Trappe-trinns-ledelse og en vei til å ta vare på egne erfaringer

Trapper brukes i beskrivelsen av enkeltmenneskers og gruppers utvikling. Pyramider, firefelts-tabeller, sirkler og andre grafiske figurer kan også brukes for å lagre egne erfaringer.  

Trapper brukes både til å beskrive enkeltmenneskers og gruppers utvikling. Samtidig brukes trapper, pyramider, firefelts-tabeller, sirkler og mange andre grafiske figurer til å fremstille og formidle menneskelig erfaring og også forskningsresultater på en mer eller mindre forenklet måte. Diagrammer brukes og kan brukes for å lagre og huske også egne erfaringer. Her følger noen eksempler.

Wheelans gruppe-utvikling i fire trappetrinn. Den amerikanske lærings-psykologen Susan Wheelan mente å se at grupper av mennesker som ble satt til å arbeide sammen utvikler sin samhandling over tid. Etter en første fase der gruppemedlemmene er avhengig av tydelig og støttende ledelse, følger en fase med konflikter, en fase der team-følelse vokser frem, og til sist en prestasjons-fase der felles rolle- og mål-forståelse gir gode resultater.  

Hun mente at bevissthet om dette var viktig for å velge ledere med egenskaper som kunne "stå i det" gjennom alle faser og eventuelt forstå at de måtte ha assistanse utenfra om nødvendig. Hun utviklet også et Group Developement Observation System (GDOS), og senere også et Group Development Questionnaire (GDQ), for å kunne kartlegge hvor "på stigen" ansatte og gruppemedlemmer befinner seg.

Tuckman's gruppe-utvikling i fem trappetrinn. Wheelan hentet inspirasjon fra Bruce Wayne Tuckman når hun utviklet sin modell. Fr starten av var den ment som et supplement til Tucman's gruppeutviklings-sekvens modell, men hun utviklet sin teori senere videre. Tuckman mente i sin tid og for sin del å kunne identifisere fem trappetrinn eller sekvenser i gruppers utvikling.

Overfladisk sett er fremstillingene ganske like med Tuckman's femte trinn som en ekstra påbygning for å få med også erfaringene gruppemedlemmene sitter igjen med etter arbeidet med det felles prosjektet. Det ble lagt til senere da Tuckman hadde innledet samarbeidet med Mary Ann Jensen. Og dette femte trinnet er jo ikke uvesentlig om perspektivet er et menneskeliv med engasjement i flere prosjekter. 

Syv trappetrinn opp til strategisk planlegging. Gerry Johnson og Kevan Scholes bygde også en trapp for forklare utfordringer i strategisk planlegging og organisasjonsutvikling. Den fikk syv trinn.

I introduksjonen jeg har lest til denne fremstillingen blir det pekt på at definisjonen og forståelsen av "aims", "goals" og "objectives" varierer. Samme gjelder for begrepene som her er brukt "mål" og "resultatmål". Det har også jeg erfart. En annen viktig avklaring som må gjøres, før man begynner å diskutere om dette er en fornuftig tilnærming, er om man ser for seg en "top-down" eller "bottom up" tilnærming til planlegging. Det avgjør hvilken rolle den øverste ledelsen skal ha i arbeidet.

Fremstillingen av trapper i denne posten bygger på en ganske fri oversettelse av artikler i boken "The little book of BIG management Theories and how to use them" skrevet av James McGrath og Bob Bates. Å tenke prosesser i trappetrinn er bare en mulighet. I en annen post på denne bloggen er det firefelts-tabell-forståelse av virkeligheten som gjelder. Trapper og firefelts-tabeller er bare to av mange mulige forenklinger man kan gjøre for å beskrive virkeligheten på enkelt eller forenklet måte. Maslow brukte pyramiden. En post om visualiserende lederskap inneholder flere andre figurer og viser også til billedspråk, det å sette spesielle navn på erfaringer, som en løsning, ikke bare for huske, men også for å kunne formidle dem.

Lag et diagram hver dag. Er rådet fra Ethan M. Rasiel som i Boken "McKINSEYs hemmeligheter" beskrev sin hverdag i dette verdensberømte konsulentselskapet. Han mente dette var en effektiv måte å ta vare på de erfaringene han og andre i firmaet fikk med seg hver dag. Skal man gjøre det må man imidlertid ha en meny av diagrammer for rask oppsummering og plassering av erfaringene. Firefelts-tabeller og trapper med varierende antall trinn og også pyramider er et sted å begynne.

Lyden av stillhet som botemiddel og vei til bedre helse

Verden blir stadig mer bråkete sier Verdens Helseorganisasjon. Sanse-berøvelse i en «sanseberøvelsestank» er en mulighet for å slippe unna. Stillhet opplevd i naturlige omgivelser kombinert med avslappings-teknikk gir størst positiv helseeffekt, sier de som mener å vite noe om det.

 

Verden rundt oss blir stadig mer bråkete. Verdens helseorganisasjon sier at mennesker som bor og lever i byer som Mumbai, New York, Paris, Tokyo og Buenos Aires utsettes for mye mer støy om natten enn de 40 decibel (dB) som er anbefalt som bakgrunnsstøy for god søvn. Desibel er her en målenhet for lydtrykk (lydstyrke). Et lydnivå på 20 dB vil oppleves som helt stille, en normal samtale tilsvarer omtrent 60 dB. Ørets smertegrense er ved cirka 130 dB tilsvarende lyden fra en jetmotor på en flyplass. Allerede på et støynivå tilsvarende 50 dB blir man forstyrret i mange gjøremål og du kan påføre deg selv helseplager. Et åpent landskaps-område langt utenfor en by vil utsette deg for en lyd på nivå 30 dB. Utsettes du for støy av styrke 85 dB over lengre tid kan du pådra deg varig hørselstap. En motor-gressklipper gir typisk støy på dette nivået eller over. Det finnes ikke øreklokker eller -propper som kan skjerme hjernen din fra støy, hevder spesialister på området. Mange byer arbeider nå for å redusere sin by-støy ved å stille krav til støy fra vegdekker og kjøretøy m.m.

Sanse-berøvelse i en «sanseberøvelsestank» er en mulighet. Vil du slippe unna støy er dette en mulighet. De første «sanseberøvelsestankene» (sensory deprivation tanks) ble bygget for forskningsformål for å studere hvordan menneskehjernen svarer på fraværet av ekstern sansepåvirkning. Siden ble de utviklet videre med større bassenger og mer rom under dekselet for å unngå at brukerne får klaustrofobiske opplevelser. Omgivelsene stenges ute. Men man vil fortsatt høre seg selv puste og noen, svært følsomme, kan oppleve at de hører sine egne øyner blinke. Slike lydopplevelser kan imidlertid føre en inn en medierende tilstand. Meditasjons-tilstand kan gi mange positive helseeffekter for de heldige, som å redusere stress, øke følelsen av velvære, lege migrene og smertetilstander.

Hvordan være stille for å få positiv helseeffekt? Vær sikker på at du ønsker stillhet. Å ha som intensjon å oppleve stillhet er avgjørende for å få helseeffekt av opplevelsen. Bare noen minutter planlagt stillhet ofte, er bedre enn stillhet over lengre tid, sjeldnere. Stillhet opplevd i naturlige omgivelser, et landskaps-område uten støy fra nærliggende byområde, kombinert med avslappings-teknikk gir størst helseeffekt. Og, om mulig, reduser støy rundt deg når du sover til under 40 dB.

Denne posten er et ganske så forkortet sammendrag av omslagsfortellingen i New Scientist 13. august 2022. Andre poster på denne bloggen som kanskje kan bidra om du først velger stillhet er poster om "mindfulness", "selvrefleksjon", "klemmer" og "humor og latter" og hvordan dette virker på oss.

Humor og latter i en vanskelig tid

Charlie Chaplin ga i 1940 liv til rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian. Politikk og lederskap har lange tradisjoner som humorkilde. Kanskje bør noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer.

 

Historiske tanker om latter. Den amerikanske psykologiprofessoren Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Boken er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og etologisk. Provines studier av latter var inspirert av studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer. Provine presenterte også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Immanuel Kant (1724-1804), Arthur Schopenhauer og Sigmund Freud for å dokumentere at latter ikke er bare spøk. 

Humor og latter hører sammen. The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR er tittelen på en bok redigert av den amerikanske filosofen John Morreal utgitt i 1987. Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt, eller som snur opp-ned på våre forventninger kan ha denne effekten.

Politikk som humorkilde på spøk og med alvor. Humor i Samtiden. Politikk er en humorkilde med lange tradisjoner.  Tidsskriftet Samtiden hadde i 2020 en utgave (nr. 4) om «Humor -makt og avmakt». Det er vel verdt å lese. Her tar Markus Gaupås Johansen for seg blant annet humor og politikk og introduserer Høyres forsøk på «å gjøre politikk litt gøyere», Politikk som tull og tøys, med andre ord. Han viser til narren som politisk korrektiv og mener vel at flere statsledere burde ansette en slik. Flere ganger gjennom historien har politisk humor fremstått som kritisk satire. Charlie Chaplin fremsto for eksempel i 1940 i filmen «The Great Dictator» som rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian, en parodi på Adolf Hitler og Nazi-Tyskland. I filmen fikk også Italias Benito Mussolini sitt, gjennom rollefiguren Benzina Napoloni, diktator i landet Bacteria. Noe å tenke på i dag? Kanskje burde noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer. Selvhøytidelighetene og de spesial-konstruerte historiefortellingene bør det ikke være vanskelig å parodiere. Putin og Trump er som eksempel like på mange områder også. Selv er jeg ikke i tvil om hvem som burde forespørres om å ta rollen som Villimir Paafun i Rossinia. Litt mer i tvil er jeg om hvem som passer i rollen som Dennis Tramp i Anarkia. Men kanskje, nettopp på grunn av selvhøytideligheten, bør man la dette være. Det kan komme til å virke mot hensikten.

Om hjernen vår, fantasier, historiefortellinger og fremtidsstudier

Det er i hjernen vår at fantasiene skapes. Fantasien våre gjør oss alle til potensielle historiefortellere om egen fortid, opplevelser i nåtiden og som fremtidsforskere engasjert i fremtidsstudier.

Som mennesker er de fleste av oss konkrete i våre forestillinger om hva som vil eller skal skje med oss videre i våre liv. Dette fordi vi har evnen til «å se» inn i fremtiden. En nøkkel til lykkefølelse ligger i menneskets evne til å kontemplere, reflektere og fantasere over fremtiden. Dette er vi mennesker alene om i dyreverdenen. Det at vi kan «se» inn i fremtiden øker vår evne til å tilpasse oss nye miljøer og nye utfordringer. Skal vi reise til et nytt sted kan vi forestille oss hvordan det er der. Se for oss hvordan vi kommer til å føle det å være der. «Se» hvilke klær vi må pakke med oss for å føle oss vel og hva vi ellers vil trenge å ha med oss i bagasjen. Tilsvarende kan vi gjøre oss forestillinger om hva vi ønsker å arbeide med når vi ønsker å skifte jobb. Vi kan se oss selv i virksomhet og i møter i den nye jobben. Og vi kan se inn i fremtiden. Gi vårt bidrag til fremtidsstudier. Se for oss effektene av det grønne skiftet eller av at vi ikke lykkes med et slikt skifte.

Det er i hjernen vår at fantasiene skapes. Fantasien vår ligger til grunn for en rekke viktige funksjoner hos oss som mennesker. Ofte virker den motiverende. Vi bruker den når vi skal realisere våre tanker og ønsker om fortiden, våre ideer om nåtiden og om fremtiden. Fantasien gir oss muligheter for visuell og emosjonell problemløsning. Fantasien er også vårt virkemiddel når vi skal utforske det ukjente, det som er vanskelig og også fremtiden. En slags simulering av verden. Fantasien hjelper oss å generalisere og trekke konklusjoner ut fra enkelthendelser. Vi kan tenke på våre foreldre som unge og gamle i samme tanke. Vi kan tenke på noe vi har opplevd fra flere ulike synsvinkler og utvikle våre erfaringer.

Fantasien vår gjør oss alle til potensielle historiefortellere. Som mennesker er vi alle mer eller mindre vellykkede historiefortellere. Vi er opptatt av å formidle hvordan verktøy, maskiner og samfunn er «skrudd sammen» og virker. Fantasien gjør oss i stand til føre ideer og historier videre til andre. Historier med struktur føres lettere videre. Historier som tilbyr løsning eller forklaring på problemer eller en vanskelig situasjon får lettere et lydhørt publikum, spesielt dersom løsningen er uventet. Sett ovenfra er det på denne måten vi skaper og sprer vår kultur.

Den prefrontale hjernebarken og sentralstyring av tankelivet. Den prefrontale hjernebarken i hjernen vår bidrar til overordnet styring av tankelivet. De er her vår oppmerksomhet, motivasjon, våre ambisjoner og vår personlighet realiseres. Det er her våre refleksjoner vår planlegging og vurdering av egne tanker og følelser foregår. Det er her beslutningen om å gjøre det som er vanskelig å gjøre skal gjøres når det vanskelige er det rette å gjøre. Her får vi også hjelp til tolke informasjon som drar oss i flere retninger slik at vi til tross for dette kan arbeide strukturert mot et mål.

Fremstillingen i denne posten bygger i all hovedsak på en artikkel i Moderne Psykologi nr. 3 fra år. Forfatteren er legen og nevrologen David Bäckström og artikkelen hans heter «Ett Ljust Inre». Planlegging av jobbskifte er tema i en post som presenterer Edgar Schein. Fremtidsstudier er tema i flere poster på denne bloggen og dette er helt opplagt øvelser som utfordrer fantasi og nytenkning. Historiefortelling er sentralt tema i en tidligere post om latter. Og alternativ tenking rundt intelligens er et tema jeg mener også passer inn forlengelsen av denne posten sammen med refleksjoner rundt mulighetene for å arbeide med å utvikle egen personlighet.

Møter med mennesker – Kontakt, Small Talk og Nettverksbygging

Om Small Talk, SOFTEN, Hot Buttons og LMHD i møte med andre mennesker.

 

Om å mingle og nettverke. Skal du bygge nettverk real life må du «mingle», lære deg å bevege deg blant mennesker og ta og få kontakt, og ikke minst beherske «small talk». Behersker du «small talk» er det lettere å mingle. Danske Birgitte Sally, er blant «guruene» på dette området. Mange av oss er introverte, synes det er vanskelig å ta kontakt med mennesker vi ikke kjenner. Kurs i Small Talk har vært og er et innbringende forretningsområde for de som har gitt seg inn i «bransjen» og bidrar til utvikling av egne teknikker som ofte gis navn i form av bokstav- eller ord-kombinasjoner. Her følger en kort innføring i et begrenset utvalg av disse.  

SOFTEN som kroppsspråk. I den første kontakt med nye mennesker er kroppsspråk avgjørende. Det inntrykket andre sitter igjen med er mer enn 50 % skapt av hvordan du fremstår med kropp og klær. Amerikaneren Don Gabor, som er en av mange som lever av å gi kommunikasjonsråd, har introdusert huskeregelen «SOFTEN» for å forklare de viktigste sidene ved effektivt og tiltalende kroppsspråk. «S» står for Smil. Smilet er en kontaktskaper mellom mennesker. «O» står for «Open arms» som innebærer at hendene henger fritt og brukes i samtalen for å understreke det du sier når du sier noe. «F» står for Forovervendt, slik at du viser også med kroppen at du er opptatt av den du snakker med. «T» står for «Touch» det å berøre eller ta på, f.eks. forsiktig berøring av armen for å si «kan du gjenta det» eller «takk for samtalen». «E» står for «Eye contact», ikke påtrengende, men tidvis øyekontakt for å vise at du følger med. «N» står for «Nikk». Et lite nikk under samtalen viser at du er med i samtalen, har forstått det som sies eller er enig. Det virker positivt. Ingen av disse kroppssignalene må imidlertid overdrives.

Hot Buttons og startknapper. Når du så først har fått kontakt har Dale Carnegie råd å gi. Her gjelder det å lete etter Hot Buttons eller Startknapper som kan få samtalen i gang eller utvikle den videre. Klærne, klesstilen, sko, smykker kan være utgangspunkt for en samtale. Andre aktuelle startknapper finner du i samtalen som alt er i gang om jobb og nye prosjekter, familie, barn og fritid, hobbyer, frivillig arbeide og verv eller temaer fra nyhetsbildet. Der du i samtalen kan se særskilt engasjement og innlevelse, der er startknappen. Der kan du engasjere deg for å få i stand dialog. Kanskje ved å spørre «Kan du fortelle litt mer om det?». De aller fleste vil gjerne fortelle litt mer til en som er interessert. Til de gode rådene hører også at det kan være en fordel å være forberedt dersom du vil ta mingleseansen på alvor og har noe du vil oppnå. Forbered egne samtaleemner som du tror passer inn dit du skal. Kanskje skal du presentere deg selv, si noe om hvem du er, eller bidra med et humoristisk innslag og håpe på å  fremkalle munterhet og latter.

Lytt Med Hele Deg (LMHD). Nevnte Birgitte Sally sier at det er viktig at du lytter med hele deg. Vi er kommet til kurs i kroppsspråk del 2. Å lytte med hele seg betyr å lytte med ører, øyne og hjerte. Øv deg på å være en god lytter, sier Sally. Forvent å høre noe interessant. Lytt som om du skal gjenfortelle senere, da husker du bedre, og blir en bedre samtalepartner. Ikke la deg forstyrre av det som foregår rundt deg. Vær til stede her og nå i den lille kretsen som har din oppmerksomhet nå. Ikke drøm deg bort. Gjør du det er du ingen god lytter. «Hva og Hvordan-spørsmål» er effektive spørsmål for å holde en samtale i gang og bringe den videre til nye temaer.

Stort marked. Mange tilbud. Markedet for personlig kommunikasjon som ledd i egenutvikling er stort og tilbudet av råd og rådgivere tilsvarende. Ideene til dette korte innlegget er hentet fra Thomas Leikvoll og Erling Arvola som sammen utga boken «Small talk» for noen år tilbake, og fra danske Birgitte Sally som har utgitt bok med samme tittel. Nettet er stappfullt av live-fremføringer, av hvordan de bør og kan gjøres. Her bare to eksempler: «Gjør Body Language til din superkraft» og «Tenk raskt og snakk smart». På denne bloggen finner du også posten «Om å gi å ta i møte med mennesker» som kan være relevant når man prøver å bygge nettverk.

En god latter forlenger livet sies det. Kanskje er det ikke slik, eller?

Humor og latter – Det er tvilsomt om en god latter forlenger livet, men latter er bra for oss allikevel. Her følger to eksperters råd om hvordan man kan sikre seg en god latter i hverdagen.

 

Latter forlenger ikke livet, men er bra for oss allikevel. Robert R. Provine og et kapittel i boken hans «Laughter» var utgangspunkt for en tidligere post på denne bloggen. I et senere kapittel i samme bok søker han å finne dekning for utsagn som «Latter er den beste medisin», «Le deg til en god helse» m.v. uten å finne at det er belegg for å hevde dette. Mange har på mer eller mindre vitenskapelig vis forsøkt å påvise slike effekter. Men i følge Provine er det vanskelig å se at noen av disse forsøkene gjør det mulig å konkludere med klare positive helseeffekter. Han konkluderer med «Given our present state of knowledge, laughter would deservedly be banned from the marketplace if it were a drug with side effects». Men han tilføyer: «However, the advantageous cost/benefit ratio of laughter is such that there is no need to await FDA approval before giving laugh programs a try». FDA er USAs Food and Drug Administration som godkjenner legemidler. Provine tilbyr ti tips for å skape mer latter.

Provines ti tips for mer latter i tilværelsen. Dette er en oversatt og sterkt forkortet versjon. Boken hans gir detaljer og tips i bøtter og spann: 1) Oppsøk en venn eller en vennlig fremmed. Den kritiske masse for å produsere latter er heldigvis bare to, men det skader ikke om man er flere. Og mennesker er mer effektive latterfremkallere enn skjermer. 2) Jo flere jo mere moro. Flere mennesker ler mer sammen enn få. 3) Søk personlig kontakt ansikt til ansikt. Øye til øye kontakt i en gruppe maksimerer latter. Er du vert for samlingen? Introduser de som er til stede for hverandre. 4) Bidra til en uformell atmosfære, trygg og uten tidspress. 5) Legg deg til en klar-til-latter holdning. Senk terskelen din for å le. 6) Gjør deg nytte av den «smittsomme latter» - effekten. Latter er årsak til latter. Kaste deg på. Le med. 7) Bidra med egne humoristiske innslag. Husk at latter kommer lettere ut av relasjoner enn av vitser. Prøv deg frem. Ikke alle slags vitser passer alle. 8) Overvinn egne sosiale hemninger, men respekter andres. 9) Ta initiativ til og ansvar for sosiale samlinger. 10) Det er mulig å kile noen for å fremkalle latter, men velg nøye når, hvem, hvordan du kiler slik at du er sikker på at du får frem den latteren du ønsker.

The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR. Dette er tittelen på en bok redigert av John Morreal utgitt i 1987. John Morreal er amerikaner med doktorgrad i filosofi og har vært professor ved flere amerikanske universiteter. Han har skrevet bøker om humor og komedier. Hans tilnærming til latter er filosofens mens Provines tilnærming er preget av hans bakgrunn som psykolog og av innretningen av hans spesielle forskningsprosjekt.  Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Den er enklere, men også her gjengitt i oversatt kortform. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på dette. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt kan ha denne effekten.

Om dette har gitt deg bidrag til egenutvikling kan det være du også vil få noe ut av andre poster på denne bloggen: Om møter med mennesker – Kontakt, Small Talk og Nettverksbygging. Er det mulig å forandre sin egen personlighet? "Intelligensfella" og andre feller som lurer oss når vi skal ta beslutninger. Om å gi og ta i møte med mennesker. Om emosjonell og sosial intelligens. Og om Transaksjonsanalyse som verktøy for å forstå seg selv og andre. Bare for å ha nevnt noen.

Om latter, hva den betyr og hva den gjør med oss.

Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Det var bra for oss som ikke helt forstår oss på latter og hva den gjør med oss.

Robert R. Provine døde i 2019 bare 76 år gammel. Ingen alder for en mann som forsket i temaer som «En latter forlenger livet». Før det rakk han heldigvis å ferdigstille boken «Laughter – A Scientific Investigation» som er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og ethologisk. Det siste er en biologisk orientert vitenskapelig disiplin. Provine var professor med doktorgrad i psykologi. Han var knyttet til UMBC, University of Maryland, Baltimore County, USA.

Latter rangeres høyt som naturfenomen. Provines studie av latter var i utgangspunktet inspirert av ethologiske studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig i sitt arbeid med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer.

Latter har en smilende og en ydmykende side. I en innledende oppsummering skriver han, og argumenterer for, at latter er instinktiv atferd programmert av våre gener, ikke av det muntlige språkfelleskapet der vi er vokst opp. Latter har en tosidig harlekinaktig karakter, en «smilende» som forener oss i en felles latter og en «mørk side» der man ydmyker den eller de man ler av. Han hevder at kvinner ler mer til menn enn menn til kvinner og at talere ler oftere enn sitt publikum. Latter kan studeres i barer, dyrehager, i teatersaler, ved klassegjenforeninger og i nevrologiske klinikker bare for å ha introdusert noen aktuelle arenaer.

Både Platon og Freud med flere har hatt synspunkter på latterens betydning. Provine presenterer også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon (427-348 f.v.t.) som var bekymret for latterens uheldige påvirkning av det tidlige greske demokratiet. Han tenkte på latterliggjøringens effekt på velmenende forslagsstillere. Aristoteles (384-322 f.v.t.) mente den forløsende latter var et gode, men han så også uheldige effekter av latterliggjøring. Thomas Hobbes (1588-1679) hadde en oppfatning av latter som virkemiddel for den eminente som kunne le av egne tidligere dumheter eller andres uklokskap og dumheter i samtiden. Immanuel Kant (1724-1804) så på latter som et uttrykk som kunne løfte et menneske etter en strandet forventning eller som kunne brukes av det samme menneske for å slippe unna «det vanskelige». Arthur Schopenhauer (1788-1860) betraktet latter som noe som oppsto når man oppfattet mismatch mellom psykisk persepsjon og abstrakt representasjon av ting, personer og handlinger. Sigmund Freud (1856-1939) var opptatt av morsomheter og relasjonene til det underbevisste. Humor kunne gi glede fordi det sparer en for å bruke energi på vanskelige følelser. Alt dette litt fritt oversatt og bare fra innledningen av Provines bok.

Oppfordringen fra Provine er klar. Gå ut. Gjør latterstudier som et bidrag til din egenutvikling i retning av å forstå deg selv og andre bedre. Og del gjerne dine erfaringer her.

Selvledelse, nyttårsforsetter, uvaner og mer effektive vaner

Stephen Covey var en av de store i ”vær-personlig-effektiv-bransjen”. Han er ikke blant oss lenger. Men hans ideer lever videre. Og ”bransjen” har mange andre leverandører av råd til selvutvikling av personlig effektivitet.

Stephen Covey døde 16. juli for snart 10 år siden etter komplikasjoner fra skader han pådro seg i et sykkel-velt 79 år gammel. Covey var en såkalt lederguru med betydelig internasjonal suksess. Mest kjent er han for boken «The 7 Habits of Highly Effective People» som ble utgitt første gang i 1989, oversatt til 38 språk og som totalt har solgt mer enn 25 millioner eksemplarer.

Syv effektive vaner. Coveys vaner for høy-effektive mennesker var og er: 1) Vær proaktiv og ta initiativ. 2) Start med å gjøre det klart for deg selv hva du vil og skal oppnå. 3) Gjør det viktigste først heller enn det som «haster». 4) Tenk vinn-vinn for deg selv og for andre. 5) Lytt først, for å forstå, før du forsøker å påvirke. 6) Søk etter synergieffekter som også er til nytte for andre. 7) Hold deg i form, mentalt og fysisk. Covey valgte altså å sykle for å holde seg i form, og mente at man ved å utvikle seks andre vaner etter hans oppskrift ville komme inn i en oppadgående spiral av stadig bedre prestasjoner og resultater.

Oppgavesortering om oppgavesortering. Covey introduserte også en teknikk for sortering av oppgaver det er denne som er mest interessant her. Han anbefalte i fire kategorier: 1) De som haster og er viktige. 2) De som haster, men ikke er viktige. 3) De som ikke haster og heller ikke er viktige. 4) De som ikke haster, men er viktige. Rekkefølgen er ikke tilfeldig. Når dette er gjort er oppgaven, ifølge Covey, å prioritere, og sortere oppgavene i rekkefølge slik at færrest mulig oppgaver gjenstår som viktige hasteoppgaver. Covey var blant de fremste, men han var og er ikke alene i «vær-personlig-effektiv-bransjen».

Brian Tracy om å få ting gjort og 80/20-regelen. Denne regelen finner du beskrevet i tredje kapittel i boken hans «Hopp i det – og få ting gjort» som kom i norsk utgave i 2007. Han mener at 80/20-regelen er et av de nyttigste begrepene innenfor tidsplanlegging og styring av livet i alt sitt mangfold. Regelen han viser til ble opprinnelig formulert av den italienske økonomen Vilfredo Pareto som studerte formuesfordelingen blant Italienere og fant at 20% av befolkningen hadde 80% av formuen i Italia på 1800-tallet. Senere fant han at dette også gjaldt for mange andre områder f.eks. i næringsvirksomhet der 20% av anstrengelsene ofte ga 80% av bidraget til resultatet. Og motsatt 80% av anstrengelsene bidro bare til resten på ca. 20%. Tracy mener regelen kan brukes også på oppgave-sortering i privat- og yrkesliv. Har du en liste på ti oppgaver du må gjøre vil det ofte være slik at 2 av disse vil være verdt like mye for deg i resultat som de åtte andre. Du må med andre ord motstå fristelsen til å gjøre unna «småting» først. Velger du å starte dagen med oppgaver som er enkle, men har liten verdi, blir dette snart en uvane, ifølge Tracy. Det vanskeligste med en viktige og betydningsfull oppgave er rett og slett å komme i gang. Har du først begynt å jobbe med den vil du bli naturlig motivert fordi hjernen din nyter å være engasjert i betydningsfulle oppgaver. Igjen ifølge Tracy.

Gjør det nå! Perfekt kan du gjøre det senere. Dette er et av rådene vi får fra Nabil Fanous som er kirurg, men også har skrevet boken «The Universal Rules of Life» som nylig ble utgitt. Et av hans utgangspunkt er nyttårsløfter. Rapporter fra USA anslår at under 80% av disse blir realisert. Og de fleste har gitt opp løftet sitt allerede i midten av februar. Hvorfor? Jo, fordi vi venter på det rette tidspunktet, for å få tid til å komme i gang, den rette stemningen o.s.v. Fanous mener at dette skjer fordi vi ikke er i «gjør det nå»-modus, men fanges inn av et fenomen han kaller «I will», på norsk kanskje «Jeg skal….», og samtidig med henvisning til et tidspunkt frem i tid, «neste uke», «når snøen er borte», «til våren» o.l. Og dermed blir det ikke noe av. Årsaken er vår helt menneskelige tendens til «procrastination», på norsk «forhaling» eller «nøling». Fanous peker på flere underliggende årsaker: Det er lettere å utsette og vente enn å ta et initiativ nå. Vi henger fast i gamle vaner. Vi er redde for ikke å lykkes. Virker alle disse samtidig blir det ikke noe av nyttårsløftene, eller andre gode forsetter og mer ambisiøse planer for fremtiden.

Hva kan vi så gjøre for å komme ut av denne «fellen»?  Fanous mener han har funnet løsningen. Trikset vi kan ty til for å lure oss selv. Med Newtons lov om fysiske legemer i bevegelse som inspirasjon (eplet faller med tyngdekraften til det stoppes av motkraften i grasbakken under treet) formulerer han følgende som han mener gjelder for oss som mennesker og våre handlinger: «If we do nothing, we get nothing – and stay stuck at zero. But as soon as we start moving, we continue moving and end up achieving things», eller «Just start taking action… and the rest will follow!». Frykten for å mislykkes overvinner man ved å innse at det er bedre å gjøre noe, selv om det ikke blir perfekt. Det perfekte kan og må man som oftest utvikle over tid enten man bærer på for mange kilo og vil heller ha muskler, eller er forfatter med skrivesperre. 

Covey, Tracy og Fanous er tre blant mange. David Allen er en annen. Det er som sagt mange bidragsytere i denne bransjen. Flere av dem er aktive foredragsholdere, kursledere, workshopere og ikke minst forfattere. Når de har holdt kurs og drevet forfatterskap en stund blir metodene deres ganske raffinerte og detaljerte.  David Allen, kjent som produktivitetsguruen, som nå også er en godt voksen mann, er en av disse. Han er etter hvert blir ganske vidløftig. Her følger et kort sammendrag av hans «metode» for effektivt arbeid i fem stadier. Boken hans i min versjon er på vel 300 sider så her er det virkelig snakk om syntetisering. 1) «Å samle inn» innebærer å lage en oversikt over alt du i utgangspunktet føler at du må gjøre noe med, «en oppgaveliste» der informasjon som du sitter på eller kommer inn kan legges til. 2) «Å behandle» betyr å sortere. Gjøre det som kan gjøres i løpet av noen minutter. Sende til andre det som hører hjemme hos andre. Utsette og beholde det som du må gjøre (men som tar mer tid enn noen minutter). Og samtidig å kvitte deg med det som ikke er av betydning for videre arbeid. 3) «Å ordne» innebærer noe av det samme. En slags grundigere gjennomgang av «listen» for å sortere ut det som er av betydning og «kaste» det som ikke er av betydning, legge til «huskelappfilen» det som du må huske på til senere, legge i «kildefilen» det du tror du kan få behov for enda senere, «delegere» det som kan sendes til andre, «utsette» det som må og kan utsettes, og «å gjøre» det som tar under to minutter samt «lage planer» for det som fremstår som oppgaver som må samles til et mer omfattende prosjekt eller prosjekter. 4) «Å gjennomgå» som innebærer å lage en prosjekt-liste, og en oppgave-kalender som sorterer det du må gjøre langs en realistisk tidsakse. 5) «Å utføre». Du er jo allerede godt i gang. Så nå er det bare å trå til, men samtidig huske på at nye utfordringer stadig dukker opp og må sorteres gjennom de fire stadiene frem til revisjoner av prosjektlisten din. Puuuhhh!

 Sally ”Take back your life” McGhee er også i samme bransje. Hun er fortsatt aktiv med sitt firma, og som selger av konseptet sitt, men jeg har ikke funnet boken hennes i «mitt bibliotek» foreløpig så hun står på vent for eventuelt å komme på denne «Å gjennomgå»-listen min. Dette gjør hun sammen med andre fra «bransjen» som jeg kanskje kommer til å tilføye denne posten etter hvert som jeg finner dem fram og får laget min syntese av budskapet deres. Om de har noe spesielt nytt å tilføye! 

Slutt å si «Jeg elsker deg». Du kan egentlig ikke mene det, eller???

Rod Stewarts, Irish Murdoc og andre filosofer har meninger om «I Love You» eller om "Jeg elsker deg" er et umulig eller mulig utsagn å komme med.  

 

Filosofer og tanker om kjærlighet. Tidsskriftet Philosophy Now (papirutgaven) kommer med jevne mellomrom i postkassen min. Tema for Philosophy Now nr. 148 var «What is love?». Ofte går mange av artiklene i dette tidsskriftet langt over hodet på meg. Umulig for meg å sammenfatte. Men dette ble for fristende. Er det mulig å lage en fornuftig post rundt rundt "love", "å elske", "kjærlighet", "forelskelse" eller annet som ligner? 

Rod Stewarts Love Is… Kevin Savigar har sammen med Rod Stewart skrevet låten «Love Is» som sistnevnte fremfører. Her er Love Is presentert slik:

Love is life, love is yearning
It does not boast, but speaks the truth
Love is fair and knows no boundaries
And the craziest thing you'll ever do

Dette kan vel også jeg forstå og forholde meg til sånn noenlunde, men hva skriver man så om dette i Philosophy Now?

Irish Murdoc om «Love» som utfordrende øvelse. I Philosophy Now nr. 148 er hovedinspirasjonen forfatteren IrishMurdoch (1919-1999). Hun har som forfatter skrevet bøker som Under the Net og The Sea, the Sea og fått mange priser for sitt forfatterskap. Men hun var også filosof som skribent og underviser. «Love» er ikke enkelt å oversette til norsk. Love betyr «kjærlighet», men også «forelskelse» og «å være glad i» om man skal tro ordbøkene. Murdoch var i sin tid opptatt av kunstnere og kunstverk som formidlere av hva det å elske og/eller oppleve ekte kjærlighet egentlig innebærer. Når vi virkelig elsker må vi, om vi skal være sikre på at vi opplever ekte kjærlighet legge til side alle våre vanligvis ego-sentrerte aktiviteter for å kunne oppleve og føle på virkelig kjærlighet slik den er, mente Murdoc. Genuin kunstopplevelsen kan gi oss denne følelsen. Men hun skrev også: «… the highest love is in some sense impersonal is something wich we can indeed see in art, but which I think we cannot see clearly, except in a very piecemal manner, in the relationship of human beeings». Hun mener at man unntaksvis kan finne ubetinget kjærlighet i relasjoner mellom mennesker f.eks. i en foreldres kjærlighet til sitt barn, men at dette er unntak. Vi kan bare helt unntaksvis stå inne for «Elsker deg» som utsagn i relasjoner mellom mennesker om vi skal ta Murdoc på alvor.

Andre filosofer er ikke like strenge som Murdoc. I artikkelen i Philosophy Now trekker Stephen Leach, som introduserer Murdocs filosofi rundt temaet, frem tre innvendinger mot hennes påstander. Han mener at et aspekt ved å være forelsket kan være nettopp å akseptere at man selv eller den man elsker ikke er perfekt. I et virkelig kjærlighetsforhold må vi kunne akseptere at noen ganger er det akseptabelt å ikke være perfekt. Han stiller også spørsmål rundt sammenhengen mellom følelsesmessig oppmerksomhet og følelsesmessig tilnærming som han mener er en forutsetning for utvikling av et kjærlighetsforhold. Det siste mener han Murdoc avviser med sine krav til "love" som «in some sense impersonal». Og til sist hevder han at Murdoch skriver forelsket om kjærlighet, men at hun egentlig bare beskriver en visjon og ikke kjærlighet i seg selv. Så kanskje kan vi da allikevel si at jeg «Elsker deg» til en som vi gjerne vil oppleve dette med, og få lov til å se an hvordan det utvikler seg.

Om å gi klemmer og andre innspill på denne bloggen. Pandemien vi nå forhåpentligvis har lagt bak oss har gjort oss fjerne for hverandre. I februar i fjor skrev jeg at vi må huske på å gi hverandre klemmer når det blir lov igjen. Vi trenger nærhet som del av vår egenutvikling som mennesker selv om vi ikke går så langt at vi elsker hverandre. Andre poster på bloggen tar opp emosjonell og sosial intelligens og verdien av selvrefleksjon. Slik intelligens og refleksjon kan kanskje gi innsikt i hvordan å finne den man på alvor skal si «Jeg elsker deg» til med best mulig timing.

Er det mulig å forandre egen personlighet?

Er det mulig å forandre sin egen personlighet? Hva er egentlig personlighet og hvordan kan vi ta tak i den den? Å gi å ta mer i møter med mennesker er et sted å begynne.

I New Scientist utgave 15. januar i år hevder vitenskapsjournalisten Miriam Frankel at dette et stykke på veg er mulig i en artikkel med tittelen «How to hack your personality». Siden jeg ikke alltid er helt fornøyd med meg selv og/eller ser at jeg klart noen ganger gjerne skulle vært en bedre utgave av meg selv, har jeg lest artikkelen og forsøker her å dele noen impulser fra Miriam. 

Hva er personlighet og hvordan kan vi «kartlegge» den? Frankel viser i artikkelen til «The Big Five model» eller på norsk «Femfaktormodellen». Femfaktormodellen forutsetter at alle mennesker grunnleggende deler noen bestemte felles egenskaper eller personlighetstrekk som i større eller mindre grad gjør seg gjeldende hos den enkelte. Et personlighetstrekk er en egenskap ved en selv som får en til å handle på en bestemt måte i bestemte situasjoner. Det forutsettes også at disse handlingsmønstrene er relativt stabile over lengre tid. Men forskning, med utgangspunkt i denne modellen, har vist at personlighetstrekkene blir stadig tydeligere mellom 20- og 40-års alder, for så å stabilisere seg mellom 40- og 60-års alder. Vi blir mere åpne etter 50 og mer ekstroverte etter 60. Forskning på tvillinger har vist at gener kan forklare mye av forskjellene i personlighet. Behandling for depresjon, angst og spiseforstyrrelser har vist seg å ha innvirkning på personlighetstrekk målt etter denne modellen. Det hører til saken at femfaktormodellen er omstridt som mye ellers innenfor områder som dette.

Åpenhet, Planmessighet, Ekstraversjon, Medmenneskelighet og Nevrosisme. Hva er innholdet i disse begrepene? Åpenhet forutsetter fantasi, estetisk sans, nærhet til egne følelser, ideer og verdier og evne til handling. Planmessighet er karakterisert ved kompetanse, orden, plikttroskap, presentasjons-streben, selvdisiplin og betenksomhet. Altså temmelig tett på Superwoman når det blir ekstremt. Ekstroversjon eller ekstraversjon som personlighetstrekk er knyttet til evnen til å utstråle sosial varme, selvmarkering, sosial aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Medmenneskelighet gir utslag om du er tillitsfull, rett frem, altruistisk, føyelig, kan være beskjeden og dessuten følsom og/eller empatisk overfor andre menneskers følelser. Nevrotisisme, som det siste, scorer du på om du har angst eller er engstelig, fiendtlig innstilt, deprimert, selvbevisst, impulsiv og sårbar. Totalt er det mye å holde styr på, og å forholde seg til, om man vil gå dypere inn i det å forstå seg selv etter dette skjemaet. Men hva så når du har funnet ut av deg selv og vil endre på noe av det du er minst fornøyd med?

Fake it till you make it! Dette er i hovedsak Frankels oppskrift for å endre personlighet. Våre tanker og handlinger kan påvirke vår personlighet og i noen grad endre den. Setter du deg fore å bli systematisk flinkere til å innlede samtaler med mennesker du treffer vil dette gjøre deg mer ekstrovert. Du kan begynne med å si hei til og snakke med menneskene i butikken der du kjøper maten din. Invitere en gammel bekjent på en kopp kaffe i byen og forberede deg til en samtale om gamle dager og hva som har skjedd siden sist. Slik kan du bli mer ekstrovert. Skriver du samvittighetsfullt ned fødselsdagene til mennesker du bryr deg om i kalenderen din er du på veg til å utvikle din evne til å vise medmenneskelighet gitt at du følger opp med å sende dem en hilsen på dagen. Vil du føle deg bedre kan du begynne med å notere det du har glede av å tenke på i livet du lever, daglig. Kanskje må du lete litt for å finne det, og øve deg på å glede deg? Å smile til mennesker du møter. Og skrive en post om noe du gjerne vil forstå og prøve å se det fra minst to sider vil gjøre deg mer åpen etter hvert. Frankel har flere gode råd.

Om å gi å ta i møter med mennesker, selvrefleksjon, emosjonell og sosial intelligens. Denne bloggen er del av mitt lett introverte personlige prosjekt for å forstå verden, bedrive egenutvikling og forstå meg selv bedre og kanskje bli et bedre menneske. Derfor har jeg tidligere «forsket litt» rundt det å gi og ta i møter med mennesker, selvrefleksjon, emosjonell og sosial intelligens, hva som kan gi impulser til å tenke nytt, og også transaksjonsanalyse som jeg en gang for mange år siden ble fasinert av. Jeg deler dette gjerne med deg.

Selvinnsikt, transaksjonanalyse, psykologiske kontrakter og sosial intelligens

Om selvinnsikt og ledelse. Thomas og Gitte Nesset Middelfart er organisasjonspsykologer og skriver om ledelse i Dagens Næringsliv. Fjerde desember i fjor var temaet lederes selvinnsikt eller mangel på slik innsikt. Introduksjonen var signert Leder 45. Thomas og Gitte svarte at selvinnsikt er viktig og at personlighetstester og tilbakemeldinger fra kolleger og medarbeidere kan være nyttige verktøy. Det er sikkert riktig. Jeg vil peke på noen andre tilnærminger som jeg har tro på og som jeg vil eksemplifisere med henvisning til noen tidligere poster på denne bloggen. Disse kan være et supplement til personlighetstester og også verktøy for å initiere tilbakemeldinger. Jeg er opptatt av at vi fortsatt kan lære noe av klassikerne innenfor ledelsesfaget. Og mine referanser er derfor til klassikere.

Transaksjonsanalyse og Joharivindu. I en post, publisert 24.1.2021, har jeg gitt en kort introduksjon til Transaksjonsanalyse som er et verktøy utviklet i årene mellom 1960 og 1980 og som etter min oppfatning og erfaring er så selvforklarende at ikke-psykologer med litt velvilje på egenhånd kan skape seg litt mer innsikt i seg selv. Hvorfor jeg er som jeg er? Hva jeg kan gjøre for å få i stand små endringer i måten jeg fremstår på? Nettsøk på transaksjonsanlyse vil gi mange treff (vel 8000 hos meg) så her er det mye inspirasjon å hente og en rik litteratur. I denne sammenheng, tilbakemelding fra kolleger og medarbeider, er JOHARI-vinduet, gjengitt nedenfor et mulig verktøy.

Karriereankere og psykologiske kontrakter. I en annen post, publisert 22.11.2021, har jeg gitt en presentasjon av karriereankere og sosiale kontrakter. Igjen knyttet til en klassiker fra 40 år tilbake. Karriereankere er våre mer eller mindre bevisste forestilling om hva vi ønsker å få ut av livet. Disse beskriver et individs forståelse av seg selv og hvilken verdi for, og rolle, vedkommende kan ha i den organisasjonen man er ansatt i. Denne «forankringen» er avgjørende for den motivasjonen en etter hvert har for å fortsette å være en del av organisasjonen. Ansettelseskontrakter er formelle og skriftlig hos seriøse arbeidsgivere. Men denne dekker ikke alle forhold som er av betydning for oss når vi tar hensyn til våre karriereankere. «Den psykologiske kontrakten», en ikke formell kontrakt som dekker forhold som ikke omtales i ansettelseskontrakten, konsentrert om de forventninger man har til f.eks. ledelse, kolleger, relasjonelt arbeidsmiljø etc. er løsningen. Bevisstgjøring om innholdet i denne er et viktig grunnlag for å forstå seg selv i forhold til den organisasjonen man arbeider i menneskene man møter der.

Emosjonell intelligens. Når jeg først er i gang vil jeg også henlede oppmerksomheten på en post, publisert 9.2.2021, som gir en kort innføring i emosjonell og sosial intelligens. Begrepene benyttes om hverandre. Emosjonell intelligens er kort fortalt evnen til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og å kunne skille mellom dem. Emosjonell intelligens forutsetter at du tar deg tid til å kjenne på følelsene dine og samtidig forstår hva disse gjør med deg og hvordan de og du virker på andre. Å ta tenkepauser og tenke seg om før du snakker er viktig. Du må kontrollere følelsene dine, ikke være en slave av dem. Du må lære deg å tåle kritikk og ta lærdom av kritikk når du får den. Då må våge å si hva du mener, men altså tenke først. Du må kunne gi ros og kunne gi tilbakemeldinger som oppleves meningsfulle av de som får dem. Du må kunne vise medfølelse. Du må beskytte deg selv og andre mot følelsesmessige sabotasjer i form av manipulering. Du må kunne be om unnskyldning og praktisere "forgive and forget". Det finnes læreplaner for utvikling av Emosjonell intelligens. 

Andre aktuelle poster når selvinnsikt og egenutvikling er tema kan være «Om metakognisjon» og om «Å gi og ta i møte med andre mennesker».

Hvordan presenterer du deg selv? Saklig, mytisk, metaforisk eller?

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Er du faktabasert eller forteller en myte om deg selv. Livsmetaforer bygges ofte opp rundt veier, piler som peker og/eller trapper. Her følger inspirasjon til selvransakelse og utvikling av din egen livshistorie.

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Tenk deg at du skal presentere deg for nye mennesker? Du er ny på jobben, i selskapet eller denne forsamlingen. Konsentrerer du deg om fakta, som når og hvor du ble født, vokste opp, gikk på skole, tok utdanning, din nåværende sivilstatus? Eller legger du an en mer reflekterende form, forteller om hvordan det var å vokse opp der du kommer fra og hva som var avgjørende for deg i noen viktige valgsituasjoner i livet ditt? Ditt valg av form på din «livshistorie» forteller i seg selv mye om hvem du er.

Faktabasert eller en selvlaget myte. Velger du det første alternativet er du i hovedsak faktabasert, på trygg grunn, men fremstår kanskje som litt kjedelig. Velger du den andre innfallsvinkelen byr du mer på deg selv. Forteller mer om hvem du egentlig er. Men også her finnes det feller du bør unngå ifølge mine kilder. Kanskje du understreker historien med personkarakteristikker som «jeg er egentlig litt introvert» eller «jeg er egentlig en oppgaveorientert nerd» fordi du nylig har vært på en forestilling med foredragsholderen Thomas Erikson, eller har lest bøkene hans. Eller du finner en annen inspirasjon. Men hvor mye er dette egentlig deg? Forskere som har studert fenomenet mener at vi med støtte i slike forenklede skjematiske inspirasjoner er tilbøyelige til å lage oss myter om hvem vi er. Vi sier egentlig ikke så mye om hvem vi egentlig er.

Livsmetaforer: Bokser, kurver, veier, piler som peker og trapper. Bruk av livsmetaforer er en annen veg frem til å konstruere en livshistorie eller selvpresentasjon. «Livet er som en konfekteske», en slags mystisk boks. «Du vet aldri hva du får og om du liker det». Eller, «Livet er som en fruktkurv». «Du kan selv velge det du liker». Dette er to ganske åpne livsmetaforer hentet fra litteraturen, men de er lite nyttige i vår sammenheng. Mye brukte livsmetaforer beskriver livet som en vei, du kommer fra et sted og/eller en hendelse, er underveis, kanskje på vei mot et mål eller flere. Kanskje står det pekende veiskilt i vegkryss langs veien. Kanskje er veien svingete, med noen bratte bakker eller kanskje ikke. Å tenke på livet i stadier, kanskje i form av en trapp, er opp gjennom tidene benyttet av psykologer som f.eks. svenske Erik H. Eriksen i det klassiske verket «Barndommen og samfunnet». I følge Whitbourne, som er referert nedenfor, er det lite forskningsmessig belegg for generelt å dele livet inn i slike stadier. I sitt eget liv står man selvsagt fritt til å velge en slik beskrivelse.

Inspirasjon til selvransakelse og egenutvikling av din egen livshistorie. Denne posten er inspirert av «How You Shape Your Life Story» av professor og psykolog Susan Krauss Whitbourne gjengitt i desember utgaven av Psychology Today, supplert med en tidligere artikkel av Whitbourne om livsmetaforer i samme magasin. Her vil jeg rette oppmerksomhet mot noen andre poster på denne bloggen som kanskje kan være til nytte om du skulle ha behov for å arbeide litt med en egenpresentasjon. Thomas Erikson er allerede nevnt. Han er ikke den eneste som ser tilværelsen gjennom firefeltsfremstillinger. Johari-vinduet er en firefeltsfremstilling som inviterer til dialog med mennesker som kjenner deg og kanskje kan fortelle deg noe du ikke vet om deg selv. Posten om transaksjonsanalyse inneholder mulig inspirasjon til selvransakelse for de som er åpne for en slik øvelse. Samme gjelder postene om selvrefleksjon og emosjonell og sosialintelligens. Og kan du når du kort forteller hvem du er hente frem fra lommen en fysisk gjenstand som passer inn i historien du forteller blir den mer autentisk. 

Om du skryter litt av tidligere arbeidskameraters oppfinnsomhet blir ikke din historie dårligere av det. Noen av mine arbeidskamerater kom i sin tid opp med ideen om å lage en egen sangbok med viser fra studentmiljøene til ingeniørstudentene som senere ble medlemmer av NIF (som nå heter Tekna). En av dem tok enda på seg jobben å samle inn sanger og redigere boka som ble delt ut på et representantskaps-møte i foreningen. En suksess der og da. Bildet av ormen som svømmer på forsiden av tidsskriftet VANN er mitt og ble valgt av redaksjonskomiteen som forsidebilde på denne utgaven. Min eneste suksess som fotograf.