Sirkus Trump turnerer USA. Blir han Speaker eller President?

Trump sorterer utro republikanere fra «de troende og lojale». Republikaneren Mitch McConnell er dårlig for partiet og for landet. Vil Trump bli Speaker of the House i 2023? Og hva skjer eventuelt med det amerikanske demokratiet?

 

Sorterer utro republikanere fra «de troende og lojale». Trump rydder i det Republikanske partiet. Liz Cheney, en av republikanernes fremste ledere i Kongressen, rangert som nummer 3, er etter avstemning 31 for og 29 mot i sentralkomiteen i Wyomings GOP i november i år ikke lenger akseptert som Republikaner etter at Trump stemplet henne som RINO (Republican In the Name Only) og «TheWarmonger». Lisa «Disaster from Alaska» Murkowski, republikansk senator fra nettopp Alaska, som nylig hilste på kronprins Haakon under hans besøk på en konferanse om Arktis, var også blant republikanerne som stemte for å reise riksrettssak mot Trump etter stormingen av Kongressbygningen. Hun får enn så lange være republikaner, selv om hun ifølge Trump er en «illojal og veldig svak senator». Men hun får konkurranse om taburetten fra Kelly Tshibaka som anbefales som kandidat av Trump og det lokale republikanske partiet. Dette er bare en liten del av Trumps opprydding etter presidentvalget, stormingen av kongressen og det etterfølgende oppgjørene. Flere «illojale republikanere» opplever tilsvarende lokale oppgjør. Men det er foreløpig lite som tyder på at Liz og Lisa vil gi fra seg taburettene uten kamp.

McConnell dårlig for partiet og for landet. En annen fremstående republikaner som får tyn fra Trump er «Broken Old Crow», Mitch McConnell, lederen av republikanernes gruppe i Senatet siden 2007. Dette etter at han, sammen med 13 andre republikanere, nylig stemte for å løfte det såkalte gjeldstaket slik at Bidens infrastrukturplan kan realiseres. Ifølge Trump blir dette som «å ta penger å kaste dem ut av vinduet». «Det han har gjort er utenkelig. Han ga opp gjeldstaket. Det var det beste forhandlingskortet vi hadde for å ta livet av denne horrible loven (som gjør det mulig å gjennomføre Bidens infrastrukturplane)». McConnell er ifølge Trump etter dette «så dårlig for vårt parti og han er så dårlig for landet». «Det er utrolig hva han gjorde, og at han gjorde det uten støtte i Senatet». Det hører til saken McConnell fikk støtte fra noen andre republikanere under denne avstemningen.

Trump som Speaker of the House i 2023? Meningsmålingene så langt høsten 2021 viser oppslutningen om Trump som vil gi Republikanerne flertall både i Senatet og Kongressen etter mellomvalget i 2022. Biden og Bidens politikk er så langt ikke populær. Også Demokratene er splittet i oppslutningen om denne. En republikaner i kongressen, Matt Gaetz, har foreslått at Trump bør stille til valg i Florida for kongressen i 2022 for å innta rollen som Speaker of the House. Forslaget støttes også av Kevin McCharty som er republikanernes leder i kongressen. Nancy Pelosi, «Crazy Nancy», en annen av Trumps mobbeofre, har denne rollen i dag. Trump har uttalt at dette er et interessant forslag. Men ikke alle republikanere er enige om at dette er en god ide med tanke på presidentvalget i 2024. Trump selv er for tiden ellers på turne med «The History Tour». Her blir Trump intervjuet om sine fire år i Det hvite hus «Om alt han oppnådde, men også om utfordringer på godt og vondt». Arrangørene oppgir at det allerede er solgt billetter for 50 millioner kroner til denne «touren». Mens noen medier rapporterer om mange tomme seter.

Trumps rolle i stormingen av Kongressen? Parallelt med dette foregår møtene komiteen som vurderer Trumps rolle i stormingen av Kongressen 6. januar i år. Mest oppmerksomhet for tiden får innkalling av vitner som nekter å møte. Samtidig påberoper de seg immunitet, som den da sittende Presidentens fortrolige. Dette gjelder så langt Trump rådgiveren Steve Bannon og Trumps stabssjef i Det hvite hus Mark Meadows. Meadows skal ha hatt samtaler med noen av dem som planla oppløpet mot Kongressbygningen i forkant av 6. januar. Komiteen «truer tilbake» med tiltale om forakt for komiteen og med straffeforfølgelse. Utskrift av e-postmeldinger til og fra Trump foreligger. Disse viser at flere personer i kretsen rundt Trump ba ham om å oppfordre de som stormet kongressbygningen om å trekke seg tilbake. 

«He’s got to condemn this shit ASAP». Trump jr. var blant disse med meldingen «He’s got to condemn this shit ASAP». Flere advarte om at Trump nå var i ferd med å rive ned alt han hadde bygget opp gjennom sin periode som president. Først sent på kvelden publiserte Trump et opptak der han ifølge Aftenpostens oversettelse (16. desember) sa: «Jeg kjenner smerten deres. Jeg vet dere er såret. Vi hadde et valg som ble stjålet fra oss. Det var et valgskred for oss og alle vet det. Spesielt den andre siden. Dette var et uredelig valg, men vi kan ikke spille rett i hendene på disse menneskene. Vi må ha fred. Så gå hjem. Vi elsker dere. Dere er veldig spesielle». Men Meadows vil altså ikke møte for å forklare seg. Komiteen «truer tilbake» med tiltale om forakt for komiteen og med straffeforfølgelse. Blant republikanere er dette komitearbeidet omtalt som bortkastet tid og sløsing med penger. Republikaner og medlem av Kongressen, Jim Banks, er sitert på «It’s all based on a conspiracy theory. According to the committee, January 6 was an inside job. It was an attempted coup disguised as a political rally that was secretly orchestrated by President Trump and his closest advisors. That is a lie and as all of you know, it’s crazy». Sirkus?

Trump som trussel mot demokratiet? Erik Solheim mener i en kronikk i DagensNæringsliv 14. desember at Trump er en slik trussel. Og det er slett ikke uten grunnlag. Trump har allerede stilt som krav til sin tilhengerskare blant republikanerne at hans primære mål er å få avsatt Biden og seg selv gjeninnsatt som president etter at valgjukset, han mener er bevist, er endelig avdekket og formelt bekreftet. David Runciman skriver i sin bok "How democracy ends" (side 46) om inkrementalistiske kupp, om demokratier som eroderer heller enn å bli kuppet. "While the opponents of the regime shout, "Coup!", its defenders say that those accusations are hyperbole and hysteria". Journalister og rettslærde som skal fungere som sistelinje i forsvaret for demokratiet blir marginalisert som "special interest". Timothy Snider skriver i "On Tyranny" om hvordan forandring av virkelighetsoppfatning kan endres i tre faser: Angripe fakta, utvikle alternativ virkelighetsoppfatning, etablere magisk tenking rundt denne oppfatningen. Fremstillingen er illustrert med eksempler fra Trumps presidentperiode (side 66-67). Trump har lenge før han ble president vist at han er god på alternative virkelighetsoppfatninger og magisk tenking. Et fremtids-scenario i en utvikling kan f.eks. være at Republikanerne etter å ha vunnet flertall både i senatet og kongressen etter mellomvalget i 2022 nedsetter en komite for å etterforske valgjukset under presidentvalget i 2020. De konsentrerer seg om «vippestatene» Georgia, Arizona og Pennsylvania som til sammen ga Biden 47 valgmenn, men der stemmeovervekten var mellom 0,3% (Georgia) og 1,2% (Pennsylvania) i Bidens favør. Med "denne justeringen" vil valget vipe Trumps vei. Trump selv har i et nylig avgitt "Statement" lagt til Michigan, Winsconsin og Nevada som stater der han vant med klar margin. De per dato offisielle tallene fra valget ligger her.

Den som lever får se. Sirkus Trump turnerer uansett videre.

Vil kryptovaluta snart bli vanlige penger?

Staten er i dag både kontrollør og garantist med en lang historie i pengemarkedet. Vil kryptovaluta etter hvert bli vanlige penger?

Vil kryptovaluta bli vanlige penger? Caitlin Long fra Wyoming er omtalt på denne bloggen i en post i august i år som ivrig talsperson for å gjøre nettopp denne amerikanske staten til forerunner for å inkludere kryptovaluta som fortsatt investeringsobjekt og som betalingsmiddel i ordinære økonomiske transaksjoner. I samme post presenteres også pro et contra argumenter for en slik revolusjon. Tidligere poster tar opp kryptovaluta-utvinning som en utfordring for «Det grønne skiftet». Energiforbruket ved utvinning av kryptovaluta er allerede enormt og økende. Times utgaven i månedsskiftet oktober/november inneholder imidlertid en artikkel skrevet av JacobGoldstein som tar for seg utviklingen av pengevesenet fra Kina og frem til i dag som et bakteppe for å tenke videre rundt hvilken rolle blant annet kryptovaluta vil kunne få i fremtiden. Kort, fritt oversatt sammenfatning følger. Et grunnlag for å gjøre seg opp egne meninger om et utfordrende tema? 

Fra papir til papirpenger og staten som garantist. Kineserne oppfant papiret ca. 200 år før år 0 i vår tidsregning. Noe seinere ble en ikke kjent munk lei av å håndskrive den samme religiøse teksten enda en gang. Han graverte teksten inn i et trestykke. Trykkekunsten var oppfunnet. Enda noe senere var det en kjøpmann i Kina som så seg lei på metallstykkene kundene hans brukte som betalingsmiddel. De veide ofte mer og tok like mye plass som varene han solgte. Han begynte å gi kundene sine en «sjekk» av papir som de kunne innløse i bytte mot myntene. Papirpengene var født. Snart tok lokale myndigheter over ideen og begynte å trykke papirpenger som raskt spredte seg som betalingsmiddel. Dette satte fart på byttet av varer og tjenester og Kina ble rikere. På 1800-tallet skjedde noe av det samme, og litt mer, i USA. De fleste banker trykket da sine egne penger. På et tidspunkt fantes det ca. 8000 penge-enheter som kunne løses inn i en spesifisert mengde sølv eller gull i like mange banker. Gikk en bank konkurs ble imidlertid verdiene borte. Det førte til uro. Sentrale myndigheter grep inn som garantister for felles pengeenheter.  

Fra gullstandard til kreativt og selvregulerende finansmarked. I 1933 opphevet den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt den til da gjeldende offisielle gullstandarden. Gullstandarden innebar at enhver som ønsket det kunne få innløst sine papirpenger for en fastsatt mengde gull. I USA på den tiden fikk du ved å innløse USD 20,67 i bytte en ounce, eller vel 28 gram gull. Denne verdien var fast og det var hele poenget med gullstandarden. De økonomiske rådgivere advarte presidenten om at en oppheving ville føre til ukontrollert inflasjon, fullstendig kaos og kanskje slutten for den vestlige sivilisasjon. Dette var konvensjonell kunnskap blant økonomer på den tiden. Det var uunngåelig at dette som ville skje. Rådgivernes spådommer slo ikke til. I ettertid vet vi at det var nettopp gullstandarden som skapte "The Great Depression". Og det å oppheve denne var første skritt på vegen ut av depresjonen. Lærdommen her er at vi lar oss lure av tankefeil. Vi tenker om verdien av penger at denne følger «naturlover» på samme måte som vann og gravitasjon. Papirpenger må ha garanti for sin verdi fra et eller annet som ligger fast ellers kan det gå riktig galt, tenker vi, men er det slik?

Fra bankvesen til pengemarkedsfond og Stabelcoins. I dag «skaper» bankene penger når de innvilger lån som lagres i bankens balanse som en fordring balansert av bankens egne eiendeler og investeringer og innskudd fra kunder som har penger til overs og som får betalt i form avkastning eller renter på innskutt kapital. Bankinnskudd er omfattet av statlige overvåking og garantiordninger. På 1970-tallet oppfant kreative finansfolk, som så at de kunne tjene penger på å tilby høyere avkastning enn kjedelige bankrenter, pengemarkedsfondene. Disse ble fremstilt som et tilbud som lignet på bank, men med høyere avkastning på innskutt kapital. Som en av de sentrale ideskaperne sa: «The purpose of the money-marked fund is to bore the investor into a sound night’s sleep». Fondene lånte penger ut til «løfterike investeringer» som hadde utsikter til å ville gi fondsforvalterne solide inntekter og samtidig investorene mer enn bankrenter på sine investeringer. I 2008 gikk det galt. Investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Investorene stormet til for å få sine investeringer tilbake og krisen var et faktum. Etter noen dager måtte myndigheten trå til for å forhindre en total kollaps. Fondsmarkedet blir nå regulert og fulgt opp. Kryptovalutaenes verdisvingninger kan man følge med på nettet og slik selv gjøre sine vurderinger om kjøp og salg. Stabelcoins er en type kryptovaluta-produkt som i dag tilbyr en form for prisgaranti med sikkerhet i bakenforliggende verdier. Ligner litt på pengemarkedsfondene fra 80-tallet. Vil vi snart se myndigheter gripe inn også i kryptovalutamarkedet?

Inspirasjon og referansen er Jacob Goldstein i Times.

Charles Handy om Trekløverorganisasjoner, Forbund og Trippel I

Handy er en av de fremste lederskapstenkerne i vår tid og nåtid. Han har skrevet om organisasjoner, organisasjonskultur, og fremtidens organisasjoner. Og er også blant de fremste i sin kategori til å levere potensielle utsagn til kjøleskapsmagneter.

Charles Handy er en av de fremste lederskapstenkerne i vår tid. Handy ble født 25. juli 1932 i Irland. Han fikk sin universitets-utdanning fra Oriel College ved Universitetet i Oxford. Han startet sin profesjonelle karriere i Shell International, var professor ved London Business School (1967-95) og har bak seg et svært omfattende forfatterskap rettet mot filosofiske betraktninger rundt lederskap og samfunnsutvikling. Han har i flere omganger figurert på listen over de 50 mest innflytelsesrike management-tenkere. Da Harvard Business Review markerte sitt 50-års jubileum var Handy en av tre spesielt inviterte bidragsytere sammen med Peter Drucker og Henry Mintzberg. Når Handy i en post på denne bloggen er presentert som og sammen med firefeltstabell-tenkere er dette uærbødig.

Organisasjonskultur, organisasjoner og fremtidens organisasjoner var blant hans tema. Handys arbeid og forfatterskap favner videre enn dette. Hans første bok hadde tittelen «Understanding Organizations» der han ga som råd til leserne at det etter å ha lest boken burde brenne den og starte med å skrive sin egen basert på egne erfaringer. Det var den eneste måten man kunne gjøre seg kjent med konseptet «Organisasjon». Handy var ikke bare interessert i business-orienterte organisasjoner. Han skrev bøker om skoler som organisasjoner og om frivillige organisasjoner. Han mente at tre typer organisasjoner etter hvert ville bli dominante. Trekløverorganisasjoner: Organisasjoner bygget opp rundt en kjerne av ledere med noen medarbeidere som igjen får bistand fra kontraktører og deltidsansatte. Forbundsorganisasjoner: Frittstående autonome organisasjoner med avtalt felles sentral koordinerende funksjon som er opptatt av strategier på lang sikt, som koordinerer, øver innflytelse, gir råd og fremmer forslag, men som ikke dikterer betingelser eller beslutninger. Trippel I -organisasjoner: Der I står for Informasjon, Etterretning (Intelligence = I) og Ideer, der de ansatte er individualister, spesialister og opptatt av å utvikle egen kompetanse som gjør dem i stand til å følge med på kjerneområder i samfunnets utvikling. Det er over 30 år siden Charles Handy skrev om disse dominante organisasjonstypene så vi har nå en mulighet til å evaluere hans spådommer. Trekløverorganisasjoner er vel kjent fra norsk arbeidsliv de seneste årene med utbredt arbeidsinnvandring og innleie av underentreprenører. Men hva med Airbnb, Uber, fodora og Gig-økonomi i sin alminnelighet? Ikke mulig for Handy og forestille seg disse selskapene på 1980-tallet, men han var ikke langt unna. Trippel I-organisasjoner basert på Informasjon, "Etterretning" og Ideer. Tenk på Facebook, Google, Microsoft og Apple. Hva er det de disse lever av?  Forbundsorganisasjoner er kanskje vanskeligere, men tenk på franchise virksomheter som f.eks. REMA1000 og se også Franchiseportalen.

Handy som samfunnsobservatør og forsker. I 1997 presenterte Handy boken "The Hungry Spirit". Han bodde da i USA og gir til kjenne sin bekymring over samfunnsutviklingen. Han skriver blant annet (her fritt oversatt): "Jeg er forarget over at så mange menneskers liv må utfolde seg i dyp fattigdom, midt i all rikdommen. Penger bør være et middel i livet ikke et mål for livet". Og videre: "Feilen er uten tvil vår. Vi har tillatt oss selv å bli distrahert av de falske åtene av sikkerhet som tilbys av konkurrerende tradisjoner innenfor vitenskap, økonomi og religion. Vitenskapen fremholder at vi er skapt av krefter utenfor vår kontroll og at vi derfor like gjerne kan lene oss tilbake og nyte det. Økonomien tilbyr oss materiell suksess som det eneste universelle gode og dersom vi aksepterer dette premisset  følger alt annet udiskutabelt i henhold til markedets lover og kravene om å være effektive og markedsorienterte. Religionen tilbyr også en form for falsk trygghet ved å fremme ideen om at om du følger "lovene" og tror på den gudommelige kraft  vil alt bli bra, om ikke i denne verden, så i en eller annen forestilling om en annen verden".  Dette var altså allerede for 25 år siden. Han treffer, etter min mening, ikke så dårlig på krefter bak utviklingen vi ser i USA, og andre steder, i dag.

Handy som potensiell kjøleskapsmagnet inspirator. Mange lederfilosofer har gitt bidrag til kjøleskapsmagnet-industrien. Drucker er allerede nevnt og er ganske ekstrem. En annen er TomPeters. Men Handy er fullt på høyden med disse. Eller hva sier du til: «The world by and large has to be reinvented». Helt klart aktuell kommentar til arbeidet med å realisere det grønne skiftet herfra og fremover. «Change is only another word for growt, another synonym for learning». «Creativity is born of chaos, even if it somewhat difficult to glimpse the possibilities in midst of the confusion». Citizenship is the chance to make a difference to the place where you belong». Dette bare for å ha nevnt noen av visdomsordene til Charles Handy.

Andre lederskapsinspiratorer og tenkere finner du her på bloggen omtalt i korte postversjoner. Når det gjelder å forstå mennesker i organisasjoner og ellers kan du kanskje finne inspirasjon hos Abraham Maslow, eller fra transaksjonsanalysen med alle dens angrepsvinkler, i posten om emosjonell og sosial intelligens eller hos Edgar Schein og hans karriereankere og psykologiske kontrakter. Når det gjelder ledelse av organisasjoner og mennesker er Ingebrigt Steen Jensen og Nila Arne Eggen et tilbud sammen med Ichak Adizes, Adam Grant og Richard T. Pascal. Du finner også en post som presenterer flere lederguruer under ett. Og til slutt korte sammendrag av tre humoristers innspill til ledelse.

Hvordan presenterer du deg selv? Saklig, mytisk, metaforisk eller?

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Er du faktabasert eller forteller en myte om deg selv. Livsmetaforer bygges ofte opp rundt veier, piler som peker og/eller trapper. Her følger inspirasjon til selvransakelse og utvikling av din egen livshistorie.

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Tenk deg at du skal presentere deg for nye mennesker? Du er ny på jobben, i selskapet eller denne forsamlingen. Konsentrerer du deg om fakta, som når og hvor du ble født, vokste opp, gikk på skole, tok utdanning, din nåværende sivilstatus? Eller legger du an en mer reflekterende form, forteller om hvordan det var å vokse opp der du kommer fra og hva som var avgjørende for deg i noen viktige valgsituasjoner i livet ditt? Ditt valg av form på din «livshistorie» forteller i seg selv mye om hvem du er.

Faktabasert eller en selvlaget myte. Velger du det første alternativet er du i hovedsak faktabasert, på trygg grunn, men fremstår kanskje som litt kjedelig. Velger du den andre innfallsvinkelen byr du mer på deg selv. Forteller mer om hvem du egentlig er. Men også her finnes det feller du bør unngå ifølge mine kilder. Kanskje du understreker historien med personkarakteristikker som «jeg er egentlig litt introvert» eller «jeg er egentlig en oppgaveorientert nerd» fordi du nylig har vært på en forestilling med foredragsholderen Thomas Erikson, eller har lest bøkene hans. Eller du finner en annen inspirasjon. Men hvor mye er dette egentlig deg? Forskere som har studert fenomenet mener at vi med støtte i slike forenklede skjematiske inspirasjoner er tilbøyelige til å lage oss myter om hvem vi er. Vi sier egentlig ikke så mye om hvem vi egentlig er.

Livsmetaforer: Bokser, kurver, veier, piler som peker og trapper. Bruk av livsmetaforer er en annen veg frem til å konstruere en livshistorie eller selvpresentasjon. «Livet er som en konfekteske», en slags mystisk boks. «Du vet aldri hva du får og om du liker det». Eller, «Livet er som en fruktkurv». «Du kan selv velge det du liker». Dette er to ganske åpne livsmetaforer hentet fra litteraturen, men de er lite nyttige i vår sammenheng. Mye brukte livsmetaforer beskriver livet som en vei, du kommer fra et sted og/eller en hendelse, er underveis, kanskje på vei mot et mål eller flere. Kanskje står det pekende veiskilt i vegkryss langs veien. Kanskje er veien svingete, med noen bratte bakker eller kanskje ikke. Å tenke på livet i stadier, kanskje i form av en trapp, er opp gjennom tidene benyttet av psykologer som f.eks. svenske Erik H. Eriksen i det klassiske verket «Barndommen og samfunnet». I følge Whitbourne, som er referert nedenfor, er det lite forskningsmessig belegg for generelt å dele livet inn i slike stadier. I sitt eget liv står man selvsagt fritt til å velge en slik beskrivelse.

Inspirasjon til selvransakelse og egenutvikling av din egen livshistorie. Denne posten er inspirert av «How You Shape Your Life Story» av professor og psykolog Susan Krauss Whitbourne gjengitt i desember utgaven av Psychology Today, supplert med en tidligere artikkel av Whitbourne om livsmetaforer i samme magasin. Her vil jeg rette oppmerksomhet mot noen andre poster på denne bloggen som kanskje kan være til nytte om du skulle ha behov for å arbeide litt med en egenpresentasjon. Thomas Erikson er allerede nevnt. Han er ikke den eneste som ser tilværelsen gjennom firefeltsfremstillinger. Johari-vinduet er en firefeltsfremstilling som inviterer til dialog med mennesker som kjenner deg og kanskje kan fortelle deg noe du ikke vet om deg selv. Posten om transaksjonsanalyse inneholder mulig inspirasjon til selvransakelse for de som er åpne for en slik øvelse. Samme gjelder postene om selvrefleksjon og emosjonell og sosialintelligens. Og kan du når du kort forteller hvem du er hente frem fra lommen en fysisk gjenstand som passer inn i historien du forteller blir den mer autentisk. 

Om du skryter litt av tidligere arbeidskameraters oppfinnsomhet blir ikke din historie dårligere av det. Noen av mine arbeidskamerater kom i sin tid opp med ideen om å lage en egen sangbok med viser fra studentmiljøene til ingeniørstudentene som senere ble medlemmer av NIF (som nå heter Tekna). En av dem tok enda på seg jobben å samle inn sanger og redigere boka som ble delt ut på et representantskaps-møte i foreningen. En suksess der og da. Bildet av ormen som svømmer på forsiden av tidsskriftet VANN er mitt og ble valgt av redaksjonskomiteen som forsidebilde på denne utgaven. Min eneste suksess som fotograf.

Det grønne skiftets skitne «hemmeligheter»

Det grønne skiftet forutsetter at vi raskt graver mange store hull i bakken om vi skal begrense global oppvarming til en og en halv grad. Elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler krever omfattende mineralutvinning. Men denne erstatter et langt større volum av oljeutvinning.

En og en halv eller to grader temperaturøkning i atmosfæren? Slutterklæringen fra klimatoppmøtet i Glasgow opprettholder den tidligere målsettingen om å bremse temperaturøkningen til 1,5 grader celsius. Ambisjonene til landene som presenterte sine ambisjoner under møtet peker imidlertid mot økning på over 2 grader om man skal tro de som kaller seg eksperter. Men det finnes også eksperter som mener annerledes som f.eks. Jarand Rystad i Rystad Energy som Terje Erikstad i Dagens Næringsliv presenterer som klimaoptimist. Han peker i sin analyse på at solenergi og vindenergi vokser raskt. Og at 100 land har blitt enig om å kutte metanutslipp med minst 30 %. Og videre at 141 land som sammen har 91% av verdens skoger har forpliktet seg til å stoppe avskoging. Begrensning av oppvarmingen til 1,6 grader celsius er derfor innenfor rekkevidde ifølge samme Rystad.

Det grønne skiftet forutsetter at vi raskt graver mange store hull i bakken. For å realisere det grønne skiftet må vi utvinne store mengder litium, kopper, kobolt, nikkel og flere sjeldne jordmetaller. Disse mineralene er nødvendig for å realisere en elektrisk drevet bilpark og transportsektor. Også produksjonen av vindturbiner og solceller er avhengig tilgang på disse mineralene. Når vi tar med systemene for overføring av elektrisitet fra produksjon til forbruk mener man at utvinningskapasiteten mot økes til syv ganger dagens nivå innen 2050. Miljøutfordringene ved slik gruvedrift, som regel i form av dagbrudd, er omtalt i andre poster på denne bloggen. Gruveindustrien er storprodusent av CO₂ og står for omtrent 10% av det totale menneskeskapte utslipp av denne klimagassen.

Elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler er ikke bare grønne. Ser vi bort fra stål og aluminium krever en elektrisk bil seks ganger så mye mineraler, av de som er omtalt over, sammenlignet med en bensindrevet bil. Og en vindpark offshore krever 13 ganger så mye mineraler som et gasskraftverk med samme kapasitet. Så langt i utviklingen har etableringen av fornybar kraftproduksjon ført til at vi allerede nå tar ut 50% mer mineraler for å produsere en enhet elektrisk kraft enn verdenssamfunnet gjorde 2010. Tid er en knapphetsfaktor. Ifølge IEA tar det gjennomsnittlig 16 ½ år å omgjøre en kjent mineralforekomst til en produktiv gruve. De første 10 årene går med til forstudier og her er det kanskje mulig å vinne noe tid, men man vil fortsatt måtte ta hensyn til lokalbefolkning og miljø.

Mineralutvinning erstatter langt større oljeutvinning. I vårt nåværende system for energiproduksjon høster og prosesserer 13 milliarder tonn med fossilt drivstoff årlig. Det tilsvarende tall for mineralutvinning i fremtidens grønne samfunn er 43 millioner tonn mineraler. Dette taler til fordel for å gjennomføre det grønne skiftet. Miljøkonsekvensene blir totalt sett mindre. En elektrisk bil bidrar i sitt livsløp bare til halvparten av utslippene fra en bensindrevet bil når man tar hensyn til utslipp knyttet til utvinning og prosessering av litium, kobolt og nikkel i batteriene. Fremtidige løsninger for resirkulering av disse mineralene vil kunne gjøre skiftet enda mer gunstig.

Mer om dette temaet? Denne posten er et kort sammendrag av en artikkel i New Scientists utgave 13.november i år. Andre poster på denne bloggen tar opp elektriske biler og det grønne skiftet, og paradokser knyttet til dette. Flytransport og flytrafikk som en spesiell utfordring i det grønne skiftet. Kryptovaluta og det grønne skiftet, vindmøller og «den antropocene tidsepoke».

Edgar H. Schein – Karriereankere og psykologiske kontrakter

Karriereankere er våre mer eller mindre bevisste forestillinger om hva vi ønsker å få ut av livet. Ansettelseskontrakten vi inngår med arbeidsgiver beskriver de formelle sidene ved arbeidsforholdet, men vi bør også, ifølge Schein, forholde oss til en uformell psykologiske kontrakt som knytter oss til våre egne forventninger om arbeidsforholdet, våre karrierankere.

Edgar H. Schein ble født i 1928 og har sin akademiske karriere knyttet til et professorat ved prestisjeuniversitetet MITs Sloan School of Management. Han er utdannet fra universitetene Harvard og Standford i USA. Han var i sin mest aktive periode forsker, skribent og foredragsholder på et bredt område rundt det vi kan kalle organisasjonskultur og -utvikling. Han definerte for sitt formål tre nivåer av organisasjonskultur. Det som er synlig i form av fysiske omgivelser og væremåter hos ledelse og ansatte. Eksponerte verdier som er det som fremstilles som organisasjonens verdier i møte med ledelse og ansatte og hva disse sier om verdier. Delte, til dels skjulte forestillinger, som er så innarbeidet i virksomheten at de er tatt for gitt, vanskelig å se utenfra, men som er helt sentrale deler av virksomhetskulturen. Her skal vi bare se på en flik av Scheins forestillinger om organisasjoner, nemlig det som berører ansatte og deres motivasjon for å søke seg til, og bli værende i en virksomhet.

Karriereankere er våre mer eller mindre bevisste forestilling om hva vi ønsker å få ut av livet. Karriereankerne, slik Schein omtaler dem, beskriver et individs forståelse av seg selv og hvilken verdi for og rolle vedkommende kan ha i den organisasjonen denne søker ansettelse i, eller allerede er ansatt i. Denne «forankringen" er, slik Schein ser det, avgjørende for den motivasjonen man etter hvert har for å fortsette å være en del av organisasjonen. Han beskriver åtte slike "forankringer" som er mer eller mindre viktige for oss avhengig av hva hvem vi er og hva vi ønsker å få ut av livene våre. I Scheins forestilling er vi i vår søkning etter den perfekte jobben mer eller mindre opptatt av å videreutvikle våre faglige kvalifikasjoner, vår ekspertise. Noen er kanskje opptatt av å skape resultater gjennom andre gjennom å ta på seg lederoppgaver og praktisere ledelse. Andre ønsker først og fremst en jobb med stor grad av selvstendighet. Noen er spesielt opptatt av trygghet og stabilitet i et arbeidsforhold og vektlegger dette når de søker jobb. Personlig engasjement for en sak eller misjon, en dedikasjon, er for mange bestemmende for hvor de søker jobb. Noen er opptatt av å finne en jobb som passer inn i det livet man ellers ønsker å leve, de søker livsstilsintegrasjon. Noen er opptatt av mulighetene for å utvikle og praktisere entreprenørskap, individuelt eller i samarbeid med andre. Andre igjen søker helt spesielle utfordringer, vil gjøre noe eksepsjonelt få eller ingen tror de vil klare, ønsker å fremstå som vellykket, som en vinner. 

Scheins inndeling er fra 40 år tilbake. Det er kanskje andre verdier som må med i dag. Og helt sikkert er det slik at ankerfestene og dimensjonene på ankerkjettingene forandrer seg over tid med arbeidslivserfaring og livserfaring generelt. Men ideen om at det finnes noen forankringer eller forestillinger om hva livet vårt bør inneholde mener jeg står seg. At forestillingene helt klart er forskjellige fra menneske til menneske mener jeg også gjelder. Så kan det kanskje være en ide å lage seg sine egne mer moderne forankringer og reflektere rundt styrken i disse neste gang man søker jobb. Og samtidig tenke gjennom forestillingene, om de står seg eller bør endres, flere ganger gjennom livet, som en del av egenutvikling av seg selv.

Ansettelseskontrakten er formell og skriftlig. Den psykologiske kontrakten er uformell, men like viktig. Aksepterer vi at det finnes karriereankere blir ansettelseskontrakten vi møter hos en ny arbeidsgiver viktig. Denne forteller oss hva arbeidsgiver forventer av oss og hva vi kan forvente tilbake, et stykke på veg. Ansettelseskontrakten er formell og skriftlig hos seriøse arbeidsgivere. Scheins poeng er at den ikke dekker alle forhold som er av betydning for oss når vi tar hensyn til vår karriereforankring. Scheins løsning er å introdusere «den psykologiske kontrakten». Dette er en ikke formell kontrakt som dekker forhold som ikke omtales i ansettelseskontrakten, men er konsentrert om de forventninger man har til f.eks. ledelse, kolleger, relasjonelt arbeidsmiljø etc. Den er frivillig, gjensidig, individuelt oppfattet og underforstått og påvirket av våre karriereankere. Opplevde klare «brudd» på denne kontrakten vil kunne føre til at man etter hvert søker seg til andre jobber. Kanskje slutter den hyggelige sjefen som ansatte deg og erstattes av en annen som ikke kjenner deg og ikke er like hyggelig. Og kanskje er det slik at psykologiske kontrakter finnes i relasjoner også utenfor arbeidslivet.

Andre klassikere innenfor organisasjon og ledelse har også noe å bidra med, avhengig av hva man er ute etter. I andre poster på denne bloggen finner du korte presentasjoner som gjelder organisasjoners tilpasningsdyktighet representert ved Tom Peters og Rosabeth Moss Kanter. Til sammenligning finnes det også en nyere fremstilling over samme tema hentet fra en HBR-utgave av i år. Mye som er skrevet om ledelse er til dels humoristisk anlagt. Psykologen de Bonos seks tenkehatter passer inn i denne kategorien sammen med flere forfattere som har latt seg inspirere av historien sammen med Richard T Pascal som er opptatt av døgnfluer i ledelseslitteraturen. Ellers byr bloggen på poster på temaer som utfordringer rundt intelligensfeller, verdien av selvrefleksjon og av fordelene ved å gi heller enn å ta i møte med mennesker.

Donald Trump har startet valgkampen frem mot 2024 – På sin måte. Det ser ikke bra ut.

Trump vil primært ha presidentvalget i 2020 omstøtt. Presidentkandidater blant Republikanerne er allerede på banen, men ingen kan utfordre Trump. Han strammer samtidig grepet om partiet. Undersøkelsen av 6. januar angrepet på kongressen kommer med nye avsløringer om forsøk på å påvirke valgutfallet.

Vil primært ha presidentvalget i 2020 omstøtt. Trump er klar på hva han mener og krever av Det republikanske partiet (GOP). Det må ta et oppgjør med "The Big Lie". Partiet må få omstøtt presidentvalget i 2020, enten ved at et nytt valg gjennomføres umiddelbart, eller ved at det avholdte valget underkjennes og den Republikanske kandidaten erklæres som vinner. Om man ikke finner en løsning på valgjukset, som nå er grundig dokumentert, vil de republikanske velgerne, igjen ifølge Trump, ikke stemme i 2022 og 2024. Alt dette ifølge uttalelser fra Trump under folkemøter der han stadig opptrer som hovedtaler.

Presidentkandidatene til Republikanerne er allerede på banen, men ingen har pondus til å utfordre Trump. Ron DeSantis; guvernør i Florida, Nikki Haley; tidligere guvernør i Sør-Carolina og USA-ambassadør til FN fra 2017 til 2019, tidligere visepresident Mike Pence, tidligere CIA-sjef Mike Pompeo, med flere er på besøk i vippestatene, har samtaler med aktuelle sponsorer og støttespillere, men regnes ikke som å kunne utfordre Trump om han velger å stille.

Trump strammer grepet sitt om det republikanske partiet. Samtidig fortsetter Trump sin sortering av republikanske politikere etter sin egen versjon av lojalitet til partiet. Betegnelsen og stempelet «RINOs» (Republicans in Name Only) deles hyppig ut av Trump til politikere i partiet som ifølge Trump stemmer feil i Kongressen og Sentatet. Senest gjelder dette tretten Republikanske politikere som stemte for President Joe Bidens Infrastrukturpakke. Ifølge Trump burde alle Republikanere som stemte for Bidens "Non Infrastructure Bill" «skamme seg». Etter at den republikanske kongressrepresentanten Paul Gosar la ut en selvlaget tegnefilm der han tar livet av politisk motstander fikk flere av de tretten trusler om at de kan møte samme skjebne.

Undersøkelsen av 6. januar angrepet på kongressen kommer med nye avsløringer. Samtidig fortsetter granskingen av Trumps aktiviteter i forkant av og under angrepet på kongressen i januar. Ifølge komiteen som leder granskingen etablerte en gruppe Trump-rådgivere et eget «War-room» på et hotell i Washington der det blant annet ble brainstormet rundt hva som kunne gjøres for å stanse tellingen av stemmer avgitt ved valget i dagene før stormingen av kongressbygningen. Også forsøk på å påvirke statenes valg av valgmenn skal ha blitt iscenesatt fra dette miljøet, under oppfordringen «make sure that we’re not putting in the White House som guy that didn’t get elected». 

Mer om 6. januarangrepet finner du her på bloggen. Trumps utrenskninger blant Republikanerne kan du lese om her. Og vil du vite hvorfor Trump er som han er kan du se horoskopet hans, eller om noen forsøk på "å stille diagnoser". Men mest bekymringsverdig er det nok at Trump etter hvert fremstår som forbilde for høyreorienterte politikere i andre land som også kan komme til å kopiere hans «politiske metoder».

Trump som internasjonalt forbilde

Trump konsentrerer seg om valget i delstatene. Mange mener USAs demokrati kan kollapse og Trump er forbilde både i Brasil og Europa.

Trump konsentrerer seg om delstatsvalgene og valgadministrasjonen. Trump har enda ikke offisielt bekreftet at han stiller som presidentkandidat i 2024, men er svært aktiv i å bekjentgjøre hvilke kandidater han støtter i de kommende mellomvalget til Kongressen i 2022. Republikanske kongressmedlemmer som stemte for riksrettssak mot Trump blir stemplet som udugelige. Trump-lojale kandidater blir utpekt og anbefalt med svært positive personkarakteristikker.  Den siste tiden har Trumps oppmerksomhet også rettet seg mot valg til sentrale roller i delstatsadministrasjonene. Særlig valgene til posisjonen som secretary of state har fått oppmerksomhet. Det er personer i disse rollene som i mange stater har overoppsynet med valget i delstatene. Noen av de som i dag sitter her er på Trumps «svarteliste» fordi de ikke støttet ham i påstandene om uregelmessigheter i stemmegivningen til presidentvalget. Kandidater som støtter Trump i hans påstander om «The big lie» får Trumpstøtte i sine lokale valgkamper.

USAs demokrati kan kollapse. To hundre professorer og statsvitere har signert et opprop der de advarer mot at det amerikanske demokratiet er i reell fare. Internasjonalt har det vært en nedgangstid for demokrati som styreform, omtalt tidligere på denne bloggen. Autoritære regimer overtar. Dette har vært en trend de siste 15 årene og akselererende i 2020 ifølge forskningsinstitusjonen Freedom House som gjør årlige analyser og rangeringer på dette området. I USA blir det i tillegg til Trumps aktiviteter også vist til at det i flere stater nå er vedtatt nye mer partiske valglover. Republikanerne arbeider systematisk for å endre valglovene til egen fordel. Det er vedtatt 30 nye valgrelaterte lover i 18 delstater. Samlet forvandler disse initiativene det politiske systemet i mange delstater i så stor grad at de ikke lenger innfrir minstekravet til frie og rettferdige valg.

Trump som forbilde i Brasil. Den sittende Brasilianske presidenten, Jair Bolsonaro, en svoren Trump tilhenger, har siden 2018 hevdet valgfusk i tidligere valg i Brasil. Han har også støttet Trump i hans påstander om at presidentvalget i USA i fjor var rigget. Han har fremmet lovforslag rettet mot å gå bort fra dagens it-baserte valgløsning til bruk av trykte stemmesedler, med påstand om at slike gjør valget enklere å kontrollere. Samtidig sier han at han i neste års presidentvalg vil gi fra seg embetet som president til hvem det enn måtte være som vinner valget, men han vil ikke gjøre dette om det er konstatert valgfusk. I det siste har han gått ut med advarsler mot det eksisterende valgsystemet og at det kan oppstå problemer om dette blir beholdt som det er. Han skal ha uttalt at «Folket ikke vil akseptere dette». Kritikere av Bolsonaro frykter at han vil bygge videre på denne historien om han ikke vinner valget. Bolsonaro ligger ifølge meningsmålinger nå an til å tape valget til tidligere President Luiz Inacio Lula da Silva.

Også i Europa er Trump et forbilde. I Tsjekkia tapte milliardær og statsminister Andrej Babis, kalt «Europas Trump» statsministervalget. Hva som nå skjer videre er opp til Tsjekkias president, Milos Zeman, som er sterkt prorussisk og har erklært at han ikke kommer til å godkjenne noen av opposisjonsalliansene. De er ikke politiske partier i konstitusjonell forstand, hevder han. Derfor vil han peke på AndrejBabis som landets nye statsminister, uansett. Men Trump er til inspirasjon for politikere også i andre land i Europa. I Italia har de Giorgia Meloni med partiet Italias Brødre som gjør det sterkt på Italienske meningsmålinger. Hun var ungdomsminister i 2008 i Silvio Berlusconis fjerde regjering. I Frankrike har de Èric Zemmour, også kalt "France's wannabe Trump", som ligger an til å få en oppslutning mellom 13 og 18 prosent i første runde i neste års presidentvalg. Han har hevdet at Frankrike vil være halvveis islamsk i 2050 og ønsker å forby navn som Mohamed. Og da har vi ikke omtalt Santiago Abascal og partiet Vox i Spania. Og heller ikke Polen, der man har vedtatt lover som gjør at domstolene ikke lenger er uavhengige. EU har kommet med sterke reaksjoner på dette. På tidligere nevnte Freedom House rangering av demokratier får Norge toppscore 100, Tsjekkia score 91, enn så lenge, Frankrike, Spania og Italia score 90, USA score 83 og Polen score 82. Brasil er nede på 74. 

 

Mangel på microchiper og containere, slitne transportarbeidere og globale forsyningskjeder…

Det er risiko for kollaps i viktige globale forsyningskjeder. Biden åpner havner i USA for døgnkontinuerlig lossing og drift. Ny bil i dag inneholder over hundre micro-chiper. Microchip-mangel forsinker leveransen av biler, laptops og telefoner. Krisen kan vare flere år og gi oss en ny stagflasjonsperiode.

Risiko for kollaps i den globale forsyningskjeden var overskrift med store bokstaver på side 24 i Dagens Næringsliv 4. oktober. Årsaken er blant annet at 400.000 mannskaper under toppen av pandemien ikke fikk forlate skipene de arbeidet på over en periode av 18 måneder. Nå er de slitne, mange flykter fra bransjen, og alle transportsektorer opplever mangel på transportarbeidere. I Storbritannia mangler man sjåfører fordi mange av de som kjørte vare- og tankbilene har reist hjem til landene de opprinnelig kommer fra på grunn av Brexit. Prisen for å frakte en container fra Asia til USA og Europa har aldri vært høyere. Det er kø av skip i sjøområdene utenfor de største containerhavnene i USA fordi man mangler havnearbeidere..

 

Utvidet åpningstid i USAs havner. President Biden vil nå åpne for at havnen i Los Angeles kan være i virksomhet 24 timer i døgnet, syv døgn i uka, for å få losset de mer enn 50 containerskipene som ligger oppankret i sjøen utenfor havnen. Forsinkelsene her gir mangel på tomme containere i den andre enden av forsyningskjeden. Krisen er forventet å vare ved langt ut i 2022. Bestill julegavene nå er rådet fra transportselskapene. Utover i 2022 kan vi oppleve høyere priser, inflasjon og stagflasjon. Det vil si at den økonomiske veksten avtar, ledigheten stiger, samtidig som prisene på alt vi er avhengig av stiger. Rundt 1970-tallet opplevde man det samme og stagflasjonsbegrepet stammer derfra. Men elendigheten er ikke slutt med dette.

Microchip-mangel forsinker leveransen av biler, laptops og telefoner. På Raufoss produserer Bentler Automotive støtfangere til flere bilmerker, men har nå måttet permittere ansatte fordi bilprodusentene produserer færre biler. Dette skyldes at de ikke får tilstrekkelige leveranser av mikrochips. Microchiper er blant verdens mest etterspurte produkter. Omsetningen i januar i år alene var på ca. 40 milliarder USD. Og ryktene om leveringskrise har siden drevet prisene opp. Leverandørene er få, eksklusive, og skjermer sine produkter med patenter og immaterielle rettigheter. Det er ikke bare å starte opp nye produksjonsenheter i denne bransjen. I august i år var ventetiden for leveranser av micro-chips 21 uker, mot 12 uker i januar.

 

En gjennomsnittlig ny bil i dag inneholder over hundre micro-chiper. Og micro-chips finnes også i svært mange andre produkter vi har rundt oss, hjemme og på arbeidsplassen. Tidligere i år måtte en annen bedrift på Raufoss, Neuman Aluminium, som produserer hjuloppheng til biler også permittere ansatte av samme grunn. Forsyningssvikten i microchipsleveransene er nært knyttet til ualminnelig stor etterspørsel etter laptops og annet utstyr kjøpt inn til arbeidstakere henvist til hjemmekontor på grunn av covid-19-pandemien. I tillegg ble en chip-fabrikk i Japan rammet av omfattende brann. Selv om det nå satses stort på utbygging av nye produksjonsenheter kan forsyningsproblemene komme til å vare 1 til 2 år, også her, ifølge de som kjenner denne industrien. Kryptovalluta-industrien er en ikke-positiv bidragsyter til krisen med sin særdeles microchips-, data- og energikrevende mining-virksomhet.

 

Microchip-krisen er omtalt tidligere i en post på denne bloggen der også kryptovalutaenes bidrag til krisen blir omtalt. 

 

Hvor tilpasningsdyktig er organisasjonen du leder eller arbeider i?

I Harvard Business Reviews juli/august-utgave i år stiller David Michels og Kevin Murphy spørsmålet: «How Good Is Your Company at Change?». Jeg har allerede publisert minst to poster på denne bloggen av management-klassikere. Tom Peters og Rosabeth Moss Kanter er blant disse, som hver på sin måte, i sin tid, tok opp samme tema. Jeg tenker at det da kan være en ide å se på hva som er nytt nå etter en Corona-pandemi som definitivt har utfordret mange virksomheter. Michels og Murphy starter med å fortelle om hvordan Delta Air Lines møtte pandemien og mener at det er ni forhold i organisasjoner ledere bør fokusere, og identifisere styrker og svakheter ved, når de skal hevde seg i forhold til sine konkurrenter.

Endringskraft: Fra Formål til Fleksibilitet. Michels og Murphy hevder at både behov for og muligheter for endringer kan kartlegges ved å se nærmere på ni sider ved, eller elementer av, virksomheten som her er ganske fritt oversatt fra amerikansk management sjargong: Formål: Som skaper tilhørighet, gir veiledning ved beslutninger og inspirerer til aksjon og handling. Retning og/eller fokus: Som bidrar til at man beveger seg fra formål til planer og som klargjør hvor virksomheten skal og hvordan den skal komme dit. Relasjoner: Som gjelder den sosiale siden av forandring og gir grunnlag for å utvikle nettverk av influensere og entusiastiske tilhengere og/eller kunder. Kapasitet: Som definerer grensene for forandring organisasjonen tåler og som eventuelt åpner for justeringer. Koreografi: Som åpner muligheter for mer dynamikk, justering av prioriteringer og rekkefølger i veien fremover. Skalering: Som åpner for å utvikle gode sykluser, spre innovasjon og forsterke effekten av tiltak. Utvikling: Forberedelser til fremgang og vekst, læring og endringsdyktighet. Aksjon: Utvikle drivkraft, dyrke frem «dette kan vi klare»-opplevelse og åpne for forandring. Fleksibilitet: Som bidrar til at man kan fronte endringene, redefinere hvordan man arbeider og kanskje også hva arbeid er.

Fire organisasjonsarketyper: Fokussøkende, Fastlåste, Selvhemmende og Kjempende. Michels og Murphy hevder at en kartlegging av virksomheter med disse ni elementene vil avdekke en av fire arketyper av virksomheter. Også disse er litt fritt oversatt. Fokussøkende virksomheter: De ansatte er usikre på hvor virksomheten er på veg. Det pågår løpende debatt om retningsvalg. Ledelsens anstrengelser virker springende. Fastlåste og skeptiske virksomheter: Nye ideer stopper der de oppstår. De ansatte opplever at organisasjonen ikke henger sammen. Det tar lenger tid å få frem resultater enn det burde. Vel innrettede, men selvhemmende virksomheter: Ledelsen har følelsen av at man "beveger seg i gjørme" og er usikker på om virksomheten har de talentene som kreves for å levere. Ledelsen har dessuten problemer med å holde oversikt over alt som foregår i virksomheten.  Virksomheter som kjemper for å henge med: Ledelsen opplever at de ansatte er slitne. Det føles som om virksomheten er i ferd med å miste gløden. Ledelsen sliter med å ta beslutninger og tilpasse sine tilnærminger til de endringer som skjer i omgivelsene. 

Veien ut av uføret: Situasjonsforståelse, Organisasjonsskifte, Ledermobilisering.  Også her har Michels og Murphy råd å komme med: Situasjonsforståelse: Skaff forståelse av egen situasjon i forhold til aktuelle konkurrenter. Identifiser hva som kan og må forbedres for at virksomheten skal klare seg i konkurranse med disse. Små forbedringer umiddelbart er bedre en store senere. Test ut, lær og gjenta med stadig nye forbedringer. Organisasjonsskifte: Ikke tenk på endringene som må gjøres som prosjekter. Tenk heller i form av organisasjonsløft eller -skifte. Invester aktivt for å omskape organisasjonen slik at resultatet kan bli varig bærekraftig suksess. Ledermobilisering: Transformasjon er den beste treningsarenaen for neste generasjon av ledere. Organiser teaminnsats, utvikle felles ambisjoner og lag en aksjonsplan. 

Artikkelen det her vises til finner du i HBR her. Postene om Peters og Moss Kanter finner du i lenker knyttet til deres navn. På denne bloggen finner du også en rekke poster som presenterer andre klassiske management-guruer og deres teorier. Peter Drûcker er selvsagt blant disse, men ellers finner du korte presentasjoner av f.eks. Ichac Adizes og Robert Maslow og ledere som Jan Carlzon og Ingebrigt Steen Jensen som begge i sin tid i praksis representerte noe nytt. Noen har brukt humor i formidling av sine ideer om lederskap. Noen er kjent for sine enkle fremstillinger av lederteorier. Be my guest.

Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?

Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Avtalen plasserte stort ansvar på Kina. One Belt On Road samarbeidet betyr omfattende inngrep i landskap og natur. Kan og vil Kina også eksportere sine miljøinitiativer?

Kina var aktiv bidragsyter da Paris Climate Agreement kom på plass etter over 20 år med forhandlinger. Den første globale klimakonferansen der man for alvor diskuterte tiltak mot klimaendringer ble arrangert i 1992. I årene etter ble det etablert en rekke avtaler og aksjonsplaner for å samordne innsatsen fra alle nasjoner for å møte utfordringene som ville komme med klimaendringene. Mangelen på internasjonalt forpliktende regelverk, og uenighet mellom industrialiserte land og utviklingsland, når det gjaldt ansvar for utslipp og behov for innsats, ga lite fremdrift i klimaforhandlingene. Med forent innsats fra nasjonene med store utslipp av klimagasser og nasjoner med økonomier under kraftig utvikling, som Kina, ble den første legalt bindende klimaavtalen, Paris Climate Agreement (Paris avtalen), inngått i desember 2015. Denne beskrev det legale rammeverket Intended Nationally Determined Contributions (INDCs) og også relevante internasjonale institusjoner for å bekjempe klimaendringene basert på et prinsipp om felles, men samtidig differensiert ansvar (Common But Differentiated responsibilities (CBDR)). 

Avtalen plasserte stort ansvar på Kina. I samtiden ble det både sagt og skrevet at Kina spilte en nøkkelrolle i å bringe Parisavtalen på plass. Dette skjedde ved at man etablerte en rekke bilaterale klima-avtaler med USA. Slik ble Kina aktiv partner i det internasjonale klimasamarbeidet. Men allerede da og senere har Kina engasjert seg i initiativer som er utfordrende i forhold til det internasjonale klimasamarbeidet der målet er å forebygge global oppvarming.

One Belt One Road samarbeidet. One Belt One Road (OBOR) er et kinesisk initiativ for å knytte land og folk sammen for en mer effektiv flyt av råstoffer og varer i verdensomspennende handel med Kina som sentral aktør. Initiativet består av to programmer: Silk Road Economic Belt knytter Kina til Europa, Den Persiske Gulfen, Middelhavet og Det Indiske hav. The 21^st Century Maritime Silk Road omfatter elver og kanaler mellom medlemsland i OBOR-initiativet. 65 land er med, to tre-deler av verdens befolkning og til sammen en tre-del av den globale økonomien. Den nye infrastrukturen skal bidra til å utvikle regionale og interkontinentale handelskanaler og øke tilførselen av olje og gass. Infrastrukturen vil bestå av olje- og gassledninger, jernbane inkludert høy-hastighets jernbaner, motorveier og havner.

Omfattende inngrep i landskap og natur. Initiativet forutsetter omfattende utvinning av råmaterialer som sand og kalkstein til produksjon av sement og dessuten fortsatt utvinning av olje og gass. Mange sandforekomster er allerede utnyttet til grensen av å være sårbare. Sementproduksjon og anleggsvirksomhet gir store utslipp av klimagasser. Bygging av infrastruktur gjennom sårbare områder påvirker biodiversitet og reduserer artsmangfold.

Kan Kina også eksportere sine miljøinitiativer? Kina har styrket sin miljøvernlovgivning og miljøpolitikk i et strev for å realisere «økologisk sivilisasjon». Kina har også erklært bærekraftig utvikling som et mål gjennom en «Ecological and Environmental Cooperation Plan». Denne slår fast at samarbeid om miljøvern er en fundamental forutsetning for å oppnå det grønne skiftet innen 2030. Kan OBOR føre med seg denne politikken vil Kinas miljøambisjoner nå land som fortsatt er uten politikk og ambisjoner på disse områdene. Dette forutsetter imidlertid dialog mellom alle som er involvert i å ta beslutninger om utvikling av prosjekter under OBOR-samarbeidet, offentlige myndigheter, finansinstitusjoner, utviklere, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn og forskere som undersøker biologisk mangfold, bevaring, folkehelse og klimaendringer. Her er det et stykke å gå. Men lykkes man med dette vil Kina kunne bidra til det grønne skiftet langt ut over egne grenser. 

Kinas mange kullfyrte kraftverk er en utfordring. Den 21. september i år erklærte Kinas president i Jinping, på et møte i FN, at Kina vil slutte å finansiere nye kullkraftverk. Men selv om dette er et positivt utsagn fra lederen av verdens største bidragsyter til CO₂-utslipp er mange forskere skeptisk. Kina sto i 2020 for mer enn halvparten av verdens kullproduksjon. Produksjonen har økt til tre-ganger produksjonen i 2001. Dette i en periode der USA, selv med Trump, og Europa har halvert sin produksjon. Men Kina finansierer også kullfyrte kraftverk i mange andre land som del av sin internasjonale industrielle virksomhet, særlig i Bangladesh, Vietnam, Mongolia og Indonesia, men også i Afrika og Europa. Kina sto bak 76% av kapasiteten til nye kullfyrte kraftverk i 2020. De 2500 kullfyrte kraftverkene som i dag finnes i drift jorden rundt vil ifølge beregninger slippe ut mer enn 200 milliarder tonn CO₂ i sin «påregnelige levetid» og være en vesentlig hindring for å begrense global oppvarming til +1.5⁰C-målet. Dette målet vil man ikke kunne nå uten at disse kraftverkene blir erstattet mens de fortsatt er i drift.

Referanser for innholdet i denne posten er, for spesielt interresserte, i hovedsak en artikkel om Parisavtalen i China Quarterly of International StrategicStudies fra 2016, en artikkel i Nature Sustainability fra 2018 et oppslag i Nature fra 7. oktober i år om Chinas pledge on overseas coal.

Mer om Kina på denne bloggen finner i posten om Kina og klimamålene og posten om hva Kina har lært av Sovjetunionen, Jugoslavia og ikke minst USA.