Forskrift om hjemmekontor og arbeidslivet etter koronapandemien

Arbeids- og sosialministeren har lagt frem forslag hjemmekontorforskrift. Den tar ikke hensyn til at arbeid også kan gjøres andre steder enn hjemmefra. Den tar heller ikke opp hva arbeidsgiver skal by deg av arbeidsplass på kontoret. Dette blir viktige spørsmål fremover.

Forskrift om arbeid som uføres i arbeidstakers hjem.  Dagens forskrift om hjemmekontor ble sist endret i 2007. Nå har arbeids- og sosialministeren lagt frem forslag til ny revidert forskrift. Koronapandemien er utløsende, men også andre endringer som «teknologisk utvikling de siste tiårene som har endret mulighetene og forutsetningene for hjemmearbeid». Departementet har også satt i gang «en større kartlegging hvor OsloMet er gitt i oppdrag å undersøke omfang, utviklingstrekk og konsekvenser ved bruk av hjemmekontor og annet fjernarbeid». Sluttrapport skal foreligge i mars 2022.

Forslag med «digert hull». Joacim Lund har kommentert forslaget i Aftenposten 29. april under overskriften: «Den nye hjemmekontorforskriften har et digert hull». Det er det ikke vanskelig å være enig i. Han trekker frem den teknologiske utviklingen siden 2007 som har gjort hjemmekontor til en særdeles mer allmenn og praktisk ordning. Facebook var bare så vidt kommet «på lufta» i 2007. Smarttelefonene kom først til Norge i 2009. Bærbare PCer, nettbrett og mobiltelefoner er blitt noe for alle i årene etter. Og mye arbeid kan gjøres fra hvor-som-helst. Ikke bare fra kjøkkenbordet hjemme. 

Tiden for åpne kontorlandskap er ute. Mange har tanker om fremtidens arbeidsliv etter pandemien. Mange virksomheter ser nå på mulighetene som ligger i arbeidstakeres nye opplevelser av hvordan arbeidsliv og privatliv kan organiseres. Kontorstedets adresse er ikke lenger like viktig. Noen arbeidsgivere sitter kanskje allerede og regner på hva de kan spare inn ved å redusere kontorarealene. Det er ikke gitt at dette er en god løsning. Det vil fortsatt være behov for fysiske møter i lokaler tilrettelagt for dette. Men åpne kontorlandskap har vist seg svært lite hensiktsmessige under pandemien. Kanskje er det behov for en ny forskrift her. Arbeidsgivere og ledelse må uansett tenke nytt, langt ut over hjemmekontor. Også arbeidstid og arbeidsukens omfang er i spill.

EU tar grep om kunstig intelligens (AI)

 

I 1942 formulerte science-fiction forfatteren Isac Asimov det han kalte «Three Laws of Robotics». Nå vil EU lovregulere kunstig intelligens. Noen anvendelser vil bli forbudt på grunn av risiko for misbruk.

EU vil lovregulere kunstig intelligens. Allerede i 1942 formulerte science-fiction forfatteren Isac Asimov det han kalte «Three Laws of Robotics» i novellen «Runaround». Denne hadde tre paragrafer der den første var: «En robot må ikke skade et menneske, eller gjennom passivitet, tillate at et menneske blir skadet». Denne gir fortsatt mening i forhold til forsøk på å regulere kunstig intelligens. Men når EU nå har satt seg fore å lage lovregler for å styre utvikling og bruk av kunstig intelligens vil regelverket bli klart mer omfattende og kanskje langt på veg allmengyldige. De fleste lover er nasjonale, men på IT-området er det annerledes. Når EU arbeider frem sine lovregler for kunstig intelligens kan de raskt bli regler som gjelder world wide. De store globale selskapene vil tilpasse seg i håp om å slippe å forholde seg til nasjonale regimer med ulike krav. Lovmakere i andre land vil hente regler fra EU-lovgivningen helt eller delvis.

EU har allerede etiske retningslinjer for utvikling og bruk av AI, eller kunstig intelligens. Disse ble lagt frem i 2019 etter et omfattende forarbeid. Her er kunstig intelligens forklart som (min oversettelse): «Et system utviklet av mennesker som, gitt et sammensatt mål, agerer i den fysiske og digitale verden for å oppfatte omgivelsene. Det tolker tilgjengelige strukturerte og ustrukturerte data. Det resonnerer ut fra den kunnskap som det avleder fra disse og beslutter hva som er best å gjøre for å nå de mål som er satt. Kunstig intelligens er basert på mange tilnærminger, maskinlæring, maskinresonnement, robotikk m.v.» Som i Azimovs novelle inneholder også disse retningslinjene krav om å legge til grunn som et etiske prinsipp om «å vise respekt for det autonome menneske».

Lovarbeidet konsentreres om det mest risikable. Noen anvendelser vil bli forbudt. Dette gjelder for eksempel tjenester som bruker såkalte sublimale teknikker innrettet mot å manipulere mennesker. Andre teknikker slik som ansiktsgjenkjenning og tildeling av sosiale eller politiske «kredittscore» av ulike typer, slik man f.eks. gjør i Kina, er ansett som høy-risiko-anvendelser. Disse vil bli strengt regulert med hensyn til innsyn og datakvalitet og tungt bøtlagt ved overskridelser slik det i dag skjer ved overskridelser av GDPR. For ikke å hindre at regelverket hemmer utvikling av AI-løsninger som har stor positiv nytteverdi oppfordres EU-landene til å etablere «sandkasser» der virksomheter kan få prøvet ut sine nye tjenester uten å risikere bøter. Mange interessenter har meldt seg på prosessen med innspill til det som nå foreligger som konsekvensanalyse, lovforslag og omfattende vedleggsdokumenter. Det kan ta tid før dette regelverket er på plass.

Godt nytt for eiere av Bitcoin er ikke godt nytt for «Det grønne skiftet».

Kraftig kursoppgang på verdien av Bitcoin, men store svingninger i kursen. Musk og Røkke kjøper seg opp. Men Bitcoin «suger» elektrisitet. Forbruket er på nivå med nasjoner, og øker. Krypterte digitale kunstverk setter energifokus på NFT-ene og det grønne skiftet.

En Bitcoin er når dette skrives verdt 455.000 kroner etter at verdien tidligere i denne måneden var notert til over 500.000 kroner. Elon Musk tillater nå salg av Teslaer mot oppgjør i Bitcoin, etter at han selv sammen med bla.fl. Kjell Inge Røkke hadde handlet Bitcoin og bidratt til kraftig verdioppgang i kryptovalutaen før den igjen sank i verdi . Fra starten på dette "eventyret", i slutten av 2013 og frem til slutten av 2016, lå verdien rundt USD 200 og 600 før den i 2017 passerte USD 10.000. På det nivået ble kursen liggende til slutten av 2020 da den igjen steg til USD 60.000 i løpet av noen måneder. Dette var godt nytt for kryptovalutaer og de som sitter på dem. Men dårlig nytt for det grønne skiftet. 

Bitcoin mining, dvs. "utvinning" av Bitcoin krever mye energi. Dette har vi visst lenge. Også at behovet vokser med verdien av valutaen. Tidligere på denne bloggen er energimengden knyttet til å utvinne nye Bitcoin sagt å ligge på nivå med det totale årsforbruket av elektrisitet i Ukraina med sine 44 millioner innbyggere. I andre sammenligninger er både Irland, Danmark og også Norge nevnt som tilsvarende referanser. På årsbasis forbruker Bitcoin mining per i dag 138 terawattimer som er tilsvarende det årlige strømforbruket i Norge.

Om "NFTer" og krypterte digitale kunstverk. At Bitcoin-handel og handel med andre kryptovaluttaer var energikrevende har man som nevnt kjent til lenge. Problemstillingen har imidlertid fått fornyet oppmerksomhet etter at kunstnere som produserer digitale kunstverk begynte å signere og omsette sine kunstverk ved hjelp av den samme teknologien man benytter i Bitcoin-eventyret, nemlig såkalte NFT-er (non fungible tokens). Kjøperne av slike kunstverk får ikke eksklusiv rett til verket, som kan være et stillbilde eller en video, andre kan se dette på nettet gratis, men de får rett til å selge det videre i form av et digitalt eierskapsbevis. Og her har det åpnet seg et marked. Aftenposten kunne nylig fortelle at slike eierskapsbevis var omsatt for mer enn 2 milliarder  dollar i løpet av dette årets tre første måneder. Nå har utviklerne av NFT-ene selv advart mot utviklingen og søker etter alternativer for handel med digitale kunstverk som er "mer energivennlige".

 

Seks ulike "tenkehatter" for refleksjon rundt ledelse og livet ellers

Edward de Bono er opphavsmann til begrepet «Lateral Thinking». I boken «Six Thinking Hats» introduserer han seks ulike innfallsvinkler til lederes problemer eller en utfordringer. 

Edward Charles Francis Publius de Bono ble født i 1933 på Malta. Han er lege og psykolog, forfatter av mange bøker, oppfinner, filosof og konsulent. Han er opphavsmann til begrepet «lateral thinking» («å tenke på tvers»). Boken «SixThinking Hats» er kanskje den mest kjente av bøkene hans. «Lateral thinking» er en problemløsningsmetode basert på en indirekte og kreativ tilnærming via resonnementer som ikke er umiddelbart åpenbare. De Bono selv har vist til den såkalte salomoniske dom for å illustrere dette. Ifølge Det gamle testamentet skal Salomon ha dømt i en sak mellom to kvinner som begge hevdet å være moren til et barn. Salomon løste ifølge skriften konflikten ved å foreslå å dele barnet i to. Deretter ga han barnet til den kvinnen som etter dette ville gi barnet fra seg for å spare barnets liv. Edward de Bono knytter også latheral thinking til humor som ofte skapes ved ikke forventede løsninger eller vendinger tilsvarende det som beskrives i denne «dommen».

En bok om seks tenkehatter. I boken «Six Thinking Hats» introduserer de Bono seks ulike innfallsvinkler til problemløsning symbolisert ved "seks hatter" som man symbolsk kan sette på sitt eget hode, eller fordele på flere hoder, for å fremkalle ulike innfallsvinkler til et problem eller en utfordring. Med den hvite hatten på hodet er fokus på fakta og informasjon man har og/eller mangler. Med den røde hatten på hodet er fokus på følelser og intuisjon. Hva føler vi for, hva sier intuisjonen oss? Med den sorte hatten på hodet er fokus på nedsider, det som ikke vil virke og feller man kan "gå i". Med gul hatt på hodet skal vi innta optimistens rolle, se etter det som kan virke og fortelle hvorfor det vil virke. Grønn hatt skal inspirere oss til å komme med nye ideer, tenke kreativt og tenke "vekst". Blå hatt skal stimulere til kommunikasjon, oppsummering og konklusjoner. Som det fremgår av vignettbildet til denne posten er det særdeles god tilgang på illustrasjoner som kan hentes frem for å veilede og få i gang tenkehattprosesser.

Seks andre impulser til tenking rundt ledelse. Denne bloggen inneholder en rekke andre poster som presenterer «guruer» og deres tankegods. Kanskje kan disse, selv om noen av dem ikke lenger er blant oss, fortsatt kan inspirere til ytterligere tenking rundt ledelse og omgang med andre mennesker. Eric Berne og transaksjonsanalysen bør kunne gi impulser til refleksjon rundt omgang med andre mennesker i sin alminnelighet. Ichak Adizes fokuserer på lederegenskaper, ledergrupper og på hvordan ledergrupper bør settes sammen for å lykkes. Peter F. Drucker var opptatt av lederen på toppen og hva man der burde ha fokus på. Nils Arne Eggen kom i sin tid med tanker om hvordan lagspill kunne utvikles for å løfte de enkelte spillerne til nye nivåer. Janne Carlson hadde tanker om markedsorientering gjennom delegasjon av ansvar. Charles Handy er en av mange som har systematisert sine lederteorier i firefeltstabeller, i hans tilfelle for å beskrive ulike organisasjonskulturer. Og, er du opptatt av humoristiske sider ved ledelse og det å bli ledet, finnes det her mange eksempler. Be my guest.

Klimagassutslipp: Uklare mål og planer for grønt skifte gir risiko for fortsatt global oppvarming

Over 120 land har satt mål for CO₂-kutt. Norge skal redusere utsleppene med 50 prosent innen 2030. Men hva disse målene vil føre til er høyst usikkert ifølge forskere som har sett på ambisjonene samlet. Fortsatt global oppvarming er ikke usannsynlig.

Over 120 land har satt mål og laget planer for å kutte CO₂-utslipp. Stadig flere land annonserer nå at de har netto null-utslipp av CO₂ som mål. USA har satt 2050 som deadline for netto-null klimagassutslipp. China har erklært det samme med år 2060 som deadline. India er på veg med sine ambisjoner. Norge erklærte allerede i 2007 at vi skulle være CO2-nøytrale innen 2050 og har senest 8 januar i år bekreftet dette i en klimamelding og satt seg som mål å kutte 50-55% i utslippene innen 2030. Over 120 nasjoner har til nå annonsert tilsvarende ambisjoner. Foranledningen er den for lenge siden planlagte FNs 26. Klimakonferanse i Glasgow i november i år.

Norge skal redusere utsleppene av klimagasser med minst 50 innen 2030.  I meldingen fra i år heter det: «Noreg har meldt inn ei forplikting under Parisavtalen om å redusere utsleppa av klimagassar med minst 50 og opp mot 55 prosent innan 2030 samanlikna med 1990. Det er eit avgjerande steg på vegen mot at Noreg skal bli eit lågutsleppssamfunn i 2050». Videre sies det i meldingen: «Korleis vi gjennomfører det norske målet for 2030, vil avhenge av korleis EU vil gjennomføre det forsterka klimamålet sitt for 2030». Og enda videre: «Verdiskaping er ein føresetnad, ikkje eit hinder, for å stoppe klimaendringane. Problemet er ikkje vekst i velferd og verdiskaping, problemet er tap av natur og utslepp av klimagassar.»

Uklare klimaforpliktelser, usikre resultater og fortsatt oppvarming. En gruppe forskere i England har gjennomgått ambisjonen om klimagass-kutt både for enkelt land og kommersielle selskaper og konkludert med at man står overfor mange forskjellige definisjoner og aksjonsforløp frem mot 0-utslipp og at resultatene av disse vil gi drastisk forskjellige resultater i form av kutt og effekt på nivået av klimagasser som fortsatt vil finnes i atmosfæren i 2030 og 2050. Det er vanskelig å sammenligne planene og hvilke resultater de vil gi. Noen planer fokuserer bare på CO₂. Andre dekker alle drivhusgassene. Noen tar bare med utslipp de har direkte kontroll med innenfor egen virksomhet eller eget område. Noen tar med utslipp knyttet til innkjøp og import, noen, ikke mange, tar med utslipp som overføres til andre. Noen mål er ikke rettet mot å redusere utslipp i det hele tatt, men mot å kjøpe seg fri gjennom f.eks. kvotehandel. Bruker mange land og virksomheter slike mekanismer vil man bare nå 0-utslippsmålene rent teoretisk og atmosfæren vil fortsatt bli varmere.

Andre poster på denne bloggen tar opp berørende temaer: "Prisen" på CO2-utslipp som er til revisjon, klimameldingens ambisiøse mål, ikke alt som er "grønt" er virkelig "grønt" og vindmøller er ikke bare grønne.

Working life after the pandemic

 

Pandemien har påtvunget oss nye måter å arbeide på. Kontorets rolle og arbeidets innhold må gjenskapes i ny form etter pandemien. Mange arbeidsgivere ser nå på mulighetene som ligger i arbeidstakeres nye opplevelser av hvordan arbeidsliv og privatliv kan organiseres.

Google søk på «Working life after the pandemic» gir millioner av resultater i løpet av sekunder. Her er det mange som mener mye. Konsulentselskapet McKinsey konstaterer at pandemien har påtvunget oss nye måter å arbeide på. Kontorets rolle og arbeidets innhold må etter pandemien gjenskapes i ny form. Energiskapende og produktive jobber og ditto liv for de ansatte må etableres i nye omgivelser. Kontorlokaler som før pandemien ble utformet for å fremme samarbeid mellom ansatte med egen plass i åpne kontorlandskap må nå redesignes og bygges om for å passe til ansatte som har større frihet til å bestemme hvor de skal utføre arbeidet, men som også må kunne møtes for planlegge og avtale arbeidsdeling. En undersøkelse gjennomført av samme konsulentselskap rapporterer at 80 % av de spurte har satt pris på å jobbe hjemmefra. Vel 40% mente at de var mer produktive i jobben enn de hadde vært før pandemien og nesten 30% at de i hvert fall var like produktive som de hadde vært i kontorlandskapet de satt i før pandemien. Mindre tid brukt på arbeidsreiser og større fleksibilitet i forhold til det å få balanse i livet ble også trukket frem som positive erfaringer. Det er lite tvil om at organisering av "kontorarbeid" i fremtiden blir annerledes enn før pandemien.

Nye muligheter og nye utfordringer. Mange firmaer ser nå på mulighetene som ligger i arbeidstakeres nye opplevelser av hvordan arbeidsliv og privatliv kan organiseres. Kontorstedets adresse er ikke lenger like viktig. Det åpner kanskje for rekruttering av nye talentfulle medarbeidere som bor andre steder. Mange ser også muligheter for å redusere utgiftene til leie av lokaler. Man kan redusere arealer på firmaets hovedadresse, lage flere "møteplasser" og redusere antall plasser i åpent landskap, men må kanskje organisere nye desentrale møteplasser for ansatte med spesielle oppdrag og oppgaver. Under pandemien har man improvisert ordningen med hjemmekontor. I en ny tid der dette blir fast ordning må arbeidsgivers bidrag i større grad konkretiseres, systematiseres og avtalefestes.  Organiseringen av oppgaver og arbeid må gjennomgås. I hvilke faser av et oppdrag, arbeid eller en oppgave må man være samlet for å arbeide godt sammen? Og hvilke oppgaver kan like gjerne gjøres med fleksibel valgfri tilstedeværelse? Tilsvarende med roller og ansvar i arbeidsoppgavene: Hvilke roller krever tilstedeværelse og hvilke kan like gjerne gjøres f.eks. "ved kjøkkenbordet" eller på kafé.

Hva med bedriftskulturen? Noen er bekymret for denne. Vil det være mulig å utvikle og vedlikeholde en felles virksomhetskultur når de ansatte ikke lenger møtes flere dager i uken? Her må det opplagt tenkes nytt og utvikles nye grensesprengende verktøy for å formidle verdier, oppmuntring og belønning. Andre er opptatt av kontroll med arbeidstid og arbeidsinnsats. Er det mulig å kontrollere at de ansatte gjør jobben når man ikke lenger kan se over skuldrene på dem på den plassen de skal sitte på når de er på jobb? Her kan det være grunn til å merke seg funn fra forsøket med firedagers arbeidsuke og fleksibelt valg av hjemmekontor i danske Oksherred kommune. Her kunne man konstatere at ledere som ble oppfattet som kontrollerende hadde mindre entusiastiske ansatte enn de som hadde ledere som viste sine medarbeidere tillit i troen på at disse selv visste hva de skulle gjøre og hvordan.

Hva med firedagers arbeidsuke? Her er det allerede forsøk på gang i flere land og virksomheter. Det kan du lese mer om i en annen post på denne bloggen. Denne posten er inspirert av et oppslag i The Economist fra mars i år.

 

Vil pandemien gi oss fire-dagers arbeids-uke?

Spådom i 1930: Femten timers arbeidsuke i år 2000. I 1930 mente økonomen John Maynard Keynes, som hadde sett på produktivitetsutviklingen årene etter første verdenskrig, at normalarbeidstiden ville være 15 timer i uken i år 2000. Denne påstanden om fremtiden ble for noen år tilbake inspirasjon til en studie gjennomført av den amerikanske antropologen David Graeber. Han skrev en bok om det han kalte bullshit-jobber. Den ble utgitt i 2018. Hans konklusjon var at når vi i 2018 arbeidet så mye som vi også gjør i dag, skyldes dette ikke at Keynes tok feil. Årsaken er fremveksten av jobber som egentlig er unødvendige og uten mening. Han antydet flere forskjellige typer av slike jobber som alle har stor utbredelse i dagens arbeidsmarked.

Fra bullshitjobber til Goons og andre. For å forklare hva bullshitjobber er, introduserte Graeber bl.a. det han kalte «Goons». Dette er ansatte som har jobber fordi andre virksomheter man sammenligner seg med, har tilsvarende stillinger. PR-folk, ansatte engasjerte i samfunnskontakt og såkalte lobbyister er med i denne gruppen. De er selvsagt svært aktive på de fleste digitale sosiale medier. Andre slike ansatte kalte han «Boxtickers». Disse arbeider med å etablere «tellekanter» eller KPIer i alle typer virksomheter, de etablerer IT-baserte rapporteringsrutiner og kontrollerer rapporter. New Public Management, NPM, har gitt disse mange jobber også i offentlig sektor.  «Taskmasters» kjenner de som leser tegneserien «Lunch». Dette er kreative ansatte som stadig bidrar med «ny-ord» og «nye metoder» for å fornye og «forstyrre arbeidet» i virksomhetene de arbeider i. Ofte henter de inn konsulenter, også IT-konsulenter, som ikke kjenner virksomheten og det den driver med. Slik skapes ytterligere forvirring. Alle disse «profesjonene» var ifølge Graeber i kraftig vekst i 2018, og slik er det vel fortsatt. Dette var selvfølgelig helt umulig å forutse for Keynes i 1930.

Kanskje hadde Keynes rett et stykke på vei. Og pandemien bidrar. Time skriver at Spania som første land i verden har igangsatt et landsomfattende pilotprosjekt med firedagers arbeidsuke. Det progressive politiske partiet Más Páis satte dette på partiprogrammet sitt i 2019 og fikk senere oppslutning om ideen i parlamentet. Pilotprosjektet skal gå over tre år fra høsten 2021 og finansieres blant annet med en støtte fra EU på 50 millioner Euro. Arbeidsuken kuttes ned til 32 timer uten reduksjon i lønn. Prosjektet vil både redusere CO₂-utslipp og gi bedre arbeidsbetingelser ifølge forslagsstillerne som også hevder at vår måte å organisere arbeidslivet på i dag hverken er biologisk eller sosialt bærekraftig. Spania er ikke alene. En rekke virksomheter verden rundt har allerede prøvd ut fire-dagers arbeidsuke. Delsol, et software-firma syd i Spania, innførte fire-dagers-uke og opplevde at sykefraværet ble redusert med 30%. Microsoft Japan og den amerikanske burgerkjeden Shake Shack har innført lignende ordninger. Korona pandemien har fått flere andre virksomheter til å innføre tilsvarende regimer for å forebygge utbrenthet hos de ansatte. Og i England har man egen 4 Day Week Campaign.

Danskene er på hugget. Odsherred by har gått foran. Odsherred by, ca. 8 mil fra København, med mange ansatte bosatt i hovedstadsområdet, reduserte allerede i 2019 arbeidsuken til fire dager, men uten å redusere timetallet. De vil fortsette forsøket ut september 2022 og regner allerede med å fortsette ordningen etter dette. Her praktiseres også en fleksibel ordning der de ansatte kan velge å arbeide hjemme fra når dette passer. Ansatte melder tilbake at de tre fridagene de nå har gjør det lettere «å få ladet batteriene» slik at de har mer energi å tilføre arbeidet de fire dagene de jobber. Et annet funn fra dette forsøket er at lederatferd er av betydning. Kontrollerende ledere hadde mindre entusiastiske ansatte enn de som hadde ledere som viste sine medarbeidere tillit i troen på at disse selv visste hva de skulle gjøre og hvordan.

Næringslivsledere og fagøkonomer er skeptiske, men …. Spanske næringslivsledere og fagøkonomer frykter at forsøket med fire-dagers arbeidsuke vil skade spansk økonomi. Landet scorer allerede lavt på produktivitet og økonomien «krymper», sist år til nivå man så under borgerkrigen på 30-tallet. Å øke personalkostnadene for virksomhetene vil gjøre det umulig å få fart på økonomien etter pandemien sier man her. I Danmark er noen engstelige for at ubalansen mellom kvinner og menn som lever i familier med små barn vil tippe i kvinners disfavør ved en overgang til fire-dagers arbeids-uke. Andre tegner mer optimistiske scenarier. Når selskapene reduserer arbeidstiden for de ansatte, blir det plass til flere i arbeidslivet for å holde produksjonene oppe. Lønningene går opp og det samme gjør BNP. Flere mennesker i arbeid betyr større kjøpekraft som igjen gir prisvekst. Totalt sett er dette positivt for økonomien. Delsol, det spanske software-firmaet som allerede er nevnt, opplevde positive effekter som ligner. Inntektene økte med flere ansatte samtidig som sykefraværet gikk betydelig ned og turnover blant de ansatte ble redusert.

Om flokkimmunitet, sosial utmattelse og det å ta vare på samfunnet

Flokkimmunitet et umulig mål? Dersom tilstrekkelig mange mennesker blir immune mot SARS-CoV-2 så vil dette stoppe spredningen av smitte i befolkningen. Man har oppnådd flokkimmunitet. «Utstrakt vaksinering av flest mulig er beste måte å oppnå flokkimmunitet» sier norsk vaksineforsker til Aftenposten ifølge utgaven av avisen 11. april. 

Men er det mulig å oppnå flokkimmunitet? Folkehelseinstituttet erklærte allerede i april 2020 at dette ikke var noe mål. Men så langt har mange trodd, og altså også hevdet, at man ved å vaksinere en andel av befolkningen slik at 60-70% av befolkningen totalt sett enten var vaksinert eller hadde vært smittet, så ville flokkimmunitet oppstå og samfunnet kunne vende tilbake til det normale samfunnsliv man hadde før pandemien.  Nå har flere forskere begynt å tvile på dette ifølge Nature fra 25. mars i år. Tvilen er knyttet til effekten av vaksinemotstand i deler av befolkningen, i USA er vaksinemotstanden
blant republikanske velgere målt til nesten 50% blant menn. Det at det stadig oppstår nye varianter av viruset og at vaksinasjon av barn enda ikke er kommet i gang skaper også usikkerhet. Vaksiner godkjent for massevaksinasjon av barn er enda ikke presentert. 

Effekten av vaksinene og sosial utmattelse i befolkningen skaper usikkerhet. Men også andre forhold skaper usikkerhet rundt mulighetene for å oppnå flokkimmunitet. Det er fortsatt uklart om vaksiner som hindrer sykdomsutbrudd hos de vaksinerte hindrer at disse blir infisert og dermed ikke kan spre virus til andre. Usikkerhet er også knyttet til at det er stor variasjon mellom landene i verden når det gjelder effektivitet i vaksineprogrammene. Israel har vaksinert vel 50% av innbyggerne i to omganger. Landene rundt Israel, Libanon, Syria, Jordan og Egypt har bare vaksinert 1% av sin befolkning. Men også effektene av pandemien på måtene vi omgås hverandre skaper usikkerhet. Flere stater i USA føler seg nå tvunget til å lette på restriksjonene på sosial omgang, lenge før vaksineringen har nådd terskler der man kan i det hele tatt kan snakke om mulig flokkimmunitet. Når restriksjonene lempes forkaster mange også atferdsregler for avstand og for bruk av munnbind. I Norge har private påskefester blitt lokale "hotspots" og gitt smitteoppblomstring. 

Smittetall kan ikke trumfe selve samfunnet. Dette er overskriften på et debattinnlegg i Aftenposten 9. april i år signert av seks kjente professorer og forskere. De tar for seg regjeringens kriterier for gjenåpning av samfunnet gjengitt som spredning av smitte og sykdommens utbredelse, helsemyndighetenes kapasitet og graden av vaksinasjon. Og at premisset om at «hvis antall smittede og antall syke ikke går opp, kan vi gå videre til neste trinn etter tre uker. Hvis antall smittede og syke øker, må vi vente eller stramme inn igjen». Samfunnet er ikke en pasient hevdes det. «Samfunnet er et komplekst samspill mellom individer som har legitime og viktige interesser, behov og – ikke minst i et demokrati – meningsberettigelse». Det vises til smittevernloven som i paragraf 1-5 sier at «tvangstiltak ikke kan brukes når det etter sakens art og forholdene ellers vil være et uforholdsmessig inngrep». De mener avslutningsvis at de regjeringens plan for gjenåpning av samfunnet er for ensidig i sin vektlegging av «medisinske vurderinger og verstefallstenkning». At smittetall ikke kan «trumfe selve samfunnet». Når det «terrenget» vi som samfunn beveger oss inn i er så usikkert, også når det gjelder effekten av vaksiner, kan det se ut som det er noen poenger å hente her. Stoltenbergs innspill til Koronakommisjonen om "tabber, rot og konflikter" understreker dette.

Vindkraft-repowering, havvindambisjoner og nye protester?

 

Utbygging av moderne vindkraft i Norge startet forsiktig i 1999. Vindturbiner har en levetid på fra 20 til 25 år. Etter detten må turbinene tas ned og erstattes av mer effektive og større turbiner, såkalt repowering. I EU vil mye vindkraft måtte gjenoppbygges innen 2030. Norge ligger litt etter, men også her vil dette måtte skje. Får vi nye protestaksjoner?

Utbygging av moderne vindkraft i Norge startet forsiktig i 1999. Den første vindmøllen i Norge ble bygget på Jæren på 1400-tallet. I 1910 eksisterte det et vind-elektrisitetsverk på Elverum som ladestasjon for akkumulatorer. Men det var først i 1998/99 at de første moderne vindturbinene ble installert her i landet. Rundt regnet 1.1 TWH ble bygget ut frem til 2005. Deretter ble det en pause i etableringen frem til 2008. Fra dette året ble det etablert støtteordning for nye prosjekter og senere i 2011 en elsertifikatordning som gjorde det mulig å regne seg frem til lønnsomhet for nye vindturbin-prosjekter. NVEs sist oppdaterte oversikt over vindkraft i Norge oppgir at det er gitt 93 konsesjoner, hvorav 86 på land. Vindkraftverk i drift er 42, med samlet ytelse på 2 582 MW og produksjon på 8,2 TWh.  Det første av disse ble satt i drift i 1998 på Hundhammerfjellet i Trøndelag. Det siste så langt ble etablert i 2020 på Frøya. Storheia kraftverk etablert i 2019 har flest turbiner, 80 i tallet.

Vindturbiner har begrenset levetid. Vindturbiner har en levetid på fra 20 til 25 år. Konsesjonene som blir gitt for etablering og drift er i Norge derfor begrenset til mellom 25 og 30 år. Når turbinene eldes blir kapasiteten redusert etter hvert som mekaniske komponenter slites ned. Samtidig foregår det en løpende utvikling og forbedring av turbin-teknologien som innebærer at nye installasjoner produserer kraft mer effektivt. Installasjonene vokser i fysisk størrelse og målt effekt. Vindturbinene som ble installert 20 år tilbake var gjennomsnittlig 75 meter høye målt til topp rotorblad. De som installeres nå rager 200 meter opp i luften målt på samme måte. Og nye installasjoner utvikles for å fungere med rotorer som strekker seg opp til 250 meter over bakken.  Nye turbiner leverer derfor mer kraft mer effektivt enn de gamle. Dette virker i retning av full utskifting av turbinparken når konsesjonene eventuelt skal fornyes.

Tid for repowering, og nye protester? Når en vindpark har levd sitt liv og turbinene tas ned og erstattes av mer kraftfulle effektive turbiner snakker vi om repowering. I EU vil en betydelig del av den installerte vindkraften måtte tas ned og gjenoppbygges innen 2030. Regelverket rundt konsekvensutredninger, leieavtaler, konsesjoner og finansieringsordningen for dette skiftet er ikke på plass i alle EU-land. Men ambisjonene om fortsatt økt vindkraftutbygging og produksjon er med som bidragsyter til det grønne skiftet. I Norge henger vi litt etter i tid, våre vindkraftverk er av nyere dato, men også her vil vindkraftverk måtte gjennomgå slike oppgraderinger frem mot 2030. Protestaksjonene har vært en synlig del av «det norske vindkrafteventyret». Hva kan vi vente oss når vindturbinene i neste omgang skal rage100 meter høyere over terrenget? Og hva når ambisiøse planer om havvind skal realiseres? Miljøpartiet De Grønne vil bygge ut 30 gigawatt vindkraft til havs på norsk sokkel i løpet av de neste ti årene. Det er urealistisk i følge den sittende olje- og energiministeren som mener en slik utbygging vil koste mellom 100 og 300 milliarder kroner og dessuten ser for seg et omfattende folkeopprør om man forsøker å realisere en slik plan. 

Vindturbiner er bare delvis grønne. Nittiprosent av vekten av en vindturbin er resirkulerbart stål. Hovedutfordringen sett ut fra et bærekraftperspektiv er rotorbladene. De er laget av kompositt-materieler inkludert glassfiber. Noen også med kjerner av balsa-tre. I mange land deponeres de demonterte rotorbladene i fyllinger og dette passer dårlig med vindkraftens grønne image. Foreløpig eneste alternativ synes å være forbrenning slik at man i det minste kan hente ut energi, men dette er fortsatt ikke en helt grønn løsning.