Hvordan presenterer du deg selv? Saklig, mytisk, metaforisk eller?

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Er du faktabasert eller forteller en myte om deg selv. Livsmetaforer bygges ofte opp rundt veier, piler som peker og/eller trapper. Her følger inspirasjon til selvransakelse og utvikling av din egen livshistorie.

Hvilken fortelling velger du når du blir bedt om å fortelle litt om deg selv? Tenk deg at du skal presentere deg for nye mennesker? Du er ny på jobben, i selskapet eller denne forsamlingen. Konsentrerer du deg om fakta, som når og hvor du ble født, vokste opp, gikk på skole, tok utdanning, din nåværende sivilstatus? Eller legger du an en mer reflekterende form, forteller om hvordan det var å vokse opp der du kommer fra og hva som var avgjørende for deg i noen viktige valgsituasjoner i livet ditt? Ditt valg av form på din «livshistorie» forteller i seg selv mye om hvem du er.

Faktabasert eller en selvlaget myte. Velger du det første alternativet er du i hovedsak faktabasert, på trygg grunn, men fremstår kanskje som litt kjedelig. Velger du den andre innfallsvinkelen byr du mer på deg selv. Forteller mer om hvem du egentlig er. Men også her finnes det feller du bør unngå ifølge mine kilder. Kanskje du understreker historien med personkarakteristikker som «jeg er egentlig litt introvert» eller «jeg er egentlig en oppgaveorientert nerd» fordi du nylig har vært på en forestilling med foredragsholderen Thomas Erikson, eller har lest bøkene hans. Eller du finner en annen inspirasjon. Men hvor mye er dette egentlig deg? Forskere som har studert fenomenet mener at vi med støtte i slike forenklede skjematiske inspirasjoner er tilbøyelige til å lage oss myter om hvem vi er. Vi sier egentlig ikke så mye om hvem vi egentlig er.

Livsmetaforer: Bokser, kurver, veier, piler som peker og trapper. Bruk av livsmetaforer er en annen veg frem til å konstruere en livshistorie eller selvpresentasjon. «Livet er som en konfekteske», en slags mystisk boks. «Du vet aldri hva du får og om du liker det». Eller, «Livet er som en fruktkurv». «Du kan selv velge det du liker». Dette er to ganske åpne livsmetaforer hentet fra litteraturen, men de er lite nyttige i vår sammenheng. Mye brukte livsmetaforer beskriver livet som en vei, du kommer fra et sted og/eller en hendelse, er underveis, kanskje på vei mot et mål eller flere. Kanskje står det pekende veiskilt i vegkryss langs veien. Kanskje er veien svingete, med noen bratte bakker eller kanskje ikke. Å tenke på livet i stadier, kanskje i form av en trapp, er opp gjennom tidene benyttet av psykologer som f.eks. svenske Erik H. Eriksen i det klassiske verket «Barndommen og samfunnet». I følge Whitbourne, som er referert nedenfor, er det lite forskningsmessig belegg for generelt å dele livet inn i slike stadier. I sitt eget liv står man selvsagt fritt til å velge en slik beskrivelse.

Inspirasjon til selvransakelse og egenutvikling av din egen livshistorie. Denne posten er inspirert av «How You Shape Your Life Story» av professor og psykolog Susan Krauss Whitbourne gjengitt i desember utgaven av Psychology Today, supplert med en tidligere artikkel av Whitbourne om livsmetaforer i samme magasin. Her vil jeg rette oppmerksomhet mot noen andre poster på denne bloggen som kanskje kan være til nytte om du skulle ha behov for å arbeide litt med en egenpresentasjon. Thomas Erikson er allerede nevnt. Han er ikke den eneste som ser tilværelsen gjennom firefeltsfremstillinger. Johari-vinduet er en firefeltsfremstilling som inviterer til dialog med mennesker som kjenner deg og kanskje kan fortelle deg noe du ikke vet om deg selv. Posten om transaksjonsanalyse inneholder mulig inspirasjon til selvransakelse for de som er åpne for en slik øvelse. Samme gjelder postene om selvrefleksjon og emosjonell og sosialintelligens. Og kan du når du kort forteller hvem du er hente frem fra lommen en fysisk gjenstand som passer inn i historien du forteller blir den mer autentisk. 

Om du skryter litt av tidligere arbeidskameraters oppfinnsomhet blir ikke din historie dårligere av det. Noen av mine arbeidskamerater kom i sin tid opp med ideen om å lage en egen sangbok med viser fra studentmiljøene til ingeniørstudentene som senere ble medlemmer av NIF (som nå heter Tekna). En av dem tok enda på seg jobben å samle inn sanger og redigere boka som ble delt ut på et representantskaps-møte i foreningen. En suksess der og da. Bildet av ormen som svømmer på forsiden av tidsskriftet VANN er mitt og ble valgt av redaksjonskomiteen som forsidebilde på denne utgaven. Min eneste suksess som fotograf.

Det grønne skiftets skitne «hemmeligheter»

Det grønne skiftet forutsetter at vi raskt graver mange store hull i bakken om vi skal begrense global oppvarming til en og en halv grad. Elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler krever omfattende mineralutvinning. Men denne erstatter et langt større volum av oljeutvinning.

En og en halv eller to grader temperaturøkning i atmosfæren? Slutterklæringen fra klimatoppmøtet i Glasgow opprettholder den tidligere målsettingen om å bremse temperaturøkningen til 1,5 grader celsius. Ambisjonene til landene som presenterte sine ambisjoner under møtet peker imidlertid mot økning på over 2 grader om man skal tro de som kaller seg eksperter. Men det finnes også eksperter som mener annerledes som f.eks. Jarand Rystad i Rystad Energy som Terje Erikstad i Dagens Næringsliv presenterer som klimaoptimist. Han peker i sin analyse på at solenergi og vindenergi vokser raskt. Og at 100 land har blitt enig om å kutte metanutslipp med minst 30 %. Og videre at 141 land som sammen har 91% av verdens skoger har forpliktet seg til å stoppe avskoging. Begrensning av oppvarmingen til 1,6 grader celsius er derfor innenfor rekkevidde ifølge samme Rystad.

Det grønne skiftet forutsetter at vi raskt graver mange store hull i bakken. For å realisere det grønne skiftet må vi utvinne store mengder litium, kopper, kobolt, nikkel og flere sjeldne jordmetaller. Disse mineralene er nødvendig for å realisere en elektrisk drevet bilpark og transportsektor. Også produksjonen av vindturbiner og solceller er avhengig tilgang på disse mineralene. Når vi tar med systemene for overføring av elektrisitet fra produksjon til forbruk mener man at utvinningskapasiteten mot økes til syv ganger dagens nivå innen 2050. Miljøutfordringene ved slik gruvedrift, som regel i form av dagbrudd, er omtalt i andre poster på denne bloggen. Gruveindustrien er storprodusent av CO₂ og står for omtrent 10% av det totale menneskeskapte utslipp av denne klimagassen.

Elektriske biler, vindmøller og solcellepaneler er ikke bare grønne. Ser vi bort fra stål og aluminium krever en elektrisk bil seks ganger så mye mineraler, av de som er omtalt over, sammenlignet med en bensindrevet bil. Og en vindpark offshore krever 13 ganger så mye mineraler som et gasskraftverk med samme kapasitet. Så langt i utviklingen har etableringen av fornybar kraftproduksjon ført til at vi allerede nå tar ut 50% mer mineraler for å produsere en enhet elektrisk kraft enn verdenssamfunnet gjorde 2010. Tid er en knapphetsfaktor. Ifølge IEA tar det gjennomsnittlig 16 ½ år å omgjøre en kjent mineralforekomst til en produktiv gruve. De første 10 årene går med til forstudier og her er det kanskje mulig å vinne noe tid, men man vil fortsatt måtte ta hensyn til lokalbefolkning og miljø.

Mineralutvinning erstatter langt større oljeutvinning. I vårt nåværende system for energiproduksjon høster og prosesserer 13 milliarder tonn med fossilt drivstoff årlig. Det tilsvarende tall for mineralutvinning i fremtidens grønne samfunn er 43 millioner tonn mineraler. Dette taler til fordel for å gjennomføre det grønne skiftet. Miljøkonsekvensene blir totalt sett mindre. En elektrisk bil bidrar i sitt livsløp bare til halvparten av utslippene fra en bensindrevet bil når man tar hensyn til utslipp knyttet til utvinning og prosessering av litium, kobolt og nikkel i batteriene. Fremtidige løsninger for resirkulering av disse mineralene vil kunne gjøre skiftet enda mer gunstig.

Mer om dette temaet? Denne posten er et kort sammendrag av en artikkel i New Scientists utgave 13.november i år. Andre poster på denne bloggen tar opp elektriske biler og det grønne skiftet, og paradokser knyttet til dette. Flytransport og flytrafikk som en spesiell utfordring i det grønne skiftet. Kryptovaluta og det grønne skiftet, vindmøller og «den antropocene tidsepoke».

Edgar H. Schein – Karriereankere og psykologiske kontrakter

Karriereankere er våre mer eller mindre bevisste forestillinger om hva vi ønsker å få ut av livet. Ansettelseskontrakten vi inngår med arbeidsgiver beskriver de formelle sidene ved arbeidsforholdet, men vi bør også, ifølge Schein, forholde oss til en uformell psykologiske kontrakt som knytter oss til våre egne forventninger om arbeidsforholdet, våre karrierankere.

Edgar H. Schein ble født i 1928 og har sin akademiske karriere knyttet til et professorat ved prestisjeuniversitetet MITs Sloan School of Management. Han er utdannet fra universitetene Harvard og Standford i USA. Han var i sin mest aktive periode forsker, skribent og foredragsholder på et bredt område rundt det vi kan kalle organisasjonskultur og -utvikling. Han definerte for sitt formål tre nivåer av organisasjonskultur. Det som er synlig i form av fysiske omgivelser og væremåter hos ledelse og ansatte. Eksponerte verdier som er det som fremstilles som organisasjonens verdier i møte med ledelse og ansatte og hva disse sier om verdier. Delte, til dels skjulte forestillinger, som er så innarbeidet i virksomheten at de er tatt for gitt, vanskelig å se utenfra, men som er helt sentrale deler av virksomhetskulturen. Her skal vi bare se på en flik av Scheins forestillinger om organisasjoner, nemlig det som berører ansatte og deres motivasjon for å søke seg til, og bli værende i en virksomhet.

Karriereankere er våre mer eller mindre bevisste forestilling om hva vi ønsker å få ut av livet. Karriereankerne, slik Schein omtaler dem, beskriver et individs forståelse av seg selv og hvilken verdi for og rolle vedkommende kan ha i den organisasjonen denne søker ansettelse i, eller allerede er ansatt i. Denne «forankringen" er, slik Schein ser det, avgjørende for den motivasjonen man etter hvert har for å fortsette å være en del av organisasjonen. Han beskriver åtte slike "forankringer" som er mer eller mindre viktige for oss avhengig av hva hvem vi er og hva vi ønsker å få ut av livene våre. I Scheins forestilling er vi i vår søkning etter den perfekte jobben mer eller mindre opptatt av å videreutvikle våre faglige kvalifikasjoner, vår ekspertise. Noen er kanskje opptatt av å skape resultater gjennom andre gjennom å ta på seg lederoppgaver og praktisere ledelse. Andre ønsker først og fremst en jobb med stor grad av selvstendighet. Noen er spesielt opptatt av trygghet og stabilitet i et arbeidsforhold og vektlegger dette når de søker jobb. Personlig engasjement for en sak eller misjon, en dedikasjon, er for mange bestemmende for hvor de søker jobb. Noen er opptatt av å finne en jobb som passer inn i det livet man ellers ønsker å leve, de søker livsstilsintegrasjon. Noen er opptatt av mulighetene for å utvikle og praktisere entreprenørskap, individuelt eller i samarbeid med andre. Andre igjen søker helt spesielle utfordringer, vil gjøre noe eksepsjonelt få eller ingen tror de vil klare, ønsker å fremstå som vellykket, som en vinner. 

Scheins inndeling er fra 40 år tilbake. Det er kanskje andre verdier som må med i dag. Og helt sikkert er det slik at ankerfestene og dimensjonene på ankerkjettingene forandrer seg over tid med arbeidslivserfaring og livserfaring generelt. Men ideen om at det finnes noen forankringer eller forestillinger om hva livet vårt bør inneholde mener jeg står seg. At forestillingene helt klart er forskjellige fra menneske til menneske mener jeg også gjelder. Så kan det kanskje være en ide å lage seg sine egne mer moderne forankringer og reflektere rundt styrken i disse neste gang man søker jobb. Og samtidig tenke gjennom forestillingene, om de står seg eller bør endres, flere ganger gjennom livet, som en del av egenutvikling av seg selv.

Ansettelseskontrakten er formell og skriftlig. Den psykologiske kontrakten er uformell, men like viktig. Aksepterer vi at det finnes karriereankere blir ansettelseskontrakten vi møter hos en ny arbeidsgiver viktig. Denne forteller oss hva arbeidsgiver forventer av oss og hva vi kan forvente tilbake, et stykke på veg. Ansettelseskontrakten er formell og skriftlig hos seriøse arbeidsgivere. Scheins poeng er at den ikke dekker alle forhold som er av betydning for oss når vi tar hensyn til vår karriereforankring. Scheins løsning er å introdusere «den psykologiske kontrakten». Dette er en ikke formell kontrakt som dekker forhold som ikke omtales i ansettelseskontrakten, men er konsentrert om de forventninger man har til f.eks. ledelse, kolleger, relasjonelt arbeidsmiljø etc. Den er frivillig, gjensidig, individuelt oppfattet og underforstått og påvirket av våre karriereankere. Opplevde klare «brudd» på denne kontrakten vil kunne føre til at man etter hvert søker seg til andre jobber. Kanskje slutter den hyggelige sjefen som ansatte deg og erstattes av en annen som ikke kjenner deg og ikke er like hyggelig. Og kanskje er det slik at psykologiske kontrakter finnes i relasjoner også utenfor arbeidslivet.

Andre klassikere innenfor organisasjon og ledelse har også noe å bidra med, avhengig av hva man er ute etter. I andre poster på denne bloggen finner du korte presentasjoner som gjelder organisasjoners tilpasningsdyktighet representert ved Tom Peters og Rosabeth Moss Kanter. Til sammenligning finnes det også en nyere fremstilling over samme tema hentet fra en HBR-utgave av i år. Mye som er skrevet om ledelse er til dels humoristisk anlagt. Psykologen de Bonos seks tenkehatter passer inn i denne kategorien sammen med flere forfattere som har latt seg inspirere av historien sammen med Richard T Pascal som er opptatt av døgnfluer i ledelseslitteraturen. Ellers byr bloggen på poster på temaer som utfordringer rundt intelligensfeller, verdien av selvrefleksjon og av fordelene ved å gi heller enn å ta i møte med mennesker.

Donald Trump har startet valgkampen frem mot 2024 – På sin måte. Det ser ikke bra ut.

Trump vil primært ha presidentvalget i 2020 omstøtt. Presidentkandidater blant Republikanerne er allerede på banen, men ingen kan utfordre Trump. Han strammer samtidig grepet om partiet. Undersøkelsen av 6. januar angrepet på kongressen kommer med nye avsløringer om forsøk på å påvirke valgutfallet.

Vil primært ha presidentvalget i 2020 omstøtt. Trump er klar på hva han mener og krever av Det republikanske partiet (GOP). Det må ta et oppgjør med "The Big Lie". Partiet må få omstøtt presidentvalget i 2020, enten ved at et nytt valg gjennomføres umiddelbart, eller ved at det avholdte valget underkjennes og den Republikanske kandidaten erklæres som vinner. Om man ikke finner en løsning på valgjukset, som nå er grundig dokumentert, vil de republikanske velgerne, igjen ifølge Trump, ikke stemme i 2022 og 2024. Alt dette ifølge uttalelser fra Trump under folkemøter der han stadig opptrer som hovedtaler.

Presidentkandidatene til Republikanerne er allerede på banen, men ingen har pondus til å utfordre Trump. Ron DeSantis; guvernør i Florida, Nikki Haley; tidligere guvernør i Sør-Carolina og USA-ambassadør til FN fra 2017 til 2019, tidligere visepresident Mike Pence, tidligere CIA-sjef Mike Pompeo, med flere er på besøk i vippestatene, har samtaler med aktuelle sponsorer og støttespillere, men regnes ikke som å kunne utfordre Trump om han velger å stille.

Trump strammer grepet sitt om det republikanske partiet. Samtidig fortsetter Trump sin sortering av republikanske politikere etter sin egen versjon av lojalitet til partiet. Betegnelsen og stempelet «RINOs» (Republicans in Name Only) deles hyppig ut av Trump til politikere i partiet som ifølge Trump stemmer feil i Kongressen og Sentatet. Senest gjelder dette tretten Republikanske politikere som stemte for President Joe Bidens Infrastrukturpakke. Ifølge Trump burde alle Republikanere som stemte for Bidens "Non Infrastructure Bill" «skamme seg». Etter at den republikanske kongressrepresentanten Paul Gosar la ut en selvlaget tegnefilm der han tar livet av politisk motstander fikk flere av de tretten trusler om at de kan møte samme skjebne.

Undersøkelsen av 6. januar angrepet på kongressen kommer med nye avsløringer. Samtidig fortsetter granskingen av Trumps aktiviteter i forkant av og under angrepet på kongressen i januar. Ifølge komiteen som leder granskingen etablerte en gruppe Trump-rådgivere et eget «War-room» på et hotell i Washington der det blant annet ble brainstormet rundt hva som kunne gjøres for å stanse tellingen av stemmer avgitt ved valget i dagene før stormingen av kongressbygningen. Også forsøk på å påvirke statenes valg av valgmenn skal ha blitt iscenesatt fra dette miljøet, under oppfordringen «make sure that we’re not putting in the White House som guy that didn’t get elected». 

Mer om 6. januarangrepet finner du her på bloggen. Trumps utrenskninger blant Republikanerne kan du lese om her. Og vil du vite hvorfor Trump er som han er kan du se horoskopet hans, eller om noen forsøk på "å stille diagnoser". Men mest bekymringsverdig er det nok at Trump etter hvert fremstår som forbilde for høyreorienterte politikere i andre land som også kan komme til å kopiere hans «politiske metoder».