Trump har grepet om Republikanerne. Kan han bli president igjen før 2025?

Trumps grep om det republikanske partiet i Georgia ble utfordret, men ellers ser det ut til å gå Trumps veg. Republikanerne får flertall i et spennende og avgjørende mellomvalg. Trump har tidligere i år gitt uttrykk for at han ønsker å bli gjeninnsatt som president før valget i 2024. Kan det skje?

Trumps grep om det republikanske partiet i Georgia ble utfordret under valget av kandidater til guvernørvalget og til posisjonen som Secretary of State, den administrativt ansvarlig for valget. Trumps sterkt anbefalte kandidater David Perdue og Jody Hice vant ikke frem mot de to som i dag har disse posisjonene Brian Kemp og Brad Rafensperger. Den siste av disse ble etter valget høsten 2019 kontaktet på telefon av Trump som i løpet av en times telefonsamtale argumenterte for at han måtte fremskaffe minst 11 780 stemmer for Trump som President, som var det som krevdes for å at valget skulle tippe Trumps veg i denne «vippestaten». Telefonsamtalen ble tapet. Også Kemp ble utsatt for press når statens valgmenn for presidentvalget skulle oppnevnes. Men heller ikke han ville akseptere Trumps påstand om at valget var stjålet fra ham. Avgitte stemmer i Georgia ble fintelt tre ganger uten å kunne bekrefte valgfusk. Etter dette ble Kemp av Trump stemplet som «a disaster». Det hører til saken at tidligere visepresident Mike Pence støttet Kemp og Rafensperger.

Spennende og avgjørende mellomvalg er på gang i USA. Fra 1. mars til 13. september i år (2022) velger republikanere og demokrater i USAs stater sine kandidater til valget til Senatet og Representantenes Hus i Kongressen. I alt 34 «seter» i Senatet er på valg ved valget 8. november i år. I «Huset» er alle 435 «seter» på valg. Tradisjonelt svekkes støtten til sittende president under mellomvalget. Jo Biden har lite å gå på. I Senatet er det i dag 50/50 Demokrater og Republikanere, men Visepresidenten, som hverken har- tale eller stemmerett der, har møterett og en stemme som kan brukes for å bringe frem beslutninger ved stemmelikhet i en sak. I Representantens Hus må i år Republikanerne bare vinne fem nye seter for å få kontroll. Mye tyder så langt på at Trumps anbefalinger, uavhengig av "nederlaget" i Georgia, er så virkningsfulle at Republikanerne kan vinne disse og få det flertallet de trenger. Så mange som 40 representanter har meldt at de ønsker å trekke seg fra valget og å oppgi sine seter. De fleste av disse er Demokrater. Representantene velges fra 435 kongress-distrikter fordelt ut over USAs 50 stater. Mange amerikanere er svært opptatt av konkurransen om velgerne i kongress-/valgdistriktene og de finnes flere prognoser (som denne) som tar for seg alle distrikter og sannsynligheten for Republikansk eller Demokratisk valgseier.

Trump har tidligere i år gitt uttrykk for at han ønsker å bli gjeninnsatt som president før valget i 2024. På sine turneer, for å anbefale og støtte «sine» kandidater til Senatet og Representantenes Hus, har Trump også antydet at han ønsker å bli innsatt som rettmessig valgt president allerede før valget i 2024. Hans egenattest er at han ikke er en taper. Det er umulig at han med hans spesielle evner kan tape en popularitets-avstemming mot en "Sleepy Joe", som er mye eldre og som mumler og snubler i ordene når han skal gjøre rede for seg. Han mener et nytt Republikansk flertall bør sette en stopper for det nå pågående meningsløse komitearbeidet som er rettet mot å granske hvem som gjorde hva før og under stormingen av Kongressen 6. januar. De som stormet Kongressen gjorde dette for å markere sin protest mot et valg som var rigget og for å forsvare demokratiet slik Trump ser det. Granskingen bør heller konsentreres om det som skjedde 3. november året før, da «Valget ble Stjålet». En slik gransking mener han bør føre til at han gjeninnsettes som rettmessig valgt president.

Trump vinner frem med sine anbefalinger og diskvalifikasjoner. Dough Mastriano vant den republikanske nominasjonen i partiet for posisjonen som Guvernør i Pennsylvania etter å ha blitt anbefalt av Trump. Det er, når dette skrives, enda ikke klart om Trumps kandidat til valget for Senatet, Mehmet Oz, vil slå Dave McCormic, men han leder an i stemme-opptellingen i Pennsylvania. En som ikke får Trumps «endorsement» er Liz Cheney fra Wyoming. Hun er datter av tidligere visepresident Dick Cheney som var visepresident for den republikanske Presidenten George W. Bush, i hans presidentperiode fra 2001 til 2009. Liz var en av de få republikanerne som stemte for å tiltale Trump etter 6. januar og hun ble i ettertid fratatt sin posisjon i ledergruppen for Republikanerne i Kongressen. Hun har siden gitt uttrykk for at hun vil gjøre alt hun kan for at Trump ikke på ny skal få sette seg bak skrivebordet i Det Hvite Hus. Trump har i kjent stil «døpt» henne som «warmonger» (krigshisser) og Low-Polling Liz. Her er hun i godt selskap med andre som Trump har stemplet med lite flatterende tilnavn.

Arbeidslivet etter pandemien: Tilbake til fortiden eller til noe nytt?

«Fjern-arbeid», ble for alvor etablert som arbeidsform under pandemien. Den store fordelen ligger i spart reisetid til og fra arbeidsstedet og i lavere CO₂-utslipp fra arbeidsreiser. Ny forskrift om arbeid som uføres i arbeidstakers hjem blir virksom fra 1. juli 2022. 

Remote working, eller «fjernarbeid», ble for alvor etablert som arbeidsform under pandemien. Nå kommer forskningsresultatene som sammenligner arbeidsformene, den tradisjonelle arbeidsformen i kontorlandskap med grupperom for kreative samlinger. Og den nye remote-arbeidsformen der man møtes ved hver sin skjerm plassert hjemme eller hvor ellers man måtte finne en plass. Man har funnet ut at in-person interaksjon, dvs. å møtes fysisk ansikt til ansikt, gir bedre betingelser for, og resultater av, brainstorming enn om man møtes via skjermen. Årsaken til dette synes å være at kreativitet stimuleres av mulighetene til å bevege seg rundt i rommet der man er samlet og at man lar seg inspirere av gjenstander i rommet man samles i. Møtes man ved hver sin skjerm blir man lettere fanget av skjermen og konsentrerer seg om det man ser der. Noen distraheres av skjermbildet. Ikke alle føler seg vel med hvordan de fremstår, og mange blir også «slitne» av å se seg selv på skjermen. Dette gjelder «åpen brainstorming» der det ikke er lagt føringer på hva man skal komme frem til. I forsøk der de ved skjermene og de i grupperommet ble gitt oppgaver der kreativiteten skulle brukes på å velge mellom på forhånd beskrevne løsninger fant man ikke forskjeller i kreativitet mellom de remote-arbeidende og de som var samlet fysisk.

Den store fordelen med remote-working ligger i spart reisetid til og fra arbeidsstedet. Det kan man også oppnå ved å gå over til fire dagers arbeidsuke. Spania hadde allerede før pandemien planlagt et omfattende pilotprosjekt med firedagers arbeidsuke. Det progressive politiske partiet Más Páis satte dette på partiprogrammet sitt i 2019 og fikk oppslutning om ideen i parlamentet. Forslagsstillerne hevdet at vår måte å organisere arbeidslivet på hverken er biologisk eller sosialt bærekraftig. Pilotprosjektet var opprinnelig planlagt å gå over tre år fra høsten 2021 og fikk støtte på 50 millioner euro fra EU. Arbeidsuken skulle kuttes ned til 32 timer uten reduksjon i lønn. Blant gevinstene var bedre arbeidsbetingelser og liv for de involverte og reduserte CO₂-utslipp som følge av færre arbeidsreiser. En rekke land har igangsatt lignende forsøk. Belgia har allerede initiert forsøk. UK, Scotland og Wales følger etter i 2023. Island gjennomførte forsøk med firedagers uke allerede før pandemien og rapporterte om suksess. Sverige og Finland gjorde det samme, men uten å skape den samme entusiasmen. Men dette var altså før pandemien. Undersøkelser verden rundt har rapportert om entusiasme fra arbeidstakersiden. Og kombinerer man fire dagers arbeidsuke med muligheter for hjemmekontor kan reduserte CO₂-utslippene reduseres ytterligere, slik det med tydelighet ble påvist under pandemien. Men uavhengig av om firedagers uke innføres: En undersøkelse blant forretnings- og profesjonelle rådgivningsvirksomheter i England viste at 23% av de forretningsdrivende og 43% blant rådgiverne forventet økning i arbeid hjemmefra.

Forskrift om arbeid som uføres i arbeidstakers hjem fra 1. juli 2022. Pandemien førte også til at arbeidsdepartementet fant at de var på tide å oppdatere Forskriften om hjemmekontor fra 2007. Joacim Lund kommenterte forslaget i Aftenposten med at dette var på høy tid. Han viste til at den teknologiske utviklingen siden 2007 hadde gjort hjemmekontor til en særdeles mer allmenn og praktisk ordning. Facebook var bare så vidt kommet «på lufta» i 2007. Smarttelefonene kom først til Norge i 2009. Bærbare PCer, nettbrett og mobiltelefoner var blitt noe for alle i årene etter. Mye arbeid kan gjøres fra hvor-som-helst. Ikke bare fra kjøkkenbordet hjemme. Samtidig tok departementet initiativ til en større kartlegging hvor OsloMet er gitt i oppdrag å undersøke omfang, utviklingstrekk og konsekvenser ved bruk av hjemmekontor og annet fjernarbeid. Både denne rapporten og den nye forskriften (endringer trer i kraft fra 1. juli i år) tilgjengelig nå.  Et hovedfunn i rapporten fra OsloMet er at det høye omfanget av hjemmekontor under pandemien har gitt. Alle informantgruppene peker på både fordeler og ulemper med hjemmekontor, og rapporten beskriver og diskuterer de ulike aspektene ved hjemmekontor som utgjør dilemmaer. Men det fantes også andre ideer, mer luftige, om hva som ville følge etter pandemien.

Ukraina: Krig skaper krigsforbrytelser og krigsforbrytere. Hvem er disse forbryterne?

Den 21. år gamle russiske soldaten Vadim møter i retten i Kyiv tiltalt for en krigsforbrytelse. Dette skjer i en krig satt i verk og styrt av lydige og tilpasningsdyktige generaler under ledelse av en President. Studier av ondskap under krig viser at krig «skaper» ondskap. Men hvem har ansvaret når ondskap skapes?

Den 21. år gamle russiske soldaten Vadim møter i retten i Kyiv tiltalt for en krigsforbrytelse. Han skal etter tiltalen ha skutt og drept en u-bevæpnet 62-år gammel mann som syklet langs veien i det Vadim sammen med andre russiske soldater kjørte forbi i en stjålet bil. Han ble skutt for at han ikke skulle kunne varsle noen om at han hadde sett russiske soldater. Den ukrainske riksadvokaten Iryna Venediktova sier at man etterforsker over 10.000 tilsvarende krigsforbrytelser begått av russiske soldater. Seks hundre mistenkte er identifisert og det vil komme mange flere saker som denne som nå føres for retten. Russerne avviser alle påstander om krigsforbrytelser. Men etter at de ukrainske soldatene, som hadde forskanset seg i stålverket Azovstal i Mariupol, overga seg, har nå russerne ukrainske krigsfanger, nesten 1000 totalt. Ukraina forlanger å få sine soldater utlevert, men Russland har svart at «kriminelle nazister» ikke bør være del av utvekslingen. Da sikter de særlig til soldater fra Azov-regimentet som har en forhistorie som milits av ultra-nasjonalistiske patrioter som kjempet mot prorussiske separatister i Donbas-regionen. De er kriminelle nazister slik russerne ser det og deres videre skjebne er usikker.

Lydige og tilpasningsdyktige generaler – «The doppelgangers of the Nazis». Den engelske journalisten og forfatteren Daniel Johnsen skrev en artikkel i tidsskriftet The Critic’s mai-utgave i år med tittelen «The moral blindness of Putins generals». Her sammenligner han tyske generalers innordning under Hitlers regime under andre verdenskrig, med russiske generalers innordning under Putins regime under den pågående krigen i Ukraina. Han peker spesielt på Hitlers general Heinz Guderian, oppfinneren bak panzerdivisjonen som gjorde «blitzkrigen» mulig, som en parallell til Putins general Vassily Gerasimov. Gerasimov har sin teori om «en ny generasjons krig». «Gerasimov doktrinen» bygger på den «ikke lineære» formen for psykologisk underkastelse som man benyttet da Russland annekterte Krim. Den innledende psykologiske krigføringen hadde som formål å redusere Ukraina til «a web of chaos, humanitarian disaster and civil war», for å bruke Johnsons beskrivelse. Tilintetgjørelse av sivile var ifølge Johnson en integrert del av planen for invasjonen i Ukraina. Han mener Putins generaler forteller seg selv at de dreper sivile, kvinner og barn for å de-nazifisere Ukraina, og at de tror på det. Det hører til saken her at de fleste av Hitlers generaler fikk milde fengselsstraffer, eller slapp unna å bli straffeforfulgt. Noen valgte imidlertid å avslutte livet selv.

Studier av ondskap under krig viser at krig «skaper» ondskap. «Studier i ondskap» er tittelen på en bok skrevet av den norske filosofi-professoren Arne Johan Vetlesen. Vetlesen skriver, med henvisning til sosialpsykologen Philip Zimbardo: «at vanlige mennesker er villige til å gjøre praktisk talt hva som helst – inklusive å begå grusomme handlinger mot definerte ofre i en annen gruppe – for å bevare tilhørigheten til sin egen gruppe. Å handle slik at man risikerer å bli frosset ut av inngruppen, for eksempel ved å motsette sed det dens leder krever, er for de langt fleste intet reelt handlingsalternativ. Dersom prisen for fortsatt aksept i egen gruppe er å være grusom mot de som er gruppens «fiender», så vil det store flertallet være villige til å betale denne prisen, som oftest uten synlige kvaler». Slik som Vadim. Senere viser Vetlesen til boken «Soldaten» basert på 150 000 sider med avhørsprotokoller der tyske soldater åpent forteller om sine krigsopplevelser og om massehenrettelser av sivile, kvinner og barn. Forfatterne Welzers og Neitzel konkluderer med: «Sett fra vårt ståsted er forskyvningen av referanserammen fra en sivil tilstand til krigens tilstand den avgjørende faktor, viktigere enn alt som har med «Weltanschauung», disposisjon og ideologisering å gjøre». «Krigen danner en hendelses- og handlingssammenheng der mennesker gjør ting som de aldri ville gjort under andre betingelser». Vi må «holde opp med overvurderingen av det ideologiske». «Ideologi kan være utslagsgivende for at en krig starter, men forklarer ikke hvorfor soldater dreper eller begår krigsforbrytelser». Slike som Vadim er tiltalt for å ha gjort. Men er det slik som Welzer og Neitzel konkluderer, hvem bør da egentlig stilles til ansvar og møte i retten?

Vadim ble dømt. Vladimir kan ikke bli dømt, eller? Vadim tilsto drapet og ble dømt til livstid i fengsel, men anket dommen med begrunnelsen at han handlet "etter ordre" fra en overordnet som insisterte på at han måtte skyte  mannen som snakket i telefon slik at han ikke kunne røpe hvor de russiske soldatene befant seg. En annen person om også i sin tid henviste til at han handlet "etter ordre" og derfor ikke kunne dømmes var Adolf Eichmann. Han var blant de ansvarlige for logistikken under  Holocaust og var selv tilstede og hadde tilsyn med deporteringen av 437 000 menneske til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Han er dessuten kjent for å ha blitt bortført, på spektakulært vis, av israelske agenter, fra Argentina der han bodde i 1960, og bragt til Israel for å bli stilt for retten. Han er også kjent fra boken "Eichmann in Jerusalem" som forfatteren Hannah Arendt skrev om rettsaken. Han ble dømt til døden og hengt 1. juni 1962. Stortinget behandler nå et forslag om at Norge skal slutte seg til avtalen som gir Den Internasjonale straffedomstolen  (ICC) adgang til å dømme statsledere for folkerettsstridig angrepskrig. Norge har allerede godkjent at man kan straffe folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det hører til saken at hverken Russland, USA eller Kina, og heller ikke Ukraina, har ratifisert denne avtalen. Det er derfor heller tvilsomt om man vil kunne få stilt Vladimir for retten og dømt.

Putin, Russland, og en delt verden. Om Oceania, Eurasia og Eastasia og RUBIS og «Might is Right» og utsatte demokratier.

Den engelske historikeren David Starkey som det vises til i denne posten mener at FN under krigen i Ukraina har vist at organisasjonen er helt uten effektive virkemidler. Forfatteren Moises Naim mener fra sitt ståsted at noen av dagens statsledere har skrevet om "Diktator-manualen" slik at den passer populister av alle politiske farger, både Putin, Trump og andre.

Om RUBIS, Putin og Russland, og en delt verden. Den engelske historikeren David Starkey skriver i tidsskriftet The Critic’s aprilutgave i år om FN, RUBIS (Rule-Based System of International Relations) og Putins invasjon og krig i Ukraina. Han mener det som nå skjer gjør det tydelig for alle at FNs Charter fra etableringen av FN i 1945 ikke tas på alvor av medlemslandene. I formålsparagrafen heter det at formålet med å etablere FN er: «To maintain international peace and security, and to that end: to take effective collective measures for the prevention and removal of threats to the peace, and for the suppression of acts of aggression or other breaches of the peace, and to bring about by peaceful means, and in conformity with the principles of justice and international law, adjustment or settlement of international disputes or situations which might lead to a breach of the peace». Han viser her til at 141 land, nær ¾-deler av alle medlemslandene, stemte for en resolusjon som fordømmer Putins invasjon i Ukraina. Men samtidig at fem land stemte mot og 35 avsto fra å stemme. Deretter stemte 39 land for å sende Putins invasjon videre til Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag. Avstemningen innebar at et betydelig antall medlemsland ikke støttet fordømmelsen. Kina, India og Pakistan, land som sammen representerer en betydelig del av verdens befolkning, var blant de som avsto fra å stemme. Bare et lite mindretall av medlemsland stemte for å engasjere domstolen i Haag.

Orwells 1984: og Oceania, Eurasia og Eastasia i 2022. Starkey tar også en sving innom George Orwells bok «1984» som ble utgitt 1949. Rundt 1950 leser hovedpersonen i boken, i en undergrunnsavis, en tekst med tittelen «Teori og Praksis for Oligarkisk Kollektivisme» der det framgår at verden i bokens 1950 er delt inn i tre superstater: Oceania, Eurasia og Eastasia. Oceania er blitt til ved en fusjon av USA og Det Britiske Samveldet. Eurasia er blitt til ved at Russland har absorbert store deler av Europa. Eastasia ble til ved at Kina okkuperte sine nærområder. Grensene for disse tre kontinentene lå fast og var lite omstridte, men i syd var det store landområder (Midt-Østen, India og Sydlige Asia) der det stadige var strid om grensene for innflytelsessfærene til disse tre superstatene. Starkey mener det ikke er vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen når vi ser på vår verden i dag i 2022. 

RUBIS vs. eller og «Might is Right». Men hvorfor er vi kommet dit at vi nå befinner oss i et dystopisk univers beskrevet av en forfatter som egentlig het Eric Arthur Blair, men hadde tatt forfatternavnet George Orwell når han skrev denne boken som ble utgitt i 1949, året før han døde. Starkey mener det skyldes at vi det meste av vestlig geopolitisk tenkning er begrenset til å tenke på verden som styrt av konfrontasjon mellom to doktriner, RUBIS (Rule-Based System of International Relations) og Makt gir Rett («Might is Right»). Og i tillegg en forestilling om at den førstnevnte er god og hensiktsmessig mens den sistnevnte er dårlig og uhensiktsmessig og at maktbruk i seg selv er uakseptabelt. Starkey mener at Rett forutsetter Makt og viser til Churchill som i en tale om «Jernteppet», som i sin tid delte Europa mellom Øst og Vest, skal ha sagt at «Law requires a Sheriff to enforce it. Otherwise, it will be defeated by Wrong». Starkey mener vi i «Vesten» de siste 30 årene har gått oss bort i et «fools paradise» med RUBIS, globalisering og 0-utslipps-miljøvernsfunmentalisme som i utgangspunktet er forårsaket at vår tro på «The End of History» og det endelige globale gjennomslaget for Den liberale demokratiske staten. Putin lever i en annen verden og er ikke alene. Han, har ifølge, Starkey, klart sagt fra at han gjør krav på områdene til det tidligere Russiske Imperiet som rettmessig tilhørende Russland som nasjon. Hans Utenriksminister har samtidig avvist RUBIS som han ser som et virkemiddel for vesten for å påtvinge Russland demokratisk styreform og menneskerettigheter som etter hans oppfatning er produkter av Vestlige lands kulturelle tankegods. Han snakker, på Russlands vegne, om retten enhver nasjon har til å velge modell for samfunnsutvikling som er i overenstemmelse med nasjonal, kulturell og konfesjonell identitet.

Diktatorenes nye manual og demokratier i fare. Journalist og forfatter Moisés Naím skrev i mars/april-utgaven av Foreign Affairs i år en artikkel med tittelen «The Dictator`s New Playbook». Her hevder han det er i ferd med å vokse frem en ny «avling» av politiske ledere, som ikke er totalitære og innsetter seg selv som statsledere, men snarere er populister som blir ledere gjennom valg. Men ellers, mener han, bruke disse mange av de samme virkemidlene som diktatorene. De fremmer løgner som blir til troverdigheter hos tilhengerne. De selger seg selv som folkets tjenere som kjemper en felles kamp med folket mot en korrupt og grådig elite. De konsentrerer makt og myndighet rundt seg selv og retter angrep mot institusjoner som er organisert for å ta vare på demokratiet. Eksempler på slike ledere er ifølge Naím blant flere: Jair Bolsonaro i Brasli, Viktor Orban i Ungarn, Narendra Modi i India, Andrès Manuel López Obrador i Mexico og Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia. Blant ledere som er av samme slaget, men som ikke lenger er i posisjon nevner han blant flere Donald Trump og Sebastian Kurz i Østerrike. Jeg har tidligere vist til en artikkel av Anne Appelbaum «The bad guys are winning» som peker mot det samme persongalleriet. Naím mener for sin del at alle disse har skrevet om og fornyet kapittelet i «den gamle diktator-manualen» som omhandler hvordan du overfører din vilje til andre. Selv om nasjonene de arbeider i er svært forskjellige nasjonalt, kulturelt, institusjonelt og ideologisk er virkemidlene de bruker lang på veg de samme. Skal man som demokrat slå tilbake mot disse autokratene møter man store utfordringer mener Naím. Første skritt på vegen må være å erkjenne at vi står overfor en stor utfordring. Deretter må man identifisere hvordan man kan møte denne der den utspiller seg og så handle, før det blir for sent. Naím mener vi snart kan være for sent ute.   

Pressefriheten er under "press", ikke bare i Russland.

Pandemien var nyttig for diktatorene. Nye lover gjorde det straffbart å spre "falsk informasjon" Nå blir dette tatt videre i krigen i Ukraina når Putins versjon av krigen og krigsforløpet skal omtales. Presse- og ytringsfriheten innskrenkes også i flere andre land, og med stadig nye virkemidler.

Pressefriheten er under press internasjonalt. Om lag 85% av verdens befolkning lever i land der pressefriheten er blitt innskrenket de siste årene. I en oversikt og rangering utarbeidet av Reporters Without Borders (RSF), gjengitt i Aftenposten 4. mai i år, har Russland falt fra 150. plass til 155. plass på den internasjonale rankingen deres fra 2021 til 2022. Kina er på 177. plass og Nord Korea som tidligere var på bunnen er nå passert av Eritrea som har overtatt sisteplassen. De nordiske landene ligger på topp i denne oversikten. Pressefriheten gjelder mediers rett til å motta og bringe frem opplysninger uten innblanding fra myndighetene inkludert det å kritisere offentlige myndigheter. I autoritære stater blir mediene ofte brukt som et redskap for myndighetene til å påvirke borgerne i ønsket retning. Slik mange vil hevde at Russiske myndigheter gjør i dag når det gjelder krigen i Ukraina. Pressefrihet er viktig for ytringsfriheten som gjelder vår rett som borgere til å hente informasjon fra kilder vi selv velger, uten innblanding fra myndighetene. Ukraina (106. plass) synker på rankingen på grunn av krigen og det den fører med seg.

Nye uavhengige medier er blitt til under krigen. The Economist har i sin utgave 7. mai fulgt Olga Rudenko som er redaktør i Kyiv Independent, et nystartet online nyhetsmedie i Ukraina. Hun var tidligere tilknyttet Ukrainas største engelskspråklige avis, Kyiv Post, men sluttet der sammen med 30 andre journalister. De fryktet at avisen ville bli sensurert av eierne etter hvert som Russerne rykket nærmer hovedstaden. Kyiv Independent har i dag over 600.000 daglige lesere og har mottatt nesten 2 millioner USD gjennom folkefinansiering. Globalt er pressefriheten synkende i den forstand at 85% av verdens befolkning lever i land der forholdene er blitt vanskeligere de fem siste årene. Friheten blir altså mindre på verdensbasis, men antallet journalister som blir drept på jobb synker også. The Economist mener at dette kan skyldes at autoritære ledere har funnet andre og mindre brutale måter for å kontrollere nyhetsbildet. Lovverk som har som offentlig intensjon å verne om sikkerhet for staten og dens borgere er et slikt virkemiddel, men det finnes også andre virksomme tiltak autoritære ledere kan iverksette.

Pandemien var til nytte for diktatorene. Nye lover i land som Bolivia, Russland, Philippinene m.fl. gjorde det straffbart å spre «falsk informasjon» om virus og smittetall. Finansielle innskrenkninger har vært virksomt i relasjon til nyhetsmedier som har vært under sterk konkurranse fra digitale medier som Google og Meta om annonseinntektene. Stater har også redusert egen annonsering i mediene. I land som Russland, Tyrkia og Ungarn, der man har regimevennlige plutokrater med store formuer, har disse blitt oppfordret til å kjøpe uavhengige medier og omgjøre dem til talerør for regimet. I Ungarn har man etablert en egen offentlig stiftelse som styrer medier som på denne måten er brakt under statlig kontroll. I Kina har man gått enda lenger og strammet grepet om nyhetsformidlingen ved hjelp av statlig styrt informasjonsteknologi. Et annet virkemiddel som er tatt i bruk av de rike og mektige, som har noe å skjule, er å gjøre seg nytte av lovverk og rettssystem gjennom såkalte SLAPPs (Strategic Lawsuits Against Public Participation). Nyhetsmedier og journalister som ikke har midler til å engasjere advokater blir tvunget til «å ta ned» nyheter og/eller stanse publisering av nyheter de som saksøker dem ikke ser seg tjent med. Listen av virkemidler i angrep på journalister omfatter også såkalt «trolling» og avansert overvåking med spyware.

Journalister kan være brysomme. Men de er samfunnsnyttige. Forskning på medier og samfunn har påvist at i land der man har pressefrihet er det langt mindre korrupsjon enn i land der de styrende har gitt seg mulighetene til å tvinge innbyggerne til å leve i en fantasiverden. Time (9.-16. mai 2022) har intervjuet journalister i Russland som trosser forbudet mot å kalle krigen i Ukraina for en krig. De viser til et moralsk ansvar for å slåss mot tyranniet. Eller til sinne over at kriminelle handlinger utføres i navnet til Det Russiske Folk og over at de styrende med trusler skremmer menige russere fra å protestere mot dette. Håpet om en gang å få oppleve et bedre og friere Russland er der også. Gjør du ingenting blir du et komfortabelt instrument for regimet. «Vi er mange som er motstandere av denne krigen, men makten prøver å overbevise oss om at det er annerledes», er et av utsagnene fra ne av de intervjuede russiske journalistene. «Å være glad i fedrelandet innebærer ikke at du må støtte de makthavende og alltid være enige med dem. Det er heller å ønske seg et bedre liv for vårt folk og det si til de styrende autoritetene «Nei» eller «Dere tar feil» og samtidig forsøke å forandre noe om det er nødvendig. Det er hardt å gjøre dette under dette autoritære regimet, men det er nødvendig».

Putins krig i Ukraina. Er det først og fremst penger og makt det dreier seg om?

Hvorfor gjør Putin og Russland det de nå gjør i Ukraina? Er det et oppgjør med ukrainske nazister, med NATO, med europeiske verdier, eller er det rett og slett personlig og økonomisk motivert? Den britiske forretningsmannen Bill Browder hevder det med henvisning til egen erfaring fra Russland.

Hvorfor gjør Putin og Russland det de nå gjør i Ukraina? Mange, svært mange, har forsøkt å forklare hvorfor Putin gjør det han gjør og sier det han sier, sammen med sine talspersoner, om krigen i Ukraina. Er krigen en protest mot NATOs utvidelser etter murens fall og opplevelsen av at dette truer Russland? Eller er krigen igangsatt for å forsvare Russland og Ukraina mot skadelig vestlig innflytelse (homofili, kjønnsskifte etc.). Dette er problemstillinger det russisk-ortodokse presteskapet også er opptatt av? Eller er årsaken Putins personlige opplevelser i etterkrigstiden og skuffelse over oppløsningen av Sovjetunionen. Dette har han tidligere kalt en katastrofe. Kanskje han nå forsøker rydde opp på alvor etter allerede i 2014 og ha annektert Krimhalvøya og senest etter å ha fått godkjent utbryter-republikkene i Donbass som selvstendige? Kanskje er han inspirert av de gamle ideene om Eurasia og vil skape dette? Eller han mener på alvor at Ukraina nå styres av nazister som må bekjempes før de utrydder majoriteten av Ukrainas innbyggere som egentlige er russere? Jeg har forsøkt meg på alle disse uten å føle at jeg er blitt mer opplyst. «Follow the money» er det siste sporet jeg så langt har gitt meg inn på etter råd fra Bill Browder.

«I learned the hard way what the Russia’s president cares about most is Money». Bill Browder hevder dette i et essay gjengitt i magasinet TIME (April 25/May 2 utgaven i år). Bill Browder er amerikansk født, britisk forretningsmann og politisk aktivist, CEO og med-gründer av selskapet Hermitage Capital Management og arbeider som investeringsrådgiver. Fra 1996 til 2005 ledet han det største utenlandsk-eide investeringsselskapet i Russland. Forretningsideen var å kjøpe opp undervurderte russiske selskaper, avsløre hvor korrupte disse var, og dra nytte av verdiøkningen i selskapene etter hvert som selskapene ble tvunget til å rydde opp i sin forretningsvirksomhet. Han ble i 2005 «sparket ut» av Russland og erklært som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Han flyttet til London. I 2006 avviklet han og hans medarbeidere engasjementet i de russiske selskapene med en gevinst på en milliard USD hvorav 230 millioner USD ble betalt som skatt til det Russiske Finansdepartementet. I 2007 ble han tiltalt av russiske myndigheter for å ha stjålet USD 230 millioner fra det russiske Finansdepartementet. Den russiske advokaten, Sergei Magnitsky, som ble engasjert for å føre saken i Russland ble etter å ha møtt i retten, fengslet, torturert og senere drept i fengselet. Bowder hevder at høytstående embetsmenn i Putins administrasjon, inkludert Putin selv, er korrupte i en utstrekning som tapper russisk økonomi så mye at det gir redusert standard på offentlig helsestell, undervisning, vedlikehold av infrastruktur m.m.  Han hevder at cellisten Sergei Roldugin, en nær venn av Putin, fungerer som stråmann for Putin gjennom å fremstå som eier av det som egentlig er Putins private formue på mer enn en milliard dollar. Noen hevder at Putin egentlig er verdens rikeste mann, med eget Palass ved Svartehavet og at han dessuten er den egentlige eieren av yachten Scheherazade (verdsatt til drøye 6,6 milliarder kroner) som nå er beslaglagt i Italia. Bowder mener også å ha funnet bevis for at de 230 millionene fra rettssaken i 2007 er overført til denne formuen. Det hører til saken at Putin overfor Donald Trump under et møte i Moskva, mens Trump fortsatt var amerikansk president, foreslo å utveksle tolv russere tiltalt for spionasje i USA mot Bowder og at Trump skal ha gitt uttrykk for at dette var et interessant forslag. Trump ble stoppet av republikanere i Kongressen. 

Putins grep om Russisk mafia. MarkGaleotti har i boken «The Vory – Russia’s super mafia» beskrevet hvordan russisk mangfoldige mafia fikk et oppsving etter Gorbachevs «Glasnost» og senere Yeltsins styre på 1980 og 90-tallet. Det kriminelle miljøene i Sovjet Unionen hadde ressurser, hentet inn fra illegal sprithandel stimulert av Gorbachevs kampanje for å redusere utbredt fyll i den russiske befolkning. Dette gjorde det mulig for dem å delta aktivt som investorer i oppkjøp av statseide virksomheter på «billigsalg», slik Browder og hans virksomhet også gjorde. Og de kunne deretter selge disse videre med fortjeneste til virksomhetsledere som så muligheter for å hente ut ytterligere gevinst. Putin utnyttet dette først som borgermester i St. Petersburg. Her innførte han en slags borgfred med de kriminelle mafia-miljøene i byen som tillot dem å drive sin kriminelle virksomhet så lenge det også kom den lokale offentligheten til nytte og de samtidig aksepterte denne offentlighetens overordnede myndighet og kontroll. Denne modellen videreførte han på nasjonalt nivå da han senere overtok presidentembetet. De kriminelle lærte raskt at det de ble tilbudt dem var "en sosial kontrakt" som åpnet for å gjøre handler og utveksle tjenester. Så lenge det ble gjort diskret, og de lot offentlige tjenestemenn også få del av utbyttet, ble de involverte kriminelle ikke lenger oppfattet som en trussel. En tjenestemann skal, i møte med en mafioso på denne tiden, ha uttalt at tidene har forandret seg. Men samtidig at dette ikke behøvede å være et problem så lenge man bare var mer coole og smarte. Da ville alt kunne ordne seg.

En nordmann i Moskva i februar 1990. Det var ikke bare Bill Browder som var utlending i Russland på 90-tallet. Nordmannen Dag Bredal var der også og utga i 1990 boken Sovjetisk "kapitalisme" der han beskriver sine opplevelser. Han skriver bl.a. om sitt møte med en sivilingeniør og direktør på fire og førti år som tjente fem til seks tusen rubler i måneden. "Enkelte av hans arbeidere, for eksempel en bulldozerkjører, kan tjene det samme, fortalte han". Sluttordet i boken inneholder Dag Bredals ønske for fremtiden: "Skal vi ønske oss noe for neste århundre  måtte det være at livet ikke lenger skal fortolkes i form av politiske manifester, at mennesker med visjoner og utopier mest mulig holder dem for seg selv, og at det praktiske livs kvinner og menn får bygge en bedre verden. Det en og tyvende århundre bør i så fall kunne bli forretningsfolks århundre". Han var langt fra alene om å tenke slik i 1990 om det som skulle komme. Men akkurat der er vi vel ikke i dag i Russland.

Nato-ekspansjon og skadelig vestlig innflytelse. Har du interesse av å gå opp noen av løypene jeg har gått tidligere finner du dem her: Protest mot NATOs utvidelser. Forsvar av Russland og Ukraina mot skadelig vestlig innflytelse. Putins personlige opplevelser i etterkrigstiden. De gamle ideene om Eurasia. Han mener visst nå på alvor at Ukraina styres av nazister som må bekjempes før de utrydder Ukrainas egentlige russiske innbyggere. Kom gjerne med kommentarer om du har andre innfallsvinkler til å forstå Putin og hans regime.

Grønt skifte. CO2 fangst, lagring og resirkulering til nye utslipp. Gjør det en forskjell?

I Tongyezhen i Kina har man drevet kullgruver og smeltet metaller i flere hundre år. Nå vil de resirkulere CO₂. CO₂-håndtering øker kostnadene for sement med 50 -100%. Byggekostnadene øker langt fra så mye. Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Hva med naturen selv?

I Tongyezhen i Kina har man drevet kullgruver og smeltet metaller i flere hundre år. Byen har store industriområder der man «baker» kull og kalkstein til koks og kalk til ingredienser i stålproduksjon. Området er et av de mest forurensede i Kina. For å bøte på dette bygger man nå et anlegg som skal resirkulere ca. 160.000 tonn CO₂ årlig når dette settes i drift. Anlegget vil blande CO₂ fra kalk-tørka med hydrogen og CO₂ fra koks-ovnene for å produsere metanol som kan brukes som drivstoff og ingrediens i plastproduksjon. 160.000 tonn CO₂ tilsvarer utslippene fra anslagsvis 50.000 personbiler årlig. Så lenge resirkuleringsprosessene ikke skaper CO₂-utslipp ved å bruke fornybar energi, og ressurser som ellers ville gitt utslipp, kan en slik prosess redusere CO₂-utslippene til atmosfæren fra industriell virksomhet. Mange har kastet seg på «upcycling-bølgen» der produkter «lages» av CO₂ som gjenoppstår som Vodka, drivstoff i form av metanol, polymerer, andre kjemikalier og også byggematerialer. Markedet for slike produkter er lite i dag, men ventes å vokse kraftig som følge av gunstig kostnadsutvikling for fornybar energi, økende CO₂-avgifter og andre klimaincentiver rettet mot å redusere CO₂-utslipp.

Bidrar CO₂-resirkulering til en positiv klimautvikling? Mange av produktene som fremstilles på denne måten degraderer på en måte som igjen skaper klimagassutslipp. Metanolen som produseres i Tongyezhen vil bli markedsført som drivstoff for Kinas voksende metanoldrevne bilpark. Noen har regnet seg frem til at det globale markedet for produkter basert på resirkulert CO₂ ikke vil bli større enn at det tilsvarer noen få prosent av verdens samlede CO₂-utslipp. Ideen om gjenbruk av CO₂ heller ikke ny. Dette skjer i gjødselproduksjon, men karbon frigjøres når gjødselen spres på jordene. Oljeindustrien injiserer CO₂ for å utvinne mer olje fra oljefeltene, men denne olje-gevinsten vil i sin tur igjen gi CO₂-utslipp. CO₂ i plastmaterialer vil vende tilbake i atmosfæren i løpet av noen år. I materialer som betong og stål vil karbon være lukket inn lenger, til dels mye lenger og det er gunstig. Så langt er kilden NATURE Vol 603 31 mars 2022.

CO₂-håndtering øker kostnadene for sement med 50 -100%. Byggekostnadene øker langt fra så mye. CO₂-håndtering kan øke kostnadene for sement med 50 -100% avhengig av fangstteknologi. Dette fjerner nesten all CO₂ fra fabrikken. CCS på jern og stålverk vil øke kostnadene for stål med 20% og fjerne 60% av utslippene fra tilvirkningen. Simon Roussanly og Mona Mølnvik fra SINTEF har imidlertid også sett på totale byggekostnader og presentert disse i et innlegg i Dagens Næringsliv 12. april i år. Deres studie har vist at stål og sement bare utgjør en liten del av totalkostnadene for et sluttprodukt som f.eks. en bru i et større veiprosjekt brukt som er case her. CCS ble her påvist å redusere byggverkets samlede CO₂ avtrykk med 60% uten å øke bruens kostnad med mer enn ca. 1% dette fordi de største kostnadsdriverne er relatert til andre utgifter, ikke minst selve byggingen. Dette kan dekkes inn ved en beskjeden økning i bompengene. En kostnadsøkning på 1% er rimelig for en reduksjon i karbonutslipp på 60%. Og deres anbefaling er at byggherrer bør rette inn sin etterspørsel etter byggevarer som er merket som «CO₂-frie» produkter.

CCS – Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Hva med naturen selv? Selv om kvoteprisene for CO₂-utslipp har steget kraftig mangler man fortsatt markeder der forbrukerne roper etter «CO₂»-frie produkter. Finnes det andre løsninger. Kanskje. Karoline Andaur og Jon Bjartnes i WWF Verdens naturfond viser i en kronikk i Dagsavisen 4. mai til naturen og mener at det naturlige opptaket av karbon er vår store sjanse. Hvert år tar naturen opp halvparten av det CO₂ som slippes ut p.t. ca. 21 gigatonn. Industriell karbonfangst og -lagring tar foreløpig opp rundt 40 millioner tonn CO₂ per år. Vår industrielle karbonfangst utgjør derfor bare rundt 2 promiller av naturens bidrag til å binde CO₂ i mose, trær og plankton. I Norge har vi ifølge Norsk Institutt for Naturforskning dobbelt så store karbonlagre i våre skoger, myrer og frodige fjellområder som gjennomsnittet for verdens landområder. Utfordringen her blir å ikke svekke karbonlagrene gjennom fornuftig areal og naturforvaltning. Andaur og Bjartnes etterlyser et regnskap for utslipp og opptak i norsk natur, virkemidler for å hindre nedbygging av natur, innsats for restaurering av natur og dessuten sikring av klimavennlige driftsmåter i skogbruket og fiskeflåten. Med de investeringene som er nødvendig for industriell CCS-fangst og lagring bør det kanskje både være mulig og fornuftig å se nærmere på dette. Men andre politisk viktige samfunnsmål vil ofte komme i veien bokstavelig talt. Aftenposten 7. mai inneholder f.eks. et oppslag om jernbanen og motorveien mellom Oslo og Hønefoss som nå er under planlegging og bygging. Det skal bygges jernbane tunnel fra Sandvika til Sundvollen. Derfra skal toget gå videre sammen med en ny firefelts motorvei med fartsgrense 110 km/t. Jernbane- traseen skal dimensjoneres for 250 km/t. Da blir det mye rett frem og store svinger. Skogsområder, dyrket mark og naturreservater blir berørt av utbyggingen. Veien mot det grønne skiftet er ganske kronglete.

Nyhetsmediet RT hevder Polen planlegger å okkupere Vest-Ukraina. En konspirasjonsteori?

Det russiske nyhetsmediet RT hevder Polen planlegger å okkupere Vest-Ukraina. Konspirasjonsteorier eksisterer ikke i vakuum. Var «Odessa massakren» i 2014 en massakre eller en tragisk ulykke. Samme historie kan fortolkes ulikt, beskrives ulikt og gi ulike konklusjoner.

Det russiske nyhetsmediet RT hevder at Polen planlegger å okkupere Vest-Ukraina. Mina Hauge Nærland presentere i en kommentar i Aftenposten 3. mai Margarita Simonjan som er redaktør for RT, det som tidligere var Russia Today. Nærland er bekymret. RT formidler nyheter på engelsk, arabisk, spansk, tysk og fransk og gjør dette ved å oversvømme leserne med så mye informasjon og desinformasjon at man ikke lenger klarer å skille hva som er sant og usant. RT er nå blokkert av EU og redaksjonen i USA er lagt ned. Men i Norge er RT fortsatt tilgjengelig og Nærland har erfart at en nyhet fra RT om at Polen, ifølge Moskva, har en hemmelig plan for Ukraina. Polen vil okkupere Vest-Ukraina etter avtale med USA. Flere nordmenn har fanget opp denne «nyheten» og spredt den på sosiale medier uten å angi hvor nyheten kommer fra. Nyheten om Polens planer er såkalt fake news, en oppdiktet konspirasjonsteori, men Nærland mener at kanskje ikke alle som fanger opp denne nyheten fra mennesker de kjenner vil forstå det. Kanskje de formidler nyheten videre i beste mening, som en advarsel, i frykt for at det kan være sant.

Konspirasjonsteorier eksisterer ikke i et vakuum. ElzbietaDrazkiewics har forsket på konspirasjonsteorier relatert til vaksinemotstand og presenterte sine tanker i tidsskriftet Nature Vol. 603 fra 31. mars i år. Hun adresserer spørsmålet om hvordan vi bør forholde oss til konspirasjonsteorier og hvordan og hvorfor de spres. Hun advarer mot å definere mennesker som «tror på» konspirasjonsteorier som «de andre, de uopplyste». Konspirasjonsteorier eksisterer ikke i et vakuum. De forsterker eksisterende redsler og ideer om menneskers plass i verden. Dette gjelder også i forhold til stormaktskonflikter og krigshandlinger. Drazkiewics forholdt seg i sin studie til vaksinemotstandere i USA, Polen og Irland og kunne påvise at historie, kultur og erfaringer var avgjørende for å forstå vaksinemotstanderne. De opplevde og tenkte forskjellig. Er man russer i Moskva, ukrainer eller polakk med eller uten tilknytning til Russland så er det ganske sannsynlig at ideen om Polen har planer om å okkupere Vest-Ukraina etter avtale med USA vil bli fanget opp og forstått på ulike vis. Konspirasjonsteorier må undersøkes med innlevelse er Drazkiewics konklusjon.

Ulike syn på «Odessa massakren» i 2014. RT presenterte 2. mai et oppslag med følgende tittel. «Burned alive: «How the 2014 Odessa massacre became a turning point for Ukraine». Her er historien at et sammenstøt mellom aktivister fra ulike leire i tilknytning til valget i Ukraina i 2014 førte til massemord i Odessa og at de som sto bak udåden aldri ble straffet. «Anti-kupp aktivister», de som var tilhengere av president Yanukovich, som da allerede hadde flyktet til Russland, søkte etter hvert tilflukt og barrikaderte seg i en fem-etasjers bygning tilhørende byens Handelsforeningen. Angriperne satte fyr på barrikadene og på telt i gatene. Ifølge Wikipedia omkom 48 mennesker, derav 42 i Handelsforeningens hus. Wikipedia bekrefter også at ingen er tiltalt i saken.

På Steigan.no er historien slik: «2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter annen verdenskrig.»

VG omtaler saken slik under tittelen «Den påståtte «massakren» i Odessa: «Vladimir Putin og andre i Kreml bruker tragedien i Odessa 2. mai 2014 som et bevis på at Ukraina er fullt av nynazister som må stoppes. I virkeligheten var det slutten på et regelrett slag i sentrum av byen, knyttet til et forsøk på å opprette en separatistrepublikk».

Samme historie, ulike fortolkninger, beskrivelser og ulike konklusjoner. «Odessa massakren» er ikke en konspirasjonsteoretisk konstruksjon. De aller fleste vil trolig være enige om at det som skjedde denne dagen Odessa lå langt utenfor grensen av det akseptable. Her er den trukket frem fordi jeg mener den illustrerer Drazkiewics påvisning av at samme hendelse, her med tilpasset ordbruk, kan utnyttes til å trekke vidt forskjellige konklusjoner og konsekvenser. Var aktørene Maidan-aktivister og anti-Maidan-ativister eller var de Nasjonalister eller Nazister og anti-Maidan-aktivister? Var hendelsen en massakre eller et sammenstøt med svært dramatiske, uheldige og beklagelige konsekvenser?  Ordene som velges er avgjørende for fortolkningen og forståelsen og hva historien kan brukes til.

Michael Porter om konkurranseutfordringer, verdikjeder og diamanter

Michael Porter  har skrevet mer enn 20 bøker om strategi og ledelse. Haner en av de store guruene innenfor feltet. Her følger en kort presentasjon av tre av hans første bøker som handler  om konkurranse-utfordringer, verdikjeder og diamanter.

Konkurranse mellom virksomheter innenfor samme bransje. Michael Porter ble født i 1947 i Michigan i USA. Han ble i sin tid en av de yngste heltidsansatte professorer ved Harvard Business School. Han har selv beskrevet sine ambisjoner som professor som å ville gi et bidrag til å forbedre selskaper og andre organisasjoner evne til å konkurrere basert på en grundigere forståelse av hvilke prinsipper som gjelder for konkurranse. Dette har han gjort ved å tilpasse økonomens verktøy til de praktiske utfordringene virksomhetsledere møter. Porters første bok Competitive Strategy: Techniques for Analyzing Industries and Competitors, som adresserte disse utfordringene, ble utgitt i 1980. Her definerte han fem konkurransemessige utfordringer som bestemmer hvor sterkt en enkelt virksomhet står seg i konkurransen: Forhandlingsstyrken til leverandører, og til kunder, konkurransen fra eksisterende konkurrenter, utfordringer fra eventuelle nye konkurrenter eller fra nye produkter som kan erstatte de som allerede er i markedet.

Om verdikjeder i utviklingen av konkurransekraft. I 1985 utga Porter boken Competitve Advantage. Her introduserer og forklarer han verdikjeden som en samling av prosesser som en virksomhet utfører for å skape verdier for sine kunder. Å studere, evaluere og stadig utvikle verdikjedene er direkte knyttet til virksomhetens konkurransefordeler. I studier av verdikjeder skiller Porter mellom understøttende aktiviteter og primæraktiviteter. Understøttede aktiviteter er virksomhetens infrastruktur, HR-funksjoner, teknologi og innkjøpsfunksjoner. Primæraktiviteter er inngående logistikk, produksjon, utgående logistikk, markedsføring og salg og service/oppfølging av kunder.

Konkurranse mellom nasjoner. Porter utvidet etter hvert sitt arbeidsfelt til også å omfatte konkurranse mellom nasjoner. I 1990 utga han boken The Competitive Advantage of Nations. Boken var basert på studier av ti nasjoner. Her hevdet han at makroøkonomiske forhold slik som valutakurser, rentenivå og lønnskostnadsnivå er av betydning, men ikke avgjørende for å skape konkurransedyktige virksomheter. Et av hovedargumentene i boken er at nøkkelen til velstand og konkurransefordeler skapes av produktivitet i virksomheter og i arbeidsstyrken sammen. Han presenterte et diamantnettverk bestående av fire integrerte og selvforsterkende faktorer som han mente bestemmer nasjonale konkurransefordeler: Faktorbetingelser, Etterspørselsbetingelser, Relaterte og/eller understøttende virksomheter og Firma strategi, struktur og rivalisering. Informasjon, insentiver og infrastruktur er selvsagt også av betydning for produktiviteten.

Porter har skrevet flere enn 20 bøker så langt i sin karriere og stopper neppe med dette. Det som her er presentert er en liten smakebit av hva han har bidratt med og tilhører vel det vi kan kalle «den klassiske delen» av hans bidrag til utvikling av den verden vi lever i. I en post på denne bloggen har jeg presentert en annen guru, Igor Ansoff, og hans multifaglige tilnærming til strategisk ledelse. Porter er en av de han refererer til for å vise bredden i tilnærminger til "ledelsesfaget". Andre poster på denne bloggen som er klassifisert som lederfagsrelevante og som samtidig er oppsøkt av mange er poster om Maslows behovspyramide, Adizes om ensomme ulver og fire lederroller, Ledelse gjennom firefeltstabeller og Transaksjonsanalyse, som også er et verktøy for egenutvikling.