Styringsrenten i Norge og basispunktene som legges til: Fra krise til krise?

Norges Bank økte styringsrenten med 25 basispunkter til 3% nå i mars. Boliglån-renten du må betale kan fort ligge 1,5 til 2% høyere enn styringsrenten. Fattig trøst: Det har vært verre før i manns minne.

Norges Bank økte styringsrenten med 25 basispunkter etter sitt møte i mars. Et basispunkt er lik en hundredel av 1%. Styringsrenten økte derfor med 0.25% til dagens nivå på 3% (mars 2023). Norges Bank forklarer oss videre at «Styringsrenten er Norges Banks viktigste virkemiddel for å stabilisere prisveksten og utviklingen i norsk økonomi. Styringsrenten er renten bankene får på sine innskudd i Norges Bank opp til et fastsatt beløp». I fjor til samme tid het det i meldinger fra banken at renten på boliglån som følge av økt styringsrente ville doble seg fra to til fire prosent eller mer innen utgangen av 2024. Nå (26.03.2023) snakker vi om mer. Den siste prognosen fra Norges Bank antyder 0,5 prosent økning i styringsrenten i løpet av neste halvår. Deretter anslås det at styringsrenten vil ligge uendret et år eller så før den på slutten av 2026 er nede på 2,5%. Det er videre mer sannsynlig at rente-toppen blir 0,25% høyere enn at den blir lavere.

Boliglånsrenten, den du betaler til banken din, er en annen skål. Den følger den såkalte pengemarkeds-renten kalt NIBOR som ligger 0,25 til 0,5% over styringsrenten. I tillegg beregner bankene seg et risiko-påslag på 1,0 til 1,5% eller mer avhengig av bankens vurdering av din og sin egen soliditet. Dette betyr at du må regne med en rente på boliglånet opp mot 5-6%. Det vil sikkert plage mange. Det er kanskje ingen trøst, men det har vært verre før enn det vi foreløpig ser for oss nå. i årene før og etter 1990 ble nybygde boliger tvangs-solgt av banker som krevde renter over 10%, og som etterlot seg husløse, tidligere huseiere, noen med gjeld, som disse fortsatt måtte betale renter og avdrag for i banken. Vi får håpe at vi ikke ender der, selv om det er krig i verden.

Retorikken eller språket som brukes i omtale av styringsrenten reiser mange spørsmål for en menigmenn som meg når det gjelder pengepolitikk. Hvorfor bruker f.eks. Norges bank «basispunkter» i stedet for prosenter eller promiller? Forklaringen er ifølge samme kilde som ovenfor: «The reason that traders use basis points to express changes in value or rate is because it can be clearer and prevent any ambiguity. This can help expedite communications and avoid trading mistakes. Since the values of financial instruments are often highly sensitive to even small changes in underlying interest rates, ensuring clarity can be very important for traders». Vi snakker altså om «stammespråk» utviklet «…for traders» helt på nivå med forklaringene som kommer rundt styringsrenten og den styring Norges bank bidrar med ved å sette denne renten opp eller ned: Man «trykker på bremsen» eller «trykker på gassen» slik en tidligere sentralbanksjef beskrev bruk av styringsrenten. Retorikken viser til bruk av fysisk eller mekaniske innretninger som vi alle vet virker. Men bruk av styringsrenten er ikke med i fysikk-pensum. Sentralbanker har ingen bremser å bremse med, eller gasspedaler å trykke på.

Tilbake til Hikelandia og en styringsrente som ikke virker etter hensikten. The Economist 4. februar i år vendte tilbake til Hikelandia, en gruppe av land som alle startet tidlig med å heve styringsrenten, i god tid før USAs sentralbank gjorde det samme. Sentralbankene i disse landene tok gjennomsnittlig hardere i enn USAs sentralbank. Norge tilhørte denne gruppen av land sammen med Brasil, Chile, Ungarn, New Zealand, Peru, Polen og Sør-Korea. Ingen av disse landene ble belønnet med lavere inflasjon som i sin alminnelighet er målet med å heve styringsrenten. The Economist mener dette reiser spørsmål ved hvor effektiv pengepolitikk i form av økte styringsrenter er når det gjelder å få kontroll på pris-stigning. Alle åtte land i Hikelandia-gruppen slåss fortsatt med høy inflasjon. I Norge skal prisveksten holdes på 2.5%, det såkalte inflasjonsmålet, og styringsrenten er virkemiddelet man har for å holde prisene der. Høyere lånerenter, som følger av økt styringsrente, bidrar ikke til å redusere inflasjon, men det skader landenes økonomi, mener man etter dette i redaksjonen til The Economist. Den økonomiske veksten avtar, men inflasjonen forblir fortsatt høy.

Mange meninger, men ingen peiling. Dette var overskriften på et innlegg av Marcus Hagedorn, professor ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, i DN 31 januar i år. Han hadde lyttet til "Debatten" ledet av Fredrik Solvang den 19. januar der syv samfunnsøkonomer var invitert til å diskutere om dyrtiden er unødvendig. Hagedorn er skuffet over det faglige nivået på debatten. Martin B. Holm som er amanuensis og kollega med Hagedorn ved Økonomisk institutt anklages for å bruke en utdatert teoretisk modell som grunnlag for sine uttalelser og for manglende kunnskap om empirisk forskning på episoder med høy inflasjon i Argentina. Gisle Natvik, professor i økonomi ved BI, er også, i følge Hagedorn, hengiven i forhold til den samme ubrukelige teorien. Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen har et syn på arbeidsledighet og inflasjon som er utdatert og kynisk. Professor Torfinn Harding ved NHH "ignorerer gladelig" flere tiårs forsknings-innsikter. Og slik fortsetter innlegget til Hagedorn. Ikke rart at det blir vanskelig å holde styr på styringsrenten med en slik mangel på samstemthet. Kanskje burde man gjøre som professor i innovasjon ved BI, Peder Inge Furseth foreslo i Aftenposten 21. desember i fjor å "La sosiologer sette renten". Furseth mener at "Det norske samfunnet ville fungert bedre. Økonomien ville bli utsatt for færre rystelser, og den ville fungert vel så godt".

Toppmøte mellom Xi og Putin – Hvorfor og hva kan komme ut av det?

Får vi en ny æra med Kina i førersetet? Der Xi Jinping og Kina er initiativtakere i en verden som også omfatter Arktis og der også Norge vil bli berørt?

En ny verdens-æra med Kina i førersetet? Som trolig alle vet landet Xi Jinping, Kinas president, i Moskva mandag for å ha møter med Putin. Ifølge avisoppslag er møtet kommet i stand for å innvarsle en «ny æra». Dette snakket Putin og Xi om også da de møttes i Beijing 4. februar i 2022, rett før Russland angrep Ukraina. Hva dreier den nye æraen seg om? Ifølge fagfolk som har fulgt Kinas utvikling er det snakk om fem hovedgrep: Utvikling av et fellesskap for menneskehetens felles fremtid som ikke er bestemt og dominert av «vestlige verdier og utviklingsmodeller». Et handels-samarbeid i kinesisk regi inkludert utbygging av infrastruktur fra Kina til andre deler av verden. Kina er allerede i gang med sitt One Belt One Road (OBOR) initiativ og det er snakk om videreutvikling av dette. Utvikling av menneskehetens felles verdier som åpner for ulike tolkninger av verdibegrepet (et oppgjør med dagens universelle menneskerettigheter?). Et globalt sikkerhetsinitiativ som respekterer FN-pakten og landegrensene. Et globalt utviklingsinitiativ som kopler FNs bærekrafts-mål til utviklingen av OBOR. Sammen skal disse fem initiativene danne et «globalt sivilisasjonsinitiativ». Målet er at verdens land skal kunne utvikle seg og moderniseres uten å danse etter «Vestens pipe». Det er snakk om en ny verdensorden basert på andre verdier enn hva «Vesten» har prioritert i ti årene etter andre verdenskrig.

USAs krig mot Irak og krigen i Libya utløste demokratiske tilbakeskritt. På 1990-tallet var oppfatningen at verden gikk i demokratisk retning slik «Vesten» definerte demokrati. Målinger av demokratisk utvikling viser tilbakegang siden den gang og fortsatt nedgang fra 2006 til 2022. Det USA ledede angrepet på Irak tjue år tilbake i 2003, som ble iverksatt uten behandling i FNs sikkerhetsråd, og begrunnet med grunnløse påstander om at Irak var i ferd med å utvikle kjemiske- og biologiske-masse-ødeleggelses-våpen, ga et første bidrag til denne utviklingen. Resultatet ble en borgerkrig som spredte seg fra Irak til Syria. Bombetoktene senere i 2011 mot Libya, der også Norge deltok, var heller ikke et bidrag til å styrke demokratiutviklingen i landene sør og øst for Middelhavet. Putin var tydelig inspirert av disse krigshandlingene og de fiktive motivene når han innledningsvis skulle forklare sitt angrep på Ukraina.  Også han snakket om laboratorier som etter vestlig initiativ arbeidet med utvikling av kjemiske og biologiske våpen og som var en trussel mot russere i Ukraina og Russland.

Xi Jinping og Kina som initiativtaker i en ny verden. Xi har lansert seg selv som fredsmekler mellom Russland og Ukraina. Det kan bli en vanskelig, for ikke å si en umulig mekling å styre. Men Xi vinner uansett en posisjon som freds-orientert initiativtaker. Krigen gir også grunnlag for debatt om hvilke definisjons-fullmakter ledende verdens-stormakter som Kina, Russland og USA skal kunne hevde seg å ha. USA satte en slags ekstrem standard i 2003 som Putin tydeligvis mener han har rett til å gjøre gjeldende for seg. Så lenge Putin herjer med sine soldater i Ukraina blir det mindre oppmerksomhet rundt omskolering av minoriteter i Kina. Og Taiwan, er jo allerede en del av Kina, så det er en helt annen sak. Her har har allerede sikret seg de nødvendige grunnlovfestede rettigheter for eventuelt å ta grep. Hvor Xi reiser neste gang er av stor betydning mener seniorforsker Hans Jørgen Gåsemyr ved NUPI i intervju med Aftenposten 24. mars. Xi ser for seg reiser for å bygge relasjoner og handelspartnerskap utenfor "konfliktsonen". Konfliktsonen består, slik Xi ser det, av land knyttet til Nato. Vestlige land som fremstår som økonomisk og politisk viktige for Kina vil imidlertid fortsatt bli gjenstand for oppmerksomhet fra Kina, selv om ikke Xi besøker dem. Vi kan vel anta at Xi også følger godt med på hva som skjer i USA, som oppfattes som hovedutfordrer når det gjelder lederskap i verden. Og vi kan vel også anta at han ser gode muligheter for seg selv og sitt regime når han følger Trumps splitt-og- hersk-kampanje inn mot presidentvalget i 2024 og Trumps dagsaktuelle mobilisering av tilhengere til folkeopprør mot flere mulige rettsforfølgelser i 2023.

Også Norge vil bli berørt av det Russisk-Kinesiske samarbeidet. Samtalene mellom Xi og Putin omfattet også et fremtidig samarbeid om en sjørute nord for Russland. Skipstrafikk mellom Asia og Europa kan spare tid ved å velge denne nordlige sjøruta etter som farvannet blir mer og mer åpent. Russland vil invitere Kina inn i Arktis og selge mer gass, mot at Russland får tilgang på teknologi som det er vanskelig for Russland å få tak i på grunn av sanksjonene. Norge var frem til 2014 en samarbeidspartner for Russland rundt aktiviteter i Arktis. Kina har nå overtatt og dette åpner for at en større del av ressursene som hentes ut i form av fisk, olje, gass og mineraler blir fraktet østover heller enn via norske havner.

USA: Blir Trump arrestert? Hva skjer?

Trump har erklært at han regner med å bli arrestert og oppfordrer til opprør mot de som driver heksejakten. Blir han forfulgt eller er han bare spesielt følsom? Eller er det bare et nytt stunt?

Trump sa i løpet av helgen, vi nå har bak oss, at han regnet med å bli arrestert tirsdag i kommende uke (nærmere bestemt 21. mars 2023). Samtidig oppfordret han sine tilhengere til å protestere mot det han mener er en heksejakt. Opplysningene om en eventuell pågripelse er ikke bekreftet av påtalemyndigheter, når jeg skriver dette, men den aktuelle statsadvokaten, en valgt demokrat, har uttalt at påtalemyndighetene ikke vil la seg presse. Saken gjelder utbetaling av såkalte «hysj-penger» til Stormy Daniels, som skal være en kjent størrelse i USAs pornografi-industri. Advokaten, Michael Cohen, som arbeidet for Trump har allerede sonet sin straff i fengsel for brudd på USAs lov om valg-finansiering med bakgrunn i denne saken. Cohen hevder at det var Trump som oppfordret ham til å stå for utbetalingen. Trump hevder på sin side at han ikke har hatt kontakt med Daniels. Lederen av Representantenes hus, republikaneren Kevin McCarthy har omtalt det som nå skjer som «opprørende maktmisbruk fra en radikal statsadvokat» og varslet gransking av om føderale penger er brukt til «politisk motivert etterforskning». Og opprøret Trump ønsker seg er allerede under oppbygging. Trump tilhengere går ut mot republikanere som ikke støtter Trump. Blant disse finner vi så langt Trumps tidligere FN-ambassadør, Nikki Haley, som har varslet at hunn stiller som presidentkandidat for republikanerne. Guvernøren i Florida, Ron DeSantis, for også tyn for ikke offisielt å støtte Trump, så langt. Han regnes som en sterk presidentkandidat til å utfordre Trump, om han velger å stille. Uansett: Trump får oppmerksomhet!

Spaltisten, som skrev under signaturen Lexington i The Economist i 13. august 2022, fortalte om et møte med Trump, en kveld tilbake i tid, i 1999. Donald Trump kom ut fra restauranten Sylvia’s på Malcolm X Boulevard i Harlem. Ifølge journalisten, som senere ble spaltisten, var det spredd rykter om at den kjente eiendomsutvikleren spiste på denne restauranten og en stor begeistret folkemengde var samlet der for å se ham og om mulig få hilse på ham. Journalisten fulgte etter Trump og følget hans til bilen som ventet og fikk anledningen til å spørre Trump om hva det var med ham som gjorde at folk likte ham slik de åpenbart gjorde. Svaret Trump skal ha gitt tilbake var: «I don’t think about it..» «Whatever it is, it is». Spaltisten bak Lexington 13. august 2022 avslutter med å si at svaret på spørsmålet han stilte nå er åpenbart: «The force is Mr Trump’s desperate need, his vaulting narcissism. That is now the mightiest force in America’s public life, the black hole at the centre of its politics. It has wraped the principles of the Republican Party, yanked the Democratic Party off balance and ripped reputations away from once-respected men and woman. It is tearing at America’s governing institutions. The raid on Mar-a-Lago (8. august 2022) may have been necessary to serve justice. A prosecution may eventualy prove necessary as well. The hope is that the rule of law has weight enough to survive the contest. 

Make Poetry Great Again var tittelen på en liten bok skrevet og utgitt av Cris Felt på Kagge Forlag i 2017. Boken er, ifølge omtalen, utelukkende basert på Donald Trumps taler, intervjuer og sitater. Her følger et av disse (altså slik Trump selv har sagt det som seg selv og som råd til andre):

When people wrong you,

go after those people,

because it is a good feeling and

because other people will see you doing it.

 

I love getting even.

 

I get screwed all the time.

I go after people, and

you know what?

People do not play around with me

 

As much as they do to others.

They know that if they do,

They are in for a big fight.

 

Always get even.

 

Go after people that go after you.

Don’t let people pusch you around.

Always fight back.

 

Always get even. 

Bolton om Trump som President: Kunnskapsløs. Flere av de som arbeidet nært Trump som president har skrevet bøker om sine opplevelser fra samværet med Presidenten. En av disse er John Bolton som utga boken "The Room Where It Happened" og som var nasjonal sikkerhetsrådgiver for Trump fra 2018. Han har vært spesielt aktiv de siste ukene. Bolton har bakgrunn som advokat og diplomat og har tidligere vært USAs FN-ambassadør fra 2005-2006. Han er republikaner og har gjennom årene hatt flere fremskutte stillinger. Han var blant annet assisterende statsadvokat fra 1985-89 under Ronald Reagans presidentperiode. Bolton har, etter at Trump gikk av som president, kommet med flere uttalelser om Donald Trump som president. Han har kalt Trump for så kunnskapsløs og at han aldri burde sluppet til som president i USA. Han sa sent i fjor høst at «If Trump Were Still President, The Russians Would Be in Kyiv». Han har uttalt at med Trump som president ville avviklingen av USAs engasjement i Afghanistan blitt en langt større katastrofe enn den ble med Biden som president. Trump har som kjent av en helt annen oppfatning av seg selv. 

En annen som også har hatt meninger om Trumps presidentkvalifikasjoner er tidligere FBI-sjef James Comey. Han har karakterisert Trumps ene-taler i møter i Det Hvite Hus slik: "Hans (Trumps) påstander om at "everyone thinks" og hva som er "obviously true" skyller inn over deg uimotsagt, fordi han aldri stopper å snakke. Som et resultat av dette trekker Trump alle som er til stede inn i et tiende samtykke. Han fyller hvert minutt med en sammenhengende strøm av ord som gjør det umulig for de som er til stede å ta ordet for samtale». 

Også lederguruen Ichak Adizes, som skrev "Lederens fallgruver", har sagt sitt om Trumps presidentskap. Allerede i september 2016 kom han med følgende advarsel basert på sin (PAEI) klassifisering av lederskap: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E). Here are the symptoms: He does not follow a script very well. He listens to no one unless they are applauding him. As a big ego, he likes to surround himself with people who admire him and clap their hands for his performance. He behaves like an actor on stage. He enjoys tremendously the attention he gets. He loves the limelight and the hordes of people cheering him on, and he abhors anyone who disagrees with him. Like all big (E)s, he exaggerates to the point of being untruthful. He does not explain his policies. “Details aren’t important now,” he says......... He does not read in preparation for decision making. He relies on rumors to make up his mind. He even says, “It is not good to know too much." I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere" og det kan vel passe ganske godt om vi ser på hvordan han klarer å polarisere samfunnet av amerikanske velgere med sine grunnløse påstander om at valget i 2020 var rigget og at han egentlig vant. Psykologer i USA kan ut fra sin profesjonsetikk ikke stille fjern-diagnoser. Men Adizes er ikke psykolog. Det er derimot Noam Shpancer som også er forfatter og derfor står litt friere. Han har med utgangspunkt i psykologen Gordon Allports liste over personlighets-trekk, som brukes for å karakterisere en sunn voksen personlighet, antydet at Trump fremstår som en fem-åring. Dette gjør han med henvisning til at Trump på den ene side ikke demonstrerer holdninger og adferd som kvalifisere for å bli kalt moden voksen. Og at måten han prosesserer informasjon på fremstår som kvalitetsmessig forskjellig fra en moden voksens måte å resonere på. Trump leverte i sin presidentperiode, gjennom sine formelle og mindre formelle uttalelser, nærmest daglig nytt innhold som underbygger dette. Uttalelsene ble fanget opp av nyhets-medier og summert opp i underholdningsprogrammer som «Trumps live gaffes», «Trump dumbest statements». Leser du dette og er i tvil om det er mulig å bli president i USA med slike "diagnoser" bør du klikke på en av disse lenkene.

Og i dag (24.03.2023) er Trump enda ikke arrestert. Er jeg blitt offer for enda et av Trumps oppmerksomhets-stunt, slik som Halvor Hegtun skriver i Aftenposten i dag? "Skulle han bli pågrepet, vil han ikke sette seg til motverge, forsikrer Trumps advokater. Noen dagers varetektsfengsling kan utløse en herlig sympati-bølge med denne mobbede og plagede mann som var så uheldig å få sin valgseier stjålet". Minst en nyhetskanal "over there" er inne på de samme tankene. Trump ser dette som en mulighet for nye pengeinnsamlinger, sympatiaksjoner og ikke minst oppmerksomhet. "Trump-lyrikken" gjengitt tidligere i denne posten gir også grunnlag for å tro på at noe slikt vil skje om Trump blir arrestert. Kanskje bør vi håpe at Trump ikke får den muligheten.

Nå (31.03.2023) har det vært kontakt mellom påtalemyndighetene på Manhattan i New York og Trumps advokater for forberede Trumps fremmøte i retten angående utbetaling av hysj-penger til Stormy Daniels. Dette er i følge The Guardian bare en av syv mulige rettsforfølgelser Trump kan bli utsatt for.

Russisk brutalitet i Ukraina – En lang forhistorie

Ukraina er russisk land bebodd av russere ifølge Putin. Den russiske Borgerkrigen 1918-1920 var brutal. Putins Russland var ett rike som ble større og mektigere under sterke ledere slik han ser det.

Ukraina er russisk land bebodd av russere ifølge Putin. Adam Hochschild er amerikansk, journalist, forfatter og historiker. I november-utgaven 2022, av tidsskriftet The Atlantic, har han skrevet om «The Long History of Russian Brutality» i et forsøk på å forklare hvorfor Putins krig i Ukraina blir så brutal og voldelig, med døde bakbundne sivile i gater og på veier i små byer russiske soldater har forlatt. Dette etter at de har røvet med seg alt de finner av verdi fra mobiltelefoner til landbruks-traktorer. Tyvegodset sender de hjem til familiene sine i Russland. Han mener at vi historisk sett bare har opplevd råskap med et slikt innhold i kriger der de involverte er delt i ulike etniske eller religiøse grupper, som under den amerikanske borgerkrigen, som Holocaust, som Korstogene. Klare krigsforbrytelser. Når det gjelder  Ukraina hevder Putin at "Russere og Ukrainere er et folk". Ydmykelsen, avhumaniseringen og lidelsene russiske soldater påfører ukrainerne passer ikke inn i en slik «et folk» retorikk.

Den russiske Borgerkrigen 1918-1920 var brutal. Hochschild mener noe av forklaringen kan ligge her. Denne krigen hadde alt som gir overskrifter i mediene i dag. Hensynsløs vold, frykt for innblanding utenfra. Før Sovjetunionens kollaps i 1991 var den offisielle historien som gikk om denne krigen at «De Hvite», som støttet det gamle Tsar-riket, i tre blodige år, forsøkte å ta makten fra Bolsjevikene. I virkeligheten organiserte også bøndene i datidens Russland sin egen hær for å forsvare seg og sines. Krigshandlingene var brutale fra alle parter. Tapstallene målt i menneskeliv er usikre, men i historiebøker som behandler denne perioden er det antydet at så mange som 12 millioner menneskeliv gikk tapt i kriger i Russland i disse årene. Priviligerte mennesker, som hadde muligheter til det, rømte landet. Også da var det konflikt med regioner som ønsket å rive seg løs. Brutal undertrykkelse og kontroll ovenfra har gjennom historien vært sentrale virkemidler for holde «dette store landet» sammen, både i Tsar-tiden og under kommuniststyret, mener Hochschild. Og slik er det også nå, under Putin, som vi har sett i krigene i Tsjetsjenia, Georgia og nå også i Ukraina.

Å se hverandre som forædere av en imaginær ideell nasjon er beskrivelsen Hochschild bruker for å beskrive en episode fra borgerkrigen som utspilte seg i Taganrog i dagens Russland ikke langt fra grensen til Ukraina. En «rød» gruppe soldater ga løfter om å spare livene til 50 «hvite» kadetter dersom de overga seg. Soldatene som overga seg ble deretter bundet på hender og føtter og kastet en av gangen inn i en gassfyrt ovn. Lenin oppfordret under borgerkrigen til masse-terror mot klassefiender og hevdet at borgerkrig var den skarpeste formen for klassekamp. De «hvite» hadde sine egne metoder. De fikk ikke lov til å skyte fanger. Fangene måtte drepes med sabel eller bajonett. Kosakkene begravde sine «røde» fanger slik at bare hals og hode stakk opp for så å hugge hodet av dem. Bare for å ha nevnt noen eksempler på terror fra denne tidens Russland.

Putins Russland var ett rike som ble større og mektigere under sterke ledere. I dagens Russland kan man nå besøke temaparker som feirer og beskriver Russland som et enhetlig rike som ble større og mektigere under sterke ledere i en sammenhengende rekke fra Peter den Store til Stalin og videre til Putin i dag. Dette i kontrast til den faktiske historien om Tsar-rikets nye erobringer fra 1580 og de neste 200 år da store deler av befolkningen ble gjort til slaver og holdt i ro ved bruk av pisk, lenker, oppsplitting av familier, og deportering av opprørere til Sibir. Opplysningstiden nådde aldri Russland hevdes det. Et mindre demokratisk regime en tsartidens Russland er det vanskelig å finne, mener Hochschild. Putin er i sin historiefortelling ikke opptatt av konflikten mellom Tsar-riket, Bolsjevikene og bøndene og grusomhetene som fant sted under borgerkrigen og i Russland før denne. Han er full av gammelt russisk-nasjonalistisk tankegods. I en tale på Krim i november i fjor på et minnested for et av de siste slagene under borgerkrigen sa han (fritt oversatt): «Russland husker, elsker og ærer alle sine trofaste sønner og døtre uansett hvilken side av barrikadene de stilte seg bak». Det sa han det!

Artikkelen som denne posten bygger på er omfattende og leseverdig. Anbefales. Dette er et av mine mange forsøk på å forstå hvorfor Putin er som han er og gjør som han gjør. Er det penger og makt det dreier seg om? Er det fordervede vestlige verdier det dreier seg om? Er han fanget av RMS? Hvor henter han ideene sine fra? Hvor henter han sin historieforståelse fra? Hva ville psykologer si om ham?

Møter mellom mennesker i byer og det å bli orientert om alminnelige, men viktige detaljer

Byvandring: Om livet mellom husene, hva som skaper møter mellom fremmede og de alminnelige men viktige detaljene

Livet mellom husene. For mange år tilbake, tidlig på 1970-tallet, kom jeg over en bok skrevet av en dansk arkitekt, Jan Gehl, som beskrev livet mellom husene i en by. Boken var nærmest en lærebok for byplanleggere i kunsten å lage gater der mennesker kan oppleve hverandre og møtes. Gel skrev blant annet at det å være blant andre, å se og høre andre, å motta impulser fra andre kan gi en positiv opplevelse av å delta. Selv om man ikke er sammen med noen bestemt er man allikevel sammen med andre. Selv en så beskjeden form for kontakt er også en situasjon som kan bidra til at andre former for kontakt kan vokse frem. Han skrev også i 1971 om hvordan massemediene gir orientering om de store og sensasjonelle begivenhetene, men mente at ved at vi selv ferdes blant andre blir vi orientert om alle de mer alminnelige, men like viktige detaljene, om hvordan samfunnet henger sammen, hvordan andre arbeider, kler seg og oppfører seg. Han mente at vi slik kunne etablere et fortrolig forhold til omverdenen i 1971.

Hva skaper og hvor skapes møter mellom fremmede? I fjor høst snublet jeg over en artikkel som minnet meg om denne boken. Sosialantropologen Sverre Bjerkeset, som har doktorgrad i urbanisme, publiserte en artikkel i Norsk Sosiologisk Tidsskrift nr. 4 i 2022 som forteller oss noe om hvordan vi kan bli kjent med nye mennesker på gata eller torget i byen. Han har drevet gatestudier i Oslo på Grønland torg/Smalgangen, Olaf Ryes plass på Grünerløkka, Majorstuatorget/Vinkelplassen på Majorstua og på deler av Odden på Tjuvholmen. Han har arbeidet som skjult deltakende observatør, som det heter i hans fagmiljø, og dessuten intervjuet mennesker han traff på under sine observasjoner. Alt dette for å avdekke og beskriver typesituasjoner der fremmede møter hverandre og etablerer en form for kontakt. Han snakker om «eksponerte posisjoner», «åpningsposisjoner» og «gjensidig åpenhet» og beskriver i artikkelen situasjoner som oppstår slik at de tillater, og tidvis pålegger ukjente å samhandle. Med «Eksponerte posisjoner» dekker han situasjoner der det er mennesker som er forpliktet til å være tilgjengelige, som er uniformerte, oppmerksomhetssøkende og/eller kjente personer, mennesker som trenger hjelp til å finne frem i en fremmed by og derfor tar kontakt o.l.  Med «Åpningsposisjoner» mener han møte med mennesker som direkte inviterer til samhandling som selgere, ververe, aktivister, gateartister, tiggere, vektere, journalister, valgkampmedarbeidere, meningsmålere og mange flere. En stor andel av spontane interaksjoner i offentlige byrom involverer individer i slike åpnings- – og eksponerte – roller. Med «Gjensidig åpenhet» dekker han omstendigheter der fremmede – gjennom å dele en gruppetilhørighet, et fysisk rom, en erfaring – kan være gjensidig åpne og tilgjengelige for hverandre og kanskje også andre. Artikkelen dekker 16 sider før referanser så det er mye mer å hente ved å finne frem og selv studere artikkelen som er åpent tilgjengelig på Idunn.no.

Å gå på byen som antropolog eller psykolog eller arkitekt eller….. Neste gang jeg tar en tur ut i byen skal jeg se etter «eksponerte posisjoner», «åpningsposisjoner» og «gjensidig åpenhet». Kanskje møtes vi? En annen form for byvandring er foreslått av psykologen Alexandra Horowitz i boken «On Looking – A walker’s guide to the art of observation». Kort fortalt forteller hun om byvandringer der hun tar med seg turfølge med forskjellig bakgrunn og ber dem fortelle om sine opplevelser av turer hun selv har gått alene før. Det skaper nytt og til dels uventet tur-innhold og opplevelser.

Vil Kina kunne utvikle et helprosessfolkedemokrati?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn automatisk utvikler demokrati som endelig styreform? Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Hva med Kina?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn utvikler demokrati som en endelig varig styreform? Seymour Martin Lipset (1922-2006) var amerikansk sosiolog og statsviter. Han mente å ha påvist at utvikling av ekspansive industrisamfunn, med høy grad av urbanisering og en voksende, kommersialisert økonomi førte til sosial omveltning i samfunnet. I sin tur la dette grunnlag for en politisk omforming i demokratisk retning. Lipset sammenholdt mål for økonomisk utvikling som gjennomsnittsinntekt, industrialiserings-grad, nivå på utdanning, urbaniseringsgrad, masseproduksjon og omsetning av forbruksvarer, med demokratisk stabilitet i ulike samfunn på slutten av 1950-tallet. Han fant at demokratiske regimer gjennomsnittlig lå på et høyere økonomisk utviklingsnivå. Da Lipset døde kalte The Guardian ham for «Den ledende teoretiker når det gjaldt demokrati og amerikansk unikhet». Hans entusiasme for det amerikanske samfunnet var godt kjent. Han var født i en russisk-jødisk innvandrer-familie. Lipsets moderniserings-teori og tro på demokratisk styre som en endelig løsning, fikk senere følge av den amerikanske professor og presidentrådgiveren Francis Fukuyama i 1992. Etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning, skrev han boken «The end of history and the last man». Demokrati fremsto på den tiden for mange som den endelige løsningen for organisering av nasjoner. Lipsets moderniserings-teori som forklaring på demokratiutvikling ble utfordret av andre. Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington (1927-2008) snudde Lipsets moderniserings-tese om demokrati på hodet, og hevdet at sosio-økonomisk utvikling kunne skape skarpere sosiale motsetninger og vanskeligere vilkår for demokratisk styre. Den norske sosiologen Stein Rokkan (1921-1979) mente for sin del at et stabilt politisk sentrum og en felles kultur var forutsetninger for stemmeretts-utvidelser og deretter stabilt demokrati i en senere fase. 

Hva med Kina? Vil økonomisk vekst og velstand føre til demokrati i Kina?  Minxin Pei heter en kinesisk-amerikansk samfunnsforsker født i 1957 og ekspert på kinesisk styresett. Han er mye brukt som gjeste-kommentator på CNN. Han har sett på utviklingen i Kina med bakgrunn i Lipsets moderniserings-teori og publisert sine funn i en artikkel i Journal of Democracy under tittelen «China:Totalitarianism’s Long Shadow». Kina har hatt rask økonomisk vekst de siste 40 årene, men i stedet for liberalisering har Kina utviklet en form for ny-stalinistisk styresett, ifølge Pei. Han mener at denne utviklingen skyldes at det er mye vanskeligere å demokratisere et post-totalitært regime enn et autoritært regime. Det kinesiske kommunistpartiet har, ifølge Pei, stor kapasitet og også ressurser til å nøytralisere liberaliserings-effektene av modernisering. I Kina har et-parti-styret overlevd til tross for førti år med rask økonomisk vekst. I 2007 var det noen som så for seg at Kina ville være delvis på vei mot demokratisk utvikling i 2015 og kanskje til og med være helt fritt og demokratisk ti år enere. Det motsatt skjedde. Det kinesiske kommunistpartiet har tvert imot blitt mer undertrykkende hjemme og mer aggressivt ut mot omverdenen. Pei mener at den mest trolige og lovende vegen til demokrati for land som Kina må gå gjennom revolusjon. Han mener at leninist-partier som insisterer på å styre alene, uten konkurranse, er kjernen i problemet for omstilling av slike land. Dette er regimer som monopoliserer informasjon og kontrollerer viktige økonomiske sektorer. De priviligerte i Apparatchiks vil blokkere alle økonomiske reformer og forhindre demokrati. Enda verre blir det når man får et tilbakeslag til ny-stalinisme sentrert om en person-kult med en dominerende leder. Kina under Xi er nå der ifølge Pei. 

Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Pei viser til Nazi Tyskland og Mussolinis Italia som regimer som var både undertrykkende og brutale. Men begge regimene hadde makten bare en kort periode i historisk forstand. Særlig om man sammenligner med f.eks. Stalins Russland som strakk seg i tid fra 1917 til Stalin døde i 1949, og Kina med Mao fra 1949 og til begynnelsen av de økonomiske reformene i 1978. Han viser også til land som er klassifisert som «ikke-frie» målt mot demokrati-standard, men som hadde inntektsnivå på nivå med eller høyere enn China i 2018. Her finner vi land som Hviterussland, Russland, Oman, Qatar, Saudi Arabia og Tyrkia ikke akkurat eksempler på demokratier. Artikkelen hans inneholder også enn liste over land som siden begynnelsen av 1970-tallet har endret styresett fra diktatur til mer demokratisk styreform, og som har inntektsnivå som Kina og er på nivå med Kina når det gjelder utdanningsnivå. Her finner vi blant flere Chile (1988), Ungarn, Polen og Tsjekkia (1989) og Kroatia (2000). Også Russland er med, med årstall for overgang satt til 1991. Både Russland og Ungarn har vel strengt tatt senere tatt en sving tilbake. Listen inneholder også Portugal (1973), Spania og Hellas (1975), Argentina (1982) og Brasil (1985), Sør Korea (1987) og enda mange flere, men med enten lavere inntektsnivå enn Kina eller lavere utdanningsnivå. Tilhengere av Lipsets moderniserings-tese vil kunne finne noe støtte for denne i Pei’s tabell.

Kina skal vedta at Kina er et demokrati eller er Kina der allerede? Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg omtaler den pågående (i uke 10, 2023) Kinesiske Folkekongressen som samler nesten 3000 mennesker. Her skal disse ifølge Rønneberg vedta at Kina skal «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet». For å forstå dette mener jeg vi bør gå tilbake til Jiang Zemin som var generalsekretær i Det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP) fra 1989 til 2002. Hans teoretisk-ideologiske arv til regimet var «Den viktige tanken om de tre representasjoner». Denne "tanken" ble skrevet inn i den kinesiske grunnloven og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistpartiet (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Gjør KKP virkelig et vedtak om å «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet», så er vel Kina, med støtte i "Den viktige tanken om de tre representasjoner" demokratisk, eller?

Putins "On the historical unity of Russians and Ukrainians" er dårlig konstruert historie.

Derek Offord skrev i fjor en artikkel i tidsskriftet The Critic der han viser oss vei gjennom tankegodset Putin har laget sin egen historieversjon av for å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Putin er svært selektiv i valg av historiske kilder og historien om fortid og fremtidsutsikter blir deretter.

Derek Offord er professor emeritus ved universitet i Bristol og spesialist på nyere russisk historie. Derek Offord har spesialisert seg på nyere russisk historie, idehistorie, litteratur og språk. Han har skrevet flere bøker om russiske revolusjonære bevegelser og om russiske forfatteres reiser i vest, og også om hvordan disse reisene var med på å forme en nasjonal russisk identitet basert på inntrykkene de brakte med seg hjem. I november-utgaven fra i fjor av tidsskriftet The Critic skrev han en lengre artikkel om sitt syn på «Rasjonalet bak Putins krig i Ukraina». Her følger et litt langt, men likevel kort sammendrag av denne artikkelen med noen egenproduserte sidesprang.

Putin og Peter den store. Offord viser blant annet til Fiona Hill som har vært i tjeneste som rådgiver for amerikanske presidenter når det gjelder Russland. Hun har skrevet at Putin tror og mener at hans personlige skjebne er tett knyttet til den russiske staten og dens fortid. I en tale i fjor i juni refererte Putin til Peter den Store (Tsar fra 1696 til 1725) som kriget mot Sverige i 21 år med mål, ifølge Putin, å ta tilbake til Russland det som rettvist tilhørte Russland. Etter 30-årskrigen hadde Sverige etablert en dominerende posisjon i Baltikum-området som ble oppfattet som en trussel både av Danmark, Polen og Saxen og Russland. Offord viser også til et 20-sider langt essay som Putin skrev, «On the historical unity of Russians and Ukrainians», som ble publisert i juli 2021. Her vender Putin seg til historien, for som han sier «å få bedre innsikt i fortiden og derfra se inn i fremtiden». Offord mener at Putins tanker og handlinger er knyttet til et selektivt utvalg av historien slik han og andre kjenner den og at han avslører dette i sine taler som etter hvert er full-lastet med gammelt russisk-nasjonalistisk tankegods. Budskapet bæres videre av lojale russiske kommentatorer. Nettopp dette skjedde etter talen hans ved «innlemmelsen» av Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizhzhia 30. september i fjor. Disse Ukrainske fylkene ble som kjent igjen «innlemmet» i Russland etter en raskt improvisert folkeavstemning og senere «akseptert» som russisk land av den Russiske Dumaen.

Putins masterplan er å ta tilbake alt som «fra gammelt av» var områder der det var bosatt russere slik han oppfatter historien mer enn 1000 år tilbake i tid. Hvilke landområder som er dekket av denne «definisjonen» er ifølge Offord «svært elastisk». Hviterussland og Ukraina er kjerne-områder i denne historiske anskuelse hans, men den omfatter også de nåværende baltiske statene. Områdene ble, følge Putin, i sin tid tapt på grunn av manglende russisk samhold, fremmede fiendtligheter og/eller renkespill. Putin mener i sitt essay at Russland er berettiget til å styre alle land i områder der det var øst-slaviske bosettinger i middelalderen ifølge russiske krøniker. I disse områdene fantes det da, igjen i følge Putin, svake ledere som inviterte skandinaver til sine bosetninger, skandinaver som så tok over styringen. Det moderne Russland, Hviterussland og Ukraina har alle sine røtter i dette veldige gamle-dagers Rus, ifølge Putin.

Den ortodokse kirken godkjente Moskvas stilling i den kristne verden på 1400-tallet. Dette skjedde etter at Konstantinopel ble overtatt av muslimene i 1453. Også dette passer inn i Putins historieskriving. Moskva tok etter dette oppgaven med å samle områdene som frem til da var land tapt fra Rus. På slutten av 1700 tallet ble Kyiv og landområdene øst for elven Dnieper, kjent som Lille Russland, inkorporert i Russland etter det Putin kaller en frigjøringskrig. Putin feirer denne historiske begivenheten enda i dag og har solid støtte fra Patriark Kirill i Moskva.

Putin mener Lenin må ta ansvar for oppsplittelsen av Sovjetunionen. Sovjetunionen ble etablert som en konføderasjon av republikker, der hver republikk hadde rett til å rive seg løs og bli selvstendige. Og ifølge Putin var dette grunnen til at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 da kommunistpartiet tapte makten. Menneskene i områdene utenfor Russland som følte seg som russere ble revet løs fra sitt mors-land. Putin befant seg i Øst-Tyskland som KGB-agent «da muren falt» og opplevde det som skjedde da kontorene til KGB ble stormet som en personlig fornedrelse. I Putins historieforståelse førte oppløsningen av Sovjetunionen til at de russisktalende som bodde i Ukraina ble gjort til gjenstand for tvungen assimilasjon i en etnisk fattig Ukrainsk stat som i tillegg var aggressivt innstilt overfor Russland. Oppdelingen av Russland var ifølge Putin den verste geopolitiske katastrofe i det forrige århundre. Han har hele sin tid som president strevd for å gjenvinne landområder som før 1991 var kontrollert fra Moskva, i Tsjetsjenia, i Abkhazia og Ossetia i Georgia og på Krim. Strevet her var svært brutalt. Støtten til separatistene i Donetsk og Luhansk er for ham, del av et enda større gjenoppbyggings-prosjekt.

Russisk nasjonalisme og Vesten – Er det her Putins tankegods kommer fra? Russisk nasjonalisme henter ammunisjon fra forestillingen om kontraster mellom Russland og ditto forestillinger om en konstruert enhet kalt «Vesten» eller «Europa». Kontrasten er hentet fra tankegods som ble manet frem midt på attenhundretallet som en motsetning mellom «de vestlig-orienterte» og «de slavofile». Vi snakker her først og fremst om ideer dyrket frem av russiske tenkere, der noen mente at Russland burde trekke fordeler av vestlige ideer og praksiser, mens andre (de slavofile) insisterte på at russiske verdier og tradisjoner var et bedre grunnlag for en særpreget russisk fremtidsutvikling. Aktuelle tenkere fra den siste tankeretningen var Aleksey Khomyakov, Ivan Kireyevsky og Konstantin Asakov. Disse tre var først og fremst orientert mot å ta vare på russisk kultur. Men det fantes også politiske nasjonalister orientert mot lojalitet til russiske institusjoner, legitimering av imperialistisk ekspansjon og russifisering av ikke-russiske minoriteter. Disse fremstår i dag som direkte bidragsytere til Putins tankegods. En av de fremste av disse var Sergey Uvarov som ble utdanningsminister i 1833 og som formulerte Doktrinen om «Offisiell Nasjonalitet». Men Nikolai Danilevsky’s manifest «Russland og Europa» fra 1869 fremstår kanskje som enda mer aktuelt for å forstå Putin av i dag. Danilevsky klassifiserte etniske grupper og karakteriserte deres sivilisasjoner. Han identifiserte 10 kultur-historiske typer som korresponderte med lingvistisk-etnografiske familier. Germansk-Romanske folk var som eksempel voldelige og egoistiske i motsetning til Slaviske folk som var god-sinnede og tolerante. Stor-Russere (Russland), Små-Russere (Ukrainere) og Hvite Russere (knyttet til Hvite Russland) måtte forenes i en stat ifølge Danilevsky. Har vi hørt noe som ligner? Putin er også under innflytelse av senere og nåtidige russiske tenkere. Andre poster på denne bloggen forteller historien om disse og om Putins entusiasme. 

Russland som utvalgt eller uskyldig-offer nasjon og «historien om Russland». Den svært anerkjente britiske historikeren John H. Elliot utga i 2012 en bok med tittelen «History in the making» om hvordan nedskrevet historie blir til og også litt om hva som ikke blir til kvalitets-historie. Her introduserer han begrepene «Chosen nation syndrome» og «Innocent victim syndrome». «Chosen nation syndrome» beskriver nasjoner som kollektivt «omtaler» seg selv som utvalgt av Gud til et oppdrag som bare denne nasjonen kan fullføre. Elliot bruker her det historiske spanske imperiet som eksempel. «Innocent victim syndrome» beskriver nasjoner som kollektivt «omtaler» seg selv som eksepsjonelle, men av en eller annen grunn, ikke er i stand til å få den status som de «føler» de burde ha i den verden disse og vi lever i. Elliot mener at å ha disse syndromene som utgangspunkt ikke leder til historisk-faglig god historieskriving. Slik jeg forstår Elliot og Putin svermer sistnevnte rundt begge disse i sin historie-konstruksjon, og historieskrivingen blir ikke bedre av det. Og dessuten blir konsekvensene forferdelige i Ukraina nå.