Er det mulig å forandre egen personlighet?

 Svaret er ja om du forstår hva personlighet er. Resepten for forandring er «Fake it till you make it».

Hack din egen personlighet. Vitenskapsjournalisten Miriam Frankel skrev for noe tid tilbake i New Scientist at det er mulig «å hacke» sin egen personlighet. Frankel trekker i artikkelen frem «The Big Five model». Femfaktor-modellen definerer fem grunnleggende personlighetstrekk.  Åpenhet forutsetter fantasi, estetisk sans, nærhet til egne følelser, ideer og verdier og evne til handling. Planmessighet er karakterisert ved kompetanse, orden, plikttroskap, presentasjons-streben, selvdisiplin og betenksomhet. Ekstraversjon som personlighetstrekk er knyttet til evnen til å utstråle sosial varme, selvmarkering, sosial aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Medmenneskelighet gir som utslag at du er tillitsfull, rett frem, altruistisk, føyelig, kan være beskjeden og dessuten følsom og/eller empatisk overfor andre menneskers følelser. Nevrotisisme, som det siste, scorer du på om du har angst, er engstelig, fiendtlig innstilt, deprimert, selvbevisst, impulsiv og sårbar. Totalt er det mye å holde styr på, og å forholde seg til, om man vil gå dypere inn i det å forstå seg selv etter dette skjemaet. Det hører til saken at modellen er omstridt som mye ellers innenfor områder som dette.

Hva så når du har funnet ut av deg selv og vil endre på noe av det du er minst fornøyd med? Fake it till you make it! Dette er Frankels enke oppskrift for å endre personlighet. Hun hevder at våre tanker og handlinger kan påvirke vår personlighet og i noen grad endre den. Setter du deg fore å bli systematisk flinkere til å innlede samtaler med mennesker du treffer vil dette gjøre deg mer ekstrovert. Du kan begynne med å si hei til og snakke med menneskene i butikken der du kjøper maten din. Invitere en gammel bekjent på en kopp kaffe eller en øl i byen og forberede deg til en samtale om gamle dager og hva som har skjedd siden sist. Slik kan du bli mer ekstrovert. Skriver du samvittighetsfullt ned fødselsdagene til mennesker du bryr deg om i kalenderen din er du på veg til å utvikle din evne til å vise medmenneskelighet gitt at du følger opp med å sende dem en hilsen på dagen. Vil du føle deg bedre kan du begynne med å notere det du har glede av å tenke på i det livet du lever, daglig. Kanskje må du lete litt for å finne det, og øve deg på å glede deg og å smile til mennesker du møter. Fake it to you make it!

Er Putin fanget i RMS, ultranasjonalistisk fascist eller drømmer han om Eurasia

Mange har den siste tiden tatt seg på tak å forklare Putins personlighet. Hva slags ideer er det som er samlet i hodet hans? Hvorfor er han som han er? Hvorfor sier han det han gjør, og gjør som han gjør? Alt dette for å kanskje forstå bedre at det nå er krig i Ukraina, og at de krigshandlingene som vi hører om og ser der kan bli så forferdelige og skremmende.

Putin og RM-syndromet (RMS). SimonTisdall er spaltist i The Guardian, på alder med Putin, og en

av mange som har reflektert rundt Putins personlighet. Han kaller innledningsvis i sin omtale i januar i år, før Ukraina ble angrepet, Putin for «a rogue male» en «dangerously out-of-control, cold-hearted loner». Mange vil nå, flere uker ute i krigen sikkert være enig i at han treffer noe med denne karakteristikken. Han mener Putins mål er å gjenreise Sovjets storhet og knuse Kyivis pro-vestlige krefter. Han mener Putin alltid har vært en ubehagelig, slesk, snik av en KGB-trent bølle hvis hovedmål i livet, ved siden av å holde på makten, har vært å svekke og splitte de vestlige demokratiene. Putins biografi understøtter kanskje dette, men blir vi så mye klokere av det? «Rough man»-fenomenet er ifølge Tisdall litterært og knyttet til forfatteren Geoffery Houshold som i 1939 skrev en bok om en enslig jeger som setter seg fore at han skal ta livet av en ikke navngitt europeisk diktator. Tenker vi 1939 kan vi vel finne inspirasjon. Ingen har vel så langt tenkt den tanken når det gjelder Putin, men dessverre, skriver Tisdall, har Putin selv få skrupler når det gjelder å få kritikere og opponenter til å tie. Tisdall, mener Putin, spiller på at Europa, NATO og Vesten, av frykt for å utløse en større krig, ikke våger å sette hardt mot hardt. Putin støtter seg til erfaringene fra tidligere kriger han har satt i gang, senest fra bruk av kjemiske våpen i Syria. Putins erfaring er at han som «The rough guy» slipper unna.

Putins biografi understøtter kanskje dette, men blir vi så mye klokere av det? «Rough man»-fenomenet er i følge Tisdall litterært og knyttet til forfatteren Geoffery Houshold som i 1939 skrev en bok om en enslig jeger som setter seg fore at han skal ta livet av en ikke navngitt europeisk diktator. Tenker vi 1939 kan vi vel finne inspirasjon. Ingen har vel så langt tenkt den tanken når det gjelder Putin, men dessverre, skriver Tisdall, har Putin selv få skrupler når det gjelder å få kritikere og opponenter til å tie. Tisdall, mener Putin, spiller på at Europa, NATO og Vesten, av frykt for å utløse en større krig, ikke våger å sette hardt mot hardt. Putin støtter seg til erfaringene fra tidligere kriger i Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina som han har satt i gang, og senest fra bruk av kjemiske våpen i Syria. Putins erfaring er at han som «The rough guy» slipper unna. 

Putin som ultranasjonalistisk fascist? Olav Hermansen, som er lærer i historie og samfunnsfag, skriver i Klassekampen at statsvitere de siste årene har vært i villrede når det gjelder å sette navn på regimet i Kreml. Noen av forslagene er: Nasjonalpopulistisk, illiberalt, eller machoautoritært slik Tisdall vel antyder. Hermansen samler seg om fascisme som begrep for å forstå russisk politikk. Han hevder at kjennetegn ved fascismen er nedbryting av demokratiet, mangel på ytringsfrihet, autoritær stat med kontroll over justissektoren og mediene, knebling av og forbud mot opposisjon, forgiftning, fengsling og likvidering av politiske motstandere. Så langt kjenner vi vel oss igjen. Hermansen viser også til at Putin i sine taler har referert til Ivan Iljin (1883-1954) som mente at fascismen var fremtidens politikk, at Russland trengte en «frelser», og at fascistisk kupp var en «frelsesgjerning». Iljins politiske skrifter ble, ifølge Hermansen, trykket opp og delt ut til alle ansatte i statsadministrasjonen rett før annekteringen av Krim. Hermansen viser også til Hitler som i «Mein Kampf» skal ha beskrevet løgnens betydning i propagandaen. Hitler mente at «små» løgner lett ville bli gjennomskuet. Man måtte derfor ty til «Store» løgner for at løgn skulle virke. Putins bruk av begreper som «fredsbevarende operasjoner» beskrivelser av de styrende i Ukraina som «nazister og narkomane» faller innenfor kategorien store løgner. Ivan Iljin, som er omtalt tidligere, skrev om «ukrainerne» i anførselstegn for å understreke at disse ikke eksisterte som folk som var løsrevet fra den russiske «organismen». Vi har vel hørt noe som ligner for ikke så lenge siden. Hermansen mener for sin del at diplomati og forhandlinger ikke vil føre frem i møte med det vi her og nå står overfor. 

Putin og drømmen om Eurasia. Jørn Holm-Hansen er seniorforsker ved By- og regionforsknings-

instituttet NIB-OsloMet. Han mener, også i Klassekampen, at for å forstå Putin må vi forstå ideologien rundt eurasianismen som han støtter seg på. Kort fortalt, om det er mulig, innebærer denne, for det første, at man mener at det eksisterer en eurasiatisk sivilisasjon som står i motsetning til den romansk-germanske sivilisasjon eller det kollektive Vesten som det kalles i Russland. Den eurasiatiske sivilisasjonen er for det andre mangenasjonal og stammer fra at østslaviske, turkotartariske og finsk-urgiske folkeslag har interagert. Det russiske ansees som en kjerne i denne kulturen. For det tredje er eurasianismen illiberalt konservativ i motsetning til Vestens individualisme, materialisme og aksept for indre samfunnskonflikter. For det fjerde baserer eurasianismen seg på geopolitikk. Statens styrke er knyttet til kontroll av landområder. Økonomi, teknologi, vitenskap og kultur, slik man tenker i Vesten, er av mindre betydning som kilde til styrke. Ideen om eurasianismen stammer fra fyrsten Nikolaj Trubetskoj som lanserte denne som grunnlaget for russisk identitet, styrke og storhet. Han mente at bolsjevikene var fremtiden. Bare de kunne videreføre Russland som eurasiatisk makt med «symfoni» mellom stat og tro, basert på en fastlagt ide, uten brytninger mellom ulike tankeretninger. En annen bidragsyter til dette ide-grunnlaget var Lev Gumiljov. Han bidro med ideen om at den mongolske arven var kjernen i den russiske personlighetstypen. Hen hevdet at etnisitet oppstår når kosmiske stråler fra verdenrommet treffer biomasse på jorden. De som treffes får uante krefter, danner et etnos og erobrer landområder. Han mente Europa var på hell og at det nå var Eurasias tur. Gumiljovs tanker fikk stor utbredelse i Sovjetunionen gjennom blant annet innslag i TV-programmer frem til han døde i 1992. Aleksander Dugin videreførte tankene og fikk også status som foreleser ved millitærakademiet der de eurasiatiske ideene i dag står sterkt. Putin skal selv, i en tale, ha tatt til orde for behovet for en eurasiatisk union som skulle gjøre medlemslandene til et selvstendig sentrum for global utvikling, og ikke lenger være en utkant mellom Europa og Asia. I den samme talen siterer Holm-Hansen Putin når det gjelder forholdet til Europa og USA: «Mange av de euro-atlantiske maktene har fornektet røttene sine, inkludert de kristne verdiene. De fornekter moralprinsipper og tradisjonelle identiteter: Kulturelle, religiøse og til og med seksuelle (…). Folk i den russiske verden er oppmerksomme på at det finnes en høyere moralsk verdi. De er mindre opptatt av sitt eget kjære jeg». I ideene rundt eurasianismen er østslaverne ett folk – det russiske. Ukrainerne og hviterusserne er greiner av dette. Invasjonen i Ukraina kan slik sees som et "naturlig" utslag av disse ideene.

Er det mulig å forandre egen personlighet?

Er det mulig å forandre sin egen personlighet? Hva er egentlig personlighet og hvordan kan vi ta tak i den den? Å gi å ta mer i møter med mennesker er et sted å begynne.

I New Scientist utgave 15. januar i år hevder vitenskapsjournalisten Miriam Frankel at dette et stykke på veg er mulig i en artikkel med tittelen «How to hack your personality». Siden jeg ikke alltid er helt fornøyd med meg selv og/eller ser at jeg klart noen ganger gjerne skulle vært en bedre utgave av meg selv, har jeg lest artikkelen og forsøker her å dele noen impulser fra Miriam. 

Hva er personlighet og hvordan kan vi «kartlegge» den? Frankel viser i artikkelen til «The Big Five model» eller på norsk «Femfaktormodellen». Femfaktormodellen forutsetter at alle mennesker grunnleggende deler noen bestemte felles egenskaper eller personlighetstrekk som i større eller mindre grad gjør seg gjeldende hos den enkelte. Et personlighetstrekk er en egenskap ved en selv som får en til å handle på en bestemt måte i bestemte situasjoner. Det forutsettes også at disse handlingsmønstrene er relativt stabile over lengre tid. Men forskning, med utgangspunkt i denne modellen, har vist at personlighetstrekkene blir stadig tydeligere mellom 20- og 40-års alder, for så å stabilisere seg mellom 40- og 60-års alder. Vi blir mere åpne etter 50 og mer ekstroverte etter 60. Forskning på tvillinger har vist at gener kan forklare mye av forskjellene i personlighet. Behandling for depresjon, angst og spiseforstyrrelser har vist seg å ha innvirkning på personlighetstrekk målt etter denne modellen. Det hører til saken at femfaktormodellen er omstridt som mye ellers innenfor områder som dette.

Åpenhet, Planmessighet, Ekstraversjon, Medmenneskelighet og Nevrosisme. Hva er innholdet i disse begrepene? Åpenhet forutsetter fantasi, estetisk sans, nærhet til egne følelser, ideer og verdier og evne til handling. Planmessighet er karakterisert ved kompetanse, orden, plikttroskap, presentasjons-streben, selvdisiplin og betenksomhet. Altså temmelig tett på Superwoman når det blir ekstremt. Ekstroversjon eller ekstraversjon som personlighetstrekk er knyttet til evnen til å utstråle sosial varme, selvmarkering, sosial aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Medmenneskelighet gir utslag om du er tillitsfull, rett frem, altruistisk, føyelig, kan være beskjeden og dessuten følsom og/eller empatisk overfor andre menneskers følelser. Nevrotisisme, som det siste, scorer du på om du har angst eller er engstelig, fiendtlig innstilt, deprimert, selvbevisst, impulsiv og sårbar. Totalt er det mye å holde styr på, og å forholde seg til, om man vil gå dypere inn i det å forstå seg selv etter dette skjemaet. Men hva så når du har funnet ut av deg selv og vil endre på noe av det du er minst fornøyd med?

Fake it till you make it! Dette er i hovedsak Frankels oppskrift for å endre personlighet. Våre tanker og handlinger kan påvirke vår personlighet og i noen grad endre den. Setter du deg fore å bli systematisk flinkere til å innlede samtaler med mennesker du treffer vil dette gjøre deg mer ekstrovert. Du kan begynne med å si hei til og snakke med menneskene i butikken der du kjøper maten din. Invitere en gammel bekjent på en kopp kaffe i byen og forberede deg til en samtale om gamle dager og hva som har skjedd siden sist. Slik kan du bli mer ekstrovert. Skriver du samvittighetsfullt ned fødselsdagene til mennesker du bryr deg om i kalenderen din er du på veg til å utvikle din evne til å vise medmenneskelighet gitt at du følger opp med å sende dem en hilsen på dagen. Vil du føle deg bedre kan du begynne med å notere det du har glede av å tenke på i livet du lever, daglig. Kanskje må du lete litt for å finne det, og øve deg på å glede deg? Å smile til mennesker du møter. Og skrive en post om noe du gjerne vil forstå og prøve å se det fra minst to sider vil gjøre deg mer åpen etter hvert. Frankel har flere gode råd.

Om å gi å ta i møter med mennesker, selvrefleksjon, emosjonell og sosial intelligens. Denne bloggen er del av mitt lett introverte personlige prosjekt for å forstå verden, bedrive egenutvikling og forstå meg selv bedre og kanskje bli et bedre menneske. Derfor har jeg tidligere «forsket litt» rundt det å gi og ta i møter med mennesker, selvrefleksjon, emosjonell og sosial intelligens, hva som kan gi impulser til å tenke nytt, og også transaksjonsanalyse som jeg en gang for mange år siden ble fasinert av. Jeg deler dette gjerne med deg.