seg som om de ansatte er uskolerte bønder. Janne Carlzon var trolig inspirert, mente og skrev noe av det samme vel 10 år senere. Townsend definerte i sin fremstilling en lang rekke Teori-X-sykdommer som burde elimineres (jeg har telt meg frem til 16). Blant disse var budsjettene, som ikke lenger burde lages av toppledelsen, men av de deler av organisasjonen som skulle realisere disse. Strategisk planer var unødvendig papir-søl uten verdi. Personalavdelingen, management-konsulenter, innkjøpsavdelingen, opplæringsavdelingen, PR-avdelingen m.fl. var alle unødvendige og fordyrende funksjoner. Det er vel her han kaller på latteren. Antropologen David Graeber skrev så sent som i 2018 en bok der han hevdet at når vi fortsatt har 35-40 timers arbeidsuke så er årsaken til dette at vi holder oss med en lang rekke jobber som strengt tatt ikke er nødvendig. Boken ble svært populær og inneholder tilsvarende tankegods som det Townsend bar frem i 1970.                 

Anthony Jay og Management and Machiavelli. Antony Rupert Jay ble født i England 1930. Han er kanskje i ettertid mest kjent som medforfatter av TV-seriene «Yes Minister» og «Yes, Prime Minister» som var en stor hit på 1980-tallet og også senere. Han ble adlet blant annet for sin delaktighet i denne serien. Men før dette hadde han skrevet en mye lest bok kalt «Management and Machiavelli» som ble utgitt i 1970. Her viser han hvordan den nye «managament-vitenskapen» egentlig er en videreføring av eldre former for styresett. Ved å se på egen virksomhet i dag, i en politisk/historisk sammenheng vil ledere bedre kunne forstå de maktstrukturene som er virksomme. Hans påstand var at det Machiavelli i sin bok "Fyrsten" skrev om statsledelse i det sekstende århundre fortsatt ga mening til forklaring av business og management i det tyvende århundre. Ved å bruke Machiavelliske regler på moderne virksomheter som GM, Apple og Microsoft «oppdaget» Jay disse som selvstendige stater med grenser og diplomater, ortodoksier og ryktespredning m.m., under den glatte selskapsoverflaten. For å forstå hvordan selskaper og stater egentlig fungerer må du forstå både psyken og oppførselen til deres ledere. Og dette har ikke forandret seg siden middelalderen, mente Jay. 

Andre er senere kommet til med flere humoristiske innspill til debatten om ledelse. Laurence J. Peter var lærer, senere professor i lærerutdanning. Han er kjent for Peter-prinsippet som sier at «Enhver vil bli forfremmet til han når sitt inkompetansenivå». Dette betraktes som å være det motsatte av Dilbertprinsippet som sier at et selskap vil forfremme sine minst kompetente ansatte til mellomledelse for å begrense den skade de ellers ville kunne gjøre i organisasjonen. Scott Adams heter mannen bak denne «lovmessigheten». Adams var ingeniør og hentet inspirasjon fra observasjoner i banken der han var ansatt. Begge er omtalt i en annen post på denne bloggen. Bloggen inneholder også andre sammenstillinger av lederteorier som kanskje er interessante for de som har lest seg så langt ned på denne posten, en post om firkant-ledelse og en om lederguruer og enkle teorier og praksiser.