Russlands krig i Ukraina. Vestens sanksjoner har liten effekt, så langt, men???

Krigen i Ukraina: Vestlige lands sanksjoner mot Russland er langt mindre effektive enn man ønsket de skulle være. Russlands mot-sanksjoner er imidlertid svært effektive så langt i 2022. Vestens sanksjoner vil etter hvert virke mer markant negativt på Russlands økonomiske utvikling skal vi tro ekspertene.

Så langt: Lite virkningsfulle sanksjoner mot oligarkene. The Economist presentere i sin utgave datert 27. august i år en evaluering av vestlige sanksjoner mot Russland etter invasjonen i Ukraina. The Economist har rangert de tre opprinnelige sanksjons-tiltakene: Svartelisting av apparatchiker, sanksjoner mot finansinstitusjonene, og eksportkontroll. Svartelisting av de 1455 regime-tilknyttede apparatchiker og oligarker, beslagene av eiendom og eiendeler koplet til disse, og pålagte reiserestriksjoner har hatt liten effekt slik The Economist ser det. Mange og mye slipper unna. Dagens Næringsliv hadde 31. august som eksempel et oppslag om Russlands største fiskeriselskap Norebo, et selskap som i flere omganger har gitt store pengebidrag til Putins parti Forent Russland, og som fortsatt selger fisk til McDonald. Også etter at McDonald trakk seg ut av Russland som restaurantkjede. USA og EU forsøker nå å stramme til gjennom å kriminalisere deler av virksomheten oligarkene driver. Sanksjonene som ble innført like etter invasjonen er tidligere presentert i en post på denne bloggen. Da ble det vist til erfaringer fra tidligere sanksjons-regimer som nesten uten unntak har vært lite virkningsfulle.

Finansielle sanksjoner er mer virkningsfulle. I tilfellet Russland i 2022 snakker vi om tiltak som er mer direkte rettet mot Russlands økonomi, mot bankene og landets sentralbank, og mot utlånsvirksomhet og overføring av kapital. Tiltakene omfatter blant annet eksklusjon fra det internasjonale systemet for overføring av transaksjoner, SWIFT, og fra mulighetene til å handle med amerikanske USD. SWIFT-suspensjonen førte til nærmest total-kollaps i pengeoverføringer mellom russiske banker og EU, men handelen av russisk olje og gass mellom Russland og EU er ikke rammet. Gazprombank er fortsatt tilknyttet SWIFT. Og India og Kina kjøper fortsatt russisk olje. Russland henter inn frisk kapital daglig takket være sin omfattende eksport av olje og gass. Og har fått ytterligere hjelp av prisoppgangen på olje til USD 85 per fat, som er over 90% oppgang siden 2014. Russland rammes derfor i liten grad av at valutareserver deponert i vestlige lands banker er «frosset» og utilgjengelige.

Russland svarer: Presser opp prisene på energi. Aftenposten 29. august beskriver hvordan Putin og Russland forsvarer seg mot effekten av sanksjonene ved drive opp energiprisene og samtidig skaper store utfordringer for NATO-landene i Europa. Russland struper gasstilførselen til Europa. Dette gjør de blant annet ved å brenne gass for ca. 100 millioner kroner hver dag ved Portovaya-anlegget ved grensen til Finland i sidefjorden inn mot Sankt Petersburg.  Dette er det samme anlegget som mater gassrørledningen Nord Stream som igjen fører gass til Tyskland. Prisen på gass påvirker med dagens systemer prisen på elektrisitet i Norge og hele resten av Europa og er sterkt medvirkende årsak til prisøkningen på andre varer som igjen utløser økning i sentralbankenes styringsrenter og gir høyere lånerenter i bankene. Så langt i august 2022 kan det se ut som Russlands sanksjoner mot Europa har vært mer virksomme enn de sanksjonene Europa og USA har satt i verk mot Russland, men noen mener altså at dette vil endre seg utover mot og i 2023.

Eksportkontrollen virker og vil bli stadig mer merkbar. Dette tiltaket har så langt fått liten oppmerksomhet, men redaksjonen i The Economist mener tiltakene i denne pakken fremover vil bli stadig mer betydningsfulle. Siden februar i år har vestlige land innført et system som gjør at det kreves lisens for salg av varer til Russland. Lisens-systemet omfatter produkter som kan ha både sivile og millitære bruksområder, som lasere og droner, men også chips, computere, software og komponenter til bruk i energiforsyning. Lisenser for eksport av utstyr og komponenter som dette gis nå svært sjeldent. USAs chip-eksport til Russland er redusert med 90% fra 2021 til 2022. Import av chips og andre elektroniske komponenter er helt avgjørende for Russlands egen våpen- og bilproduksjon. Så langt har dette ført til at Russland nå produserer og selger biler uten airbags og anti-lock bremser. Chip-mangel gjør det vanskelig å produsere nye betalingskort. På sikt vil, mener man, eksportrestriksjonen kunne ramme Russlands olje- og gassproduksjon. Til dette kommer at flere hundre tusen velutdannede russere har forlatt landet etter invasjonen. IMF har laget prognoser som peker mot at Russlands årlige økonomiske vekst vil være redusert til det halve i 2025-26 i forhold til prognosene som forelå før krigen.

Visualiserende lederskap og kommunikasjon. Veien til inspirerende ledelse?

Todd Cherches er en av guruene i disiplinen visualiserende kommunikasjon i lederskap. Han tilbyr deg teknikkene som gjør deg i stand til å kommunisere, innovere, administrere og lede slik at medarbeidere deler din oppfatning av fremtiden og er villig til å følge deg dit. Men er det egentlig så mye nytt i dette?

Todd Cherches er grunnlegger og daglig leder av BigBlueGumball LLC, et New York basert konsulentfirma som tilbyr konsulenttjenester, trening og coaching innenfor management og ledelse. Han er forfatter av boken VisualLeadership som presenteres i kortform i denne posten. Cherches finner du ellers på egen nettside, på TedCom og You Tube. Cherches  tilbyr deg teknikkene som gjør deg i stand til å kommunisere, innovere, administrere og lede slik at medarbeidere deler din oppfatning av fremtiden og er villig til å følge deg dit. Det er ikke småtteri. Fremstillingen her gir bare noen smakebiter. Visuelt lederskap eller visuell ledelse er ellers et tema som de siste årene har engasjert mange andre forfattere. Et muig tema for flere poster på denne bloggen. Men er det egentlig så veldig mye nytt i det? 

Å lede visuelt fra "Hva nå?" til "Hva så?" Vi kjenner ikke fremtiden helt ut. Spesielt ikke nå i en verden med informasjons-overload og distraksjoner. Cherches svarer på utfordringen med å stille ti spørsmål han mener en tilstedeværende og oppmerksom leder bør kunne besvare og som samtidig vil være en god forberedelse til møter der man som leder må by på seg selv, med andre ord praktisere visualiserende lederskap: 1) Hvordan vil du personlig definere lederskap? 2) Hvem er lederne du beundrer og hvorfor? 3) Hvilke personer du har møtt i livet ditt har lært deg noe verdifullt om lederskap? 4) Hvilke episoder i livet ditt har bidratt til å prege ditt syn på lederskap? 5) Hva er du lidenskapelig opptatt av? 6) Hvorfor skulle noen bli ledet av deg? 7) Hva er det viktigste du har lært om ledelse du ønsker å dele med andre? 8) Hvem er personene i livet ditt akkurat nå som gjør deg til en bedre person og en bedre leder? 9) Hva leser du, lytter du til og ellers følger med på for tiden? 10) Er du en god veiviser og følgesvenn? 

Unnskyld dårlig oversettelse fra amerikansk-engelsk management-litteratur. De som ønsker dypere innsikt må gå til hovedkilden.

Egne forberedelser til visualiserende kommunikasjon. Cherches foreskriver forberedelser til slike møter i fire trinn (illustrert i figuren nedenfor som er en ganske fri gjengivelse av Cherches fremstilling). 

Figurene i rammen skisserer innholdet i en Egenanalyse for å bevisstgjøre seg selv om hva man er dyktig til og hva man bør holde seg unna (Fiasko-sonen). Nettverks- eller relasjons-analyse for å få oversikt over hvem man kan støtte seg på, evt. sole seg i glansen av å kjenne. 

En "ta på deg hatten"-øvelse for bevisstgjøring rundt tillit, trygghet og behovet for og evne til "å være tilstede" i øyeblikket. Og en bevisstgjøring rundt de utfordringer man står overfor, mulige løsninger og hva slags beslutnings-utfordringer som du må invitere til. 

Å lede med visuelle metaforer. Cherches er opptatt av metaforer. Metaforer er figurer eller forestillinger vi skaper med språket og ordene vi bruker. Metaforer er en del av vår daglig tale. Når metaforer blir brukt riktig gjør de språket vårt rikere. Vi bruker dem som illustrasjoner i muntlige fremstillinger. Vi forteller noe som egentlig innebærer noe helt annet, men som de fleste forstår og «rives med» av, blir entusiastiske eller forbannet. Når økonomene sier at «prisene løper løpsk» er det en metafor. Det er økende priser og inflasjon (som egentlig er det samme) de snakker om. Og når sentralbanksjefen sier hun blir tvunget til «å sette foten på bremsen» er det en metafor som betyr han vil sette opp styringsrenten, bankene må betale mer for sine innskudd og du må betale høyere rente på lånet ditt. Slik vil hun tvinge deg til bremse ditt forbruk av mat og drikke og andre utgifter du måtte ha. Det er altså du som må bremse. I ledelse kan vi «åpne opp» eller «rive pyramidene» slik Janne Carlson gjorde i SAS på 1980-talet. Vi kan «sette fart på eller trykke på gassen» og mene at alle må arbeide raskere eller mer, eller at vi vil forenkle rutiner. Cherches forteller også om «Elefanten i rommet». Med det mener han at det ofte vil være slik at forhold i eller omkring en virksomhet kan virke forstyrrende inn i en omstillingsprosess. Han mener at det er viktig at man får identifisert slike forstyrrelser. «Elefanten i rommet» er en metafor for forstyrrelser og slike kan de være mange av i alle slags virksomheter. Skal vi omstille må vi sette ord på dem, bli enig om hvordan vi forholder oss til dem, slik at de ikke forstyrrer oss i arbeidet med de utfordringene og oppgavene vi har foran oss.

Å lede med visualiserende fortellinger. Alle mennesker responderer naturlig engasjert når de fortelles historier skriver Cherches. Å fortelle historier er noe vi alle gjør fra tidlig i livet, selv de av oss som ikke er spesielt gode historieforteller. Han mener alle kan fortelle gode historier og eksemplifiserer dette med en kursdeltaker som startet med å fortelle at han var en elendig historieforteller og så fortsatte med å fortelle hvorfor han trodde han var en så elendig forteller, med eksempler på egne flauser. Han laget en god fortelling ut av det. Når vi forteller historier blir vi en del av historien gjennom hva vi tenker, føler og formidler. Vi "avslører" hva som er viktig og mindre viktig for oss. Slik kan vi lære fra oss og forandre holdningene og synspunktene til de som lytter, i følge Cherches. Visuell historiefortelling dreier seg om "å male bilder" ved hjelp av ord, på en måte som drar tilhørerne med på en reise, der de opplever å dele erfaringer med deg slik at de føler på disse som om de var deres egne. Fortsatt i følge Cherches. Høyt ambisjonsnivå mener jeg, og tenker samtidig på Steen Ingebrigt Jensen og Nils Arne Eggen som gjorde nettopp dette i 2002 og 1999 respektive. Og hva med Willy Railo som allerede i 1984 ga oss boken "Best når det gjelder"? Cherches skriver for sin del om to typer fortellinger: "Advarende Fortellinger" der man formidler erfaringer fra egen ulykke med formål å unngå at den samme ulykken rammer tilhørerne. Han skriver om "Personlige Fiasko-Fortellinger" der formålet er det samme: Å unngå at tilhørerne opplever en tilsvarende fornedrelse. Historiefortelling kan bidra til en kultur med gjensidig tillit, åpenhet og et samarbeidsklima som alle er tjent med mener Cherches.

Mer om visualisering og lederskap i gamle dager. På denne bloggen er det tidligere skrevet en rekke poster om leder-guruer som har fremstilt sine ideer visuelt, uten å bruke «visualiserende lederskap» som vignett. Blant disse er gamle kjenninger som Abraham Maslow med behovspyramiden som finnes i et uendelig antall versjoner. Charles Handy og andre som har arbeidet med organisasjonskultur og illustrert sine tanker i firefeltstabeller som for øvrig kan brukes til mye annet. Eric Berne og andre i hans følge har gitt inspirasjon til mange fremstillinger av interaksjon mellom mennesker med utgangspunkt i transaksjonsanalyse. Vilfredo Pareto har gitt oss 80/20-regelen som er benyttet av mange på vidt forskjellige områder. Edgar Henry Schein har bidratt med den psykologiske kontrakten og karriereankerne. ChrisArgyris har illustrert enkel- og dobbel-sløyfe-læring visuelt. Dette bare for å ha nevnt noen. Noen har produsert visdomsord på visittkortformat og kjøleskapsmagneter. PeterF. Drucker er kongen blant disse. Andre igjen har brukt humor for å formidle sine teorier om lederskap.

Hvorfor har vi private bedrifter?

Ronald Coase ga svaret i 1937. Han var også opptatt av fyrlykter og radiobølger. Han mente mye om staten og offentlig styring. Noe av dette kan vi i dag finne igjen i Fremskrittspartiets politiske program.

Ronald Coase døde i 2013.Han ble 102 år gammel. Coase var ingen hvem som helst. Hans siste bokutgivelse kom i 2012. ”How China Became Capitalist” redigerte han sammen med Ning Wang, som da var forsker på bærekraft ved Arizona State University. Dette er jo interessant fortsatt i dag. Så denne boken har jeg planer om å komme tilbake til i en senere post. I 1991 fikk Coase den svenske sentralbankens minnepris i økonomi.

Hvorfor får vi nye private bedrifter? Coase stilte dette spørsmålet og ga selv svaret i en artikkel publisert i 1937. Artikkelen var et sterkt bidrag til at han fikk tildelt den allerede nevnte minneprisen i økonomi. På 30-tallet var det blant økonomer en klar oppfatning at det alltid ville være billigere å sette ut en kontrakt for å få noe gjort, enn å ansette egne folk for å gjøre jobben. De som mest effektivt kunne levere et produkt eller en tjeneste var allerede i gang med å gjøre dette, mente man. I ”The nature of the firm” hevdet Coase at når man allikevel fikk bedriftsetableringer med ansettelser, så skyldtes dette såkalte transaksjonskostnader knyttet til det å hente inn informasjon og kunnskap, til forhandlinger, til det å ta vare på forretningshemmeligheter etc. I noen tilfeller ble disse kostnadene vurdert som høyere enn kostnadene knyttet til selv å ta ansvar for ledelse og å ansette nye medarbeidere og betale lønn til disse for å gjøre jobben. I slike tilfeller ble nye bedrifter skapt, mente Coase.

Fyrlyktsøkonomi, båndbredde monopol og auksjoner. Coase var svært opptatt av hva staten skulle brukes til. Lenge var fyrvesenet og fyrlyktene et mye brukt eksempel på et offentlig gode som det ikke var hensiktsmessig å privatisere. Private firmaer kunne rett og slett ikke tjene penger på å drive fyrvesen, sa man på den tiden. Coase påpekte at fyrlykter opprinnelig var i privat eie i England og at inntektene til å drive dem der og da ble hentet inn gjennom avgifter i havnene. Det ville, ifølge Coase, ikke være noe i veien for å etablere et lignende system i datidens USA. Coase hevdet også at flere andre områder som reguleres av staten like gjerne kunne reguleres i markeder. Et av hans andre eksempler var fordeling av båndbredde til radiokanaler. Dette skjedde i 1920-årenes USA ved at Den Føderale Radiokommisjonen med hjemmel i lov fordelte kringkastingslisenser til radiostasjoner dersom «public interest, necessity or convenience would be served». Dette omfattet å bestemme hvilke bølgelengder de enkelte radiostasjoner kunne kringkaste på. Lisensene kunne ikke selges eller overføres uten kommisjonens tillatelse. Coase hevdet med styrke at kringkastingsindustrien ikke var annerledes enn industrien som produserte aviser og tidsskrifter. Offentlig regelstyrt lisenstildeling var det ingen mening i. Auksjoner for fordeling av lisenser etter mønster av kunstauksjoner var løsningen for å bruke markedet som fordelingsmekanisme. Allokering av ressurser bør bestemmes av markedskreftene heller enn å være et resultat av departementsbeslutninger og tildelinger var Coase mening med henvisning til Adam Smith.  

Transaksjonskostnader – skatt eller eiendomsrettigheter? Monopolers levetid. Coase engasjerte seg også i debatt rundt problemet med samfunnsmessige kostnader, «Social Cost», kostnader samfunnet påføres som et resultat av private selskapers virksomhet. Økonomen Cecil Pigou hadde på femtitallet etablert welfare economics som fagfelt og funnet opp begrepet eksternaliteter som raskt ble koplet til skattlegging som løsning for å velte ansvaret over på virksomhetene som forvolder ulempe eller skade på omgivelsene. Coase mente at problemet med eksternaliteter heller burde løses med bedre definerte eiendomsrettigheter. Coase er også kjent for andre økonomifaglige erkjennelser. Blant disse er monopolers «levetid» eller varighet. I et perfekt marked må aktørene holde sine priser på nivå med marginal-kostnadene. Er det bare en aktør i markedet er ikke konkurransepresset der og aktøren står fritt til å sette prisene og hente ut ekstra profitt og også til etter tid å sette ned prisene for å selge enda mer av produktet. Senere forskere i denne materien har fastslått av mekanismen i dag er virksom i markedet for iPhones og andre «merkevarer» med status.

Chicagoskolen, Thatcher og Fremskrittspartiet Coase var altså ingen tilhenger av statlig og offentlig styring. Han tilhørte den såkalte Chicagoskolen knyttet til Chicago school of economics. Dette universitetet, og miljøet av økonomer der, har vært blant de meste innflytelsesrike økonom-miljøene i verden de siste femti årene. Her arbeidet blant flere Milton Friedman og George Stigler. Begge har fått den omtalte svenske minneprisen i økonomi. Også prisvinner Friedrich Hayek holdt til ved universitetet i Chicago og samarbeidet med Milton Friedman. Friedman og Hayek var blant inspiratorene for Margaret Thatcher da hun i England utformet og gjennomførte sin økonomiske politikk, Thatcherism, på 1980-tallet. Thatcher sammen med Ronald Reagen ga betydelige bidrag til Carl I Hagens økonomiske og politiske tankegods og den økonomiske politikken Fremskrittspartietstår for med deregulering og skattekutt som sentrale elementer.

Er vi på en ferd mot utslettelse eller kan atomvåpen sikre freden?

Attentatet mot Darja Dugina i Moskva fikk stor oppmerksomhet. Hvem sto bak? I det klare lyset som nå strømmer ut fra Russland ser russerne et dypt degenerert Vesten. Kan vi fortsatt støtte oss til at atomvåpen sikrer freden?

 

Attentatet mot Darja Dugina i Moskva fikk stor oppmerksomhet og har trukket faren hennes, filosofen Aleksandr Dugin, frem til verdens oppmerksomhet. Han har vært gjenstand for oppmerksomhet tidligere også i en post på denne bloggen, som en av bærerne av ideen om eurasianismen som noen mener er sentral i Putins tankegods. Dugin har vært foreleser på det russiske millitærakademiet og slik kunnet påvirke det russiske offiser-korpset. Kanskje var det han som var målet? Han skulle ha vært med i bilen datteren satt i, men valgte i siste liten å ta plass i en annen. Kanskje var Darja selv målet? Hun var ikke ukjent, profilert og agitator for ideene til sin far. Hun ledet fjernsynsprogrammer, lagde reportasjer fra Donbass, skrev artikler og deltok i fjernsynsdebatter som et friskt pust blant ellers tilårskomne gubber. Putin kaller drapet en grusom forbrytelse. Og omtaler Darja som «en skarp, talentfull person med ekte russisk hjerte, snill, kjærlig, sympatisk og åpen. En journalist, forsker, filosof, krigskorrespondent, hun tjente folket, fedrelandet. Hun viste hva det vil si å være russisk patriot». Spekulasjonen går rundt hvem som står bak. En russisk opposisjonspolitiker, Ilja Ponomarjov, som oppholder seg i eksil i Kyiv hevder at den Nasjonale Republikanske Arme, en slags russisk motstandsgruppe, står bak. Målet for denne gruppen skal være å styrte Putin. Russiske myndigheter peker ikke uventet mot ukrainske partisaner og sabotører. At det er disse som står bak attentatet. Andre, utenfor Russland, mener at russiske myndigheter med sin etterretningstjeneste står bak, i et forsøk på styrke argumentene for Russlands krigføring i Ukraina, og for å samle støtte til at krigen må utvides og erklæres som hellig full krig.

I det klare lyset som nå strømmer ut fra Russland ser russerne et dypt degenerert Vesten. Putin har i noen grad støttet seg til elementer i Dugins verdensbilde når han har forklart hvorfor invasjonen av Ukraina var nødvendig, men her finnes det også andre inspiratorer som forlengst avdøde Ivan Iljin.  Mange mener han er en sentral inspirasjonskilde. Putin selv har omtalt Iljin som sin historiske mentor. Den polske forskeren Tomasz Kamusella hevder i en artikkel i tidsskriftet New Eastern Europe at russiske medier nå, og i dag, fremstiller Vesten som en sivilisasjon som er degenerert og på randen av sammenbrudd. Som bevis viser man til vestens aksept for LGBTQ+ personer (= Lesbian, Gay, Bi, Trans and Queer) og irreligiøsitet. I Russland oppfattes aksepten som typisk for demokrati, negativt, og som ukristelig ettergivenhet. I Putins retorikk, og hos hans supportere, er demokratiske opinionsledere og LGBTQ+ aktivister alle vestlig-liberale fascister siden de hverken støtter eller våger å opponere mot Russlands «suverene demokrati» og «konservative» verdier. Vesten er ikke i stand til å se "det lyset som stråler" ut fra Russland. Dette beviser hvor dypt degenerert Vesten er. Tilbake i 2021 ble enhver sammenligning av Nazi-Tyskland og Sovjet Unionen bannlyst i Russland. I dagens russiske retorikk er Nazisme den verste formen for Fascisme og Putins krig mot Ukrainske Nazister er å sammenligne med Sovjetunionens Store Patriotiske Krig mot Hitlers Tyskland under siste verdenskrig. En krig som ble vunnet av Russland. Dette er en sterkt forkortet gjengivelse av Kamusellas artikkel. Den supplerer en tidligere post om historien menige russere blir fortalt av russiske medier og hvordan de reagerer. Samtidig viser den nylige arrestasjonen av Yevgeny Roizman, borgermester i Yekaterinburg, Russlands femte største by med 1.5 millioner innbyggere, at å protestere mot den godkjente beskrivelsen av virkeligheten og krigen er risikabelt. Roizman risikerer fem års fengsel. 

Ferden mot utslettelse eller "atomvåpen sikrer freden"? To norske leger, Bjørn Hilt og Knut Mork Skagen, valgte "Ferden mot utslettelse" som tittel på sin kronikk i Dagbladet 23. august 2022. De fortsetter med «vi står i dag overfor en kollektiv nær-døden-opplevelse der en håndfull statsledere kan velge å utslette sivilisasjonen vår uten at vi kan gjøre annet enn å anmode dem om å la være». Bakgrunnen er at Putin på Russlands vegne gjentatte ganger har truet verden med bruk av atomvåpen og at NATO har bekreftet sin doktrine som åpner for førstebruk. Ikkespredningsavtalen for atomvåpen, NPT, som trådte i kraft for 52 år siden er i fare. En avtale som forbyr atomvåpen, TPNW, ble som oppfølging vedtatt av 121 land så sent som i 2017, men Russland og atomvåpen-statene i NATO er ikke med og vil ikke etterleve NPT. De hevder som begrunnelse at atomvåpen bevarer freden. Forholder vi oss til Kamusella’s fremstilling av tankegodset i det «Offisielle Russland» skissert ovenfor, og til tidligere fremstillinger av årsaker til krigen, står denne påstanden frem for alvorlig prøvelse.

"Femåringen" Donald Trump har i løpet av kort tid fått fjernet to av sine fremste hatobjekter..

Liz Cheney var en av de ti republikanerne som stemte for å stille Trump for riksrett. Rusty Bowers havnet i unåde hos Trump fordi han ikke ville underkjenne valget i Arizona. Trump oppfører seg som en femåring og er dessuten klassifisert "brannstifter".

Trump har i løpet av kort tid fått fjernet to av sine fremste hatobjekter fra kandidatlistene i mellomvalget. De er erstattet av Trumps selvplukkede kandidater. Liz Cheney nådde ikke opp mot Trumps kandidat i nominasjonen til mellomvalget i Wyoming. Rusty Bowers måtte gi tapt for Trumps anbefalte David Farnsworth i Arizona.

Liz Cheney var en av de ti republikanerne som stemte for å stille Trump for riksrett og har i ettertid fungert som fremskutt medlem av komiteen som har avholdt høringer om forhistorien til, og hendelsene rundt, stormingen av kongressen. Trump Twitret etter Cheneys nederlag (her litt fritt oversatt) «…at dette måtte oppfattes som en kraftig irettesettelse for den ikke-valgte komiteen (6. januar komiteen) av politiske dagdrivere og banditter. Liz Cheney bør skamme seg for måten hun oppførte seg på og sine ondskapsfulle ord og aksjoner mot andre. Nå kan hun endelig forsvinne inn i dypet av politisk glemsel hvor, jeg (Donald Trump) er sikker på, hun vil være mye lykkeligere enn hun er akkurat nå. Takk til Wyoming!» Noen spekulerer nå i om Liz Cheney vil melde seg på i presidentvalgkampen i 2024 dersom Trump stiller.

Rusty Bowers havnet i unåde hos Trump fordi han ikke ville underkjenne valget i Arizona under press fra Trump og hans advokater som ville at han skulle gjøre dette. Deretter stilte han som vitne for 6. januar komiteen og fortalte sin historie om presset han ble utsatt for og hvorfor han, på grunn av eden han en gang hadde avlagt, ikke kunne bidra til å omstøte valget. Det hører til saken at han mottok alvorlige trusler etter denne fremstillingen i komitehøringen. Trump omtalte i ettertid Bower slik: "Rusty Bowers is a 'Rino' coward who participated against the Republican party in the totally partisan unselect committee of political thugs and hacks the other day and disgraced himself, and he disgraced the state of Arizona". Attesten han fikk fra det lokale republikanske partiet var etter dette at han var "unfit to serve" the party and no longer a Republican "in good standing". Trumps anbefalte kandidat David Farnsworth vant kandidatvalget med en kampanje som fremstilte ham som "a conservative we can trust».

Trump er som en femåring. Mange har forsøkt å forklare Trumps ville utfall mot politiske motstandere utenfor eget parti, som nå altså også rammer partifeller. Noen med svært lang fartstid som Cheney, datter av en tidligere republikansk visepresident og Rusty Bowers som har vært sentral lokalpolitiker i Arizona siden 1993. En av disse, som har søkt etter forklaring, er psykologen og forfatteren Noam Shpancer som med utgangspunkt i psykologen Gordon Allports liste over personlighetstrekk, som karakteriserer en sunn voksen personlighet, har antydet at Trump fremstår som en fem-åring. Dette gjør han med henvisning til at Trump på den ene side ikke demonstrerer holdninger og adferd som kvalifisere for å bli kalt moden voksen. Og at måten han prosesserer informasjon på fremstår som kvalitetsmessig forskjellig fra en moden voksens måte å resonere på. Litt fritt gjengitt her. Referansen inneholder mer.

Trumps prosessering av informasjon. Forfatteren Chris Felt utga i 2016 diktsamlingen "Make Poetry Great Again", inspirert av Donald Trumps taler. Her har han sitert Trump med blant annet "I play into people's fantasies", og "When I think I'm right, nothing bothers me". Etter at han ble sparket av Trump som FBI sjef skrev James Comey om møter han var med på med Trump som illustrerer hvordan Trump «prosesserer informasjon». I følge Comey holdt Trumps ofte lange enetaler. «Hans (Trumps) påstander om at "everyone thinks" og hva som er "obviously true" skyller inn over deg uimotsagt, fordi han aldri stopper å snakke. Som et resultat trekker Trump alle som er til stede inn i et tiende samtykke. Han fyller hvert minutt med en sammenhengende strøm av ord som gjør det umulig å ta ordet for samtale" (fritt oversatt fra Comeys utsagn).

En lang rekke av andre psykologer og psykiatere har fjerndiagnostisert Trump til å ha narsissistisk personlighetsforstyrrelse og at han samtidig lider av demens. Slik fjerndiagnostisering er svært omstridt og i USA har man en egen Goldwater Rule som "forbyr" profesjonelle psykiatere å stille diagnoser på denne måten. En som ikke er psykolog, lederguruen Ichak Adizes. har utfra sin lederprofil PEAI, "diagnostisert" Trump, første gang i september 2016: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E)". I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere" og det kan vel passe ganske godt om vi ser på hvordan han klarer å polarisere samfunnet av amerikanske velgere med sine grunnløse påstander om at valget i 2020 var rigget og at han egentlig vant. Amerikanske forskere frykter borgerkrigslignende tilstander. Det hjelper ikke at Trump mener at Putin ikke ville invadert Ukraina om han hadde vært president. Etter hvert som vi forstår mer av bakgrunnen for denne invasjonen er det helt usannsynlig at Trump ville gjort en forskjell. Snarer tvert i mot er det fare for at han ville rote det til. Også Trumps forsøk på å stryke USAs tilslutning til Parisavtalen om felles global innsats for grønt skifte gjør at brannstifter-diagnosen fremstår som en innertier. 

Det er en utrygg verden vi lever i. En forvirret Putin herjer i Ukraina. Skulle "en fem år gammel Trump" med brannstifter-egenskaper bli president i USA for en ny periode fra 2025 er det ikke godt å si hvor vi vil være i årene etter.

Verdi av og verdiskaping i naturen

Den økonomiske verdiskapingen (skjult og potensiell) fra verdens økosystemer ble første gang estimert i 1997. Det vitenskapelige arbeidet bak denne beregningen var del av «en bølge». Denne ble skapt av arbeidet med å sikre New Yorks vannforsyning, konservering av regnskog i Costa Rica og dyrking av gras og skog i skråninger langs Yangtze-elven i Kina.

Naturen som et utømmelig fritt gode. Forestillingen er del av vår kultur, nedarvet fra religiøse bidrag som første Moseboks formidlede velsignelse fulgt av oppfordringen: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden». Eller Adam Smiths usynlige hånd (fritt oversatt og gjengitt): «Om mennesker tillates å handle fritt, uten innblanding fra myndighetene, vil selv-interessen til handelsmenn- og kvinner som er i markedet gjøre at de konkurrere med hverandre, slik at markedet gir et positivt resultat for alle».

Den økonomiske verdiskapingen fra verdens økosystemer ble første gang estimert i 1997. Den økonomiske verdien ble da beregnet til USD 33 trillioner/år og skapte debatt både når det gjaldt grunnlaget for beregningene, nytteverdien av disse og etiske betenkeligheter ved idet hele tatt å tilordne økonomisk verdi til naturen. Initiativtakerne bak beregningen var først og fremst opptatt av å forandre holdninger til naturen ved økonomiske vurderinger og beslutninger om større natur-inngrep. De var opptatt av at natur-kapitalen som «produserer» økosystem-tjenester skulle få komme med i beregningene. Naturens bidrag til verdiskapingen ble på den tiden neglisjert i et system der tradisjonelle markedsvurderinger bestemte hva som skulle tas med i kost-nytte analysene av prosjekter med store landskaps-inngrep. Noe av kritikken av beregningene hadde opplagt sammenheng med at det totale globale bruttonasjonalprodukt i 1997 var betydelig mindre enn naturens bidrag, offisielt beregnet til «bare» USD 18 trillioner/år i 1997.

Det vitenskapelige arbeidet bak denne beregningen var del av «en bølge» som allerede hadde vært i bevegelse fra begynnelsen av 90-tallet. I 1992 underskrev forskere fra mange deler av verden en «Warning to Humanity» om risikoen for kollaps i jordens livs-understøttende systemer. I 1995 bidro en Global Biodiversity Assessment til å føre bølgen videre. Og i 2001 ble en Millennium Ecosystem Assessment lagt frem med en oppfordring til forskere world-wide om gjennomføre studier av status og trender for økosystemer og deres bidrag til samfunnet som grunnlag for politiske beslutninger om inngrep i naturen.

Bølgen ble skapt av blant annet arbeidet med å sikre New Yorks vannforsyning. Inspirasjon til økt innsats på dette fagområdet ble hentet fra tre ulike landområder og utfordringer fra slutten av 90-tallet. New Your City besluttet å investere inntil 1,5 billion USD i konservering av våtmarksområder og innføring av ny praksis for landbruks og skogbruksdrift i nedslagsfeltet for vannkildene byen hentet sitt drikkevann fra. Slik sikret de fremtidig vannforsyning. Alternativet var å bygge et renseanlegg for filtrering av drikkevann til en kostnad på mellom 6 og 8 billioner USD. Costa Rica valgte i sin tid å betale grunneiere for å konservere og reetablere regnskog for å sikre vannkraft produksjon, landskapsopplevelser og å bidra til redusert global oppvarming. Kina besluttet til samme tid å betale mer enn 120 millioner bønder for arbeidet med å restaurere skog og gressmarker i skråninger langs Yangtze-elven for å redusere risikoen for fremtidige flommer. Alle disse er  investeringer i økosystem-tjenester (PES = Payments for Ecosystem Services) som fremdeles virker i dag og har vært inspirasjon for nye PES programmer og en orientering bort fra fokus på symptomer til fokus på årsaker.

Denne posten er i hovedsak en fritt oversatt forkortelse av deler av en artikkel i Nature Volume 606 fra juni i år: «25 years of valuing ecosystems in decisions» av Gretchen C. Daily og Mary Ruckelshaus. Artikkelen inneholder flere referanser til prosjekter av nyere dato. Den fortjener et bredt publikum og dette er mitt bidrag til det. Dette som en oppfordring til å spre posten eller artikkel-referansen videre. 

Hva foregår i hodet til Putin? Og hvordan tenker Putin?

Putin vil reetablere Et Hellig Russisk Imperium. Den russiske filosofen Ivan Ilyin er viktig for hans forståelse av Russland og fremstår som hans historiske mentor. Samme Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, slik Putin heller ikke gjør. Noen tror Putin ikke vil stoppe krigen i Ukraina før han oppfatter at han føler han har oppfylt sin misjon.

Putin vil reetablere Et Hellig Russisk Imperium. Psykiateren Robert Jay Lifton har tatt seg på tak å forklare hvordan Putin tenker og også hvorfor han tenker slik i et oppslag i august utgaven av Psychology Today. Her følger en litt fri oversatt fremstilling av artikkelen. Kan vi få grep om ideologien som styrer hans handlinger kan vi kanskje finne en vei til fred i Ukraina, mener han. Oppgaven Putin har tatt på seg, ifølge Lifton, er å reetablere Et Hellig Russisk Imperium.

Den russiske filosofen Ivan Ilyin er viktig for Putins forståelse av Russland. Så langt, mener Lifton, har man vist til Putins isolasjon på grunn av en altoppslukende frykt for Covid-19 og det faktum at han som diktator bare omgir seg med ja-menn som er ute av stand til å stille spørsmål ved hans dypt destruktive og også selv-destruktive handlinger. Men Lifton mener man også må sette seg inn i den religiøse og politiske ideologien som er drivkraften bak hans morderiske fremferd. Lifton peker her på den russiske filosofen Ivan Ilyin. Ilyin er presentert i en tidligere post pådenne bloggen som også viser til andre ideologer og ideologier som har virket i kulissene. Men Lifton mener altså, med henvisning til historikeren Timothy Snyder, at Ilyins tankegods er helt sentralt for å forstå Putin i dag. Ilyin sto for en visjon om kristen fascisme konsentrert i et forent Gudsbestemt Russisk imperie, dydig rent og absolutt i sine krav om absolutt alt eller ingenting. En slik totalitær ideologi stiller krav om eierskap til realitetsforståelsen, også til hva som er vitenskapelige sannheter, og skaper en ustyrlig forpliktelse til å snu opp/ned på verden for å oppfylle ideologiens krav. Totalitære ideologier kan føre til bisarre forestillinger og handlinger. Lifton viser som eksempel til Hitlers oppfatning av jødene som hadde forgiftet den Nordiske rase og som måtte utryddes. Han trekker også frem Maos revolusjon som tok livet av anslagsvis 40 millioner kinesere.

Ilyin fremstår som Putins historiske mentor. Ilyin ble forvist fra Sovjetunionen og levde i eksil Sveits til han døde i 1954. Putin var aktiv når hans etterlatenskaper ble bragt tilbake til Moskva. Putin har offentlig omtalt Ilyin som sin historiske mentor. Ilyin så på det russiske imperiet som en levende historisk utviklet og kulturelt rettferdig organisme. Putin fremholdt i sin innsettelsestale i 2005 at oppløsningen av Sovjetunionen var århundrets største geopolitiske katastrofe og en genuin tragedie for det Russiske folk. Mange millioner av "våre borgere og landsmenn" opplevde å befinne seg utenfor det Russiske territoriet. Ilyin så på Russland som et land som hele tiden ble truet av vestlige makter. Lifton mener at Putins bruk av begrepet denazifisering under invasjonen av Ukraina har lite å gjøre med at Nazistene drepte jøder. Det handlere snarere om Russlands sårbarhet i forhold til invasjon av fremmede og Russerne som uskyldige ofre for de onde kreftene som følger med. Lifton sammenligner Putin med Trump i det at de begge omfavner som sant det som deres egen selvopplevelse krever skal være sant.

Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, som Putin heller ikke gjør. Ilyins benyttet alltid hermetegn i sin fremstilling av «Ukrainere» for å understreke at en slik identitet ikke fantes. For Ilyin var vestens liberalisme korrupt. Han mente som motsetning at Russere hadde en egenartet sjel som gjorde at de kunne følge hjertets lov. Liton mener Putin, inspirert av Ilyin, ser sin brutale krig som en edel misjon for Det Hellige Russland. Han mener videre at totalitære ideologier kan dominere selvet i den forstand at de fører til ekstreme personlighetsforstyrrelser. Resultatet er ikke en mental sykdom. Men det vi ifølge Liton kan si om Putin, er at han er en ideologisk fanatiker av det farligste slaget. Liton mener at skal man stoppe Putin, må man få ham til å oppfatte at han har oppfylt sin misjon, et gjenopprettet russisk imperium, så langt at han for sin del ikke trenger å fortsette krigen.

En rekke andre psykologer og andre med menneskekunnskap rundt miljøet i Psychology Today har satt seg fore å forestå Putin. Her kan du finne bidrag fra Ian H. Robertson, Joseph Mazur, Nassir Ghaemi, Robert Legvold, Nancy Rubbico, and Stephen W. Porges og også et tidligere bidrag fra Robert Jay Lifton. Lykke til med studiene av en Putin som uansett har skrevet seg inn i historien.

Ufrivillig og/eller frivillig nyttig idiot. Vær på vakt!

Det er enkelt å bli stemplet som nyttig idiot for tiden? Både norsk utenrikstjeneste og Transparency International kan bli nyttige idioter i Russland. 

Om ufrivillige og/eller frivillige nyttige idioter. Betegnelsen nyttig idiot, eller "nyttige uskyldige", brukes som omtale av en eller flere personer som, gjennom holdninger og handlinger, ubevisst støtter eller bidrar til å støtte en part eller sak som de i utgangspunktet ikke ønsker å støtte. En nyttig idiot kan bli manipulert til å gjøre dette, men like ofte skjer støtten som en uforutsett og utilsiktet konsekvens av den nyttige idiotens handlinger. De som drar fordeler av dette har vanligvis liten eller ingen respekt for idiotene, men velger å tolerere eller hjelpe dem fordi de selv tjener på dette. Uttrykket er ofte blitt tilskrevet Vladimir Lenin som skal ha brukt betegnelsen på vestlige reisende og reportere som "hjemme i Vesten" ga sin støtte til Sovjetunionen og de politiske veivalgene der. Uansett er begrepet historisk særlig knyttet til Sovjetunionen/Russland gjennom forfatteren Fjodor Dostojevskij og boken De besatte utgitt i 1871 og Josef Stalin som også skal ha brukt begrepet slik Lenin brukte det. I Norge er begrepet benyttet om mange enkeltpersoner, grupper og sammenhenger som f.eks. politisk radikale studenter, «naive» velgere og rettspsykiatere i relasjon til jurister/advokater bare for å ha nevnt noen få.

Spesielt enkelt å bli nyttig idiot for tiden? Kanskje. Mange vil hjelpe oss til å bli det. Ser vi stort på det lever vi i en verden der mye stilles på hodet. En russisk militær invasjon av Ukraina blir til en "Peacekeeping mission" etter at Russland ensidig har erklært Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som selvstendige. Det er ikke bare Putin som slik setter realitetene på hodet. Etter stormingen av Kongressbygningen 6. januar i 2021 omtalte Donald Trump det som skjedde der som en «lovefest» og sammenstøtene mellom politi og demonstranter den dagen som noe som mer lignet på «huging and kissing». Enda i dag hevder Trump uavbrutt at han egentlig vant presidentvalget i 2020 selv om alle søksmål som er fremmet i saken er avvist av dommere over hele USA. Putin og Trump er ganske like på mange områder og spesielt når det gjelder å dyrke "alternative" virkelighetsbeskrivelser. Og begge har kontroll på sine tilhengere. Putin har streng kontroll på informasjon fra alle kanaler som tilflyter menige russere. Trump har sitt eget mediekonsern, Truth Social, og ellers solid støtte fra andre konservative mediekanaler. Oppslutningen er for tiden svakt sviktende, men nesten 50% av republikanske velgere støtter fortsatt Trump som presidentkandidat i 2024 og hans sanksjoner mot motstandere i det republikanske partiet er fortsatt virksomme. Støtten han har oppfordret til og hentet ut etter at FBI ransaket hovedkvarteret hans i Florida omfatter også trusler mot det føderale politiet.

Både norsk utenrikstjeneste og Transparency International kan bli nyttige idioter i Russland. En ansatt ved den norske representasjonen i Murmansk skal i følge norske medier nylig ha skjelt ut resepsjonspersonalet på et hotell i byen etter en overnatting der. Episoden ble fanget opp på overvåkningskameraer. Vedkommende skal blant annet gitt uttrykk for at hun hater russere. Russiske myndigheter har gitt uttrykk for at dette var en helt uakseptabel episode og et uttrykk for hat, nasjonalisme og fremmedhat. Dette passer inn fiendebildet Putin søker å skape av Vesten. Transparency Internationals rapport om at ukrainske forsvarsstyrker selv utsetter egne innbyggere for farer under den pågående russiske invasjonen har fått stor oppmerksomhet i norske medier. Rapporten vil ganske sikkert bli brukt av russiske myndigheter i deres fortelling om ukraineres eget ansvar for at ukrainere skades og dør under "fredsoperasjonen". Kanskje er det ikke mulig å slippe unna dette så mye på hodet som virkeligheten nå er satt.

Arbeid og ledelse er en rik kilde til humor og latter

Latter, humor og lederskap hører sammen.  Arbeidsliv og ledelse er en utømmelig humorkilde. Også politisk arbeid er viktig humorinspirasjon. Det samme er uforståelige beslutninger, når man «forstår» dem, og bulshitjobber når man «vet» om dem.

 

Latter, humor og lederskap hører sammen.  Den amerikanske filosofen John Morreal utga i 1987 boken The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. Her er den tredje av disse, «Inkongruens-teorien», den sentrale. Den beskriver en fortelling om manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, og det som faktisk skjer, som er noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. Jeg tror for min del at det er denne «teorien» som gjør at mange forfattere av ledelseslitteratur har valgt en humoristisk tilnærming i tekstene der de presenterer sine ideer om lederskap?

Arbeidsliv og ledelse som humorkilde. Mange ledelsesteoretikere har tatt humor i bruk for å formidle sine ideer. C. Northcote Parkinson ble født i 1909 og er en av disse. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den engelske hær. Her begynte han å formulere sine erfaringer i form av administrative lovmessigheter han observerte i hæren og departementene omkring. Boken hans Parkinson’s Law fikk stor oppmerksomhet. Her beskriver han komiteer som stadig etableres, blomstrer og blomstrer av, men ikke uten å sørge for at nye komiteer blir etablert for å følge opp arbeidet. Han tar for seg ledermøtene, der intensiteten i diskusjonene, slik han så det, var omvendt proporsjonal med viktigheten av det temaer som ble behandlet. Boken ble mottatt og lest som en vits, men ble etter hvert oppfattet å beskrive virkelige tilstander, i "noen" virksomheter. En annen «guru» av samme slaget var Robert Townsend, født i USA i 1920. Etter studier og deltakelse i andre verdenskrig i USAs marine arbeidet han først i American Express og senere i Avis der han etter hvert ble CEO. I 1970 utga han boken Up the Organization som havnet på bestselgerlisten. Townsend mente at amerikanske ledere i store organisasjoner og virksomheter i USA de siste to hundre årene hadde brukt den Katolske kirken og Cesars legioner som forbilder for å organisere virksomheter. Med denne utdaterte virksomhetsorganiseringen oppførte ledere i arbeidslivet seg som om de ansatte var uskolerte bønder. Townsend definerte i sin fremstilling også en lang rekke, det han kalte Teori-X-sykdommer, som burde elimineres. Blant disse var budsjetter, som ikke burde lages av toppledelsen, men av de deler av organisasjonen som skulle realisere disse. Strategisk planer var unødvendig papir-søl uten verdi. Personal-, Innkjøps-, Opplærings- og PR-avdelinger m.v. var alle unødvendige og fordyrende funksjoner. Samme gjaldt for ulike typer konsulenter i ledelse og personalbehandling, mente Townsend.

Politikk er også arbeid med mye humorinspirasjon. Antony Rupert Jay er i ettertid mest kjent som medforfatter av TV-seriene «Yes Minister» og «Yes, Prime Minister» som var en stor hit på 1980-tallet og også senere. Før dette skrev han en mye lest bok kalt «Management and Machiavelli» som ble utgitt i 1970. Her viser han hvordan den nye «management-vitenskapen» egentlig er en videreføring av eldre former for styresett. Ved å se på egen virksomhet, i en politisk/historisk sammenheng vil ledere bedre kunne forstå de maktstrukturene som er virksomme. Hans påstand var, at det Machiavelli i sin bok "Fyrsten" skrev om statsledelse i det sekstende århundre, fortsatt ga mening til forklaring av business og management i det tyvende århundre. Ved å bruke Machiavelliske regler på moderne virksomheter som GM, Apple og Microsoft «oppdaget» Jay disse somsvært like selvstendige stater med grenser og diplomater, ortodoksier og ryktespredning m.m. Alt «under» den glatte selskapsoverflaten. For å forstå hvordan selskaper og stater egentlig fungerer må du forstå både psyken og oppførselen til deres ledere. Og dette har ikke forandret seg siden middelalderen, mente Jay. Jan Carlson var inne på noe av det samme i boken «Riv pyramidene» som ble utgitt på norsk i 1985. Jan Carlzon var på den tiden vidt kjent og omtalt som redningsmann for flyselskapet SAS som noen år tidligere virkelig hadde vært i krise. Han møtte denne med helt andre virkemidler enn dagens SAS-ledelse.

Søppelbøtter og uforståelige beslutninger. Har du noen gang følt at det er tilfeldighetene som rår? At beslutninger som blir tatt, og løsninger som blir valgt, fremstår som vanskelig å forklare og å forstå? Da har du kanskje opplevd en situasjon som The Garbage Can Model (Søppelbøtte modellen) forsøker å beskrive. Den norske statsviteren Johan P. Olsen var en av «arkitektene» bak modellen som første gang ble presentert i et seriøst vitenskapelig tidsskrift i 1972 og gjorde Olsen til en av landets mest refererte forskere. Utgangspunktet er at ideene om rasjonelle beslutninger ikke alltid, for ikke å si ofte, ikke passer til virkeligheten, i virksomheters hverdagsliv. Det er litt tilfeldig hvem som faktisk er til stede når en beslutning skal fattes. Det er tilfeldig hvilken kunnskap og erfaring de bringer med seg sett i forhold til de utfordringene de møter. Ofte er ikke problemstillingene helt avklarte. Etter denne modellen blir beslutninger til i møte mellom «strømmer» av uløste problemer, løsninger, deltakere og beslutningssituasjoner. Når kreative eksterne konsulenter i tillegg melder seg på med sine behov for innsalg og inntekter øker innspillene og utfallsrommet. Test modellen neste gang du ikke helt forstår hva som skjer rundt deg. Kanskje er det noen ganger slike «søppelbøtter» der du jobber.

 

Om bulshitjobber, helter, hekser og horer. I 1930 mente økonomen John Maynard Keynes, som hadde sett på produktivitetsutviklingen årene etter første verdenskrig, at normalarbeidstiden ville være 15 timer i uken i år 2000. Denne påstanden om fremtiden ga antropologen David Graeber inspirasjon til en studie av moderne arbeidsliv og det han etter hvert kalte bullshit-jobber og Goons m.m. Disse siste er ansatte som har jobber fordi andre virksomheter man sammenligner seg med, har tilsvarende stillinger. PR-folk, ansatte engasjerte i samfunnskontakt og såkalte lobbyister er med i denne gruppen. Det finnes også andre unyttige ansettelser. Han utga bok om dette i 2018. Hans konklusjon var at når vi i 2018 arbeidet så mye som vi også gjør i dag, skyldes dette ikke at Keynes tok feil. Årsaken er fremveksten av jobber som egentlig er unødvendige og uten mening. Han antydet flere forskjellige typer av slike jobber som alle har stor utbredelse i dagens arbeidsmarked. Boken ble svært populær og inneholder mye utfyllende tankegods for den som vil gjøre egne analyser av dagens arbeidsliv. Ønsker du å tilføre en enda en ny dimensjon til forståelse av persongalleriet rundt deg på jobben kan kanskje organisasjonspsykolog og professoren Paul Moxnes gi deg et bidrag. I 1993 ga han ut boken «Dyproller: Helter, hekser, horer og andre mytologiske roller i organisasjonen» på eget forlag. I 2013 hadde Universitetsforlaget overtatt da samme forfatter ville utgi boken «Organisasjonsmytologi – Eventyrroller i det mellommenneskelige samspill». I disse bøkene presenterer han det han kaller dyproller, etter hvert 12 i tallet. Disse kan man ifølge Moxnes «kjenne igjen» i organisasjonslivet, blant kolleger og i uformelle grupper.

Humor og latter i en vanskelig tid

Charlie Chaplin ga i 1940 liv til rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian. Politikk og lederskap har lange tradisjoner som humorkilde. Kanskje bør noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer.

 

Historiske tanker om latter. Den amerikanske psykologiprofessoren Robert R. Provine rakk før han døde i 2019 å få ferdig boken «Laughter – A Scientific Investigation». Boken er en vitenskapelig undersøkelse av latteren både historisk og etologisk. Provines studier av latter var inspirert av studier av dyrs kallesignaler og fuglers sang. Provine konkluderte tidlig med at latter rangeres høyt som naturfenomen. Målt på frekvens, amplitude (forskjellen mellom høy og lav frekvens på lyden som skapes), som spesielt fremtredende fenomen med sosiale, psykologiske og fysiologiske konsekvenser og med innvirkning på våre liv. Han ville at boken han arbeidet med skulle bli en slags områdeguide til studiet av latter, med tips om hvor man kan observere latter, og hva latter betyr og innebærer. Provine presenterte også en kort historisk, filosofisk og teoretisk tilnærming til latter. Her viser han til Platon, Aristoteles, Thomas Hobbes, Immanuel Kant (1724-1804), Arthur Schopenhauer og Sigmund Freud for å dokumentere at latter ikke er bare spøk. 

Humor og latter hører sammen. The Philosophy of LAUGHTER and HUMOR er tittelen på en bok redigert av den amerikanske filosofen John Morreal utgitt i 1987. Morreal presenterer en teori om latter som også inneholder tips til hvordan man kan gi bidrag til mer latter rundt seg. Han tar utgangspunkt i det han kaller de tre tradisjonelle latter-teoriene. 1) Overlegenhets-teorien: Fortell og le av din egen tidligere uvitenhet og tabber du har gjort. Men aldri av andres. 2) Inkongruens-teorien: Fortell og le av manglende samsvarighet mellom det vi vanligvis forventer skal skje i en gitt situasjon, men der det skjer noe helt annet. Når vi klarer å overraske i forhold til forventninger kan vi fremkalle latter. De fleste gode historier og vitser bygger på denne teorien. 3) Lettelse og lindringsteorien: Latter er en forløsning av energi. Denne energien frigjøres når det er bygget opp noen, kanskje ubehagelige, følelser som vi plutselig kan frigjøre oss fra fordi de ikke er nødvendig å føle på disse lenger. Dramatiske historier eller «forestillinger» som ender uventet godt, eller som snur opp-ned på våre forventninger kan ha denne effekten.

Politikk som humorkilde på spøk og med alvor. Humor i Samtiden. Politikk er en humorkilde med lange tradisjoner.  Tidsskriftet Samtiden hadde i 2020 en utgave (nr. 4) om «Humor -makt og avmakt». Det er vel verdt å lese. Her tar Markus Gaupås Johansen for seg blant annet humor og politikk og introduserer Høyres forsøk på «å gjøre politikk litt gøyere», Politikk som tull og tøys, med andre ord. Han viser til narren som politisk korrektiv og mener vel at flere statsledere burde ansette en slik. Flere ganger gjennom historien har politisk humor fremstått som kritisk satire. Charlie Chaplin fremsto for eksempel i 1940 i filmen «The Great Dictator» som rollefiguren Adenoid Hynkel, diktatoren i Tomainian, en parodi på Adolf Hitler og Nazi-Tyskland. I filmen fikk også Italias Benito Mussolini sitt, gjennom rollefiguren Benzina Napoloni, diktator i landet Bacteria. Noe å tenke på i dag? Kanskje burde noen av dagens fremskutte statsledere, i og utenfor posisjon, få møte seg selv i tilsvarende satirer. Selvhøytidelighetene og de spesial-konstruerte historiefortellingene bør det ikke være vanskelig å parodiere. Putin og Trump er som eksempel like på mange områder også. Selv er jeg ikke i tvil om hvem som burde forespørres om å ta rollen som Villimir Paafun i Rossinia. Litt mer i tvil er jeg om hvem som passer i rollen som Dennis Tramp i Anarkia. Men kanskje, nettopp på grunn av selvhøytideligheten, bør man la dette være. Det kan komme til å virke mot hensikten.