Humor og latter i en vanskelig tid

Charlie Chaplin ga i 1940 liv til rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian. Politikk og lederskap har lange tradisjoner som humorkilde. Kanskje bør noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer.

 

Historiske tanker om latter. Den amerikanske psykologiprofessoren Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Boken er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og etologisk. Provines studier av latter var inspirert av studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer. Provine presenterte også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Immanuel Kant (1724-1804), Arthur Schopenhauer og Sigmund Freud for å dokumentere at latter ikke er bare spøk. 

Humor og latter hører sammen. The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR er tittelen på en bok redigert av den amerikanske filosofen John Morreal utgitt i 1987. Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt, eller som snur opp-ned på våre forventninger kan ha denne effekten.

Politikk som humorkilde på spøk og med alvor. Humor i Samtiden. Politikk er en humorkilde med lange tradisjoner.  Tidsskriftet Samtiden hadde i 2020 en utgave (nr. 4) om «Humor -makt og avmakt». Det er vel verdt å lese. Her tar Markus Gaupås Johansen for seg blant annet humor og politikk og introduserer Høyres forsøk på «å gjøre politikk litt gøyere», Politikk som tull og tøys, med andre ord. Han viser til narren som politisk korrektiv og mener vel at flere statsledere burde ansette en slik. Flere ganger gjennom historien har politisk humor fremstått som kritisk satire. Charlie Chaplin fremsto for eksempel i 1940 i filmen «The Great Dictator» som rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian, en parodi på Adolf Hitler og Nazi-Tyskland. I filmen fikk også Italias Benito Mussolini sitt, gjennom rollefiguren Benzina Napoloni, diktator i landet Bacteria. Noe å tenke på i dag? Kanskje burde noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer. Selvhøytidelighetene og de spesial-konstruerte historiefortellingene bør det ikke være vanskelig å parodiere. Putin og Trump er som eksempel like på mange områder også. Selv er jeg ikke i tvil om hvem som burde forespørres om å ta rollen som Villimir Paafun i Rossinia. Litt mer i tvil er jeg om hvem som passer i rollen som Dennis Tramp i Anarkia. Men kanskje, nettopp på grunn av selvhøytideligheten, bør man la dette være. Det kan komme til å virke mot hensikten.