Møter mellom mennesker i byer og det å bli orientert om alminnelige, men viktige detaljer

Byvandring: Om livet mellom husene, hva som skaper møter mellom fremmede og de alminnelige men viktige detaljene

Livet mellom husene. For mange år tilbake, tidlig på 1970-tallet, kom jeg over en bok skrevet av en dansk arkitekt, Jan Gehl, som beskrev livet mellom husene i en by. Boken var nærmest en lærebok for byplanleggere i kunsten å lage gater der mennesker kan oppleve hverandre og møtes. Gel skrev blant annet at det å være blant andre, å se og høre andre, å motta impulser fra andre kan gi en positiv opplevelse av å delta. Selv om man ikke er sammen med noen bestemt er man allikevel sammen med andre. Selv en så beskjeden form for kontakt er også en situasjon som kan bidra til at andre former for kontakt kan vokse frem. Han skrev også i 1971 om hvordan massemediene gir orientering om de store og sensasjonelle begivenhetene, men mente at ved at vi selv ferdes blant andre blir vi orientert om alle de mer alminnelige, men like viktige detaljene, om hvordan samfunnet henger sammen, hvordan andre arbeider, kler seg og oppfører seg. Han mente at vi slik kunne etablere et fortrolig forhold til omverdenen i 1971.

Hva skaper og hvor skapes møter mellom fremmede? I fjor høst snublet jeg over en artikkel som minnet meg om denne boken. Sosialantropologen Sverre Bjerkeset, som har doktorgrad i urbanisme, publiserte en artikkel i Norsk Sosiologisk Tidsskrift nr. 4 i 2022 som forteller oss noe om hvordan vi kan bli kjent med nye mennesker på gata eller torget i byen. Han har drevet gatestudier i Oslo på Grønland torg/Smalgangen, Olaf Ryes plass på Grünerløkka, Majorstuatorget/Vinkelplassen på Majorstua og på deler av Odden på Tjuvholmen. Han har arbeidet som skjult deltakende observatør, som det heter i hans fagmiljø, og dessuten intervjuet mennesker han traff på under sine observasjoner. Alt dette for å avdekke og beskriver typesituasjoner der fremmede møter hverandre og etablerer en form for kontakt. Han snakker om «eksponerte posisjoner», «åpningsposisjoner» og «gjensidig åpenhet» og beskriver i artikkelen situasjoner som oppstår slik at de tillater, og tidvis pålegger ukjente å samhandle. Med «Eksponerte posisjoner» dekker han situasjoner der det er mennesker som er forpliktet til å være tilgjengelige, som er uniformerte, oppmerksomhetssøkende og/eller kjente personer, mennesker som trenger hjelp til å finne frem i en fremmed by og derfor tar kontakt o.l.  Med «Åpningsposisjoner» mener han møte med mennesker som direkte inviterer til samhandling som selgere, ververe, aktivister, gateartister, tiggere, vektere, journalister, valgkampmedarbeidere, meningsmålere og mange flere. En stor andel av spontane interaksjoner i offentlige byrom involverer individer i slike åpnings- – og eksponerte – roller. Med «Gjensidig åpenhet» dekker han omstendigheter der fremmede – gjennom å dele en gruppetilhørighet, et fysisk rom, en erfaring – kan være gjensidig åpne og tilgjengelige for hverandre og kanskje også andre. Artikkelen dekker 16 sider før referanser så det er mye mer å hente ved å finne frem og selv studere artikkelen som er åpent tilgjengelig på Idunn.no.

Å gå på byen som antropolog eller psykolog eller arkitekt eller….. Neste gang jeg tar en tur ut i byen skal jeg se etter «eksponerte posisjoner», «åpningsposisjoner» og «gjensidig åpenhet». Kanskje møtes vi? En annen form for byvandring er foreslått av psykologen Alexandra Horowitz i boken «On Looking – A walker’s guide to the art of observation». Kort fortalt forteller hun om byvandringer der hun tar med seg turfølge med forskjellig bakgrunn og ber dem fortelle om sine opplevelser av turer hun selv har gått alene før. Det skaper nytt og til dels uventet tur-innhold og opplevelser.