Hva er det som er så spesielt med Russland og forholdet til Ukraina?

Hva med Russland og forholdet til Ukraina? Hva har Harald Hardråde med dette å gjøre? Hva betyr året 1991 og gamle og glemte løfter? Og det politiske klimaet i Ukraina i dag, hva betyr det? Og hvem har ansvaret?

 

Kong Harald den 3. Hardråde, halvbror til Olav den Hellige, var konge i Norge fra 1046 til 1066. Han falt da i slaget ved Stamford Bridge. Før det rakk han å hente sin dronning Ellisiv i Kiev. Hun var datter av Jarslav, fyrsten av Kiev. I følge historikerne dominerte skandinaviske vikinger, fra midten av åttehundretallet, vannveien i det vestlige Russland inkludert Ukraina.

Datidens krøniker forteller at Rurik ble konge i Novgorod, vikingenes Holmgard, rundt 860 og etterkommerne hans ekspanderte sørover til Kiev og flyttet maktsenteret dit. I løpet av de neste par hundre årene var Kievriket dominerende i det Østlige Europa. Vikingetidens Russland var ikke en fasttømret stat med sentralmakt. Sentralmakten vokste først frem med Ivan Vasiljevitsj (1530-1584). Han regjerte fra Moskva, på den tiden en av verdens største byer målt i innbyggertall. Han var den første russiske hersker som tok tittelen Tsar. Europeiske historikere gav ham etter hvert tilnavnet «The Terrible» som på norsk er blitt til «den Grusomme». Historikeren Timothy Snyder viser i et debattinnlegg i Aftenposten til et essay publisert av president Putin der han, Putin, oppsummerer Russlands historie slik han ser den. Snyder er sterkt uenig i Putins historieskriving og mener at: «Rus ble grunnlagt av vikingene, Moskva eksisterte ikke på den tiden, Kiev ble ikke styrt fra Moskva før sent i sin historie, fortellingen om brodernasjonene er noe nytt og for den saks skyld er identiteten i den moderne betydningen også det». Snyder har rett når det gjelder "brodernasjonene" og Kievs historie. Putin dikter sin egen historien rundt dette. Ukraina har en lang historie uavhengig av Russland. Først som en del av Storhertugdømmet Litauen, som omfattet bl.a. Kyiv med omland fra det 13.-århundre. Dernest fra 1569 da Kiev ble underlagt det Polsk-Litauiske Samveldet før Tsarens Russland tok over midt på 1600-tallet. De vestlige delene av Ukraina var del av Østerrike Ungarn fram til slutten av første verdenskrig. Orienteringen mot Vest-Europa er slik en del av Ukrainas historie.

Fra Russisk Tsar-dømme til Sovjetunionen. I det som senere ble kalt februarrevolusjonen i 1917 ble Tsar Nikolaj tvunget til å abdisere og landet fikk en ny provisorisk regjering. Monarkiet ble avviklet. Bolsjevikene, Kommunistpartiet ledet av Vladimir Lenin var et av mange partier som i utgangspunktet konkurrerte om makten. Kommunistene bygget seg en maktbase ved å organisere industriarbeiderne i såkalte arbeiderråd (sovjeter). I november samme år gjennomførte kommunistene et kupp i hovedstaden Petrograd, og overlot makten til sovjetene. En sovjetkongress ble etablert som landets øverste myndighet og overlot regjeringsmakten til bolsjevikene og andre revolusjonære. Dette ble forløperen til det vi senere i historien kjenner som Sovjetunionen, men i første omgang brøt det ut borgerkrig og først i 1922 fikk kommunistene kontroll og enda noen år gikk før man fikk på plass et maktapparat som kunne styre landet.

Sovjetunionen ramlet fra hverandre i 1991 og Russland ble til Russland i dag. Den 8. desember i 1991 ble Sovjetunionen formelt oppløst da Russland, Ukraina og Hviterussland undertegnet Minsk-avtalen som erklærte Sovjetunionens oppløsning. Den 12 desember bekreftet den russiske kongressen avtalen og fordømte samtidig avtalen fra 1922 om Sovjetunionens opprettelse. Dermed var Sovjetunionen også formelt opphørt å eksistere. Før dette hadde Mikhail Gorbatsjovs reformprogram (Perestrojka = omstrukturering) gjort endringer som av mange ble oppfattet som positive, men som også skapte misnøye og motstand. Sovjetunionen av 1922 var på papiret et samvelde av 15 autonome republikker, men der den russiske sovjetrepublikken var klart dominerende. Etter oppløsningen satt man igjen med 15 selvstendige stater inklusive Russland. Estland, Latvia og Litauen var blant disse. Det var også Hviterussland og Ukraina. Med dette fikk en rekke folkegrupper større frihet til å dyrke egen kultur og historie. Med Sovjetunionen forsvant også Warszawapakten, en forsvarsallianse mellom Sovjetunionen og Bulgaria, Romania, Tsjekkoslovakia, Ungarn. Den ble formelt avviklet 1. juli 1991. Da hadde allerede Albania, Polen og Øst-Tyskland gått ut av alliansen. 

Krimhalvøya har en egen lang historie. Krim er, som de fleste vet, en halvøy i Svartehavet. Halvøya tilhører formelt den ukrainske Autonome republikken Krim, men i realiteten har den siden slutten av februar 2014 vært kontrollert av separatister og russiske militære og har i Russland status som en av landets republikker, Republikk Krim, etter en folkeavstemning. Denne er ikke anerkjent av verdenssamfunnet. Krim er del av Russlands historie gjennom blant annet Krimkrigen (1853-1856) der Russland kjempet mot en allianse bestående av Det osmanske riket, Frankrike, Storbritannia og Sardinia og der kontroll over tilgangen til Middelhavet var et stridstema. Florence Nightingale var aktiv under denne krigen. Krim var også krigsskueplass under den russiske borgerkrigen i årene fra 1917 og utover og igjen under Andre verdenskrig da tyskerne tok kontroll over området. Krim er i dag befolket av ulike etniske grupper, blant disse er krimtartarene, og en stor kontingent mennesker av tysk herkomst. Rundt 70-prosent av innbyggerne er imidlertid etniske russere. Byen Sevastopol med nærmeste omegn var en viktig sovjetisk marinebase under sovjettiden. I dag er den base for den russiske Svartehavsflåten som har holdt til her siden 1783 da byen ble grunnlagt av Katarina den andre av Russland. Byen og Krim er nå et eget administrativt område underlagt Moskva siden 2014, da byen og Krim-Halvøya ble innlemmet i Russland, etter vedtak i Statsdumaen i Moskva. En folkeavstemning hadde før dette vist klart flertall for gjenforening med Russland.

Hva med fylkene Luhansk og Donetsk? Disse fylkene ligger lengst øst i Ukraina. Her har det vært uroligheter og krigslignende tilstander siden starten av Donbas-krigen i 2014 da pro-russiske separatister gikk til angrep på Ukrainske militære styrker. Seperatistene tok etter hvert kontrollen over regionens største by, Donetsk, og erklærte den som senter for Donetsk People's Republic (DPR). I dag har separatistene fortsatt kontroll over denne byen, mens det fortsatt foregår sporadiske kamper i områdene rundt denne. Området rundt Donetsk var kort tid egen Sovjetrepublikk i 2018 før det ble innlemmet i den Ukrainske Sovjet Republikken. Byen ble under Stalin-tiden gitt navnet Stalino og byen ble nærmest utslettet under andre verdenskrig da området sammen med resten av Ukraina ble okkupert av Tyskland. 

«Glemte løfter». Dette er tittelen på en kronikk i Klassekampen 7. januar i år. Innholdet er imidlertid gjengitt i flere artikler i andre medier med andrefarget politisk profil så det er egentlig ikke et poeng at det her vises til Klassekampen. Ole Øyvind Holth skriver her: «I februar 1990, under tre måneder etter at muren falt, dro USAs daværende utenriksminister James Baker til Moskva». Det som følger er forkortet. Hans, James Bakers, oppdrag var å overbevise Gorbatsjov om å gi tilslutning til en sammenslutning av Øst- og Vest-Tyskland. Man måtte gi russerne noe tilbake. Baker lovet at Nato ikke ville bevege seg østover fra sin nåværende posisjon. Gorbatsjov skal ha uttrykt at «enhver utvidelse av Nato-sonen er uakseptabelt». Det var Baker enig i. Vets-Tysklands daværende utenriksminister Hans-Dietrich Genscher bekreftet at den tyske gjenforeningen ikke måtte føre til «en svekkelse av sovjetiske sikkerhetsinteresser». Forsikringen ble senere fulgt opp av Helmut Kohl, daværende tysk kansler. Det er senere blitt en diskusjon om det konkrete omfanget av disse løftene: Gjaldt det bare Tyskland? Gorbatsjov skal senere ha uttalt i et intervju at «Beslutningen om å utvide Nato var «et stort feilgrep» som brøt med «ånden i de utspillene og forsikringen som ble gitt i 1990». Putin har senere vist til disse forsikringene. I dag har Nato; Polen, Ungarn, Littauen, Latvia, Estland som medlemmer, blant flere tidligere medlemmer av Warszawapakten.

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte og eksisterer i ukrainsk politikk, da sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21 februar i 2014 ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker og landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj er nå etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko mener at Ukrainas politikk i dag, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater og fly, eller dialog? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien langt tilbake i tid, og nær fortid og samtid. Noe å tenke på opp mellom alle overskriftene om sannsynligheten for krig i Ukraina, om bykrig, om hvem som har ansvaret og om dialog kan være et alternativt virkemiddel til å flytte soldater og fly nærmere den russiske grensen. Det er ikke ofte jeg er enig med FrPs Christian Tybring-Gjedde, men han mener at vi bør "vise mer forståelse for Russlands situasjon". "De føler seg forlatt og omringet". Tidligere norsk ambassadør i Russland fra 2013 til 2018, Leidulv Namtvedt, gir sitt bidrag til å tenke annerledes om konflikten vi nå opplever, når han i et intervju med Vårt Land sier at "Falne soldatar er ikkje populært i Russland no". Det kan vi vel tro og håpe.

Chris Argyris om det å tenke seg om, organisasjonsutvikling og praktisk ledelse som lederopplæring

Chris Argyris mente læring i organisasjoner burde omfatte det han kalte dobbel-sløyfe-læring. Å lære av egne feil var viktig. Han mente at å praktisere ledelse var den beste lederopplæring.

Organisasjonsutvikling og læring i organisasjoner. Chris Argyris ble født 16. juli 1923 og døde i 2013. Han var amerikaner med greske aner. Han avsluttet sin karriere som professor emeritus ved Harvard Business School etter også å ha undervist ved Yale. Av utdanning var han BA i psykologi, MA i økonomi og PhD i organisasjonsadferd. Han er sammen med Richard Beckhard og Edgar Schein m.fl. kjent som grunnleggere av organisasjonsutvikling som fagområde og for sitt arbeid for å fremme lærende organisasjoner. Gjennom sitt voksenliv drev han undervisning, men samtidig forskning og konsulentvirksomhet. Hans ideelle forestilling var at dersom organisasjoner tillater og oppmuntrer sine ansatte til å utvikle sitt potensiale så vil dette være til fordel både for den ansatte og organisasjonen. Suksess er avhengig av læring. Dessverre vet de færreste, ifølge Argyris, hvordan man lærer selv, og samtidig på en måte som også utvikler organisasjonen man arbeider i.

Enkel-sløyfe-læring og dobbel-sløyfe-læring. Argyris skal en gang ha skrevet i en artikkel (her fritt oversatt) «…at siden profesjonelle ledere har slik suksess med det de driver med opplever de sjelden å feile, og fordi de sjelden feiler, har de aldri lært hvordan man kan lære av feil». Argyris utga sammen med Donald Schon en bok om Organisasjonslæring (Organizational Learning) i 1978 for å bøte på dette. Argyris mente at læring skjer under to betingelser. For det første lærer en organisasjon når den lykkes med det den har som mål å få til. For det andre lærer en organisasjon når det ikke er samsvar mellom det den planlegger for og det den vil oppnå og organisasjonen lykkes med å korrigere betingelser og planer slik at den allikevel når sine mål. Med dette introduserte han konseptene «enkel sløyfe læring» og «dobbel sløyfe læring». I «enkel sløyfe læring» stiller man ikke spørsmål ved de underliggende forstillingene om hvordan verden er. I «dobbel sløyfe læring" vurderer man også disse forestillingene og tenker seg om minst en gang til, i flere trinn, som vist i Argyris beslutningsstige nedenfor.

Argyris og Mintzberg om studenter og lederopplæring som praksis. Henry Mintzberg, som er presentert annet sted på denne bloggen, mente at prestisje-universitetene var for opptatt av å gjøre management til vitenskap og å lære studenter uten erfaring å bli ledere. Han mente innsatsen heller burde rettes mot å etterutdanne praktiserende ledere som hadde fordelen av å kunne lære av egne erfaringer. Argyris var inne på samme spor når det gjaldt å beskrive forskjellen mellom det å være student ved et lærested og det å være leder av en forretningsvirksomhet. Han mente, selv om han selv var lærer og akademiker, at for mye formal lederutdanning hos ledelsen førte til stagnasjon fordi mange akademikere som underviste i ledelse hadde romantiske forestillinger om hva ledelse innebar. Lederopplæring foregår først og fremst daglig gjennom praktisk ledelse, hevdet han, ikke ved å sende ledere til klasserom.

Bidrag til kjølskapsmagnetsamlingen. Mange lederguruer er også storleverandører av «sayings» egnet som tekster på kjøleskapsmagneter. Argyris er ikke et unntak selv om hans bidrag er vesentlig «fattigere» enn det vi finner hos Henry Mintzberg og Peter Drucker. Her er noen eksempler fra Argyris samling:

-                   Leadership is the day to day comunications about the real issues.

-                   Success in the marketplaceincreasingly debends on learning. Yet most people don’t know how to             learn.

-                  One must treat theory-in-use as both a psychological certainty and an intellectuak hypothesis.

-                   Individual learning is a necessary but insufficient conditio for organizational learning.

-                   In fact, people themselves are responsible for making the statusquo so resistant to change. We are           trapped by our own behavior.

        

      Om organisasjonslæring, endring og tilpasning til nye betingelser. Argyris var opptatt av endring og tilpasning til endring i organisasjoner. I andre poster på denne bloggen har jeg tidligere presentert andre "klassikere" som også hadde fokus på organisasjoners tilpasning til nye betingelser som grunnlag for suksess.

Fra 70-tallet har jeg hentet frem Tom Peters som sammen med andre medarbeider i McKinsey utviklet rammeverket McKinseys Syv S’er. Gjennom studier av vellykkede amerikanske virksomheter, videreutviklet de en sammenstilling av åtte temaer lederhoder burde være opptatt av når de skulle planlegge omstilling. Fra 80-tallet har jeg tatt med Rosabeth Moss Kanter som definerte forandringsmestere som rette personer på rett sted til rett tid. Det var viktig, mente hun, at ledere var i forkant av forandringene og ikke offer for disse. Hennes forandringsmestere måtte ha oppmerksomhet innrettet mot åtte definerte innsatsområder. Fra nåtid har jeg tatt med et kort ekstrakt av Michels og Myrphys artikkel i HBR fra i fjor. Michels og Murphy stiller spørsmålet: «How Good Is Your Company at Change?». De hevder at både behov for og muligheter for endringer kan kartlegges ved å se nærmere på ni sider (elementer) ved virksomheten. God forandring! 

Om kraftpris, marked, vannkraft, vindkraft, atomkraft og det grønne skiftet

Norge ble industrialisert ved hjelp av rimelig vannkraft. Kraftmarkedet i dag er et «umulig marked» for folk flest, men staten og mange kommuner tjener gode penger. Strømpriskrisa og strømprisen har flere årsaker. Frankrike og Nederland sier ja til atomkraft. I Norge finnes det også seriøse drømmer om atomkraftverk, men også mange tvilere.  

Kraftmarkedet er i dag et umulig marked for folk flest. En stor andel av voksne «folk flest» i Norge i dag er opptatt av strømprisen. For mange av oss er det uforståelig at vannkraftlandet Norge ikke skal kunne forsyne sine innbyggere med elektrisitet til en pris man kan leve med, uten at staten må subsidiere strømregningen. Produksjonskostnadene for en KWh i Norge ligger et sted mellom 15 og godt under 30 øre. Nettleie kommer i tillegg og er avhengig av nettleverandør, strømforbruket og hovedsikringen din. Nettleie alt inklusive i snitt for landet er mellom er 50 og 70 øre/KWh/år, avhengig av hvor i landet du bor, ifølge NVE. Så kommer elavgift med et fast øre-påslag (ca. 17 øre/KWh), og merverdiavgift på 25%. Prisen til norske husholdninger i Oslo-området var i desember rundt kr 2.40/KWh. En drøy krone over normalen.

Staten og mange kommuner tjener gode penger på krisen. Regnestykket over viser at staten tjener penger gjennom avgifter som øker med prisen. Dessuten har noen kommuner og staten eierrettigheter i norske kraftselskaper som gjør at deler av et eventuelt overskudd kommer allmenheten til gode via stats- og kommunebudsjetter. Det hører til historien at det er vanskelig å skaffe en oversikt som gjør at et regnestykke som dette mer enn bare omtrentlig. Situasjonen blir ikke bedre av det. Skal et marked fungere i forhold til «folk flest» må det være mulig for kundene å finne frem til prisen på forhånd med rimelig innsats. Kraftmarkedet er i forhold til "folk flest" ikke et slikt marked etter min mening. Ikke minst fordi de fleste av oss ikke har alternative "markeder" å gå til. Vi sitter låst fast. De aller fleste av oss kan ikke skifte til jordvarme eller solkraft uten å spare og ta tiden til hjelp for å dekke de store investeringene som følger med.

Hva bestemmer størrelsen på strømregningen. Hvem har skylda? Her har det vært mange kreative påstander og svar. Været har fått skylda. Magasinene i Norge har fått for lite nedbør i året som gikk. Fyllingsgraden har vært for liten eller lav. Gassprisene i Europa har fått skylden og deretter russerne og Putin som forsyner eller ikke forsyner Europa med gass. Gassprisene har vært ekstreme. Og det kan bli verre dersom konflikten rundt Ukraina eskalerer. Putin er aktiv også her. Kraft-kablene til utlandet har fått skylda. Det er mye å tjene for kraftselskapene ved å eksportere kraft til markeder med høyere priser og deretter importere det nye prisnivået til Norge. Energiloven fra 1990 og forkjemperne for den har opplagt gitt sitt bidrag. Denne gjorde strøm til vare priset etter tilbud og etterspørsel, etter hvert tilgjengelig via utenlands-kabler i et internasjonalt marked der den kan selges til høystbydende i Europa. 

Strømpriskrisa: En kombinasjon av flere årsaker. Den høye strømregningen er når alt kommer til alt en kombinasjon av flere årsaker. Internasjonalt tilbud av naturgass, langt mindre enn etterspørselen, utløste krafteksport som igjen førte til historisk lav fylling i norske vannmagasiner. Samtidig skal CO₂    utslippene i Europa reduseres, noe som ytterligere bidrar til økt etterspørsel etter elektrisk kraft fra Norge. Er det slik det henger sammen må vi kanskje leve noen år fremover med høye strømpriser i vinterkulda. Så langt har ingen pekt på «skyen» med sine datasentre og/eller på kryptovalutautvinning. Unntatt i Kasakhstan der de som driver med dette får deler av skylda for opprøret der. Kina avviklet sin produksjon og mange kinesiske produsenter flyttet maskinene sine til Kasakhstan. Her hos oss kan vi lure på hva som nå vil skje med planene om nye batterifabrikker rundt omkring i Norge, med arbeidsplassene disse skulle gi, og ikke minst hva som skjer her hos oss med Det Grønne Skiftet?

Norge ble industrialisert ved hjelp av rimelig vannkraft fastslår Professor Einar Lie i Aftenposten 2. januar i år. Dette er ikke en nyhet, men en del av Norgeshistorien mange kjenner seg igjen i. Næringsliv og husholdninger skulle «sikres tilstrekkelig kraft til rimelige priser» siterer Lie fra et av Arbeiderpartiets tidligere partiprogrammer. Elektrisitet var et naturgode som folket skulle ha nytte og glede av, ikke en vare. Krafteksporten er lønnsom vil noen hevde. Ressurser som dette bør sendes dit betalingsevnen og -villigheten er størst. Bare slik kan man sikre effektiv utnyttelse av knappe ressurser som elektrisitet produsert av vannkraft. Bjarne Berg Wig, med fortid som tillitsvalgt i Hydro, viser til Herøya som eksempel på et norsk industrieventyr skapt av kortreist vannkraft. Et 80-talls ulike virksomheter med over 2500 ansatte som kan ganges til det dobbelte når man tar med leverandørindustrien. Herøya var mer enn et produksjonssted. Det var ifølge Berg Wig Norges største laboratorium for organisasjonsutvikling og sto sentralt i utviklingen av den norske modellen. Vi kan ikke flytte Herøya til Mellom-Europa uten at dette får alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser, bosettingsmønster og med det, det norske samfunnet. 

Nederland: Havvind duger ikke. Ja til atomkraft. Nei til datasentre. Nederland velger sin egen vei ut av kraftkrisen. Planene om å legge ned landets eneste atomkraftverk er kansellert. Man har besluttet å bygge to nye slike anlegg etter å ha konstatert at vindkraft til havs, som var det nye satsningsområdet, ikke kan gi den sikkerhet for strømforsyning som man hadde forventet. Norge har også havvindambisjoner. Leder av Norwegian OffshoreWind Cluster skriver i DN 11. januar at havvind-næringen ikke har tid til kabelstrid. Regjeringens interne uenighet om hybridkabler setter norsk havvindutbygging i fare, ifølge Nesse. Uten hybridkabler og oppkopling mot det europeiske el-kraftmarkedet blir ikke utbyggingen av havvind i Norge lønnsom. Ifølge Nesse er «Premisset om at vi vil få dyrere strøm til norske forbrukere dersom vi leverer til andre land, ikke riktig. Tvert imot vil eksportinntektene gjøre utbyggingen mer lønnsom, bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel og skape flere arbeidsplasser lokalt i Norge». 

I Norge finnes det også seriøse drømmer om atomkraftverk. Nederland går altså inn for å etablere nye atomkraftverk i sin kraftforsyning. Frankrike som får 70% av sin elektrisitet fra atomkraftverk satser på teknologien, og at EU vil erklære atomkraft som bærekraftig energi. Frankrike ser for seg atomkraft-teknologi som eksportartikkel. Tyskland og Belgia har som politikk å avvikle sine atomkraftverk. I Norge har vi også atomkraftentusiaster. Sunniva Rose og Jonny Hesthammer mener at det haster å velge mellom «Ustabil vindkraft eller stabil kjernekraft». De viser til en rapport fra DNV som slår fast at Norge er langt unna å nå klimamålene. Vi må produsere mer strøm. Vindkraften leverer ustabil strøm, ref. Nederlands beslutning omtalt ovenfor. Rose og Hesthammer viser også til EUs vitenskapspanel som har lagt frem en rapport der de konkluderer med at kjernekraft ikke har større negativ påvirkning på helse og miljø enn noen av de fornybare energikildene man ellers regner med. Ole Christen Reistad, Norges siste reaktorsjef, er ikke like entusiastisk. Det vil ta minst 15 år før man kan ta i bruk kjernekraft i Norge, mener han. Vi er helt blanke rundt hva som skal til for å etablere kjernekraft i Norge. Reistad er ikke alene om å være tilbakeholden når det gjelder kjernekraft. Østerrike vurderer å gå til sak mot EU dersom kjernekraft aksepteres som miljøvennlig sammen med naturgass. Jeg har tidligere i livet mitt invitert til debatt om kjernekraft og gjør det igjen. Det store spørsmålet som det fortsatt uansett er vanskelig å finne svar på er: Hva med «Det grønne skiftet»? 

Trump avlyste sin markering 6. januar. Andre republikanere tok over

Trump avlyste talen 6. januar om The Steal og 3. november, men andre fikk oppmerksomhet

Trump holdt ikke sin annonserte tale 6. januar om The Steal, etter råd fra mange om å la dette være. Men andre republikanere overtok og bidro til å holde liv i og befeste historien om at valget i 2020 var fikset. Republikaneren Ted Cruz fikk stor oppmerksomhet ved å hevde at President Joe Biden høyst trolig vil bli stilt for riksrett i 2023, siden republikanerne da med stor sannsynlighet vil ha flertall både i Senatet og i Representantens Hus. Biden-administrasjonen vil først bli gjenstand for en grundig etterforskning av måten den har håndtert flyktningeutfordringene ved grensen mot Mexico. Etterforskningen vil med like stor sannsynlighet føre til riksrett, ifølge Cruz. Han begrunnet dette med at Demokratene, gjennom sine forsøk på å få Trump dømt, har gått foran og bidratt til å politisere riksrettsinstituttet. For egen del forsøker jeg bit for bit å lage meg en forståelse av fenomenet Donald Trump. For å kunne være forberedt på det verste. Forsøk følger.

Donald Trump on what "everyone thinks" and what is "obviously true". Jeg har i en tidligere post på denne bloggen vist til forfatteren Chris Felt som i 2016 utga diktsamlingen "Make Poetry Great Again", inspirert av Donald Trumps taler. Her har han sitert Trump med blant annet "I play into people's fantasies", og "When I think I'm right, nothing bothers me". Etter at han ble sparket av Trump som FBI sjef skrev James Comey om møter han var med på med Trump. I følge Comey holdt Trumps ofte lange enetaler. «Hans (Trumps) påstander om at "everyone thinks" og hva som er "obviously true" skyller inn over deg uimotsagt, fordi han aldri stopper å snakke. Som et resultat trekker Trump alle som er til stede inn i et tiende samtykke. Han fyller hvert minutt med en sammenhengende strøm av ord som gjør det umulig å ta ordet for samtale (fritt oversatt)».

Trump som selvutnevnt «very stable genius». I sin ganske utradisjonelle tiltredelsestale etter valget tilbød Trump seg selv til det Amerikanske folk som deres eneste håp om fornyelse og redning før han slo fast: «I am your voice.» «I will be a champion – your champion.» «Nobody knows the system better than me, which is why I alone can fix it.» Presidenter i sin alminnelighet er mer ydmyke i forhold til oppgaven de har tatt på seg ved denne anledningen, men altså ikke Trump. Senere i boken, «A very stable genius» av Philip Rucker og Carol Leonnig utgitt i 2020, som sitatene fra talen er hentet fra, gir Trump seg selv følgende attest: «Actually, throughout my life, my two greatest assets have been mental stability and being, like, really smart. Crooked Hillary Clinton also played these cards very hard and, as everyone knows, went down in flames. I went from VERY successful businessman, to top T.V. Star to President of the United States (on my first try). I think that would qualify as not smart, but genius… and a very stable genius at that!» Clinton skal i en debatt ha antydet at Trump var mentalt ustabil og ga med det de nevnte forfatterne ideen til tittelen på boken sin.

Hvem er Trumps tilhengere? I en tidligere post fra januar i fjor på denne bloggen forsøkte jeg å finne svaret. Donald Trump fikk ved valget i 2020 like mange stemmer som da han ble President. Biden fikk imidlertid langt flere stemmer enn Hillary Clinton i 2016. Dette er vel en av årsakene til at Trump mener valget var rigget og stiller spørsmål ved når og hvor alle disse stemmene kom fra? Trumps velgere er en sammensatt flokk. Vi kjenner etter hvert flere av de som stormet kongressen, en fargerik og støyende forsamling med svært ulike motiver. Proud Boys, gruppen Trump adresserte med «Stand Back and Stand By» i en debatt med Biden, var med, men var ikke arrangør av stormingen. Trump har også vært dyktig når det gjelder å samle støtte fra religiøse kristne grupper i USA. Televangelisten Paula White-Cain fungerer som rådgiver for Trump overfor disse miljøene. En rekke fremstående forkynnere, og menighetene deres, ser på Trump som utpekt av Vår Herre. Trumps støtte til Israel veier tungt i disse kretsene. Flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem var en viktig symbolhandling. Abortmotstand og kristendommens stilling i skolen er blant andre saker man er opptatt av i disse miljøene.

Godt planlagte påvirkningsoperasjoner. Boken «This is not propaganda» er skrevet av Peter Pomerantsev og utgitt i 2019. Her beskriver forfatteren hvordan vi nå etter hvert lever i en verden preget av massive spesielt planlagte og iverksatte påvirkningsoperasjoner. Disse fører til at våre forestillinger om demokrati og fred, hva som er fakta og/eller forvirrede fantasier røres sammen. Trump med rådgivere er en aktive bidragsytere til dette. «All politics is now about creating identity» hevder en spindoktor som er sitert i boken. «Populism is not an ideology, it is a strategy», hevder han videre. Sosiale medier er en effektiv bidragsyter. Populisme skapes ikke lenger ved at mennesker samles som en enhet rundt felles virkelighetsoppfatning. Våre samfunn i dag er mer splittet enn noen ganger tidligere. Dette gir grunnlag for nyskapninger som f.eks. «folk flest». Målet blir å samle og å lukke en sammensatt folkemengde inne bak «verbale gjerder». Fakta blir sekundært. Trumps presidentkampanje hadde for å oppnå dette definert svært mange målgrupper: Tilhengere av frie markedskrefter, Amerikanske preservasjonister herunder konservative kristne, anti-elite-grupperinger, «Arbeiderklassen» med flere. Og dessuten en urskog av små grupper med særinteresser som man bare kunne nå gjennom sosiale medier. Med de siste lykkes Trump i særdeleshet.

Ideen om at markeder skaper endring til det beste for de fleste. Trumps utsagn «No one knows the system better than me, which is why I alone can fix it» er sitert også i boken «Winners Take All» av Anand Giridharadas, utgitt i 2018, som innledning til et kapittel 5 med tittelen «Brannstiftere er de beste brannkonstabler». Denne boken beskriver tiden vi lever i som en tid der de rike og mektige kjemper for rettferdighet og likhet med alle sine krefter så langt det ikke truer den sosiale orden som har plassert dem på toppen av samfunnspyramiden. Alle forsøk på samfunnsendring redefineres slik at status quo opprettholdes. I boken beskrives Trump som en legemlig-gjøring av en kult rundt elite-ledet sosial endring. Han fremstiller seg selv som den rike velutdannede, en beskytter for de fattige, og sjefs-selger for ideen om at det som er best for mektige Trump, også er best for de ressurssvake. Eller med Giridhardas egne ord: «Trump is the reductio ad absurdum of a culture that tasks elites with reforming the very systems that have made them and left others in the dust». Ganske treffende dette også, spør du meg.

Trump er ikke alene blant de mektige. Han har solid støtte fra «pengefyrster» med innflytelse inn i  det republikanske partiet, som ser seg tjent med en politikk som ivaretar deres foretrukne samfunnsorden og deres plass i samfunnspyramiden. Amerikanerne Hacker og Pierson har i boken "Let them eat tweets" omtalt dette mer detaljert. Trump er avhengig av bidragsytere som med sine initiativ støtter opp om hans selvbilde og fremstilling av virkeligheten, som at han er alene om å kunne rydde opp i alt som er galt, at han vant valget og at stormingen av kongressen i hovedsak var en fredelig demonstrasjon fra velgere som protesterte mot juksevalget. Ted Cruz er blant disse, men ikke alene. Den norske FrP-politikeren Christian Tybring-Gjedde fikk for en tid tilbake betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier for sitt forslag om å tildele Donald Trump Nobels Fredspris. Det var, vil jeg tro, et bidrag til å gjøre et allerede grandiost selvbilde enda større.

Andre poster på denne bloggen som dekker utviklingen i USA siden årsskiftet 2020-21 omtaler "statskuppet", Donalds Lovefest, The Big Lie, og Skolebøllepolitikken. 

Selvinnsikt, transaksjonanalyse, psykologiske kontrakter og sosial intelligens

Om selvinnsikt og ledelse. Thomas og Gitte Nesset Middelfart er organisasjonspsykologer og skriver om ledelse i Dagens Næringsliv. Fjerde desember i fjor var temaet lederes selvinnsikt eller mangel på slik innsikt. Introduksjonen var signert Leder 45. Thomas og Gitte svarte at selvinnsikt er viktig og at personlighetstester og tilbakemeldinger fra kolleger og medarbeidere kan være nyttige verktøy. Det er sikkert riktig. Jeg vil peke på noen andre tilnærminger som jeg har tro på og som jeg vil eksemplifisere med henvisning til noen tidligere poster på denne bloggen. Disse kan være et supplement til personlighetstester og også verktøy for å initiere tilbakemeldinger. Jeg er opptatt av at vi fortsatt kan lære noe av klassikerne innenfor ledelsesfaget. Og mine referanser er derfor til klassikere.

Transaksjonsanalyse og Joharivindu. I en post, publisert 24.1.2021, har jeg gitt en kort introduksjon til Transaksjonsanalyse som er et verktøy utviklet i årene mellom 1960 og 1980 og som etter min oppfatning og erfaring er så selvforklarende at ikke-psykologer med litt velvilje på egenhånd kan skape seg litt mer innsikt i seg selv. Hvorfor jeg er som jeg er? Hva jeg kan gjøre for å få i stand små endringer i måten jeg fremstår på? Nettsøk på transaksjonsanlyse vil gi mange treff (vel 8000 hos meg) så her er det mye inspirasjon å hente og en rik litteratur. I denne sammenheng, tilbakemelding fra kolleger og medarbeider, er JOHARI-vinduet, gjengitt nedenfor et mulig verktøy.

Karriereankere og psykologiske kontrakter. I en annen post, publisert 22.11.2021, har jeg gitt en presentasjon av karriereankere og sosiale kontrakter. Igjen knyttet til en klassiker fra 40 år tilbake. Karriereankere er våre mer eller mindre bevisste forestilling om hva vi ønsker å få ut av livet. Disse beskriver et individs forståelse av seg selv og hvilken verdi for, og rolle, vedkommende kan ha i den organisasjonen man er ansatt i. Denne «forankringen» er avgjørende for den motivasjonen en etter hvert har for å fortsette å være en del av organisasjonen. Ansettelseskontrakter er formelle og skriftlig hos seriøse arbeidsgivere. Men denne dekker ikke alle forhold som er av betydning for oss når vi tar hensyn til våre karriereankere. «Den psykologiske kontrakten», en ikke formell kontrakt som dekker forhold som ikke omtales i ansettelseskontrakten, konsentrert om de forventninger man har til f.eks. ledelse, kolleger, relasjonelt arbeidsmiljø etc. er løsningen. Bevisstgjøring om innholdet i denne er et viktig grunnlag for å forstå seg selv i forhold til den organisasjonen man arbeider i menneskene man møter der.

Emosjonell intelligens. Når jeg først er i gang vil jeg også henlede oppmerksomheten på en post, publisert 9.2.2021, som gir en kort innføring i emosjonell og sosial intelligens. Begrepene benyttes om hverandre. Emosjonell intelligens er kort fortalt evnen til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og å kunne skille mellom dem. Emosjonell intelligens forutsetter at du tar deg tid til å kjenne på følelsene dine og samtidig forstår hva disse gjør med deg og hvordan de og du virker på andre. Å ta tenkepauser og tenke seg om før du snakker er viktig. Du må kontrollere følelsene dine, ikke være en slave av dem. Du må lære deg å tåle kritikk og ta lærdom av kritikk når du får den. Då må våge å si hva du mener, men altså tenke først. Du må kunne gi ros og kunne gi tilbakemeldinger som oppleves meningsfulle av de som får dem. Du må kunne vise medfølelse. Du må beskytte deg selv og andre mot følelsesmessige sabotasjer i form av manipulering. Du må kunne be om unnskyldning og praktisere "forgive and forget". Det finnes læreplaner for utvikling av Emosjonell intelligens. 

Andre aktuelle poster når selvinnsikt og egenutvikling er tema kan være «Om metakognisjon» og om «Å gi og ta i møte med andre mennesker».

Henry Mintzberg om lederopplæring og organisasjonsutvikling

Henry Mintzberg tok et oppgjør med datidens konvensjonelle tanker om lederopplæring. Han lanserte nyskapende teorier om ledelse og lederrollene og teorier om organisasjoner. Mintzberg har dessuten stort potensiale som leverandør av utsagn til kjøleskapsmagneter.

Henry Mintzberg og oppgjøret med konvensjonelle tanker om lederopplæring. Mintzberg ble født i Montreal i Canada i 1939. Han tok maskiningeniørutdanning ved McGill University og deretter Master og PhD i Management ved MIT Sloan School of Management. Maskiningeniørutdaningen og etterfølgende praksis gjorde noe med ham. Han ble en annerledes tenker rundt ledelse og opplæring av ledere. Mintzberg stilte seg tidlig i sin karriere litt på tvers når det gjaldt lederopplæring ved amerikanske universiteter. Han mente at prestisje-universitetene var for opptatt av å gjøre management til vitenskap og å lære studenter uten erfaring å bli ledere. Han mente innsatsen heller burde rettes mot å etterutdanne praktiserende ledere som hadde fordelen av å kunne lære av egne erfaringer. Han var i sin samtid ikke alene om å tenke slik. I Norge fikk vi tidlig på 70-tallet N.A.Fs Institutt for organisasjon og ledelse, som samlet opp flere tidligere initiativer, og som utviklet og etter hvert drev et bredt opplærings- og utviklingstilbud for arbeidsledere, mellomledere og toppledere. Senere fulgte universitetene opp med etterutdanningstilbud tilpasset studenter som allerede var i jobb.

Nyskapende teorier om ledelse og lederrollene. Mintzberg gjorde det til del av sin karriere å utfordre datidens etablerte teorier om ledelse. Han ønsket med sin bakgrunn å studere industriell ingeniørvitenskap, men undervisningstilbud i denne disiplinen fantes ikke. Han startet sin yrkeskarriere i den Kanadiske jernbanen og lærte har, ifølge eget utsagn at når byråkratier fungerer er det fordi de ansatte setter reglene til side og finner egne løsninger. Denne erkjennelsen brukte han senere som inspirasjon når han etter hvert satte ord på sine teorier om organisasjoner. Han ble student ved MIT og startet etter hvert her sine studier frem til en Ph.D.  Han fulgte opp med et omfattende forfatterskap rundt ledelse og forretningsstrategier samtidig som han utviklet og sto bak undervisningsopplegg innenfor disse områdene.

Oppgjør med Druckers forståelse av lederrollen. Han tok tidlig avstand fra Druckers rådende oppfatning av lederrollen som tilsvarende orkesterdirigentens. Mintzberg mente at innholdet i lederes roller ble til under påvirkning av en strøm av henvendelser og initiativer rettet mot å følge opp disse på fornuftig måte. Like mye tid brukes på aktører utenfor organisasjonen som på de ansatte og på å fange opp og formidle inntrykk og ideer utenfra, sortere og formidle disse inn i organisasjonen. Hans ideer representerte brudd, ikke bare med Drucker, men også med de fleste andre «lederskoler» som etter Mintzberg oppfatning var ensidig opptatt av lederen som «den store leder», som «entreprenør» eller «beslutningstaker», som «maktmenneske» eller som den som fremmer effektivitet, lederadferd m.v. Han organiserte sin forståelse av lederskap i ti nøkkelroller fordelt på tre hovedområder: Personkontaktroller, informasjonsroller og beslutningstakerroller.

Mintzberg og teorier om organisasjonsstruktur. Han lanserte et rammeverk for forståelse og analyse av organisasjoner som begynte med en enkel firefeltstabell sortert etter dimensjonene fra enkel til kompleks, og fra stabil til dynamisk. Men som etter hvert besto av fem typiske organisasjonsformer. En enkel form, sentralisert, men med liten grad av formalitet og kompleksitet. Maskinbyråkrati som i stor grad både er formalisert og sentralisert. Profesjonelt byråkrati med mange profesjonelle ansatte, stor grad av profesjonalisering, autonomi og desentralisert beslutningsstruktur. Den divisjonaliserte struktur med flere delvis selvstendige resultatenheter organisert etter oppgaver og behov. Og til sist Ad hoc-kratiet med flatere struktur og stort innslag av spesialiserte profesjonelle medarbeidere som jobber teambasert og/eller i prosjekter. I komplekse organisasjoner vil man kunne finne flere og kanskje alle disse og oppleve at de hver for seg forsøker «å dra» organisasjonen i sin retning.

 

Mintzberg som kjøleskapsmagnetutsagnsleverandør. Mintzberg har gjennom sitt lange liv og mangfoldige forfatterskap plassert seg blant ideskapere med potensiale som kjøleskapsmagnetprodusentfavoritt. Fritt oversatt står han bak, blant flere, utsagn som:

·       «Mens hard-data og fakta informerer intellektet er det i all hovedsak myk-data som fremmer klokskap».

·       «Omorganisering er ofte prosesser der de som knapt vet hva som foregår kvitter seg med dem som vet det».

·       «Strategi er ikke et resultat av planlegging, men snarere startpunkt for planlegging».

·       «Strategi er mønsteret i en strøm av beslutninger».

·       «Ideen om at du kan ta smarte, men uerfarne 25 åringer, som aldri har ledet noe og gjøre dem til effektive ledere i løpet av to års klasseromsundervisning er komisk».

Og for oss som er skeptisk til HR-funksjonen og hva den kan bidra med:

·       «Organisasjoner er samfunn av mennesker ikke samlinger av humane ressurser (HR)»

Mintzberg har mange flere enn disse potensiell kjøleskapsmagnetene å by på.

Om Peters, Adizes, Drucker og andre guruer på denne bloggen. Det finnes etter hvert mange korte og forenklede presentasjoner av tankene til kjente lederguruer på denne bloggen, alle produsert i året som snart er slutt. De er enkle å finne i oversikten til høyre på bloggen. Her følger direkte lenker til et mindre utvalg av noen av de kanskje mest sentrale: TomPeters, Ichak Adizes, Peter Drucker og Charles Handy. En annen «opprører» som jeg tar med i samme slengen er Richard T. Pascal. I den korte svingen innom norsk lederopplæring har jeg støttet meg på Knut Wollebæks omfattende bok om dette tema "Makt og fortrøstning" utgitt på Kolofon Forlag. Den er på over 350 sider og har mye å by på for spesielt interesserte. Jeg tar ellers gjerne imot kritiske innspill til opplevde lettvintheter og/eller utfyllende kommentarer. 

Trump: 3. november eller 6. januar. Det er spørsmålet!

Trump vil markere 6. januar med å fortelle sin versjon av historien om denne dagen. Ingen våger å ta debatten om hva som skjedde 3. november i følge Trump. Og mange amerikanere mener som Trump at valget var rigget og at Trump fortsatt er den rettmessige president.

Trump vil markere 6. januar med å fortelle sin versjon av historien om denne dagen og tiden før. Dette vil skje fra hans hovedkvarter i Mar-a-Lago. Ifølge Trump skjedde den egentlige forbrytelsen 3. november i 2020 da resultatene av presidentvalget ble manipulert og forfalsket for å dekke til at den da sittende presidenten, Donald Trump, egentlig ble gjenvalgt etter et valgskred. Det som skjedde den 6. januar «was the completely unarmed protest of the rigged election» som ble gjennomført 3. november. Trump hevder at «The people being persecuted by the January 6th Unselect Committee should simply tell the truth, that they are angry about the RIGGED Presidential Election of 2020”. “People are entitled to Freedom of Speech, and perhaps there has been no time in our Country’s history where Freedom of Speech has been so totally violated. They don’t want to talk about election results because they know they can’t win.» Trump bruker i alle fall ytringsfriheten.

Trump: Ingen våger å ta debatten om hva som skjedde 3. november 2020. «I have not had one credible person willing to stand up and debate me in order to defend the CROOKED election. All involved, like those on the Unselect Committee of January 6th, know that it is a losing proposition for them. The election numbers are not defensible». Alt dette ifølge Trump. Trump mener han vant i Arizona, Michigan, Pennsylvania, Wisconsin, Georgia, Nevada, and probably New Hampshire, og enda noen stater der Biden ble erklært som valgvinner etter opptellingen i november. Ifølge Trump var hans valgseiere i noen av disse statene «big». Men, «after one month, a very public offer to debate, I have no takers—not even the sleazebags you see on the January 6th Commission who speak with such fake reverence about the day. This is Cancel Culture. They think they got away with the Crime of the Century, and they don’t want it to be talked about or discussed. Look at what has happened to our Country, and what a shame it is!» At ingen ønsker å ta den debatten med Trump er kanskje ikke så rart om man ser tilbake til intervjuer rundt covid-epedemien og Trumps debatt-teknikk.

Mange amerikanere mener som Trump at valget var rigget og at Trump fortsatt er den rettmessige president. Dagsavisen 3. januar viser til undersøkelser blant republikanere som indikerer at så mange som tre av fire republikanere mener Joe Biden "har stjålet valget", og/eller at valgfunksjonærene har jukset med stemmesedlene. Og i mellomtiden arbeides det i mange republikanskstyrte stater for å få gjennomført endringer i valglovene som gjør det vanskeligere å stemme og for å få valgt inn Trump lojale valgfunksjonærer som kan overvåke valget.  Alt med tanke på neste presidentvalg i 2024. Et paradoks i det hele er at Brad Raffensperger i Georgia som nektet «å finne» 12.000 ekstra stemmer for Trump, etter å ha blitt oppfordret til dette, i utgangspunktet var pro-Trump konservativ. 

Mer om Trump finner du, mer eller mindre høytidelig, i flere poster på denne bloggen. Om turneen han nå har lagt ut på. Om valgkampen hans. Om skolebøllepolitikken. Om gaslighting, som også er en av hans teknikker eller om å snakke seg inn i menneskers fantasier. Eller kanskje om horoskopet hans som var  på plass allerede før han ble president.