ABE-reformen og norsk byråkrati. Hvor kommer byråkratiseringsideene fra?

 

Da Solberg-regjeringen med Fremskrittspartiet og Siv Jensen som finansminister startet sitt arbeid i 2013 var det å kutte i norsk offentlig byråkrati en viktig programpost. Avbyråkratiseringen skulle sikre «at folk flest som brukere kom i sentrum». Regjeringen som hadde flere statsråder enn noen tidligere norske regjeringer, innførte derfor, fra og med budsjettåret 2015, en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen) som fast del av sitt budsjettarbeid. ABE-reformen innebar og innebærer, enkelt fortalt, at budsjettene i offentlige virksomheter reduseres med 0,5 % årlig og at de midlene man slik får «fristilt» blir omfordelt til politisk prioriterte formål. Det overordnede målet er å fornye, forenkle og forbedre. 

Reformen ble støttet av tenketanken Civita som mente at veksten i norsk byråkrati ikke er bærekraftig. Fra et annet ståsted sa økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe til samme tid at Norge var blant verdens minst byråkratiske land. Hvorfor får offentlig byråkrati i Norge slik oppmerksomhet? Og hvorfor er oppmerksomheten ofte negativ eller kaller på latteren slik mange av oss gjorde av Atle Antonsens rollefigur, Tor Varhaug, i TV-serien NAV?

Max Weber lo ikke. Max Weber (1864-1920) var tysk sosiolog og trolig den første som tok for seg byråkratiet på en vitenskapelig måte, slik vi i dag definerer vitenskap. Han lo ikke. Snarer tvert imot. Han beskrev byråkratiet som en organisasjonsform som løser kompliserte oppgaver på en rasjonell og effektiv måte. Kjennetegn var skriftlig saksbehandling, klart definert arbeids- og ansvarsdeling og regelverk for saksbehandling. Dette var, mente Weber, en måte organisere aktiviteter på som var en grunnleggende forutsetning for det moderne industrisamfunnet som vokste frem på hans tid.

Frykten for staten, og byråkratiet. Franz Kafka var født i Praha i 1883, ble jurist og arbeidet i et forsikringsselskap. Han døde i 1924. Hans mest kjente bok, «Prosessen», ble publisert etter hans død i 1925. Bokens hovedperson Josef K. arresteres på sin 30-års dag og settes under tiltale av en utilgjengelig og uforutsigbar myndighet. Hva han er tiltalt for blir aldri klargjort. Hans opplevelser har gitt navn til betegnelsen «Kafka-prosess», i dag brukt om det å føre en umulig kamp mot et tilsynelatende ugjennomtrengelig byråkratisk system.

En annen innflytelsesrik forfatter, som i denne uhøytidelige undersøkelsen er viktig, er Ayn Rand, russisk-amerikansk forfatter og filosof. Hun ble født i Russland i 1905, men reiste derifra i 1926 og slo seg ned i USA. Hun fremsto etter hvert som en meget sterk forsvarer av individuell frihet og utga boken «Atlas Shrugged» i 1957. Rand var frimarkedsliberalist og antikommunist og var i godt selskap i USA første halvdel av 1950-tallet. I sin «fremtidsroman» beskriver hun et samfunn der de mest prominente og suksessrike mennesker oppgir det samfunnet de lever i som reaksjon på et regime som innfører omfattende og begrensende reguleringer. Både Karl I. Hagen og Siv Jensen har Ayn Rand blant sine favorittforfattere så vidt jeg vet.

Parkinson, Parkinsons lov og andre lovmessigheter. Langt fra alle som har tatt for seg byråkratiet har vært like alvorlige i sin tilnærming. C. Northcote Parkinson født i 1909 var professor i historie. I 1957 utga også han en bok, en ganske liten en, med tittelen «Parkinsons Law or The Pursuit of Progress”. Det er fra denne mannen og boken vi har, den etter hvert berømte, Parkinsons lov som sier at «arbeid ekspanderer til det fyller den tiden som er til disposisjon». Parkinsons arbeid var basert blant annet på studier av det engelske marinedepartementet i perioden 1914 til 1928 og på utviklingen i antallet engelske departementer og ministre i perioden fra 1740 til 1954. Politisk inflasjon var navnet han satte på det han mente var en utvikling det ellers var vanskelig å finne forklaring på.

Peter- og Dilbertprinsippene. Senere har andre fulgt opp med nye observasjoner. Laurence J. Peter var lærer, senere professor i lærerutdanning. Han er kjent for Peter-prinsippet som sier at «Enhver vil bli forfremmet til han når sitt inkompetansenivå». Dette betraktes som å være det motsatte av Dilbertprinsippet som sier at et selskap vil forfremme sine minst kompetente ansatte til mellomledelse for å begrense den skade de ellers ville kunne gjøre i organisasjonen. Scott Adams heter mannen bak denne «lovmessigheten». Adams var ingeniør og hentet inspirasjon fra observasjoner i banken der han var ansatt.

Mer humor å hente. For den som er interessert er der mye mer slikt å hente, fra flere mer eller mindre seriøse prinsipper, fra TV-serier som «Javel, herr statsråd», Etaten og NAV, revyinnslag som «Supperådet» og fra tegneserier som Dilbert, Statsministeren og Lunch. Fellesbetegnelsen er et stykke på veg byråkratihumor. Ikke rart oppfatningen om byråkratiets vokseevne og tidvise udugelighet har festet seg.

Hva kan vi så konkludere med så langt? Kanskje at det meste av byråkratihumoren er inspirert av andre byråkratier enn det offentlige. Kanskje er det verdt også å merke seg Parkinsons forklaring på sine funn når han formulerte Parkinsons lov. Han snakket om politisk inflasjon. Kanskje er det politisk reformiver som skaper et stadig mer omseggripende byråkrati? Den amerikanske professoren og biologen David Sloan Wilson som driver evolusjonsbiologisk forskning på den norske modellen antyder at det kan være slik. Kutt byråkratiet, ja, men hva og hvor er egentlig byråkratiet man bør kutte og effektivisere? Er det i Folkehelseinstituttet, i fengselsvesenet eller andre institutter og vesener eller er det blant de politiske rådgiverne i departementene, disse er det etter hvert blitt mange av, eller?