Det grønne skiftets skitne «hemmeligheter»

Det grønne skiftet forutsetter at vi raskt graver mange store hull i bakken om vi skal begrense global oppvarming til en og en halv grad. Elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler krever omfattende mineralutvinning. Men denne erstatter et langt større volum av oljeutvinning.

En og en halv eller to grader temperaturøkning i atmosfæren? Slutterklæringen fra klimatoppmøtet i Glasgow opprettholder den tidligere målsettingen om å bremse temperaturøkningen til 1,5 grader celsius. Ambisjonene til landene som presenterte sine ambisjoner under møtet peker imidlertid mot økning på over 2 grader om man skal tro de som kaller seg eksperter. Men det finnes også eksperter som mener annerledes som f.eks. Jarand Rystad i Rystad Energy som Terje Erikstad i Dagens Næringsliv presenterer som klimaoptimist. Han peker i sin analyse på at solenergi og vindenergi vokser raskt. Og at 100 land har blitt enig om å kutte metanutslipp med minst 30 %. Og videre at 141 land som sammen har 91% av verdens skoger har forpliktet seg til å stoppe avskoging. Begrensning av oppvarmingen til 1,6 grader celsius er derfor innenfor rekkevidde ifølge samme Rystad.

Det grønne skiftet forutsetter at vi raskt graver mange store hull i bakken. For å realisere det grønne skiftet må vi utvinne store mengder litium, kopper, kobolt, nikkel og flere sjeldne jordmetaller. Disse mineralene er nødvendig for å realisere en elektrisk drevet bilpark og transportsektor. Også produksjonen av vindturbiner og solceller er avhengig tilgang på disse mineralene. Når vi tar med systemene for overføring av elektrisitet fra produksjon til forbruk mener man at utvinningskapasiteten mot økes til syv ganger dagens nivå innen 2050. Miljøutfordringene ved slik gruvedrift, som regel i form av dagbrudd, er omtalt i andre poster på denne bloggen. Gruveindustrien er storprodusent av CO₂ og står for omtrent 10% av det totale menneskeskapte utslipp av denne klimagassen.

Elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler er ikke bare grønne. Ser vi bort fra stål og aluminium krever en elektrisk bil seks ganger så mye mineraler, av de som er omtalt over, sammenlignet med en bensindrevet bil. Og en vindpark offshore krever 13 ganger så mye mineraler som et gasskraftverk med samme kapasitet. Så langt i utviklingen har etableringen av fornybar kraftproduksjon ført til at vi allerede nå tar ut 50% mer mineraler for å produsere en enhet elektrisk kraft enn verdenssamfunnet gjorde 2010. Tid er en knapphetsfaktor. Ifølge IEA tar det gjennomsnittlig 16 ½ år å omgjøre en kjent mineralforekomst til en produktiv gruve. De første 10 årene går med til forstudier og her er det kanskje mulig å vinne noe tid, men man vil fortsatt måtte ta hensyn til lokalbefolkning og miljø.

Mineralutvinning erstatter langt større oljeutvinning. I vårt nåværende system for energiproduksjon høster og prosesserer 13 milliarder tonn med fossilt drivstoff årlig. Det tilsvarende tall for mineralutvinning i fremtidens grønne samfunn er 43 millioner tonn mineraler. Dette taler til fordel for å gjennomføre det grønne skiftet. Miljøkonsekvensene blir totalt sett mindre. En elektrisk bil bidrar i sitt livsløp bare til halvparten av utslippene fra en bensindrevet bil når man tar hensyn til utslipp knyttet til utvinning og prosessering av litium, kobolt og nikkel i batteriene. Fremtidige løsninger for resirkulering av disse mineralene vil kunne gjøre skiftet enda mer gunstig.

Mer om dette temaet? Denne posten er et kort sammendrag av en artikkel i New Scientists utgave 13.november i år. Andre poster på denne bloggen tar opp elektriske biler og det grønne skiftet, og paradokser knyttet til dette. Flytransport og flytrafikk som en spesiell utfordring i det grønne skiftet. Kryptovaluta og det grønne skiftet, vindmøller og «den antropocene tidsepoke».