Putin må vekk, men russerne må selv ta ansvar for det?

Ekstern innblanding i valg av andre lands ledere er ingen god ide. Revolusjon gir historisk sett bedre legitimitet. Putin burde hentet lærdom fra tidligere kriger – de ender dårlig, men så langt har han nærmest full kontroll med nyheter fra slagmarkene i Russland.

Putin må vekk. Men hvordan? Halvor Hegtun mener, i en kommentar i Aftenposten 30. oktober, at Putin må bort. Begrunnelsen er at Putin har ødelagt titusener av liv med krigen han har igangsatt. Men samtidig peker han på at det er Russerne selv som må ta ansvar for at han avsettes. Ingen utenfra har rett til å legge seg bort i hvem som styrer andre land eller gå skrittet videre å angripe et annet land med militærmakt slik Putin har gjort. USA og NATO støtter Ukrainas forsvarskrig mot Russland, men kan ikke ha meninger om hvem som styrer Russland.

Ekstern innblanding i valg av andre lands ledere er ingen god ide. Det har skjedd før, at «stormakter» har tatt på seg oppgaven med å få avsatt statsledere. Putin har gjort NATOs bombing i Kosovo og Beograd i 1999 til en mal for hva mektige land kan tillate seg. Amerikanerne styrtet Iraks diktator Saddam Hussein i 2003. Det var ikke en genistrek. Konsekvensene ser vi fortsatt i Irak og Syria. Men russere som i dag misliker Putin og krigen i Ukraina risikerer juling og fengsel om de protesterer. 18.000 mennesker skal ha blitt arrestert siden februar, men det finnes altså 140 millioner mennesker i Russland.

Revolusjon gir historisk sett bedre legitimitet. Hegtun viser til den franske revolusjonen i 1789, den russiske i 1917 og østeuropeiske maktovertagelsene da «Jernteppet» ble revet ned i 1989 som eksempler på folkereisninger som har ført til regimeskifter. Revolusjoner, skriver han, kommer når en lang periode med økonomisk og sosial utvikling blir etterfulgt av kort periode med tilbakegang fordi folk frykter det de har kjempet seg til skal gå tapt. Putin har ledet Russland gjennom en periode med substansiell velstandsvekst. Andelen russere som lever et mellomklasseliv har økt. Nå flykter mange fra landet av frykt for mobilisering til krigen. Sanksjonspolitikken kan kanskje bidra, selv om den så langt ikke har vært særlig effektiv.

Putin ignorerer lærdom fra tidligere kriger. The Economist har tatt seg på tak å lage en oversikt kriger mellom stater og tap av menneskeliv de siste 200 årene. Mer enn 30 millioner mennesker er drept under krig. Mellom 1823 og 1860 døde nesten 500.000 soldater under kamp. Dødstallene toppet seg i første halvdel av det 20-århundre da ca. 25 millioner soldater og mange ti-talls millioner sivile døde i de to verdenskrigene. Den senere såkalte kalde krigen gav en slags fred til Europa, men krigene i Korea og Vietnam førte med seg store tap av menneskeliv og lidelser. Det har blitt færre kriger mellom stater i de siste ti-årene, men borgerkriger i enkeltland har forekommet flere steder. Med Ukraina-krigen er Putin med på å snu tiden tilbake til mer brutale og dødbringende tider. Putins helt spesielle historiesyn når det gjelder Ukraina og Russland er omtalt i andre poster på denne bloggen. Han sammenligner seg selv med Peter den Store som i sin tid bekjempet svenske konger og okkuperte land som gjorde Russland til en stormakt på den baltiske siden av Østersjøen. Putin invaderte og okkuperte Krim-halvøya i 2014. Dette var populært i Russland der mange mente at dette området var en del av Russland siden krigene der på 1850-tallet. Det som senere har skjedd i Ukraina følger av Putins egen spesielle historieoppfatning og kontroll over den historien som blir til i Ukraina.

Putins totale grep om russeres virkelighetsoppfatning. Kontrollen av meninger og medier i Russland er allerede omtalt i en annen post på denne bloggen og også hvordan disse bidrar til å samle oppslutning om krigen. The Economist går lenger og tar for seg Putins etter hvert solide grep om den totale virkelighetsforståelsen i Russland. Dette gjelder både historien bak og enda mer rundt motiver og resultater av den pågående spesialoperasjonen i og mot Ukraina. The Economist presenterer oppslaget som The Putin Show. Trolig med bakgrunn i at Putin, den første tiden av sitt presidentskap, ikke var så opptatt av mediene. Disse var på den tiden langt på veg kjedelige referater fra offisielle handlinger. Men etter hvert endret dette seg. Putin ble mer opptatt av det som ble presentert, hvordan det virket, og spesielt hvordan han selv fremsto i mediene. Dette førte blant annet til at en russisk variant av The Muppet Show, Kukly, som programmet het på den uavhengige TV-kanalen ntv, der han fremsto som en dverglignende dukkefigur, ble tatt av og forbudt. I dag fremstår Putin ifølge The Economist som Puppet-master med full kontroll over alle medier fra morgen til kveld, fra tidlige nyhetssendinger til avisoppslag i dagsavisene og talkshow på kveldstid. Fremstillingen og budskapet på alle kanaler er under absolutt kontroll. Dette gjelder selvsagt også rapportene fra krigen i Ukraina, der russiske soldater er helter og blir mottatt som befriere av en lokalbefolkning som endelig kan føle seg som russere igjen. Det er ikke enkelt å se for seg hvordan en revolusjon skulle kunne utvikle seg blant folk flest under slike vilkår.

Putin og Xi er tett på hverandre. Blant land som ikke ønsker regimeskifte i Russland er trolig Kina i følge professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier i Aftenposten 28. oktober i år som tilføyer: "Det har aldri vært et så tett personlig forhold mellom generalsekretæren i kommunistpartiet i Kina og en russisk president". Xi og Putin har møttes nesten førti ganger. Kina er Russlands største og viktigste økonomiske, diplomatiske og strategiske partner. Kina har opplagt interesse av hvordan krigen i Ukraina ender. Kina anerkjenner Ukraina som land, men har ingen mulighet til å legge press på Putin og Russland. Et skrekkscenario for Xi vil være et regimeskifte i Russland, der Putin mister makten, og Russland får en ny ledelse som dreier landet mot Vesten.

Ichak Adizes og "Lederens fallgruver" anvendt på Kina. Får vi noe ut av det? Svaret er jA.

Ichak Adizes og "Lederens fallgruver" i Kina. Et samfunn i rask utvikling med utbredt frykt for forandring. Er Kina blitt først og fremst «Safe country» med bare en stor "A"?

Ichak Adizes og Lederens fallgruver enda en gang - Nå i Kina. På 1970-tallet utga den internasjonale lederguruen Ichak Adizes, som nå er 85 år og still going strong, en bok som oversatt til norsk fikk tittelen  «Lederens fallgruver». Her presenterte han fire lederegenskaps-typologier, ledelse som teamarbeid og fallgruver man kan ramle ned i om man ikke integrerer og avstemmer disse fire lederegenskapene i en ledergruppe. Han presenterte egenskapene som produsent/power (P), administrator (A), entreprenør eller iverksetter (E) og integrator (I). Alle egenskaper er nødvendige, ifølge Argyris. Til sammen sikrer de godt lederskap. Unnlater man å fylle en av rollene får man mismanagement ifølge Adizes. Og, hevdet han, ingen kan alene fylle alle rollene. Virkelige mennesker fremstår med kombinasjoner av egenskapene. PAEI-lederen er en skrivebordkonstruksjon som ikke finnes i virkeligheten. Pea0 (med liten e og a og 0 = uten integrerende egenskaper) er en  mulig og realistisk kombinasjon av egenskaper i en enkelt lederpersonlighet. 

Analyserte og advarte mot Trump i 2016 og igjen i 2020. Før Presidentvalget i 2016 brukte Adizes denne typologien til å analysere og advare mot Trump som president selv om han heller ikke var spesielt begeistret for Clinton. I 2020 gjentok han analysen og advarslene. Trump ble da av Adizes kategorisert som Brannstifter (00E0) og uegnet som president i USA. Nå har en av hans tidligere elever gjentatt øvelsen med det samme verktøyet i en analyse av det kinesiske samfunnet og rapportert dette til Adizes i et brev som er publisert på Adizes blogg. Her følger et kort sammendrag av analysen for de som ikke har tid til å studere det originale brevet på bloggen , men som søker etter innspill til å forstå Kina.

Kina: Rask utvikling og stor frykt for forandring. Avsenderen av brevet er Vita Loncar, opprinnelig fra Kroatia for tiden Professor ved Xi`an Eurasia University, School for Culture and Media, i Kina. Her er brevet referert i en litt fri oversettelse. Hun viser innledningsvis til at hun etter tre år med nedstengninger under en av de få fysiske forelesninger valgte å bruke Adizes tilnærming for å analysere situasjonen hun var i. Dette gjorde hun ved å spørre de kinesiske studentene, hun underviser dem blant annet i karriereplanlegging, om hvilket land i verden som var under raskest forandring? Studentene svarte unisont at dette måtte være Kina. Så fulgte hun opp med å spørre dem i hvilket land befolkningen hater forandring mest. Hun fikk ikke svar. Studentene var forvirret og enda mer da hun påstå at også her var svaret Kina. En av studentene kontaktet henne etter forelesningen og var opprørt over hennes påstand om Kina. Hun parerte ved å spørre ham om hva som var viktigst for flertallet av kinesere. Svaret var «å være trygge», hvorpå hun fulgte opp med å spørre om hva som er trygghetens største utfordring og om dette ikke er forandring? Hvoretter studenten måtte innrømme at hun kanskje hadde rett. Hun for sin del, viste til Adizes og det hun hadde lært av ham.

Kina: Først og fremst «Safe country»?  I brevet refererer hun videre til partikongressen som nå er gjennomført i Kina, der Xi proklamerte «safe country» som den mest kritiske delen av fremtids-strategien. Det andre presidenten lovet folket var at de må være forberedt på «torden og stormer». Etter dette følger Vitas analyse av situasjonen i Kina med Adizes metode:

 

«Kina ønsker ikke forandring. Og de er sikre på at dersom de tester oss hver dag og tvinger oss til å holde oss hjemme, så kan de stoppe viruset og være trygge. De tror de kan stoppe forandring. De er svært effektive i sitt forsøk, men de dreper samtidig effektiviteten. Ingen er effektive i Kina lenger. Covid 19 er fortsatt hovedutfordringen. Vita sier videre, med henvisning til Adizes, at dersom vi ikke ønsker å løse problemene når de oppstår, så får vi krise. «Torden og stormer», som presidenten annonserer, er krise. Da må vi ha kriseledelse. Kriser kan ikke løses som dagligdagse forventede problemer. Kriser krever kriseledelse - PAEI».

 

«Kina mangler «P». Alle er hjemme og det meste er lukket. Hoved-emne i alle samtaler er Covid. Kina har for stor «A». Covid-tester må gjennomføres daglig. Du må skanne koden din for å ta offentlig transport, eller for å bevege deg utenfor nabolaget du bor i. Vi må alle bære masker, vaske hendene, ta temperaturen og sende inn testresultater. Covid har okkupert våre liv. Her er ingen «E», ingen nye ideer, og ingen tar risiko. Ideutvikling er konsentrert om hvor teststasjonene skal lokaliseres og hvordan barrierene rundt byene skal sikres. Der er ingen «I». Mennesker kan ikke møtes å dele ideer, snakke sammen og diskutere. Menneskene er i stadig større grad online, opptatt av gadgets for slikt samvær. Barn leker ikke lenger. Unge mennesker møter ikke hverandre og deler ikke følelser. Eldre mennesker lever isolert. Våre liv er blitt til «A». Det gir lite håp om et bedre liv».

 

Så langt Kroaten Vita Loncars analyse av opplevelser fra Kina og samtidig PAEI og Adizes metode brukt i en samfunnsanalyse. 

Kina mot 0-vekst? Det finnes også andre analyser av utviklingen i Kina. Dagens Næringsliv torsdag 27. oktober viser til China Activity Proxy (CAP), en indeks som er et forsøk på å ta pulsen på den økonomiske aktiviteten uten å legge vekt på de offisielle, økonomiske vekst-tallene fra Kina som mange stiller spørsmål ved. CAP-indeksen tyder på verdiskapingen i september hadde sitt største fall siden omikronbølgen. Hovedårsaken er nye forstyrrelser fra koronavirusrestriksjoner, masse-testing og omfattende kontrolltiltak i hele landet, for å holde korona-smitten under kontroll. Analytikerne tror at "økonomien vil falle dette året, og at Kina vil fortsette å slite inn i 2023". Kanskje treffer Loncars bruk av PAEI og Adizes-metode ganske bra.

Lavrov: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina.

Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen, hevder Russlands utenriksminister. USA og resten av Vesten ville ikke ha fred i Ukraina. FN-charteret åpner for å knytte deler av Ukraina til Russland. Vestens politiske elite har etablert sanksjonsregimer som rammer egne borgere hardt.

Sergej Lavrov har vært Russlands utenriksminister siden han i 2004 ble utnevnt av Putin. Da hadde han i 10 år vært Russlands FN-ambassadør. Lavrov ble født i Moskva i mars 1950. Han tilhører slik sett samme generasjon som Putins som er født to år senere. Han har sin utdannelse fra Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk (MGIMO). Under Russlands invasjon av Ukraina tidligere i år hevdet Lavrov at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i landet. I en utgave av Newsweek fra 7. oktober i år er han intervjuet av Tom O’Connor, magasinets senior foreign policy writer, om Russlands syn på det som nå skjer i Ukraina og om forholdet til USA og landene i Europa. Intervjuet skjedde under Lavrovs besøk i New York der Lavrov var for å delta i FNs Generalforsamling, den 77. i rekken. I motsetning til Putin, som aldri kom lenger enn til Dresden, har Lavrov reist verden rundt og hatt samtaler med statsleder og diplomater sammenhengende i snart 30 år. Han har et stort nettverk og mange lytter til hva han mener og sier.

Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under intervjuet at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne er velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent forsøker å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette er villig til å ofre Ukraina for å nå sine egne geopolitiske mål. Påstander som dette har gjort at heller ikke Lavrov slipper unna vitsemakere og tegneserieskapere.

USA og resten av Vesten ville ikke ha fred i Ukraina. FN-charteret åpner for å knytte deler av Ukraina til Russland. Lavrov hevdet senere i intervjuet at Washington ikke var eller er interessert i fred i Ukraina, at dette ble klart allerede i mars 2022 da Moskva og Kyiv var tett på å komme frem til en omforent avtale. Lavrov viste også til befolkningen i landområdene innenfor grensene til regionene Donetsk og Luhansk, som på tidspunktet for intervjuet var erobret av Russland og befridd fra det neo-nazsistiske styret i Kyiv, at folkene her ønsket og hadde rett til selv å bestemme sin nasjonstilhørighet ifølge FN-charteret.

Vestens politiske elite har etablert sanksjonsregimer som rammer egne borgere. Lavrov ble også bedt om å kommentere sanksjonene som er innført mot Russland. Han mente at disse var iverksatt med mål å forkrøple Russlands økonomi, men at dette ikke vil lykkes. Sanksjonsregimet har snarere vist seg å være «et våpen» som rammer de europeiske landene og USA hardere enn de rammer Russland. Utfordringene som følger med økende priser og synkende inntekter er prisen vanlige borgere i Europa må betale for den anti-Russiske politikken Europas elite har besluttet.

The fundamental principle of suvereign equality of states. Intervjuet dekker hele fem sider og tar også opp temaer som ikke er dekket her, blant annet hvilke fremtidsutsikter Lavrov ser for seg for den verden vi lever i. Her skisserer han en verdensorden der man ikke lenger følger Vestens inndeling av verden i «demokratier» og «autokratier». Den nye moderne verden vil ikke være «vesten-orientert». Sterke uavhengige stater har vokst frem blant «utviklingslandene». Disse vil ikke delta i en anti-Russland-kampanje. Sammen med Kina vil Russland arbeide for å forbedre verden gjennom å etablere et multipolart system basert på FN-charteret, and, «first of all, on the fundamental principle of suvereign equality of states». USAs Det hvite hus har nylig oppdatert sin "National Security Strategy. Her heter det i følge Torbjørn Færøvik i Dagsavisen 25.10.: "Kina er vår eneste rival som har til hensikt å omskape den internasjonale ordning, og som i økende grad har makt til å gjøre det", og videre "Vi befinner oss nå ved en korsvei...". Er det den Lavrov beskriver?

Humor coden, dansk mørk og lys humor og humoristisk lys i en mørk tid.

Humor-coden og humorens mørke danske sider. Storm P: Alternative lysere danske livsvisdommer og karikerte «oppfinnelser». Fra Muhammed-karikaturer til Putin-, Trump- og Strongman-karikaturer.

 

Humor-coden og humorens mørke danske sider. Peter McGraw og Joel Warner utga i 2014 boken «The Humor Code» som ifølge egenomtalen er en «Global Search for What Makes Things Funny». Peter McGraw er professor og spesialist på feltet «emotion and behavioral economics». Joel Warner er profesjonell skribent og bidragsyter til publikasjoner som Wired, Bloomberg Businessweek, The Boston Globe m.fl. Jeg kommer tilbake til denne boken i en senere post. Her er utgangspunktet bokens kapittel 7. Her tar de opp sitt besøk på jakt etter humor i Danmark og stiller innledningsvis spørsmålet: Does humor have a dark side? Dette kapittelet i boken beskriver deres besøk i Danmark etter at forfatterne er blitt fortalt at Danmark er landet man må reise til for å få innsikt i de mørke og forvrengte sidene av humor. Dette til tross for at en rekke studier av Danmark konkluderer med at dette er et av mest glederike land i verden. Resten av dette kapitelet i boken forteller om den amerikanske folkloristen Gershon Legman som er mest kjent for en bok med tittelen «The Rationale of the Dirty Joke» og for å ha utgitt samlinger med nettopp «dirty jokes». Etter dette konsentrerer forfatterne seg om de danske tegnerne Lars Refn og Kurt Westergaard og deres bidrag til 12 Muhammed karikaturer i Jyllands-Posten publisert 30. september i 2005. Dette utløste raseri og protester rundt om i verden og omfattende demonstrasjoner. I Afghanistan, Pakistan og Nigeria ble mennesker drept og såret under slike demonstrasjoner. Westergaard unnslapp et drapsforsøk i sitt hjem så sent som i 2010. Opplagt er dette en beskrivelse av humorens mørke sider.

Storm P: Alternative lysere danske livsvisdommer og karikerte «oppfinnelser». Danmark har imidlertid andre humoristiske tegnere å by på som kanskje kunne fått omtale i boken til Peter McGraw og Joel Warner om de hadde besøkt Danmark og Skandinavia til en annen tid. Hadde det vært mitt prosjekt å skrive om dansk humor ville jeg trukket frem Storm P (1882-1949), eller Robert Storm Petersen som var hans fulle navn. Han er kjent for sine humoristiske samfunns-observasjoner, i form tegninger og sitater og livsvisdommer som:

·       Livet er svært, men matematik er sværere.

·       Livet er en gåde, løsningen står på bagsiden.

·       Der skal stor karakterstyrke til for at sælge elastik i metervis.

·       Jeg siger bare, at man skal være glad for vejret, så længe man kan trække det.

·       Kunst er det, man ikke kan. Hvis man kunne, var det jo ingen kunst.

·       Livet er et cirkus. Man kommer ind og bukker, render rundt, bukker igen og går ud.

·       Pokkers så egoistisk verden er. Alle tænker kun på sig selv. Det er bare mig, som tænker på mig

Mange av livsvisdommene er illustrert, men Storm P. tegnet også en lang rekke «oppfinnelser» som fortjener å bli plassert i klassen humoristisk teknologi.

Fra Muhammed-karikaturer til Putin-, Trump- og Strongman-karikaturer. Jeg har valgt å la Muhammed-karikaturene ligge, og heller trekke frem noen andre humoristiske inspirasjonskilder i en ellers vanskelig tid. Både Putin og Trump får gjennomgå når karikaturtegnere og andre illustratører slipper seg løs på gode og mindre gode begivenheter i tiden og aktørene som står bak dem. Illustrasjonene før dette avsnittet i posten er frembragt ved å søke på «Putin cartoons», «Putins War Cartoons», «Putin and Trump Cartoons». Illustrasjonen nedenfor er frembragt ved søk på «Political strongman cartoons», «Political right wing cartoons» og «Political left wing cartoons». Her er det mye satire og more seg med om man skulle føle for det i en ellers mørk tid.

Humor er også tema for andre poster på denne bloggen. Noen poster på denne bloggen leses av flere enn andre. På den humoristiske siden er de mest søkte en post Om latter, hva den betyr og hva den gjør med oss. Du finner også en post som undersøker om det faktisk er slik at En god latter forlenger livet. En tredje post tar opp Humoristiske innfallsvinkler til ledelse.

Putins krig i Ukraina - Flere narrativer gir en splittet russisk befolkning som støtter krigen

Putin forsøker gjennom sin krig å gjenskape historiske hendelser russere kjenner seg igjen om  hva krigen gjelder som: En total krig mot Vesten og en krig for å forsvare russere. Opinionen polariseres og splittes gjennom Putins retorikk til å støtte krigen.

 

Putin forsøker med sin krig å gjenskape historiske hendelser for å mobilisere støtte for krigen. Den russiske statsviteren Kirill Rogov mener i en artikkel han er invitert til å skrive i The Economist, at det er for tidlig å slå fast at Putin ikke vil lykkes med sin mobilisering og sitt etterfølgende felttog i Ukraina. Han mener Putin handler ut fra historiske russiske erfaringer i sin appell til sine landsmenn og at han langt på veg lykkes med dette. Med sin spesialoperasjon og forsøk på fremrykking mot Kiev forsøkte han først å gjenskape trumfen fra 1945 da Russland beseiret Tyskland. Han forsøkte også å etterligne et Blitskrigsangrep for å demonstrere den russiske millitærmaktens overlegenhet. Han hadde på forhånd, ifølge Rogov, sett for seg et utfall der russiske tropper marsjerer inn i Kyiv omgitt av en jublende folkemengde og seg selv i rollen Stalin fikk da den røde arme etter seieren mot Tyskland i andre verdens-krig paraderte forbi den Røde plass i Moskva. Dette fikk han ikke oppleve. Deretter forsøkte han seg med en offensiv fremrykking i øst og sør. Denne ble stoppet av en Ukrainsk motoffensiv. Nå gjør han et tredje forsøk gjennom mobilisering. Det russiske moderlandet er erklært å være i fare. Russere må mobiliseres for å ta opp kampen mot fienden, Vesten, representert ved NATO og USA. Nå prøver han å gjenskape følelser fra 1941 og den dramatiske starten av "Den store patriotiske krigen" mot Nazi Tyskland. Dette er en historie Putin føler seg hjemme i selv om det skjedde før han ble født i 1952. Den er godt innarbeidet blant russerne. Putin vokste opp i Stalingrad som ble beleiret og bombet av tyske tropper i 1942-43. Det var her tyskerne tapte sitt først slag under krigen etter en russisk motoffensiv som igjen både i samtid og ettertid ble inspirasjon for den russiske historiefortellingen om «Den store patriotiske krigen». Putins far ble invalidisert under denne krigen. Moren ble syk under krigen og mistet minst en sønn som fortsatt var et lite barn. Putin ble født som enebarn. Historien om "Den store patriotiske krigen" ble opplagt formidlet av omgivelsene til Putin som barn.

To offisielle krigsversjoner: En eksistensiell krig mot Vesten og en krig for å befri russere i nød. Rogov reflekterer også rundt den tilsynelatende store oppslutningen blant russere om krigen i og mot Ukraina og Vesten. Meningsmålinger og holdninger til krigen er omtalt tidligere på denne bloggen. Rogov viser til at disse undersøkelsene, som ble gjennomført av meningsmålingsbyrået Levada Centeret før mobiliseringen, viste at 70-75% av de som svarte da støttet krigen. Men han viser samtidig til at opposisjon mot krigen kan bli gjort til gjenstand for straffeforfølgelse og mener at dette kan føre til at de som er kritisk til krigen lar være å svare. Han viser videre til andre undersøkelser som gir et mer nyansert bilde av støtten til krigen. Russian Field Group er i følge Rogov en mer uavhengig institusjon en Lavada Centeret. En undersøkelser herfra viser at 1/3 av alle russerne er solide krigstilhengere. Ca. 15% støtter krigen med reservasjoner. Ca. 20% støtter krigen, men ville foretrukket at den ikke ble igangsatt. Rogov viser til at Russisk statlig televisjon tilpasser budskapet sitt til forskjellene i holdninger i befolkningen ved å fremføre forskjellige narrativ om krigen. I en Talk-show-versjon blir publikum fortalt at spesial-operasjonen var og er en del av Russlands totale og eksistensielle krig mot et aggressivt Vesten, representert ved NATO og USA. Vesten er fast bestemt på å tilintetgjøre Russland. I nyhetsprogrammene legger man imidlertid mest vekt på at spesial-operasjonen ble satt i verk for å befri det russiske folk i Donbas og andre regioner. Dette er en rettferdig krig med utgangspunkt i Russlands forpliktelser til å hjelpe alle russere i nød. Her er konflikten med Vesten sekundær.

Tre opinioner og tre opplevelser: Tilhengere av total krig, tilhengere av rettferdig krig og de feige som ikke våger å utfordre Putin. Pro-krig russerne består slik Rogov ser det av tre hovedgrupper. Den første er tilhengere av total krig og en avgjørende konfrontasjon med Vesten og mener at fienden allerede står ved Russlands grenser. Den andre oppfatter at Russland utkjemper en rettferdig krig ut fra et ansvar for å beskytte Russere. Den tredje gruppen støtter militær aksjon, men gjør det først og fremst fordi de ikke tør å konfrontere Putin og hans supportere. De to siste gruppene oppfatter trusselen som å være langt borte. Putin la i sin mobiliseringstale 21. september an en retorikk knyttet til behovet for å forsvare moderlandet, en slags total krigsretorikk. Dette står i stil med Putins tidligere appeller til allmuens følelser. Han tar parti med militante grupper som lenge har etterspurt mobilisering. Slik tvinger han tvilere til å velge side og slik polariserer han samfunnet. Sterkere engasjement i Ukraina vil få russerne til å stille seg bak sine gutter i uniform. Han spiller på skillet mellom familier som har familiemedlemmer som deltar i krigen og de som ikke har det. Dette kan virke i teorien og kanskje også i praksis, mener Rogov. De velstående og byfolk flykter unna mobilisering. De mer ressurs-svake henvender seg ved rekrutteringsstasjonene. De er ikke begeistret for å måtte slåss, men er heller ikke innstilt på å bryte seg løs fra det imaginære nasjonsfelleskapet hvis vilje og aspirasjoner uttrykkes av Putin. De blir hatefulle mot de som ikke lar seg rekruttere. Slik mener Putin at han ved polarisere kan få en mer hengiven og trofast nasjon bak seg. En nasjon der mange er villig til la sine sønner sloss og dø uten å nøle.

Kirill Rogov, født i 1966, er russisk kulturhistoriker, statsviter og journalist med opprinnelig tilknytning til den russiske tenke-tanken Gaidar Institute for Economic Policy. Han har mottatt utmerkelser for sitt arbeid i Russland. For tiden er han knyttet til The Institute for Human Sciences (IWM) i Østerrike som er et institutt for studier av humaniora og samfunnsvitenskap grunnlagt i 1982 av en polsk filosof og to tyske kolleger i da nøytrale Østerrike. Den opprinnelige ideen her var å skape en møteplass for dissentere blant tenkere i Øst Europa og akademikere fra Vesten. Rogov er forfatter av en mengde artikler og en etterspurt foredragsholder som også har holdt foredrag i regi av norske NUPI. I dette tilfellet, artikkelen som denne fremstillingen bygger på, er han invitert inn som gjeste-skribent av The Economist.

Hvem er Vladimir Putin egentlig? Rogov kommer med for meg noen nye ideer om hvordan Putin tenker. Jeg har også tidligere forsøkt å finne ut av dette.  Jeg har forsøkt å følge ham fra han ble født i 1952 i Leningrad, nå St. Petersburg, gjennom barndom og ungdomstid der, til der han nå sitter som krigersk president. Svært krigs-villig har han faktisk vært siden før han ble president, med krigserfaring fra Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå altså Ukraina. Tsjetsjenia-krigen bidro vel til at han ble president. Jeg har også sett på forvandlingen fra tidlig 2000-tall da britiske George Robertson som NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004 hadde møter med Putin om blant annet Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «Vi, medlemslandene i NATO og i Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». Bakgrunnen var terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Russlands svært brutale krig i Tsjetsjenia ble med dette del av et større felttog mot muslimsk fundamentalisme. Vi kan ikke se bort fra at dette var en del av Putins plan for å flytte oppmerksomheten fra brutalitetene og de døde soldatene som aldri kom hjem fra Tsjetsjenia. Det er "bare" 20 år siden Putin skrev under denne erklæringen. Avstanden ide- og tankemessig er stor til den Putin som i dag henter religiøse støttespillere til forsvaret mot fordervende vestlige verdier. 

 

Verdens farligste filosof utgis på norsk. Russisk skjønnlitteratur er farlig, og hva med Putin?

Den russiske filosofen Aleksandr Dugin kalles «verdens farligste filosof». Han utgis nå på norsk. Russlands litterære kanon «lukter» imperialisme og farlige ideer. Russernes angst for ytre fiender og russisk selvrettferdighet er en skummel blanding. Og så Putin da! Hva med Putin?

Den russiske filosofen Aleksandr Dugin kalles «verdens farligste filosof». Nå utgis han på norsk. Attentatet mot Darja Dugina i Moskva tidligere i år fikk stor oppmerksomhet og dro faren hennes, filosofen Aleksandr Dugin, frem for verdens oppmerksomhet. Darja var selv profilert som nasjonalistisk aktivist og kommentator. Aleksandr Dugin er omtalt tidligere i en post på denne bloggen, som en av bærerne av ideen om eurasianismen som noen mener er sentral i Putins tankegods. Var det han som var målet for attentatet? Han skulle egentlig kjøre den bilen datteren satt i, men valgte i siste liten å ta plass i en annen. Aleksandr Dugin regnes uansett som en sentral påvirker i russisk politikk. Han har vært foreleser på det russiske militær-akademiet og slik påvirket det russiske offiser-korpset. Han argumenterer for krig og russisk ekspansjon. Snart kommer Dugins tanker for første gang på norsk, ifølge Dagsavisen. Utgitt med støtte fra Norsk kulturråd og på Existens Forlag. Men Dugin er ikke alene om å påvirke Putin med sin filosofi. Putin har ifølge noen kilder som mål å reetablere «Et Hellig Russisk Imperium». Den russiske filosofen Ivan Ilyin er opplagt også viktig for Putins forståelse av Russland og fremstår på mange måter som hans historiske mentor. Samme Ilyin aksepterte ikke Ukrainerne som folkegruppe, slik Putin heller ikke gjør. Noen tror Putin ikke vil stoppe krigen i Ukraina før han oppfatter og han føler at han har oppfylt sitt mål. Om ikke, før det, noen stopper Putin.

Russlands litterære kanon «lukter» imperialisme og farlige ideer mener redaksjonen i The Economist som nylig har tatt for seg bøker av sentrale russiske forfattere som Dostoevsky, Tolstoy og Pushkin. Russiske forfattere, som disse, strekker i sitt forfatterskap ofte sine hender mot himmelen «for å slåss med religiøse dypsindigheter», ifølge The Economist. De får støtte fra Ukraina. Den ukrainske forfatteren Oksana Zabuzhko mener at vestens lesere av russiske klassikere, har ignorert deres imperialistiske mentalitet og hengitt seg til deres drastiske moral-relativisme og sympati for kriminelle. Zabuzhko hevder at litteraturen generelt har samme innhold som det samfunn det skrives om og som den skrives for. Den ukrainske filosofen Volodyr Yermolenko hevder, igjen ifølge det Economist, at Russiske litterære klassikere er «stapp-full av imperialistisk diskurs» og «ondskap». For sin egen del tilføyer redaksjonen at Russlands mest leste forfattere blir satt pris på dels fordi de skildrer landets sosiale ulykker, men også fordi de samtidig fremmer utfordrende og farlige ideer som løsninger. The Economist mener til samme tid at det samme også er tilfelle i utvalgte forfatterskap i Storbritannia og USA. I «Forfatterens dagbok» viser The Economist til at Dostyevsky, i en passasje skrevet i januar 1881, feirer den russiske hærens seier ved Geok-Tepe, som nå ligger i Turkmenistan. Dette var et blodig slag som sementerte det russiske imperiets autoritet i denne regionen. Forfatteren gir samtidig uttrykk for forventning om at Russland vil fortsette sine erobringer in i Asia slik at folk helt ned til India vil bli overbevist om at den hvite Tsaren er uovervinnelig. Russisk sjåvinisme er på denne tiden ofte beskrevet i spirituell terminologi snarere enn militær. I denne sammenhengen er de som avviser den ortodokse Gud, som katolikker og jøder, bannlyst. Forfatteren skrev at Russland var skjebne-bestemt til å føre an i en spirituell revolusjon, med en messiansk kraft som ville utslette vestlig dekadanse og forene menneskeheten under Gud. Putin er ikke langt unna dette i sin allianse med Patriarken Kirill. Johannes Morken referer i et innlegg i Klassekampen 1. oktober i år til en preken samme Kirill skal ha holdt i et kloster i Moskva for å mobilisere russiske borgere til å melde seg til militær tjeneste (her oversatt): "Vær modige og gjer den militære plikta dykkar. Og hugs at dersom du ofrar livet for landet ditt, vil du vera med Gud i hans kongerike, i hans ære og få evig liv". Han skal videre ha tilføyd at frykt for døden "kan pressa ein veik til svik og til og med til opprør mot sine brør".

Angsten for ytre fiender og russisk selvrettferdighet. Tatjana V. Altermark skrev i Klassekampen 11. oktober om «Den russiske selvrettferdigheten». Hun ble født nord i Sibir, men har ikke levd blant russere de siste femti årene. Hennes fortelling er interessant på flere måter i den sammenheng denne posten omhandler, men er her bare gjengitt med deler av to avsnitt og referanse. Hun skriver at: «Da borgerne av Det russiske imperiet for litt over 100 år siden ble til sovjetmennesker, ble livet deres sterkt preget av angst for ytre fiender, det være seg de tidligere Entente-allierte eller de polske, tyske, japanske og amerikanske inntrengerne som reelt truet den nydannede staten under borgerkrigen i årene 1917-1920». I 1941 ble landet overfalt av Nazi-Tyskland uten forvarsel. Etter krigen levde man i konstant redsel for atom-angrep fra Vesten. Informasjon om prøvesprengninger i Nevada og Stillehavet fikk bred omtale. Russlands eget atomvåpenprogram ble først omtalt som et forsvar mot trusselen fra Vest. Altermark avslutter med: «Hva har russerne akkurat nå for hånden? Et land som er utrolig rikt på ressurser, og som fremdeles er verdens største. Myter om egen uovervinnelighet og fortreffelighet; overbevisning om egen rett til å diktere; euroasiatiske visjoner; løgnaktig presse; kvalt talefrihet; Putin med sine trofaste KGB-kumpaner og en håndfull samtidsforfattere med dystopiske romaner og beretninger om ugjennomtrengelig håpløshet». 

Hvem er Vladimir Putin egentlig? Jeg har stilt meg dette spørsmålet flere ganger de to siste årene og også forsøkt å finne svar utfra mange forskjellige tilnærminger. Jeg har forsøkt å finne svar ved å følge ham fra han ble født i 1952 i Leningrad, nå St. Petersburg, gjennom barndom og ungdomstid der, til der han nå sitter som krigersk president, noe han også har vært tidligere. En svært krigs-villig president med krigserfaring fra Tsjetsjenia, Georgia, Krim og Donbas og nå altså Ukraina. Jeg har også sett på forvandlingen fra tidlig 2000-tall da den britiske labour-politikeren George Robertson som NATOs tiende generalsekretær fra 1999 til 2004 hadde møter med Putin om blant annet Roma-erklæringen fra Toppmøtet mellom Nato og Russland i 2002. Her skrev Putin under på en felles erklæring som litt fritt oversatt inneholdt følgende: «Vi, medlemslandene i NATO og i Den Russiske Føderasjonen åpner i dag en ny side i våre relasjoner, rettet mot å utvikle vår evne til å samarbeide innenfor områder der vi har felles interesser, og å stå sammen opp mot ytre trusler rettet mot vår felles sikkerhet». Erklæringen var del av en mer omfattende vennligsinnet tilnærming etter terrorangrepet 11. september 2001. Russlands svært brutale krig i Tsjetsjenia ble med dette del av et større felttog mot muslimsk fundamentalisme. Vi kan ikke se bort fra at dette var en del av Putins plan for å flytte oppmerksomheten fra brutalitetene og de døde soldatene som aldri kom hjem fra Tsjetsjenia. Det er er nå altså "bare" 20 år siden Putin skrev under denne erklæringen. Avstanden ide- og tankemessig er stor til den Putin som i dag henter religiøse støttespillere til forsvaret mot fordervende vestlige verdier og som gjør at han på noen områder kan sammenlignes med Donald Trump, av alle. De lever opplagt i forskjellige verdener, men er like på mange måter. Også i den forstand at de er interessante for psykologer som også har sine meninger om hvem vi møter når vi møter Vladimir Putin i dag. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg er blitt så mye klokere, utover det at det er vanskelig å forutse hva som blir det neste. Åge Storm Borchgrevink har skrevet boken "Krigsherren i Kreml - Putin og hans tid". Her siterer han "Felthåndbok for den russiske hær" der skam er et sentralt begrep. I boken står det: "Skam over den militære leder som unnlater å bruke alle tilgjengelige milder for å seire". Hva det innebærer ser vi i disse dager i Ukraina. Borcgrevink siterer også Putin som i en sammenheng skal ha sagt at: "Livet er en enkel og grusom ting". Det er ikke oppmuntrende.

Tøffe tider – Krig i Ukraina, høye strøm- og matpriser, økonomer krangler om styringsrenta. Snart blir det kaldt.

Vi lever i vanskelige tider – Krig i Ukraina, punkterte gassrørledninger i Østersjøen, høye strøm- og matvarepriser, inflasjon, økonomer som krangler om styringsrenta stiger for lite eller for mye, og snart kommer vinteren. Har du kjøpt vinterdekk?

Vi lever i vanskelige tider. Russlands krig i Ukraina er ikke det eneste som truer oss. Gassrørledninger blir sprengt og sender klimagassutslipp ut over Østersjøen og vi som bor nær den og Putin spøker ikke når han snakker om å bruke atomvåpen. Inflasjon, styringsrente og dyrere banklån er andre trusler vi må forholde oss til. Noen mener at for mange er i arbeid og at noen heller bør vende tilbake til Nav.

Inflasjon gjør at lønna di og pengene du har spart opp blir mindre verdt. Inflasjon måles i Norge ved hjelp av konsumprisindeksen (KPI). Den beskriver utviklingen i priser for varer og tjenester private husholdninger i Norge kjøper. For å få frem en KPI som er et godt mål for inflasjonen korrigerer Statistisk Sentralbyrå, som er ansvarlig for å regne seg frem til denne indeksen, for en rekke forhold. Byrået regner seg blant annet frem til det man kaller kjerneinflasjon (KPI-JAE), også kalt underliggende inflasjon. Her er KPI justert for avgiftsendringer og energivarer er ikke tatt med. Noen priser som inngår i KPI varierer mye fra en periode til en annen. Dette gjelder blant annet energipriser, som kan stige mye i en periode for så å falle i neste. Slike prisendringer kan skape «støy» i bildet av den underliggende trenden i prisutviklingen. Norges Banks foretrukne indikator for prisvekst er KPI-JAE. Inflasjonen holder seg for tiden på et høyt nivå i Norge, blant annet på grunn av prisoppgangen på strøm, drivstoff og historisk høy prisøkning på matvarer. Fra august 2021 til august 2022 økte KPI fra 3.4 til 6.5. Det er mer enn man ønsker i Norges Bank og dette får konsekvenser for styringsrenten.

En styringsrente på veg opp gjør det dyrere å ha lån. Styringsrenten er renten som bankene må betale for sine pliktige innskudd i Norges Bank. Den fastsettes åtte ganger i året av «Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet». Fire ganger i året utgir Norges Bank en penge-politisk rapport samtidig med offentliggjøring av styringsrentebeslutningen. Rapporten inneholder en prognose for fremtidig utvikling av styringsrenten. Denne prognosen kalles rentebanen. Styringsrenten påvirker rentenivået bankene tilbyr på innskudd og lån, men nivået her påvirkes også av bankenes markedsfinansiering i det norske og internasjonale kapitalmarkedene av penger de i neste omgang tilbyr til utlån. Bankenes finansieringskostnader danner grunnlaget for renten banken kan tilby på f.eks. boliglån. Her er pengemarkedsrenten NIBOR noe man må regne med. NIBOR har de siste årene ligget 0,25 til 0,5 % over styringsrenten og flytende boliglånsrente ca. 1,5% over dette igjen. I august i år økte Norges Bank styringsrentene med 0,5 prosentenheter til 1,75 prosent og la på til 2,25 prosent i møte 22. september og varslet ytterligere økninger senere opp til 3,0 eller 3,25 prosent ved utgangen av 2022. Senere mot slutten i 2023 skal renten kuttes tilbake til dagens nivå, ifølge Norges Bank. 

Inflasjon og resesjon er skremsler i samfunnsøkonomien. Inflasjon er bra når den er beskjeden og farlig når den er for stor. Høy inflasjon fører som nevnt til at kjøpekraften til folk flest blir lavere, i alle fall dersom ikke lønnsveksten øker tilsvarende prisstigningen. Det har ikke lønnsveksten for folk flest gjort nå. Resesjon betyr «nedgang» og oppstår når et lands BNP (bruttonasjonalprodukt) reduseres i to eller flere påfølgende kvartaler. Sentralbankene forsøker å motvirke resesjoner, ved å skru opp renten i oppgangstider, for å redusere økonomisk vekst til et nivå som er forsvarlig, og å skru ned renten i nedgangstider, for å stimulere økonomien. Det finnes flere typer resesjoner. I en V-formet resesjon vil økonomien synke mye en periode, for så å øke igjen. Det regnes som den normale typen resesjon. I en U-formet resesjon, vil økonomien være dårlig i en noe lengre periode før den øker til samme nivå. I en W-formet resesjon vil økonomien synke en periode, og deretter øke mye, før den får en ny smell. Det kalles «dobbeldip». I en L-formet resesjon synker økonomien, og stagnerer på et lavere nivå. Dette kan man vel se for seg også uten å være økonom.

Styringsrente og bankrenter på veg mot smertegrensene eller? I august i år økte Norges Bank styringsrentene med 0,5 prosentenheter til 1,75 prosent og la på til 2,25 prosent i møte 22. september og varslet ytterligere økninger senere opp til 3,0 eller 3,25 prosent ved utgangen av 2022. Senere mot slutten i 2023 skal renten kuttes tilbake til dagens nivå, ifølge Norges Bank. Norges Bank er i selskap med Riksbanken i Sverige som økte renten med en hel prosent. I USA har Federal Reserve, som det heter der, hevet renten med 0,75 prosent flere ganger.

Økonomiprofessor Steinar Holden er redd for arbeidsledighet og vil avlyse renteøkninger. Han ba ifølge Aftenposten 19. september Norges bank om å avlyse flere av de varslede renteøkningene. Han mener disse vil føre til unødvendig høy arbeidsledighet i årene som kommer, fra 3,3% ledighet i år til 4,2% i 2025. Den økonomiske veksten vil dabbe av til bare 1,3% i 2025, og dette skjer altså samtidig med at ledigheten stiger. LOs sjefsøkonom Roger Bjørnstad støtter Holden. BI-professor Hilde Bjørnland mener i Dagens Næringsliv 22. september at styringsrenten nærmer seg en smertegrense. Hun har vært enig i økningen av styringsrenten så langt, men mener at når vi nå nærmer oss 2,5% så nærmer vi oss smertegrensen. Hun viser til at inflasjonen vi nå påvirkes av er drevet av geopolitiske forhold og høyere råvare- og matvarepriser. Hun mener derfor at høyere inflasjon må aksepteres i større grad enn om prisveksten var etterspørselsdrevet.

 

NHH-professor Jan Tore Klovland vil ha høyere styringsrente og mener for sin del i Aftenposten 22. september at styringsrenten burde vært høyere, at Norges Bank har somlet utilgivelig lenge. Han får støtte av sin kollega professor Ola Honningdal Grytten, også han tilknyttet NHH. Klovland viser til rause offentlige støtteordninger under pandemien som ga et «gigantisk etterspørselssjokk». Nedstengning i Kina, brems i varelevering, økte fraktrater, og redusert tilgang på utenlandsk arbeidskraft sammen med økt etterspørsel etter varer og tjenester har skapt «en bredt basert inflatorisk situasjon». Klovland tror ikke vi er ferdig med renteøkninger enda, hverken i EU eller USA. Bremsene må på. Store infrastrukturprosjekter bør utsettes, ifølge Klovland. NTNU-professor i samfunnsøkonomi Ragnar Torvik synes at Norges Banks strategi hittil har vært fornuftig. Også Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 støtter også Norges Banks beslutninger så langt, men tilføyer at «Sentralbanken skal ikke ta livet av det norske folk, bare få noen av dem til å angre på å ha tatt opp litt for stor gjeld».

 

Anita Hoemsnes i DN sier høyere arbeidsledighet er "ønsket" og konkluderer sin kommentar 22. september med at uenigheten mellom økonomene henger sammen med «at for sterk renteoppgang gjør at mange av dem som har fått foten innenfor arbeidsmarkedet, må ta den tunge veien tilbake til Nav-køen igjen. En rask og sterk renteøkning vil dempe aktiviteten i økonomien. Det er jo nettopp det som er meningen. Ulempen er at flere kommer til å miste jobben. Det vil ingen si høyt, men det er også ønsket".

 

På Stortinget er SV bekymret for folks private økonomi. Nye rentehevninger vil sammen med høye strøm og matpriser, bidra til at det blir en tøff høst og vinter for vanlige familier, sier SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes til Dagsavisen 23. september. Han viser til at styringsrenta nå er på sitt høyeste nivå siden 2011. Han mener man i statsbudsjettet som nå skal legges frem ikke må sende regningen til folk flest. Han peker mot en målrettet omfordeling som reduserer behovet for flere rentehevninger. Han vil redusere temperaturen i økonomien ved å øke skattene for de aller rikeste, kutte i dyre og gigantiske motorveiprosjekter og endre oljeskattepakken. Tina Bru fra Høyre mener at «Vi skal bruke mindre penger og prioritere hardere slik at folk og bedrifter ikke må plukke opp regningen for dårlige politiske prioriteringer». Arbeiderpartiets Frode Jakobsen sier «at det viktigste politikerne på Stortinget må gjøre nå er å vedta et statsbudsjett som ikke bidrar til å øke inflasjonen og renta ytterligere».

 

En folkelig versjon av samfunnsøkonomien. Opp i alle meningene om det som er vanskelig både å forstå og forholde seg til kan det kanskje være rom for en litt humoristisk og mer folkelig vinkling. I Dagsavisen 26. september gir Forbrukerøkonom Silje Sandmæl noen bidrag. «..økt styringsrente skal fungere som en slags Paracet for å få ned prisene. Og prisene vil forhåpentligvis gå ned når folk bruker mindre penger». «Grunnen til at det nå for tredje gang på rad er blitt en dobbelt renteheving, er fordi det er så viktig å få slukket brannen på de høye prisene». «Når folk begynner å bremse mer på forbrukerpedalen så er det klart at flere bransjer vil merke det. Utelivsbransjen som fikk seg en stor knekk under koronaen kan komme til å oppleve en ny knekk fremover». «Det aller viktigste, både for privatøkonomien og landets økonomi er at folk fortsatt er i arbeid». Det kan vi vel være enige om.

Tidligere sentralbanksjef Øistein Olsen var spesialist i bruk av fysiske metaforer når han beskrev sitt håndverk som sentralbanksjef. Han var både "hard i klypa" og "tråkket på bremsen" når han bedrev dette håndverket sitt. Silje Sandmæl, ovenfor, løfter metaforbruken enda et hakk slik jeg ser det. Alle som har luftet bladene i en lærebok i fysikk og samtidig åpnet en lærebok i samfunnsøkonomi innser at samfunnsøkonomi ikke er et del-emne i fysikk-faget, men heller hører sammen med psykologi og sosiologi. Hoemsnes treffer spikeren på hodet når hun skriver at: "Ulempen er at flere kommer til å miste jobben". Der er hun og Sandmæl nær ved "å treffe spikeren på hodet".

Kulda kommer, vinteren er på vei og prisene på vinterdekk er opp 20%. Hvorfor? Jo fordi vinterdekk som er brukbare i Norge i hovedsak produseres i Russland. EU-sanksjoner gjør at det ikke er lov å importere dekk til Norge som er produsert i Russland etter 1.7.2022. Ligger dekkene allerede på lager andre steder i Europa var fristen 1.8.2022. Dekk1 opplyser at de har fått inn 60-70% av de dekkene de har bestilt. Løp og kjøp.