Trump avlyste sin markering 6. januar. Andre republikanere tok over

Trump avlyste talen 6. januar om The Steal og 3. november, men andre fikk oppmerksomhet

Trump holdt ikke sin annonserte tale 6. januar om The Steal, etter råd fra mange om å la dette være. Men andre republikanere overtok og bidro til å holde liv i og befeste historien om at valget i 2020 var fikset. Republikaneren Ted Cruz fikk stor oppmerksomhet ved å hevde at President Joe Biden høyst trolig vil bli stilt for riksrett i 2023, siden republikanerne da med stor sannsynlighet vil ha flertall både i Senatet og i Representantens Hus. Biden-administrasjonen vil først bli gjenstand for en grundig etterforskning av måten den har håndtert flyktningeutfordringene ved grensen mot Mexico. Etterforskningen vil med like stor sannsynlighet føre til riksrett, ifølge Cruz. Han begrunnet dette med at Demokratene, gjennom sine forsøk på å få Trump dømt, har gått foran og bidratt til å politisere riksrettsinstituttet. For egen del forsøker jeg bit for bit å lage meg en forståelse av fenomenet Donald Trump. For å kunne være forberedt på det verste. Forsøk følger.

Donald Trump on what "everyone thinks" and what is "obviously true". Jeg har i en tidligere post på denne bloggen vist til forfatteren Chris Felt som i 2016 utga diktsamlingen "Make Poetry Great Again", inspirert av Donald Trumps taler. Her har han sitert Trump med blant annet "I play into people's fantasies", og "When I think I'm right, nothing bothers me". Etter at han ble sparket av Trump som FBI sjef skrev James Comey om møter han var med på med Trump. I følge Comey holdt Trumps ofte lange enetaler. «Hans (Trumps) påstander om at "everyone thinks" og hva som er "obviously true" skyller inn over deg uimotsagt, fordi han aldri stopper å snakke. Som et resultat trekker Trump alle som er til stede inn i et tiende samtykke. Han fyller hvert minutt med en sammenhengende strøm av ord som gjør det umulig å ta ordet for samtale (fritt oversatt)».

Trump som selvutnevnt «very stable genius». I sin ganske utradisjonelle tiltredelsestale etter valget tilbød Trump seg selv til det Amerikanske folk som deres eneste håp om fornyelse og redning før han slo fast: «I am your voice.» «I will be a champion – your champion.» «Nobody knows the system better than me, which is why I alone can fix it.» Presidenter i sin alminnelighet er mer ydmyke i forhold til oppgaven de har tatt på seg ved denne anledningen, men altså ikke Trump. Senere i boken, «A very stable genius» av Philip Rucker og Carol Leonnig utgitt i 2020, som sitatene fra talen er hentet fra, gir Trump seg selv følgende attest: «Actually, throughout my life, my two greatest assets have been mental stability and being, like, really smart. Crooked Hillary Clinton also played these cards very hard and, as everyone knows, went down in flames. I went from VERY successful businessman, to top T.V. Star to President of the United States (on my first try). I think that would qualify as not smart, but genius… and a very stable genius at that!» Clinton skal i en debatt ha antydet at Trump var mentalt ustabil og ga med det de nevnte forfatterne ideen til tittelen på boken sin.

Hvem er Trumps tilhengere? I en tidligere post fra januar i fjor på denne bloggen forsøkte jeg å finne svaret. Donald Trump fikk ved valget i 2020 like mange stemmer som da han ble President. Biden fikk imidlertid langt flere stemmer enn Hillary Clinton i 2016. Dette er vel en av årsakene til at Trump mener valget var rigget og stiller spørsmål ved når og hvor alle disse stemmene kom fra? Trumps velgere er en sammensatt flokk. Vi kjenner etter hvert flere av de som stormet kongressen, en fargerik og støyende forsamling med svært ulike motiver. Proud Boys, gruppen Trump adresserte med «Stand Back and Stand By» i en debatt med Biden, var med, men var ikke arrangør av stormingen. Trump har også vært dyktig når det gjelder å samle støtte fra religiøse kristne grupper i USA. Televangelisten Paula White-Cain fungerer som rådgiver for Trump overfor disse miljøene. En rekke fremstående forkynnere, og menighetene deres, ser på Trump som utpekt av Vår Herre. Trumps støtte til Israel veier tungt i disse kretsene. Flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem var en viktig symbolhandling. Abortmotstand og kristendommens stilling i skolen er blant andre saker man er opptatt av i disse miljøene.

Godt planlagte påvirkningsoperasjoner. Boken «This is not propaganda» er skrevet av Peter Pomerantsev og utgitt i 2019. Her beskriver forfatteren hvordan vi nå etter hvert lever i en verden preget av massive spesielt planlagte og iverksatte påvirkningsoperasjoner. Disse fører til at våre forestillinger om demokrati og fred, hva som er fakta og/eller forvirrede fantasier røres sammen. Trump med rådgivere er en aktive bidragsytere til dette. «All politics is now about creating identity» hevder en spindoktor som er sitert i boken. «Populism is not an ideology, it is a strategy», hevder han videre. Sosiale medier er en effektiv bidragsyter. Populisme skapes ikke lenger ved at mennesker samles som en enhet rundt felles virkelighetsoppfatning. Våre samfunn i dag er mer splittet enn noen ganger tidligere. Dette gir grunnlag for nyskapninger som f.eks. «folk flest». Målet blir å samle og å lukke en sammensatt folkemengde inne bak «verbale gjerder». Fakta blir sekundært. Trumps presidentkampanje hadde for å oppnå dette definert svært mange målgrupper: Tilhengere av frie markedskrefter, Amerikanske preservasjonister herunder konservative kristne, anti-elite-grupperinger, «Arbeiderklassen» med flere. Og dessuten en urskog av små grupper med særinteresser som man bare kunne nå gjennom sosiale medier. Med de siste lykkes Trump i særdeleshet.

Ideen om at markeder skaper endring til det beste for de fleste. Trumps utsagn «No one knows the system better than me, which is why I alone can fix it» er sitert også i boken «Winners Take All» av Anand Giridharadas, utgitt i 2018, som innledning til et kapittel 5 med tittelen «Brannstiftere er de beste brannkonstabler». Denne boken beskriver tiden vi lever i som en tid der de rike og mektige kjemper for rettferdighet og likhet med alle sine krefter så langt det ikke truer den sosiale orden som har plassert dem på toppen av samfunnspyramiden. Alle forsøk på samfunnsendring redefineres slik at status quo opprettholdes. I boken beskrives Trump som en legemlig-gjøring av en kult rundt elite-ledet sosial endring. Han fremstiller seg selv som den rike velutdannede, en beskytter for de fattige, og sjefs-selger for ideen om at det som er best for mektige Trump, også er best for de ressurssvake. Eller med Giridhardas egne ord: «Trump is the reductio ad absurdum of a culture that tasks elites with reforming the very systems that have made them and left others in the dust». Ganske treffende dette også, spør du meg.

Trump er ikke alene blant de mektige. Han har solid støtte fra «pengefyrster» med innflytelse inn i  det republikanske partiet, som ser seg tjent med en politikk som ivaretar deres foretrukne samfunnsorden og deres plass i samfunnspyramiden. Amerikanerne Hacker og Pierson har i boken "Let them eat tweets" omtalt dette mer detaljert. Trump er avhengig av bidragsytere som med sine initiativ støtter opp om hans selvbilde og fremstilling av virkeligheten, som at han er alene om å kunne rydde opp i alt som er galt, at han vant valget og at stormingen av kongressen i hovedsak var en fredelig demonstrasjon fra velgere som protesterte mot juksevalget. Ted Cruz er blant disse, men ikke alene. Den norske FrP-politikeren Christian Tybring-Gjedde fikk for en tid tilbake betydelig oppmerksomhet i amerikanske medier for sitt forslag om å tildele Donald Trump Nobels Fredspris. Det var, vil jeg tro, et bidrag til å gjøre et allerede grandiost selvbilde enda større.

Andre poster på denne bloggen som dekker utviklingen i USA siden årsskiftet 2020-21 omtaler "statskuppet", Donalds Lovefest, The Big Lie, og Skolebøllepolitikken.