Hvem er Putin? Hva er han for oss? Og hva er han for russerne?

Putin ligner litt på Trump, men ikke mye? For Putin vipper psykologene mellom "fiendtlig inntrenger" eller "påtrengende sadist". "I Vesten har dere aldri forstått hva som er viktig for oss russere", sier russere. "Putin er en strålende statsleder". "Det var Stalin også", sier de også.

Putin ligner litt på Trump, men ikke mye? Mange psykologer, profesjonelle og uprofesjonelle har forsøkt å forklare oss hvem Donald Trump egentlig er når vi analysere personligheten hans. Mange har også søkt etter likhetstrekk mellom Trump og Putin. Likheten er der, men trolig ikke særlig stor når vi ser på psyken. Ingen profesjonelle psykologer har heller kommet så nær på dem at vi kan snakke om kvalifiserte diagnoser. Nærmest kommer kanskje Trumps niese, Mary L. Trump, som er psykolog med doktorgrad, og som har skrevet bok om sin onkel og familien («Too Much and Never Enough. How my family created the world`s most dangerous man»). Tittelen sier mye om hva hun mener, men det spørs om ikke Putin er farligere. Virkelig profesjonelle psykologer stiller ikke fjern-diagnoser. Miljøet rundt tidsskriftet Psychology Today er ikke så nøye med det. Så når jeg nå henter frem spekulasjoner om Putins personlighet har jeg hentet «personlighetsanalysene» derfra, på samme måte som jeg tidligere hentet frem analysen av Donald Trump. 

For Putin vipper psykologene mellom "fiendtlig inntrenger" eller "påtrengende sadist". Danielle Sandalic er praktiserende psykolog, skribent og arbeider med å ferdigstille en PhD ved universitetet i Sidney. Hun skriver med bakgrunn i egen, og vår, opplevelsen av russiske styrker som ødelegger private hjem i Ukraina, skyter på sivile, bruker sykehus som målskiver, bruker klasebomber og truer med å bruke atomvåpen. Hun skriver om Putin i Psychology Today. Her viser hun til flere fremstillinger. Blant disse er autoritetene Immelman og Trenzeluk som allerede for fem år siden slo fast at Putins personlighet lignet på en «Fiendtligsinnet inntrenger» («hostile enforcer») vurdert ut fra «the Million Inventory of Diagnostic Criteria». Mennesker med denne «diagnosen», mente de, fremstår med tvangsmessig sadistiske karaktertrekk, pedanteri når det gjelder regler, ubehersket når det gjelder fiendtligsinnede utfall mot de som fremstår som «svake», og opererer under dekke av å ta en samfunnsansvarlig rolle med forankring i vagt hemmelige motiver. Varemerket deres er å søke seg frem til regelbrytere som de ut fra «sitt mandat» kan sanksjonere og bruke sin makt for å straffe på det strengeste. Danielle Scandalic viser også til Theodore Millons typologi «Påtrengende sadist» som kanskje treffer Putin enda bedre. Den påtrengende sadisten sies å være «samfunnets sadistiske superego». Vedkommende er personlig engasjert i straff utfra rettskaffen indignasjon og grenseløst føleri som igjen blir drivkraft for hevngjerrige aksjoner. Putins taler der han rettferdiggjør invasjonen i Ukraina, og det som skjer etter dette, fremholdes som et godt eksempel på at denne karakteristikken treffer bra. Kanskje kan vi forstå Putin bedre ved å se på oppveksten hans og livsløpet hans ellers. Oppveksten var utfordrende og i alle fall svært annerledes enn den Donald Trump opplevde i USA på 50- og 60-tallet. 

«Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss». Mange menige russere støttet Putin i den tidlige fasen av krigen i Ukraina. De støttet ham ut fra hva de ble fortalt på de offisielle kanalene i Russland. Kanskje gjør mange det fortsatt, slik som Olga, som ifølge nordmannen Bernhard L. Mohr som arbeidet sammen med henne i Russland i 2006 og 2007. I en samtale dem imellom sa hun at: «Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake». Olga og Bernhard arbeidet sammen med andre om å utgi en gratis-avis i Moskva i årene 2006-2007. Det var gode tider for mange i Russland. En russisk middelklasse var i ferd med å etablere seg i de store byene, og omfattet kanskje så mange som 20 til 30 millioner mennesker, en femdel av Russlands befolkning på den tiden. Sitatet er hentet fra Mohrs bok «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» utgitt på Cappelen Damm 2022. Han får senere i samtalen dette rådet fra Olga: «Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss». 

Putin er en strålende statsleder. Det var Stalin også. Victoria Belim vokste opp i USA, etter at familien forlot Ukraina da hun var 13 år. Nå bor hun i Brussel. Boken hennes «Røde sirener» starter med en samtale med onkel Vladimir, som er mer enn åtti år gammel. Hen er han fortsatt opptatt av å følge med, men ser og hører bare på russiske nyhetskilder. Han mener, ifølge Belim, at Putin er "en strålende statsleder". Det var Stalin også, ifølge onkelen. Uten ham ville Hitler vunnet krigen. Onkelen kaller «holodomor» - den store hungersnøden da sovjetregimet i Moskva med vilje lot fire millioner ukrainere sulte i hjel – «den såkalte hungerskatastrofen». Dette gjør også Putin og Putins folk i dag når de skriver sin egen versjon av russisk historie. Torsdag 22. september i intervju i Dagsavisen. På en av de siste sidene i boken sin konkluderer Mohr for sin del med at «Så lenge det er russerne født på 1960- og 1970-tallet som driver samfunnsutviklingen, tror jeg «øyeblikket da alt ryker» for Putin kommer til å være langt unna.

Tsaren var god. Putin slipper unna. Aftenposten kan torsdag 29. september fortelle oss om et talkshow på russisk statskontrollert TV i beste sendetid. To av Putins propagandasjefer blir intervjuet. Begge sier de har mottatt hundrevis av meldinger fra mennesker i panikk. Mobiliseringen svikter. Eldre, syke, studenter, demonstranter, menn uten militær erfaring blir kalt inn. Nær 200.000 russiske statsborgere har flyktet til Georgia, Kasakhstan og Finland. Men Putin slipper unna kritikk. Han hadde de beste intensjoner, men møtes av udugelighet nedover i systemet. "Hvis noen forsøker å diskreditere vår øverste kommandant, så anbefaler jeg sterkt ikke å gjøre det", sier Margarita Simojan, som er redaktør i Russia Today, mot slutten av sendingen. I Russland er det tradisjon for å tenke at "tsaren er god, men hans undersåtter er dårlige", kommenterer Jevgenij Golovchenko som forsker på sosial medier ved Institut for Statskundskab i København. Det er ikke enkelt nå å se hvor dette ender.

EMIL er borte

 

Emil, du er ikke her lenger og det er fælt!

Jeg savner tasselydene dine når jeg kommer hjem. De oppsøkende tasselydene når jeg henter frem tallerkener fra skapet for å lage mat til meg selv. Øynene som ser på meg og «sier»: Blir det noe til meg også? Det bruker å være slik husker du vel? Om jeg husker? ja!

Jeg savner pelsen din og det at du lot hendene mine få klø og klappe deg. At du veltet deg rundt og også ville bli kost på maven. Strøket under haken, kost rundt ørene.

Hodet vet at det må skje, dyr skal ikke lide. Du skal ikke lide. Det er vårt menneskeansvar å se til at lidelsen ikke blir større. Dyr kan ikke si det til oss. Du kunne ikke si det Emil, men jeg kjente deg så godt at jeg visste at dette ikke var bra. Du hadde det ikke godt. I en del av hodet forsto jeg dette. Men sorg melder seg på fra mange andre steder i kroppen. I nesen, der tårene sprenger på først, før de når øynene. I ørene som venter på tasselydene som ønsker meg velkommen og gjør meg glad for å være ønsket, når jeg er kommet hjem. I magen der sulten minner om at også du må få mat. Men så er du her ikke mer. Du var jo alltid her og tok imot meg og spiste sammen med meg. Nå ikke lenger.

Forventningen dine om at nå skal vi vel snart på tur. Øynene som fulgte meg fra matta på gulvet for minne meg om hva klokka var og at nå, nå er det vel snart tur. Kommer du med halsbåndet snart? Og jeg savner turene våre, du og jeg sammen.

Sorgen melder seg på igjen ved synet av den halve pølsa på tallerkenen i kjøleskapet som skulle skjæres opp i små biter for å ligge i bunnen og på toppen av hundeforet i matkoppen for at maten skulle lukte litt ekstra godt. Du likte det slik. Og så å snurre litt rundt som mosjon før maten, mot å få en liten bit av samme pølsa, først høyresving, og så venstresving. Jeg savner svingene dine.

Tranflasken din, som står igjen der i kjøleskapsdøra. Den minnet meg alltid på at du skulle ha din teskje av den på maten din for helsas skyld, og samtidig minnet den og du meg på at jeg burde ta min egen tran fra min flaske Møllers tran. Fellesskapet bare vi hadde om skjeene med tran. Hvem skal nå minne meg på denne og andre vaner?

 

Kjære, kjære Emil! Jeg savner deg fælt. Jeg vil aldri glemme deg!

 

Emil var hovedperson som hund sammen med Diogenes i en av de første postene på denne bloggen tilbake i juli 2010. Nå er han borte og huset han tittet ut av ble revet tidligere i sommer. Trist å tenke på også det.

Emil var en Nova Scotia Duck Tolling Retriever. Historien som går om disse hundene er at de ble avlet frem av indianere på Nova Scotia for å ligne på rever som kunne jage opp ender  og deretter hente dem i vannet etter at de var truffet av indianernes piler. Om det ikke er sant er det uansett en god historie. Emil passet ikke inn i denne historien. Han likte ikke å vasse i vann og langt mindre svømme i vann. Vi tror det var fordi han som valp på tur ved det lokale tjernet her vi bor ble trukket ufrivillig ut i vannet av en annen hund som ville leke. Emil ville ikke det, og ikke siden heller. 

Ellers var han vårt trofaste tur-følge i over 13 år. Fem av de årene sammen med Pippi, som også var en NSDTR, men som ble syk for oss og døde for to år siden. Vi vil aldri glemme Pippi og Emil.

Lyden av stillhet som botemiddel og vei til bedre helse

Verden blir stadig mer bråkete sier Verdens Helseorganisasjon. Sanse-berøvelse i en «sanseberøvelsestank» er en mulighet for å slippe unna. Stillhet opplevd i naturlige omgivelser kombinert med avslappings-teknikk gir størst positiv helseeffekt, sier de som mener å vite noe om det.

 

Verden rundt oss blir stadig mer bråkete. Verdens helseorganisasjon sier at mennesker som bor og lever i byer som Mumbai, New York, Paris, Tokyo og Buenos Aires utsettes for mye mer støy om natten enn de 40 decibel (dB) som er anbefalt som bakgrunnsstøy for god søvn. Desibel er her en målenhet for lydtrykk (lydstyrke). Et lydnivå på 20 dB vil oppleves som helt stille, en normal samtale tilsvarer omtrent 60 dB. Ørets smertegrense er ved cirka 130 dB tilsvarende lyden fra en jetmotor på en flyplass. Allerede på et støynivå tilsvarende 50 dB blir man forstyrret i mange gjøremål og du kan påføre deg selv helseplager. Et åpent landskaps-område langt utenfor en by vil utsette deg for en lyd på nivå 30 dB. Utsettes du for støy av styrke 85 dB over lengre tid kan du pådra deg varig hørselstap. En motor-gressklipper gir typisk støy på dette nivået eller over. Det finnes ikke øreklokker eller -propper som kan skjerme hjernen din fra støy, hevder spesialister på området. Mange byer arbeider nå for å redusere sin by-støy ved å stille krav til støy fra vegdekker og kjøretøy m.m.

Sanse-berøvelse i en «sanseberøvelsestank» er en mulighet. Vil du slippe unna støy er dette en mulighet. De første «sanseberøvelsestankene» (sensory deprivation tanks) ble bygget for forskningsformål for å studere hvordan menneskehjernen svarer på fraværet av ekstern sansepåvirkning. Siden ble de utviklet videre med større bassenger og mer rom under dekselet for å unngå at brukerne får klaustrofobiske opplevelser. Omgivelsene stenges ute. Men man vil fortsatt høre seg selv puste og noen, svært følsomme, kan oppleve at de hører sine egne øyner blinke. Slike lydopplevelser kan imidlertid føre en inn en medierende tilstand. Meditasjons-tilstand kan gi mange positive helseeffekter for de heldige, som å redusere stress, øke følelsen av velvære, lege migrene og smertetilstander.

Hvordan være stille for å få positiv helseeffekt? Vær sikker på at du ønsker stillhet. Å ha som intensjon å oppleve stillhet er avgjørende for å få helseeffekt av opplevelsen. Bare noen minutter planlagt stillhet ofte, er bedre enn stillhet over lengre tid, sjeldnere. Stillhet opplevd i naturlige omgivelser, et landskaps-område uten støy fra nærliggende byområde, kombinert med avslappings-teknikk gir størst helseeffekt. Og, om mulig, reduser støy rundt deg når du sover til under 40 dB.

Denne posten er et ganske så forkortet sammendrag av omslagsfortellingen i New Scientist 13. august 2022. Andre poster på denne bloggen som kanskje kan bidra om du først velger stillhet er poster om "mindfulness", "selvrefleksjon", "klemmer" og "humor og latter" og hvordan dette virker på oss.

Trump er i krig med blant andre «Den dype staten» i USA. Putin er i krig med nazistene i Ukraina.

Trump og Putin er like - De dikter seg sine egne fiender i "Den dype staten" eller blant "Nazister i Ukraina". Men Trump har også andre «fiender» som «forfølger» ham. En hekse-jeger fra New York, en Kangaroo Court som arrangerer ny høring i slutten av september, er blant disse.

Trump og Putin er like - De dikter seg sine egne fiender. Jeg har i en tidligere post beskrevet Trump og Putin som like på mange områder. De er rike på «gods og gull», Putin er faktisk kanskje rikest. De utvikler og dyrker begge to alternative virkelighetsforståelser og/eller konspirasjonsteorier. De har begge oppslutning om sine oppfatninger og budskap fra religiøse ledere. De er begge opptatt av å ydmyke mennesker de oppfatter som meningsmotstandere. Trumps konspirasjonsteorier fører ham, og hans tilhengere til kamp mot «Den dype staten». Her er det nylig kommet frem ny informasjon. Trump beklaget og beklager seg ofte fortsatt over det han kaller «Den dype staten». Slik den blir beskrevet er dette grupper av mennesker som gjør karrier som offentlig ansatte som Trump påstår dannet en sammensvergelse for å undergrave hans presidentskap.  Han lovet sine velgere å gjøre slutt på dette gjennom å «drain the swamp». Det lover han fortsatt. Hans rådgiver Steve Bannon så for seg en rekonstruksjon av statsadministrasjonen i USA for å sikre denne dreneringen. Nå viser det seg at det var personer Trump selv hadde oppnevnt som sine utvalgte rådgivere som oftest satte seg mot hans beslutninger. De saboterte mange av hans direktiver. De gjorde dette for å hindre at han tabbet seg ut. Dette gjaldt for eksempel Trumps ønske og forsøk på å trekke USA fra Paris-avtale om kutt i klimagass utslipp. Samme gjaldt hans ønske om å trekke USA ut av frihandelsavtalen NAFTA. Her forsinket de ansatte bevist prosessen. Tilsvarende «sabotasjer» ble Trump utsatt for av sine egne rådgivere når det gjald å gi FBI-sjefen Robert Mueller «sparken». Og ansatte i hans egen stab nektet å bringe avstemningen ved presidentvalget i 2021 inn for retten. Dette bare for å ha nevnt noen av redningsaksjonene de ansatte rundt ham iverksatte. "Den dype staten" var i disse tilfellene ikke særlig dyp. Trumps «Dype stat» fantes og finnes altså egentlig ikke. Heller ikke et FBI som uten mandat gikk inn hans private arkiv av hemmeligstemplede dokumenter, og gjorde beslag, eller et Nasjonalarkiv som er arkivet for dokumenter som dette. Heller ikke finnes det noe «The radical left» som han ofte refererer til og som også motarbeider ham. Denne "dype staten" og The radical left er like lite reelle som Putins nazister som ifølge Putin undertrykker, terroriserer og dreper ukrainere som helst vil være russere, og som han nå skal ta et endelig oppgjør med gjennom sin mobilisering og sine folkeavstemninger. 

Men Trump har også andre «fiender» som «forfølger» ham. En av disse er rasist, hekse-jeger og Statsadvokat i New York, Letitia James, som har stevnet Trump og tre av de voksne etterkommerne hans for retten i et sivilt søksmål som gjelder falske verdiansettelser av eiendommer i milliardklassen med formål å berike seg selv gjennom skatteunndragelse, og ved å legge frem lave eiendoms-takster, og/eller for å sikre fordelaktige lånebetingelser ved å presentere langt høyere, ofte dobbelt så høye eller mere, eiendoms-takster og/eller uriktige areal-angivelser. Saken gjelder i alt 23 eiendommer. Barna som er part i saken er Donald Trump Jr., Ivanka Trump og Eric Trump. Søksmålet er rettet mot å hindre alle fire i å stå ansvarlig for næringsvirksomhet og eiendomshandel i New York for en periode av fem år. Også ansatte i Trumps virksomheter er omfattet av søksmålet. James uttalte i tilknytning til stevningen at: “For too long, powerful, wealthy people in this country have operated as if the rules do not apply to them. Donald Trump stands out as among the most egregious examples. Trump thought he could get away with the art of the steal but today that conduct ends.” Og “There cannot be different rules for different people in this country or in this state … No one is above the law.” Trump responderte på stevningen ved å kalle James «rasist» og erklære hele saken som en heksejakt. Han skal videre ha uttalt at “I never thought this case would be brought — until I saw her really bad poll numbers. She is a fraud who campaigned on a ‘get Trump’ platform.” Her refererer han til at James stilte som kandidat til valget som guvernør i New York i 2021, men trakk sitt kandidatur tidlig 2022.

The Kangaroo Court er neste. Sent i september (28. september er nevnt) venter kanskje den siste høringer arrangert av The January 6. Commitee som etterforsker Trumps relasjoner til stormingen av kongressen etter presidentvalget i 2020. Trump omtaler denne komiteen konsekvent som «The Kangaroo Court» og det den arbeider med for en «Witch hunt!». Han mener at komiteen heller burde diskutere «The Massive Election Fraud» han mener forekom under valget i 2020. De andre, i alt åtte, høringene er omtalt tidligere poster (de seks første og de to neste) på denne bloggen. 

Og så var det disse beslagene da, av graderte dokumenter, som Trump mener er avgraderte fordi de var i hans besittelse. Og dommeren, Raymond Dearie, som er oppnevnt av begge parter som "Special Master" i dokument-krangelen. Heller ikke han er enig med Trump. 

Krigen i Ukraina: Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Hva skjer videre?

Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Russland forbereder mobilisering og forsterket krigsinnsats. Hva skjer videre?

Krigen i Ukraina: Ukraina har gjenerobret betydelige områder. Ukraina hevder nå i september å ha gjenerobret store områder nært til og i Donbas-regionen nord-øst i Ukraina. Disse områdene er okkupert av russerne etter at de måtte trekke seg tilbake fra sitt felttog mot hovedstaden Kyiv og valgte å sette styrkene inn i erobring av områder øst i landet. I 2014, etter den «ukrainske revolusjonen», som førte til at den russisk-vennlige presidenten, Viktor Janukovitsj, ble avsatt ved et statskupp og senere «flyktet» til Russland, tok Russisk vennlige separatister kontroll over myndighetsbygninger og erklærte uavhengighet fra Ukraina i to områder i Donbas-regionen, først ble Folkerepublikken Donetsk erklært uavhengig og kort tid etter fulgte også i Folkerepublikken Lugansk. Dette skjedde til samme tid som Russerne besatte Krim-halvøya der det også var en stor kontingent russisk-vennlige innbyggere. I disse «folkerpublikkområdene i Ukraina» har det vært borgerkrig med skyttergraver mellom russisk-vennlige borgere og ukrainere siden 2014. Den Russiske Dumaen godkjente før den nå pågående krigen begge disse områdene som selvstendige republikker. Nå ryktes det at russerne som styrer i Donetsk og Luhansk vil arrangere folkeavstemning om fremtidig tilhørighet. Det er områder nord-øst i Ukraina rundt byen Charkiv som nå er gjenerobret. Det er vel ikke usannsynlig at Putins narrativ rundt russere i Ukraina som ønsker seg befridd av Russland er inspirert av inntrykk fra disse områdene.

Hva skjer videre? Mange har stilt det spørsmålet og også forsøkt å svare. Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo skriver i Dagens Næringsliv 14. september at vi kan vente oss en økonomisk utmattelses-krig. «Dette betyr at vår hverdag, økonomisk så vel som politisk vil preges av sikkerhetspolitikk», skriver hun og viser til «den kalde krigen» da sikkerhetspolitikken lå «som et vått teppe over internasjonal politikk og handel». Tidligere forsvarsjef, Sverre Diesen, mener i Dagens Næringsliv 15. september at Putin vanskelig kan kaste masken (forstillingen om at dette er «en spesialopperasjon») og mobilisere, og at dette gir ham små muligheter til å erstatte det tap av soldater og materiell som de nå er påført i Ukraina. Men han ender opp med å sitere Churchill som i 1942 da krigslykken snudde skal ha uttalt: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning». Russland-forsker Julie Wilhelmsen beskriver i Klassekampen 16. september utviklingen i Ukraina som en krise for Putin-regimet. Hun mener at det er naturlig at kritikere nå melder seg, men kritikken kommer ikke fra de som vil trappe ned krigen, men fra nasjonalister som vil trappe den opp. Hun mener det er sannsynlig at Russland nå tar grep for å få flere soldater inn, samtidig som de har «flere militære verktøy i kassa». Her viser hun blant annet til tyngre bombing av sivil infrastruktur. Hun mener også at Putin på hjemmebane vil svare med en «enda mer repressiv politistat» og et oppgjør med «landssvikere». I Aftenposten 17. september skriver Anita Krohn Traaseth, kanskje best kjent som tidligere sjef i Innovasjon Norge, om sitt møte med Putin når hun leste hans essay «Article by Vladimir Putin: On the Historical Unity of Russians and Ukrainians» og samtidig leste Machiavellis «Fyrsten». Hun beskriver sitt inntrykk etter dette som «en grufull påminnelse om at ledere av Putins kaliber er i stand til alt, også det vi frykter mest». «At Putin blir mindre grusom, er ikke reelt ifølge Machiavellis teorier», mener Traaseth og avslutter: «Men en ting gir håp, Putin vil falle. Dette vil en dag ta slutt». Seniorforsker Karsten Friis ved Nupi, er av samme mening i Aftenposten 15. september. Han skriver: «Sannsynligheten øker for at krigen til slutt feller Putin-regimet».

Russland forbereder mobilisering og forsterket krigsinnsats. Den russiske nasjonalforsamlingen forbereder nå lover som vil skjerpe straffene for forbrytelser som desertering eller ordrenekt. Lovframlegget inneholder begrepene «mobilisering» og «krigslov», og åpner for mobilisering og innkalling av nye soldater i stort omfang, antydningsvis så mye som en million soldater ved full mobilisering (i første omgang 200.000 til 300.000). Så langt har invasjonen i Ukraina vært omtalt som en «spesialoperasjon». Men Putin har den siste tiden vært under press for å erklære full krig og å mobilisere. Det er Putin som president som eventuelt signerer "mobiliserings-loven" slik at denne trer i kraft. Opplæring og trening blir en utfordring og tar tid. Men verving av nye soldater er allerede i gang. Det er åpnet for at den såkalte Wagnergruppen kan rekruttere soldater blant fanger i fengsler med løfte om benådning dersom de lar seg verve. Putin har også hatt møte med toppledere i den russiske våpenindustrien. Der understreket Putin at produksjonen må økes raskt slik at man kan levere nødvendige våpen, teknologi og krigsmateriell så fort som mulig, alt ifølge pravda. Han skal også ha sagt at produksjonen må økes uten import, samtidig som han innrømmet at det russiske utstyret kunne vært bedre. Han oppfordret industrien til å studere alt som blir brukt mot «oss», og bygge opp egen kvalitet, basert på erfaringene man da får, og å forbedre vårt eget utstyr og våre våpen der det er nødvendig. Det er fristende å gjenta sitatet fra Churchill: «This is not the end. It is not even the beginning of the end. But perhaps it is the end of the beginning».

Flere perspektiver på fortid og fremtid i krigen. Den engelske professoren Lawrence Freedman som er spesialist på krigsstudier har skrevet et essay i "Foreign Affairs" om hvorfor kriger feiler ("Why War Fails"). Han mener at russerne fullstendig undervurderte ukrainerne. De 190.000 soldatene de stilte opp ved grensen før invasjonen var dårlig trent, motivert og fremfor alt prisgitt dårlig ledelse både militært og politisk. Selv i det prorussiske Øst-Ukraina ble de møtt av fiendtlighet og motstand, noe de ikke var forberedt på ut fra Putins historiefortelling om Ukraina. Moderne komandofilosofi i vesten oppmuntrer underordnede til å ta initiativ for å takle omstendighetene de møter og de overordnede stoler på at de som er nærmest krigshandlingene tar riktige beslutninger også når de møter det uventede eller når noe går galt. Russisk komandostruktur er langt mer hierarkisk og tillater ikke at soldatene ikke følger ordre. Freedman peker også på at diktatorer, som Putin, tenderer i retning av å omgi seg med liketenkende rådgivere og å ha preferanser for lydighet fremfor kompetanse. Putin ble og blir trolig også blendet av at hans tidligere beslutninger om å bruke makt i krig har fungert til hans fordel. 

I samme tidsskrift har økonomiprofessor Ngaire Woods ved Universitetet i Oxford skrevet artikkelen "What the Mighty Miss" om hvordan Putin har gått i fellene mektige statsledere ofte går i nemlig å la seg blende og bli blinde av makten. De stiller seg i en posisjon over internasjonale avtaler og regler som om reglene ikke gjelder for dem. Dette gjør de uten å tenke på konsekvensene, at det åpner for at andre mektige gjør det samme. Putin er historisk sett ikke alene om dette. I 2003 invaderte USA og Storbritannia Irak. Invasjonen ble legitimert med henvisning til internasjonal lov etter at Irak hadde invadert Kuwait og ikke aksepterte våpeninspeksjon rettet mot masseødeleggelses våpen. Siste del av denne begrunnelsen var like "hul" som Putins henvisning til nazisters undertrykkelse av den ukrainske befolkningen. Invasjonen av Irak var ingen suksess og la etter hvert vegen åpen for IS og krigshandlinger som fortsetter enda i dag. FN-Charteret som er ratifisert av 193 land og styrt av sikkerhetsrådet, der fem permanente medlemmer i prinsippet har kontroll, er slik internasjonal lovgivning. Russland, USA og Storbritannia er tre av de permanente medlemmene. Vietnam, Afghanistan og Libya er eksempler på andre land som i løpet av de siste 50 årene er blitt invadert med bakgrunn i slike selvbestaltede supermakts-mandater.   

Daniel W. Drezner, som er professor i internasjonal politikk ved Tufts University i Boston i USA, skriver i samme publikasjon om The Perils of Pessimism (pessimismens farer), og om makt som er en hovedsak her. Han mener makt er valutaen i internasjonal politikk, men at det er liten enighet blant politikere om hva makt, i denne sammenheng, egentlig er. Han mener at dette skyldes at man har forskjellige forestillinger om fremtiden som igjen bestemmer hvilke dimensjoner ved makten som er av betydning. Å øke budsjettene til militære formål utfordrer og demonstrerer makt umiddelbart på en måte. Å etablere økonomisk- og sikkerhetsorienterte nettverk tar lenger tid, men gir også innflytelse og makt. Å bygge institusjoner for nedrustning av f.eks. atomvåpen kan det ta generasjoner å etablere og iverksette. Hva man legger vekt på og satser på avhenger av hvilken innstilling man har til fremtiden, om den er pessimistisk, utålmodig og kortsiktig eller optimistisk, tålmodig og langsiktig. Han mener at pessimisme er avgjørende bidrag til Putins krig i Ukraina. Målet er å gjenreise Russlands storhet. Virkemiddelet er å utvide interessesfæren geografisk med millitærmakt. USA og NATO har så langt valgt å satse på, og gjennom, sine etablerte internasjonale nettverk.

Jim Lovelock, døde 103 år gammel 26 juli i år. Han forklarte Gaia, et viktig budskap til oss.

Gaia hypotesens «far», Jim Lovelock, døde 103 år gammel 26 juli i år. Han hadde et viktig budskap til oss om vårt eget ansvar som mennesker for fortsatt liv på jorden.

 

Jim Lovelock – en kreativ oppfinner og naturforsker. James E.Lovelock, han foretrakk Jim fremfor James E., var kjent som «far» til «Gaia hypotesen», ideen og hypotesen om at Jorden er en selvregulerende levende organisme. Ideen ble avvist av de fleste da den ble fremsatt på 1960-tallet. Lovelock var oppfinner, like mye som naturforsker. Han utviklet blant annet et instrument som kunne identifisere spor av komponenter i luft. Slik var han med på å avdekke spredningen av klor-fluor-carbon-forbindelser jorden rundt og oppbyggingen av DDT i naturen. Dette førte etter hvert til restriksjoner på bruk av slike stoffer. Denne posten er inspirert av en artikkel om Lovelock i Nature.

Samarbeidet med biologen Lynn Margulis. Lovelock etablerte etter hvert et samarbeid med biologen Lynn Margulis og sammen beskrev de hvordan levende liv bestemmer atmosfærens sammensetning på en levende planet som jorden og vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer. Lovelock hadde da allerede, som konsulent for NASA, slått fast at Mars måtte være en «død» planet etter at franske astronomer hadde påvist at atmosfæren der i hovedsak bestod av CO₂ i stabil likevekt, helt ulikt forholdene på jorden. I 1979 publiserte Lovelock sin første bok Gaia, om Gaia-hypotesen, som fikk et stort publikum. Ikke bare for budskapet, men vel så mye for fremstillingen som var lett tilgjengelig, et kjennetegn ved Lovelocks skrivestil. Med denne boken pekte Lovelock klart mot behovet for "Et Grønt skifte".

Det beste for Gaia ville være å kvitte seg med menneskene. Etter bok-utgivelsen konsentrerte Lovelock sin arbeidsinnsats om å fremme ideene om Gaia og videreutvikle sine teorier og modeller. Han ble omfavnet av hippi-miljøvernerne i samtiden som etter hvert utviklet en forståelse og oppfatning av Gaia som en kraft som ville ta vare på menneskeheten. Lovelock likte dette dårlig og svarte med å si at det beste for Gaia nok ville være å bli kvitt oss (menneskene). I denne sammenheng tenkte han spesielt på utsiktene for global oppvarming, skapt av oss som mennesker og våre aktiviteter, og med potensiale for å gjøre jorden ubeboelig for oss selv. Mot slutten av 80-tallet fungerte Loveloc som uformell rådgiver for Statsminister Margaret Thather. Blant rådene han gav var at man fremover burde satse på atomkraft til erstatning for kullfyrte kraftverk.

The Revenge of Gaia og så Novacene. Trusselen som lå i global oppvarming førte til at han i 2006 utga en ny bok, The Revenge of Gaia. Her argumenterte han sterkt for at Gaia, Jorden, med sitt levende liv og en atmosfære som vedlikeholder betingelser passende for liv gjennom feedback-mekanismer, nå var i krise. Vi som mennesker måtte handle nå, før det for alvor ville være for sent. Han fortsatte ukuelig å reise rundt for å fremme dette budskapet til han fylte 90 år i 2009. Han var også aktiv etter dette og utga i 2019 sin siste bok Novacene. Her argumenterte han for at menneskene, i sin rolle som Gaias voktere, ville bli erstattet av kunstig intelligens, som kanskje, om vi var heldige, ville beholde oss, menneskene, som kjæledyr.

Andre poster på denne bloggen som i ettertid støtter opp om Lovelocks bekymringer er: «Vi får våtere og villere vær og oversvømmelser som tar liv».  «Det grønne skiftet med global temperatur-kontroll blir stadig mer utfordrende». «Uklare mål og planer for grønt skifte gir risiko for fortsatt global oppvarming». «Den store akselerasjonen» -Menneskehetens historie 1950 til 2050» og «Oljeindustrien planlegger carbonbomber som utfordrer de globale klima-målsettingene». Lovelock var definitivt forut for sin tid med sine ideer og bekymringer.

England med Truss: Lyden av gravemaskiner heller enn skattekutt? Og en statsråd på museum.

Can Liz Truss fix Britain? The Economist anbefaler støy fra gravemaskiner, heller enn skattekutt, som Truss, som nyliberal politiker, kanskje først tenker på.

 

Lyden av gravemaskiner heller enn skattekutt. Can Liz Truss fix Britain? Dette var tittel på forsiden av tidsskriftet The Economist datert 10.-16. september 2022. Liz Truss vant som mange vet lederskapskonkurransen i det konservative partiet i Stor-Britannia og har allerede erstattet Boris Johnson som statsminister. Hennes og regjeringens første utfordringer er å bringe briter flest gjennom en økonomisk krise forårsaket av høye og økende energipriser og samtidig forholde seg til de andre utfordringene land i Europa møter for tiden. Truss er presentert som en ny Maggie Tatcher og har gitt uttrykk for sin beundring for "jernkvinnen" tilnavnet Tatcher fikk i sin tid som statsminister. I dette ligger det at Truss politisk står for en form for ny-liberal økonomi som innebærer kutt i skatter, deregulering av lov- og regelverk som "hindrer verdiskaping". Samtidig må hun krangle med EU om Brexit. Hun har allerede lovet "skattekutt fra dag en" blant annet ved å redusere merverdiavgift. Tenketanken Resolution  Foundation har regnet på Truss sin plan for skatte-endringer og mener den vil gi ti ganger mer skattelette til "de rike" enn til "de fattige". The Economist advarer mot en slik politikk. Hun bør heller sørge for å startet opp bulldosere og gravemaskiner, gjøre det enklere å få byggetillatelser, for laboratorier og andre virksomheter, og bygge vind-kraft-parker der det er behov for slike. Redaksjonen er heller ikke imponert over regjeringen hun har satt sammen. De mener spesielt at Næringsminister Rees-Mogg bør plasseres på museum, for der ikke å lede noen andre enn seg selv. Vi som er tilskuere får se hva som skjer videre.

Arv fra noen av opplysningstidens helter. Liberalisme er ideene om at enhver skal kunne organisere liv, helse, egen frihet og sine eiendeler som vedkommende vil uten innblanding fra andre (litt fritt oversatt). Ideene har røtter tilbake fra 1600- og 1700-tallet da de ble satt ord på av kjente størrelser som John Locke, Jean Jacques Rousseau og ikke minst Adam Smith. Nærmere vår tid opplevde man en nyliberalistisk vekkelse i England med Margaret Tatcher som statsminister fra mai 1979 og i USA med Ronald Reagan som ble president i 1980. Tatcher gikk til «krig» mot mektige fagforeninger. Reagans politikk svekket også fagforeningenes innflytelse. Han deregulerte industri- og landbrukssektorene, samt regelverket rund utvinning av naturressurser. Og han slapp fri finansinstitusjonene i USA og i verden så langt amerikansk innflytelse virket. Og det virket. Kina og Russland med flere kom etter i den utstrekning at det ble skrevet bøker med titler som «The end of History». Vestlig demokratisk og liberalistisk tankesett hadde erobret hele kloden på 90-tallet, trodde man, og så lyst på fremtiden. Men så kom tilbakeslagene og senest i år Russlands krig i Ukraina. Og der er både vi og Liz Truss nå.

Liz Truss var tidligere utenriksminister under Boris Johnson. Truss hadde også statsrådsposter under de tidligere statsministrene David Camron (som Miljøvernminister) og Theresa May (som Justisminister og Finansminister). Hun var opprinnelig tilhenger av britisk EU-tilknytning, men skiftet standpunkt etter folkeavstemningen, og deltok som sjefsforhandler i forhandlingene rundt Brexit. Truss ble født i 1975, i Oxford, og har utdanning fra Merton College, samme sted. Hun var i studietiden president for Oxford University Liberal Democrats. Hun ble medlem av det Konservative partiet i 1996. Hun arbeidet en tid for Shell og Cable & Wireless og for "tenketanken" Reform. Hun ble valgt inn Parlamentet i 2010. Ingenting å si på fremdriften i hennes politiske karriere. 

Jorden og kunnskap om klimaendringer konkurrerer med falske nyheter.

Jorden og faktakunnskap har vanskelige vilkår for tiden. Akseptert kunnskap om klimaendringer møter motstand i en verden med myter falske profeter og falske nyheter.

Jorden og faktakunnskap har vanskelige vilkår for tiden. USA har Trump. Russland har Putin. På mange områder er de like. Trump er erklært klimafornekter og tilhenger av fortsatt oljeutvinning fra skiferolje i USA. Han har nylig uttalt, med adresse til President Biden at «… because the 'crazies' don't want to use US natural resources, it makes us non-competitive. America is sitting on "liquid gold" when it comes to oil and coal». Og han fortsatte i kjent stil: "We became energy independent when I was president, first time ever, and that involved a lot; but what nobody really understood was we were going to be double the size of Saudi Arabia and Russia combined, much bigger than both combined". Putin, og Russland for sin del, overlever og fører krig i Ukraina takket være sine inntekter fra olje- og gass-eksport. Og krig av det slaget som Russland i dag fører i Ukraina er uansett ikke et positivt bidrag til redusert utslipp av klimagasser og det grønne skiftet. Hva som er enda verre er at Trump og Putin fremstår som politiske forbilder for andre statsledere som mer enn gjerne tar posisjoner som udemokratiske klimafornektere. 

Akseptert kunnskap om klimaendringer er i konkurranse med falske nyheter. Det svenske tidsskriftet «Filter» har i sin august/septemberutgave i år et intervju med Martin Olov Rosvall med tittelen «den fjerde oppgaven». Tema for intervjuet er hvordan vi i vår kompliserte verden kan klare å finne frem til det som gjelder som akseptert kunnskap, hvordan vi kan avgjøre om en person «Snackar skit eller inte» som Rosvall uttrykker det. Rosvall er fysiker og professor ved Universitetet i Umeå der han er leder for det tverrvitenskapelige forskningssenteret Icelab. Han har markert seg som forfatter og medforfatter av over 60 vitenskapelig artikler og bok-kapitler i hovedsak konsentrert rundt matematiske modeller for nettverk og komplekse systemer, utilgjengelige for de fleste uinnvidde.  Men her finnes studier som blant annet kan beskrive handlingsmønstrene i finansmarkedet, handlingsmønstre blant frivillige forfattere på Wikipedia, og også hvordan falske nyheter og forestillinger spres på sosiale medier. Han er opptatt av å formidle kritisk tankegang og driver foredragsvirksomhet om dette blant skoleelever, studenter og doktorander. Rosvalls algoritmer er i dag tilgjengelige som gratisprogramvaren Infomap som for tiden lastes ned av 10.000 studenter og forskere i måneden.

Myter, falske nyheter og falske profeter har gode vilkår i en verden med sosiale medier. Det er lettere å skape en god fortelling om man ikke behøver å forholde seg til fakta, sier Rosvall. Et budskap som «stemmer» og «føles bra» vinner lettere frem et budskap der man blir nødt til å velge mellom det som «er sant» eller «kanskje ikke-sant». Når man skaper en myte behøver man ikke å forholde seg til fakta og sannhet. Man kan spille på alle egenskapene som gjør at den sprer seg raskt: Enkelhet, oppsiktsvekkende detaljer, en personlig og følelsesladet anekdote. Rosvall mener vi kan klare oss med å stille tre kontrollspørsmål: Hvem er det som sier dette? Hvordan kan vedkommende vite at det er slik? Er det noe denne personen samtidig ønsker å selge og hva er det som er til salgs? 

Samtidig kan det ifølge Rosvall være vanskelig å argumentere mot den som virkelig har akseptert et falskt budskap. Her viser han til den italienske fysikeren som har formulert «The Bullshit Assymetry Principle» som sier at mengden av energi som må til for å få en overbevist person til å legge til side en vrangforestilling er en størrelsesorden større enn den som vedkommende har brukt for venne seg til denne vrangforestillingen. Vrangforestillinger kan også stimuleres statistisk. Rosvall viser her til Spurious Correlations en nettside som presenterer meningsløse statistiske sammenhenger som er ment som humoristisk skrekk og advarsel.  Rosvall som fysiker er særlig opptatt av klimaforandringer og mener at 99% av kvalifiserte forskere i dag er enige om at klimaendringene og utfordringene disse fører med seg skyldes menneskelig påvirkning. Henvender man seg til politikerne i Senatet i USA tror bare 46% at menneskelig aktivitet er årsak til klimaendringene. Her, i en verden med sosiale medier med enorme nedslagsfelt i befolkningen, ligger det en stor utfordring: Vi må forholde oss til stadig nytt påfyll av falske nyheter. Julian Baggini har skrevet boken "Do they think you're stupid?" Han presenterer 100 måter "of spotting spin & nonsense from the media, pundits & politicians. Her er tre av hans påpekte tanke- feller:

Andre relevante lenker er sosiale medier og falske nyheter og boken Calling Bullshit.