Presidentvalget i USA 2024: Trump som president fra 2025 og Biden stilt for riksrett?

Etter seirene i primærvalgene i Iowa og New Hampshire blir trolig Trump Republikansk presidentkandidat og blir han president vil kanskje Biden bli stilt for retten anklaget for korrupsjon. Og asiatiske statsledere vil heller ha Trump enn Biden som president i USA.

Etter seirene i primærvalgene i Iowa og New Hampshire mener mange nå at det overveiende sannsynlig at Trump blir republikanernes presidentkandidat i presidentvalget til høsten. Men samtidig foregår det møter i noen delstater der tema er om Trumps anstrengelser for å få valget i 2020 omstøtt med bakgrunn i påstått valgfusk og kanskje i særdeleshet hans åpne oppfordring i tale til tilhengere om å storme Kongressbygningen 6. januar 2021 under opptellingen av valgmanns-stemmer, noe som mange oppfattet som et forsøk på statskupp. I delstaten Illinoi vurderer i skrivende stund valgstyret som har fire representanter fra hver av partiene, om de skal stenge Trump ute fra primærvalget eller om dette er en beslutning man bør overlate til USAs Høyesterett som i løpet av snau uke fra nå skal behandle en tilsvarende sak oversendt fra staten Colorados lokale høyesterett. Delstaten Maine har nå også meldt seg på med beslutning om å utestenge Trump fra primærvalget. Trump omtaler det som nå skjer i disse statene som inngrep i valget og et Demokratisk plot for å påvirke valget i november.

Trump hevder fortsatt at det presidentvalget i 2020, der han ble slått av Biden, var rigget. Slike påstander har han også kommet med tidligere i tilknytning til valget av Obama. Samtidig avslørte han at han ikke forsto hvordan presidentvalget i USA var organisert. Trump beskrev i ettertid valget av Obama slik: «Dette valget er et komplett bedrag og en parodi. Vi er ikke et demokrati». Senere etter at han selv vant valget i 2016 hadde pipen fått en annen lyd. Hillary Clinton fikk over 2,5 millioner stemmer mer en Donald Trump i valget i 2016. Nå mente Trump at «Valgmanns-systemet er faktisk helt genialt». Og her er vi ved sakens kjerne.

Når man velger president i USA er det bare indirekte velgerne som velger president. Presidenten utpekes av valgmenn fra hver enkelt stat og valgmennene utpekes av partiet til den kandidaten som vant valget i den enkelte delstat. I alt inneholder den amerikanske valgmanns-forsamlingen 538 kandidater. Det er hvordan denne forsamlingen blir til som er poenget her. Valgmanns-systemet setter 37 av 50 delstater ut av spill og med disse følger 72 % av stemmene. Når Trump har sagt og sier at valgene har vært rigget har han et stykke på veg rett i det. Men valgene er rigget på en annen måte enn han gir uttrykk for. Vi snakker ikke om avgitte stemmer som ikke er talt opp, eller velgere som avgir flere stemmer og lignende. Presidentvalget i USA er rigget historisk gjennom gamle lovparagrafer som ble til sent på 1700-tallet. Det er ikke opptellingen av stemmer som er utfordringen, men fordelingen av valgmenn. Denne bestemmes dels av hudfarge og historisk innvandrer-bakgrunn. Dette gir rare utslag. California er den staten i USA som har flest innbyggere, men under 50% er hvite. I 2016 var det ca. en valgmann per 240.000 stemmer i California. Wyoming som er den tynnest befolkede delstaten i USA der 93% av innbyggerne er hvite. Staten hadde i 2016 en valgmann per 85.000 stemmer. I Senatet har som kjent alle stater to seter eller senatorer. California har 66 ganger så mange innbyggere som Wyoming, men begge stater har to senatorer i Senatet. Fremstillingen her er en kortversjon av en artikkel i Aftenposten innsikt fra 2017. 

Trump skiftet etter valget i 2016 syn på valgmanns-ordningen. Den var nå blitt genial. Men i valget i 2020 opplevde han igjen at noen måtte ha jukset med stemmesedlene, latt være å telle dem eller godtatt og talt stemmesedler som var falske. Men han forsøkte også påvirke utpekingen av valgmenn slik at et flertall av disse skulle godkjenne ham som vinner av valget. Som vi nå vet fikk Biden 81.283.381 stemmer i valget og 306 valgmenns stemmer mot Trumps 74.222.980 stemmer i valget og 232 valgmenn. Med Trump som president fra 2025 vil USA trolig møte en president som vil skaffe seg vide fullmakter til å styre, som omgir seg med jurister som «tenker riktig», deportere immigranter og føre «krig» mot narkotika-kartellene i Mexico med amerikanske soldater. Og Biden vil kanskje bli stilt for retten anklaget for korrupsjon knyttet til påstått forretningssamarbeid med sønnen Hunter Biden under perioden som visepresident. Republikanerne i Kongressen har allerede igangsatt undersøkelser som forberedelse til en slik sak. Om ikke den nye presidenten da innrømmer Biden immunitet.

Asiatiske statsledere vil heller ha Trump enn Biden som president i USA. Erik Solheim, tidligere leder av UN Environment hevder dette i en kronikk i Dagens Næringsliv 26. januar i år. Her adresserer han den dobbeltmoralen som ligger i USAs så langt kontante standpunkt til Russlands krig mot Ukraina som uakseptabel og veto mot kritikk av det han kaller 57 års okkupasjon av arabisk land. "USA er mot drap av hvite barn, men virker ikke like bekymret for drap på brune barn". Solheim mener det er slik hele verden utenfor Vesten oppfatter budskapet fra Washington. Han mener det amerikanske imperiet har nådd solnedgangen slik det britiske imperiet gjorde for 100 år siden. Han referer avslutningsvis til en middag han deltok i, i et av Asias mest demokratiske land og der man diskuterte det kommende amerikanske presidentvalget. Solheim oppdaget under middagen at han var alene om å fortrekke Biden som USAs president. Alle andre mente Trump ville være bedre for Asia og for verden.

Russisk språk og litteratur som våpen for russisk imperialisme i Ukraina

Russiske forfattere, litteratur, og russisk språk som virkemiddel for spredning av russisk ny-imperialistisk ideologi. 

Russisk språk og ny-imperialistisk ideologi. Den polsk fødte professoren i statsvitenskap Tomasz Kamusella stiller, i en artikkel i tidsskriftet New Eastern Europe sin utgave fra november-desember i fjor, spørsmålet: «Are Russian language and literature really so great?». Hovedbudskapet i artikkelen er at det russiske språket spiller en aktiv rolle i det han kaller det nåværende russiske regimets fascist-influerte ny-imperialistiske ideologi.  Dette står i kontrast til engelsk-språklige land og regjeringer som overlater språket og språkbruken til sine borgere og der språkpolitikk i beskjeden grad er eget tema. I Sentral- og Øst-Europa er det slik Kamusella ser det motsatt. Språk-politikk benyttes aktivt for å fremme en felles etno-lingvistisk nasjonalisme blant innbyggerne, ved å samle dem rundt samme språk, under "Den store russiske litteraturen".

Språk-kultur som våpen og Russiske forfattere som bidragsytere. Han mener vesten og vestens språkforskere med russisk som spesialområde ikke forsto hvordan Moskva brukte kultur og språk som våpen Praksis i Sovjetunionen var at man ikke publiserte fiksjonslitteratur som ble skrevet på andre språk enn russisk før det forelå en russisk oversettelse og selv da ble den originale teksten justert slik at den passet til den russiske versjonen som også alltid ble lagt til grunn ved oversettelser til europeiske språk. Kamusella trekker i artikkelen frem tre store og kjente russiske forfattere, Leo Tolstoy, Joseph Brodsky og Aleksandr Solzhenitsyn (Nobels litteraturpris i 1970). De to første fremmet begge i sin litteratur, ifølge Kamusella, russisk imperialistisk tankegods. Brodsky erklærte seg så sent som i 1998 som motstander av retten til frigjøring og selvstendighet for landene i det da allerede avviklede Sovjetunionen. Dette markerte han ved å omtale disse landene samlet under betegnelsen «Vest-Asia» for å understreke deres tilknytning til Russland. Kamusella mener Solzhenitsyn, som avslørte folkemord i de sovjetiske fangeleirene også hører med blant støttespillerne for en slik imperialisme og viser til at han i en refleksjon rundt Russlands fremtid etter Sovjetunionens sammenbrudd skal ha uttalt: «Should someone ask me wether I would indicate about West such as it is today as a model to may country, frankly I would have to answer negatively… The next war (which does not have to be an atomic one and I do not believe it will) may well bury western civilisation forever».

Det russiske språket og russisk imperialisme. Kamusella for sin del mener at det vi nå ser i Ukraina er et forsøk på å virkeliggjøre Solzhenitsyns spådom. Demokrati, menneskerettigheter og basal politisk frihet er under sterkt press. Han mener å oppfatte at noen intellektuelle europeere kanskje er ferd med å ta dette inn over seg: «Den store Russiske litteratur-arven» er del av og faktisk også et våpen i den konfrontasjonen med «Vesten og vestens verdier» som Europa nå opplever. Sovjetunionen ble avviklet for tre ti-år siden, men Sovjets kultur- og språkimperialisme lever videre. Kreml krever med dette som bakgrunn sine rettigheter til post-Sovjet-landene som del av en Russisk verden fordi de ikke har noen egen kultur verdt å nevne ut over det Russiske språket. I følge Kamusella er et helt kontinent av Sovjet og post-Sovjet litteratur på rundt 50 språk fortsatt skjult for lesere i vesten bak den ugjennomtrengelige jern-gardinen skapt av "Den store russiske litteraturen" der det ikke er plass til kritikk av sovjetisk og russisk imperialisme og totalitære styresett.

Falske aviser og konstruerte demonstrasjoner. Dette er overskriften på et oppslag i Dagsavisen 20. januar i år basert på et intervju med spesialrådgiver Eskil Grendahl Sivertsen ved Forsvarets Forskningsinstitutt. Han viser til at russerne ikke bare holder intern opposisjon skjult, men at de også bruker ny informasjonsteknologi til å spre enorme mengder med falske nyheter over hele verden for å svekke Vesten og styrke russiske interesser. De kloner kjente nyhets-nettsider for å spre falske nyheter og bruker AI genererte bilder som de gjorde da de presenterte som gate-kunst bilder av Zelensky som sluker penger angivelig malt på vegger i europeiske storbyer for å illustrere fiktiv intern motstand mot vestlige lands bidrag til Ukraina. 

Trump blir trolig gjenvalgt som president, er omstridt og utfordrer amerikanske demokrati.

Trump ligger an til å bli gjenvalgt som president, men er en omstridt kandidat som også utfordrer amerikanske demokrati.

Trump ligger an til å bli gjenvalgt som president. Donald Trump vant det første republikanske primærvalget som skulle peke ut partiets presidentkandidat. Dette skjedde i staten Iowa og Trump fikk over 50% oppslutning og er etter dette allerede stor favoritt til å bli republikanernes presidentkandidat. Få tror at Nikky HaIey vil kunne utfordre Trump slik det nå ser ut og at heller ikke Floridas guvernør Ron DeSantis vil kunne gi Trump kamp om nominasjonen. I meningsmålinger der Trump måles som kandidat til presidentvervet, mot Biden, leder han med 2,3 prosentpoeng. Ved forrige valg, valget Trump tapte var han på tilsvarende tidspunkt i valgkampen 5 poeng bak. Alderen fremstår som Bidens største handicap. Han var allerede når han tiltrådte som president i 2021 den eldste fungerende amerikanske presidenten. Presidentvalgkampanjene denne gang vil ifølge The Economist bli konsentrert om seks stater der utfallet er usikkert. Det er per i dag statene Arizona, Georgia, Michigan, Nevada, Pennsylvania og Winsconsin. Tidlige målinger fra disse statene viser at Biden ligger noen poeng bak Trump i alle stater. Velgerne i USA er i bevegelse. Hvite arbeiderklassevelgere sikret Trump seieren i valget 2016. Siden har også ikke-hvite velgere i samme gruppe flyttet seg i retning republikanerne. Spansk-amerikanere som tidligere var demokrater er på vandring samme vei. Samme gjelder fargede mannlige velgere. Eneste klare voksende velgergruppe for demokratene er de universitetsutdannede. Alt dette ifølge The Economist utgave 6-12 januar 2024 som bekymrer seg over at Demokratene ikke har en alternativ kandidat til Biden.

Men Trump er en omstridt presidentkandidat. To delstater forsøker å hindre ham fra å stille som presidentkandidat. Det vises til brudd på eden om å beskytte konstitusjonen som han ga da han tiltrådte som president i 2017. Bakgrunnen er hans spredning av konspirasjonsteorier om at valget i 2020 var rigget, at han egentlig vant valget, og oppfordringen til å storme Kongressbygningen som på mange vis fremsto som et forsøk på statskupp. I oktober 2023 valgte en dommer å gi Trump rettslig forbud mot å fremme trusler i offentlighet mot påtalemyndigheter, dommere og vitner i saken som er reist mot ham etter stormingen av Kongressbygningen. I november 2023 proklamerte Trump seg utsatt for heksejakt, enda en gang. Her gjaldt saken i New York der han er tiltalt for å ha manipulert verdiene av sine eiendommer for å få gunstige lånebetingelser. I desember erklærte han at når han igjen blir president vil sørge for at Joe Biden, ogfamilien hans, blir stilt for retten. Trump vil skaffe seg vide fullmakter til å styre, omgi seg med jurister som tenker riktig, slik han ser det. Han vil deportere immigranter og føre «krig» mot narkotika-kartellene i Mexico med amerikanske soldater. The GuardianWeekly hevder i et nylig oppslag (12. januar 2024) at Trump under sin presidentperiode mottok minst 8 millioner dollar i inntekter gjennom sine egne selskaper fra land som scorer høyt på korrupsjons-indeksen. Med dette brøt han både egne valgløfter og kanskje også regler som gjelder for sittende presidenter. Flere amerikanske historikere mener å kunne slå fast at Trump etter hvert nå er i ferd med å kvalifisere seg politisk som fascist.

Trump utfordrer, men kan ikke avvikle demokratiet alene. Alt oppsummert er det mange, ikke bare historieprofessorer, som mener at Trump som president for en ny periode vil være en trussel mot det amerikanske demokratiet. Noen mener valget er et spørsmål om liv eller død for demokratiet. Samfunnsforskeren Daniel Ziblatt som sammen med Steven Levitsky har skrevet boken «Tyranny of the minority» der de blant annet drøfter problematiske sider ved USAs valgordning som f.eks. at alle stater uavhengig av folketall velger to senatorer til senatet. California med 40 millioner innbyggere velger to senatorer. Det samme gjør Rhode Island med 1 million innbyggere. I et intervju med det danske Dagbladet Information, oversatt og gjengitt i Klassekampen 18. januar i år hevder han at et Demokrati ikke har en knapp man kan skru av om du får makt. Makten er spredt i ulike sentre som ingen president styrer alene. «Samfunnsvitenskapen har samlet inn data fra hele verden de siste 100 årene, og det er to helt klare lovmessigheter. Det ene er at demokratier som er veldig rike ikke får problemer. Det finnes ikke noe demokrati med BNP per innbygger over 17.000 USD per år som har blitt avviklet. Det andre er at gamle demokratier ikke dør. Ingen demokratier som er mer enn 50 år gamle, har kollapset». Men Ziblatt sier også at «Den amerikanske kapitalismen har de siste tiårene skapt en økonomisk ulikhet som er uforenelig md politisk likhet, og den nye kapitalismens ikoniske selskaper som Facebook og Google ødelegger forutsetningene for en demokratisk infrastruktur. Det setter hele det politiske systemet under press fordi milliardærene har mye mer å si en gjennomsnitts-velgeren». Så da så.

Biden tar igjen. Trump bruker mye energi på å flippe sine problemer med påtalemyndighetene over til å bli en politisk fordel for ham selv. Fortellingen han deler er at han er offer for en Demokratisk dyp-stat-konspirasjon. Han forteller sine tilhengere at det ikke er ham konspiratorene er ute etter, men de som er hans tilhengere. "De vil ikke at dere skal få velge den presidenten dere vil ha", er ofte sluttreplikken i dette resonnementet. Nå møter Biden disse fortellingene med tøffere språk enn tidligere. Han har startet sin gjenvalgs-kampanje. I en nylig avholdt tale fortalte han at Trump hadde tapt 60 rettsaker der han bestred valgresultatene fra høsten 2019. Dette utsatte han for å måtte ta inn over seg sannheten om at det var jeg, Biden, som vant valget og at han var taperen. Å bli kalt "taper" er blant det verste Trump vet. Han fortalte også om Trumps fremstilling av hendelsene i Kongressbygningen 6. januar  i 2020 der Trump i ettertid fortalte om god stemning, møte med patrioter og "a lot of love", mens resten av nasjonen sammen med sikkerhets-personalet i bygningen, i følge Biden først og fremst så "mye hat og vold". Trump har også laget en morsomhet av at en inntrenger som var sterkt påvirket av hans løgn om valg-juks angrep ektefellen til Nancy Pelosi med hammer. Bidens kommentar var "And he thinks that's funny. He laughed about it. What a sick - ". Biden unnlot å komme med personlighets-beskrivelsen, men overlot den til tilhørerne. Kanskje er ikke valget avgjort, men valgkampen kan uansett bli stygg.

 

Sør-Afrika har reist sak mot Israel i Haag. Israelske myndigheter bryr seg ikke, men prøver kanskje å gjenta en historisk tragedie.

Planlegger noen i Israel å gjenta en historisk tragedie uten å bry seg om Sør-Afrika og Den Internasjonale Domstolen i Haag. Og hva om man planlegger å gjenta en historisk tragedie? 

Planlegger noen i Israel å gjenta en historisk tragedie? Professor Bernt Hagtvedt skriver i Aftenposten 16. januar at avisen The Daily Telegraph har meldt at dette nå er en plan som diskuteres av regjeringen i Israel. Gaza skal ifølge samme nyhet av-befolkes og så re-befolkes av israelere. Statsminister Netanyahu skal til partifeller i Likud ha sagt at man nå arbeider med slike planer, men at det er en utfordring å finne land som faktisk er villige til å absorbere palestinere. De religiøst-fundamentalistiske partienes ledere, Betzalel Smotrich og Itmar Ben-Gvir skal allerede ha uttalt sin støtte til planen. Hagtvedt minner oss i sitt debattinnlegg om at man i 1937 i Polen arbeidet med tilsvarende planer for folke-forflytting av polske jøder til Madagaskar. Hagtvedt oppfordrer UD i Norge til å kalle inn den israelske ambassadøren i Oslo for å bringe klarhet i om dette er noe man faktisk har planer om i Israel. Med dette må vi anta at den opprinnelige ideen om å et "nytt hjem" for palestinerne på Sinaihalvøya er skrinlagt. Meningsmålinger viser at så mange som 70% av israelerne støtter en ide om "å oppmuntre til frivillig emigrasjon". Men hva så med Gaza-stripen? Yossi Dagan, leder og talsperson for 35 ulovlige bosettinger på Vestbredden oppfordrer sin partifelle Netanyahu til å støtte etablering av jødiske bosettinger på hele Gazastripen.  

Sør-Afrika har reist sak mot Israel i Den Internasjonale Domstolen i Haag. Det som er helt sikkert er at Den Internasjonale Domstolen (ICJ) i Haag (FNs domstol for avgjørelse i tvister mellom stater) for tiden behandler et saksanlegg Fra Sør-Afrika mot Israel for brudd på folkemord-konvensjonen. Tidligere har man reist spørsmål om Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC), som også ligger i Haag, ville ta ut tiltale mot ledere i Israel og Hamas for brudd på krigens lover, slik den har gjort med Putin og det russiske barneombudet for handlinger begått under krigen i Ukraina. Russerne og Putin snakker om internasjonale dobbel-standarder og at en ny verdensorden er på veg. Med bakgrunn i at Putin ikke kan reise til stater som har sluttet seg til domstolen uten å risikere å bli fengslet. Her er det viktig å ikke snuble i bokstav-kombinasjonene og funksjoner. ICC er opprettet for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord (også kalt genocid).

Netanyahu har sagt fra at israelske myndigheter ikke vil bøye av.  Professor Geir Ulstein skrev en kronikk i Klassekampen 17. januar om saken Sør-Afrika vs. Israel der Sør-Afrika opptrer på vegne av Palestina og på vegne av verdenssamfunnets interesse, for å hindre folkemord. Israel hevder prosessuelle argumenter for å få avvist saken, blant annet om at de ikke ble varslet i forkant. Det som gjør saken vanskelig er, ifølge Ulstein, at det er nødvendig å bevise at hensikten med krigshandlingen og blokaden av humanitær hjelp faktisk var helt eller delvis ødeleggelse av en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe. Israel hevder at de fører krig mot Hamas etter selv å blitt angrepet. Men, hevder Ulstein i sin kronikk: «folkemord-konvensjonen forplikter stater til å hindre folkemord og å straffe oppfordringer til slike handlinger». Sør-Afrika har i sin sak for ICJ fremsatt krav om at domstolen pålegger Israel å stoppe krigshandlingene, hindre oppfordringer til folkemord og at det gis tilgang for internasjonale undersøkelseskommisjoner. Her mener Ulstein at Sør-Afrika kan ha en sterkere sak. En utfordring er at det ikke finnes noe sanksjons-apparat som kan tvinge gjennom det ICJ bestemmer. Netanyahu har allerede uttalt at israelske myndigheter ikke vil bøye seg. Avgjørelsen fra ICJ er ventet i løpet av noen uker. 

Ukraina og Gaza, internasjonale dobbel-standarder og en ny verdensorden

Det er ikke alltid mulig å føre en konsistent utenrikspolitikk. Den såkalte «International rule-based order» er ikke helt i orden. Noen viser til doble standarder eller dobbel-moral. Andre til viser til en ny verdensorden og våpenhvile i Ukraina.

Ikke alltid mulig å føre en konsistent utenrikspolitikk. «Å være konsistent i utenrikspolitikken er en luksus politiske ledere ikke alltid finner mulig. Richard Haas skal engang ha sagt omtrent dette (her fritt oversatt). Haas har et langt liv bak seg som rådgiver for presidenter og generaler i USA og var også en periode utenriksminister. Utsagnet ble hentet frem av det The GuardianWeakly i et oppslag om president Joe Bidens forsvar av Israels invasjon av og krigføring på Gaza-stripen nesten samtidig som han fordømmer Russlands invasjon og krigføring i Ukraina. USA og Israel stemte like før årsskiftet sammen med åtte andre land mot en resolusjon i FN som krevde våpenhvile i Gaza. 

International rule-based order uten orden. Fjorårets siste utgave av The GuardianWeekly tar for seg dobbelstandarder i USA fordømmelse av Russland i Ukraina vs Israel i Gaza. Magasinet viser til at det er langt flere sivile drept etter to måneder Israelsk bombing av Gaza enn det er sivile drept etter to års krigføring i Ukraina.  Magasinet siterer også den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov som i en tale nylig kommenterte det som omtales som «International rule-based order» som amerikanerne viser til som referanse for sin utenrikspolitikk. «The rules were never published, were never even announced by anyone to anyone, and they are being applied depending on what exactly the west needs at a particular moment in modern history». En annen amerikansk utenrikspolitisk rådgiver med  Russland som spesialfelt, Fiona Hill, mener at Putin for tiden nok tenker at trenden i utviklingen er i hans favør særlig når han kan konstatere at fortsatt amerikansk støtte til Ukraina er blitt et stridsspørsmål blant amerikanske politikere.

Double standards? The GuardianWeekly har også hentet frem en uttalelse fra John Kerry, Secretary of State, under president Obama, som i 2016 kommenterte Russlands rolle i bombingen av Aleppo i Syria med «It is inappropriate to be bombing the way they are. It is completely against the laws of war, it is against any common morality, and it is costing enormously». De har også hentet frem en uttalelse fra Joe Biden i Polen i forbindelse med et-års dagen for den russiske invasjonen av Ukraina: «They have committed depravity, crimes against humanity, without shame or compunction. They’ve targeted civilians with death and destruction….». Senere uttalte amerikanske myndighetspersoner at «..the US government assessed that members of Russia’s forces had commited war crimes i Ukraine». Magasinet konkluderer med at «The US risks becoming synonymous with double standards».

En ny verdensorden og Ukraina. Putin har, igjen ifølge The GuardianWeekly, nylig holdt en tale for nye diplomater. Her sa han at verden nå gjennomgår det han kaller en kardinal transformasjon. Den grunnleggende forandringen består i at den tidligere unipolare verdensorden nå erstattes av en multipolar verdensorden. Jeg tror dette allerede er blitt opplagt for de aller fleste. Naturlig nok vil ikke en slik omstilling skje silkeglatt, men den er en realitet og omstillingen, vil jeg understreke, er ikke reversibel (her fritt oversatt). The GuardianWeekly mener at Putin nå ser frem til 5. november 2024, dagen for presidentvalget i USA, og at Donald Trump blir valgt som president. Trump ar skrytt av at han vil få slutt på krigen i Ukraina i løpet av 24 timer noe som Putin trolig forutsetter innebærer at Ukraina må avstå betydelige landområder til Russland. Trump har erklært Putin genial etter invasjonen i Ukraina, så vi kan vel ikke se bort fra at de sammen finner en løsning.

Russlands nylig reviderte utenrikspolitikk. Den antyder noe om hvilke utfordringer Putin ser for seg å møte når verden skal gjennomgå "en kardinal transformasjon". Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skrev i Aftenposten 2. mai i fjor om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her er Russland «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet» omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Senere omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Mer om dette og andre dystopiske samfunns-beskrivelser finner du på en post på denne bloggen fra mai i fjor.

Ideene om at Putin vinner krigen i Ukraina er ikke mer enn en følelse

Putin er ikke i ferd med å vinne krigen mot Ukraina, hevder Zelensky i intervju med The Economist. Ved å støtte Ukraina beskytter europeiske land seg selv.

Ideer om at Putin er i ferd med å vinne krigen i Ukraina har ikke rot i virkeligheten. The Economist har intervjuetVolodymyr Zelensky i Kiev om hans syn på krigen Russland fører mot Ukraina frem til nå og utsiktene videre. Zelensky mener at Vesten er i ferd med å tape følelsen av alvor i konflikten og krigen og at Ukrainerne selv har tapt følelsen av å leve under en ekstensiell trussel. Vi har kanskje ikke lykkes i 2023 slik verden håpet, innrømmer han. Kanskje ikke alt går så raskt som noen forestilte seg. Men ideen om at Putin vinner krigen er ikke noe mer enn en følelse. Realiteten er at russiske soldater fortsatt blir slaktet i Avdiivka. Britisk etterretning har regnet seg frem til at med den utvikling av krigen de nå ser vil Russland ha lidd tap av mer enn 500.000 drepte og/eller sårede soldater ved overgangen til 2025.

Putins soldater her ikke maktet å erobre en eneste større by i 2023, mens Ukraina har klart å bryte ned Russlands blokade av Svartehavet og nå er i stand til å skipe ut millioner av tonn korn langs sin egen kystlinje. Samtidig har Ukraina lykkes med å uskadeliggjøre en femtedel av den russiske svartehavsflåten i løpet av de siste fire månedene. Dette er avgjørende resultater ifølge Zelensky som mener at Krim blir et viktig innsatsområde for Ukraina i krigen mot Russland i året som kommer. På den andre siden er det, slik Zelensky ser det, opplagt en utfordring at man i noen av de landene som til nå har støttet Ukraina med penger og våpen ser ut til å tro at en Ukrainsk seier i krigen er umulig og derfor kan komme til å trappe ned sin støtte av penger og våpen som er nødvendig for at Ukraina skal kunne vinne krigen. Slik fatalisme kan bli til en selvoppfyllende profeti.

Ved å støtte Ukraina beskytter Europeiske land seg selv. Zelensky mener at det året vi nå er på veg inn kan bli avgjørende. Dersom Russland makter å gire opp sin innsats og Ukraina taper noe av den støtte de til nå har mottatt fordi mange av de bidragsytende nasjonene i løpet av året skal gjennomføre valg og derfor vil konsentrere mer av sin oppmerksomhet rundt innenrikspolitiske spørsmål. Han mener at det er viktig å holde fast ved at gjennom å støtte Ukraina beskytter Europeiske land seg selv for å bli utsatt for Russisk aggresjon. Dersom Putin og Russland tillates å kidnappe Ukrainske barn og underkue Ukrainas befolkning vil han ikke sky å gi seg på EU og NATO og medlemslandenes frihet og demokrati. Zelensky etterlyser stemmer som kan stå frem og si klart fra at Ukrainas forsvar er et forsvar for oss alle. Om fredsforhandlinger med Putin og Russland hevder han at det er umulig å forhandle med en terrorist-stat som Russland.

Det er lite å hente ut av forhandlinger med Putin. Denne posten er så langt en ganske fri oversettelse av intervjuet med Zelensky. Lenke til det originale intervjuet finner du her. Før den russiske invasjonen i Ukraina la Putin frem et forslag til avtale om deling av interessesfærene i Europa mellom Russland og Nato-alliansen. Denne ble aldri tatt frem til forhandling, men kan i ettertid kanskje forklare hvordan Putin tenkte og tenker. Avtalen er omtalt i en post fra februar 2022 på denne bloggen. Interessant i denne sammenhengen er kanskje også Russlands reviderte utenrikspolitikk-plattform som er omtalt i en post fra mai i 2022. Begge gir støtte til Zelenskys vurdering av at det er lite det er mulig å forhandle med Putin om.

Kjernekraft eller ikke kjernekraft - Det er spørsmålet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023, men førti land satser på denne teknologien for å realisere det Grønne skiftet.

Norsk Industri tror ikke på kjernekraft som kraftkilde. I januar i fjor uttalte daværende leder i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen at den norske produksjonen av kraft må økes med minst 20 %, tilsvarende 30 terawattimer (TWh) innen 2030. Havvind, flere landbaserte vindkraftverk og solceller på alle næringsbygg var anbefalingen. Atomkraft eller kjernekraft var ikke nevnt. Norsk Industri ønsket ikke å delta i en debatt om kjernekraft, var uten tro på dette som kraftkilde i Norge, og , mente begrunnet dette med at det norske samfunnet ikke ville akseptere en utbygging av kjernekraft. Ingen er kommet med et svar på hvordan man kan lagre avfallet fra slik kraftproduksjon mente Lier-Hansen for et år siden.

Energikommisjonen hadde heller ikke trua i 2023. Energikommisjonen, ledet av professor i samfunnsøkonomi Lars Sørgårds, la kort etter frem sin rapport, NOU 2023: 3. Energikommisjonen hadde som mandat: «…. å kartlegge energibehovene og foreslå økt energiproduksjon, med mål om at Norge fortsatt skal ha overskuddsproduksjon av kraft og at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri». Heller ikke kommisjonen hadde tro på atomkraft. Et flertall i kommisjonen mente at: «Kjernekraft er ikke en løsning for Norge nå, men Norge bør løpende følge den internasjonale utvikling innen kjernekraftteknologi og -sikkerhet». Kommisjonen mente at Norge burde ha som mål innen 2030 og ha etablert «minst 40 TWh høyere fornybar kraftproduksjon fra vannkraft, vindkraft, havvind og solkraft».

Førti land satser på kjernekraft for å møte behovet for grønn energi, Finland og Polen er blant disse skrev Jørn Siljeholm og Jan Emblemsvåg under vignetten «Med andre ord» i klassekampen 28. januar i fjor. Siljeholm og Emblemsvåg mente videre at «Uten kjernekraft er det umulig ånå klimamålsettingen regjeringen har satt seg». Kjernekraft er den energiformen som gir minst arealtap og mindre utslipp av klimagasser enn alle andre alternativer. FNs klimapanel er også positiv til kjernekraft, ifølge de to som også peker på de betydelige avfallsproblemene som følger med vindkraft. Bjarne Schieldrop, råvareanalytiker i SEB, utalte i et intervju i Dagens Næringsliv noen dager før dette at «Det vil være en enorm tragedie om vi ikke satser på kjernekraft». 

Fortsatt mange ubesvarte spørsmål om kjernekraft. Debatten rundt kjernekraft tok seg opp igjen rundt sist årsskifte. Viseadministrerende direktør Anniken Hauglie, mente i Dagens Næringsliv 21.12. var bekymret for kjernekraftdiskusjonen «kan bli en avsporing fra løsninger vi trenger for å møte kraftbehovet mot 2030 og 2040». Hun fikk umiddelbart svar fraMartin Hjelmeland og Jonas Kristiansen Nøland som svarte med følgende oppfordring: «Hvis det finnes ubesvarte spørsmål om kjernekraft, bør vi søke svar. Å nedtone kjernekraftens rolle i klimakampen er en avsporing». De mente også at den mye omtalte rapporten fra Rystad Energy konkluderer feil om kjernekraft i Norge. Rapporten bruker foreldede tall for andre energiløsninger og den økonomiske analysen er ikke teknologinøytral i de økonomiske analysene. Rystad svarer 3. januar i samme avis at «Det holder ikke med håp og tro». Og debatten fortsetter inn i det nye året med innlegg fra begge sider.

Kjernekraften – Er den nødvendig for å gjennomføre Det grønne skiftet? Dette var overskriften på en bloggpost på denne bloggen i februar 2022. Da hadde Nederland valgt sin vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk var kansellert. Man besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke ville kunne gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Da hadde Frankrike, som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk, besluttet å satse videre på teknologien, og EU var i ferd med å erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. I Norge hadde vi også da atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mente at det hastet å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». Rose og Hesthammer viste også til EUs vitenskaps-panel som hadde lagt frem en rapport der de konkluderte med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. En annen post på denne bloggen rundt samme tema finner du her.

Fallgruver og muligheter ved videre utvikling av kunstig intelligens.

  Vi har utfordringer med å forestille oss fremtiden. Vi er rett og slett dårlige til "å se den".

På innsiden av Teknologi-revolusjonen rundt kunstig intelligens. Linn Kongsli Hillestad rapporterer i Aftenposten 18. desember før jul i fjor fra San Franciscos. Sam Francisco beskrives som sentrum for KI-revolusjonen. De pengesterke og spekulanter følger med. De mest suksessrike San Franciscos baserte selskapene som arbeider med å utvikle kunstig intelligens ligger ifølge de som regner på sånt an til å doble og triple selskaps-verdien de neste halvåret og lokker med stillinger med årslønner i 100 millioners klassen (målt i norske kroner) om vi skal tro reportasjen. Slike utsikter tiltrekker seg både skarpe hoder, drømmere og spekulanter.

Farer og muligheter ved videre utvikling av kunstig intelligens. Pessimistene snakker om massearbeidsledighet, spredning av desinformasjon, utvikling av teknologi for avanserte cyber-angrep, muligheter for utvikling av nye kjemiske og biologiske våpen, at vi kan miste kontrollen over utvikling av vår sivilisasjon. Optimistene viser til muligheter for utvikling av nye medisiner, fusjons-energi, teknologi for effektivisering av produksjonsprosesser, teknologi for å bekjempe klimaendringer. De er opptatt av at den lovgivningen for å regulere utviklingen blir balansert slik at man beskytter mennesker samtidig som man åpner for konkurranse som muliggjør teknologiutvikling i positiv retning. Utfordringene er åpenbare. Og når lønns-utsiktene er som det antydes innledningsvis er det er trolig lettere sagt enn gjort.

Det er ulovlig å kopiere og spre opphavsretts-beskyttet innhold. Einar Ibenholt som er Strategidirektør i Gyldendal Norsk Forlag repeterer dette for oss i innlegg i Klassekampen 12. desember i fjor. I Norge har vi for eksempel en åndsverklov som i §2 første ledd slår fast at opphavspersonen har en «enerett til å råde over åndsverket ved fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmenheten….». Ibenholt forteller oss videre «for at en generativ språk-modell skal fungere må den «mates» med og «trenes» på store mengder tekster av høy kvalitet. Språk-modellene til Meta og Bloomberg ble basert på det hackede korpuset Books3. OpenAI har trolig benyttet det hackede korpuset Library Genesis». Ibenholdt skriver videre at å la en norsk språk-modell bli trent på opphavsrettslig beskyttet materiale er å legge til rette for en nasjonal godkjent industriell plagiat-maskin. Han mener også det vil fjerne kommende generasjoners motivasjon for i det hele tatt å skape nye åndsverk.

Vi har utfordringer med å forestille oss fremtiden. Vi er rett og slett dårlige til "å se den".  Richard Fisher, journalist i BBC Future arbeider med, og skriver om, vitenskap og teknologi. Han utga i fjor boken The Long View: Why We Need to Transform How the World Sees Time (Wildfire, March 2023). Han skrev også en artikkel i New Scientist 25. mars om temaet. Fisher innleder med å slå fast at det nå er enighet blant fremtidsforskere om at kortsiktig tenkning er et betydelig problem i industrialiserte samfunn. Manglende evne til å engasjere seg i å utvikle realistiske fremtidsutsikter og -konsekvenser blir tydelig i møte med fremtidens alvorlige utfordringer, som klimaendringer, tap av biologisk mangfold, utvikling av antibiotika resistens, økende inntekts- og levekårs-ulikheter, farene for atomkrig mv. Vi lever i en tid da øyeblikket og nåtiden får stor plass, det noen vil kalle «øyeblikkets tyranni». Både næringslivet og politikerne har nærtids-fokus på kvartalsresultater og neste valg, respektive. Børser leverer online aksjekurser rettet mot kjøp, salg og gevinst på investeringer her og nå. Fisher peker på flere andre mekanismer som bidrar til denne «nærsyntheten». Han hevder at vi har en tilbøyelighet til å vektlegge lett tilgjengelig informasjon og samtidig skyve på beslutninger der informasjon er mer usikker, som den alltid vil være når det gjelder fremtiden. Finnes det i det hele tatt historisk erfaring med innføring av ny revolusjonerende teknologi så er den at "det tar tid".

Smart cities, Intelligent cities, Green cities. Rundt 2010 ble begrepet Smart cities introdusert som en fremtidsversjon for byutvikling. Andre versjoner med omtrent samme innhold var Intelligent cities eller Green cities. De siste var et mer direkte svar på miljøutfordringene og global oppvarming, men informasjonsteknologi og utviklingen av denne var sentral i alle versjoner av disse fremtidsbyene.  MIT Technology Review og Jennifer Clark, stilte i 2021 spørsmålet: «Technology can help fix many problems that cities face to day. So why hasn’t it? IBM’s Smarter Cities Challenge in 2010 fremstilles av Clark som begynnelsen på «Smart City» bølgen. IBM tilbød substansielle belønninger i form av teknologi verdt mange millioner USD til byer som ønsket å oppgradere sin infrastruktur. Flere konkurranser fulgte og med disse en rekke pilotprosjekter der også andre tech-firmaer og individuelle byer inngikk partnerskap for å oppgradere store by-systemer for transport, energi, VAR og/eller kommunikasjon. Med årene ble prosjektene og leverandørene mer spesialiserte innrettet mot leveranser av for eksempel kommunikasjonsnettverk og sensorer. Det ble mindre fokus på å bygge systemer for oppgradering av fysisk infrastruktur, mer innretning mot å utvikle nye digitale tjenester for enkeltsektorer. Prosjektene ble drevet frem av selskaper som var vant til å skape sine egne markeder for sine produkter. Covid-pandemien avslørte at de smarte byene ikke var blitt smarte. Fokus var feil. Prosjektene som ble igangsatt var ikke primært rettet mot å oppgradere byenes infrastruktur. De var rettet mot å utvikle markeder for ny teknologi og nye tjenester og for de data disse gjør tilgjengelig. De mest synlige «smart-city» suksess-historiene per i dag er software-baserte delingstjenester som kjøreturdeling, bildeling, el-sparkesykler, leilighetsformidling, og co-working. 

Fra «people versus computers» til «people and computers». «Fremtidens arbeidsmarked», med stadig mer velutviklet kunstig intelligens "AI", og kanskje til slutt overlegent AI, har lenge vært en utfordring og stadig mer skremmende fremstilt for oss som mennesker. I 2018, for bare drøyt fem år siden, fant de som drev med slik fremtids-forskning ut at: «We have spent way too much time thinking about people versus computers, and not nearly enough time thinking about people and computers». Å redefinere arbeid med fokus på menneske og kunstig intelligens i samarbeid ble ei greie. Da så fremtiden i 2018 straks lysere ut. Noen fant til og med ut at «en menneske jobb», slik arbeidslivet i dag er organisert, fyller 20-30 ulike og forskjellige funksjoner. En slik arbeids-virkelighet vil det opplagt være vanskelig å digitalisere og automatisere under ett. Kevin Scott som er Chief technology officer i Microsoft hevder nå at fremskritt på områdene AI-modeller, superdatamaskin-teknikker og nye applikasjoner i neural network arkitektur, kanskje allerede i 2023, vil kunne frigjøre arbeidskraft fra dagens tidkrevende og menneske-styrt koding. Han hevder at KI (eller AI) vil kunne overta kodingen slik at menneskene kan konsentrere seg om å være kreative og foreslå løsninger via «Natural language input» som AI så kan kode og prøve ut. Det høres jo ut som et ganske løfterikt samarbeid og liv for fremtiden. Kanskje er det på tide å ta et skritt tilbake å tenke seg litt om.

Høyesterett i Colorado - Flertall vil ikke la Trump stille til valg med henvisning til Grunnloven

Høyesterett i Colorado vil ikke la Trump stille til valg med henvisning til en paragraf i grunnloven som sier at personer som under ed har sagt de vil verne om konstitusjonen, og senere ved sin atferd har forsøkt å sette denne til side, ikke kan stille til valg.

Colorado og Maine forsøker å hindre Trump fra å stille til valg i disse statene. Et flertall på fire av syv dommere i øverste rettsinstans i staten Colorado vedtok før nyttår at Trump ikke er valgbar som president på grunn av sitt engasjement i opprøret mot utfallet av presidentvalget i 2020 og den påfølgende stormingen av Capitol 6. januar 2021. Dommen pålegger valg-administrasjonen i Colorado å ekskludere Trump fra listen over republikanske kandidater til primærvalget i staten. Mange tror denne dommen vil ende i USAs Høyesterett og retten i Colorado har tatt høyde for dette ved å utsette dommens iverksettelse til januar i 2024. Senere ble en tilsvarende beslutning om å ekskludere Trump fra valget fattet i delstaten Maine, også denne med vente-frist. USAs Høyesterett har et 6 mot 3 konservativt republikansk flertall av dommere, der flere er utpekt av Trump i hans presidentperiode. En behandling i Høyesterett av denne saken vil trolig også influere på rettsakene Trump er involvert i når det gjelder valg-påvirkning og stormingen av Kongressbygningen og også om Trump skal innrømmes immunitet mot rettsforfølgelse. Tilsvarende saker ble i 2023 reist for retten i Minnesota og New Hampshire, men disse ble avvist lokalt. Bakgrunnen for saken er grundig dokumentert i flere tidligere poster på denne bloggen. Og Trump har i alle sammenhenger vist til at han blir utsatt for en heksejakt og til at han egentlig vant presidentvalget for fire år siden. I mens diskuterer amerikanske rettslærde om den aktuelle bestemmelsen i grunnloven i det hele tatt kan anvendes på en tidligere president. Vi kan vel ikke se bort fra at dersom en Høyesterettsavgjørelse åpner for at Trump kan delta i valget Colorado og Maine, så vil Trump kunne komme til å ta dette som bekreftelse på at han egentlig vant presidentvalget i 2020.

Mange republikanske velgere og politikere er enig med Trump og vil ha hevn på hans vegne. Det er vanskelig å tolke det som nå foregår i Representantenes Hus, der republikanerne har flertall, annerledes. Her har det samme flertallet valgt å starte etterforskning av forretningsvirksomheten til Bidens sønn Hunter Biden. Det hevdes at det foreligger bevis for at Joe Biden har mottatt pengebidrag fra sin sønn som godtgjørelse for hjelp med innsalg av tjenester. Blant republikanere snakker man om en eventuell riksrettstiltale og eventuell åpning for å få Biden avsatt som president. 

Er Donald Trump populist eller Fascist? Eller er han kvalifisert til å stille i begge klasser? Mari Brenna Vollan i Klassekampen mener 8. desember i fjor at han er kvalifisert for å stille i populist-klassen og sammenligner ham med Argentinas nyvalgte president Javier Milei og valgvinner i Nederland Geert Wilders. Disse har begge samme strategi som Trump for å markere seg og fremme og underbygge sine politiske standpunkter. De har treffende slagord som Trumps "MAGA" - "Make America Great Again". Samtidig hamrer de løs på den styrende "eliten", på innvandrere og på woke-kultur. Vollan trekker i sitt innlegg i tillegg frem hårfrisyren som også er typisk for de politikerne det her refereres til. Hun viser til den franske statsviteren Francois Hourmant som mener at utseendet til disse høyrepopulistene bidrar til deres politiske posisjonering. Vollan tar også med den tidligere britiske statsministeren Borris Johnsen som også har påfallende viltvoksende og flagrende frisyre. En tidligere post på denne bloggen handler om at amerikanske historikere nå diskuterer på alvor om fascisme også er en treffende betegnelse for å beskrive Donald Trumps politiske orientering. 

Alle bør være nervøse dersom Trump skulle bli president igjen skrev Aftenpostens USA-korrespondent Kjetil Hanssen i Aftenposten 22. desember fjor. Han viser til samtaler han har hatt med Chris Christie som også stiller som presidentkandidat for republikanerne og som har en forhistorie som guvernør i New Jersey Men Christie var også leder av Trumps overgangs-team 2016 da Trump ble president og i 2020 rådgiver for Trump når Trump skulle møte Biden til TV-debatt. Trump kaller nå Christie en "Sloppy RINO dog" oversatt som "en sjaskete bikkje og liksom-republikaner". Christie mener  fra sitt ståsted at Trump er en "skurk" og en "galning". Og konkluderer med at alle bør være nervøse om Trump skulle bli president igjen. Han er ikke alene. The Economist har nylig omtalt Trump som den største trusselen mot verden i 2024. Sissel Hoffengh viste i en reportasje i Dagsavisen tidlig i desember i fjor til amerikansk forskning som hevder det er flere psykopater og narsisster blant ledere og sjefer enn eller i befolkningen og at Donald Trump er et klassisk eksempel. Så vet vi det også, om Trump. Andre poster på denne bloggen inneholder flere psykologers vurderinger av Donald Trump. Du finner også et horoskop for Donald Trump fra 2016. 

Om det kan være av interesse. En annen som var tidlig ute med å karakterisere Trump var leder-guru

Ichak Adizes. I "hans skjema" ble Trump en typisk "Brannstifter", en 00E0 for innvidde. Han mente Trump ikke burde velges som president.

Trump som politisk risiko for Statens pensjonsfond utland. Steinar Juel, sosialøkonom tilknyttet tenketanken Civita, men med bakgrunn fra både Norges Bank og Finansdepartementet, skrev en kronikk i Aftenposten 4. januar i år. Her viser han til at det at utenlandske fond har eierinteresser i amerikanske selskaper ikke er populært i Trump-sympatiserende kretser. Han viser til at det å la være å betale renter og avdrag på USAs gjeld til Kina har vært diskutert i Trump-leiren. Nær halvparten av Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er ifølge Juel plassert i amerikanske verdipapirer og eiendommer. Han presenterer videre et scenario der Trump, som president, ødelegger tilliten til det amerikanske kapitalmarkedet. Dette er ifølge Juel ikke mer utenkelig enn at han trekker USA ut av Nato, avslutter all støtte til Ukraina og inngår en fredsavtale med Vladimir Putin. Trump er som kjent skeptisk til Nato, der medlemslandene slik han ser det utnytter USA, og samtidig en åpenbar beundrer av Putin.